Quai des Orfèvres

Quai des Orfèvres (Criterion nr.193) (DVD)

Frankrike – 1947 – Henri-Georges Clouzot (svart-hvitt) –106 minutter – Krim, film noir

På politihovedkvarteret Quai des Orfèvres

Nivå 1 (uten spoilers)

Et mordmysterium uten mysterie, men med mye herlig stemning. Film noir-estetikken er lekker, og vi er i gode hender i denne lettbente kriminalprosedyrefilmen fra mesteren Clouzot. Ikke så hard og alvorstung som vi kjenner ham fra Le Corbeau eller The Wages of Fear, men like mye kvalitet.

Nivå 2 (med spoilers)

Henri-Georges Clouzot er en av de aller største regissørene gjennom tidene, hvert fsll for meg. Dette er mesteren bak toppfilmer som Le Corbeau, Diabolique og The Wages of Fear. Sistnevnte er inne på min personlige topp 10-liste. I Quai des Orfèvres balanserer han det litt lette med det mørke, selvfølgelig i en reise som trekker stadig mer mot det mørke.

Jenny er en flørt. Hun er gift med Maurice, som akkompagnerer henne på piano når hun synger. Han er i overkant sjalu, men samtidig er det forståelig. Hun flørter med menn i musikkbransjen og lar dem gjerne legge hånden på kneet sitt. Vi ser Maurice konfrontere en mann som gjør nettopp dette. Da Jenny får kontakt med den gamle grisen og agenten Brignon, blir Maurice nervøs og sjalu. Han ødelegger en middagsavtale mellom sin kone og Brignon, og drapstruer Brignon samtidig.

Men Jenny gir ikke opp. Under dekke å skulle besøke sin gamle bestemor, oppsøker hun Brignon hjemme i stedet. Maurice finner ut av det, og legger skumle planer med en pistol. Han skaffer seg et alibi på en cabaretforestilling, og setter kursen mot Brignons hus. Da han kommer frem, finner han Brignon myrdet. Han vil forte seg tilbake til forestillingen, men bilen hans har blitt stjålet utenfor huset. Så han kommer sent tilbake, men det ser ut til å fungere allikevel. Flere så ham før forestillingen, og flere så ham etterpå.

Så får vi vite at det er Jenny som drepte Brignon, i et klassisk Me-too scenario i kulturbransjen. En eldre autoritetsfigur tvinger seg på en ung kvinne som vil opp og frem. Hun står opp for seg selv og klinker ham ned med en champagneflaske. Jenny betror seg til Dora som er fotograf og Maurice sin venn. Hun hjelper Jenny for at Maurice ikke skal bli skadelidende. Men Jenny og Maurice vet ikke om hverandres rolle i dette sirkuset.

Dette vanskeliggjør hvordan de skal forholde seg til den nysgjerrige politietterforskeren Antoine, som vi må kunne si er filmens hovedperson, i sterk konkurranse med Jenny og Maurice. Antoine er en herlig karakter, spilt av en av Frankrikes store stjerner Louis Jouvet. Han har en Colombolignende væremåte, bare tøffere. Han dukker ofte opp, med kun ett spørsmål til. Dette går våre to mistenkte på nervene, og spesielt Maurice. Det er også han som utsettes for et langvarig forhør på julaften, hvor tonen har blitt langt tøffere enn tidligere. Vi som tilskuere sitter på løsningen, og vet mer enn alle involverte. Derfor kan vi dirigere sympatien vår i den retning vi ønsker. Men det kommer en tvist på slutten som kan føles noe påklistret.

Antoine er en meget spesiell hovedperson, formidlet til oss gjennom en ekstraordinær skuespiller. Han klarer å formidle ørsmå nyanser gjennom ansiktsmimikk og korte replikker. Men mest av alt gjennom hva han gjør. Legg merke til kjærligheten han viser til sin sønn, som er av blandet etnisk bakgrunn. Han har så store håp, og legger til rette så godt han kan. Og som han sier til lesbiske Dora, i en film fra 1947, «når det kommer til kvinner, har vi ikke en sjanse». En anerkjennelse av lesbisk kjærlighet i en tid hvor det var unisont fordømt, om ikke kriminalisert.

Jenny fremstår som flørtete, men hun er genuint glad i Maurice og er aldri utro. Det er ikke hun som er femme fatale i Quai des Orfèvres, det er det Dora som er. Hun styrer både Maurice og Jenny, overraskelsen er at det er hennes kjærlighet til Jenny som er motivasjonen. Som politiprosedyrefilm er den imponerende. Kyniske politimenn utfører nitidig arbeid i overbevisende detaljrikdom. Men som Luc Sante skriver i sitt essay blir det aldri påklistret eller påtrengende. Derimot er det litt å lære her. Clouzot blir ofte referert til som den franske Hitchcock, men som nevnte Sante sier, han får Hitchcock til å fremstå som lett underholdning i sammenliging.

 

Quai des Orfèvres er basert på en roman av Steeman, som Clouzot har bygget filmer på ellers også. Før han rakk å få tilsendt boken hadde han skrevet 2/3 av manuset, og der var det ikke mye som lignet på historien i boken. Steeman ble rasende.

Cluzot er kjent for hardhendt behandling av skuespillere. Han kan finne på å slå dem for å få dem i rett sinnstilstand. Spesielt skuespilleren som spilte Maurice får gjennomgå, men han er ikke med på at Clouzot er hensynsløs. Derimot mener han regissøren er usedvanlig omtenksom. Stockholmsyndromet, anyone?

 

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Le Corbeau, Coup de Torchon, Panique

Øyeblikket: Da Dora drar tilbake til åstedet for Jennys drap. Etter å ha ryddet bort kompromitterende saker, sparker hun liket hardt i siden. Dette kan oppleves litt hardt og «europeisk», i den forstand at vi neppe ville sett det i en amerikansk film fra samme epoke. Men som Clouzot sier: «For me, death excuses nothing».

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.33:1. Det er et noe slitt og røft bilde. Men vi skal huske på at det er en gammel film, og en gammel DVD-utgave. Det er over 800 utgivelser som har kommet i Criterion Collection siden denne. Samtidig er det mange skarpe og flotte sekvenser, så jeg er fornøyd. Lyden er fin, mono.

Ekstramateriale

Interviews with director Henri-Georges Clouzot and actors Bernard Blier, Suzy Delair, and Simone Renant, from the 1971 French television program Au cinéma ce soir: Kjempefint intervju med en typisk vanskelig stjerneregissør. Som jeg ofte har sagt, ser det ut til at regissører liker å være litt vanskelig og mene motsatt av intervjuere. Allikevel blir det mye morsomt og interessant i løpet av disse 17 minuttene.

Original theatrical trailer: Fin, lang, detaljert, uoversiktlig. Likte den. 3 minutter og 30 sekunder.

Poster gallery from the film’s international release: Helt OK, filmplakater fra forskjellige land.

Essay by author Luc Sante: Et av de beste essayene til Luc Sante, og jeg har lest mange av ham da han brukes mye av Criterion Collection. Teksten gjennomsyres av en genuin kjærlighet til filmen, og han klarer så sint å få frem hva som vekker de følelsene i ham.