Sundays and Cybèle

Sundays and Cybèle (Criterion nr.728) (Blu-ray)

Frankrike – 1962 – Serge Bourguignon (svart-hvitt) –111 minutter – Drama

En historie om to barn

Nivå 1 (uten spoilers)

En krigsveteran ved navn Pierre har fått hukommelsestap etter en stygg krigssituasjon hvor han har forårsaket en ung jentes død. I Frankrike oppstår et nært vennskap med en ung barnehjemsjente som heter Cybèle, noe ikke alle er like begeistret for.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er historien om et vennskap mellom en voksen mann og en 12 år gammel jente. De møtes hver søndag og leker i parken. Det kunne vært en far med sin datter, men det er det ikke. Sett utenfra kan vennskapet se suspekt ut, men det er det ikke. Regissøren er veldig tydelig på at dette er et vakkert vennskap mellom to mennesker, og ikke en film som tar opp pedofili som tema. Denne mannen er mer tilpass i barnas verden enn i de voksnes verden. Han finner sin plass i leken med den unge jenta.

Da Pierre kom tilbake fra krigen har han fått hukommelsestap og blir pleiet av en sykepleier. Han blir senere sammen med denne Madeleine. Men han er ikke lenger voksen, hans mentale alder mer lik en 15 åring. Etter Madeleines tålmodige pleie, fungerer han rimelig greit i samfunnet. Han kan gå ut alene, selv om han fortsatt sliter med angst og traumer. Men han har lite utbytte av å tilbringe tid med voksne. Han faller fort utenfor, blir sliten og vil hjem.

Pierre har et sårt punkt når det gjelder unge jenter etter hendelsen i krigen. Da han ser en far ha en diskusjon med sin datter, blir han engasjert. Faren er streng og vil ha henne plassert på et barnehjem, noe jenta ikke vil. Pierre bryter inn og ber ham være mild med datteren. Senere overhører han at faren ikke har tenkt å hente henne tilbake fra barnehjemmet. Dette knuser hjertet hans, og han besøker Cybèle på barnehjemmet. Da nonnene tror Pierre er faren hennes, oppstår en uventet mulighet for de to ensomme sjelene. Og søndagene med Cybèle begynner.

Pierre verner om disse dagene og vennskapet med Cybèle. Madeleine får ikke vite noe. Han forstår antagelig at ikke alle vil verdsette eller forstå det han og Cybèle har sammen. Mennesker som ser dem sammen i parken begynner å hviske og tiske om dem. Stort sett er de alene sammen, men en gang finner Cybèle noen lekekamerater på hennes egen alder. Midt i leken blir Pierre sjalu og slår den ene gutten. Cybèle blir sjokkert og trekker seg unna Pierre. Hun har nå sett at han har en annen side ved seg.

Cybèle fantaserer om at de skal gifte seg når hun er gammel nok, og de prater litt upassende sammen. Hun prater til tider som en voksen, noe som gjør henne til en jente-kvinne. Dette kan oppleves som problematisk. Setninger som at Pierre er et fortapt barn kommer ikke naturlig fra en 12 år gammel jente.

Madeleine forsøker å introdusere Pierre til vanlig sosialt liv, og får han med på en bryllupslunsj. Når han begynner å falle ut av samtalen, tenker han på Cybèle som trøst. Lunsjen ender i en liten scene, men han klarer seg rimelig greit. Gruppen bestemmer seg for å dra videre på tivoli, noe Pierre føler seg lite klar for. Men han lar seg bli spådd av en spåkone og stjeler en dolk på impuls. Han får se Cybèle ri sammen med en rytter i parken, noe som setter han helt ut. Antageligvis er det en vrangforestilling, for Cybèle kan neppe forlate barnehjemmet uten ham. Pierre slår til Madeleine i sin forvirring, og kaos bryter ut. Men Madeleine forstår at hun har presset ham for hardt.

Sladderen når Madeleine om Pierres turer i parken. Hun diskuterer det med kunstnervennen til Pierre, Carlos. Disse to er de eneste som ikke legger noe ondsinnet i det spesielle vennskapet. De forstår at Pierre trenger å være med Cybèle, at han gjør bot for jenta som døde i krigen. Madeleine spionerer på Pierre i parken, men ser at det ikke skjer noe galt. Hun blir beroliget.

Men filmer som dette ender sjelden bra. Et vennskap mellom en voksen mann og en ung jente har alle odds mot seg. Vi ser det på en mer mistenksom måte enn andre forhold. Når Pierre holder en dolk og nærmer seg Cybèle, nøler ikke politiet med å løsne skudd mot Pierre. De forstår ikke at det er lek. Han dør umiddelbart, og Cybèle skriker at hun ikke har et navn lenger, hun er ingen nå.

Det tydeligste symbolet på Pierres botsøvelse blir å skaffe Cybèle en værhane, høyt oppe i et tårn. Han er plaget med svimmelhet, men da han er på toppen kjenner han ingenting til det. Dette føles som en seier, og kanskje en bekreftelse på at han er i ferd med å gjøre opp for den døde jenta fra krigen.

