Deep Cover

Deep Cover (Criterion nr.1086) (Blu-ray)

USA – 1992 – Bill Duke (farger) –107 minutter – Thriller, neo noir, narkotika

For dypt

Nivå 1 (uten spoilers)

Politimannen Russell Stevens blir vervet til et undercoveroppdrag i Los Angeles narkotikamiljø. Han har en personlighetsprofil korrespondere med den flest kriminelle har. Reisen opp mot toppen i narkotikamiljøet skaper en identitetskrise hos ham. Er han en politimann som gir seg ut for å være en narkotikaselger eller en narkotikaselger som utgir seg for å være politimann? Deep Cover er en del av Criterion Collections satsing på svart film for tiden, sammen med filmer av regissører som Melvin Van Peebles, Marlon Briggs og Dee Rees.

Nivå 2 (med spoilers)

Deep Cover kaster ikke bort tiden med å etablere premisset for filmen. Vi får se hvordan Russell Stevens som barn oppleve at faren blir skutt og drept under et mislykket ran på en spritbutikk. Denne hendelsen blir skjellsettende for den lille gutten, som sverger på at dette skal ikke bli hans skjebne.

Neste scene er en bisarr intervjusituasjon, hvor tre svarte politimenn blir spurt det samme spørsmålet med dertil forskjellige reaksjoner. «Hva er forskjellen på en svart mann og en nigger?» Russells svar, som skaffer ham undercoveroppdraget, er at niggeren er den som hadde giddet å svare på det spørsmålet. Dette er et eksempel på de umulige situasjonene som svarte stadig kommer opp i, i et USA hvor hvite sitter med all makt. Svarer du ikke, får du ikke jobben. Den eneste løsningen er å svare avvæpnende slik Russell gjør. Men det gjør noe med identiteten og selvfølelsen din.

Russell blir vervet av Carver, som jobber for en overordnet statlig organisasjon, muligens FBI. Hans pussige argumentasjon for at Russell skal ta oppdraget, er at Russell scorer høyt på de samme parameterne som kriminelle gjør. Forakt for autoriteter, svak bevissthet av sitt indre jeg og sviktende verdifundament i livet sitt. Carver mener at han nærmest hjelper Russell til en tilværelse som passer ham bedre enn der han er i dag som politimann.

Deep Cover er på overflaten en heftig neo noir med thrillerelementer, men den er i større grad en utforskning av rase i USA og svart identitet. Det er alltid til stede, noen ganger subtilt, andre ganger mer direkte. Som eksempel på sistnevnte kan jeg nevne scenen hvor David nettopp har hatt sex med sin svarte elskerinne, og spør Russell om hvorfor han tror David elsker å ha sex med svarte. «Kanskje slavetanken tenner deg?» foreslår Russel. «På en bondageliknende måte?», spør David. «Nei, på en rasistisk måte».

Men jeg foregriper begivenhetene. David blir Russells inngangsbillett inn i selgermarkedet i Los Angeles. David jobber for Felix Barbosa, som igjen jobber for Anton Gallegos. Og på toppen sitter Hector Guzman, en diplomat som bruker sin diplomatstatus for å drive et narkokartell i USA. Kort sagt klarer Russell å skvise ut Davids høyre hånd, slik at den plassen blir ledig. Forholdet mellom David og Felix blir etter hvert anstrengt, og det kan bare ende med den enes død. Det blir Felix, og David og Russell blir partnere. Nå handler de direkte med Gallegos, og han blir også ryddet av veien. Veien ligger åpen mot Guzman. Så griper Carver inn. State Department har bestemt at Guzman skal fredes. Han er mer nyttig som politisk støttespiller for USA. De ofrer altså narkotikautsatt ungdom og lar Guzman fortsette. Russells oppdrag er avsluttet.

Dette får verden til å rase sammen for Russell. Hvem er han nå? Uten loven i ryggen er han bare en narkotikaselger. Han innser at han allerede har glidd for langt inn i skyggesiden av samfunnet. Han er ikke lenger en politimann som utgir seg for å være en dopdealer. Han er en dopdealer som utgir seg for å være en politimann. Han nekter å stoppe, og går etter Guzman. Han har millioner av dollar fra hendelsen med Gallegos. En avtale gjøres med Guzman, men blir torpedert av politimannen Taft. Taft har gjennom hele filmen forsøkt å veilede Russell vekk fra narkotikahandel, ved å insistere på at han ikke må miste seg selv. Han har ikke visst at Russell jobber undercover. Allikevel har han sett at Russell er i ferd med å miste seg selv, uansett hvem han er. Handelen med Guzman ender med at Guzman forlater havnen, David skyter Taft og Russell skyter David. Taft blir nok en farsfigur som Russell ser dø i armene sine.

Russell sitter igjen med en enorm haug med penger, opp mot $100 millioner. Om han beholder dem selv er han en kriminell, om han gir dem til staten er han en tosk og om han gir dem til noe godt, kan pengene ende opp i noe som er feil. Vi får aldri vite hva han velger å gjøre. Men vi vet at han avslører Guzman under en høring og får smekket til Carver på slutten. Det er tilfredsstillende.

David er en interessant karakter. Han er advokat, men lever et dobbeltliv som narkotikaselger. Hjemmelivet framstår som en reklame fra 50-tallet, med kone som er husmor og et sterilt hus. Han er av jødisk bakgrunn, hevder at rase er irrelevant, men ser ut som han slummer i underverden som hobby. Han kobler tydeligvis svarte til denne verdenen som han kan besøke ved anledning og så stige opp igjen fra. Svarte, som Russell og elskerinnen, er fetisjobjekter for David.

