Shoot the Piano Player

Shoot the Piano Player (Criterion nr.315) (DVD)

Frankrike – 1960 – Francois Truffaut (svart-hvitt) –81 minutter – Kriminal, Film Noir, komedie, drama, fransk nybølge

Filmatisk smeltedigel

Nivå 1 (uten spoilers)

Charles spiller piano i en liten kneipe i Paris, med tydelig større evner enn den gjengse barpianist. Broren hans kommer heseblesende inn på cafeen, som vanlig i trøbbel og med noen i hælene. Om han vil eller ikke, er nå Charles involvert.

Nivå 2 (med spoilers)

Shoot the Piano Player er Truffauts oppfølger til den fantastiske 400 Blows. Her valgte han å gjøre noe helt annet, en hyllest til den amerikanske gangsterfilmen, men på sin særegne måte. Det ble en merkelig blanding av sjangre og stiler, men tross floppstatus den gangen er det mye å sette pris på her. Filmen har eldes med stil og endelig fått den annerkjennelsen den fortjener. Nå sees den som en milepæl i fransk nybølge og en av Truffauts beste filmer. Merkelig humor, brå taktomslag og overraskende bytte av tone gjør filmen unik.

Broren som vi ser på flukt ved filmens begynnelse, er spilt av skuespilleren som spilte faren i 400 Blows. Vel i trygghet løper han rett i en lyktestolpe og blir hjulpet på bena av en vennlig mann. De to slår følge og filmen skifter tone fra spenningsfilm til to menn som vandrer sammen og snakker nært om kjærligheten. Et av mange overraskende skifter i filmen.

Filmen er ikke en parodi, men en hyllest til Hollywoods B-filmer og gangsterfilmer. I tillegg vrir Truffaut historien til sitt helt egne uttrykk. Hva med dialogen mellom de hardkokte gangsterne som følger etter Charles bror? De har et modenhetsnivå på linje med Fido, den 12-årige lillebroren til Charles. Etter at gangsterne har kidnappet Fido, ser de at de har mye til felles og har lett for å prate hverandre. Selv om han tross alt er kidnappet.

Filmen svinger innom dramasjangeren når den beskriver Charles sitt tidligere liv som kjent konsertpianist. Vi forstår at det er en stor tragedie som gjør at han kaster det livet på båten og ender som barpianist. Hans kone er utro med Charles sin impresario, og da hun åpner om hva hun har gjort, begår Charles sitt livs feil. Som hans tanker forteller oss: synk ned på kne foran henne, si at du tilgir, stryk henne over håret. Men i stedet går han. Og hun kaster seg i døden fra vinduet…

Et liv i total anonymitet blir målet. På baren blir han kjent med en servitrise, og overraskende nok har hun visst hvem han var hele tiden mens de har jobbet sammen. Da de endelig finner sammen og han blir med henne hjem, viser det seg at hun har en konsertplakat med ham hengende på veggen. En søt scene viser hvordan han forsøker å holde henne i hånden mens de spaserer gatelangs, men han tør ikke helt. Voiceover, som er et herlig Truffautkjennetegn, beskriver hver detalj i tankene hans.

Gangsterne kidnapper Charles og Lena før de kidnapper Fido, som en pekepinn om hva som skal komme. Selv om det er en aggressiv og inngripende handling, blir tonen her også gemyttlig i bilen. De snakker bare om kvinner , men samtalen tar en misogynistisk retning, og gangsterne snakker om kvinner på en negativ og frustrert måte. Truffaut syntes det var en drøy samtale, og prøvde å legge støy over dialogen i ettertid. Men testpublikum klaget over at de ikke hørte hva som ble sagt, og han måtte fjerne støyen.

Slutten er en klassisk shootout, Truffautstyle. En amerikansk film ville hatt mer action på slutten med en mer stigende intensitet, men Truffauts film er roligere. Her går filmen fra gangsterfilm til en western. Lena blir skutt, og det er ingen humor i det. Tarantino, Arthur Penn og Jonathan Demme er tydelig inspirert av det Truffaut gjør i denne sekvensen.

Truffaut kunne være mottagelig for innspill fra skuespillerne, men det var sjelden han tok dem til følge da han hadde filmen planlagt ned til minste detalj på forhånd. Men ett innspill tok han til hjertet. Charles Aznavour (som spiller Charles), foreslo at han kunne gå inn på toalettet mens broren prater med ham. Da han kommer ut fra avlukket trekker han opp smekken. Dette var den eneste scenen som ble klippet vekk fra den amerikanske versjonen i tillegg til en toppløsscene, for slikt viste man ikke på film. Det minner meg på scenen hvor et toalett ble vist i Psycho, det var første gang et toalett ble vist på film. Amerikanere altså…

Paris benyttes ofte som en egen karakter i filmer, da det er en så vakker by. Så ikke i Shoot the Piano Player. Her er det realistiske bilder, møkkete gater, mennesker med vanlig utseende og generelt et fravær av postkortlokasjoner. Strengt tatt kunne det vært hvilken som helst by nede på gatenivå. Bybildene er uglamorøse og anonyme.

