Othello

Othello (Criterion nr.870) (Blu-ray)

USA – 1952/1955 – Orson Welles (svart-hvitt) –93 minutter/90 minutter – Shakespeareadapsjon, periodedrama

En urfortelling

Nivå 1 (uten spoilers)

Her er to versjoner av Orson Welles filmatisering av Shakespeares Othello, den europeiske og den amerikanske. Welles spiller selv Othello, maureren som var en av eliten i Venezia. Høyt respektert som general og samfunnsstøtte. Men da den mørkhudede Othello gifter seg med hvite Desdemona, er det ikke alle som aksepterer det. Spesielt Iago, den manipulerende og ondskapsfulle mannen som Othello konsekvent kaller ærlige Iago.

Nivå 2 (med spoilers)

Det er noe herlig med historier som har en så enkel og grunnleggende tematikk som Othello har. En vis mann sa en gang at det kun finnes 7 temaer historier kan handle om. Bryt ned enhver historie, og den vil ende i en av disse få kategoriene. Othello er tydelig plassert blant tragediene. Historien er uhyre enkel. En mann er misunnelig på en annen, og manipulerer ham til å drepe sin kone og dermed vanære seg selv. Iago er misunnelig på at den mørkhudede Othello er respektert og får gifte seg med hvite Desdemona, og lyver og manipulerer Othello for å vekke hans sjalusi.

Skuespillet til Shakespeare lar rase være en mye større del av Othellos sjalusi enn filmen. Riktig nok kjører Welles en «blackface» i sin fremstilling av Othello, så han vil jo ikke helt overse Othellos hudfarge. Shakespearestykket ser ut til å hevde at Othellos selvtillit svekkes av et mindreverdighetskompleks som bunner i at han er mørkhudet. Dermed blir sjalusien så sterk, og så fatal. I Welles sin film er rase tonet ned, og den rene sjalusien løftet frem. Mistanken om at Desdemona er utro med Cassio spiser sjelen hans opp, godt hjulpet av Iagos velplasserte stikk som alltid er ment å gi næring til den brennende flammen. Othello ser ikke ut til å føle seg underlegen Cassio, men mistenksom, såret og sint overfor Desdemona.

Rase kommer heller inn i filmen gjennom Iagos motiver. Iago er rasende og hevder at han hater maureren da Othello gifter seg med Desdemona. Welles velger igjen å tone ned det elementet i filmen, og legger større vekt på Iagos impotens. For de som ønsker det, kan det være morsomt å se filmen med det for øye. Kan en kjepp som Iago presser mot brystet til Roderigo være symbol for penis? Kan den samme kjeppens vifting av lommetørkle inn gjennom sprinklene være en utløsning?

Othello er ikke den eneste som blir offer for Iagos manipulasjon. Roderigo blir drevet så langt at han går med på å starte slåsskamper og til slutt drap. Cassio blir drevet til å drikke seg full selv om han absolutt ikke vil. Iagos kone er den eneste som står imot. Othello starter jo som en mann som elsker Desdemona veldig høyt, men veien til å bli gal av sjalusi er kort. Til og begynne med planter bare Iago tvil hos Othello, setninger som overrasker Othello. Senere, når spiren i Othello har slått rot, blir Iago tydeligere. Othello krever beviser til å begynne med, men dette lommetørkle som Desdemona eier blir avgjørende. Det får Othello til å falle ned i sjalusiens dype brønn. Den Othello vi møter på begynnelsen av filmen er velartikulert, men utover i filmen (og skuespillet) blir han mer fragmentert og gjentagende. Dette kommer av at han kommer mer og mer i Iagos makt.

Welles valgte altså å bruke «blackface» slik at han selv kunne spille Othello. Dette var en av de siste gangene det ikke var en svart skuespiller som spilte Othello. Det er den store Shakespearerollen som mange svarte mannlige skuespillere drømmer om, slik Hamlet er den store rollen for andre skuespillere. Filmingen i filmen er urolig og forvirrende for å vise en verden som kollapser, en metafor for Othellos sinn. Kameraet skaper ustabilitet og høydeskrekk, karakterene er fanget mellom vegger som gir oss en følelse av klaustrofobi.

