The Elephant Man

The Elephant Man (Criterion nr.1051) (Blu-ray)

 

USA – 1980 – David Lynch (svart-hvitt) –123 minutter – Historisk drama, sann historie

Om å se mennesket

Nivå 1 (uten spoilers)

Dette er historien om Joseph Merrick, som faktisk levde i England på slutten av 1800-tallet. Han ble kalt elefantmannen på grunn av groteske deformiteter som kan lede tankene til en elefant. Hodet har abnorme utvekster som gjør det tre ganger så stort som et vanlig hode, og høyre arm er deformert. Huden har likheter med elefanthud. Da filmen starter «eies» han av driveren av et freak show. En lege hører ryktene om elefantmannen og oppsøker showet.

Nivå 2 (med spoilers)

NRK har hatt en TV-serie om mennesker med forskjellige utfordringer som heter «Ikke spør om det». Utfordringene kan være knyttet til yrke, legning, hudfarge, religion, sykdom osv. Hva tenker mennesker med Downs om hvordan de møtes av andre? Hva er riktig måte forholde seg til en kortvokst person på? Kan mennesker i rullestol ha sex? Serien har vært en øyeåpner om ting man kan ha lurt på, men aldri turt å spørre om.

Litt beslektet er The Elephant Man. Filmen viser oss et menneske som møter mange fordommer, et menneske med akkurat de samme drømmene og behovene som vi alle har. Akkurat slik som menneskene i NRK-serien. John Merrick (John Hurt) blir ikke sett på som et menneske, mer som et dyr på utstilling. Det går så langt at han faktisk må si disse ordene til en mobb som jager etter ham på en togstasjon, til han er fanget i et hjørne på en urinal. Han er ikke et dyr, han er et menneske. Denne hendelsen skjedde i virkeligheten i Joseph Merricks liv. Legen som behandlet elefantmannen kalte Joseph Merrick for John Merrick i boken sin, muligens for anonymitetshensyn. Filmen har valgt å bruke dette navnet videre.

Joseph Merrick ble bare 28 år gammel. Vi vet egentlig ingenting om bakgrunnen hans, men John Hurt fant det naturlig å bruke en middelklasseaksent på ham. Merrick viser seg jo å være en stor tilhenger av teater, selv om han aldri har vært i teatret. Han er også glad i litteratur, så det føles jo rimelig. London Hospital tar egentlig ikke inn pasienter som ikke kan kureres, men det ble gjort et unntak i Merrick sitt tilfelle. Han endte opp med permanent opphold der, med to rom til disposisjon.

Det er flere mennesker som jobber hardt for at Merrick skal få et så verdig liv som mulig. Treves hjelper Merrick å trene opp diksjon, mrs. Kendal introduserer ham for teateret, pleier på sykehuset steller ham i det daglige. Sakte, men sikkert ser vi Merrick få selvtillit og et mer normalt liv. Noen tilbakefall oppstår, spesielt er det sårt å se vaktmesteren organisere betalte «forestillinger» med elefantmannen på natterstid på sykehuset. Fulle og sensasjonslystne pubgjester får omvisning inne på «monsterets» rom. Og ikke alle høytstående gjester er like fordomsfrie som de ir inntrykk av.

Måten Merrick dør på i filmen er rørende og trist. Han har fått verdigheten sin tilbake og føler seg nå akseptert som et menneske for første gang i sitt liv. Siden han er et menneske like god som alle andre, vil han også sove som alle andre. Tidligere har han alltid sovet sittende, med det tunge hodet hvilende på et bord. Nå vil han også sove på ryggen. Det fører til hans død. Det er trist at han døde så tidlig, men han døde lykkelig og akseptert. I virkeligheten fant de ham død på sengen, men liggende på tvers. Allikevel synes jeg det er et vakkert grep filmskaperne har tatt, som virkelig får frem den reisen Merrick har gjort i livet sitt.

Legen som arbeidet på London Hospital og først ble klar over tilfellet elefantmannen, var Frederick Treves (Anthony Hopkins). Til å begynne med var det medisinsk fascinasjon som drev ham og fikk ham til å kjøpe Merrick fri fra freak showet. Senere utviklet forholdet mellom ham og Merrick seg til et sterkt vennskap. I filmen ser vi at han viser fram Merrick for andre leger i et auditorium, og presenterer ham i lite flatterende vendinger. Men senere skal han ta Merrick med hjem til sin kone og drikke te. Det er en veldig sympatisk og inkluderende gest. Det er første gang Merrick har blitt behandlet med respekt.

Verdigheten til John Merrick er historien i filmen. Det er en film om nyanser, om opplysning og at ting ikke er slik de ser ut som. Det er en film om toleranse, om raushet og om se mennesker bak det ytre. Derfor er det forstemmende at filmstudioet ikke ante hvordan de skulle markedsføre filmen. De avslørte seg selv grundig da de uttalte at «det er vanskelig å få solgt inn en monsterfilm i dag».

David Lynch hadde opprinnelig tenkt å lage elefantmanndrakten selv, men det viste seg at han ikke hadde forutsetningene for å få det til. Masken måtte kunne følge skuespillerens munn og øvrige ansiktsbevegelser, og det krevde en helt annen og profesjonell kunnskap. Produsenten hentet inn verdensledende innen make-up effects, Christopher Tucker, og resultatet ble så godt at det på sikt førte til en egen Oscarkategori for slikt arbeid. Lynch og teamet dro ned på London Hospital Museum og fikk, tro det eller ei, låne en gipsavstøpning av elefantmannen selv. Hår sto faktisk fremdeles fast i gipsen. Etter 6 uker var modellen klar, et arbeid som kanskje burde ha tatt 6 måneder.

