Eating Raoul

Eating Raoul (Criterion nr.625) (Blu-ray)

USA – 1982 – Paul Bartel (farger) –83 minutter – Seriemordere, B-film, svart humor.

Selvrettferdige drap

Nivå 1 (uten spoilers)

Når vinsnobben Paul Bland mister nok en jobb og drømmen om sin egen kafè ser ut til å gå i vasken, dukker en idè opp hos Paul og kona Mary. En særdeles kåt og innpåsliten swinger fra festen i naboleiligheten får som fortjent, og dermed er en ny inntektskilde etablert.

Nivå 2 (med spoilers)

Ekteparet Bland er et tilbaketrukkent og litt kjedelig ektepar, derav navnet. De har en rimelig streng moral når det gjelder andre mennesker, og spesielt angående sex. Så da en naboleilighet avholder en stor swingerfest, blir ekteparet både irritert og moralsk forarget. Tidligere nevnte innpåslitne swinger klarer ikke å styre seg når det gjelder Mary. Han tar seg inn i parets leilighet og hopper på Mary. Paul blir dyttet til side og knivstukket. Da må stekepanna fram og vips, en swinger mindre i verden.

Disse swingerne går tydeligvis rundt med mye penger på seg. Liket går ned i søppelsjakten, men lommeboken med flere hundre dollar blir igjen. En snartur innom swingerfesten viser dem hvordan en dominatrix kan tjene massevis av penger. Og Mary har jo litt av den auraen, har hun ikke? Inn med annonse i et slibrig blad, og kundene renner inn. Mary lokker og lurer, kunden blir pågående, og når Paul føler de går over streken klinker han til med stekepanna. Penger ruller inn, lik ruller ned søppelsjakten. Drømmen om en egen kafè som serverer årgangsvin er nær ved å bli virkelighet.

Enter Raoul. Da de ringer et låsfirma for å få skiftet lås, er det Raoul som kommer. Han er mest interessert i om de har noen verdifulle ting i huset. Ingen av oss blir vel overrasket når han en natt plutselig låser seg inn i leiligheten. Paul og Mary hører det er noen i leiligheten og konfronterer en avslappet og røykende Raoul i kjøkkenet. Det er ikke så lett å ringe politiet når det ligger en død klient på kjøkkengulvet. Men Raoul er ikke på noen måte sjokkert. I stedet øyner han en forretningsmulighet. Han kan nemlig ta seg av liklogistikken på en tryggere måte, mot en liten del av fortjenesten selvfølgelig. Senere finner de ut at han også rapper bilen til de døde klientene og får seg enda en ekstrainntekt. Og selger likene til en hundematfabrikk…

Opplegget går egentlig strålende, med kjeltringen Raouls tillagte profesjonalitet. Klienter dukker opp med ønsker å straffes som barn, èn med nazifetisj og alle andre med rare behov for å bli dominert av en høy og streng kvinne. Men en dag skjer det en glipp. Klienten er sen og Paul og Mary går ut fra at han ikke kommer til dukke opp. Paul drar for å handle istedet. Straks etter dukker klienten opp, og han finner seg ikke i å bli avvist. Midt i noe som ser ut til å kunne bli en fullbyrdet voldtekt stepper Raoul inn som en reddende engel. Klienten blir nok et tall i dødsstatistikken, og i etterspillet av den dramatiske situasjonen oppstår søt musikk mellom Mary og Raoul. En engangshendelse sier Mary, men Raoul er besatt av henne. Paul må ryddes av veien, han står i veien og kan tas av veien på veien. Med en bil som drapsvåpen. Paul klarer så vidt å kaste seg unna.

