Blow Out

Blow Out (Criterion nr.562) (Blu-ray)

USA – 1981 – Brian De Palma (farger) –108 minutter – Thriller, konspirasjon

Fyller ikke Coppolas og Antonionis sko

Nivå 1 (uten spoilers)

En lydtekniker (John Travolta) er ute i terrenget for å ta opp noen standard lydeffekter av vind og dyrelyder da en bil mister kontrollen og havner i en elv. Alt dette blir med på opptaket Jack gjør. Han stuper uti vannet og får reddet en kvinne (Nancy Allen) ut av bilen. Føreren, en presidentkandidat, er død. Da han hører gjennom opptaket, forstår han at dekket blir skutt på rett før bilen havner i elven. Han har vært vitne til et attentat.

Nivå 2 (med spoilers)

Jack frakter Sally til sykehuset, og forklarer seg til politiet om hva han har vært vitne til. Men allerede her opplever han at politiet ikke er interessert i hans historie. De har allerede klassifisert hendelsen som en ulykke som følge av en punktering. Jack insisterer på at han hørte to smell, et skudd og så punkteringen, men han taler for døve ører. Da liket av presidentkandidaten McRyan trilles inn, blir Jack oppsøkt av Lawrence Henry, McRyans stabssjef. Familien trenger ikke få vite at McRyan hadde en kvinne i bilen med seg, det vil bare være en ekstra belastning for dem i sorgen.

Jack sier seg enig etter hvert, men han klarer ikke å la saken ligge. Sally vil ikke være på sykehuset, så de forlater sykehuset sammen. Det blir starten på et samarbeid om å få fram sannheten om ulykken. Et intenst arbeid med lydopptaket blir Jacks hovedfokus, og arbeidet med å skaffe det riktige skriket til en explotation film han er jobber med blir skadelidende. Det blir en standing joke at sjefen stadig maser på Jack om skriket, mens Jack bruker kontoret kun for å etterforske ulykken.

Litt senere dukker det opp en filmrull med bilder fra ulykken, tatt av Manny Karp. Mistenkelig nok er det ingen spor av en kvinne på disse bildene. Men Jack klarer å sette sammen stillbildene til en bevegelig film, og synkronisere med lydopptaket sitt fra ulykken. Da ser han et lysglimt fra en revolver som sammenfaller med lyden fra skuddet. Det viser seg at Manny og Sally samarbeider om å presse penger av utro ektemenn, og setter opp feller for dem. Manny dukker da opp og tar bilder av dem i pinlige situasjoner. Men denne gangen gikk det for langt. Jack går til politiet igjen, men blir avfeid igjen. Faktisk er det ingen hjelp å få fra politiet i løpet av hele filmen.

Oppdragsgiveren til Manny viser seg å jobbe for motkandidaten til McRyan. De hadde engasjert en leiemorder, Bruke, som har handlet for mye på egen hånd. Han er fast bestemt på å slette alle spor etter seg, og Sally er på dødslisten hans. Han vil forkle drapet som et av flere seksualdrap som har skjedd i området. Mye av filmens spenning ved siden av Jacks nitidige arbeid for å sette sammen lydopptaket, er leiemorderens innsirkling av Sally. Han dreper ved hjelp av en stålwire som spinner ut av armbåndsuret sitt, et skikkelig ondt redskap.

Jack og Sally blir gode venner. Om det ligger en kime til noe mer mellom dem forblir uforløst. De har en god kjemi, og Jack åpner opp om sin fortid til henne. Han har tidligere jobbet for politiet som avlyttingsekspert under en korrupsjonsjakt. Han hadde ansvaret for å rigge en undercoveragent med mikrofon under et møte med mafiaen. Men på grunn av svette fra den nervøse agenten, kortsluttet batteriene og brant seg inn i huden til agenten. Han unnskylder seg og springer på toalettet, noe som gjør mafiamedlemmet mistenksom. Han følger etter agenten inn på toalettet og tar ham på fersken med avlyttingsutstyret. Da Jack kommer seg inn på toalettet finner han agenten hengt i ledningen fra utstyret.

Skjebnens ironi skal sørge for at Jack havner i samme situasjon igjen. Da Sally skal møte Burke til et privat møte under Liberty Bell-paraden i den tro at han er en kjent TV-journalist, ønsker Jack å montere avlyttingsutstyr på henne. De har mistanke om at journalisten ikke er helt ryddig, og kanskje vil snyte dem for scoopet med lydopptaket. Kanskje føler Jack at dette er situasjonen som kan rette opp den ulykksalige hendelsen for mange år siden, at han må få til en avlytting nå. Men det går helt galt, leiemorderen og Sally blir skilt fra Jack som oppholder seg for langt unna. De rekker å ta undergrunnen uten at Jack kommer seg med, og han må følge etter med bil i en helt vannvittig skjødesløs jakt som ender med at han krasjer inn i en butikk. Før det har han nesten kjørt ned hvert eneste paradedeltager og politimann i Philadelphia.

Han besvimer i krasjen, og våkner opp i ambulansen. Selv om mye tid har gått, er Sally og Burke fremdeles rett i nærheten. Hva man ikke kan få til når man skal bygge spenning i en fiksjonsfilm! Jack kommer seg på rett kurs igjen og klarer å angripe Bruke i det han sitter over Sally med kniven i hånden, klar til hugg. Jack klarer å snu kniven, og hugger Bruke til døde med hans egen kniv. Men Sally er livløs, og vi ser hvorfor etter en liten stund. Bruke hadde allerede rukket å bruke stålwiren på halsen hennes. Sally er død, og Jack har nok en gang sviktet.

