Frances Ha
Frances Ha (Criterion nr.681) (Blu-ray)
USA – 2013 – Noah Baumbach (svart-hvitt) –86 minutter – Drama, unge voksne, identitet
Å bli glad i seg selv
Nivå 1 (uten spoilers)
Frances (Greta Gerwig) er en 27 år gammel kvinne i New York som deler leilighet med Sophie. De gjør alt sammen og har et veldig tett forhold. Frances lever av litt undervisning på danseskolen hvor hun kjemper om roller, men ender opp som reserve hele tiden. Da Sophie flytter ut må hun begynne tilværelsen på nytt og på nytt.
Nivå 2 (med spoilers)
Frances har et seriøst nok forhold til at kjæresten hennes ber henne om å flytte inn sammen med ham. Men hva da med Sophie? Frances forklarer at hun ikke kan, siden de to venninnene egentlig er enige om å forlenge leiekontrakten. Kjæresten sier at problemet ikke er at hun ikke kan flytte inn med ham, men at hun ikke vil. Det er nok en presis beskrivelse.
Ironisk nok går det bare noen dager før Sophie forteller at hun skal flytte sammen med kjæresten sin Patches. Hun har motet til å ta det spranget Frances ikke har. Frances føler seg sviktet, men de hadde aldri snakket ordentlig om hva de skulle gjøre når kontrakten gikk ut. Nå må Frances også finne seg et annet sted å bo om en stund. Hun skal vise seg å ha flere kortvarige leieforhold, stadig verre på grunn av hennes dårlige økonomi.
Hun bruker ordet «magisk» ofte. Hver gang hun får et nytt sted å bo skal det bli magisk. På en middag får hun tilbud om å låne en leilighet i Paris gratis. Turen til Paris skal bli magisk, siden hun har hørt at det er magisk der. Men turen blir ikke magisk, den blir bare trist. Hun har et møte i New York mandagen etter, så det kan bare bli en weekend. Når hun forsover seg etter å ha tatt sovepille den første natten, har hun sovet bort hele den dagen. Hun får ikke tak i den ene venninnen hun har der på grunn av forsinkelse i meldingssystemet. Abby tar først kontakt med henne da Frances er i en taxi på vei til flyplassen for å ta flyet tilbake til USA. Dette var en tur hun egentlig ikke hadde råd til i det hele tatt.
Jobbmessig har hun tilbud, men hun føler at alle tilbud er under hennes verdighet. Hun vil ikke koreografere, hun vil ikke ha sekretærjobb. Ironisk nok er det disse stillingene hun ender opp med å ta når hun endelig får livet sitt på rett kjøl på slutten av filmen. Mulighetene har vært der hele tiden, hun har bare ikke vært moden for dem. Midtveis i filmen blir hun tvunget til å ta en time-out i Sacramento, der hennes foreldre bor. Det er et besøk som varer så lenge det kan, før minner og gamle rutiner sender henne tilbake til New York. Foreldrene til Frances i filmen er Gerwigs virkelige foreldre.
Benji er Frances sin gode venn fra gammelt av, i en annen film hadde de endt opp som kjærester. Men det øyeblikket har vært der og passert for godt. Sophie er hennes sjelevenn, men sjalusien og umodenheten til Frances setter forholdet over styr. France takler ikke at Sophie og Patches skaper et liv sammen som ikke inkluderer henne på samme måte. Hun blir irrasjonell og kontakten mellom dem blir dårligere. Så langt går det, at det er på middagen at Frances for første gang hører nyheten om at Sophie og Patches skal flytte til Japan permanent. Men Sophie ringer faktisk Frances og forteller henne nyheten senere, mens Frances er i Paris.
Frances forteller ikke at hun er i Paris akkurat da. Det er et gjennomgående trekk med Frances at hun skjuler sine mer mislykkede eskapader for venner, det være seg jobb, bosituasjon eller andre aspekter ved livet som ikke går hennes vei. Frances Ha kan oppleves som en lettbeint film om unge voksne, men kan heller sees som en film om ensomhet og selvforakt. Frances må lære seg å elske seg selv. Er det en romantisk komedie? Eller bare et romantisk drama? Ikke mellom gutt og jente eller jente og jente, men mellom Frances og seg selv. Kan hun bli glad i den hun er? Det sies at man ikke kan elske andre før man kan elske seg selv. Kanskje er det det hun klarer på slutten av filmen, og at det er derfor hun nå klarer å gå videre i livet sitt.
