Safe

Safe (Criterion nr.739) (Blu-ray)

USA – 1995 – Todd Haynes (farger) –119 minutter – Drama, new age, sykdom

Sykdom som identitet

Nivå 1 (uten spoilers)

Carol White begynner å få symptomer på at noe er i veien med helsen hennes. Neseblod, oppkast og pusteproblemer. Legene finner ikke noe galt i prøvene hennes og heller mot at det kan være et mentalt problem. Selv mener hun at problemet er å finne i omgivelsene i form av alle kjemikaliene vi omgir oss med.

Nivå 2 (med spoilers)

Carol opptar ingen plass i sitt eget liv. Hun er stemor til Rory, som er barnet til ektemannen hennes Greg. Det er hans hus de bor i, og hun har ingen jobb. Hun titulerer seg ikke som housewife, men som homemaker. Hun har omtrent ingen stemme, hun snakker i øvre sjikte av stemmeleiet med veldig lite pust i stemmen. Samtidig går hun alltid opp i tone på slutten av setningen, såkalt upspeak. Dermed blir alt hørende ut som et spørsmål eller usikkerhet. Hun er totalt avhengig av mannen sin. Kanskje er det allerede her problemene hennes starter. Vi ser henne alltid i utkanten av bildeutsnittet, noen ganger er det så vidt hun kommer med. Hun er ikke senter i sitt eget liv. Hun er et tomrom, tar ikke opp plass hverken fysisk eller verbalt.

Det første tilfellet av at noe er galt med Carol får vi når hun opplever et hosteanfall når hun kjører i tett trafikk. Senere får hun en sterk reaksjon da hun tar permanent hos frisøren sin, nesen begynner å blø. Hun klager på hodepine om kvelden på soverommet med ektemannen. Han viser liten forståelse, tolker det som unnskyldning for ikke å ha sex med ham. Flere små episoder inntreffer, og de går etter hvert begge til legen hennes. Legen antyder at problemet kan høre hjemme innen det psykologiske fagfeltet da han ikke finner noe unormalt med prøvene hennes. Han gir et visittkort til Greg, ikke Carol, selv om det er hun som er pasienten hans. Oppsiktsvekkende.

Etter en treningstime hvor hun er totalt ute av det, med lav energi og koordinasjon, ser hun et oppslag om miljøgifter og mennesker som «reagerer på det 20.århundret». Hun går på et møte og kommer gradvis inn i dette miljøet. Hun tar til seg terminologi og holdninger fra disse menneskene som sliter med mye av de samme problemene som henne. Vi ser hun prate på en litt annen måte da hun har lunsj med en av de gamle venninnene senere. Dette er vannskillet, slik jeg ser det, i hennes sykdomsforløp. Her er hun i ferd med å gå seg vill. Hun er skråsikker på at hun har blitt syk av sitrusfrukt, som hun egentlig vet hun ikke er allergisk mot. For å få terrenget til å passe til kartet, mener hun at sitrusfrukten har ligget i vesken til Greg, sammen med aviser. Og trykksverten i avisene er giftig. Igjen, dette kan teoretisk være mulig, men det finnes ikke empiri som støtter det. Og da er vi over i hva du egentlig ønsker skal være sant…

Etter et særdeles kraftig anfall hvor Carol kommer midt oppe i insektsmiddelspraying på et renseri, besluttes det at hun skal til behandling på Wrenwood. Det er et behandlingssenter for miljøsensitive hvor folk bor på området. Kort sagt får jeg sektvibber fra første møte med dem. De har en karismatisk leder, Peter Dunning, med mange av de samme egenskapene som en kristen ungdomsleder kan ha. Tenk deg noe i gaten til karakteren Cleve Broch spiller i Disco. Følsom, vennlig og veltalende. Men legg merke til noen setninger i talen hans. Mye tas for gitt i holdninger alle skal ha. Vi skal vende oss mot verden for å legge merke til alt det vakre. Vi skal like at holistisk verdenssyn er på fremmarsj, at samfunnet er multikulturalistisk, og vi skal like at promiskuitet går ned. Innbakt i dette ligger politiske holdninger som ikke alle vil være enig i. Men her presses dem på deltagerne, og spesielt etter utsagnet om promiskuitet starter han en applaus som alle blir med på. Det er påfallende at han i neste tale starter med å si at han har sluttet å lese nyheter, han orker ikke alt dette negative i livet sitt. Det er diametralt forskjellig fra det å vende seg mot verden.

