The Ascent

The Ascent (Criterion nr.1063) (Blu-ray)

Sovjetunionen – 1977 – Larisa Shepitko (svart-hvitt) –109 minutter – Krigsfilm, åndelighet.

Kristus i galgen

Nivå 1 (uten spoilers)

Hviterussland under 2.verdenskrig: To partisaner er sendt ut for å skaffe mat til avdelingen sin, i et nazikontrollert område. Ganske fort blir de tatt til fange, og Sotnikov og Rybak testes i sin dedikasjon til saken og vilje til offer.

Nivå 2 (med spoilers)

Man kan ikke komme langt i en omtale av The Ascent før man må nevne mesterverket Come and See. For det første på grunn av likheten i temaet som behandles, nemlig sovjetrussiske partisaners kamp mot nazistene under 2. verdenskrig i Hviterussland. Deretter det faktum at regissøren av Come and See er ektemannen til Larisa Shepitko, som er regissør av denne filmen. Begge filmene omtales som mesterverk, men for meg er Come and See den overlegent beste. Begge har en åndelig dimensjon, men The Ascent i langt høyere grad. Come and See er mer opptatt av å vise krigens grusomheter.

Sotnikov og Rybak melder seg for å forsøke å skaffe mat til sin partisangruppe bestående av både barn og voksne. Det første huset de finner er brent ned. I det neste huset bor en kollaboratør med sin kone. Han er langt fra en overløper, han forsøker bare å overleve fra dag til dag med litt handel med tyskerne. Antageligvis med korn og slikt. Partisanene behandler ham med forakt, og ekteparet frykter at partisanene skal henrette ham mens de er der. Men Sotnikov er barmhjertig mot ham, i mindre grad mot sauen som de dreper og tar med som mat.

På vei til det neste huset blir Sotnikov skadet i en skuddveksling. Han føler det håpløst, og forsøker å ende sitt liv. Men før han rekker å trykke av, kommer Rybak til unnsetning. Dermed klarer de å ta seg til et hus som er tomt bortsett fra noen barn. Moren er ute. Sotnikov blir lagt til rette i en seng på grunn av skuddsåret i benet. Det er en hard og sterk kvinne som senere kommer tilbake, men hun har et stort hjerte. Hun tar seg av dem, og da tyskerne nærmer seg lar hun dem gjemme seg på låven. Dessverre blir de funnet, og hun blir nådeløst selv tatt med som fange. Hun klassifiseres som agent. Barna blir overlatt til seg selv.

I fangenskapet skal Sotnikov og Rybak bli testet i avhør. Avhørslederen Portnov er en sadistisk og velartikulert offiser, spilt av skuespilleren som spilte Andrej Rublev i Tarkovskys mesterverk. Der hvor vi tidligere har fått hint om hvem Sotnikov skal minne oss om, trer det sterkere frem nå. Han viser stor integritet og motstandskraft, og tar imot torturen med stoisk ro. Han brennmerkes med svijern. Vi ser at lyset faller over ansiktet hans på en spesiell måte, og vi kan ane en glorie til tider. Spesielt i cella om natten sammen med kvinnen, den gamle mannen, Rybak og en ung jødisk jente, fremstår han samlende og som et moralsk fyrtårn. Han appellerer til Rybaks hjerte og samvittighet, og ber han finne sitt sanne jeg. Han må ikke gi etter for fristelsen til å ta den lette veien ut.

Det er lyssetting, kameravinkler og personlighet som minner om Kristus i Skepitkos framstilling av Sotnikov. Da er kanskje Rybak Judas? Han er langt fra så standhaftig som Sotnikov i avhør, og det tar ikke lang tid før Portnov vender sin oppmerksomhet mot den svakere Rybak. Han forteller gladelig om partisanavdelingen og posisjonen deres. Han kan også lokkes med å få en stilling hos de tyskervennlige, og bli en offiser i et framtidig Stor-Tyskland. Det er et tilbud han tar imot da henrettelsene nærmer seg. Det skal han angre bittert, men da er det for sent. Han klarer ikke engang å begå selvmord, og filmen ender med en desperat angrende Rybak. Foraktet av selv, tyskerne og landsbyboerne. Som Judas. Dette var et tema som gikk igjen i alle Shepitkos filmer: Blikket på seg selv og ansvar for egne handlinger. Sotnikov på sin side ønsket å ta alles skyld på sine skuldre, og bli henrettet alene. Men det nektes han.

Det var en utfordring for en filmregissør å formidle Sotnikovs og Rybaks indre monologer, som var en så stor del av bokens innhold. De rives i stykker av moralske konflikter, men ender på to helt forskjellige avgjørelser. Jeg synes Shepitko klarer det godt, ved å dra ned tempoet og la oss lese ansikter og blikk for oss selv. Èn partisan er en knute av anger og redsel, den andre har funnet ro i sin avgjørelse.