The Elephant Man både er og er ikke en typisk Lynchfilm. Den har flere av trekkene vi forbinder med Lynch om vi tenker Mulholland Drive, Lost Highway, Wild at Heart, Blue Velvet, Inland Empire og Fire Walk With Me. Spesielt på lyddesignsiden, men også i visse stemningsskapende sekvenser. Scenen på begynnelsen av filmen, hvor vi ser Merricks mor i kontakt med elefanten, vekker assosiasjoner til Eraserhead eller Lost Highway. Allikevel må det sies at The Elephant Man er en streitere film enn disse, og har mer til felles med den Lynch vi ser i The Straight Story. Historien er fortalt ganske så rett frem, kronologisk og med lite eksperimentelle sekvenser.

I Japan ble filmen stor. Barn løp rundt og lekte med papirposer over hodet og ropte elefantmann, elefantmann! John Hurt jobbet samtidig på Heaven’s Gate. Bare prologen til den filmen kostet like mye som hele The Elephant Man (men så slo den studioet sitt konkurs også da…). Hurt forteller at med gode filmer starter jungeltelegrafen i filmlaboratoriet. Noen ansatte der begynner å snakke om at de ser at en veldig god film er på trappene.

På grunn av at dette var en Brooksfilms-produksjon, var det lett å få gode skuespillere med. Og det myldret av gode skuespillere i Lynch sin andre film: John Gielgud, Anne Bancroft, Anthony Hopkins, John Hurt med flere. Lynch var livredd disse stjernene, og nervøs hele filmen. Det var et helvete, men han ville ikke være det foruten. De fleste var snille med ham. Tilliten til ham vokste ettersom produksjonen skred fremover.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Into the Wild, Her og Miracle.

Øyeblikket: Teaterforestillingen som dediseres til John Merrick. Da mrs. Kendal snakker til ham fra scenen, og hele salen reiser seg og applauderer Merrick, kan ikke et øye være tørt. John reiser seg og forstår at alt dette er til ære for ham, et utskudd som har vært foraktet hele sitt liv. Det er et sterkt øyeblikk.

Lyd og bilde

Det er et fint svarthvitt bilde. Kontrasten er spesielt god. Det er litt å gå på i dybden i bildet og detaljene. Filmen har ingen skader som jeg kan se, og nærbildene er strålende. Formatet er 2.35:1. Lyden presenteres i ukomprimert stereo. Den er fyldig, og Lynch sto selv for lyddesignet. Dermed får vi smakebiter av Lynch sitt foretrukne lydbilde som ofte inneholder lyd fra maskinelt arbeid og andre industrilyder. Dialogen er veldig klar og fin.

Ekstramateriale

Director David Lynch and critic Kristine McKenna reading from Room to Dream, a 2018 book they coauthored: Denne opplesningen tar for seg mye om innspillingen av The Elephant Man. Hopkins var negativ til Lynch, og var vanskelig på settet til tider. Det har han bedt om unnskyldning for i ettertid. Opplesningen er tydelig, og rimelig givende. 70 minutter.

Archival interviews with Lynch, actor John Hurt, producers Mel Brooks and Jonathan Sanger, director of photography Freddie Francis, stills photographer Frank Connor, and makeup artist Christopher Tucker: Denne samlingen med intervjuer og smådokumentarer tikker inn på 140 minutter. Noe bra, noe mindre bra. Det blir også noen overlappende historier som fortelles, og alle gir ikke helt den samme «sannheten». Det er jo interessant i seg selv.

Audio recording from 1981 of an interview and Q&A with Lynch at the American Film Institute: Et rent lydspor. Publikum får anledning til å stille spørsmål til Lynch, og det er veldig interessant. Lyden på publikum kan være utydelig, men Lynch hører vi godt. Hans svar er utfyllende, så vi forstår hva spørsmålet var. 50 minutter.

The Terrible Elephant Man Revealed, a 2001 documentary about the film: Mel Brooks ga Lynch sjansen på sitt nystartede Brooksfilms, men han ville ikke ha navnet sitt involvert. Da kunne filmen tolkes til å være, vel, en Mel Brooksfilm. Mye forskjellig info her, noe overlapper med andre dokumentarer på utgivelsen. 30 minutter.

Joseph Merrick: The Real Elephant Man, a 2005 program featuring archivist Jonathan Evans: Veldig fin kortdokumentar. Merricks tilstand var slik at han måtte bade hver dag, eller utsondret kroppen hans en forferdelig lukt. Han fikk besøk av prinsesse Alexandria en gang, han ble jo på en måte en kjendis. Historien fortelles her av en kurator på London Hospital Museum. 20 minutter.

Trailer and radio spots: Fin trailer. Den starter mørkt og blir gradvis lysere i stemning. 2 minutter og 42 sekunder. Radio spots er kjedelige og kunstige. 1 minutt og 23 sekunder.

Hefte: Excerpts from an interview with Lynch from the 2005 edition of filmmaker and writer Chris Rodley’s book Lynch on Lynch, and an 1886 letter to the editor of the London Times concerning Merrick, by Francis Culling Carr Gomm, chairman of the London Hospital: Godt intervju med Lynch, fra Lynch on Lynch. Det er en serie bøker med kjente regissører, hvor alt som skrives er ting de har sagt selv. Brevet er interessant nok, det forteller noe om hvordan Joseph Merrick ble sett på i samtiden.