Da Carol ankommer Wrenwood, trekkes hun enda dypere inn i antimiljøgiftsamfunnet. Hun nevner til Peter at hun fremdeles ikke kan alle ordene de bruker innad, men at hun trives. Det er nemlig en terminologi som brukes, og et tankesett som må læres. Men hun er på god vei. Selv ser hun det ikke, men vi som publikum legger merke til at hun ikke blir friskere av å være på Wrenwood. Hun blir stadig tynnere, hun får mer utslett i ansiktet, hun må bære rundt på en oksygenflaske og hun er enda mer hysterisk på forurensing. Da hun passeres av en bil på veien, springer hun i panikk inn i skogholtet.

En annen nøkkelscene er etterspillet av Nells ektemanns død. I en gruppeterapisamtale går Peter langt i å indikere at mannen selv påførte seg sin situasjon. Han skulle vært mer positiv, og Peter viser et sinne over at han ikke klarte det. Han fortviler over at folk mishandler seg selv. Nell utstråler en forakt overfor Peter og hans innstilling som gir meg kalde gufs nedover ryggen. Når Peter drar den faste reglen med at «all is good in our world», klarer hun nesten ikke å se på ham. Nell blir irettesatt av Peter, hun må legge vekk sitt sinne mot verden.

En grunnholdning i Peters lære er at du selv er ansvarlig for sykdommen din. Du kan ikke bli syk om du ikke lar deg bli syk. Dette er et stikk mot Louise Hay, selvhjelpsguruen på 80-tallet, som mente at AIDS var noe du påførte deg selv. Og mange homofile godtok det, siden de anså det bedre å være medskyldig enn at det skyldtes kaos. Hay selv fikk en type kreft, som hun mente hun selv bidro til ved å bearbeide seksuelt misbruk hun opplevde som barn på feil måte.

Regissør Todd Haynes er homofil og stor del av New Queer Cinema. Ved å skape Peter Dunning som homofil og AIDS-syk, forventer publikum at han skal være en sympatisk karakter. Men det er han ikke nødvendigvis (les: ikke i det hele tatt). Haynes understreker dette med et kort glimt av palasset der Dunning bor. Hvor kommer alle pengene fra?

Safe er et mesterverk. Den er virkelig tankevekkende og enda mer aktuell nå enn da den kom ut for 26 år siden. Genistreken Safe klarer er å ikke velge side. Dermed blir den en nøktern og nyansert utforskning av et aktuelt tema, akkurat slik film kan være på sitt beste. Det betyr ikke at den ikke er kritisk til elementer og argumentasjon på begge sider. Men filmen slår deg ikke hodet med sin konklusjon, og om du føler filmen deler synspunkt med deg er mest opp til deg. Flere filmer kunne ha gått inn i diskusjoner på denne måten. Det er forskjell på å barbere seg og skjære av seg hodet.

Det er ingen tvil om at Carol White har helseplager. Spørsmålet filmen tar opp er heller i hvilken grad de skyldes miljøet rundt henne. Det er ingen tvil om at inneklima kan være usunne, med avgasser og alt for mye kjemikalier i husholdning/garasje. Det er heller ingen tvil om at for eksempel hårspray er et problem for allergikere, men hvor langt unna må man være for at man skal slippe reaksjoner? Dette er en diskusjon med harde fronter. Det er ikke morsomt for allergikere å bli ekskludert fra aktiviteter pga allergien sin, men overdreven oppfatning av egen tilstand vil begrense andre menneskers livsførsel.

Ingen er tjent med å bygge opp under menneskers overdrevne oppfattelse av egen sykdomsgrad. Jeg har opplevd å gå tur på en bred skogsvei med en hund, og merket at en tenåringsjente på joggetur med klassen sin ble gående konstant 50 meter bak meg over tid. Alle de andre elevene passerte oss. Jeg trakk til siden og tilbød henne å passere oss om hun var redd for hunden. Men det var ikke problemet. Hun var allergisk mot hund, og selv utendørs i skogen var hun bekymret for å komme for nær hunden. Da tenker jeg at foreldrene ikke har klart å lære henne en rasjonell måte å håndtere allergien sin på. Så vidt jeg vet, er det proteinet i flass fra huden til en hund som kan gi reaksjoner. Eller spyttet. Og da må du ganske så tett på.

Et annet eksempel er el-allergikere. Igjen er det reelt at de opplever plager, men det er diskusjon om det er elektrisitet som gjør det. Statens strålevern er ganske så tydelig på sine nettsteder om at de ikke kan se forbindelse mellom stråleverdier og el-allergikernes plager. De går langt i å antyde at den beste behandlingen for el-allergi er terapi. Et annet problem med el-allergikere er at de sjelden stiller opp i blindtester, og de få gangene de har gjort det har de ikke kommet heldig ut. Blant annet har de fått hodepine, kvalme og lignende av elektriske apparater uten innhold i. Når det er sagt, er det viktig å ha i bakhodet at vi kanskje ikke kan måle alt mulig her i verden. Det betyr ikke at det ikke kan påvirke oss.

