La Dolce Vita

La Dolce Vita (Criterion nr.733) (Blu-ray)

Italia – 1960 – Federico Fellini (svart-hvitt) –174 minutter – Drama, satire

Det tomme livet

Nivå 1 (uten spoilers)

Marcello Rubini jobber som journalist i sladrepressen i Roma. Hans hverdag er fest og å mingle med de rike og kjente, det søte liv. Men er det så søtt et liv?

Nivå 2 (med spoilers)

La Dolce Vita starter med en scene hvor det gamle og nye Roma forenes på storslått vis. Et helikopter frakter en enorm Jesusfigur innover et landskap hvor nye bygninger er under oppføring, via gamle og ærverdige praktbygninger til sin destinasjon. Den nye tiden som vokste fram har tilknytning til den nye mediavirkeligheten. Fokus på kjendiser, store forskjeller blant mennesker i samfunnet, nye livsstiler som fikk dekadente uttrykk.

Rubini rapporterer fra kjendislivet og farter rundt i Roma nattestid, fra fest til fest. Ingen gjør noe, bare henger rundt og venter og kjeder seg. Skandalejournalistene og paparazzifotografene, de rike og kjendisene. Alle venter på den riktige festen å være med på eller dekke. Denne lediggangen og dekadente livsførselen var noe Fellini var kritisk til. Han var noe konservativ som menneske, han var ingen radikal mann eller regissør som for eksempel Pasolini. Filmen bør sees som en kommentar til overgangen til et nytt Italia, med industri og vekst. I årene som skulle komme var Italia det vesteuropeiske landet med størst vekst.

Fellinis kritikk av denne nye medietilværelsen drukner litt i det faktum at filmen selv ble en mediebegivenhet. Han forsøkte å kommentere denne stripa med utecafeer hvor kjendiser vanket og paparazziene hang. Paparazziuttrykket stammer fra denne filmen, oppkalt etter den ene karakteren som jobber som fotograf i et kjendismagasin. Men når kjendispressen ble løpende etter stjernene i filmen og Anita Ekberg, og fontenen fikk nytt liv etter å ha blitt vist frem i filmen, ble Fellinis kritikk innhentet av virkeligheten. Folk valfartet til fontenen og kvinner badet i fontenen om natten i neglisje. Filmen ble nesten et symbol på nettopp mediesirkuset den forsøkte å si noe om.

Marcello har en kjæreste hjemme, Emma, men han er sjelden hjemme. Hun ønsker seg et stabilt og fast forhold, men Marcello har hverken ønske eller evne til å skape det. Ikke om han hadde ønsket det. Han driver bare rundt, fra elskerinne til kjæreste til neste erobring. Han faller for Anita Ekberg, men det virker som jakten er alt som interesser ham. Hans kjærlighetsliv er like tomt som artiklene han skriver. Filmens eneste menneske med substans er Steiner, og han ender opp med å drepe barna sine før han dreper seg selv. Sier Fellini her at om man ikke er overfladisk, så vil man ikke orke å leve? De eneste som ønsker å leve er de som ikke har substans. Steiners leilighet er en frisone fra det overfladiske. Her kan man høre tilløp til samtaler med faktisk innhold. Emma er også en kontrast til det overfladiske, når hun snakker om familielivet hun ønsker seg.

Marcello ser på Emma som en lenke rundt foten. Vi kan se at han bryr seg om henne, han blir fortvilt når hun (nok en gang) har tatt overdose piller i sin desperasjon. Han flykter stadig fra henne, skjeller henne ut, men kommer stadig tilbake. Til slutt går det ikke lenger. En av de siste scenene er ganske talende. En uønsket fest i et hus blir brutt opp, men Marcello nekter for at festen er slutt. Han vil den skal fortsette og fortsette. Han takler ikke å måtte forholde seg til det virkelige liv. I sine anstrengelser for å holde den gående blir han til en full, ussel og slem mann. Han fornærmer og ydmyker en kvinne, og har helt mistet selvkontrollen. Det hele er ganske ynkelig.

Skjer det noe radikalt med synsvinkelen i La Dolce Vita? Ved første gjennomsyn virker filmen ganske rett fram i sin fortellermetode, det virker som en ganske streit fortalt historie. Marcello Rubini er vår protagonist, og vi ser tilværelsen i Roma gjennom hans øyne. Hva så om jeg sier at Marcello noen ganger er Marcello, protagonisten, og andre ganger er Marcello en åndelig væren av noe slag? Scener som kan underbygge at det skjer et skille, er flere. Èn er jenta på slutten av filmen. Hvem ser hun på da hun ser rett i kameraet? Den fysiske Marcello har vinket farvel og gått fra henne. Er det hans åndelige væren hun smiler til?

En lignende tolkning kan vi knytte til den rimelig lange scenen hvor Marcello blir med Magdalena rundt i det nydelige huset med sine fantastiske rom. Han blir sittende alene på en stol i et tomt rom, mens hun er i et tilstøtende rom. Herfra snakker hun til ham, uten at det er mulig å bestemme hvor hun er. Stemmen hennes kommer overalt eller ingensteds fra. Og hvem ser henne med den andre mannen, som hun gir seg hen til? Dette er scener man bør se flere ganger med dette i bakhodet.