Symbolikken og allegoriene til kristendommen måtte ikke bli for tydelig i et kommunistisk Sovjetunionen. Da ville filmen bli klippet i stykker eller stuet vekk på et lager. Men det er ikke vanskelig å lese mye religiøse tolkning inn i filmen. Vi har striden mellom Satan og Jesus i forhørene som Portnov utsetter Sotnikov for. Rybak kan enkelt leses som Judas. Småbarnsmoren kan være Maria Magdalena. Sotnikov er Jesus, med sitt blikk opp mot himmelen, antydning til glorie i visse lyssettinger og milde fremferd. Han dør til slutt, etter å ha forsøkt å ta på seg all skyld. Han skaper ro rundt seg, og folk finner trøst i ham. Som den gamle mannen som går døden verdig i møte.

Samtidig kan filmen leses på en måte som myndighetene ville ønsket. Sotnikov er den sterke motstandskjemperen, som ofrer alt for fedrelandet og er en støtte for sine russiske venner. Han svikter aldri, og støtter opp om idealet Sovjetunionen sto for. Mot, styrke og kjærlighet til fedrelandet.

Filmen ble spilt inn i minus 30 grader, og skuespillerne var ofte uten votter. Tilskuere sto uten votter selv, i sympati med skuespillerne og for å kjenne på strabasene deres slektninger hadde gjennomgått under krigen. Det førte til frostskader for mange av tilskuerne.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ivan’s Childhood, The Cranes are Flying, Come and See, Ballad of a Soldier, Ni Liv og Army of Shadows.

Øyeblikket: Henrettelsen på slutten. Sotnikov har løkken rundt halsen og får øyekontakt med en liten gutt. Jesusmetaforen er tydelig. Kassen veltes og løkken strammes. I dødsøyeblikket smiler han mot gutten. Tårene renner ned kinnene på gutten, men bildet av den Jesuslignende Sotnikov vil leve med ham evig. Slik sett har Sotnikov vunnet.

Lyd og bilde

Svart-hvitt bilde i formatet 1.37:1. Det er et meget godt bilde, med god kontrast og detaljer. Det er også uten synlige skader, så vidt jeg kan se. Lyden er OK, i ukomprimert mono.

Ekstramateriale

New selected-scene commentary featuring film scholar Daniel Bird: For så vidt et OK spor, med utdypende kommentarer på visse scener. Alt i alt varer det i 33 minutter, så det er flere scener som gås gjennom selv om det snakkes noe uten at klipp vises hele tiden.

New video introduction by Anton Klimov, son of director Larisa Shepitko and filmmaker Elem Klimov: Filmen er noe helt annet enn boken. Elem snakker om dette, og at Kristussymbolikken ikke kunne blir for framtredende i et kommunistisk samfunn. 17 minutter.

New interview with actor Lyudmila Polyakova: Dette er kvinnen som spilte småbarnsmoren i filmen. Hun kan leses som Maria Magdalena i filmen. Etter denne filmen spilte hun ikke i flere krigsfilmer, da denne var perfekt etter hennes mening. Hun spilte også i Agony som Klimov regisserte. 22 minutter.

The Homeland of Electricity, a 1967 short film by Shepitko: Handlingen er lagt til 1921. Dette er en kortfilm om en landsby som får elektrisitet, og konfliktene det får fram. Filmen ble stuet vekk pga sitt kritiske blikk på tidlig bolsjevisme. Klimov fikk den senere vist utenlands. 39 minutter.

Larisa, a 1980 short film tribute to Shepitko made after her death by her husband, Elem Klimov: Her diskuteres Larisas filmer. Wings, som handlet om kvinnelige flygere under krigen og tilbakevendingen til det sivile liv etter krigen. Hun hadde startet på en film om Rasputin, som Klimov fullførte etter hennes død. Hun døde i en bilulykke sammen med flere i filmstaben. Hun hadde et unikt kvinnelig blikk i sin filmskaping. 21 minutter.

Two documentaries from 2012 about Shepitko: More than Love – 39 minutter. Om forholdet mellom Klimov og Shepitko og filmene deres. Islands – 40 minutter. Om Larisas oppvekt og interesser. Søsteren innehar fortellerstemmen mest. En i filmstaben forteller om den grufulle innspillingen av Shepitkos film Heat, som ble spilt inn i 46 varmegrader. Hun var kompromissløs, ville at filmstaben skulle føle på karakterenes slit og utfordringer, som i The Ascent. Hun sparket en medarbeider på grunn av dårlige holdninger.

Program from 1999 featuring an interview with Shepitko: En god samtale hvor Shepitkos syn på politikk og samfunn kommer bedre frem. Hun advarer for eksempel mot konsumerismen, som alle samfunn som når en viss levestandard vil få problemer med. Hun var tidlig ute med å se dette, som senere har herjet i den vestlige verden, med store konsekvenser slik jeg ser det. Både moralsk, miljømessig og kulturelt. Hun skilte også mellom filmer laget som underholdning og filmer som kan fungere som base for moralsk vekst. 52 minutter.

An essay by poet Fanny Howe: Dette essayet konsentrerer seg om det åndelige aspektet i The Ascent. Lærerikt.