Girlfriends

Girlfriends (Criterion nr.1055) (Blu-ray)

USA – 1978 – Claudia Weill (farger) –88 minutter– Drama, vennskap, feminisme

En følelse av sorg

Nivå 1 (uten spoilers)

Susan (Melanie Mayron) og Anne (Anita Skinner) er verdens beste venninner og bor sammen i en leilighet i New York på 70-tallet. De deler alt av tanker og livsbetraktninger. Så en dag kommer det uunngåelige bruddet: Anne skal flytte sammen med kjæresten Martin (Bob Balaban). Susan står tilbake alene, både i leiligheten og vennskapet.

Nivå 2 (med spoilers)

Tankene går til Elaine May, John Cassavetes og lavbudsjetts Woody Allen i denne realistiske og presise filmen om hverdagsliv i New York. Dette er New Hollywood på sitt beste, personlige filmer dyrket fram av vilje og oppofring. Mulig den strengt tatt er to år på overtid av New Hollywood, men den innehar alt det jeg elsker med perioden.

Susan er en fotograf som strever med å få innpass på gallerier eller magasiner. Anne sliter med å få utgitt diktene sine. Men de bygger hverandre opp og finner støtte i hverandre. Vi som publikum blir kastet inn i filmen uten den sedvanlige oppbyggingen, vi får direkte servert «a slice of life» fra New York på 70-tallet.

Susan er vår hovedperson. Hun er jødisk, så jødisk livsstil og religion er en del av henne. Hun har en eldre rabbi som venn, spilt av en strålende Eli Wallach. Deres forhold utvikler seg til et seksuelt forhold selv om han er gift og har barn. I tillegg har hun et av/på forhold med Eric, som er på hennes egen alder. Dette forholdet utvikler seg i retning av noe mer seriøst gjennom filmen. Gradvis løsner det litt for henne karrieremessig også, hun får sin egen utstilling og hun får solgt bilder til et magasin.

Men Girlfriends handler egentlig om kvinnelig vennskap og kvinners muligheter i et mannsdominert samfunn. Dette er rett før feminismebølge nummer to i USA. Fremdeles er kvinner prisgitt menns velvilje for å lykkes, de sitter i de ledende stillingene som redaktører og kunstdirektører. MeeToo blir som bagateller å regne opp mot den gjennomsyrede patriarkalske strukturen i arbeidsliv og familieliv på denne tiden. Det er fascinerende å se regissør Claudia Weill personlige yrkesliv i dette lyset. Hun laget denne filmen ved hjelp av økonomisk støtte fra forskjellige fond og masse hardt arbeid. På hennes neste film ble hun utsatt for sjåvinistiske kommentarer fra en beryktet studiosjef, Ray Stark. Da hun senere reagerte på at han brøt en kontraktfestet rettighet hun hadde til selv å velge filmens DP, ble hun stemplet som «vanskelig kjerring». Og dermed ble dette den siste spillefilmen hennes. For kvinner var det livsviktig å slippe dette stempelet. Kvinner har ofte ikke den politiske holdningen til å promotere seg selv som mannlige regissører har.

Etter å ha levd så tett så lenge som Susan og Anne har, kommer Annes flytting som et sjokk på Susan. Hun slites mellom den første og instinktive reaksjonen av sjokk og gleden på venninnens vegne. Sjokket går etter hvert over i sorg over å ha mistet noe hun aldri vil få igjen. Hun er ikke bare alene igjen i leiligheten, hun er ensom. Hun har ikke den nære venninnen å betro seg til, ei heller en romkamerat i hverdagen. For hun føler at hun har mistet Anne som er opptatt med sitt nye liv. Hun har mann og etter hvert et barn som tar mye av tiden hennes. Hvor reelt tapet er er ikke nødvendigvis slik Susan oppfatter det, men det er slik hun føler det. Kanskje har Anne rom for alle i livet sitt, men Susan tar det for gitt at hun nå er spilt over sidelinjen. Men Anne deler ikke den situasjonsbeskrivelsen. Hun føler mer at Susan har trukket seg unna, enn at Anne har forlatt Susan.

Noe av det feministiske perspektivet i filmen kommer til uttrykk i jentenes selvtillit til egne evner. Susan har en mer røff, men også oppbyggende holdning. Hun prøver stadig å få Anne til å uttrykke hva Anne selv mener når Anne spør om Susans mening. Susan kan ikke avgjøre ting for Anne. Tidlig empowerment i praksis.

Forholdet til Anne blir dårlig. Susan sliter med sjalusi overfor Martin, Annes ektemann. Men Martin er vennlig, og kan ikke skyldes for dette. Susan må selv finne ut av dette, og etter et oppgjør med Anne blir det litt bedre mellom de to venninnene. Som ledd i å tette tomrommet etter Anne i leiligheten, lar Susan en haiker få flytte inn. Ceil er en freeloader, en snylter, og det fungerer ikke lenge. Ingen kan ta Annes plass. Det vil være en feiltagelse å tro at hullet kan erstattes like for like. Susan må utvikle seg videre, og få nye mennesker inn i livet sitt på deres egne premisser.

