Island of Lost Souls

Island of Lost Souls (Criterion nr.586) (Blu-ray)

 

USA – 1932 – Erle C. Kenton (svart-hvitt) –70 minutter – Horror, monster, klassiker

Mennesket uten grenser

Nivå 1 (uten spoilers)

Edward Parker (Richard Arlen) blir funnet skipbrudden på en flåte, og berges av et annet skip. Etter å ha røket uklar med kapteinen, blir han sendt i land på en øy sammen med Dr.Moreau (Charles Laughton). Doktoren har hentet forsyninger og dyr fra skipet. På den isolerte øya får Parker se hva slags mareritt doktoren har skapt.

Nivå 2 (med spoilers)

Herlig røverhistorie dette. Dette er Paramounts storsatsing for å ta igjen Universal som virkelig hadde funnet oppskriften for å dominere horrormarkedet i USA med populære filmer som Frankenstein og Dracula. Den gangen ble filmer basert på etablerte bøker, i dette tilfellet H.G.Wells roman «Island of dr.Moreau» fra 1896. Romanen er et innlegg i debatten om viviseksjon og Wells var sterkt imot forsøk på dyr. Han samlet inn penger til saken.

Som alle gale vitenskapsmenn, elsker Dr.Moreau å fortelle om hvilket geni han er og om arbeidet sitt. Hans livsverk er å operere på dyr for å gjøre kvantesprang i evolusjonen, og skape mennesker av dem. Skapningene som nå lever i jungelen på øya er mer mennesker enn dyr og går kledd i bukser og skjorter. Og viktigst av alt, de kan snakke og reflektere.

Når han først har blitt belemret med Parker som ubuden gjest, kan han ikke dy seg for å se han som en gjest han endelig kan fortelle om alt han har oppnådd. Ellers er det bare legen han forsker og opererer sammen med som er hans samtalepartner. Parker blir sjokkert da han får høre om forskningen, og frastøtt da han overrasker legene midt under en smertefull operasjon på en stakkars pasient. Men det som opprører han mest er at Dr.Moreau manipulerer ham til å kysse Lota, panterkvinnen. Han får øye på hendene hennes, med klør som en panter. Han må forholde seg til at han har kysset et dyr. Først nå slår han ned Moreau, dette var over streken.

Om Dr.Moreau har lykkes fullstendig i å skape et menneske av dyrene, avhenger av om de er reproduktive. Lota er den eneste kvinnen på hele øya, og kun legen og Moreau er menn. Lota er redd for dem begge, derfor kan ikke noen av dem gjøre henne gravid. Og jeg har en mistanke om at Moreau ikke ville hatt interesse av det heller. Charles Laughton sies å ha modellert sin karakter etter Oscar Wilde. Og både Wilde og Laughton var homofile. Men Parker kunne fungere som en uvitende deltager i et eksperiment. Derfor fører han de sammen, for å se om Lota har evnen til seksuell tiltrekking mot en mann.

Den idéen fører altså ikke fram, Parker blir frastøtt av det dyriske i Lota. Moreau blir rasende over at dyregenene er så sterke, og at dyretrekk dermed vokser tilbake i Lota. Han skal brenne dyret ut av henne igjen i the House of Pain, altså laboratoriet sitt. Lota gråter og ber for seg. Moreau blir opprømt da han ser at hun produserer tåre. Det er det kun mennesket som kan. Han har kommet langt allikevel.

Mens Parker har vært savnet, har forloveden Ruth jobbet hardt for å finne ham. Hun og kaptein Donahue har sporet ham opp og ankommer øya i en liten båt. De blir tatt vel imot og overtalt av Moreau til å vente med å reise til morgenen etter. For Moreau har en plan om å la Ouran, en av Moreaus skapninger, voldta Ruth for å bekrefte evnen til reproduksjon.

Moreau har kustus på skapningene som lever i jungelen, hans kreasjoner. De som ble mislykket, har han bundet til et apparat de driver med manuell kraft. De i jungelen kaller han innfødte, mest til ære for Parker. Moreau har indoktrinert de innfødte til å følge Loven. Du skal ikke gå på alle fire, du skal ikke spise kjøtt og du skal ikke drepe. I tillegg har han en pisk han bruker ivrig. Alt dette rakner etter at han ber Ouran om å drepe Donahue mot slutten av filmen. De innfødte mener da at Loven ikke gjelder lenger, logisk nok. Og opprøret er i gang.

Moreau ser ikke ut til å innse alvoret før de innfødte begynner å skjære i ham med kniver i the House of Pain. Før det har han blitt trykket bakover meter for meter, stadig mens han bruker pisken og kommanderer dem til å gjøre som han sier. Selv når han dør høres smertehylene hans ut som en pervertert latter. De andre menneskene lykkes i å rømme, men Ouran er etter dem. Panterkvinnen Lota redder dem ved å angripe Ouran og drepe ham. Men hun dør selv av skadene hun får.

