Cul-de-sac

Cul-de-sac (Criterion nr.577) (Blu-ray)

Storbritannia – 1966 – Roman Polanski (svart-hvitt) –112 minutter – Psykologisk thriller, kammerspill.

Gisler i eget hjem

Nivå 1 (uten spoilers)

To gangstere, èn alvorlig skadet, er på flukt etter et mislykket ran. Albert er skadet og blir igjen i bilen, mens Dickie forsøker å finne en telefon. Han ender til slutt i en borg som tilhører George og Teresa. Her okkuperer han huset deres mens han venter på telefon. Ekteparet blir gisler i eget hjem.

Nivå 2 (med spoilers)

George er en pensjonert forretningsmann som har brukt alle pengene sine på å kjøpe et fantastisk flott slott fra 1500-tallet, Lindisfarne Castle, lokalisert i nord-England. Han har nylig giftet seg med sin franske kone Teresa. Hun er mye yngre, og mer livlig enn ham. Blant annet har hun et forhold med en ung mann ved filmens begynnelse. Hun respekterer ikke George nok som mann, hun synes han er veik. Dette synet understrekes av at hun får ham til å ta på seg en kjole og bli tatt leppestift på. Denne oppfatningen hun har skal forsterkes kraftig under strabasene de skal utsettes for av Dickie. Forholdet mellom mann og kone i Cul-de-sac minner meg om forholdet mellom Susan George og Dustin Hoffman i Straw Dogs (Sam Peckinpah 1971).

Dickie får ringt til sjefen sin, Katelbach, som ikke er særlig fornøyd med at de har klønet til oppdraget sitt. Han skal ta kontakt, og Dickie blir gående å vente på dette. Dickie kutter nå telefonledningen. Her føles filmen som en variant av Waiting for Godot. George tøffer seg litt til å begynne med, forsøker å etablere seg som herre i huset. Men dette slår Dickie fort ned, og George legger seg billedlig på rygg for alfahannen Dickie. Dette hjelper ikke på Teresas respekt for sin mann, som viser mye større motstand mot Dickie.

Her begynner jeg å lukte Polanskis misogyni. Teresa fremstilles som en «løs» kvinne, som egges av tanken på å være midtpunktet i en strid mellom to menn. Hun vil gjerne se mennene slåss over henne. Hun manipulerer dem begge, selv om Dickie ikke ser ut til å være så interessert i henne. Og hva skal vi lese inn i scenen hvor Dickie straffer henne med ris på baken etter at hun har vært «uskikkelig»? Polanski overgår seg selv da han lar Teresa fortelle George at det var et voldtektsforsøk. Det er vanskelig å se at Polanski framstiller Teresa med noen som helst sympatiske trekk. Vi vet jo noe om Polanskis forhold til altfor unge jenter, hans yrkesmessige problemer med MeeToo-bølgen, men jeg vet ikke noe om Polanskis forhold til kvinner i privatlivet. Bortsett fra hans tre ekteskap, det siste har vart siden 1989.

Albert dør, og Dickie begraver ham om natten. Anledningen inviterer til et mer fortrolig forhold mellom de tre, og både George og Teresa åpner seg for Dickie. Det utvikler seg til et fylleslag, med betroelser og male bonding mellom George og Dickie. Denne scenen på stranda var den lengste i sitt slag fram til 1966, over 7 minutter i èn tagning.

Før Katelbach kommer og henter Dickie, rekker et vennepar av George å komme på besøk. Teresa og George finner en innful glede i å late som om Dickie er deres butler, og kommanderer ham rundt. Spesielt Teresa liker å ydmyke ham, mens George glatter over siden han vet at det ikke er lurt å gå for langt. Dickie er en enkel kar, med en ukritisk hang til vold.

