La Chienne

La Chienne (Criterion nr.818) (Blu-ray)

Frankrike – 1931 – Jean Renoir (svart-hvitt) –96 minutter – Drama, krim, romantikk, tragedie

«Tispa»

Nivå 1 (uten spoilers)

Den forsagte Maurice Legrand, spilt av fantastiske Michel Simon, forelsker seg i prostituerte Lulu. Hun blir en slags elskerinne for ham, dog uten det fysiske aspektet. Hun er kjæreste med Dédé, halliken hennes som hun forguder uansett hvordan han behandler henne. Legrand drømmer seg bort fra sin usympatiske kone Adèle, og til et liv sammen med unge Lulu.

Nivå 2 (med spoilers)

Dette er en klassisk tragedie, gresk stil. Den eldre, tafatte og latterliggjorte Legrand får ikke respekt verken på arbeidsplassen eller i ekteskapet. Kollegene har gjort Legrand til en stående vits, og vi ser han jobber i et bur som symboliserer hans oppfatning av både det profesjonelle livet og ekteskapet. Han er nemlig også under hælen til sin kone Adèle som har brakt med seg økonomiske midler inn i ekteskapet. Det er noe hun ikke fornekter seg å poengtere i tide og utide. Legrand flykter inn i hobbyen sin, å male portretter og stilleben. Dette er heller ikke godkjent av Adèle som hakker løs på både evnene og meningsløsheten i malekunsten hans. Maurice tar imot med en engels tålmodighet, men vi kan ane at han kan drives inn i armene på en annen kvinne.

Det blir den unge Lulu, en prostituert som Legrand redder fra en full og voldelig Dédé. Legrand er øyeblikkelig betatt og føler seg som en ridder i skinnende rustning. Han følger henne hjem, og det er starten på hans tilværelse som sugar daddy for Lulu. Dédé er komfortabel med ordningen, Legrand er en kilde til faste franc i lommeboken. Ikke nok med at Legrand gir penger til Lulus husleie, han gir henne også malerier. Det er en måte å få malerier ut av Adèles leilighet, samtidig som det fungerer som gaver til elskerinnen. Apropos elskerinne, Lulu lar aldri Legrand ha et fysisk forhold med henne, så han har på en måte bare utgiftene med utroskapet, ikke det nære fysiske forholdet. Det er det Dédé som får ha for seg selv. Og det ser ut som jo dårligere han behandler henne, desto mer vil hun ha ham.

Legrand trenger penger for å kunne underholde Lulu, og de får han fra Adèle. Hun forlanger å få lønna hans hver lønningsdag, men han stjeler pengene tilbake fra kommoden hun oppbevarer dem i. Så alt ender opp hos Lulu, som igjen gir dem til Dédé. I tillegg ser han det kommersielle potensialet i maleriene til Legrand. Han plukker med seg to malerier og oppsøker kunsthandlere med dem. Ganske riktig, de ser at dette kan selges. Dédé skaper Clara Wood, en amerikansk kunstmaler, som opphavskvinne. Han blir manageren til Clara Wood, og de trenger flere malerier fra Legrand for å kunne dekke etterspørselen. Når kunsthandlerne vil møte den fantastiske kunstneren, blir Lulu til Clara Wood.

Alle de involverte i La Chienne, fra kultiverte Legrand, via kunsthandlerne til kjeltringen Dédé, snakker riktig sosiolekt. Kontrasten er stor mellom Legrands finere språkføring til Dédés slang. De står også på hver sin side av maskulinitetsspekteret. Både manerer og temperament er vidt forskjellige. Det er interessant å legge merke til at kunstmiljøet portretteres som like ille som det kriminelle miljøet i filmen. Holdningene er elendige, Clara Wood behandles som en ting.

Adèles mann ble klassifisert som død i kamp under første verdenskrig, men dukker plutselig opp i Legrands liv. Han innrømmer å ha blitt krigsfange for å slippe unna Adèle. Nå vil han ha penger for å holde seg unna kona, han mener han fremdeles er hennes ektemann og Legrand ikke kan være gift med henne. Reaksjonen til Legrand er nok ikke det han hadde forventet. Legrand er mer enn villig til å tre til side, han ser for seg en verdig måte ut av ekteskapet og et liv med Lulu. Ektemannen Godard ser utpresningen sin forsvinne opp i røyk. Legrand tilbyr ham da å bryte seg inn i leiligheten og stjele penger fra kommoden. Han vet jo godt hvor møblene er plassert.

Men Maurice har en slu plan klar. Han avslører Godard under innbruddet, og verdig fratrer sin posisjon som ektemann. Nå er veien klar for ham og Lulu. Han styrter av gårde til Lulu, bare for å finne henne i seng med Dédé. I denne scenen, før Legrand vandrer hvileløst rundt i en regnfull by, ser vi et frempek til hva som skal komme. Lulu legger seg på ryggen med hodet over kanten på sengen. Den posituren skal komme igjen i filmens mest dramatiske scene.