Men avlyttingsutstyret virket denne gangen, og Sallys dødskamp er festet til tape. Som en siste hilsen til Sally, eller bare som en kynisk opportunisme, bruker Jack dødsskriket i scenen sjefen har mast om. Nå er det perfekt.

Brian De Palma er en av de store regissørene fra New Hollywood-perioden på 70-tallet i USA. Han tilhører samme generasjon som Scorsese, Coppola, Spielberg, Hal Ashby osv. Men han har alltid stått nederst på den listen for meg. Hans filmatiske uttrykk har alltid vært mer passende 80-tallet, med sin slasherestetikk og tema. Filmene er kaldere enn de andres, med generelt dårligere skuespill. Nancy Allen er stort sett en katastrofe på film, og ikke særlig god her heller. Jeg ble ikke så overrasket over å finne ut at hun var De Palmas kone på denne tiden. Travolta derimot gjør vel sin beste rolle her, før hans comeback i Pulp Fiction. De Palma er en regissør som jeg føler har en sleazy natur, han finner alltid en grunn til å vise nakne kvinner i filmene sine selv om det ikke føles naturlig. Unnskyldningen her er at vi får se lange klipp fra den dårlige filmen Jack jobber med, en slags Halloween-slasher med nakne jenter som danser, har sex, dusjer og masturberer. De Palma mener dette er motivert av humor og ironi, jeg tillater meg å tvile. Men Blow Out står allikevel som hans beste film for meg, fordi han stort sett klarer å styre seg og konsentrere seg om plottet.

Blow Out er en film som tydelig er inspirert av Blow Up og The Conversation. Den når ikke opp til anklene på noen av dem, men det er allikevel en ganske god film. De to andre derimot er absolutte mesterverk. Han stjeler grovt fra begge, men det kan også kalles hyllest. Det er tydelig at han har The Conversation i tankene når han lar Jack sitte desillusjonert i et rom hvor alle lydrullene hans ligger utover gulvet, slettet for innhold. Dette bærer stor likhet med sluttscenen i The Conversation hvor Gene Hackman har revet opp alt av kledning på vegger og gulv for å finne ut hvordan han avlyttes. Men den scenen har langt mer dybde og lag enn De Palmas tilsvarende scene.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Conversation, The Parallax View, Blow Up, Three Days of the Condor og Dressed to Kill.

Øyeblikket: Slutten av filmen er det beste med hele filmen. Jack sitter alene på en benk i snøværet, med Sallys dødskamp i hodetelefonene. Vi ser ham se på scenen fra filmen og hvordan skriket er perfekt til scenen. Sjefen roser ham for å ha skaffet til veie et så godt skrik. Men Jack er i oppløsning, mens han gjentar og gjentar for seg selv at det er et godt skrik. Dette er en mann som aldri vil bli seg selv igjen.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.85:1. Det er et OK bilde, midt på treet. Lyden er litt bedre, ikke unaturlig siden filmen legger så stor vekt på lyd som element i filmen. Skulle bare mangle, egentlig. Det er et DTS-HD Master Audio lydspor som vi får servert.

Ekstramateriale

Hour-long interview with De Palma, conducted by filmmaker Noah Baumbach in 2010: Et veldig godt intervju, som så vidt jeg forstår var del av det 30-timers materialet som ble til den 2 timer lange dokumentaren De Palma i 2015. Baumbagh snakker lett og ledig med De Palma og stryker ham med hårene. Det er som kjent da du får mest ut av en stjerneregissør. Her snakkes det om linser og fokus, det tekniske ved De Palmas filmskaping. Morsom historie om hvordan de rigget lys hele natten for så å måtte innse at solen var i ferd med å stå opp. 59 minutter.

Interview with actor Nancy Allen from 2011: Hun diskuterer hennes oppfatning om forholdet mellom Jack og Sally i filmen. Hun og Paul Hirsch mente det burde være romantisk, mens Travolta og De Palma mente det kun var et samarbeid. Allen fremhever stadig hvor god kjemi det var mellom dem, og hvordan alle i filmen var perfekt castet. Da må jeg få tilføye: unntatt henne. Dette er ikke en god skuespillerinne, og det at hun gjentatte ganger i intervjuer understreker hvor bra alt var tyder på en dårlig selvtillit. Kanskje hun egentlig vet at hun ikke er så god? Hun snakker også om hvordan noen regissører er bedre og flinkere med skuespillere enn andre. Jeg vil tro hun har opplevd mye kritikk. 25 minutter.

De Palma’s 1967 feature Murder à la Mod: En slags tidlig De-Palma film eller studentfilm på 80 minutter. Morsomt poeng, dette er filmen som Manny Karp sitter og ser på da Sally besøker ham i Blow Out. Selve filmen er det lite å feste seg ved. Men noen få år senere lager De Palma mer interessante filmer som Hi Mom! Og Greetings.

Interview from 2010 with cameraman Garrett Brown on the Steadicam shots featured in the film within the film: Et veldig interessant intervju med mannen bak Steady Cam! Han er en engasjert kar, som demonstrerer forskjellige typer kamera, deres fordeler opp mot de eldre og tyngre kameraene. Veldig lærerikt. 25 minutter.

On-set photos by photographer Louis Goldman: Uinteressant, som vanlig.

Original theatrical trailer: Ganske god. Gir oss en god pekepinn om hva som er i vente for oss. 1 minutt og 45 sekunder.

An essay by critic Michael Sragow and, for the Blu-ray edition, Pauline Kael’s original New Yorker review: Fin tekst av Sragow om De Palmas karriere og spesielt Blow Out. Også morsomt å kunne lese Pauline Kael anmeldelse av Blow Out fra 1981.