Salvatore Giuliano

Salvatore Giuliano (Criterion nr.228) (DVD)

Italia – 1962 – Francesco Rosi (svart-hvitt) –125 minutter – Politisk cinema, rettsaldrama

En ny type cinema

Nivå 1 (uten spoilers)

Banditten Salvatore Giuliano blir drept og funnet på en gårdsplass. Det er et faktum. Men hvem drepte ham, hvorfor og hvordan foregikk det? Politikk, nød, myter og frigjøringskamp skapte legenden Salvatore Giuliano på Sicilia.

Nivå 2 (med spoilers)

I 1943 invaderte de allierte Sicilia. I kjølvannet av invasjonen, grep Salvatore Giuliano anledningen og ble en bandittkonge. Svartebørshandel førte ham inn i en skuddveksling med politiet, og Giuliano skjøt og drepte en politimann. Etter det ble han en fredløs, og mange så på ham som en slags Robin Hood som kjempet på vegne av folket. Han var en velkledd og arrogant leder, og angrep politiet med glede. Mange av dem, godt over 100, mistet livet i kampen mot Salvatore Giuliano.

Giuliano støttet etter krigen kampen for et selvstendig Sicilia. MIS og EVIS, politisk gren og militær gren av frigjøringsbevegelsen, fikk bandittkongens offisielle støtte. Som takk ble han oberst i EVIS. Ingen politiske partier i Roma støttet et selvstendig Sicilia, så han ble et problem for dem. Han fortsatte å slå til mot politiet, og store styrker jobbet med å få tak i ham. Han foretrukne inntjening ble kidnapping av rike og vellykkede forretningsmenn. Han møtte Gaspare Pisciotta i MIS, og de ble nære venner helt til Giulianos død i 1950.

I 1946 ble Sicilia selvstyrt, og er i dag en av 5 selvstyrte regioner i Italia. I 1947 ble det avholdt valg, og kommunistpartiet vant. Det kan oppleves merkelig at Salvatore Giuliano var motstander av kommunistpartiet, da de egentlig jobbet mot det samme målet. Bedre kår for fattige og mer likhet i samfunnet. Man tror at Giuliano ble preget av foreldrene som hadde vært i USA og var veldig negative til kommunistene. Banden til Giuliano fikk ansvaret for massakren på 1.mai 1947, Portella della Ginestra, hvor en stor folkemengde feiret arbeidernes dag og kommunistpartiet holdt appeller. Det ble løsnet mange skudd fra fjellene mot mengden, både kvinner og barn. 8 døde og 33 ble skadet. Dette førte til en intensiv jakt på Salvatore Giulianos bande. Filmen beskriver angrepet som ledet av Giulianos menn, men i 2003 påsto en dokumentar at kristendemokratene i Roma sto bak. Fremdeles er ikke spørsmålet 100% avklart, så vidt jeg kan forstå.

Vel, så mye for bakgrunnen for filmen. Selve filmen er et mesterverk, og nesten en ny måte å lage film på. Det kan være vanskelig å klistre en merkelapp på den, den er en av de første i en rekke som må inkludere filmer av regissører som Costa-Gavras (Missing, Z, Under Siege og The Confession). En annen som dukker opp er Gillo Pontecorvo med sin fantastiske Battle of Algiers. Men disse to tar sterkere stilling i filmene sine, de har en agenda selv om det er balansert. Jeg føler Rosi mer beskriver og legger fram opplysninger, frem og tilbake. Det er en film som lener seg på dokumentarestetikken, men aldri forsøker å gi inntrykk av at den sitter på sannheten. Rosi har sagt at alle beskrivelser av hendelsesforløpet er beskrevet i kildene han har gått gjennom. Og de er mange.

