Chimes at Midnight

Chimes at Midnight (Criterion nr.830) (Blu-ray)

Spania – 1966 – Orson Welles (svart-hvitt) –116 minutter– Historisk drama, Shakespeareadaptasjon

Bedre enn Citizen Kane

Nivå 1 (uten spoilers)

Orson Welles hadde en livslang fascinasjon for Shakespeare. I denne hyllesten til Falstaff tar han elementer fra King Henry IV, King Henry V, Richard III og The Merry wives of Windsor. De blandes sammen i en film som trekker frem Shakespeares bifigur Falstaff og lar oss bli kjent med denne kostelige karakteren. Kanskje fordi han ligner ganske så mye på Orson Welles selv.

Nivå 2 (med spoilers)

En ganske vågal tittel på denne omtalen, men for meg stemmer den. Jeg liker Citizen Kane, men jeg har aldri blitt veldig revet med av den. Jeg kan sette pris på det filmtekniske, vi analyserte den på et filmfag på NTNU, men den beveger meg ikke. Av Welles sine filmer setter jeg både Touch of Evil og Chimes at Midnight høyere. Med det samme jeg er i gang kan jeg jo innrømme at filmen jeg liker minst av Stanley Kubrick sine filmer er 2001: A Space Odyssey. Den gjør absolutt ingenting for meg, den er tung å sitte gjennom. Vi har vel alle slike filmer, mesterverk som vi selv ikke klarer å like. Heldigvis er det ikke slik at vi må nødt til å klassifisere filmer vi ikke liker som dårlige. Det er heller mindre intelligent…

Chimes at Midnight derimot, er en frodig og levende film som det er lett å like om du er i Shakespearemodus. Det er en av de beste Shakespeare adapsjonene jeg har sett, sammen med Kurosawas Throne of Blood, Polanskis MacBeth og Oliviers Richard III. Jeg tror jeg liker denne best. Som nevnt er jo dette en film om Falstaff, ikke egentlig om kampen om tronen i England. Og Falstaff kan spilles på flere måter. Som skuespiller og Wellesbiograf Simon Callow sier på ekstramaterialet, ville han selv ha spilt Falstaff som «larger than life», som en urkraft hinsides «godt» eller «ondt». Men Welles valgte å spille ham som rampete, kjærlig, som et godt menneske, men også med svik, bitterhet og anger. Slikt blir det komplekse karakterer av.

Chimes at Midnight foregår på 1400-tallet i England. Historien er altså en blanding av flere av Shakespeares historiske dramaer. I denne filmen er det King Henry IV som er konge, tilhørende House of Lancaster, men House of York utfordrer tronen. Denne kampen ble kalt War of the Roses, hvor Lancaster er den røde rosen og York den hvite rosen. Disse skal barke sammen i et slag som King Henry IV og Lancaster vant, men de to «Houses» skal allikevel senere slå seg sammen til House of Tudor. Hal er sønnen til King Henry IV, men tar ikke sin tronfølgeoppgave alvorlig. Stort sett tilbringer han dagene sammen med Falstaff i tavernen. Dagene går med til drikking og rampestreker, og rampestreker på denne tiden var jo ran i skogen. Han er ustyrlig i tavernen, og seriøs i slottet. Hal har to farsfigurer, sin kjødelige far King Henry og Falstaff. Han må gjøre et valg til slutt og Falstaff vil tape det valget, som vi ser to hint til i løpet av filmen. Det tydeligste hintet kommer i det improviserte teaterstykket i tavernen, da Falstaff søker Hals lojalitet og hengivenhet, men Hal vil ikke love noe.

Falstaff er ikke en historisk person, men en konstruert karakter. Han er en nobelmann, men respekteres allikevel ikke av sine likemenn. Han har myndighet til å rekruttere soldater til krig, og får penger for hver soldat fra kongen. Han gir dem lønn, beholder resten. Og hvis du rekrutterer skrotsoldater, kan du lønne dem lite, og tjene litt. Han slenger noe stikk i retning av sine likemenn som kjøper seg fri fra soldattjeneste. Falstaff er en ærlig mann, om han ikke er redelig, og han er ikke en klovn. Men han er manipulativ, og han er en opportunist. Et godt eksempel på det er hvordan han under slaget løper vekk fra slagmarken, men da han finner liket av Hotspur tar han like gjerne æren for det. Dette imponerer ikke Hal nevneverdig, da det er nettopp ham som har drept Hotspur i ærlig kamp. Hal lar seg ikke affisere, han er vant til Falstaff store ord.

Jeg legger merke til at Welles benytter seg av et filmgrep som minner om et grep han brukte i Citizen Kane, som fungerer veldig godt. I Citizen Kane ser vi Charles Foster Kane stå i bakgrunnen under overdimensjonerte vinduer, spesialbygget for anledningen. Dette grepet formidler til oss hvor liten Kane føler seg i denne perioden med motgang. I Chimes of Midnight gjøres noe tilsvarende. Falstaff sees som en liten figur i bakgrunnen, for å formidle at han har liten betydning nå mot slutten av historien.

