Okja

Okja (Criterion nr.1133) (Blu-ray)

USA/Sør-Korea – 2017 – Bong Joon Ho (farger) –121 minutter – Drama, action, satire, samfunnskritikk

Kjøtt og kapitalisme

Nivå 1 (uten spoilers)

For en del år siden ble ca 20 supergriser plassert hos bønder rundt om i verden. En av disse var Okja. Mija er en jente som har vokst opp med Okja på den sør-koreanske landsbygda, og de har et veldig tett bånd. Men en dag bestemmer kjøttprodusenten Mirando seg for å samle inn supergrisene. Og det viser seg at bestefaren til Mija ikke hadde kjøpt Okja fri som han alltid har fortalt henne.

Nivå 2 (med spoilers)

Første del av Okja er til forveksling lik en barnefilm om et tett vennskap mellom et barn og et dyr. Andre del er et industrielt slakterihelvete. Okja er en film som burde få voksne rasjonelle mennesker til å skamme seg, og reflektere over hva de bidrar til med sine matvaner. Regissør Bong Joon Ho reiste rundt og besøkte slakterier for å kunne bygge sett så naturtro som mulig. Han fikk innsyn i alle operasjoner i slakteriene bortsett fra selve avlivningen. Det var allikevel nok til at han ble vegetarianer. Hvor lenge det varte vet jeg ikke, men det er noe i utsagnet »hadde slakteriene hatt glassvegger, hadde det ikke vært så mange kjøttetere».

Mirando er et interessant selskap. Administrerende direktør der, Lucy Mirando, spilt av Tilda Swinton, har tatt et offentlig oppgjør med sin far. Han var en hensynsløs kapitalist som rett og slett gjorde onde ting, ifølge henne. Ironien ligger jo i at hun er blind for sin egen ondskap. Helt blind er hun dog ikke, siden hun pynter på all kommunikasjon utad og har behov for å skjule sitt selskaps metoder. Mirandos griser er framstilt som frie og sunne, ute i Guds grønne natur. Til forveksling likt Tine og Gildes reklamefilmer i Norge. Det pene bildet som presenteres utad, og det grådige pengeorienterte styrerommet som innehar drivkreftene i selskapet formidles troverdig for alle som har litt kjennskap til denne bransjen. De drives ikke av et ønske om å brødfø flest mulig mennesker, for da er industriell kjøttproduksjon den minst effektive måten. De drives av personlig vinning.

Da Mija forstår at Mirando har tatt Okja med seg for å sende henne til USA, følger hun etter, først til Seoul, deretter til USA. Men det er flere som har planer for Okja. Animal Liberation Front, ALF, har bestemt seg for å kidnappe Okja lenge nok til å få plassert et kamera på henne. Dette kameraet skal avsløre Mirandos brutale metoder i forskningslokalene deres. ALF ønsker kun å gjøre dette om Mija godkjenner planen, men medlemmet deres som oversetter til koreansk for dem, forvrenger svaret hennes. Hun vil bare hjem med Okja, men slik han oversetter det blir det et «ja» til planen.

Målet til Bong Joon Ho med filmen var å få mennesker til å reflektere over sine valg når det kommer til mat. Tilda Swinton var lett å få med på filmen, hun har alltid vært glad i dyr. Bong Joon Ho besøkte et slakteri i Colorado som slakter 5000 kuer om dagen. Dette masseproduksjonssystemet var overveldende, det var også lukten. Han var nummen når han gikk ut forbi alle kuene som ventet på å dø. Det var emosjonelt sterkt. Dette inspirerte den siste scenen ved slakteriet da Okja får forlate bygningen. Her får vi tilsiktede assossiasjoner til Holocaust med piggtrådinnhegningene og væpna vakter. Okja berget livet på grunn av at Mija hadde det eneste som kan overbevise en kapitalist: Mer penger, i form av en gullgris.

Allikevel er det ingen lykkelig slutt, for vi kan ikke la være å tenke på alle de andre som skal henrettes på slakteriets samlebånd. Men et individ blir reddet i tillegg til Okja, et lite barn som smugles ut i munnen på Okja. Alle grisene jobber sammen om å få til dette. De vet de skal dø selv, men de ser et håp i at barnet overlever, som i filmen Children of Men. I det helvete de selv befinner seg, klamrer de seg til et halmstrå av noe godt. Det føles rett.

For å få det rette samspillet med Okja, var det viktig å tenke på henne som en ordentlig karakter, ikke en digital effekt. Det er overraskende at det nesten ikke er bluescreenopptak i filmen, så vidt jeg vet kun i scenen hvor Mija rir på Okja gjennom tunellen. Ellers er det veldig fysisk lagt opp, med modeller som mennesker beveger for å få riktig tyngde og gravitet. Siden blir de digitale effektene lagt på den fysiske modellen. Da ferdigstilles Okja med utallige små muskelbevegelser i ansiktet, små hår på huden osv. Okja ble til som en blanding av flodhest, sjøku og gris, med ørene til en valp. Hun er en hybrid, på samme måte som filmen selv. Filmen innehar elementer, for ikke si egne deler, av action, drama, eventyr, satire og politisk cinema.

