The Graduate

The Graduate (Criterion nr.800) (Blu-ray)

USA – 1967 – Mike Nichols (farger) –106 minutter – Drama, komedie, satire

Et overgangsrituale

Nivå 1 (uten spoilers)

Benjamin (Dustin Hoffman) er 20 år og på vei inn i voksenlivet. Men han føler at han ikke er til stede i sitt eget liv. Foreldrene skalter og valter med ham, og han har ingen innflytelse på sin egen framtid. Mrs.Robinson (Anne Bancroft) er en venn av familien, og hun kaster sine øyne på den unge mannen. Hun blir Benjamins manndomsprøve.

Nivå 2 (med spoilers)

Vårt første møte med Benjamin er på et fly. Han er passasjer, altså en som bare fraktes passivt fra et sted til et annet. Denne symbolikken fortsetter på rullebåndet, han står stille og fraktes til utgangen. Slik er livet hans. Neste bilde viser oss Benjamin sittende foran et akvarium, selve symbolet på et innestengt liv. Han har tårer i øynene, han strever med framtidsangst og tilløp til depresjon. Faren snakker med ham, men på en svært overfladisk måte. Samtalen, som stort sett består av klisjeer, avsluttes uten noen form for innsikt eller forløsning. Den unge mannen drukner i ting, han føler seg som en ting.

En ung mann som ikke egentlig er en person akkurat nå, kan samtidig være alle. Jeg synes dette kommer godt fram i en av de første scenene, hvor han formidler to budskap samtidig. En eldre dame ber ham legge vekt på èn ting, mens mannen hennes sier stikk motsatt. Benjamin sier seg enig med damen med et nikk, mens han blunker lurt til mannen. Han vet ikke hva han vil, han forsøker bare å komme seg gjennom hver dag uten å gå i oppløsning. Svømmebassenget er stedet han føler seg vel, et sted å rømme til, omtrent som om han søker tilbake til vannet i mors liv. Legg merke til at disse selskapene hvor det ville vært masse bakgrunnsstøy, hører vi bare èn og èn stemme, all annen dialog er stengt ute. De lange tagningene fanger følelsen av å være fanget, følelsen av å være ukomfortabel.

Settingen er øvre middelklasse, med cocktailselskap og velmenende råd fra foreldrenes krets. Alt handler om fasade, og vi merker like godt som Benjamin presset som hele tiden er tilstedeværende. Man kan godt koble av noen dager om sommeren før man bestemmer seg for veien videre, men ikke for lenge. Og ikke glem at plast(!) er det nye store man burde jobbe med. Benjamin vet ikke hva han vil, men han vet hvert fall hva han ikke vil.

Cue mrs. Robinson. Vi ser henne i et flyktig øyeblikk på festen til Benjamins ære, sittende isolert midt i rommet. Hun virker like malplassert som Benjamin på festen. Hun værer sitt bytte allerede da. Mrs. Robinson er som regel kledd i sort, eller i varierende dyremønstrede klær. Kombiner dette med grønne planter som gir jungelassossiasjoner, og symbolikken hvor mrs. Robinson betraktes som et rovdyr i jungelen blir slående. Minutter senere er hun på rommet hans, hvor Benjamin har trukket seg tilbake for å sortere tankene sine. Hun ignorerer alle hans forsøk på å få være alene. Til slutt forlanger hun å bli kjørt hjem. Hun kaster bilnøklene opp i akvariumet hans, og han stikker straks hånden ned i vannet og griper nøklene (les:agnet).