I sentrum står det perverse forholdet mellom Othello og Iago. I Welles hode var Iago impotent, og som han sier, det er ingenting i Shakespeares stykke som motsier dette. Welles var klar over at Micheál MacLiammóir, som spiller Iago, var misunnelig på Welles og baktalte ham jevnlig. Welles ønsket å få denne følelsen inn i Iagos skuespill, og hyret ham derfor i rollen.

Iagos ondskap er et mysterium. Hva driver ham? Ikke ambisjoner, det må være noe mer psykologisk. Eller kan det være beslektet med Hannah Ahrendts begrep ondskapens banalitet? Iago er impotent i denne filmen, kan det ligge under? Når Iago penetrerer gulvrillene med sverdet sitt for å drepe Roderigo, er det kompensering for hans impotens? I andre filmatiseringer, har regissøren valgt å fremstille ham som homofil. Er drivkraften i hatet hans rettet mot Desdemona og ikke mot Othello? Alle Welles filmer har en homoerotisk tråd, men det snakkes ikke om, ifølge Wellesekspert Joseph McBride.

Produksjonen var et stort mareritt. Filmen måtte gjøres i Europa, det ville vært umulig å skildre et forhold mellom en svart mann og en hvit kvinne i Hollywood. Det tok 4 år å filme, noe som gjør kontinuitet i scenene vanskelig. De gikk tom for penger midt under innspillingen og Welles brukte egne penger for å fortsette innspillingen. Det var en fransk/italiensk produksjon til å begynne med, men det tok ikke lang tid før den italienske produsenten var konkurs. Den franske trakk seg da ut. Slik fortsatte produksjonen fra hånd til munn i 4 år, på lokasjoner i land etter land. Første del av en scene kunne bli spilt inn i Italia, og neste i Marokko. Neste scene kanskje i Portugal og Kypros. En nyansatt fotograf satte i gang å filme uten å ha sett de tidligere innspilte scenene. Derfor er filmen bygget opp av veldig mange klipp, da lange scener aldri lot seg gjøre. Da filmen ble vist i Cannes og vant, var den statsløs!

Kostymeleveranser kom ikke frem i tide, så det ble brukt hjemmelagde klær. Rustninger ble laget av makrellbokser. Pappkulisser ble satt opp i bakgrunnen. Det tyrkiske badet var et forlatt fiskemarked. Uten kostymer ble det bestemt at skuespillerne gikk i håndklær. Dampen i et hett bad ble etterlignet ved å fyre opp enormt med røkelse.

Filmen starter med slutten. Vi ser Othello og Desdemonas gravfølge i silhuett vandrende på skrå over lerretet, som sikkert vil sende tankene til Det Sjuende Innseglet hos mange som ser filmen. Bergmans film kom 5 år senere, så her er det meget mulig at Bergman knabbet litt inspirasjon. Welles sin Othello er den mest visuelle versjonen som er laget. Musikken er inspirert av middelaldermusikk, men minnet også om samtidens avantgardemusikk. Welles var veldig fornøyd med å treffe så godt. Vi kan legge merke til at Desdemona ofte er filmet litt på skrå når vi ser henne slik Othello ser henne. Det illustrerer hvordan Othello ser verden, han klarer ikke å se ting korrekt. Hun er også alltid i lyset, mens Othello ofte står i mørket. Hun trekker i ham verbalt og fysisk for å få ham inn i lyset, men det er for sent for ham. Legg også merke til at hver gang Othello beveger seg framover eller oppover, vil Iago blokkere veien for ham. Othello skal ikke innse sannheten eller komme seg videre fra Iago. Den eneste veien Iago ikke sperrer, er nedover. Denne fysiske visualiseringen av framgang/tilbakegang og ondt/godt fungerer meget godt. Den store Othello som er vant til å styre situasjoner, er redusert til en tilskuer og sniklytter. Iago plasserer ham i de posisjonene, før han selv styrer hva Othello før høre i samtaler Iago deltar i. Iago hvisker og snakker høyt, og manipulerer på en kløktig måte hva Othello får høre der han står langt unna.

Den vanskelige produksjonen førte til at Welles og Suzanne Cloutier, som spilte Desdemona, både ble nære venner og rakk å bli uvenner. Senere skulle de ta opp igjen kontakten, og leve et hardt liv som naboer, med rus som stor del av dagen. Welles var krevende å være venn med. Han krevde lojalitet og testet alle venner til ytterkantene. Mange orket ikke dette. Welles slet med overspising, røyking, alkohol og selvmordstanker. Han satt dypt i gjeld og var desillusjonert. Han følte seg dolket i ryggen av sin partner i Mercury Theater, og alle hans filmer handler også om svik. Welles hadde en beleiringsholdning til verden, det var oss mot dem.

