Le Samourai

Le Samourai (Criterion nr.306) (Blu-ray)

Frankrike – 1967 – Jean Pierre Melville (farger) –150 minutter – Thriller, leiemorder

Ensom i døden

Nivå 1 (uten spoilers)

En leiemorder (Alain Delon) i Paris lever som en samurai, uten unødvendige materielle ting eller menneskelige relasjoner. Etter et oppdrag på en nattklubb, settes himmel og jord i bevegelse for å fange ham og få ham siktet. Men som en samurai glir han unna lovens lange arm.

Nivå 2 (med spoilers)

«No deeper loneliness than the Samurai’s. None but the tiger’s in the jungle perhaps.»

Av mange løftet fram som Melvilles beste film, og også den mest gjennomførte stilmessig. En annen leiemorder inspirert av samuraikodeksen er Whitakers karakter i Ghost Dog: the Way of the Samurai, men der er det en mye tydeligere kobling. I Melvilles film må man mer lete etter fellestrekk mellom Jef Costello og en samurai. Vi har tittelen som skal sette oss på sporet.

Costello bor alene, kun sammen med en kanarifugl i et bur. Han er ikke bare alene, han er ensom. Filmens hovedtema er ensomhet mer enn noe annet. En samurai er ofte alene og/eller ensom. Rommet Costello bor i er nakent, med kun det aller mest nødvendige av møbler. Asketisk og fokusert, rommet skal ikke distrahere Costello fra sine oppdrag. Bildet jobber med Costello. Det føles som det ikke er så mange farger i filmen, ikke så mange farger at det kan virke distraherende. Og de som er der er dempede. Mye grått og stålblått.

En samurai er vel så godt trent mentalt, som fysisk med hans våpen. En samurai er alltid rolig og kalkulert. I det moderne Paris betyr det å aldri bli stresset. Costello stjeler biler med en utpreget lavpulsmetode. Han setter seg inn i en bil og plukker frem et enormt nøkkelknippe. Systematisk går han gjennom nøklene, én etter én, og legger de utprøvde sirlig ved siden av. Til slutt vil én virke. Blikket hans mens han går gjennom nøklene, er fjernt og drømmende. Han er til stede, samtidig ikke. Bilen leveres i en garasje, nummerskilt byttes, penger betales og revolver leveres ut.

Dagen han skal begå et attentat, planlegges alibiet hans i detalj. Han går innom en kvinne og sikrer seg at de er enige om klokkeslettet han var der. Så drar han til pokerbula og gjør det samme. Det er her han vet han kommer til å bli plukket opp. Selve drapet er fort gjort. Han blir sett tydelig av pianisten, og i mindre grad av bartenderen og garderobepiken. Hansker og revolver kastes i Seinen.

Politiet har en generell beskrivelse av gjerningsmannen. Etterforskningslederen vil ha samlet inn 400 menn som passer beskrivelsen, 20 fra hvert distrikt. Melville, stor fan som han er av amerikansk kultur, lar politiet benytte seg av line-up, noe som ikke brukes i Europa. Vitnene er delt når det gjelder Jef Costello, en kvinne mener han hadde bart, et annet vitne er sikker på at det var Costello, det siste er like sikker på at det ikke er ham. Politiet må sjekke alibiene hans.

Det er en voldsom operasjon politiet har satt opp for å ta én drapsmann. Eget operasjonshovedkvarter, mange mann på saken og på spaning. Det er veldig overdrevet, kanskje en form for humor av Melville. Fordelen er at vi får et spennende bilde av Paris, med spaning på t-bane og politi i sivil som jobber i team. De har oversikt over hvor mange utganger hotellet har, hvilken gate man kommer ut i om man benytter disse, osv. Allikevel klarer Costello å riste dem av seg. Han er en topp leiemorder som nyter stor respekt. Etter å ha kommet klar av politiet, møter Costello oppdragsgiveren sin for å få lønn. Det viser seg at de ikke er fornøyd med at han har blitt hentet inn til avhør, og vil sikre seg selv. Han blir skutt, men kun i armen. Ikke verre enn at han steller seg selv.

Politiet jobber nå opp mot alibiet hans. I første omgang med trusler om straff for medvirkning, i andre runde forsøker de å gjøre elskerinnen sjalu. Samtidig setter de opp avlytting av rommet hans. I en herlig scene ser vi døren til rommet hans fra innsiden, og politiet som tester nøkkel etter nøkkel. Ikke den første, ikke den andre, ikke den tredje (som Hollywood ville ha gått for, da hadde det amerikanske publikummet allerede vært utslitt), men den sjette nøkkelen er riktig. Deilig å kunne se en filmskaper ta seg tid, en slik scene kunne ikke vært gjort i dag.

