Come and See

Come and See (Criterion nr.1035) (Blu-ray)

Sovjetunionen – 1985 – Elem Klimov (farger) –143 minutter– Krigsfilm

Tidenes beste krigsfilm

Nivå 1 (uten spoilers)

Hviterussland 1943. Nazistene herjer landet, og massakrerer og brenner ned 628 landsbyer. Flyora er en ung gutt som ønsker å bli med partisanene i motstandskampen. Han skal få oppleve krigens vanvidd på nært hold, og aldri bli den samme igjen.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er slik krig må føles. Å se Come and See er nest best om man ønsker å få innsikt i hvordan krig påvirker sivilbefolkningen i et land. Denne filmen er så god at det er vanskelig å skrive om den. Dette er èn av to favorittfilmer jeg har. Den andre er Werckmeister Harmonies, og hver måned den 15. når Criterion Collection annonserer sine kommende filmer om 3 måneder, håper jeg å se den på listen. Nå har endelig Come and See kommet.

Litt om historien: 14 år gamle Flyora kan ikke vente med å få tak i et gevær så han kan bli med partisanene. Gleden er stor da han og en venn endelig kan dra et gevær opp av sanden etter lang tids leting. Skuffelsen er desto større da partisanlederen avfeier ham som en guttunge, og lar han bli igjen i leiren mens resten av gruppen mobiliserer. Sammen med Glasha overlever han et bombeangrep på leiren litt senere. Nå må de to sammen overleve. De kommer seg tilbake til landsbyen hans, men de fleste innbyggerne har blitt massakrert. De ligger stablet opp mot en husvegg, men dette er det bare Glasha som ser, og hun holder det skjult for Flyora. Hans mor og småsøsken er blant likene.

Han mener at han vet hvor resten av innbyggerne vil ha flyktet. De vil ha tatt seg til en øy i et sump- og myrlandskap. Etter tunge strabaser kommer han og Glasha dit, bare for å få vite at familien er død. Og vi legger merke til at ansiktet til Flyora allerede virker eldre.

Befolkningen på den lille øya består stort sett av kvinner, særlig eldre. De få mennene der må snart ut for å skaffe mat eller bistå partisanene. Flyora blir med en gruppe på 3 som skal plassere en nidstatue av Hitler i et veikryss. I noen fantastiske scener i daggry, skumring og tåke, karrer de seg frem. Men kuler og miner gjør at Flyora igjen blir alene.

Tyskerne kommer rullende med store tropper og renser landsbyene. Flyora blir tatt inn av en modig bonde, og lært navnene på familiemedlemmene slik at han kan passere som slektning om tyskerne spør. Det hviler en ironi over dette, for tyskernes planer går ut på å massakrer flest mulig og brenne dem inne. Riktignok blir folk spurt om papirer og grovsortert, men soldatene er allerede fulle og ustrukturerte. Hvem som havner inne i kirken og hvem som blir ført ut av byen virker tilfeldig. Sekvensen som starter rundt halvparten av filmen er unnagjort er lang. Det er en scene som ingen glemmer som har sett den, er min påstand. Den innledes av en liten scene i bondens hus, hvor flere av innbyggerne har samlet seg. En tysk offiser kommer inn, setter seg ved bordet og blir oppvartet av kona i huset. Ingen tør å puste. Han prater, sjekker gjenstander, spiser og virker jovial. Men stemningen er djevelsk. Jeg våger den påstanden at denne scenen har vært inspirasjon for Tarrantino i den fantastiske scenen i Inglorious Basterds, hvor nazioffiseren får bonden til å innrømme at han skjuler jøder i kjelleren.

Flyora blir samlet opp straks han forlater huset, og kastet inn i kirken sammen med hundrevis av menn, kvinner og barn. Rusa og fulle SS-soldater og lokale nazivennlige styrker raver rundt og sanker inn folk. I klassisk stil blir mennesker fornedret, truet, banket og jaget. Det handler om å redusere ofrene til undermennesker, samtidig som du ruser deg selv inn i en tilstand hvor du kan utføre handlingen som er blitt beordret. Flyora kommer seg ut av kirken litt før den blir satt fyr på med flammekaster. Brenning av mennesker levende i en kirke er kveldens høydepunkt. Her er for mange småscener som brenner seg inn i minnet, men det er en slik realisme i alt vi ser, at vi nærmest er med på det. Jeg har sett mange amerikanske krigsfilmer, men det er ikke i nærheten av å fremstille krig med en slik grad av realisme.

En rekke episoder gjør den unge gutten til en gammel mann. Han skal ikke få ha noen ungdomstid, eller få være en ung voksen. Sekvensen hvor han blir vitne til at nazistene samler hviterussere inne i en kirke for så å tenne på, knekker siste rest av håp i ham. Da noen tyske offiserer løfter han opp etter kragen for å ta et bilde av ham med en pistol mot tinningen, er det en gammel manns ansikt som stirrer inn i kameraet.

