The In-Laws

The In-Laws (Criterion nr.823) (Blu-ray)

 

USA – 1979 – Arthur Hiller (farger) –103 minutter – Komedie

Gal eller ikke?

Nivå 1 (uten spoilers)

Familiene Ricardo og Kornpett skal smelte sammen gjennom ekteskap mellom Tommy og Barbara. Men filmen skal handle om fedrene i familiene, Sheldon (Alan Arkin) og Vince (Peter Falk). De skal møtes for første gang hjemme hos brudens far, Sheldon. Men Vince er forsinket, og blir midtpunktet ved middagsbordet med sine ville og lite troverdige historier. Han hevder å være CIA-agent, og trenger hjelp av Sheldon.

Nivå 2 (med spoilers)

Vi ser Vince stadig snakke med noen på telefon, men vi lurer fremdeles på om mannen lider av vrangforestillinger. Historien ved middagsbordet handler om oppholdet hans i Sør-Amerika hvor han så tse-tse fluer så store at de plukket opp barn fra bakken og fløy av gårde med dem. I nebbet(!) Men vanskelig å gjøre noe i jungelen siden det er et voldsomt byråkrati (red tape) der.

Sheldon mener brudgommens far er gal, og at de ikke kan gifte seg inn i denne familien. Men Barbara får ham til å love å gi Vince en sjanse. Neste dag dukker Vince opp på Sheldons tannlegepraksis og ber ham om en tjeneste. Og da forstår han at det er i det minste en kjerne av sannhet i noe av det han sier. Sheldon må dra til kontoret til Vice for å hente noe i safen hans. Han får muskelmenn etter seg som skyter, og filmen er for alvor i gang. Siden det er en komedie, er det liten vits i å gå gjennom hver morsom scene. Det er hva det er.

Men vi kan snakke litt om hva som gjør den morsom. Mye ligger i Sheldons uttrykksløse ansikt. Det har jo på en måte blitt et varemerke hos Alan Arkin, men her måtte han stå og slå seg på lårene og få skikkelig vondt for å unngå å le. Spesielt i scenen hvor diktatorens «venn» hånddukken kysset han på munnen. Gjennom Sheldons skepsis til Vince har vi en representant i filmen, for vi er også skeptiske til Vince. Er han agent eller gal?

Noe som absolutt ikke fungerer i komedier er skuespillere som spiller morsomt. Humoren skal komme av situasjonen, ikke at skuespillere omtrent sier «se på meg, nå skal jeg si/gjøre noe morsomt». The In-Laws overrasker stadig, både i dialog eller retninger historien tar. Eller i scener som ikke er noen av delene, slik som flyturen til Sør-Amerika hvor Bing Wong (James Hong) går gjennom prosedyren ved nødsituasjon for Sheldon. På kinesisk, så hverken han eller vi skjønner et ord. Men Wong er strålende fornøyd da han avslutter brått.

The In-Laws er laget av regissøren bak megasuksessen Love Story, men det er The In-Laws han får mest tilbakemeldinger om. Mange familier har som tradisjon å se denne filmen en gang i året, og har hatt det som tradisjon i mange, mange år. Ord som «Serpentine» ropes etter ham på gaten.

På settet ble Arkin overrasket av at Peter Falk ofte satt og furtet for seg selv, mumlende. Etter noen dager med dette, konfronterte han Falk. Det viste seg at han var misfornøyd med at alt var så godt organisert at han ikke hadde noe å være misfornøyd med…

The In-Laws handler dypest sett om at et selvbilde oppløses. Sheldon utvikler seg fra en streit og konform mann til en internasjonal tyv. På slutten bryr han seg ikke om noe lenger. Det er hva Arkin satte mest pris på ved filmen og Andrew Bergmans manus. James Hong har spilt i en lang rekke store filmer, selv mener han denne er på høyde med Chinatown og Blade Runner.

The In-Laws er en morsom og veldig underholdende komedie som ikke har et øyeblikks dødtid. Den har strålende skuespillerprestasjoner, med Peter Falk i en herlig annerledes rolle for oss som elsker han i Cassavetes sine filmer. Og som sagt, den er morsom. Det er etter min mening ikke så veldig mange filmer som er genuint morsomme, bare en håndfull. Vi har Withnail and I, Smala Susie, Djeveløya, The Big Lebowski, Life of Brian, Norske Byggeklosser. Og denne.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Gretne Gamle Gubber, It’s a Mad, Mad, Mad, Mad World og Planes, Trains and Automobiles.

Øyeblikket: Det må vel bli «Serpentine»-scenen. Da de lander med flyet et sted i Sør-Amerika og skal bli tatt imot av en europeer på flyplassen, blir de beskutt. Vince har lært i CIA at man må løpe sikksakk når man er under ild. Litt slik serpentinere ser ut. Det er ikke lært i en håndvending, men Sheldon gjør sitt beste. Spesielt morsomt er det når han tar et par ekstra runder når han egentlig er framme ved bilen og i sikkerhet.

Lyd og bilde

New 2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Bildeformatet er 1.85:1. Det er et bilde som generelt ikke har den store skarpheten eller detaljrikdommen, men kontrasten er stor til solrike scener utendørs. Der popper fargene fram med stor kraft og intensitet. Alt i alt et bilde over hele spekteret. Lyden er livlig og gjør jobben. Dialogen er klar.

 

Ekstramateriale

Audio commentary from 2003 featuring director Arthur Hiller, actors Alan Arkin and Peter Falk, and writer Andrew Bergman: Et først og fremst morsomt kommentarspor, med mange morsomme episoder som hentes fram fra minnet. God stemning.

New interview with Arkin: Dette var filmen der Arkin for første gang var seg selv. Han hadde aldri trodd han kunne være det i en film. Han var produsent på filmen. Noen av forbildene hans blir nevnt i intervjuet. Michel Simon, Charlie Chaplin og Spencer Tracy. Av filmer han er mest fornøyd med av sine, nevner han denne, The Russians Are Coming og Little Miss Sunshine. Jeg hadde glemt at han regisserte Little Murders, en fantastisk New Hollywood film som herved anbefales. 24 minutter.

In Support of “The In-Laws,” a new interview program featuring actors Ed Begley Jr., Nancy Dussault, James Hong, and David Paymer: Studioet satt på en skatt, men filmen ble aldri markedsført riktig. Det var noen veldig gode småroller i filmen, blant annet debuten til David Paymer som spiller taxisjåføren, og CIA-agenten. 34 minutter.

Trailer: En lang trailer på 2 minutter og 47 sekunder, som forteller oss omtrent alt som skjer i filmen. Men den viser oss at dette er en morsom film.

A booklet featuring an essay by comedy writer Stephen Winer and a 2011 recollection of the making of the film by Hiller: For å starte med det siste først, Hillers mimring om filmen. Det er mange morsomme historier her, men det blir en repetisjon av kommentarsporet i det store og hele. En fin oppsummering for de som ikke gidder å høre kommentarsporet. Essayet av Winer er ganske godt, han ser på denne filmen som en av de sjeldne komediene hvor absolutt alt fungerer.