Selv om Mary hadde et svakt øyeblikk er det aldri tvil om hvor hennes lojalitet ligger. Pauls og hennes platoniske forhold er sterkt og harmonisk. Så da Raoul og Paul er i full slåsskamp på kjøkkenet og Mary drar frem stekepanna, er jeg ikke i tvil om hvem som kommer til å ligge igjen på gulvet. Derimot ble jeg noe mer overrasket over at de velger å servere Raoul til middagen med investoren. Men, den opprinnelige middagen ble jo ødelagt under strabasene på kjøkkenet…

Med tanke på filmens tittel er det ikke en film som sitrer med spenning om hvordan det skal ende. Det er veien dit som er underholdende og overraskende. Satiren om forbruk og kapitalisme sitter godt. Volden er forfinet sett fra ekteparets synsvinkel, derfor er den akseptabel. De tåler ikke sex, men drap og tyveri er tydeligvis OK. Kan man virkelig lage en film om kannibalisme i Los Angeles på 80-tallet, og få publikum til å ville se det? Tydeligvis, for filmen gjorde det greit på kino og dro inn tre ganger innspillingskostnadene. Bartel forsøkte å få til noe av det samme som inspirasjonskildene The Ladykillers og Kind Heart and Coronets klarte, nemlig at publikum skal ha sympati med morderne.

Eating Raoul er en unik film. Den er veldig original, og selv om den er lavbudsjett og litt slapp i visse skuespillerprestasjoner, er det en gjennomført og god film. Den har en fin blanding av smart, satirisk humor og mer bred komedie. Den er aldri i tvil om hva den skal være og virker gjennomarbeidet. Det er imponerende med tanke på vanskelige arbeidsforhold og et veldig lite budsjett. 5 millioner kroner, spilt inn på 22 innspillingsdager over ett år. Det er alltid utfordrende å samle staben om og om igjen, men til slutt ble det en film av det. Bartel ønsket å lage en oppfølger og ringte Mary Woronov for å høre om hun var interessert. Finansiering var i orden. En dag senere døde han.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Harold and Maude, Little Murders, Where’s Poppa? og filmer av John Waters.

Øyeblikket: En scene som etablerer at Mary og Paul kun har et platonisik forhold. Sengene deres står med en meters avstand, og de har på seg matchende pyjamas. De går på hvert sitt rom når de skifter til nattøyet. Hun danderer kosedyrene sine i sengen, han har en stor tøyvinflaske av sin favorittvin med seg i sengen. Du verden!

Lyd og bilde

En bildekvalitet på det jevne. Stort sett uskadet og skarpt, men ikke noe veldig imponerende. Eating Raoul er en veldig fargerik film, og fargene gjengis godt. Vi har blitt godt vant siden bluray gjorde sitt inntog. Formatet er 1.78:1. Lyden er klar, men det virker som det er dubbet stort sett. Man får den følelsen av at lyden ligger så langt fremme i lydbildet. Lydformatet er ukomprimert mono.

Ekstramateriale

Audio commentary featuring screenwriter Richard Blackburn, production designer Robert Schulenberg, and editor Alan Toomayan: Et kommentarspor på det jevne. Mange gullkorn fra innspillingen. Noen mente at Bartel skrev manuset på en slik måte at personer som ble drept var symboler på studiofolk som ikke ville bidra med nok penger. Det hadde vært morsomt om det stemte.

The Secret Cinema (1966) and Naughty Nurse (1969), two short films by director Paul Bartel: To merkelige filmer, hvorav The Secret Cinema (30minutter) er best. Den kan sees som en forløper til The Truman Show. Slik sett er den veldig original. Naughty Nurse (9 minutter) ga meg null og niks.

Cooking Up “Raoul,” a new documentary about the making of the film, featuring interviews with stars Mary Woronov, Robert Beltran, and Edie McClurg: Roger Corman liker ikke humor. Han ønsket mer blod og mindre humor. Derfor var det stadig krangel mellom Bartel og Corman. Bartel hadde jobbet for Corman før, men nå måtte de skille veier slik jeg forstår det. Bartel gjorde det meste selv på denne filmen, og Corman var ikke involvert. 24 minutter.

Gag reel of outtakes from the film: Morsom samling med tabber. 5 minutter.

Archival interview with Bartel and Woronov: Mary snakker en del om sitt samarbeid med Andy Warhol. Hun mener at hans filmer glemte å være underholdende. Intervjuet med Bartel handler også mye om hans tidlige filmer. 21 minutter.

Trailer: En helt grei trailer som spiller på hvor vanskelig filmen er å kategorisere. 1 minutt og 44 sekunder.

A booklet featuring a new essay by film critic David Ehrenstein: Et interessant essay som tar for seg produksjonen, Paul Bartels virke og filmens handling.