For filmskaperne var det et poeng å få fram kontrasten mellom landsbygdas grønne natur og New Yorks grå betongverden. Det er et sjokk for Okja, og i en viss grad for Mija. Da Okja blir sluppet ut på scenen under paraden er hun neddopet og forvirret, og har problemer med riktig å kjenne igjen Mija. Hun har blitt slått, fått støt, blitt tvangsparet, neddopet og fått skjært ut kjøtt fra kroppen sin på denne korte tiden hun har vært i USA. Vennlige Okja er som et rasende monster under paraden.

Mija er en fattig jente. Men sammen med Okja har hun et godt liv, og bestefaren tar seg godt av henne. Vi ser at klærne aldri passer henne helt, det er klær hun har arvet fra andre. Og stilen er derfor også tilfeldig. Hun velger ikke selv. For øvrig gjør jenta i rollen som Mija en kjempeprestasjon. Dette er en av de virkelig sterke kvinnerollene de senere år.

Jeg blir emosjonelt utslitt av å se slike filmer, det er virkelig en påkjenning å måtte konfronteres med menneskets ondskap om og om igjen. Noe av det samme opplever jeg i filmer fra land hvor kvinner behandles som annenrangs mennesker, eller filmer hvor homofile fremdeles ikke aksepteres. Noen av dere vil forstå denne filmens budskap, mens andre vil ikke. Dermed vil ondskapen fortsette så lenge det finnes folk som er villige til å betale. Mennesket har aldri vært flinke til å vektlegge andres lidelse mer enn sin egen nytelse. Men de er veldig flinke til å finne på unnskyldninger som rettferdiggjør deres valg. Jeg har hørt dem alle sammen…

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Heldiggrisen Babe, Kes, The Black Stallion, Orca og Gunda.

Øyeblikket: Det uforståelige og overveldende i å se hundrevis av individer stå og vente på sin egen henrettelse i piggtrådinnhegninger utenfor slakteriet. En systematisert ondskap som er lovlig, siden noen insisterer på å spise akkurat det de vil uten tanke på våre medskapninger. Og får lov til det, siden vi ikke lytter til de stemmeløse. Dette er kapitalismens brutale bakside.

Lyd og bilde

4K digital master, approved by director Bong Joon Ho, with Dolby Atmos sound on the Blu-ray and 4K UHD editions: Bildeformatet er 2.39:1.Topp, topp klasse. Farger som popper på lerretet, utmerket dybde, detaljer og skarphet. Lyden er også superb, og det er aktivitet overalt i bakhøyttalere og fronthøyttalere.

 

Ekstramateriale

New conversation between Bong and producer Dooho Choi: Fin samtale på 33 minutter. Åpen og interessant samtale hvor de kommer inn på mange aspekter ved filmen og intensjonen bak.

New interviews with actors An Seo Hyun and Byun Heebong: 34 minutters samling av intervjuer og en screen test av «Mija». Mija er en en person mellom tenåringsstudent og barn. På koreansk har man et eget ord for dem. Voksen, men allikevel ikke. Klærne gjenspeiler dette. Hun også reflekterer rundt dette med kjøttproduksjon, og håper filmen får folk til å tenke. Skuespilleren som spiller bestefaren, Buyn Hee-bong, hadde 15 års pause fra filminnspillinger, før han så laget flere filmer med Bong Joon Ho.

New interviews with members of the crew about the film’s cinematography, visual effects, and costume and production design: Spennende om tanken bak filmingen, rytme og hvilke filmer de inspireres av. Sansho the Bailif nevnes. Og maleren Francis Bacon. 45 minutter.

Short programs including a director’s video diary, featuring Bong; actors Paul Dano, Jake Gyllenhaal, Tilda Swinton, and Steven Yeun; and others: Korte Netflix dokumentarer på til sammen 11 minutter. Overfladisk.

Teaser, trailer, and web promos: Teaseren er kort og svulstig. Traileren er ganske bra, men viser litt lite av alvoret med slakting. Web videoes er Mirandos liksomreklamer, med mye hykleri. Til sammen 9 minutter.

An essay by critic Karen Han: Et OK essay, som skjemmes litt av at hun konkluderer med at filmens budskap er det som tydeligvis er hennes egen holdning. At kjøttspising er OK. Det er vanskelig å lese filmen slik, spesielt når man har sett intervjuene med de involverte.