Flight of the Phoenix

The Flight of the Phoenix (Criterion nr.1116) (Blu-ray)

USA – 1965 – Robert Aldrich (farger) –142 minutter – Katastrofefilm, overlevelse

Opp av asken

Nivå 1 (uten spoilers)

Et fly med oljearbeidere og militært personell er på vei til Benghazi i Libya, og styrter i ørkenen, langt unna kurs. Flyet er ødelagt og radioen virker ikke. To menn omkommer i styrten, og nå må de finne en måte å komme seg ut av ørkenen.

Nivå 2 (med spoilers)

Grunnen til at flyet kommer ut av kurs og styrter, er andrepiloten Lews alkoholproblem som får han til å slurve med å sjekke radioforbindelsen. De havner i en sandstorm og kommer 21 mil ut av kurs. Høyden faller og elektriske gnister slår ut. Når flyet styrter, løsner den dårlig sikrede lasten og faller ned på passasjerene. To omkommer.

James Stewart spiller den rutinerte piloten Towns. Han tar styrten tungt, og anser det som hans feil og ansvar. De gjør opp status, og ser at de har vann for 11-15 dager om de rasjonerer strengt. Mat er det bedre stilt med, dadler i store mengder. Det er urovekkende at en av oljearbeiderne, en formann ved navn Cobb, ser ut til å nærme seg et sammenbrudd. Han er sendt hjem pga stress.

Det er to soldater med flyet, en kaptein ved navn Harris og en menig som heter Watson. Harris er fast bestemt på å legge ut på en ekspedisjon for å finne hjelp. Watson skal være med, men later som han blir skadet kvelden før. Harris ender opp med å gå alene. Cobb er ikke egnet for å bli med, selv om han melder seg frivillig.

Harris kommer tilbake, utmattet. Den eneste som ser ham vakle inn i leiren om kvelden er Watson, som later som han ikke ser ham. Watson føler tydeligvis et hat mot Harris, men vi får aldri vite hva det bunner i. Harris blir funnet senere, men han tar ikke noe oppgjør med Watson. Spenningen mellom de kulminerer i Watsons nekting av en ordre om å bli med for å kontakte en beduingruppe i nærheten. Legen blir med i stedet, og begge blir drept. Kapteinen og legen, kanskje de to vi hadde trodd skulle klare seg best i den ekstreme situasjonen som en flystyrt er, er de som ikke klarer seg.

Det er en broket forsamling som har styrtet. Engelskmenn, amerikanere, spanjoler, en greker og en tysker. Tyskeren, Dorfmann, er upopulær og blir hakket på. Men han jobber stødig med en plan i det stille. Til slutt legger han den fram for Lew, som ikke klarer å ta den på alvor. Dorfmann vil bygge et mindre fly av delene fra det store. Først når Dorfmann forteller at han er en flyingeniør får andrepiloten tro på prosjektet. Towns får også idéen presentert og er på glid fram til han forstår at flyene Dorfmann bygger er modeller. «Lekefly» soim Towns kaller det. De har jobbet med prosjektet en stund, hva skal de gjøre nå? Skal de fortelle de andre at det er dødfødt og ta alt håp fra dem? Dorfmann forsikrer dem om at det er det samme prinsippet, det er faktisk vanskeligere å lage en modell som må fly alene, uten en pilot.

Dorfmann blir teoretikeren som har alle problemer løst, Towns blir skeptikeren som baserer seg på sin lange erfaring. Til slutt blir han med han også, men før det har det blitt dannet to leire. Towns har konsekvent vært djevelens advokat og skutt ned alle idéer Dorfmann har kommet opp med. For resten av gjengen har det vært vanskelig å vite hva de skal tro. Men Towns har ingen gode alternativer. Da vil de bare sitte å vente på døden. Som legen sier er det bedre å ha håp og jobbe mot et mål, uansett hvor urealistisk det synes.

Hver gang noe viktig skjer, er det apen som varsler menneskene. Samholdet mellom menneskene er sterkt, de jobber mot et felles mål. Derfor er det skuffende når Towns finner ut at noen stjeler mer enn sin rasjon med vann. Han lover dem at om han finner ut hvem det er, skal han drepe den personen. Dorfmann sier at det er ham. Siden han jobber hardere og lengre enn alle andre, trenger han mer vann. Towns gir etter. Her ser vi elementer av Lord of the Flies i filmen. Må de dyrke enerne for i det hele tatt ha sjanse til å overleve?

