The Game

The Game (Criterion nr. 627) (Blu-ray)

USA – 1997 – David Fincher (farger) –128 minutter – Thriller, Mystery

Gjenfødelse

Nivå 1 (uten spoilers)

Nicholas Van Orten er styrtrik, enslig, venneløs og kjølig mot sine omgivelser. Han har en bror som han sjelden ser, Conrad. En dag dukker han opp og vil gi Nicholas en bursdagsgave. Det er ferdig betalt opplevelse hos Consumer Recreation Services som heter The Game. En livsforandrende erfaring, som Conrad selv har forsøkt i London.

Nivå 2 (med spoilers)

Nicholas blir nysgjerrig på The Game da han overhører noen klubbmedlemmer snakke om det. Etter en prat med dem, bestemmer han seg for å prøve. Han bruker en hel dag på fysiske og mentale tester hos CRS, noe som han føler som bortkastet tid og noe amatørmessig. Noen dager etterpå ringes han opp av CRS med beskjed om at han ikke har bestått testen, men han skal ha takk for å ha vist interesse. Dette rammer Nicholas hardt, han er ikke vant til å bli avvist. Penger og suksess har alltid gitt han innpass der han ønsker. Derfor lyver han til broren sin og forteller ham at han dessverre ikke har tid til å delta i spillet nå. Det han ikke vet er at spillet allerede har begynt.

Spillet er i ekstrem grad skreddersydd til hver deltager, og målet er å komme ut i andre enden som et bedre menneske. For Nicholas Van Orten handler det om å lære seg å sette pris på livet, og respektere menneskene rundt seg. Hans grunnrefleks i møtet med andre mennesker er nedlatenhet og kynisme. Han bryr seg egentlig ikke om noen andre enn seg selv, i ytterste konsekvens kanskje heller ikke seg selv. Farens selvmord er det eneste vi ser plager ham, visualisert gjennom tilbakeblikk til private filmklipp fra Nicholas sine barnebursdager for eksempel.

Spillet starter med at en dukke ligger på bakken foran trappen opp til huset hans. Den som har lagt den der, må ha kommet seg inn på eiendommen på tross av gjerder, låste porter og alarmsystemer. Dukken ligger forvridd på nøyaktig same sted farens kropp lå da han tok livet sitt ved å hoppe fra taket for mange år siden. Nicholas tar med seg dukken inn, og det viser seg at det er montert et kamera i dukken. CRS ser nå hva Nicholas foretar seg. En nyhetssending på TV blir plutselig til en samtale mellom Nicholas og nyhetsankeret. Vi aner nå hvilken skala CRS opererer på. Og vi ser at Nicholas har store problemer med at han ikke styrer situasjonen. Desperat forsøker han å finne kameraet, først ved å demontere siden på TVen. Da kommenterer nyhetsankeret hva han holder på med. Nicholas er opp mot mektige aktører…

Derfra går det slag i slag, og Nicholas kastes ut i heseblesende situasjoner. Vi sitter med like mange spørsmålstegn som Nicholas, og veksler mellom to forskjellige forståelser av det som skjer. Er det spillet som er i full gang, en harmløs bursdagsgave som gir Nicholas en opplevelse for livet? Eller er det en organisasjon som er ute etter pengene til Nicholas, et altomfattende bedrag? Er han i livsfare når kuler suser rundt ørene, fra noen som virkelig ønsker å drepe ham, eller er det trygt og del av spillet?

The Game er en film med plotvridninger frem og tilbake. Da vi får høre at bankkontoene er tomme, tror vi nok alle at dette handler om et svindelopplegg for å slå kloa i alle millionene til Nicholas. Når vi siden forstår at det hele var et spill, en velment bursdagsgave fra Conrad, er det noen ting jeg vil ta opp. På forhånd vil jeg si at dette ikke er en film som setter realismen i høysetet, det er en film som først og fremst søker å underholde. Filmskaperne innrømmer selvfølgelig selv at vi må legge vekk oppfatninger om hva som er realistisk i scener som hoppet fra CRS-bygningen:

  • Det er null sannsynlighet for at Nicholas skal kunne manipuleres til å hoppe fra nøyaktig den posisjonen han gjør.
  • Ingen kan overleve et fall fra så stor høyde, samme hva du lander i.
  • Det er umulig å kalkulere og treffe i luftputen fra så stor høyde.
  • Jeg vil tro at å brase gjennom et glasstak på den måten, med glass og trelister, ikke kan skje uten skader. Selv om det var spesialglass laget for stunt.

Et annet svakt punkt, sett fra et realismesynspunkt, er skuddene som rettes mot huset Christine «bor» i. Nicholas står foran vinduet da de fyrer løs, så tak og vegger pepres av kuler. De må krype på gulvet mens rommet blir et inferno av kuler og kulehull. Og da de kjører av gårde, skytes vinduene i bilen istykker. Dette er ikke mulig å simulere for CRS, og det virker tilfeldig at ingen blir truffet. I tillegg er det en litt vel stor del av tilfeldigheter som må klaffe for at spillet skal gå videre i riktig retning. Men i rettferdighetens navn skal det sies at mye av dette skyldes at Christine alltid leder vei, og følger en oppsatt plan.

