A Face in the Crowd

A Face in the Crowd (Criterion nr.970) (Blu-ray)

USA – 1957 – Elia Kazan (svart-hvitt) –126 minutter – Drama, politisk satire.

TV og makt

Nivå 1 (uten spoilers)

En radiovertinne oppdager en spesiell type landstryker i et fengsel. Han går med på å delta i radioprogrammet, og blir et fenomen over natten. Han får navnet Lonesome Rhodes, og veien går fort videre til TV. Og der blir han virkelig stor…

Nivå 2 (med spoilers)

Det blir fort umulig å se denne filmen uten å tenke på USAs situasjon nå, som har vart siden 2017. Det er ingen tvil om at TV har vært en usunn del av amerikansk valgkamp, og galskapen kuleminerte i 2016. Allerede i 1957 laget Elia Kazan en film som pekte mot farene ved det relativt nye mediet. Han viste oss hvordan en uvitende mann kunne manipulere publikum gjennom et mektig hjelpemiddel, og på sikt bli en mektig samfunnsaktør selv. Mennesker føler at de kjenner en person selv om de bare har sett personen på TV, faktisk nok til å la ham styre landet deres.

Lonesome Rhodes har en karriereutvikling som går fra radio til TV (TVprogram, TVreklame), for så å sikte mot politisk innflytelse som statsråd. Heldigvis kveles denne karriereretningen i en tidlig fase. Det var først i 2016 at det karriereløpet fikk gå hele veien. Det er general Haynesworth som først kobler påvirkningskraften L.R (Lonesome Rhodes) har på TV, med politikk. Han ønsker å gjøre en politisk figur av L.R, som kan dyrke frem en sterk hånd som kan lede et folk. I første instans hentes han inn for å hjelpe en senator med sin fremtoning og appell.

Det er Marcia som først ser at L.R har noe ekstra livlig ved seg, noe som kan gjøre seg på radio. Hun har tatt turen til småbyfengselet for å slå av en prat med byens løse fugler. Herfra tar hun ham med seg til radiosendingene sine. Hun klarer å holde han på rett kjøl, mens lytterne elsker ham. Og L.R er ikke sen om å teste hvor mye makt han har. Han ydmyker sheriffen ved å få lytterne til å sende hunden deres til boligen hans, og senere erklærer han radiostasjonseierens basseng åpent for alle. Han har nok alltid vært vant til å få det som han vil blant venner, men dette er på en helt annen skala. Og det kan bare være begynnelsen.

Han sørger for at Marcia får være med da han går over til TV, og han er en hit fra første sekund. Marcia er hans anker. De innleder et forhold, men L.R er alltid seg selv nærmest. En kone dukker opp for å sikre seg noen penger, og selv etter at L.R er forlovet med Marcia velger han å gifte seg med en pur ung jente. Det er litt av et sjokk for Marcia å møte ham på flyplassen mens han presenterer sin nye kone for pressen, rett fra ferie i Mexico.

Marcia ser alltid noe godt i L.R, og da klarer vi også å gjøre det. Av det følger også at da hun gir opp, gir vi også opp. Hennes grense nås i studio, hvor han snakker nedlatende om TVpublikummet sitt. Hun skrur lyden opp, så alle i USA kan høre hva han sier om dem etter at rulletekstene går. Det er dette som knekker L.R. Hun skapte ham, og hun knuste ham. Eller kanskje han både skapte og knuste seg selv?

Det er mange paralleller mellom L.R og Donald Trump, og det meste ligger i at de setter likhetstegn mellom politikk og underholdning. Da L.R veileder senatoren i hvordan han skal vinne velgere, er det en sindig stemme blant tilhørerne som påpeker at det fremdeles er forskjell på politikk og L.Rs bransje. Det avfeies rimelig kjapt av L.R, og det er vel nok å se på 2016 presidentvalgkampen for å gi L.R langt på vei rett. Som L.R sier er det viktigere med slagord enn debatter. Og man kan alltid nekte for alt, eller lyve litt til. Menneskers hukommelse er dårlig. En politisk kandidat bør kunne selges på lik linje med en ketchupflaske eller en deodorant.

L.R har en utrolig selektiv oppfattelse av verden. Han er en opportunist, han har ikke ett eneste prinsipp. Da hans nye kone ligger med agenten hans, vender han sinnet mot henne siden agenten har for stor kontroll over merkevaren L.R. Jeg vil si han sier henne opp mer enn han slår opp med henne. Som vi ser da han begynner å få en mer politisk profil på TV-opptredene sine, spesielt i tankesmieprogrammet sitt Grassroot Wisdom, er det ganske høyreradikalt tankegods han presenterer. Igjen trekkes tankene mine til dagens demagoger, folkevalgt eller ei. Dette er tankegods vi kjenner igjen fra USAs Trump, Fillippinenes Duterte, Brasils Bolsonaro og Ungarns Orbàn, bare at det er mye verre nå.

