Panique

Panique (Criterion nr.995) (Blu-ray)

Frankrike – 1946 – Julien Duvivier (svart-hvitt) –98 minutter – Film Noir, gruppementalitet.

Skyldig til det motsatte er bevist

Nivå 1 (uten spoilers)

60 år gamle herr Hire bor ensom i sin leilighet, og er ikke særlig sosial av seg. Han har en noe kantete personlighet. Så da en kvinne blir funnet død, er det mange som finner det bekvemt å rette mistanken mot ham.

Nivå 2 (med spoilers)

Denne franske filmen fra 1946, ett år etter at krigen sluttet, må nok sees i lys av den tyske okkupasjonen. Det ble dannet harde fronter mellom franskmenn under okkupasjonen. Regissører som Duvivier som arbeidet i Hollywood under okkupasjonen, ble uglesett da han kom tilbake til Frankrike etter krigen. Selv slår han tilbake med denne filmen som ikke levner den franske majoriteten mye ære i oppgjøret etter Vichyregimet.

Herr Hire har jødisk bakgrunn, noe som det bare hintes mot i filmen, men som er mer fremtredende i boken av Georges Simeon som filmen er bygget på. Er det antisemittisme som er hovedgrunnen til at Hire er så mislikt i byen? Det hjelper ikke at han ikke klarer å bli en del av lokalsamfunnet, men heller går for seg selv og virker uinteressert i sosial kontakt med sine medborgere. Det blir ofte oppfattet provoserende, og man stiller seg lagelig til for hogg fra bygdedyret. Hire var advokat og var lykkelig blant bøkene sine. Siden konen døde, mistet han lysten til å leve. Nå, etter å ha møtt Alice, har han fått tilbake lysten på livet. Han misbrukes eller lar seg bruke av henne, så forelsket er han.

Hire går ofte rundt for seg selv og fotograferer motiver han liker. Det kan ofte være kompromitterende situasjoner for andre. I filmen aner vi tendenser til kikkermentalitet, i boken er han en fullblods voyeur. I filmen ser vi at han liker å kikke på kvinnen som flytter inn i en leilighet som ligger på skrå overfor sin egen leilighet, spesielt når hun skal legge seg.

Denne kvinnen, Alice, har flyttet til byen etter å ha sonet i et fengsel. Hun har en kjæreste i byen, Alfred, men de velger å holde det hemmelig og late som de aldri har sett hverandre før. Han er en kriminell herremann, og vi får ganske tidlig vite at han har drept fru Noblet som ble funnet drept på en åpen plass som brukes til tivoli og lignende. Han skryter av pengene han fikk fra ranet til Alice.

Alice spås at hun må passe seg for en eldre mann, og tar spåkonens advarsel på alvor. Hun mener at det må være Hire det siktes til. Alfred legger en plan for å legge skylden for drapet på Hire. Da Hire følger etter dem på tivoli, hevner de seg ved konsekvent å krasje inn i ham da de kjører radiobil. Resten av deltagerne følger eksempelet, og plutselig har de blitt til en mobb. I en ganske ubehagelig scene ser vi alle bilene krasje inn i Hire, og til slutt er han pakket inn i et hjørne omgitt av en mobb som jakter i flokk.

Alfred skjønner at det beste for dem vil være om Hire får skylden for drapet på fru Noblet. De planter håndvesken hennes i rommet til Hire, og fyrer opp stemningen mot ham med historier om hvordan han tar bilder av folk han ikke liker, og stikker nåler i bildene i voodoostil. Mobben er med på notene. De ransaker rommet hans og finner vesken. Så jager de ham opp på taket og presser ham i døden. Først når han er død, ser politiet hvem som egentlig drepte fru Noblet. Hires fotografi viser Alfred midt i ugjerningen. Men nå er det for sent å rette det opp.

Mobbmentaliteten i kjølvannet av okkupasjonen er Paniques egentlige tema. Linjen mellom selvstendig tenkende individer og en rasende og ukritisk mobb er hårfin. Etter krigen var det mye frustrasjon og innestengt sinne som fikk urimelige utløp. Tvangsklipping av «tyskertøser», urettferdig straff av kollaboratører, dårlig rettssikkerhet og angiveri basert på egen vinning. Det var viktigere å straffe noen enn at det nødvendigvis var riktig.

Panique er en herlig fransk film noir, med sterke temaer til behandling. Nydelig fotografert, minneverdige scener og en spennende historie. Filmen byr på en sterk prestasjon av Michel Simon, helt på høyde med hans beste arbeid i The Two of Us og Boudo Saved from Drowning.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Le Corbeau, Sundays and Cybèle, The Two of Us og Lacombe, Lucien.

Øyeblikket: Da Hire kommer tilbake etter at mobben mener de har funnet bevis for at han er morderen. De lusker rundt på torgarealet, ventende på at han intetanende skal gå forbi. Som en mobb typisk er, er det ingen som konfronterer Hire èn til èn, men en dytt bakfra eller en benkrok setter mot i de andre. Hjerteskjærende scener følger: Hire blir dyttet og presset bakover av en ansiktløs masse det ikke går an å resonnere med. Han flykter opp på taket og ser ned på en blodtørstig mengde som ønsker ham død. Og det får de.

Lyd og bilde

Bilde formatet er 1.33:1. Det er et supert bilde. Filmen er 74 år gammel, men har fint svartnivå og kontrast. Det er en fin skarphet i bildet, og detaljnivået er OK. Lyden formidles i ukomprimert mono, og er flott, med klar dialog og bredde i lydbildet.

Ekstramateriale

The Art of Subtitling, a new short documentary by Bruce Goldstein, founder and copresident of Rialto Pictures, about the history of subtitles: Hvem skulle trodd at en dokumentar om teksting av film skulle være så interessant? Det er en kunst å tekste. Det bør ikke være mer enn to linjer på skjermen, og ikke over 40 tegn pr linje. Alt skal ikke tekstet, det ville fylle over halve skjermen, og gjøre opplevelsen til en lesestund mer enn en filmopplevelse. Teksten må kokes ned uten å miste nyansene. 21 minutters dokumentar.

New interview with author Pierre Simenon, the son of novelist Georges Simenon: Panique var vanskelig å filme siden det ikke skjer så mye. Atmosfæren er tett. For å lage en god film av Simeons bøker må du svike forfatteren. Simeon arbeidet under okkupasjonen, men ble frikjent for kollaborasjon. Men det skulle henge ved ham. 16 minutter.

Conversation from 2015 between critics Guillemette Odicino and Eric Libiot about director Julien Duvivier and the film’s production history: Duvuvier snudde boken på hodet, så mye at Libiot ikke forstår hvorfor han gadd å filmatisere boken. Odicino hevder hun liker Duviviers misogony, men kun hans. Han er litt redd kvinner. Dette er en film om frykt for kvinner, frykt for gruppementalitet og hat mot dumhet. 20 minutter.

Rialto Pictures rerelease trailer: En litt kjedelig trailer på drøye 2 minutter. Rolig og fornuftig, ikke noen overdrivelser.

Essays by film scholar James Quandt and Borger: To gode essays, for ikke å snakke om lange essays. Tankevekkende og informative.