Island of Lost Souls ble bannlyst i 11 land, og klippet ned i forskjellige versjoner i andre land og delstater i USA. Criterion Collection lanserer her den uklippede versjonen i all sin prakt. Filmen er pre-code, siden den ikke ble håndhevet før i 1934 selv om den strengt tatt var innført allerede i 1932. Filmen er så kynisk at den til og med tar livet av det humoristiske alibiet sitt, Donahue!

Charles Laughton gjør en glimrende rolletolkning her. Han tilførte egne idéer, som å la pistolhylsteret henge slik at munningen peker ned på skrå mot skrittet. Dette kan tolkes som at Moreau er en mann uten seksuell lyst, at han er kastrert. Han har også mange feminine trekk, eller kanskje heller homofile trekk. Han er ytterst velstelt, med sirlig anlagt skjegg og bart. Han er alltid kledd i en hvit tropisk dress, og har en tiltalende ytre og ekstremt gode manerer. Men hans indre er et sort hull av ondskap og total mangel på empati med andre mennesker og dyr. Charles Laughton elsket dyr og Moreaukarakteren frastøtte ham.

Det ble lyst ut en audition/konkurranse for å finne skuespillerinnen som skulle spille panterkvinnen Lota. 60 000 kvinner viste interesse. Konkurransen ble avholdt omtrent som en missekonkurranse, med bikiniopptreden og det hele. 18 år gamle Kathleen Bruke vant. Filmen ble kritisert for å være mot naturen, siden den hadde antiviviseksjon-holdninger. Den ber oss om å forstå at mennesker og dyr deler evnen til å føle smerte. Det skulle jo ikke være så vanskelig å forstå.

I filmen roper de innfødte innlærte fraser som «Are we not men?» Bandet Devo er store fans av filmen og kalte sitt første album for «Are we not men?» De brukte masker inspirert av filmen når de spilte konserter. Devo står for de-evolution, idéen om at menneskeheten kanskje utvikler seg feil vei, spesielt Vesten. Vi blir dummere. De har sans for budskapet filmen tar opp og støtter det. Men H.G.Wells mislikte filmen.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Most Dangerous Game, The Story of Temple Drake, The Wolf Man og Frankenstein.

Øyeblikket: Da Parker overasker Moreau i the House of Pain. De grusomme skrikene han har hørt, kommer fra et vesen på et operasjonsbord, spent fast mens Moreau eksperimenterer på ham. Skrikene og stønnene er fæle å høre på.

Lyd og bilde

New digital restoration of the uncut theatrical version, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition: En film på over 90 år dette. Og da må vi si at den ser strålende ut. Noen scener er litt duse, noen er skadet, men de kan du telle på en hånd. I all hovedsak er det relativt skarpe bilder, god kontrast og detaljnivå. Men kanskje legger jeg godviljen til. Jeg er uansett strålende fornøyd. Formatet er 1.33:1, lyden er mono. Synes lyden er grei nok, skjemmes ikke av skraping og blikkbokslyd som kan være et problem.

 

Ekstramateriale

Audio commentary featuring film historian Gregory Mank: Et lærerikt spor, med mye filmhistorie på kjøpet. Underholdende og komprimert, filmen er jo bare på 70 minutter.

New conversation between filmmaker John Landis, Oscar-winning makeup artist Rick Baker, and genre expert Bob Burns: Her er 3 store fan av filmen samlet. De synes den er en fantastisk og uggen film. Laughton løfter filmen, men det er mange gode skuespillere her. David J.Skal forteller at evolusjon var et populært tema for victoriatidens horrorforfattere.

New interviews with horror film historian David J. Skal; filmmaker Richard Stanley, the original director of the ill-fated 1996 adaptation; and Gerald Casale and Mark Mothersbaugh of the band Devo: Interessante og lærerike intervjuer på til sammen 50 minutter. Morsomt å dra inn bandet Devo. Bandmedlemmene har gode refleksjoner rundt filmen, samfunnet og etikk. Richard Stanley skulle originalt regissere 1996-versjonen med Marlon Brando, men det skjærte seg pga samarbeidsproblemer. Den versjonen ble regissert av John Frankenheimer og er ikke god.

Short 1976 film by Devo, featuring the songs «Secret Agent Man» and «Jocko Homo»: Morsom og sær film, mer som musikkvideoer. Ca 10 minutter.

Stills gallery: Mange nærbilder av de innfødte. Veldig bra makeup. Det er også mange bilder av skuespillerne, og kvinnene vises i sexy positurer.

Theatrical trailer: Fin blanding av rolige og dramatiske scener. Røper ikke for mye, men virker spennende. 1 minutt, 30 sekunder.

A booklet featuring a new essay by writer Christine Smallwood: Fint essay om filmens mottagelse og intensjoner. Hun kommenterer også scener i filmen, og bidrar med tolkninger.