Seconds

Seconds (Criterion nr.667) (Blu-ray)

USA – 1966 – John Frankenheimer (svart-hvitt) –107 minutter – Thriller, paranoia

Én ny sjanse…

Nivå 1 (uten spoilers)

Arthur Hamilton (John Randolph) er trett av livet sitt. Alt har blitt rutine, jobb, kone og interesser. Når et tilbud om å starte voksenlivet sitt på nytt dukker opp, slår han til på det. Men det er ingen vei tilbake. Kone, jobb, hus og kropp må vinkes farvel til. Men kanskje er det verdt det når man kan våkne opp igjen i Antiochus Wilsons (Rock Hudson) kropp.

Nivå 2 (med spoilers)

Husker du The Game? Jeg tror David Fincher må ha sett Seconds. Det er noe med å legge all kontroll over ditt eget liv i hendene til et selskap. Det kan gå greit, men det kan også gå forferdelig galt.

Seconds går ut hardt og setter tonen med forvirrende lyder og forvrengte bilder. Paranoiafølelsen strømmer gjennom kroppen, her er det ikke nødvendigvis lagt opp til en hyggelig filmopplevelse. Men en ytterst interessant film er det.

Arthur Hamilton får trykket en lapp i hånden på et tog, helt ut av det blå. På lappen står det en adresse. Senere blir han oppringt av en gammel venn som trygler han om å gå til adressen. Hamilton sliter veldig med samtalen, han stresses tydeligvis. Grunnen skal vi få vite litt senere. Vennen er egentlig død. Den endelige beslutningen tar Arthur mens han kysser sin kone. Midtveis i kysset, som også er opptakten til et samleie fra hennes side, mister Arthur rett og slett interessen. Han slutter å kysse tilbake, til hun merker det og avslutter hun også. Så går de hvert til sitt.

Etter en merkelig labyrint, havner Arthur i et kontorbygg, ventende på et møte med noen som skal forklare ham hva det hele går ut på. Mens han venter, drikker han en kopp te. Denne koppen skal vise seg å være tilført dop. I neddopet tilstand filmes han mens han befinner seg i uheldige posisjoner med en prostituert. Selskapet er trygg på at produktet deres er verdt å kjøpe, men det skader ikke med litt ekstraargumenter om kunden ikke er overivrig.

Saken blir lagt fram kort og konsist. Arthur underlegges en plastisk operasjon og oppstår som et helt ugjenkjennelig menneske. Et lik skal finnes som skal identifiseres som han. Hva med en hotellbrann? Om jeg tolker filmens slutt riktig, er det litt ironisk at Arthur bryr seg så lite om denne delen av hans skifte av identitet. Hvem er det som skal være den døde Arthur?

Arthur signerer kontrakten, videoopptaket av han og den prostituerte blir dråpen sammen med samtalen med selskapets grunnlegger. Han er overbevisende når han beskriver hvor kjærlighetsløst ekteskapet hans er. Bak den smilende fasaden er det en utpreget kynisk hjerne i aksjon.

Resultatet av «gjenfødelsen» er Antiochus Wilson, i Rock Hudsons skikkelse. Arthur nevnte at maling var noe han kunne like, derfor er Wilson en dyktig kunstmaler og bor i et strandhus i Malibu. Wilson har atelier i det nydelige huset (Frankenheimers eget hus), samt en tjener. På stranden møter han Nora Marcus, en noe alternativ jente med mange sprø idéer. Hun inviterer han med på en slags The Wicker Man festival, hvor han til slutt gir seg hen til naken vinstamping. Men dette bryter med Arthurs personlighet, og han (Wilson) drikker seg veldig full og lager skandale på festen etterpå. Til slutt er det en håndfull gjenfødte som redder han unna og strammer ham opp. Det viser seg at det er mange gjenfødte som bor i Malibu. Hans gamle venn som har gjort prosedyren før ham, ringer ham og ber han skjerpe seg.

Arthur skjønner at jakten etter penger og ytre skjønnhet er fånyttes når det gjelder å være lykkelig. Tilværelsen i Malibu gir ham ingenting, selv om han er rik, en vellykket maler og ser strålende ut. I stedet føler han seg like låst som før, og de andre gjenfødte gir ham bare en følelse av klaustrofobi. Nora er ansatt i selskapet, det er ingenting som er ekte lenger.

Arthur innser at Wilson ikke er det han hadde håpet på som «vert» for sitt nye liv. Hans tilværelse er ikke noe friere enn livet Arthur hadde. Han besøker sin kone i kroppen til sitt nye jeg, kanskje for å kjenne på følelsen av å ha kontakt med sitt gamle liv. Han blir sjokkert over hvor fritt hun snakker med en mann hun ikke kjenner, om hennes og Arthurs ekteskap. Han føler seg utlevert. Nå er han sikker på at han vil ha nok en ny sjanse i livet.

Han vil at selskapet skal finne en personlighet som passer ham bedre. Kunden har alltid rett. Han trilles inn til operasjonssalen igjen, med den samme kirurgen. Men denne gangen skal han bli en kropp som skal bli funnet i en brann eller ulykke. I det han forstår det skyller panikken inn over ham, og det er så vidt remmene holder ham nede. Helt til boret treffer hodeskallen hans.