Vi ser i bildet linjer som skal lede Nicholas i riktig retning, det være seg lysrekker eller linjer i interiøret. Det kan også være ganger uten særlig andre valg. Dette er essensielt for CRS og progresjonen i spillet. Det er ikke alltid Christine kan være til stede og dytte ham i riktig retning, så her kommer de underbevisste veivalgene inn.

Nicholas har trekk som vi kan kjenne igjen hos den unge Nicholas på videofilmene fra barndommen hans. Han var egentlig tenkt å være enebarn, og at det var en god venn som skulle gi ham gaven. Men det passet bedre at han var en mann uten evne til å knytte nære bånd som et vennskap trenger, derfor skiftet de Conrad til å være hans bror. Og en bror ville være mer sannsynlig til å kunne overbevise ham til å bli med i spillet.

The Game handler på et dypere plan om gjenfødelse og det å utvikle seg til å bli et bedre menneske. Symbolsk kommer dette tydeligst til syne ved oppstandelsen fra de døde, til en ny tilværelse som fattig. Han står bokstavelig talt opp fra en kiste i Mexico. Fra nå av er han samtidig en hevner, en som skal ta disse folka i CRS. Det er også lett at tankene trekkes mot Prosessen av Kafka, der Nicholas springer rundt i noe som må oppleves som en uforståelig labyrint for ham. Derfra kan man trekke sammenligninger med Hitchcock, for kunne ikke dette egentlig vært en Hitchcockfilm? David Fincher selv sammenligner The Game med 70-tallets The Sting. Og det er nok filmen den har mest til felles med plotmessig.

Michael Douglas er ingen cinefil, han er ikke stolt av at han ikke har sett så mye film. Derfor går han ofte glipp av referanser til andre filmer selv i de filmene han selv spiller i. Men han elsker yrket sitt.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Sixth Sense, Panic Room, The Sting, Gone Girl, House of Games, Diabolique, Oldboy og Kammerpiken.

Øyeblikket: Sluttscenen hvor Nicholas Van Orten hopper fra CRS-bygningen mot den sikre død, fortvilt over å ha skutt og drept sin egen bror. Det er grusomt mange etasjer høyt, og på vei ned ser Van Orten ut som en marionettdukke i fritt fall. Så braser han gjennom et glasstak før han lander midt i en enorm luftpute i en restaurant. Der sitter kollegaer og bekjente, klare til å gratulere ham med dagen. Og broren er i live.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 2.40:1. Det er en relativt ny film, så ingen overraskelse at bildet er godt. Det har et «dyrt» utseende, dette er ingen billig produksjon. Det er mange mørke scener, men bildet klarer seg utrolig bra. Farger, kontrast og detaljer er topp klasse. Jeg sitter igjen med en visuell følelse av metall og blålig skjær. Lydformatet kommer i to forskjellige versjoner. En kinoversjon med 5.1 surround DTS-HD Master Audio, og en optimalisert hjemmekinoversjon i med 5.1 surround mix DTS-HD Master Audio. Det er denne du skal bruke, det er mer trøkk i den.

Ekstramateriale

Alternate 5.1 surround mix optimized for home theater viewing, supervised by sound designer Ren Klyce and presented in DTS-HD Master Audio: Jeg anbefaler altså dette lydsporet, spesielt tilpasset hjemmekino. Mer trøkk enn standardlydsporet.

Audio commentary by director David Fincher, Savides, actor Michael Douglas, screenwriters John Brancato and Michael Ferris, digital animation supervisor Richard “Dr.” Baily, production designer Jeffrey Beecroft, and visual effects supervisor Kevin Haug: Helt OK kommentarspor. Mest interessant er regissør Fincher og production designer.

An hour’s worth of exclusive behind-the-scenes footage and film-to-storyboard comparisons for four of the film’s major set pieces, with commentary: Storyboardsammenligningen med de ferdige scenene føles litt likegyldig, siden de egentlig er så like. Da er det mer givende med bak kamera sekvensene. Der kan vi få opptil 3 ganger så lange klipp fra innspillingen som den ferdige scenen er på. 48 minutter.

Alternate ending: Van Orten går ut av bygningen, takker nei til taxi og går langs fortauet bort fra oss til han forsvinner i det fjerne. Altså ingen rendezvous med Christine i denne versjonen, som ble droppet.

Trailer and teaser, with commentary: 6 minutter med trailer med forklaring. Teaseren er best, hvor kun en dataanimert marionettdukke gradvis blir mer og mer vill i bevegelsene. En fin metafor for Nicholas i det han mister stadig mer kontroll. Traileren er for fraksjonert. Den hopper fram og tilbake, og det blir for mye action. Pengefolka ville ha det slik, sier Fincher.

A booklet featuring a new essay by film critic David Sterritt: Et essay på det jevne. Trekker en del morsomme paralleller mellom filmer. Ganske langt essay.