Da han har kjørt henne hjem, slår den manipulerende siden av mrs. Robinson ut i full blomst. Som en edderkopp lokker hun ham nærmere og nærmere senteret i spindelvevet sitt. Vi kan se på det steg for steg: På utsiden av huset ber hun Benjamin bli med inn i huset, hun sier hun ikke tør gå alene inn i et mørkt hus. Lett protesterende blir han med. Inne på stuen skjenker hun seg en drink, og spør om han vil ha. Han takker nei og får et glass plantet i hånden. Som han så drikker av. Akkurat denne bittelille scenen viser oss Benjamins personlighet kondensert. Sier èn ting, men godtar det stikk motsatte. Han er lett å overkjøre. Her betror mrs. Robinson til Benjamin at hun er en alkoholiker, hun kler seg på en måte naken psykologisk for ham. Det er forøvrig i stuen til Robinsonekteparet at jungelsymbolikken er på det mest fremtredende. Terrassen utenfor stuen bugner av små og store grønne planter, og med mrs. Robinson plassert foran den bakgrunnen går tankene fort til et kattedyr i jungelen. Bildet gir oss oversikt over maktfordelingen gjennom posisjoneringen. Hun er nære, stor, han liten og lenger vekk fra kameraet.

Steg nummer tre, etter biltur og drink i stuen, er å få Benjamin opp i andre etasje. Hun går i forveien. Så ønsker hun at han skal komme opp med vesken til henne, og godtar ikke at han legger den i bunnen av trappen. «For Guds skyld, Benjamin, kom opp med den!» Han legger den inne på rommet til datteren Elaine, og fellen smekker sammen. Mrs.Robinson smetter naken inn på rommet, og lukker døren. Her kler hun seg altså naken for ham fysisk, i forlengelsen av det som skjedde i stuen. Han reddes av at ektemannen kommer hjem og Benjamin kan flykte ned i stuen.

Vann er en viktig visuell metafor i filmen. Samtidig vises Benjamin ofte isolert og passiv. På nok en fest har foreldrene presset ham inn i en dykkerdrakt. Han protesterer som vanlig halvhjertet, og som vanlig overkjøres han. Han blir dermed stående som en klovn, eller fisk på land, før han vagger ut mot svømmebassenget. Vi ser omgivelsene slik Benjamin gjør det, sammen med ham inne i dykkerhjelmen. Plopp ut i bassenget, med leende foreldre som presser ham ned under vann. Også her er det det mye symbolikk. Benjamin flykter ned i det trygge og setter seg på bunnen, hvor han får være i fred.

Benjamin har en stående invitasjon fra mrs. Robinson til å ringe henne og avtale et møte for sex på et hotellrom. Etter en stund tar han mot til seg og ringer henne. Dette blir starten på et forhold som varer gjennom sommeren. Første møte er en lang, komisk sekvens hvor Benjamin skal ordne et hotellrom uten å virke for nervøs. Det går ikke særlig bra. Hoffman ble instruert til å spørre om et rom på samme måte han ville ha spurt etter en pakke kondomer i en butikk. Men han klarer det, og møter mrs. Robinson i hotellbaren, hvor hun i en dyremønstret drakt mot en bakgrunn av grønne planter aldri har minnet så sterkt om en leopard i jungelen.

Etter hvert føles disse seksuelle møtene tomme for Benjamin. Han ønsker at de også kan prate litt før de havner i sengen. Der hvor han slukket lyset på deres første seksuelle møte, mens hun slo det på, er det nå hun som slår av mens han ønsker lyset på. Hun er trygg med det kroppslige, men usikker når de må prate sammen. For ham er det omvendt. Men dette med å prate sammen fungerer ikke for dem, de har rett og slett ingenting felles. Det blir tydelig for dem begge. Og en viktig opplysning presenteres for både Benjamin og oss i denne sekvensen. Mrs. Robinson forbyr ham å be Elaine ut på date, hun legger Benjamins spøk om det død på en ganske brutal måte. Faktisk river Anne Bancroft tak i Hoffmans hår så brutalt at han ble sur resten av scenen.

