Weekend

Weekend (Criterion nr.622) (Blu-ray)

England – 2011 – Andrew Haigh (farger) –97 minutter – Gay cinema, drama, kjærlighet

Gutt møter gutt

Nivå 1 (uten spoilers)

Russell (Tom Cullen) møter Glen (Chris New) på en nattklubb og ender til sengs med ham. Etter en heftig natt med sex, kommer den ukomfortable morgenen etter hvor de forsøker å bli bedre kjent med hverandre. Filmen utspiller seg over 48 timer.

Nivå 2 (med spoilers)

Weekend er kanskje den beste filmen jeg har sett om homofil kjærlighet og om one night stand. Det som gjør den til noe annet enn nok en film om en klein «morgenen etter»-situasjon, er hvor forskjellig personlighet de to unge mennene har. Der hvor Russell nok helst kunne tenkt seg at morgenen ble så kort som mulig, er Glen nysgjerrig og frempå. Han drar fram en lydopptaker og vil ta opp Russells tanker om kvelden før og hva han har opplevd. Dette er del av et kunstprosjekt han holder på med.

Glens kongstanke er at man starter med blanke ark når man møter et nytt menneske på denne intime måten. Man kan oppfinne seg selv på nytt, være den beste versjonen av seg selv og presentere seg som den man innerst inne ønsker å være. Russell blir med på spillet og griper muligheten til å reflektere rundt hva som trakk dem mot hverandre, fordommer mot hverandre og hvordan de gikk fram.

Kvelden de møtes starter Russell hjemme alene med å røyke litt hasj før han tar turen til en fest hos bestevennen. Her planlegges utdrikkingslag og bryllupsfest. Han er litt utilpass, nok en fest hvor han er eneste homofile. Selv om kun et fåtall vet an han er det, føler han at han ikke helt passer inn i sjargongen. Han unnskylder seg tidlig med at han skal på jobb dagen etterpå. Men han stikker innom en nattklubb for homofile på veien, og møter Glen der.

Som Glen avslører dagen etterpå, endte han opp med Russell siden «førstevalget» var opptatt da han kom tilbake fra toalettet. Og da måtte han redde Russell fra «hobbiten» som Russell pratet med. De ender hjemme hos Russell og tar dop sammen, noe som virker å være sjeldent for dem begge. Regissør Haigh er opptatt av å poengtere at de tar dop, men at det ikke er sagt at de pleier det. De er to mennesker som gjør det denne helgen.

Det mest interessante med filmen er prosessen med å bli kjent. For de ønsker å møtes igjen, allerede dagen etter. Russell er badevakt og Glen møter ham på utsiden av bassenget. Så de har hatt en lang morgen sammen, og nå har de nok en kveld sammen. Glen ber Russell med på avskjedsfest etter å ha innrømmet at han skal flytte neste dag. Han skal til Portland, USA. På festen får Russell sjansen til å prate med vennene til Glen og lære nye ting om ham. Glen er en konfronterende type homoaktivist, en veldig kontrast til den mer innadvendte homofile, som ikke egentlig har kommet offentlig ut av skapet. Det ser vi på arbeidsplassen. Han blir sittende på pauserommet blant kolleger og høre på kvinnehistorier. Siden han har vokst opp i forskjellige fosterhjem, har han egentlig aldri kommet ut av skapet for sine egne foreldre. Glen derimot hadde en genial løsning på dette. Han sa det rett ut til faren sin og la ansvaret på foreldrene. «Nature or nurture, it’s all your responsibilty anyway». Han kom fra en vanlig oppvekst.

Glen vil ha med seg Russell og forlate sin egen avskjedsfest. De drar på tivoli i stedet, og derfra hjem til Russell igjen. Dagen etterpå skilles de og Glen skal reise kl.16.30. Han ønsker ingen tårevåt avskjed på stasjonen. Men Jamie, Russells beste venn, overtaler Russell til å si farvel. Så det blir en varm avskjed, selv for Glen som «don’t do boyfriends».

Weekend er ikke en film om homofil kjærlighet først og fremst. Jeg ser den som en vakker universell kjærlighetshistorie. Det synet deler Andrew Haigh som også regisserte den fantastisk 45 Years, en heterofil kjærlighetshistorie. Han ønsket ikke at Weekend skulle sees på som en del av Gay Cinema, men bli sett av et størst mulig publikum. Derfor holdt han den unna egne gay film-festivaler, men lanserte den på åpne filmfestivaler. Dette er en film som heterofile også bør se, og vil få stort utbytte av.

Andrew Haighs andre helaftens spillefilm er en liten film i format, med mye ekstreme nærbilder og mye håndholdt kamera. Samtidig har den fin bildekvalitet og en del gode komposisjoner. Spesielt står en scene hvor Russell foran endeveggen i bassenget ut. På veggen bak ham står det DEEP END, og det tolker jeg som både følelsen Russell har angående forholdet til Glen og et lite nikk til den britiske heterofile ung kjærlighet-filmen ved samme navn fra 1970. Den også omhandler badevakter.

Andrew Haigh mener at filmen, mer enn en kjærlighetshistorie, handler om å definere seg selv. Dypest sett handler den om selvutvikling. Og slik sett er den universell. Desto mer spesifikk filmen er, desto mer universell vil den være, et synspunkt som ofte går på tvers av den gjengse oppfatning. Tenk litt på det. Poenget hans er valid, for tenk på Knausgårds utrolig nitidig detaljerte og spesifikke beskrivelser av dagligdagse hendelser. Er det ikke nettopp det som gjør bøkene hans så universelle og ikke knyttet til akkurat hovedpersonens liv og laden?