Disse hverdagslige eksemplene følte jeg nyttig å ta med meg inn i filmen. Jeg føler også at det er i filmens ånd. Filmen viser at menneskene som har disse plagene kan gå seg vill i symptomer og ha liten empiri til å underbygge konklusjonene sine. Det blir en selvforsterkende spiral å utvide årsakmengden til plagene. Sykdommen din blir også identiteten din. Samtidig er det lettvint for folk som er så heldige å ikke ha plager å avfeie det som overdrivelser og innbilning.

Julianne Moore visste straks hvem Carol White var og hvordan hun skulle spilles. Det er antageligvis det beste manuset hun har lest. Derfor var hun også veldig beskyttende overfor manuset. Om noen i staben foreslo endringer, var hennes impulsreaksjon «hvorfor?». Haynes skryter av at hun motsto fristelsen til å fylle inn tomrom i historien med skuespill. Moore visste at regien og bildeutsnittet fortalte det underliggende. Hun nevner at utsnittet viste at hun ble liten ved siden av store gjenstander og omgivelser, eller at hun ble plassert i periferien av bildet.

Publikum må selv avgjøre om Carols plager skyldes emosjonelle eller kjemiske reaksjoner, filmen tar ikke klar stilling til det. Haynes var overrasket over de blant publikum som mener at de fant støtte til holdningen om at alt hun gikk gjennom var uten reelle årsaker. Produsenten nevner at allergier og intoleranse har eksplodert i samfunnet siden filmen kom ut. Kanskje var disse menneskene pionerer i vår forståelse av miljøgifter? Eller er de raringer som ikke ønsket informasjon eller nyheter? Publikum visste ikke hva de skulle tro. Kanskje er det filmens styrke. Kritikere likte filmen bedre enn publikum.

Det er også mye humor i Safe. Spesielt lages det rundt i-landsproblemene Carol opplever i hverdagen, som at en sofa blir levert i feil farge. Når vi ser Carol reaksjon på sofaen som er feillevert, forventer vi at det ligger et lik på stuegulvet, men det er bare en svart sofa i stedet for beige sofa. Og hennes fortvilelse er det vanskelig for den latinamerikanske hushjelpen å ta del i.

Mange av replikkene som sies av menneskene i miljøgiftsamfunnet i filmen, stammer fra intervjuer Haynes holdt med mennesker med tilsvarende plager. Moore gikk ned i vekt under innspillingen, og kostymedesigneren forsterket inntrykket av vektnedgang ved å kle henne i romslige klær, som indikerer at hun har blitt tynnere. Haynes forteller at filmen er inspirert av Jeanne Dielman 23 quai du commerce 1080 bruxelles, som jeg tidligere har omtalt. Det føles naturlig.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: A Woman Under the Influence, Outbreak, Contagion, Side Effects og Clean, Shaven.

Øyeblikket: Jeg velger meg gruppeterapisamtalen jeg har nevnt før. Av den enkle grunn at alle bør legge merke til skuespillet til skuespilleren som gestalter Nell. Hun sier omtrent ingenting, men utstråler energien til en desillusjonert og bitter kvinne som har mistet all respekt for Wrenwood og bare sitter igjen med forakt for Peter Dunning. Så mye at hun ikke engang orker å klandre ham.

Lyd og bilde

Fint bilde, men ikke mer. Ikke superskarpt, ikke veldig mye detaljer eller dybde. Formatet er 1.85:1. Lyden er god, med ukomprimert monolydspor. Dialogen er klar, lydeffektene presise.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring Haynes, actor Julianne Moore, and producer Christine Vachon: Kjempefint! Lærerikt, god flyt, god stemning og passe pratsomt.

New conversation between Haynes and Moore: Også veldig fint. Mye informasjon å ta med seg. 36 minutter.

The Suicide, a 1978 short film by Haynes: En helt grei studentfilm av Haynes. Studentfilmer er sjelden noe å skrive hjem om. Mest for fansen. 20 minutter.

New interview with Vachon: Litt om innspillingen, tematikken og de større linjene. 16 minutter.

Trailer: Herregud! En helt villedende trailer. Filmen lanseres som en slags skrekkthriller om et slags virus som ikke kommer fra vår planet. Klippingen i traileren er bedragersk. Skandale! 1 minutt, 19 sekunder.

An essay by critic Dennis Lim: Veldig fint essay. Snakker om filmen som en allegori for AIDS-tematikken.