Code Unknown

Code Unknown (Criterion nr.780) (Blu-ray)

Frankrike – 2000 – Michael Haneke (farger) –117 minutter – Drama, sosial kommentar.

Kommunikasjon

Nivå 1 (uten spoilers)

Et multikulturelt, klassedelt og generasjonsseparert Frankrike sliter med kommunikasjon i år 2000. En krigsfotograf som arbeider på Balkan synes livet er lettere der enn i Paris. Og ingen ser ut til å bry seg særlig om andre enn seg selv.

Nivå 2 (med spoilers)

Michael Haneke er blant et knippe av nålevende regissører jeg følger med intens interesse, sammen med Bela Tarr, David Lynch, Roy Andersson og Joachim Trier. De to første har vel strengt tatt lagt opp.

Som alltid i Hanekes filmer er kommunikasjon og media (indirekte) temaer han tar opp. Kommunikasjon mellom generasjoner, mellom kulturer, mellom klasser og mellom film og sitt publikum. Kommunikasjon må læres for at samfunn skal fungere. Et samfunn hvor grupper er uten evne til å kommunisere, kan ikke ha tillit til hverandre. Dette løftes ofte frem som en betingelse for velfungerende samfunn som det norske, et samfunn hvor vi har tillit til hverandre og til det offentlige. Får du for store forskjeller i levestandard mellom menneskene, vil omgang og kommunikasjon forvitre og tilliten brytes ned.

Så denne ukjente koden i tittelen er altså nøkkelen til å kunne kommunisere med menneskene rundt deg. Filmen består av mange situasjoner hvor partene i en samtale ikke klarer å kommunisere ordentlig. Samtalene hakker, eller det er tydelig at de står for langt fra hverandre. Og grunnen kan ligge i strukturer i samfunnet, som rasisme blant politiet. Det ser vi i mangelen på verbal kommunikasjon fra politiet og tidlig bruk av fysisk makt mot den svarte unggutten, Amadou, på boulevarden. Andre vanskelige situasjoner kan bunne i fastlåste mønstre, som mellom bonden og hans sønn krigsfotografen. De kjenner hverandre, de vet hva den andre vil si, og de har ingen tillit eller håp til hverandre om at noe nytt skal sies. Bonden er naturligvis også faren til Jean, som stikker av fra gården og vil leve et liv i storbyen. Derfor blir dette også manglende kommunikasjon mellom by og land, med tilhørende verdier. Bonden klarer ikke å kommunisere med ord, kun med handling. Så da han dreper alle oksene sine, er det en måte å si at nå er Jean fri til å gjøre hva han vil. Slik kan manglende kommunikasjon få tragiske utfall som her går utover uskyldige som oksene, fordi to mennesker ikke klarer å snakke sammen.

Igjen andre situasjoner kan ha sin forklaring i hva som står på spill, som slåsskampen mellom Amadou og Jean. Anne er redd for at sønnen til samboeren sin skal bli skadet, og vil ikke høre på Amadou. Amadou forsøker å kommunisere sin versjon, både til politiet og Anne, men når ikke fram. Det ender med at han og tiggeren blir tatt med til politistasjonen. Her er det også et element av ironi, for det at Amadou insisterer på at Jean skal beklage til tiggeren, ender med at hun blir utvist fra landet. Mot hennes vilje står Amadou opp for henne, med en effekt som er helt motsatt av hva han ønsket.

Filmen starter og slutter med en symbolsk og enkel versjon av temaet, nemlig en firkantet og digital mangel på nøkkelkode. Her er det enten/eller, ikke som i samfunnslivet mellom mennesker hvor resultatet av å ikke inneha nøkkelen ligger et sted midt mellom. Alt er kommunikasjon, for eksempel er handlingen til Jean overfor tiggeren en måte å kommunisere at han ikke respekterer henne. Da han kaster søppel i fanget hennes, sier han ved handlinger at han føler seg bedre enn henne.

Anne står i leiligheten sin og stryker klær og ser på TV da hun hører skrik og bråk fra naboleiligheten. Hun forstår at det gjelder leiligheten hvor en ti år gammel jente bor. Hun vurderer tydeligvis om hun skal gripe inn, men da lydene stilner skrur hun opp TV-lyden igjen. Mot slutten av filmen ser vi henne i begravelsen til jenta. Igjen et tilfelle av manglende kommunikasjon. Kanskje kunne det at hun hadde  grepet inn og snakket for henne ha avverget dødsfallet. Da hun forsøker å diskutere dette med Georges, toer han sine hender siden dette er «hennes» sak. Han er altså heller ikke så empatisk når det kommer til stykket…

Georges, Annes samboer, jobber for tiden på Balkan med å ta bilder fra krigssituasjoner. Han lever i en tilstand hvor han ønsker å være på det andre stedet til enhver tid, aldri der han er. Så når han kommer tilbake til Anne i Paris, tar det bare noen dager før han lengter tilbake til jobben og Balkan. Han finner livet i Paris mye mer komplisert enn på bygda på Balkan. Han reagerer også på at folk virker så uinteressert i andre, og for å utforske og dokumentere dette fotograferer han passasjerene på T-banen i skjul. Georges er utilpass når han er ute med Annes venner, og havner i diskusjoner med dem. Haneke viser oss ikke hva de diskuterer, kun avslutningen som viser oss at de står langt fra hverandre.