Sexscenene i Weekend fortjener litt oppmerksomhet. Hvordan fremstiller du dem uten å gjøre dem til midtpunktet i filmen, men heller ikke sky vekk fra å beskrive noe som er grunnen til at hovedpersonene møtes? De er realistiske, men ikke overdrevne eller spekulative. Siden filmen er realistisk, måtte sexscenene også være det, ellers hadde det blitt et brudd der. Mange heterofile blant publikum ble overrasket over samleieposisjoner hvor Glen og Russell ligger ansikt til ansikt. Den stillingen er veldig vanlig, men heterofile har en oppfatning om at homofil sex foregår med en mann bak den andre. Litt seksualundervisning der fra Haigh, altså. Tom Cullen er for opplysningens skyld heterofil. Det gjør rolleprestasjonen hans enda mer imponerende, for det er heftige sexscener han deltar i. Sexen er simulert, men kyssing og kjæling er selvfølgelig ikke det. Og det fremstår veldig ekte og troverdig.

Haigh har en original oppfatning av regi. Det handler ikke om kontroll, men om manipulering. Man legger rammene for den prestasjonen man ønsker fra skuespillerne, slik at de kan improvisere eller komme med egne løsninger for å komme til resultatet regissøren ønsker. Om en ønsket følelse var formidlet i en tidligere scene, kuttet Haigh i manuset. Siden filmen viser oss mye scenario med blokker og asfalt, var det viktig å innlemme farger der det var mulig. Ellers ville man ende opp med en typisk britisk sosialrealistisk film, noe Haigh ikke ønsket. Tagningene var lange, noe som var krevende, da det ikke da var mulig å bare klippe i scenene for å få resultatet man ønsket.

Homofobi er mer diskret i dag enn den var før. Den er mer i ytterkanten av homofiles liv nå. Men fremdeles må homofile ta urimelige hensyn til heterofile, man bør ikke holde hender eller kysse offentlig. Man må for all del ikke støte heterofile.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Deep End, A Bigger Splash, Call Me By Your Name og Brief Encounter.

1. Øyeblikket: En liten scene. Glen forsøker i Russells gang tre ganger å fortelle at han skal flytte dagen etter. Han ønsker at Russell skal komme i avskjedsfesten hans, men han klarer ikke å invitere ham før han trekker hetten over hodet som beskyttelse. Da tør han og det grepet var det Chris New som kom opp med. Glen skaper trygghet for seg selv med hetten, lager et lite skall rundt seg som setter han i stand til å tåle et avslag om det skulle komme. Et eksempel på en detalj som betyr mye, og hva skuespillere kan bidra med inn i en scene.

Lyd og bilde

High-definition digital master, approved by director Andrew Haigh and director of photography Ula Pontikos, with 2.0 surround DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray edition: Bildeformatet er 1.85:1. Bildet er tett på, bevegelig og ofte røft hva lys og kontrast angår. Digitalt. Men fine fargegjengivelser og klart. Detaljer er godt formidlet. Lyden er rik på atmosfære og trøkk. Dialogen er klar, og det er viktig når filmen handler mye om ord som sies til hverandre.

Ekstramateriale

New program featuring interviews with Haigh, Pontikos, producer Tristan Goligher, and actors Tom Cullen and Chris New: Veldig informativ dokumentar på 30 minutter. Om hvordan filmen er bygget opp, hva som var målet, stil og karakterenes bakgrunn.

New interview with Haigh on the film’s sex scenes: Her snakkes det om realismen i sexscenene, bakgrunnen for hvorfor visse sexposisjoner ble skildret. 7 minutter.

On-set video footage shot by New and others: Her prates det med forskjellige involverte. Det viser en fin atmosfære på settet og vi får se hvordan Haigh jobber med skuespillerne. 8 minutter.

Two scenes from Cullen and New’s audition: 2 scener, først med øving, så får vi se den ferdige scenen. Den er alltid bedre og og mer konsentrert. 10 minutter.

Video essay on the film’s set photographers, Oisín Share and Colin Quinn: Mange fotografier fra Quinn og Shares portefølje vises, og så kan vi sammenligne med bilder fra filmen. Det er lett å se at samme stil er beholdt. 7 minutter.

Cahuenga Blvd. (2003) and Five Miles Out (2009), two short films by Haigh: Cahuenga Blvd er historien om en mann og kvinne som møtes. En slags studentfilm på 6 minutter uten at den vekker den helt store interessen hos meg. Five Miles Out er lengre og med bedre produksjonskvalitet. Mye mer interessant. Handler om en jente som treffer en gutt som svømmer i grottene ved Dover og til slutt ikke dukker opp igjen. 18 minutter.

Trailer: Over traileren ligger Glens intervju av Russell morgenen etter one night standen. Den ligger over scener fra hele filmen. Deretter er det glimt fra andre scener, med lyd fra andre scener som følger. Bra! 2 minutter og 22 sekunder.

PLUS: A booklet featuring a new essay by film critic Dennis Lim: Godt essay om filmen, produksjonen, homofilt liv skildret på film og karakterene.