Mot slutten av filmen er Othello en liten figur i store, store rom. Dette er det samme grepet Orson Welles brukte mot slutten av Citizen Kane. Disse store mennene som dikterte rommene de var i, som ruvet opp mot taket, ser nå ut som små barn i overdimensjonerte rom.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Macbeth, Hamlet, Lady from Shanghai, Throne of Blood, Chimes at Midnight og Richard III.

Øyeblikket: Den mørkeste scenen i filmen, da Othello dreper sin kone Desdemona. Hun trygler om å få leve i kveld, men Othello er nådeløs. Han kveler henne med et sjal. Her dreper Othello skjønnheten og sannheten. Så unødvendig og så ødeleggende.

Lyd og bilde

Veldig fint bilde. Skarpt og detaljrikt, med fine kontraster. Noen scener er som tatt ut fra Citizen Kane, med store rom og dypdefokus. Formatet er 1.37:1. Lyden er mono. Den er sjelden i sync, dialogen er lagt på i ettertid. Faktisk kan det hende at karakterenes dialog høres selv om de holder munnen lukket. Welles var ikke så opptatt av slikt. Men lyden i seg selv er god og fyldig.

Ekstramateriale

New, restored 4K digital transfers of two versions of the film, the 1952 European one and the 1955 U.S. and UK one, with uncompressed monaural soundtracks on the Blu-ray: Her får vi to versjoner av filmen, og den korteste fra 1955 har et kommentarspor

Audio commentary from 1995 featuring filmmaker Peter Bogdanovich and Orson Welles scholar Myron Meisel: Veldig informativt, blant annet med Welles sin gode venn og regissør Peter Bogdanovich.

Filming “Othello,” Welles’s last completed film, a 1979 essay-documentary: Spennende diskusjon rundt et måltid med 2 andre Shakespeareeksperter, blant annet skuespilleren som spilte Iago. Ellers vandrer Welles rundt og forteller oss historien rundt sin film om Othello. Mye god informasjon, men som alltid med Orson Welles: ikke ta alt for god fisk. 83 minutter.

Return to Glennascaul, a 1953 short film made by actors Micheál MacLiammóir and Hilton Edwards during a hiatus from shooting Othello: En kortfilm på 28 minutter som Welles spilte i mens han lagde Othello. Slik skaffet han penger til videre innspilling. Filmen er en slags spøkelseshistorie. Grei nok.

New interview with Welles biographer Simon Callow: Welles valgte å jobbe i Europa for å slippe unna USA. Hans tilnærming til Shakespeareadapsjoner er tradisjonell og storslagen. Godt videoessay på 22 minutter av Wellesbiograf.

Souvenirs d’“Othello,” a 1995 documentary about actor Suzanne Cloutier by François Girard: Coutier snakker om hennes forhold til Welles, og hvordan det har gått med henne selv. 46 minutter.

New interview with Welles scholar François Thomas on the two versions: Det er 3 minutter forskjell i spilletid på versjonene. I særlig forskjell altså. En forskjell er møtet med senatorene, hvor vi ikke får se hvem som snakker i den ene versjonen. Og i 1955-versjonen er det en enda mer motivløs Iago vi får se. 18 minutters diskusjon om versjonene.

New interview with Ayanna Thompson, author of Passing Strange: Shakespeare, Race, and Contemporary America: Her får vi innsikt i rasetematikken i skuespillet, og hvordan Othello som stykke har tiltrukket seg svarte skuespillere. Thompson er selv svart, og bidrar her med en videre kontekst rundt stykket. 21 minutter.

Interview from 2014 with scholar Joseph McBride: Godt videoessay på 33 minutter. McBride tar opp homotematikken i filmen og Welles andre filmer, og bemerker at skuespilleren som spiller Iago var homofil. Han snakker også om andre sider ved produksjonen.

An essay by film critic Geoffrey O’Brien: Veldig fint essay. Spesielt godt skrevet samtidig som det gir oss informasjon som ikke finnes andre steder i ekstramaterialet.