En stor konflikt mellom Towns og Dorfmann oppstår når de skal testkjøre det nye flyet, en føniks som reiser seg fra asken av det gamle flyet. De har 7 tennere, og Dorfmann vil bruke noen til testen. Det fungerer og alle er lettet og hysterisk glade. De trekker flyet med håndkraft før de legger seg på vingene og flyet tar av. Towns viser seg som den dyktige piloten han må være, og de flyr til et bebodd sted og er reddet.

Aldrich sine filmer skildret ofte et individ eller en gruppe som kjempet mot elendige odds. Sammen overkommer de dem, eller dør i forsøket. Noen blir aktive, noen blir passive. Han hadde et dystert syn på verden. Men han mente folk lyttet til fornuft til slutt. Dorfmann er den mest usympatiske, men allikevel den som hadde rett. Towns er lettere å like, men tok feil. Aldrich elsket å plukke glorien av de kjente Hollywoodskuespillerne. I denne filmen ender alle opp som solbrente zombier. Ingen er trygge på det de gjør, og de vet ikke om de vil overleve.

Det er et veldig maskulint miljø, kun menn. Stewart var vant til å spille mot kvinner, og hadde ofte scener hvor han gråt. I denne filmen er det ikke rom for det. James Stewart var pilot under andre verdenskrig, ledet en gang 1000 fly i strid. Han fløy bombefly og var med på å bombe Berlin. Hardy Krüger bodde i Berlin under bombingen og fikk en gang en udetonert bombe i hagen. Han lurte på om Stewart hadde sluppet den. Ønsket han å drepe Krüger og hans mor? Hver gang han ville dempe Stewart tok han opp den historien. Etter filmen ble de gode venner.

James Stewart hadde sitt eget selskap og fikk alltid nyss i filmer som involverte fly. Da var han på pletten. Han hadde 1800 timer i luften, og hadde selvtilliten til å avbryte et raid som leder for 1000 fly pga dårlig vær. Aldrich sin bakgrunn var annerledes. Han var født inn i en rik og innflytelsesrik familie, godt plantet på høyresiden. Senere brøt han med livsstilen, han ville heller lage film.

Regissør Robert Aldrich laget med The Flight of the Phoenix sin mest Hollywood-standardiserte film. Det er hans lettest tilgjengelige film, men det betyr ikke at det ikke er ting å hente her. Han var kjent for å være veldig konfronterende mot studioene, men her valgte han selv å lage en publikumsvennlig film, med en lykkelig slutt. Allikevel gjorde den det dårlig. Sammen med the Grissom Gang og Too Late the Hero var det filmer Aldrich aldri kunne forstå hadde manglende suksess

George Kennedy. Det må være den dårligste skuespilleren på 60 og 70-tallet av de store og kjente. Han faller fullstendig gjennom her. Det er en grunn til at han kun har én hovedrolle i sin karriere, og i den bombet han grundig. Han virker som en nybegynner, med pinlig skuespill og minimalt troverdige replikkavleveringer. En katastrofe. Overspill er en nesten for vennlig beskrivelse. Prøv heller hjelpeløst eller skuespill som på en manusgjennomgang hvor man ikke skal annet enn lese replikkene.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Great Escape, Broen over Kwai, The Grand Illusion og Lord of the Flies.

Øyeblikket: Da Lew forstår at Dorfmann aldri har designet eller bygget et vanlig fly, kun modeller. Han ler hysterisk og vi kan se for oss at alt håp knuses inni ham.

Lyd og bilde

2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Meget godt bilde, spesielt i soldruknede nærbilder av forbrente ansikter. Skarpe detaljer, knall farger og gode kontraster. God bluraykvalitet. I de mørkere scenene inne i flyet blir detaljene mer flytende. Formatet er 1.85:1. Lyden er god, klar på dialogen og gjør jobben med motordur også.

 

Ekstramateriale

New conversation between filmmaker Walter Hill and film scholar Alain Silver: God samtale på 19 minutter, selv om Silver virker stiv og litt utilpass. Hill er mer ledig, men hans humoristiske kommentarer faller på stengrunn.

New interview with biographer Donald Dewey on actor James Stewart and his service as a bomber pilot: Mye skryt av Stewart som pilot her. Han vekslet mellom bomberaid over Tyskland og filminnspillinger som pilot. Må ha vært krevende. Interessant innblikk i en annen side av den legendariske skuespilleren. 18 minutter.

Trailer: Litt cheesy, med en elendig voice-over. Men bildene er rimelig intense. Drøye tre minutter lang trailer.

An essay by filmmaker and critic Gina Telaroli: Veldig godt essay. Tar for seg filmen og Aldrich sin stil. Vi får vite at filmen ble innspilt i ørkenen i California og Arizona. Telaroli mener at Spielberg har blitt kraftig inspirert av Aldrich.