Men det beste eksempelet, som vi skal gå dypere inn i, er to scener knyttet til Steiner, Marcellos venn som han ikke har så mye kontakt med som han skulle ønsket. Steiner er en raus og åpen mann som tydeligvis er veldig glad i Marcello. Det ser vi tydelig i scenen hvor Steiners kone åpner døren for oss, og vi (kameraet) deler synsvinkel med Marcello. Steiner lyser opp når han ser Marcello (oss), og kommer Marcello (oss) i møte med et stort og ektefølt smil. Så skjer det fascinerende: I en glidende bevegelse dreier kameraet seg mot venstre og vi følger Steiner gå frem og omfavne Marcello. Når gikk Marcello fra å se fra vår synsvinkel til å befinne seg foran kameraet? Senere på festen vinker Steiner Marcello (oss) med seg for å vise frem barna som ligger på barnerommet. Men blir Marcello med fysisk, eller er det hans åndelige væren som følger med inn? Filmen har en åndeseanse, som hinter mot at vi skal tenke i disse banene.

Marcellos far dukker opp i Roma, og vil oppleve så mye som mulig. Marcello tar ham med ut, og vi forstår at han også er en levemann som Marcello. Han er begeistret for kvinnene som Marcello introduserer ham for. Men han ender opp med å måtte gi opp nattelivet, kroppen hans har blitt for gammel. I en sår scene sitter faren alene og ser utover Roma, på en måte som minner om Marcello tidligere i filmen. Vil Marcello ende som sin far? Sannsynligheten er stor for det. Men faren har en kone han kan dra hjem til.

La Dolce Vita har som film blitt symbolet på det dekadente. Den skildrer et livsfjernt og overfladisk miljø, og har tydelig inspirert The Great Beauty som stadig refererer til La Dolce Vita. Mange mennesker myldrer rundt, kjendiser og journalister, opptatt som små bier med handlinger som ikke betyr noe som helst. Det er som en evig dans som føles viktig nok for dem til å prioritere, men som etterlater dem som tomme skall.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Great Beauty, Il Sorpasso,

Øyeblikket: Modellen Anita Ekberg, allment anerkjent som verdens vakreste kvinne, bader i Fontana di Trevi. Den vakre kvinnen som vasser ut i fontenen har blitt til et ikonisk bilde på linje med Marilyn Monroe og kjolen som blåser opp, Robert de Niro som snakker til speilet i Taxi Driver eller gutten i The Bicycle Thieves som gråter da faren blir ført bort av politiet.

Lyd og bilde

Stort sett et vanvittig flott svart/hvitt bilde. I det brede formatet kan vi oppleve at ytterkantene er ute av fokus, men hovedsaklig er det et glimrende bilde. Kontrasten i bildet gnistrer, skarpheten er meget god, dybde og detaljer gjengis meget godt. Svartnivået er glimrende, det hvite så rent, så rent. Bildeformatet er 2.35:1. Lyden er mono, fyldig og fin. Som vanlig med italiensk film fra denne tiden ville jeg ikke ha stilt inn synkroniteten på hjemmekinoen etter denne filmen, men sånn er det bare.

Ekstramateriale

New interview with filmmaker Lina Wertmüller, an assistant director on the film: Wertmüller mener Fellini var et geni og en lekekamerat. Hans kone Giuiletta Masina var veldig viktig for ham. Greit intervju på 7 minutter.

New interview with scholar David Forgacs about the period in Italian history when the film was made: Filmen viser oss både det nye og gamle Roma. Mye ny arkitektur dukket opp under forberedelsene til OL i Roma i 1960. I dette veldig gode intervjuet på 15 minutter viser Forgacs oss hvordan media var tema i filmen, med siden filmen selv ble en mediebegivenhet ble det vanskelig å gripe det aspektet ved filmen på måten Fellini ønsket.

New interview with Italian journalist Antonello Sarno: Passe interessant intervju på 16 minutter. Journalisten sammenligner La Dolce Vita med Il Sorpasso, men forklarer hvorfor La Dolce Vita har tålt tidens tann så mye bedre.

Interview with director Federico Fellini from 1965: Dette intervjuet på 30 minutter starter rimelig tamt hva nyttig informasjon angår, men tar seg opp. Vi får høre at Fellini liker 8 ½ og La Strada best av sine egne filmer, kanskje sammen med Juliet of the Spirits. Han mener at filmskaperen er den som er minst kvalifisert til å si hva filmen handler om. Han kommer til å blande inn mye fra produksjonen og intensjoner, analysere og intellektualisere så mye at det blir uoversiktlig. Fellini er ikke inspirert av noen filmskapere, men liker Chaplin, Bergman, Kurosawa og Hitchcock. Han sier det mener i filmene, om han skal sette ord på det i intervjuer blir det kleint.

Audio interview with actor Marcello Mastroianni from the early 1960s: Dette lydintervjuet dekker mye forskjellig, men på sitt beste er det når Mastroianni forteller små anekdoter om Fellini. Fornøyelig intervju på 47 minutter, ikke alltid like interessant men vel verdt tiden.

Felliniana, a presentation of La dolce vita ephemera from the collection of Don Young: Fine filmplakater fra hele verden. Vi får også se magasiner og kinoprogram. Morsomt.

New visual essay by filmmaker : : kogonada: Dette er topp, topp klasse. Det er slikt jeg er ute etter når jeg ser ekstramateriale. Her lærer jeg grep regissøren har brukt, som jeg kan gjenkjenne senere i andre filmer og virkelig ha lært noe. 9 minutter.

An essay by critic Gary Giddins: Langt og godt essay.