Mussolini trykket ned mafiaen på Sicilia med brutale virkemidler. Men etter at de allierte frigjorde Sicilia dukket de opp igjen. En mafiaboss ble til og med guvernør. Mafiaen begynte å gripe inn i politikken. Rosi mener folk ikke forstår hvor skadelig mafiaen er i Italia, i alle aspekter. Den bør ikke ses på som kriminalitet, men som en politisk maktfaktor. En funksjonær i filmen uttaler at Salvatore Giuliano får fortsette så lenge noen lar ham gjøre det. Det betyr at når han ikke er til nytte lenger, vil han fjernes. Og det er det som skjer til slutt. En mafiaskikkelse selger ham til carabineriene, kanskje i samarbeid med Gaspare Pisciotta.

Filmen starter altså med liket av Salvatore Giuliano ligger på en gårdsplass, og politi, leger og journalister undersøker liket og beskriver åstedet og likets posisjon. Deretter får vi bakgrunnshistorien. Filmen skal hoppe mellom perioder sømløst, men man bør ha tungen rett i munnen. I første halvdel følger vi bandelivet og de forskjellige angrepene mot politiet. Midtpartiet viser politiets motaksjoner. Siste halvdel foregår i rettsalen, hvor massakren i Portella della Ginestra er ugjerningen som står i sentrum.

Et av filmens hovedanliggender er kommunikasjon. Som eksempel på dårlig kommunikasjon trekkes frem soldatenes kommandorekker. Offiserer kommuniserer dårlig med sine underoffiserer og tar ikke til seg deres erfaringer. Dermed blir soldatene lett bytte for Giulianos brutale geriljataktikk i byene. Soldatene er dårlig forberedt på det de skal møte. I enda større grad er de som fisk på land når de begir seg opp i fjellene. De blir omstendelige og klønete, og blir et lett bytte for bandittene som beveger seg som fjellgeiter i velkjente omgivelser.

Bandittenes kommunikasjon er primitiv, men effektiv. De signaliserer til hverandre fra fjelltopper, de bruker plystring som varsling (lyden bærer langt i dette landskapet, og de bruker trommer og roping i bygatene for å gi viktig informasjon, av type «hør, hør, hør: det er portforbud fra klokken 19!»

Selve Salvatore Giuliano ser vi aldri på nært hold i live, selv på lengre avstand er ansiktet gjerne delvis tildekket av en kikkert eller lignende. Som regel ser vi bakhodet hans. Men vi vet det er ham på grunn av den karakteristiske hvite frakken. Den gjør at han går nærmest i ett med de sicilianske klippene og store steinene i det skarpe sollyset. Han er med i front ved mange av angrepene på vanlig politi, carabineri og soldater.

Etter at Sicilia ble selvstyrt ønsket bandemedlemmer å få amnesti som de var lovet, og hevdet at de ikke var kriminelle, men hadde utført politiske handlinger som fordret amnesti. I en scene ser vi bandittene ha et møte med en advokat om dette. Denne advokaten kan ha vært «den lille advokaten» som skal bli så sentral under rettsaken. Men hans identitet har aldri blitt avklart. Pisciotta visste hans identitet, men røpet aldri navnet.

Filmen beskriver altså forskjellige tolkninger av hendelsene. Journalister er viktig i denne prosessen, det er deres presise spørsmål som driver historien videre.

Filmen byr på spektakulær cinematografi, og et uhyre elegant kameraarbeid. Jeg ble spesielt imponert over hvor lite anstrengt flere scener oppe i fjellene blir filmet. Vi ser en gruppe banditter springe opp i fjellene, velge seg en stilling og rigge til et maskingevær. Kameraet tar alt inn i en sveip, lar dem komme mot seg, svinger etter og har dem parallelt med seg, og ligger så over skulderen på dem når de beveger seg framover.

Kun to skuespillere var profesjonelle, dommeren og skuespilleren som spilte Gaspare Pisciotta, de andre var lokale innbyggere på Sicilia. Gjeteren som har en framtredende rolle var i tillegg analfabet. Han kunne ikke lese et manus, så alle instruksjoner var muntlige. Dette kompenserte han med ved stor innlevelse og vilje til å formidle følelser.