Sophie og Frances finner tilbake til hverandre etter at det ikke fungerer så godt med Patches. Paret er tilbake i New York i forbindelse med begravelsen til Patches sin bestefar. Frances serverer vin i en mottagelse på en skole hvor de er invitert. Typisk nok forsøker Frances å skjule seg siden denne strøjobben er under hennes verdighet, men hun avslører seg ved et utrop da hun får høre de skal gifte seg. Etter en heftig krangel med Patches dukker Sophie opp på døren til Frances, og de har det akkurat som før. Ligger i samme seng, prater om alt mulig, legger planer for framtiden. Men morgenen etter er alt glemt, livet går tilbake til sin sedvanlige gange. Men nå er de venner igjen, og denne gangen vil Frances håndtere det bedre.
Greta Gerwig og Noah Baumbach skrev manuset sammen. De startet med å sende eposter til hverandre med utkast til scener, senere ble det jobbet mer helhetlig med det. Gerwig var inspirert av David Thewlis i Naked, selv om hun forstår det høres merkelig ut. Manuset ble veldig trist, spesielt middagen er tristere enn resultatet på lerretet ble. Som i dansestykket Frances koreograferer, handler filmen om å falle og reise seg igjen gang etter gang.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Squid and the Whale, While We’re Young, Kicking and Screaming og Verdens Verste Menneske.
Øyeblikket: Middagen hun blir invitert på siden hun bor sammen med Rachel for øyeblikket. Frances blir altfor personlig og holder monologer om sine tanker og sin situasjon. Hun innser det selv og bryter brått opp fra selskapet. Dette er den såreste scenen i filmen. De andre gjestene er avventende, slik man blir når fremmede driter seg ut i ens nærvær. De har ikke nødvendigvis noen omsorg for Frances, til det kjenner de henne for dårlig.
Lyd og bilde
New high-definition digital master, approved by cowriter and director Noah Baumbach, with 5.1 DTS-HD Master Audio on the Blu-ray: Bildet er veldig fint, men en anelse mørkt. Jeg synes detaljer forsvinner i svarte objekter, som stereoanlegg og svarte gensere. Kontrast er fint bortsett fra det. Detaljer og skarphet er upåklagelig. Uansett er det vakkert å se New York i svart/hvitt, her er tydeligvis Manhattan av Woody Allen vært en inspirasjon. Lyden er kjempefin, klar dialog i en veldig dialogdrevet film. Musikken fra filmer fra den franske nybølgen er lekkert gjengitt.
Ekstramateriale
New conversation between filmmaker Peter Bogdanovich and Baumbach: Fin vennskapelig samtale mellom to regissører fra to forskjellige epoker som respekterer hverandre. De kommer inn på regissører som har inspirert filmen, som Truffaut, Rohmer og Cassavetes. Dette er den filmen Baumbach har laget som ligner mest på idéen han hadde på forhånd. Og det tar nesten 8 minutter før Bogdanovich klarer å få skutt inn en setning om Orson Welles… 15 minutter lang samtale.
New conversation between actor and filmmaker Sarah Polley and the film’s cowriter and star, Greta Gerwig: Flott samtale mellom Polley, som er veldig begeistret for filmen, og hovedrolleinnehaver og manusforfatter Gerwig. 17 minutter.
New conversation about the look of Frances Ha between Baumbach, director of photography Sam Levy, and Pascal Dangin, who did the film’s color mastering: Diskuterer det digitale kameraet og hvordan det behersker svart/hvitt. Uansett innstillinger vil kameraet filme i farger, og svart/hvitt-bildet må skapes i ettertid. De er veldig fornøyde med kameraet, det var en liten åpenbaring. Fotografene har meninger om det digitale arbeidet i dagens film. Det blir feil å forsøke å beskrive virkeligheten, man bør heller tolke virkeligheten. Digital film er fremdeles uutforsket territorium. 18 minutter. 18 minutter.
Trailer: Veldig fint klippet! Får ordentlig lyst til å se filmen. 1 minutt og 56 sekunder.
A booklet featuring an essay by playwright Annie Baker: Strålende, strålende essay. Det trengtes i en utgivelse som er ganske sparsommelig på ekstramateriale. Baker beskriver filmen godt, har gode tolkninger i tillegg til skarpe betraktninger om hyllesten til fransk nybølge i filmen. Adam Driver (som spiller Lev) går rundt med en hatt som minner om Belmondos i Til Siste Åndedrag (Breathless), Frances minner i en scene om Jeanne Moreau i Jules and Jim. Hun kan også minne om hovedpersonene i Eric Rohmer sine filmer The Green Ray og A Tale of Winter.