L.R er bygget på virkelige personer i medieverden. Han ligner mest på Will Rogers og Harry Long, som hadde egne show. Walther Matthau har en interessant rolle i filmen, som den anstendige men kyniske mediereven. Han ser godt hva som foregår og kritiserer det, men samtidig putter han seg selv inn blant dem som han kritiserer. Dermed tas brodden av kritikken, og det hele får fortsette. Han blir for øvrig hånet og tildelt et kallenavn av L.R, ikke ulikt en annen statsleder vi vet om.

For å få til den store sluttscenen med en stormannsgal L.R helt ute av kontroll, måtte Kazan skjenke Andy Griffith ganske så godt. Griffith er for nedpå til å klare en slik scene ellers. Da Kazan vekket Griffith morgenen etter for å ta om igjen noen scener, fikk Griffith beskjed om bare å lukte litt på korken den dagen.

A Face in the Crowd er en tankevekkende og urovekkende film om en situasjon vi står midt oppe i dag. Desto mer framsynt av manusforfatter og regissør å varsle om dette allerede i 1957. Kanskje er veien å gå et slags kurs før man får stemme, hvor man må klare et minimumskrav til samfunnskunnskap. Hvis ikke blir det fort kjendisfaktor og hårfrisyre som avgjør hvem som skal lede et land.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: All the King’s Men, Sweet Smell of Success og Being There.

Øyeblikket: Lonesome Rhodes er på en tilstelning i Pickett, hvor det er en konkurranse blant cheerleaders som han skal avgjøre. I Lee Remick sin debutrolle, spiller hun jenta som vinner. I en ganske så tydelig «male gaze» sekvens, stirrer Rhodes utilslørt på jenta med et blikk som oppleves påtrengende og ubehagelig selv for oss blant publikum. Hvordan fikk han til det? Kazan forklarte ham at han ikke trengte å spille for kameraet. Hvis han følte og tenkte sterkt nok, vil det synes i øynene. Og Griffith fikk bare en linje med instruksjoner før scenen med Lee Remick: «Fuck her!».

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. Det er et nydelig svart-hvittbilde vi får servert her. Glimrende kontrast, skarphet og detaljer. A Face in the Crowd har mange nærbilder, og det er en fryd å se alle detaljene i bildet og den utrolige skarpheten. Lyden er også strålende, i et ukomprimert monolydspor.

Ekstramateriale

New interview with Ron Briley, author of The Ambivalent Legacy of Elia Kazan: Da HUAC (House of unamerican activities committee) rettet skytset mot Hollywood, stilte Kazan opp og navnga kollegaer han kjente som var kommunister.  Dagen etter satte han inn en annonse i avisen hvor han forsvarte avgjørelsen og oppfordret andre til å gjøre det samme. Etter det var han en meget polariserende figur i Hollywood. Allikevel ble han slaktet av høyrepressen når det gjaldt A Face in the Crowd. Venstreradikal propaganda lød dommen. Fin dokumentar på 21 minutter.

New interview with Andy Griffith biographer Evan Dalton Smith: 20 minutters intervju om hvordan Griffith fikk rollen, og hvordan Kazan instruerte ham i rollen.

Facing the Past, a 2005 documentary featuring actors Griffith, Patricia Neal, and Anthony Franciosa; screenwriter Budd Schulberg; and film scholars Leo Braudy and Jeff Young: Opplysende samtale om «den mest undervurderte amerikanske film noensinne». Her er vi innom HUAC, produksjonen, skuespillerne og regissøren. Filmen er mer populær nå enn den var da den kom ut. 29 minutter.

Trailer: Dessverre ikke særlig vellykket. Vi får følelsen av at Lonesome Rhodes er en musikkstjerne, og at idrettsmiljøet er en arena i filmen. Borte er det politiske, borte er TV, borte er radio. 2 minutter og 19 sekunder.

An essay by critic April Wolfe, excerpts from director Elia Kazan’s introduction to the film’s published screenplay, and a 1957 New York Times Magazine profile of Griffith: Wolfe har et godt essay hvor hun trekker inn nåværende politiske ledere og hvordan de kan sammenlignes med Rhodes og klimaet i filmen. Hun viser til en interessant studie (2018) fra New York University som viser at mennesker som bruker søkeord som hårtap, testosteron og ereksjonsproblemer, hadde større sannsynlighet for å stemme på en alfahann-type i politiske valg.  Kazan har skrevet et kjempefint essay om hvor viktig manusforfatteren er i den tiden hvor TV overtok mye av filmens domene, og vi lærer masse her. I siste essay er det Griffith som er temaet. Han ble besatt av rollen sin, og ble rett og slett en ufyselig mann under innspillingsmånedene. Ekteskapet holdt på å ryke, men han tok seg sammen i siste liten.