Selskapet blir en merkelig og anspent affære med Dickie som årvåken observatør om hva det snakkes om. Da venneparets maksimalt ufyselige barn klarer å knuse et av de originale vindusglassene på slottet med en hagle, får George nok. Han kaster alle gjestene ut. Nå er det de tre igjen, og George har et tilløp til mot da Dickie vil låse dem inn i kjelleren igjen. Med Dickies revolver skyter han ham ned med flere skudd, og det ender med maskinpistolsalver og brennende biler. Selv om Dickies maskinpistol blir avfyrt av en i realiteten død Dickie…

Cul-de-sac er en herlig film, og omtrent umulig å sjangerbestemme. Den er en thriller, men med for mye humor. Den er en mørk komedie, men med for mye kammerspill. Den er et samlivsdrama, men med for mye bisarre innfall. Den er en samfunnskommentar, men med for mye action. Dette er slikt det blir kultfilm av. Men at den er original kan ingen ta fra den. Ikke en film for alle, men for de som kan like den vil den treffe virkelig godt. For her er det mange kvaliteter, både i skuespill og påfunn.

Det var en utrolig krevende innspilling. Været var elendig, de hadde dårlig tid, lite penger og tidevannet skapte mye problemer for dem. I tillegg var Donald Pleasance full av nykker og Lionel Stander som spilte Dickie var generelt veldig vanskelig. Han var i tillegg veldig hardhendt med Francoise Dorléac som spilte Teresa. Pleasance ankom settet helt glattbarbert på hodet, fordi han mente det var en god idé. Problemet var at ingen andre visste om planene hans. Det må allikevel sies å ha fungert godt. Den eneste som var en fryd å jobbe med var Jack MacGowran som spilte Albert. Han var fantasifull, kreativ og tålmodig. Da han satt i bilen som oversvømmes av tidevannet, holdt han på å fryse i hjel. Huden var blitt blå, men han sa ikke et ord. Han ble med Polanski i flere filmer etter denne.

En ting jeg reagerer på er den uvørne og hardhendte behandlingen av høner i filmen. Det kastes ting på dem, biler kjøres nesten over dem, uten den minste omtanke eller hensynstagning når det gjelder dem. Dette er noe en regissør med letthet kunne ha unngått, så det vitner om at Polanski ikke har noe hjerte for dyr. Kanskje ikke noen overraskelse…

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Carnage, The Night Porter og Knife in the Water.

Øyeblikket: Opptakten til fylleslaget. Dickie forlanger at George drikker med ham, selv om George ikke drikker. Han påberoper seg alle mulige plager om han drikker. Dickie vrir det til manglende respekt for ham. Det vi ser er en bøllete alfahann som trakasserer en svakere part, mest fordi han kan. Det er en slik type situasjon du aldri kan vinne, siden det koker ned til hvem som er sterkest. Sier du A, sier han B. Og sier du B, sier han A. Stakkars George.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.66:1 og lyden er i ukomprimert mono. Bildet er ikke hele tiden skarpt, det kan oppleves litt soft noen ganger. Men stort sett er det skarpt, med gode nærbilder med god mengde detaljer og skarphet. Kontrasten er spesielt fin når det er solrike bilder. Lyden er tydelig, med hønekakling spesielt langt framme i lydbildet. Dialogen er lett å høre.

Ekstramateriale

Two Gangsters and an Island, a 2003 documentary about the making of Cul-de-sac, featuring interviews with Polanski, producer Gene Gutowski, and cinematographer Gilbert Taylor: Her får vi høre om innspillingen og hvordan skuespillerne fungerte. 23 minutter.

Television interview with Polanski from 1967: Polanski forteller om sin oppvekst, ikke noe nytt om man har fulgt litt med på Polanski før. Han hadde en vanskelig oppvekst, og måtte klare seg på egen hånd på en måte ikke noe barn skal behøve. Holocaust hadde en direkte innvirkning på hans liv. Han forteller at hovedtemaet i Cul-de-sac var borgerskapets hykleri. 27 minutter.

Theatrical trailers: Den første traileren er veldig merkelig, og ikke særlig presis. Den gir inntrykk av at filmen er sprøere enn den er. 2 minutter og 42 sekunder. Trailer nummer to er roligere og gir et mer riktig inntrykk av forholdet mellom karakterene. 2 minutter og 49 sekunder.

A booklet featuring a new essay by film critic David Thompson: Et middels essay, som ikke gir oss noen informasjon vi ikke vet fra før om vi har sett ekstramaterialet. Litt om Polanski, litt om produksjonen, litt om filmen.