Men Benjamin må bryte det løftet. Foreldrene ønsker at han skal be Elaine ut, ellers vil de invitere hele Robinsonfamilien på middag. Og det orker ikke Benjamin å utsette seg for. Så han tar Elaine med på date, på en ytterst ubehagelig måte som gjør at den stakkars jenta er oppløst i tårer på slutten av stevnemøtet. Benjamin angrer på oppførselen sin, og de snakker sammen på ny og helt annerledes måte. De merker at de liker hverandre, og får en fin avslutning på kvelden. Benjamin er forelsket, og tør å be henne ut igjen. Selv om Benjamin har innrømmet at han nettopp har avsluttet et forhold til en eldre kvinne, er Elaine like forelsket som ham.

Dette blir vendepunktet for Benjamin. For første gang i sitt liv, tar han egne valg og har en motivasjon som gjør det verdt det. Men det ender i en krise (se Øyeblikket lenger ned i teksten). Elaine nekter å ha noe mer med ham å gjøre og reiser til studiene på Berkeley. Filmen har egentlig ikke en andre akt, den går direkte fra første til tredje akt hvor Benjamin forsøker å vinne Elaine tilbake. Med litt godvilje kan vi betrakte kjøreturen til Berkeley med all musikken som andre akt.

Benjamin finner seg et sted å bo i nærheten og leter opp Elaine som om han var en stalker. Han treffer henne på en buss og møter henne på Campus. The Graduate passer seg vel for å ta stilling i denne meget politiske tiden med Vietnamkrigprotester og sosial uro. Filmen beskriver ikke med en eneste scene all den politiske aktiviteten som foregikk på Berkeley, det mest politisk aktive universitetet i USA på denne tiden. Kanskje er det det som gjør at filmen føles så lite datert, at den ikke kan knyttes så tett til en tidsepoke.

Mrs. Robinson har fortalt Elaine at Benjamin voldtok henne, det er hennes måte å redde seg selv på. Men Elaine og Benjamin får pratet ut, og finner tilbake til hverandre. Hun har et forhold til Carl Smith på Campus, og hun har langt på vei akseptert frieriet fra ham. Hun legger igjen et brev til Benjamin om at hun kommer til å gifte seg med ham, at hun og Benjamin ikke ville ha fungert i lengden. Fra nå av blir det en kamp mot klokken for Benjamin. Aller først må han finne ut i hvilken kirke vielsen skal foregå.

Det er vel ingen overraskelse at Benjamin klarer å vinne tilbake Elaine. Han krasjer bryllupet totalt og stikker av med bruden. Det uvanlige er at han teknisk sett er for sent ute. Carl og Elaine er allerede viet når han griper henne og løper ut kirkedørene med henne. Det andre uvanlige er sluttscenen på bakerste sete i bussen de kaster seg på. Lykkelig ler de mot hverandre, før de vender blikket fremover og inn i kameraet. Smilet stivner, kameraet henger på dem, og blikket blir usikkert. Har de noe til felles, vil de ha en fremtid sammen? Simon & Garfunkels nydelige sang Sound of Silence spilles. Fade to black…

Benjamin var neppe mrs. Robinsons første unge uerfarne elsker, dette har hun gjort før. Hun har en type mannlig seksualitet. De har begge problemer med å finne seksualpartner på samme alder. Desto mer vi blir kjent med ektemannen hennes, desto mer sympati kan vi føle for henne. Han er en usympatisk karakter, snakker mye tull og små detaljer bygger vår aversjon mot ham, som måten han spytter sigarenden rett på stuegulvet.