Den kriminelle organisasjonen som nå både har leid ham inn og forsøkt å drepe ham, ønsker å leie ham til et nytt oppdrag. Som vi forstår senere, er det pianistinnen i nattklubben som er målet. Han ønsker ikke å ta livet av henne, etter å ha fått litt kontakt med henne kvelden før. Allikevel tar han på seg oppdraget, antageligvis for å kunne dø på jobb som en samurai.

Melville skrev rollene for spesifikke skuespillere. Alain Delon er en av hans faste, og Melville er den regissøren Delon satte mest pris på. Da Delon og Melville gikk over manuset, så Delon at det tok over 10 minutter før han sa sin første replikk. Dermed var han solgt. Han viste også Melville soveværelset sitt. En seng, og et samuraisverd på veggen. Ingen tvil om at det var riktig rolle for ham.

Alle Melvilles filmer fra Leon Morin, Priest og fremover, var populære blant publikum. De var minimalistiske og stille, og hadde fokus på maskulinitet. Delon var selv minimalistisk i stilen. Filmen ble en suksess, med 2 millioner franske publikummere. Som regel er Melvilles karakterer fordømt fra starten av.

Selv elsket Melville å skrive manus og klippe filmene. Filmingen var han ikke så glad i. Han hadde sitt eget studio, der han kunne jobbe når han ville. Det brant ned under innspillingen av Le Samourai, og han går langt i å antyde at andre i filmbransjen sto bak brannen. Om han mener misunnelige regissører, bransjeorganisasjoner eller andre vites ikke. Han kjenner mange gangstere, men det er motstridende kommentarer om hans forhold til dem. Selv sier han at han opplever dem som patetiske, andre mener han var veldig stolt og opptatt av å omgås dem.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ghost Dog: the Way of the Samurai, Rififi, Le Cercle Rogue og The Driver (1978).

Øyeblikket: Vi får flere hint som leder opp til den siste scenen i filmen. Karen i bilgarasjen sier at «dette er siste gang», da han tar imot bilen og gir ut revolveren. Kanarifuglen blir sykere og sykere, da vi ser den sist er den nesten død. Costello leverer fra seg hatten i nattklubben, trenger han den ikke mer? Det er pianistinnen han skal drepe. Hanskene er på, revolveren trukket. Men han skyter ikke, bare står der. Så fyrer politiet løs, og han faller død om. Da etterforskningslederen undersøker revolveren hans, ser han at den aldri var ladd. Den ensomme samuraien ønsket ikke å leve mer.

Lyd og bilde

New high-definition digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Nydelig bilde, med fin mengde filmkorn synlig. Fargene er dempede som intensjonen er. Kontrast er god, detaljer og dybde i bildet er finfint. Gatene i Paris ser så bra ut som de noen gang har gjort. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er også fin. Dialogen, i den grad den finnes, er klar. Lydsporet gjør jobben på skuddsalver og bilkjøring også, helt adekvat.

 

Ekstramateriale

Interviews from 2005 with Rui Nogueira, editor of Melville on Melville, and Ginette Vincendeau, author of Jean-Pierre Melville: An American in Paris: Den første forfatteren er litt dramatisk. Han fremhever Le Samourai som Melvilles edleste og reneste film, hans mesterverk. Nesten ingen dialog, bildene snakker for seg. 13 minutter. Vincendeau snakker om temaer i Melvilles filmer og poenger å få med seg i Le Samourai. 19 minutter.

Archival interviews with Melville and actors Alain Delon, François Périer, Nathalie Delon, and Cathy Rosier: Om ensomheten i samuraien og Melvilles metoder. 24 minutter.

Melville-Delon: D’honneur et de nuit (2011), a short documentary exploring the friendship between the director and the actor and their iconic collaboration on this film: De to spilte i tre filmer sammen: Le Samourai, Le Cercle Rogue og Un Flic. Alle tre høydepunkter i begges karrierer. 23 minutter.

Trailer: Filosofisk trailer. Rolig. Lang. Fin. 3 minutter og 30 sekunder.

An essay by film scholar David Thomson, an appreciation by filmmaker John Woo, and excerpts from Melville on Melville: Fint hefte. Filmen går fra ekstremt macho, til drømmende og poetisk. Melville er ikke opptatt av realisme eller en presis tidsperiode. Går fra realisme til fantasi uten at vi merker det. John Woo veldig opptatt av Melville. Le Samourai skapte egen mote i Asia. I stil er de to regissørene stikk motsatt. Melville mener Costello må være schizofren,han er ensom, stille og introvert.