Introen i filmen er bygget opp på sin særegne måte for å illustrere at ting ikke er slik det framstår. Håndholdt kamera ble holdt i knehøyde slik at det forble ganske skjult i scenen i jernbanehallen hvor Hamilton går på toget. For publikum trodde at filminnspillingen foregikk et annet sted i jernbanehallen. Der spilte en vakker kvinne inn en scene som ikke var del av filmen, kun en avledning. Randolph, som spilte Hamilton, måtte gjøre mange ting med venstre hånd siden Rock Hudson var venstrehendt og tross alt bar størstedelen av filmen.

Budskapet i Seconds er at du aldri kan begynne på nytt på denne måten. Opplevelser og holdninger forblir inne i deg, og gjør deg til den du er. At utseendet ditt blir forandret vil ikke gjøre livskvaliteten din bedre. Her kan filmen leses som en kommentar til dagens kosmetisk kirurgi. Seconds var tredje og siste film i Frankenheimers paranoiatrilogi som hadde forgjengerne The Manchurian Candidate og Seven Days in May.

Det ble spilt inn en scene i et slaktehus. Etter den spiste ikke Frankenheimer kjøtt på månedsvis, og fikk egentlig aldri noen stor lyst på kjøtt. Han påstår han så groteske ting foregå inne på det slaktehuset. Hamilton blir dopet ned mens han venter på audiens i kontorbygningen. Mens han er dopet settes han opp i en situasjon med en prostituert. Denne merkelige sekvensen foregikk i et miljø som ble bygget så syrete som den fremstår i filmen. Det er altså ikke kameralinser som lager den forvrengte effekten, men selve veggene som ble spesialbygget.

Grunnleggeren av det diabolske firmaet ser ut som en hyggelig gammel mann. Men vi føler at det er noe galt med det smilende ansiktet som dekker over en grusomt kynisk innstilling til livet. Kanskje er det den overdrevne blunkingen som uroer oss. Alle operasjonene vi ser er ekte. Flere medarbeidere besvimte underveis, så på et tidspunkt måtte Frankenheimer inn og filme med andrekameraet. Filmen floppet da den kom ut, men er i dag en kultfilm. Vel fortjent, sier nå jeg!

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Parallex View, Three Days of the Condor, The Conversation, The Manchurian Candidate, Seven Days in May og Capricorn One.

Øyeblikket: Da Arthur/Wilson forstår at han skal dø på vei til operasjonsstuen. En prest gir ham den siste salve. Rock Hudson rykket så hardt i remmene at de ble slitt i stykker i tre tagninger. Han var ekte stresset i denne scenen, uten at man helt vet hvorfor. Han ble helt vill. Det er den samme kirurgen som skapte Wilsons utseende som nå skal gjøre han klar til å bli «cadaver use», altså et lik som skal utgi seg for å være en «second», en gjenfødt. Arthur har drevet det for langt, og i stedet for å kreve enda en ny kropp å gjenfødes i, burde han vært fornøyd.

Lyd og bilde

New, restored 4K digital film transfer, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition: Et nydelig svarthvitt-bilde. Det er mange ekstreme nærbilder av ansikter som tjener veldig på et skarpt bluraybilde. Her kan du telle nesehår og porer i ansiktet. Kontrasten er veldig god. Bildeformatet er 1.75:1, fyller hele lerretet. Lyden er meget god, fyldig og livlig. Lyden kan være en kakofoni av samtaler og sære lyder, men det kan skilles allikevel.

 

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director John Frankenheimer: Fint kommentarspor. Det er alltid spennende når regissøren selv kommenterer filmen. Vi får gode fortellinger og innsideinformasjon.

New interview with actor Alec Baldwin: Rock Hudson ble skikkelig full i festscenen i huset hans. Han og Frankenheimer ble enige om at han måtte drikke på ordentlig for å kunne gjøre jobben riktig. Ellers forteller Baldwin godt om en film han tydeligvis er veldig glad i. 14 minutter.

Excerpts from Hollywood on the Hudson, a 1965 television program featuring on-set footage and an interview with actor Rock Hudson: Kort segment. Hudson prater om Wilson som følger sporene bakover, finne ut hvem han var og gjenfødes igjen. 4 minutter.

New program on the making of the film, featuring interviews with Evans Frankenheimer, the director’s widow, and actor Salome Jens: Frankenheimer ville ha Laurence Olivier og han skulle spille begge rollene. Paramount ønsket Rock Hudson. Men da måtte de få en ekstra skuespiller siden Hudson kun ville spille én av rollene.  19 minutter

Interview with Frankenheimer from 1971: Her snakker Frankenheimer om blikket for detaljer, noe man må være født med. Det må i tillegg utvikles. Regissøryrket er et ensomt yrke, man er i et krysspress. Som profesjonell har han nådd målet sitt, som kunstner har han det ikke. 10 minutter.

New visual essay by film scholars R. Barton Palmer and Murray Pomerance: Frankenheimer var en politisk regissør. OK samtale hvor de diskuterer handlingen i filmen. 13 minutter.

A booklet featuring an essay by critic David Sterritt: Glimrende hefte. Frankenheimer var opptatt av ettervirkningene av McCarthyismen. Selskaper vil gjøre hva som helst bare du betaler. Reklame kan vinkles på mange måter. Her vinkles den på hvor ubrukelig livet ditt er nå.