Slagscenene i Chimes at Midnight høster med rette mange lovord. Ved hjelp av 180 statister klarer Welles å gi inntrykk av at det utspiller seg et slag hvor flere tusen soldater deltok. Det fikk han til med raffinert klipping, bildeutsnitt og bevegelser fra høyre mot venstre og motsatt. Slaget var inspirert av maleriet The Battle of San Romano av Paolo Uccello fra ca 1440. Det skittenrealistiske og brutale gjør dette til en av de største slagscenene i historien. Samtidig er det bittelitt humor i sekvensen. Det er nesten merkelig hvor komisk det er å se en polstret og overvektig Welles i en stor og tung rustning springe så fort han kan over slagmarken. Det trekkes tråder til Eisenstein, John Ford og Kurosawa når filmhistorikere skal vise oss inspirasjonskildene for denne måten å iscenesette et slag på.

Welles bodde mye i Europa da han fant det lettere å finansiere filmene sine der enn i USA. Spania ble hans hjemland nummer 2, og det kan føles litt rart. Han bodde i landet under den fascistiske Franco, selv om han selv var godt plassert på venstresiden.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: MacBeth, Othello, Throne of Blood og Hamlet.

Øyeblikket: Hal forsøker å formidle til Falstaff at han vil bli konge, og at Falstaff da ikke kan være hans venn. Det vil være uheldig for hans omdømme. Men ruvende, rølpende Falstaff bryter seg vei under kroningsseremonien til sin venn, bare for å bli slått til jorden av vennens harde ord: I know you not, old man. Falstaff har ønsket at Hal skal bli konge, og i ham bryter det nå to motstridende følelser. Han forstår at Hal må være hard, være et kongsemne, og han er stolt av ham for det. Samtidig er det sårende å være den som ofres for at Hal skal kunne være en riktig konge. Tårene veller opp i øynene til Falstaff og Welles formidler disse følelsene på en så kompleks og rørende måte som jeg aldri har sett maken til. Aldri noen gang.

Lyd og bilde

Chimes of Midnight har vært skjemmet av dårlig lyd, og til dels bilde helt til 2016 med denne restaurasjonen. Spesielt lyden som var ute av sync på hele den første filmrullen har vært et stort problem. Dette kan ha vært en stor grunn til at filmen floppet og fikk en begrenset kinolansering i USA. Men denne versjonen er kjempefin! Lyden er i sync og klar. Bildet er også bra, med skarpe, detaljerte bilder på denne blurayen. Det er alltid så tilfredsstillende når en film blir løftet opp til en presentasjon den fortjener, og endelig har Chimes at Midnight fått det, for første gang i historien. Jeg eide en DVD av filmen før jeg fikk denne, og det var et havari av en filmopplevelse. Bildeformatet er 1.66:1 og ukomprimert monolyd sørger for den lydmessige opplevelsen.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film scholar James Naremore, author of The Magic World of Orson Welles: Veldig fint spor. Når jeg ser på notatene mine, ser jeg at de fyller et par sider, som må sies å være bra. Her er det altså mye informasjon å ta med seg, fortalt på en jevn og underholdende måte.

New interview with actor Keith Baxter: Dette er skuespilleren som spiller Hal, Kong Henry IVs sønn. Han forteller at Welles ikke ga skuespillerinstruksjoner, men siden han var skuespiller selv var han en drøm å jobbe med. Baxter trekker frem scenen hvor Welles gråter på slutten av filmen som noe helt eksepsjonelt. 30 minutter langt fint intervju.

New interview with director Orson Welles’s daughter Beatrice Welles, who appeared in the film at age nine: Den lille gutten som er munnrapp og listig i filmen, er Welles egen datter Beatrice. Hun var med Orson overalt i verden, nesten aldri på skole. Her er hun over 60, og forteller om hvordan det var å reise rundt med faren. Intervjuet skjemmes av idiotiske utsagn om at hun er ordentlig glad i dyr, selv om hun som sin far er stor fan av tyrefekting. Slike utsagn er bare egnet til å redusere språk til meningsløshet, ord mister sin mening. Man kan få Donald Trump-vibber eller Newspeak-assosiasjoner (good means bad, pretty means ugly). Ellers greit intervju på 15 minutter.

New interview with actor and Welles biographer Simon Callow: I dette gode intervjuet på 31 minutter får vi noen små nøkler til Welles private liv og hvordan det kan kobles til filmen. Welles egen far drakk seg i hjel på et hotellrom, og det siste Orson sa til ham var at han ikke ville snakke med ham før han var fri fra drikkingen. (I know you not, old man), som Hal sier til Falstaff på slutten. Welles mener han hadde den beste flaksen og den verste uflaksen. Etter Citizen Kane ble det mest uflaks. Paradoksalt nok var det kun hans erkefiende Pauline Kaal som ga Chimes at Midnight god kritikk i USA.

New interview with film historian Joseph McBride, author of What Ever Happened to Orson Welles?: Denne humørløse mannen er en sterk autoritet på fenomenet Orson Welles, men karismatisk er han ikke. Her gir han en fin gjennomgang av Welles fascinasjon for Shakespeare. Svik er Welles favorittema. McBride mener dette er hans mest personlige og beste rolle, noe det egentlig ikke er så vanskelig å være enig i. Etter Lady of Shanghai og MacBeth dro han til Europa, siden disse to filmene floppet i USA. Kom ikke tilbake før med Touch of Evil. Da den også floppet, dro han til Europa for godt filmmessig. 26 minutter.

Interview with Welles while at work editing the film, from a 1965 episode of The Merv Griffin Show:

Trailer: En god trailer på 1 minutt og 50 sekunder. Den har fokus på slag og selve historien. Om jeg skal være kritisk, er det at den ikke får frem den rampete Falstaff.

An essay by film scholar Michael Anderegg: Helt greit essay. Verdt å lese, men ikke noe å huske for ettertiden.