Shoot the Piano Player var en ganske eksperimentell film som mange ikke forsto. Det gjorde at Truffaut valgte en helt annen vei enn Godard. Han valgte å lage mer streite filmer, og hevdet alltid at publikum visste best. Han minnet om Hitchcock i stil og Renoir i sin menneskelighet. Da publikum ikke likte filmen, mente Truffaut at det var hans feil. Godard ville sagt det var publikums feil. Godard ble bare mer og mer kompromissløs og kunstnerisk utfordrende i sine filmer. På hver sin måte ble de legender i fransk filmhistorie. Selv setter jeg en knapp på Truffaut.

Truffaut hinter stadig mot at det vi ser på er en film. Blitzlamper fyres av i et rom hvor det ikke er noen fotografer, og transportetapper hoppes over med umulig raske forflytninger av karakterer. Truffauts favorittfilm var Citizen Kane. Flere grep hinter mot mesterverket. Charles er navnet på begge hovedpersonene, og de er begge menn som ikke finner kjærligheten med stor K. Tilbakeblikkstrukturen er en annen fellesnevner.

Slåsskampen mellom Charles og bareieren skal klare den vanskelige balansegangen mellom å være farlig og morsom. Kampen stopper opp og ser ut til å være ferdig, før den starter opp igjen og ender med død. Naboene i leilighetene oppover i etasjene ser alt som utspiller seg, allikevel hevder Charles sine venner at det ikke er noe å se på, det var et uhell! Dette er eksempel på den bisarre humoren i filmen som bryter med konvensjonene i dramatiske scener.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Breathless, Pickup on South Street, Big Deal on Madonna Street,Seduced and Abandoned og Le Cercle Rouge.

Øyeblikket: Da Theresa innrømmer utroskapet overfor Charles. Han vil ikke gå, vil tilgi, men ender med å gå. Løper tilbake, men for sent. Theresa har kastet seg ut av vinduet og ligger død nede på fortauet.

Lyd og bilde

Dette er en gammel DVD. Allikevel er det et solid bilde. Kontraster er stort sett gode, greit detaljnivå, men det merkes at det er en DVD. I mørke partier kan bildet være litt ustabilt, det skifter litt mellom mørke og litt lysere preg, nesten som langsom blinking. 20% av lyden er lagt på i ettertid, men det er greit. Lyden presenteres i mono, bildet i 2.35:1.

Ekstramateriale

Audio commentary by film scholars Annette Insdorf and Peter Brunette: Veldig godt kommentarspor, med eksperter som utfyller hverandre på en fin måte. Praten går jevnt og blir aldri langtekkelig. Mye informasjon, og det er tydelig at begge liker denne filmen godt. Det gjør alltid et kommentarspor bedre.

Exclusive new video interviews with actors Charles Aznavour and Marie Dubois and director of photography Raoul Coutard: Interessant nok mener Aznavour at Fraju var nybølgens far. Selv elsket han filmen selv om publikum hatet den. Og kritikerne også, endelig skulle de ta disse jyplingene som ble filmregissører. Han syntes filmen var unik, at det var nybølge i ny form. 24 minutter. Dubois het egentlig Claudine Huze. Etternavnet betyr utslitt eller brukt på fransk, derfor skiftet hun navn etter Truffauts forslag. Hun røper at Truffaut ikke så på Shoot the Piano Player som en av hans beste filmer. 10 minutter. Raoul Coutard forteller at han aldri leser kildematerialet, han ønsker ikke å få egne idèer til hvordan en historie eller passasje skal tolkes. Det er regissørens oppgave og privilegium. I filmen er 80% direkte lydopptak og 20% ble lagt på etterpå. Det ble litt i overkant mørke scener, for mange lyspærer røyk når vanndråper traff dem. 14 minutter.

Rare interview with François Truffaut collaborator Suzanne Schiffman: Hun jobbet som scriptgirl for Godard og Truffaut helt fram til uvennskapet i 1968. Snakker om sitt lange samarbeid med Truffat. 15 minutter.

Two documentary excerpts featuring Truffaut on the film and the source novel: Den første dokumentaren heter Cineastes de notre temps og er på 9 minutter. Truffaut erkjenner at han hater gangstere og derfor slet med materialet. Han løste det ved å bruke humor. Han ville heretter si nei til å lage gangsterfilmer. Neste dokumentar heter Pourchanger etoiles et toiles på 12 minutter. Filmen er basert på boken Down There. Truffaut er avhengig av å like den litterære stilen i materialet han skal bygge på. Aznavour var armensk, og ble valgt fordi Truffaut ønsket en «off»-følelse på hovedpersonen i forhold til omgivelsene.

The Music of George Delerue, an illustrated audioessay: Musikken til Shoot the Piano Player var Truffauts favorittmusikk. Forskjellige temaer til forskjellige personer. Dette gjøre ofte i Hollywood, men her gjøres det mer diskret, mer fransk. Musikken bryter ned skallet rundt Charles og viser en sensitiv og ensom sjel. 17 minutter.

Dubois’ screen test: Her måtte hun øve på å banne, og banne grovt. Det hadde hun store problemer med. Ganske morsomt klipp på 3 minutter.

Theatrical trailer: En veldig spesiell trailer. Bilder vippes opp og avslører fragmenter av handlingen. Denne likte jeg godt! 1 minutt, 53 sekunder.

A 28-page booklet featuring film critic Kent Jones, an interview with Truffaut, and the director on Aznavour and Dubois: Herlig med slike hefter! Intervjuer med Truffaut er alltid lærerike og åpne. Jones har skrevet et interessant essay, som vanlig.