Dustin Hoffman fikk denne rollen etter å ha imponert i et teaterstykke hvor han spilte en russisk fiskerkone som også er transvestitt. At han fikk denne hovedrollen åpnet veien for andre typer skuespillere i Hollywood. Heretter kunne hovedrolleinnehavere se annerledes ut. Men han var skeptisk til å akseptere rollen siden han følte ikke at han lignet på karakteren i boken. Robert Redford hadde vært mer passende, følte han. Og Robert Redford hadde blitt vurdert. Men som Nicols sa, Redford kan ikke spille en mann som ikke har draget på damene. Hoffman var 30 år gammel under innspillingen, Anne Bancroft var 36. Ganske utrolig at det bare var 6 års forskjell på dem. Filmen er kreativ og nyskapende visuelt og på lydsiden. Dialog fra neste scene høres på slutten av scener, og montasjer av geografiske umuligheter skaper en herlig nysgjerrighet hos oss som publikum. Som at Benjamin vandrer fra rom til rom, fra hotellrom med mrs. Robinson til kjøkkenet med mor og far, fra sengen med henne til svømmebassenget, fra en glidende bevegelse opp fra svømmebassenget til å lande på en naken mrs. Robinson i hotellsengen. Nydelig klippet, helt sømløst. Historien står i fokus, logikk må vike. Som solbriller om natten, peisild om sommeren. Om det skaper riktig estetikk, trumfer det alt.

På andre felt er filmen mer tradisjonell. Den første timen reagerer protagonisten, siste halvdel agerer han. Det gjelder de fleste filmer. Filmer er som regel 90-100 minutter. Det har sammenheng med at vi mennesker starter en ny drøm hvert 90.minutt.

Musikken var fra Simon & Garfunkels album som ble gitt ut i 1968, kun Mrs. Robinson ble laget til filmen. Sangen var et utkast Simon hadde liggende, og ved å forandre tekstlinjen fra mrs. Roosevelt til mrs. Robinson var en monsterhit skapt. Sangene uttrykker Benjamins tanker, og de får tid til å spilles i sin helhet. Det var uvanlig da, og utenkelig i dag. Paul Simon improviserte musikken over bildene, som når bilen til Benjamin går tom for bensin, musikken halter og stopper opp som bilen gjør. Filmen er bygget på romanen av Charles Webb som kom ut i 1963. Boken hadde solgt 2000 eksemplarer før filmen, etterpå solgte den millioner. Slik sett tjente han nok godt på at filmen ble laget. Det var på sin plass, for han fikk ingen royalties fra filmens inntjening.

Haskell Wexler var tenkt som fotograf på filmen, men takket nei da han ikke kunne stå inne for filmens budskap. Han syntes filmen løftet fram de dårligste sidene av det amerikanske samfunnet. Wexler var en sterk karakter med sterk integritet, aktiv på venstresiden i politikken. Filmskaperne har stor respekt for han som menneske. Gene Hackman spilte mr. Robinson til å begynne med, men fikk sparken av Nichols som mente han ikke mestret å spille middelklasse. Men det viste seg å være en heldig utgang. Hackman gikk videre til Bonnie & Clyde og ble en superstjerne.

Alfa Romeo solgte etter denne filmen så mange røde sportsbiler at de kalte modellen The Graduate. Hoffman fikk kun $17000 for filmen. Han fikk neppe så lite for senere filmer. Han tok en pause i et år etter The Graduate, før han spilte i Midnight Cowboy i 1969.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Rushmore, Manhattan, Det er meg du vil ha, En affære og Baby Doll.

Øyeblikket: Mrs.Robinson truer med å fortelle Elaine sannheten om hennes kjæreste. Benjamin bestemmer seg i løpet av en brøkdel av et sekund for å ta tyren ved hornene. Han springer opp på værelset til Elaine og skal til å fortelle hvem elskerinnen hans er. I stedet for å si navnet fester han bare blikket på noe bak Elaine, ute i gangen. Hun snur seg og ser en gjennomvåt og fortvilet mrs. Robinson. Elaine snur seg tilbake mot Benjamin, tårene veller opp i øynene, nå forstår hun alt.

Lyd og bilde

Et veldig fint bilde. Mye sommer, sol og blått, blått vann. Solrefleksjoner i vannflater, solbrune mennesker, grønne blader. Alt dette hopper ut fra skjermen mot deg. Fine nærbilder gir oss masse detaljer i hud, øyne og hår. Nydelig dybdefølelse i bildene, spesielt i lange ganger hvor alle detaljer er viktig. Bildeformatet er 2.35:1. Lyden står ikke noe tilbake for bildet. Hvordan skulle det kunne det? Et herlig 5.1 surround remix DTS-HD Master-Audio gir oss Simon & Garfunkel-sanger kontinuerlig. Effekter gjengis fint, med aktivitet i alle høyttalere. Dialog mikses fint, og oppleves ofte slik Benjamin opplever det. Teknisk elegant utgivelse. Det er også inkludert et monolydspor, men hopp over det.