Slik gjør Haneke ofte, han overlater til publikum å fylle inn manglende partier. I Code Unknown skilles scenene med svart skjerm. Hva har skjedd siden sist vi så disse menneskene? Hva har blitt sagt før disse replikkene kommer? Hva har menneskene tenkt og hvorfor har de falt ned på det standpunktet? Disse svarte skjermene minner oss på at vi ser en film, og at vi er publikum. Vi forstår at det vi ser er det en regissør vil at vi skal se. I alle Hanekes filmer er det forholdet mellom publikum og filmskaper, eller media, som er et tema. Sannheten er ikke en sikker verdi som er udiskutabel. Alle bilder som vises, signaliserer en verdensanskuelse og et ønske om manipulering. Haneke skolerer oss i manipulering. Selv en dokumentar manipulerer oss. Om ikke ved hva som vises, så ved hva som ikke vises. Haneke velger ofte å la den viktigste dialogen sies «off-camera», siden en skuespiller i bildet kan distrahere oss fra det som sies.

De døve som dukker opp ved jevne mellomrom i filmen er en kommentar til filmens tema, nemlig vanskelighetene ved det å kommunisere. Filmen i filmen er tatt med for å vise at Anne er en stjerneskuespiller, en vellykket og kjent person. Selve historien i den filmen er en idé Haneke hadde til film om en mann som lokker kvinner i en felle for å ha full kontroll på dem, og se dem dø. Men han fikk beskjed om at den var for lik en film han aldri hadde sett, The Collector, en britisk film som Terrence Stamp spiller i, basert på en roman av John Fowles. Så Haneke puttet historien inn her.

 

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Hidden, Funny Games, Le Havre, My Name is Joe, Naked og mange filmer av Dardennebrødrene.

Øyeblikket: Scenen i Annes leilighet da hun stryker klær. Hun hører det som vi forstår er familievold fra en leilighet hvor det bor barn. Hun skrur ned TV-volumet og vi ser hun vurdere om hun bør gripe inn. Her kommer Binoches dyktighet til sin rett. Scenen har ikke et eneste ord, det er ansiktet hennes som forteller oss alt som foregår i hodet hennes. Hun veksler mellom tanker om å gripe inn eller la det være. Da bråket stilner ser hun det som en anledning til å la situasjonen ligge. Hun skrur opp lyden og stryker videre. Som mange av oss ville gjort…

Lyd og bilde

Glimrende bilde og lyd. Lyden brukes fint, fra velbalansert byliv i gatene til rungende trommer. Dialogen er klar uansett. Lydformatet er 5.1 surround DTS Master Audio. Bildet presenteres i 1.85:1. Fin dybde, gode detaljer i nærbildene. Filmen står for meg som noe dempet i fargene, blågrå i minnet, men kraftfull i noen scener som svømmebassengsekvensen.

Ekstramateriale

New interview with Haneke: Haneke er en forbilledlig regissør i det at han ikke gjør seg til i intervjuer. Han forklarer gjerne om hva han forsøker å si i filmene sine, og slik sett er det lærerikt for filmnerder. Code Unknown er hans mildeste film, og alle småhistoriene har skjedd i virkeligheten. 28 minutter.

Introduction by Haneke from 2001: Kjempefin introduksjon hvor Haneke går rett inn i hva han vil si med filmen. Han snakker om flere nivåer av manglende kode i filmen. Hva er virkelighet i film? 4 minutter.

Filming Haneke, a 2000 making-of documentary featuring interviews with Haneke, actor Juliette Binoche, and producer Marin Karmitz, as well as on-set footage of cast and crew: Haneke mener at han ikke er en kreativ sjel, men en som er god på å knytte ting sammen og se forbindelser. Han er helt avhengig av konkrete ting. Hans filmer er alltid en reaksjon til mediasituasjonen i den aktuelle perioden. 28 minutter.

Interview from 2001 in which Haneke discusses the filming of the boulevard sequences: Ganske kjedelig og dødt segment på 11 minutter.

New interview with film scholar Roy Grundmann: Haneke klarer balansegangen mellom det å fordømme vold uten å vise vold selv i filmene sine. Meningen i filmene ligger ofte i mellomrommet mellom scenene eller i formen på scenene. Haneke mener publikum burde forstå at filmen-i-filmen ikke er selve filmen siden den er filmet helt annerledes, som en Hollywoodfilm. 24 minutter.

Teasers: Ca 5 minutter med teasers. En om filminnspillingen i filmen, en på t-banen og spyttingen og en om krangelen på supermarkedet mellom Anne og Georges.

An essay by critic Nick James: Et ganske langt essay som er verdt å lese, men som ikke gir noe spesielt nytt i tillegg til det andre ekstramaterialet. Det vi får er en fin gjennomgang av Hanekes karriere, fra teater og TV fram til spillefilmene hans.