Filmen skulle egentlig ha hett «Kill Hitler», men det var forbudt å bruke navnet Hitler i Sovjet. Tanken bak tittelen var at det onde, Hitler, finnes i oss alle. Vi bør søke å drepe Hitler i oss selv, og i alle ting rundt oss. Da Klimov lar Flyora fyre løs mot et bilde av Hitler, flyr dokumentarbilder forbi på skjermen. Helt tilbake til Hitler er et lite barn. Noen av bildene er fæle, og er Klimovs måte å si at han kunne laget en mye mer grusom film om han hadde villet. Det er nok ondskap å ta av. Filmen er inspirert av Ivan’s Childhood, som tar opp deler av tematikken.

Allikevel besvimte folk i kinosalene og ble hentet av ambulanse. Spesielt var dette tilfelle i Ungarn og Russland. I Vesten forsto de ikke helt lidelsene, og var for opptatt v å lukke kapitlet om krigen. Men ingen vestlige land opplevde slike sivile tap som Sovjet gjorde. I Tyskland innrømte en eldre mann at det var akkurat slik det hadde vært under krigen i Hviterussland. Han hadde vært med på ugjerningene som Wehrmachtsoldat.

Aleksei Kravchenko, som spiller Flyora, ble forsøkt beskyttet av Klimov. De vurderte å hypnotisere ham for at han ikke skulle ta skade av scenene han var med i. Men en vurdering av ham indikerte at han var sterk nok psykisk til å tåle det. Allikevel hevder han selv at han holdt på å bli gal av scenen hvor han ble stengt inne i kirken sammen med landsbyboerne. Han følte alle hviterusseres kollektive hukommelse om disse hendelsene, og det ble for mye for ham. For dette er virkelig en realistisk og brutal film. Ekte eksplosiver og kuler brukes, så når kuler hviner over hodet på dem er det ikke effekter i spill. Dessverre ser det ut til at kua i filmen blir drept på ordentlig med skarp ammunisjon i scenen som er så uhyre realistisk.

Vi glemmer kameraet mens vi ser filmen, men alt var filmet utendørs og med forskjellige teknikker. Det var et umenneskelig slit å være fotograf på denne filmen. Den kjente filmfotografen Roger  Deakins mener filmen bør være pensum og setter den på en liste over sine favorittfilmer. Det er mye å være enig i der. Som i Haisommer av Spielberg, hvor haiens inntreden varsles av et basstema, varsles ondskapen i Come and See av en during oppe fra himmelen. Der svever et rekognoseringsfly, og i kjølvannet av det kommer bombene. Alltid. I Haisommer var det i det minste noen ganger falsk alarm.

Come and See er en film som er utmattende å se. Jeg har nå sett den 5 ganger, men etter den første gangen var jeg ikke sikker på at jeg ville se den igjen. Jeg anerkjente at den var et mesterverk, men det finnes mange filmer man sier seg fornøyd med å ha sett og lar eventuelle gjensyn bli med tanken. Når jeg nå er over den kneika med Come and See, jeg vet hva som kommer og ikke blir like sjokkert og emosjonelt preget, kan jeg fordype meg i detaljene og verdsette dem tydeligere. Det taktile i bildet, den tunge tåken, alt foregår ute og er møkkete, grått og værbitt. Klær er opprevet, uniformer er satt sammen av forskjellige deler, støvler er utslitt og spjæret. Flyora går under med hodet i sumpene, han gikk på skinner gravet ned gjørma. Og husk at fotografen går bak ham, vassende i den samme tykke gjørma. Jeg tror at slikt skaper god film, den dedikasjonen og slitet fører til noe som er verdt noe. Motstykket er digitale effekter generert på en datamaskin, hvor de aldri klarer å gi oss følelsen av vekt og motstand, og heller ikke tiden noe tar.

Jeg sier som den norske tittelen: Gå og se!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ivan’s Childhood, Apocalypse Now!, Stalingrad, Das Boot og Cross of Iron.

Øyeblikket: Så mange potensielle øyeblikk. Jeg velger ut en scene tidlig i filmen. Flyora og Glasha har blitt igjen i partisanleiren mens de andre har lagt ut på oppdrag. Flyora fordi han er for ung, Glasha fordi hun er kvinne. De legger merke til dette illevarslende rekognoseringsflyet, men tenker ikke mer på det. Før helvete bryter løs! Bomber faller og trær velter. Her brukes det ekte eksplosiver, så man føler man er til stede i bombeangrepet. Så prikken over i’en: Mens Flyora har mistet hørselen og det ringer i ørene hans, skrus volumet opp på filmen slik at en gjennomtrengende pipelyd fyller kinosalen. Vi erfarer det samme ubehaget som Flyora, på kroppen. Jeg kan ikke huske å ha opplevd dette grepet på film før. Uhyre effektivt og en skikkelig fysisk opplevelse.