Ekstramateriale

Optional 5.1 surround remix, approved by director Mike Nichols, presented in DTS-HD Master Audio on the Blu-ray: Her er det bare å velge 5.1 surround remixsporet. Nydelig og luftig lydbilde, kler musikken til Simon & Garfunkel perfekt. Monosporet er godt, men føles litt trangere og med dårligere klang når man sammenligner lydsporene.

Audio commentary from 2007 featuring Nichols in conversation with filmmaker Steven Soderbergh: En jovial samtale mellom to regissører som har stor respekt for hverandre. De sammenligner grep de bruker og de diskuterer filmtekniske virkemidler. Samtidig snakker de om hvordan historien utfolder seg. Ganske bra.

Audio commentary from 1987 featuring film scholar Howard Suber: Dette kommentarsporet er enda bedre. Her går vi mer i dybden på symbolbruk. Suber har gode observasjoner som gjør at jeg føler jeg lærer noe nytt. Kjempefint! Akkurat det jeg er ute etter i et kommentarspor.

New interview with actor Dustin Hoffman: Dette intervjuet er fra 2015, og får dermed et modent, tilbakeskuende snitt over seg. Hoffman snakker om Nichols, Bancroft og Hackman. Mange gode små historier om innspillingen og hans opplevelse av den. 38 minutter.

New conversation between producer Lawrence Turman and screenwriter Buck Henry: Boken hadde dype beskrivelser av karakterene, så Henry hadde et godt utgangspunkt for å lage et manus. Fin samtale. 25 minutter.

New interview with film writer and historian Bobbie O’Steen about editor Sam O’Steen’s work on The Graduate: Disse to samarbeidet i 11 filmer og var et superteam. O’Steen beskriver scener, hvordan de er satt opp og hva de vil formidle. Lærerikt. 26 minutter.

Students of “The Graduate,” a short documentary from 2007 on the film’s influence: Dette oppleves som en noe overfladisk montasje av kommentarer om filmen fra stjerner i Hollywood. Blir bedre etter hvert, men ikke nok til å redde dokumentaren fra middelmådighet. 26 minutter.

“The Graduate” at 25, a 1992 featurette on the making of the film: Igjen kommentarer, denne gangen fra deltakere på filmen som manusforfatter, produsent, skuespillere osv. Klipp fra Screen tests og et morsomt klipp fra Robert Altmans The Player, hvor Buck Henry pitcher The Graduate 2 for produsent Tim Robbins i filmen! 22 minutter.

Interview with Nichols by Barbara Walters, from a 1966 episode of NBC’s Today show: Dette er fra før The Graduate. Nichols er stor stjerne i teateret og har nettopp laget Who’s Afraid of Virginia Woolf. Walters er interessert i stjernestatusen hans og hvordan det påvirker livet hans. 15 minutter.

Excerpt from a 1970 appearance by singer-songwriter Paul Simon on The Dick Cavett Show: Her får vi høre historien bak sangen Mrs. Robinson. Og litt om musikken ellers i filmen. 5 minutter.

Screen tests: Ikke så veldig interessant, men vi får se scener vi kjenner igjen, bare med andre skuespillere enn de som endte opp med rollene. 13 minutter.

Trailer: Deilig musikk! Overlappende dialog fra scene til scene. Bra! Illevarslende stemning, nesten som dette skulle være en skrekkfilm. 3 minutter, 46 sekunder.

An essay by journalist and critic Frank Rich: Et greit essay, ikke mer enn det. Litt oppsummerende, ikke så mye å lære.