Det mest spesielle ved Rosis casting, var effekten han oppnådde med å bruke lokale innbyggere. Noen av dem hadde vært med på hendelsene på 40-tallet, andre var barn av dem som var med. Så det oppsto et slags traume basert på historiene de hadde hørt fra foreldrene. Spesielt gjaldt det innspillingen av massakrescenen på Portella della Ginestra. Det brøt ut virkelig panikk, og mengden med statister løp ned kameraer og stab i sin ville flukt. Også scenen hvor mennene hentes ut av sine hjem og samles på torget, trigget ekte følelser i statistene. Vi ser reaksjonene deres og forstår at her er det noe som stikker dypt. Psykodrama på høyt nivå.

Flere scener må ha inspirert Coppola i sine Gudfarenfilmer da de beveger seg til Sicilia. Både Scorsese og Coppola er uttalte beundrere av filmen Salvatore Giuliano.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Battle of Algiers, Hands over the City, Z, The Confession, Under Siege og Black God, White Devil.

Øyeblikket: Pisciottas død. Han drikker kaffe på cellen sammen med sin far, før han tar medisinen sin. Litt etter hører vi grusomme skrik fra cellen, og ser inn gjennom luken sammen med fengselsbetjenten. Han kaster seg rundt på gulvet i voldsomme smerter. Noen har gitt ham stryknin nok til å ta livet av 40 hunder. Det må ha vært i medisinen, siden faren ikke ble forgiftet. Litt senere, da en medfange roper ut budskapet om hans død, lager fangene maksimum støy med roping og slamring med kopper mot gitteret. I sympati med den avdøde, eller i glede over at tysteren er død?

Lyd og bilde

Kjempefint DVDbilde! Dette er en veldig gammel utgivelse, men jeg ble overrasket over hvor godt bildet var. Nydelig svart/hvitt presentasjon, med ganske gode detaljer og super kontrast. Den sterke sicilianske solen gir intense bilder. Det brukes mye naturlig lys i filmen, av kanskje verdens fremste fotograf når det gjelder å optimalisere slikt lys i film. Formatet er 1.85:1. Lyden er fin og klar, det er et livlig lydspor, med kaotisk dialog i vanlig italiensk stil. Jeg vil tro det er mono. Filmen fortjener uansett en oppgradering til bluray.

Ekstramateriale

Audio commentary by film historian Peter Cowie: Et aktivt og informativt kommentarspor som aldri blir kjedelig, men som mister litt driv i siste halvdel. Uansett mye å lære av en som vanlig kunnskapsrik Peter Cowie.

Witness to the Times, a new discussion with director Francesco Rosi and film critic Tullio Kezich: Veldig fine intervjuer med Rosi og Kezich. Lærerikt og interessant. 19 minutter.

Il cineasta e il labirinto, a 55-minute documentary directed by Roberto Andò showing Rosi revisiting his life and career in cinema, with personal comments by directors Giuseppe Tornatore, Martin Scorsese, and others: Mye om Rosis oppvekst og filmer. Han mener at De Sica, Rosselini og Visconte bygget opp Italia igjen, etter at landet var materielt og moralsk ødelagt av krigen.

Excerpt of an Italian newsreel from July 12, 1950, reporting the shocking death of the infamous and charismatic bandit Salvatore Giuliano: Veldig farget rapportering av drapet på Salavtore Giuliano. Pressen var veldig negativ til ham, beskrivelsene florerer av uttrykk som blodige handlingler og forkastelig karriere. 3 minutter.

Original theatrical trailer: Ganske fin trailer som klarer å formidle tonen i filmen.

Hefte: written tributes by Francis Ford Coppola, Federico Fellini, and Martin Scorsese as well as a new essay by writer Michel Ciment: Kort essay, som ganske riktig påpeker at det er en uvanlig bruk av fortellerstruktur i filmen. Mer mosaikk enn tilbakeblikk.