Den scenen skal komme fort. En gatemusiker spiller en sviske av en ballade ute på gaten under vinduet til Lulu, med en tekst som godt kan passe til situasjonen som skal utspille seg oppe i 4.etasje. Lulu bruker sin seksuelle makt over Legrand som har vendt tilbake. Hun håner ham, ler av hans patetiske bønn om kjærlighet og drømmer om å starte et liv sammen. Latteren hennes er det som sårer Legrand mest. Han gjør alt for å få henne til å stoppe. En kniv har blitt kastet på sengen, og tre bilder av den i løpet av kort tid gjør at vi forstår at den skal brukes. Vi ser en gråtende Legrand ved siden av en Lulu med hodet hengende over sengekanten, død.

Legrand sniker seg bort i folkemengden rundt gatemusikanten. Som enhver politietterforskning med respekt for seg selv, fokuseres det først på kjæresten ved et eventuelt partnerdrap. Denne gangen kjøres det sporet helt ut. Selv om vi vet at Dédé ikke har drept Lulu, er det det politiet tror. Han har blitt sett idet han dro stille bort fra åstedet, etter å ha funnet henne og gjort det skjebnesvangre valget ikke å varsle politiet. Det er ikke naturlig for en innbitt kriminell som han. Han blir dømt til døden.

Legrand blir avhørt, men sluppet. Derimot blir han tatt for underslag på arbeidsplassen og mister jobben. Epilogen viser at han har blitt uteligger sammen med Godard og har det ganske bra. Moralen i historien er fraværende. Han blir ikke tatt for drapet, Godard blir ikke stilt til ansvar for å ha simulert sin egen død. Derimot er både Lulu og Adèle begge døde. Denne mangelen på vanlig moralsk konsekvens, gjorde at filmen ble uglesett i visse kretser. Men den gjorde det OK på kino. Det ligger kanskje en moral i Legrands fall fra øvre middelklasse til uteligger. Hvem vet?

Renoir projiserer seg noen gang inn i karakterer i filmene sine. Som Octave i Rules of the Game og Legrand i denne, blant annet basert på kroppsfasongen. I La Chienne er han opptatt av dører, dem er det filmet mange av og i noe mindre grad vinduer. Kun fire dager etter at filmingen var fullført, døde Janie Marèse som spilte Lulu i en bilulykke. Michel Simon var knust, han ble betatt av henne på settet.

Forfatteren av boken nektet å se filmen da den var ferdig. Filmen var ikke blitt det produsentene hadde håpet på heller, de ønsket en komedie. Michel Simon hevder han var ute av sirkulasjon i 5 år etter filmen, han fikk ikke arbeid. Et søk på IMDB avslører at det kanskje ikke er den hele og fulle sannhet, han laget nå minst en film i året i de 5 årene. Men historien hans blir vel bedre slik. Jean Renoir er skuespillernes regissør. Han sparket en tekniker som forstyrret Simon i forberedelsen til en scene ved å måle avstanden fra Simon til kameraet. Slik forteller han det hvert fall, i samme samtale som Simon overdriver så voldsomt om sin ute-av-sirkulasjon periode. Men kanskje Renoior også legger på litt…

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Boudo Saved from Drowning, Le Poison, Panique, Detour og The Rules of the Game.

Øyeblikket: En Legrand som ikke klarer å forstå hvor langt unna han er sin drøm om at det skal bli han og Lulu. Det er først når hun ler ham opp i ansiktet at han begynner å forstå. Allikevel fortsetter han å ydmyke seg selv å trygle om hennes kjærlighet. Hvordan kunne han ikke forstå at han er for gammel, uten noen andre spesielle fordeler som kunne appellere til en ung kvinne? Hun må til slutt fortelle ham at hun bare var interessert i maleriene hans, og at hun synes at han er stygg. Da rakner det for Legrand, og kniven blir brukt.

Lyd og bilde

New, restored 4K digital transfer, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Et bilde på det jevne. Noen ganger er det litt uskarpt. Stort sett fint. Men ikke veldig forskjellig fra en god DVD. Formatet er 1.19:1, altså ganske så smalt bilde. Lyden er noe utfordrende. Den er tatt opp on location og det er Renoirs andre lydfilm, så han er i utforskningsfasen. Dialog står i fare for å drukne i støy fra location, og det hender at dialogen overdøves av bilmotorer og lignende. Men alt i alt godkjent.

Ekstramateriale

Introduction to the film from 1961 by director Jean Renoir: Vanskelig film å lage. Han mener Michel Simon er tidenes beste franske skuespiller. Knappe 3 minutter.

New interview with Renoir scholar Christopher Faulkner: La Chienne er en lite kjent, men veldig viktig film. Den tar opp hvordan økonomiske forhold styrer sosiale forhold. Renoir ble mer politisk etter hvert. Fin dokumentar på 25 minutter.

New restoration of On purge bébé (1931), Renoir’s first sound film, also starring Michel Simon: Dette er en litt typisk farse, med folk som kommer inn og forlater rom i høyt tempo. Ikke noe jeg er så glad i. Men flott bilde, og generøst som ekstramateriale. Renoirs første lydfilm.

Jean Renoir le patron: “Michel Simon” a ninety-five-minute 1967 French television program featuring a conversation between Renoir and Simon, directed by Jacques Rivette: En nydelig, lang samtale mellom to veldig gode venner. De prater seg bort og pludrer. De diskuterer blant annet dyrevern, og har ganske moderne holdninger til å være for nesten 100 år siden. Kudos! 95 minutter.

An essay by film scholar Ginette Vincendeau: Helt OK essay som blant annet beskriver forholdet mellom karakterene, dialekt/sosiolekt perspektivet.