Sundays and Cybèle er filmet på en måte som skal minne om japanske vannmalerier. Ofte ser vi refleksjoner i vannet før vi forstår at det er nettopp det, et speilbilde. Noen ganger brytes illusjonen av at det dannes ringer i vannet. Disse ringene er viktige for Cybèle. Nøyaktig hva hun legger i dem er litt uklart for meg, men hun nevner at de to nå er hjemme. Mener hun at de to er senteret i ringene, i tilværelsen?

Filmen er som sagt en beskrivelse av et vennskap, ikke et pedofilt forhold. Men boken som filmen er bygget på er annerledes. Der er Pierre en mann med en pedofil bakgrunn og involvert i et kriminelt miljø. Traumet hans stammer fra en kriminell handling som ender tragisk. I boken er han brutal, i filmen er han uskyldig. Hvordan publikum oppfatter forholdet mellom de to hovedpersonene, vil være avhengig av tiden publikummet lever i. På 60-tallet så man et kynisk samfunn mot en uskyldig barneverden. I dag er det større sannsynlighet for at vi ser voksent maktmisbruk overfor en kjærlighetsløs jente.

Filmen vant gullpalmen i Cannes og Oscar. Serge Bourguignon skrellet vekk gangstere og prostituerte fra boken, og skapte Pierres bakgrunn som pilot i forsvaret etter sitt eget møte med en pilot. Han ønsket Steve McQueen i rollen som Pierre, men han var opptatt. Men han fikk en som lignet litt, men med varmere øyne. Det kler filmen. At kunstneren Carlos er den som forstår vennskapet best, bunner i at han er mer sensitiv enn andre. Kanskje er det kunstnersjelen som er mer var for andres følelser.

Den lille jenta heter Patricia Gozzi. Faren hennes synes det var en vakker historie, og hadde ingen problemer med at datteren spilte i filmen. Hun hadde tidligere vært med i Leon, Priest av Jean Pierre Melville. Filmen ble hyllet i utlandet, men i Frankrike fikk filmen en mer nyansert mottakelse. Studiodirektøren hatet filmen. Han så kun de første 15 minuttene, kjedet seg og gikk. Ville helst at filmen skulle plasseres på hylla for godt. Dette i sterk kontrast til hva Hardy Krüger, som spilte Pierre, mente om filmen. Dette er en av de vakreste filmene som noen gang er laget.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Forbidden Games, Les Enfants Terrible, Death in Venice, Cinema Paradiso og The 400 Blows.

Øyeblikket: Scenen hvor Pierre blir sjalu på lekekameraten til Cybèle. Han blir antageligvis redd for å miste henne som venn, og mister besinnelsen i stedet. Hendelsen er sjokkerende og uventet, men den klarer samtidig å balansere bildet vi hittil har fått av Pierre. Etter denne scenen ser vi at han har en annen side også, vips så ble hele filmen mer nyansert og utfordrende. Elsker også reaksjonen til Cybèle, hvordan øynene hennes avslører at hun ikke er en jentekvinne, kun en liten jente skremt av en voksen manns styrke.

Lyd og bilde

Bildet er et meget godt svarthvittbilde. Formatet er 2.35:1, noe som kler parkscenene godt. Kontrasten er meget god. Detaljer og skarphet er også godkjent. Lyden er presentert i ukomprimert mono. Dialogen er klar og effektene likeså. Musikken ble laget kun for å bygge stemning, regissøren ønsket ikke at den skulle huskes etterpå.

Ekstramateriale

New interviews with director Serge Bourguignon and actors Hardy Krüger and Patricia Gozzi: Gode, informative intervjuer alle sammen. De er utført i 2014 av Criterion. Filmen vant i Cannes i konkurranse med blant annet Jules and Jim. Den hjerteskjærende sluttscenen hvor Gozzi gråter, ble mulig ved at hun forestilte seg at foreldrene hennes døde. At Hardy Krüger ble med i filmen, skyldtes en pågående produsent. Han stoppet Krüger på flyplassen og fortalte ham at han ikke skulle med det flyet, han skulle spille i en fantastisk film, Sundays and Cybèle. Til sammen 60 minutter.

Le sourire (1960), Bourguignon’s Palme d’Or–winning short documentary, with a new introduction by the director: En kort dokumentar på 22 minutter om en liten buddhistgutt som følger etter en munk. Han lærer seg å se verden og de små ting på en helt ny måte.

Trailer: New York Times sin filmkritiker Bosley Crowther står bak sitatene som brukes om filmen. Det gir en noe overdrevent nesegrus holdning til filmen, men kanskje det drar publikum. 2 minutter og 15 sekunder.

An essay by critic Ginette Vincendeau: Kjempefint essay. Sammenligner bok og film, og snakker om hvordan Cybèle og Pierre er opptatt av trær og vann. Det harmoniserer med at Cybèle er gudinnen moder jord fra eldre dagers gudetro.