Lyd og bilde

Fantastisk! Dette er det beste jeg kunne håpe på for denne filmen. Uhyre skarpt, detaljrikt og nesten taktilt bilde. Tåken ligger der, detaljert og lagvis. Fargene som brukes gjengis godt. Det er ikke mange forskjellige farger involvert, og i minnet føles den grå, grønn og brun. Fargevalget er knyttet til ønsket om å gi den en dokumentarisk følelse. Formatet er 1.37:1, med ukomprimert mono lyd. Og lyden er imponerende. Fyldig og smart arrangert, altomsluttende effekter, original volumstyring. Og alt dette på en mono lydspor. Ikke til å tro.

Ekstramateriale

New interview with cinematographer Roger Deakins: Dette er en av Roger Deakins favorittfilmer. Filmer pleide å være mer utfordrende før. Denne filmen burde vært pensum. Unik i måten den viser krigen på. Bruker også forskjellige teknikker innen foto. 10 minutters intervju.

New interview with director Elem Klimov’s brother and frequent collaborator German Klimov: Filmen ble forsøkt laget fra 1977. Men Sovjetmyndighetene krevde 11 omskrivninger som ville ødelagt filmen. I 1979 døde Klimovs kone Larissa Shepitko, som lagde mesterverket The Ascent, og Klimov måtte fullføre filmen hun jobbet med da. Etter det fikk han friere tøyler. Forfatteren godtok kun han som regissør. 26 minutter.

Flaming Memory, a three-film documentary series from 1975–77 by filmmaker Viktor Dashuk featuring firsthand accounts of survivors of the genocide in Belorussia during World War II: Handful of Sand – 10 min – 1975 – En hviterussisk kvinne forteller om mishandlingen hun og andre ble utsatt for av tyskerne. De ble veltet ned i massegraver. Mute scream – 11 min – 1975 – En nå gammel mann beskriver hvordan han måtte forlate kone og barn i en kirke hvor de ble brent. Hadde ikke hjulpet noen om han ble med. Woman from the killed villages – 28 min – 1974 – Historien til en kvinne som overlevde brann og skudd. Levde i skogen fra 1942 til 1944. Så ble hun tatt og forsøkt drept igjen. Vi får glimt fra dødsleire, filmet av en russisk soldat.

Interview from 2001 with Elem Klimov: Dette intervjuet på 21 minutter er proppfullt av informasjon. Klimov ramser opp 3 grunner han hadde for å lage filmen. Han måtte lage en film om krigen pga minnene han bar på. Midt i den kalde krigen hvor 3.verdenskrig kunne bryte ut ønsket han å advare mot det. Han var misfornøyd med sin forrige film Agony, og ønsket sterkt å lage en god film.

Interviews from 2001 with actor Alexei Kravchenko and production designer Viktor Petrov: Kravchenko måtte se Holocaustdokumentarer før innspillingen. I dette intervjuet på 13 minutter snakker han om innspilingen og utvalgte nøkkelscener. Forskjellige kontaktlinser formidlet forskjellige følelsestilstander. Petrov hadde som mål at filmen skulle ha et dokumentarisk utseende. Han valgte å kjøre med ekte eksplosiver og ammunisjon, siden andre løsninger ble for tamt. Det var første gang dette ble gjort på film. 8 minutter.

How “Come and See” Was Filmed, a 1985 short film about the making of the film featuring interviews with Elem Klimov, Kravchenko, and writer Ales Adamovich: Klimov laget filmen for å hedre ofrene og minne oss på å ikke gjenta historien. Kathyn er en skamplett på linje med Leningrad, Hiroshima og Auschwitz. 628 landsbyer utslettet, 83000 mennesker drept. 10 minutters dokumentar.

Theatrical rerelease trailer: Perfekt! 3 annerkjennende overskrifter fra anmeldelser. Deretter bibelske sitater. Noen nøkkelscener vises, alt er dempet. Snaue 2 minutter.

Essays by critic Mark Le Fanu and poet Valzhyna Mort: Lanu har skrevet et fantastisk interessant essay. Kloke betraktninger. Mort har skrevet om forfatteren bak boken filmen er bygget på, Ales Adamovich. Ikke bare ble over 600 landsbyer brent ned, men over 5000 bosettinger ble ødelagt i tillegg. Alle massakrene ble rettferdiggjort som gjengjeldelse for partisanvirksomhet. 2 tyske soldater ble drept i landsbyen Ola, dermed ble 1758 innbyggere brent som hevn. Dette inkluderte 950 barn.