Det er en del farskomplekser i filmen. Russell som liten gutt starter filmen med et stort farskompleks i ønsket om aldri å bli som faren og ende som han. Taft overtar stafettpinnen som en farsfigur, med sine råd om å få Russell til slå inn på den smale sti. Han gir til og med Russell en kristen bønnebok. Sist, men ikke minst, finnes kvinnen i oppgangen der han bor som mener at sønnen hennes trenger en farsfigur. Hva om Russell tilbringer litt tid sammen med ham? Dette foreslår hun rett før hun tilbyr Russell å kjøpe sønnen for $3000.

David/Russell-forholdet, hvit mann/svart mann buddyfilmen, er ikke noe nytt i filmhistorien. Men det har alltid vært fremstilt på en problematisk måte for svarte. Svarte filmeksperter på ekstramaterialet tolker dette ofte som en nedlatende holdning overfor den svarte parten. I filmer som The Defiant Ones (1958), ender det med at den svarte holder den hvite i armene sine, som en fremstilling av Maria Magdalena og Jesus. Den svarte symboliserer omsorgen, det feminine. Den hvite symboliserer helten, det maskuline. De nevner filmer som Dødelig Våpen med flere i denne sammenhengen. Bill Duke velger å gå diametralt motsatt av dette i Deep Cover. Oppgjørsscenen på havna hvor Russell skyter og dreper David er bygget opp veldig annerledes. Avstanden mellom de to når skuddene faller er stor. Som avstanden mellom deres rase og klasse.

Deep Covers manus var et manus som opprinnelig var beregnet på en hvit hoderolle. Men etter suksessen med Spike Lees filmer, New Jack City (Melvin Van Peebles) og Boys n the Hood (Singleton) ville studioet henge seg på den bølgen og forandret filmen til å ha en svart hovedrolleinnehaver. Som det blir sagt på ekstramaterialet: Hver gang Hollywood er i krise, husker de at det finnes svarte mennesker. Det samme skjedde på 70-tallet med the black film explosion.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Departed, The Defiant Ones, The Friends of Eddie Coyle, BlackKklansman og Point Break.

Øyeblikket: Et sjokkerende øyeblikk i oppgangen der Russell bor i begynnelsen av sin narkotikakarriere. Han deler oppgang med en narkoman alenemor. Hun har en sønn Russell føler omsorg for. Han stikker til ham litt penger i ny og ne. Moren har lagt merke til det, og ønsker at Russell kan ta på seg mer ansvar for ham siden hun føler han trenger en farsfigur. Men mest viser det seg å handle om henne selv. Når Russell ber henne være mer til stede for gutten sin, forsøker hun å selge sønnen til Russell. $3000, $2000, så $1500. Narkotikamisbruk på sitt aller verste.

Lyd og bilde

Røft bilde med mange glorete farger som bygger opp en fin neonoir-estetikk. Detaljer er gode, dybden i bildet er fint. Formatet er 1.85:1. Lyden kommer i 2.0 surround DTS Master Audio. Det er et livlig spor, med god aktivitet i bakhøytalere. Det er god kvalitet og mye arbeid lagt ned i lyddesignet. Aller best er musikken. Kraftfullt mikset med musikk av Dr.Dre med Snoop Doggy Dogg!

Ekstramateriale

New interview with director Bill Duke: Her snakker Duke mye om andre dyktige svarte skuespillere, regissører og produsenter. Duke var den første svarte regissør av Dallas! 18 minutter.

AFI Conservatory seminar from 2018 featuring Duke and actor Laurence Fishburne, moderated by film critic Elvis Mitchell: Veldig hyggelig samtale mellom disse tre, med en spørsmålsrunde på slutten. Vi får vite en god del om Bill Dukes metoder, han er en skuespillers regissør. Duke forteller om fargebruk og motivasjonen for scener i Deep Cover. Fishburne framstår som en reflektert skuespiller som elsker jobben sin. Han vil delta i utviklingen av filmer han er med på, han ønsker å bli hørt. Han debuterte i Apocalypse Now! 56 minutter.

New conversation between film scholars Racquel J. Gates and Michael B. Gillespie about Deep Cover’s place within both the Black film boom of the early 1990s and the noir genre: Veldig interessant samtale mellom to kunnskapsrike eksperter med litt forskjellig inngang til filmen. De er flinke til å løfte frem svart problematikk som behandles i filmen, som jeg ellers ville ha misset. 34 minutter.

New conversation between scholar Claudrena N. Harold and professor, DJ, and podcaster Oliver Wang about the film’s title track and its importance to the history of hip-hop: Musikken i Deep Cover er spesielt god, og her går Harold og Wang i dybden på dette. Det fokuseres på antipoliti-musikk og det faktum at Snoop Dogg var involvert her. 17 minutter.

Trailer: Ekstremt kort trailer, 44 sekunder. Den føles mer som en TV-spot. Men helt OK.

An essay by Gillespie: Veldig fokusert essay av Gillespie. Han beskriver hvordan krigen mot narkotika var bakteppe for filmen. Narkotikaoperasjonen har skiftende mål, og Russell opplever en skiftende oppfatning av hans «selv». Men den svarte identiteten er kjernen.