De andre menneskene i filmen som Susan omgås, er der for å gi oss forskjellige blikk på Susan, i andre situasjoner enn vi ser henne hjemme. Rabbien og Eric viser oss Susan i kjærlighetslivet, gallerieieren og Julie viser oss karriere-Susan. Ceil og Anne viser oss Susan som venn. Når forholdet til Eric blir mer seriøst, dukker også de første kranglene opp. De står på hver sin side av en diskusjon om potetstappe, som ender med at Susan styrter ut i sinne. Krangelen handler like lite om potetstappe som noe annet. Det er en tilpasning til å være i et forhold. Krangler starter gjerne om noe det egentlig ikke handler om.

Litt om estetikken: vi er til stede i leiligheter som føles bodd i, med flekkete vegger og rotete rom. New Yorkgatene er som de er i virkeligheten, stygge og fine bygninger om hverandre. Klær og hår er dagligdags, været er skiftende. Bordet er dekket med vanlig matvarer, bad er overfylt, senger er uoppredd. Antrekk er ikke gjennomplanlagt, men plukket fra det man har tilgjengelig som i det virkelige liv. Dette er de små detaljene som gjør at vi tror på det vi ser, nesten som en dokumentar.

Stanley Kubrick mente Girlfriends var den beste filmen i 1978. Den har inspirert senere filmer og senere regissører, spesielt kvinnelige. Frances Ha og Girls skylder Weill mye. Den ble med i konkurransen i Cannes og fikk gode kritikker og besøkstall. Dette til tross for at det var avisstreik da den hadde premiere, og folk ikke fikk lest de gode anmeldelsene i like stor grad som vanlig. I tillegg hadde filmen ingen kampanje rettet mot eventuell målgruppe.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Mikey and Nicky, Husbands, Annie Hall, Smithereens, Frances Ha og One Sings, the Other Doesn’t.

Øyeblikket: Hva vil skje med Susan og Anne i tiden framover? Susan drar ut til Anne på landstedet med en flaske tequila da Anne ikke dukker opp på utstillingen hennes. Det er en utstrakt hånd, ekte vennskap slik hun gjør hver gang hun forsøker å hjelpe Anne til å ta egne valg. Anne har forlatt Martin, og trenger tid for seg selv. Sent på natten hører de en bil kjøre inn i oppkjørselen. Det må være Martin. Anne går ut for å snakke ut med ham. Kameraet står igjen på Susan, som smiler et uutgrunnelig smil. Jeg tolker det som at hun er glad for at Martin er der, at dette vil ordne seg for Anne, og at det er OK for Susan. De skal allikevel være venner. I denne scenen ropte Weill «Cut», men lot kameraet gå. Mayron kikket ned, trakk pusten dypt og gjorde seg klar til ny tagning. Dette er tagningen Weill ønsket seg.

Lyd og bilde

Lavbudsjettfilm med røft bilde, allikevel et godkjent bluraybilde. 1.66:1 er formatet, noe som passer filmen godt. Vi kommer nær på skuespillerne, og detalj og kontrast er godt. Røffheten i bildet kler filmen, så jeg lever godt med at det ikke er perfekt. Fargegjengivelsen er fin, og filmkorn er til stede i passe mengde. Lyden er overraskende god. Det ukomprimerte monosporet gjengir dialogen i filmen veldig klart, og den er i hovedsak dialogdrevet.

Ekstramateriale

New interview with Weill: Fin beskrivelse av filmens tilblivelse. Det var et lite budsjett tilgjengelig, så kreative løsninger måtte til Hadde langt i fra nok penger til å filme et bryllup, så det ble løst ved å sette inn fotografier av brudeparet i en montage. 27 minutter.

New interview with Weill and actors Melanie Mayron, Christopher Guest, and Bob Balaban: Et pandemitypisk Zoomintervju som fungerer godt. Det at Warner distribuerte filmen var uvanlig. Morsomt å se skuespillerne i dag. 16 minutter.

New interview with screenwriter Vicki Polon: Manusforfatteren nevner nøkkelord for filmen: vennskap, forandring og vekst, følelse av tap. Hun hadde en strategi med å klippe vekk tidlig og komme inn sent i neste scene. Publikum fyller inn resten. Lærerikt intervju på 12 minutter.

New interview with Weill and writer and filmmaker Joey Soloway: Soloway er en kvinnelig regissør som per nå har et par spillefilmer på CVen. Hun og Weill har en fin samtale om filmskaping og feminisme. Vi får se en røffere og mer direkte Weill enn ellers, og vi skjønner hun er en ganske tøff eldre dame nå. Det jødiske blir diskutert i detalj. Spennende. Sammenligningen med Woody Allen føler hun er upresist. Hun er ingen kvinnelig Woody Allen. Hun er mer fan av Godard.  22 minutter.

Interview with Weill and Mayron from a 1978 episode of the television program City Lights: Grei samtale, men med en altfor dominerende og premissettende programleder. Weill forteller at filmen ikke er selvbiografisk, men at hun kjente dette New York-miljøet godt. 20 minutter.

Joyce at 34, a 1972 short film codirected by Weill and Joyce Chopra: Helt meningsløst ekstramateriale. Handler om fødselen til Chopra og etterfølgende barnepass. Hvordan det spiller inn på Chopras filmkarriere og muligheter. I teorien en brukbar idè, i praksis meningsløs. Ser ut som en hjemmevideo om barnestell, og så interessante er ikke barn. 28 minutter.

Commuters, a 1970 short film by Weill and Eliot Noyes: Kortfilm om pendlere med tog. 4 minutter.

Essays by film critic Molly Haskell and scholar Carol Gilligan: To meget gode essay som tar for seg det feministiske aspektet både ved filmen og tiden den ble laget i.