Mouchette

Mouchette (Criterion nr.363) (Blu-ray)

Frankrike – 1967 – Robert Bresson (svart-hvitt) –81 minutter – Drama, oppvekst, lidelse

En lidelseshistorie

Nivå 1 (uten spoilers)

14 år gamle Mouchette lever et trøstesløst liv i en liten fransk landsby ca midt på 1900-tallet. Moren er dødssyk, faren er streng og innesluttet. Hun plages på skolen og er i opposisjon og frustrert. I disse trange rammene oppdager hun voksenlivet og de voksnes seksualitet.

Nivå 2 (med spoilers)

Hva blir igjen når et menneske forsvinner fra tilværelsen på jorden eller fjernet fra samfunnet? Det ser ut til å være spørsmålet Bresson stiller i Mouchette.

Robert Bresson er en av mine favorittregissører. Han er et herlig motstykke til den hollywoodske filmretningen med Steven Spielberg som det grelle eksemplet. Der hvor Spielberg manipulerer følelsene våre med svulstig musikk og tåredryppende bilder, overlater Bresson følelsene våre til oss selv. Han beskriver hva som skjer, og hvordan du reagerer er avhengig av dine verdier, dine erfaringer og ditt nivå av empati. Musikk brukes minimalt, ansiktsuttrykk er flate og dialog er nesten ikke-eksisterende. Alle disse er verktøy for å kunne manipulere følelsene våre, men Bresson avstår fra dem i stor grad. Se og lær, Steven Spielberg!

Som overskriften tilsier, er historien om Mouchettes liv en lidelseshistorie. På grunn av familiesituasjonen med nyfødt baby og en dødssyk mor, blir uforholdsmessig mye ansvar lagt på Mouchette og lite kjærlighet blir henne til del. Faren er en egoistisk og streng mann, som ikke ser ut til å ta inn over seg hverken sin dødssyke kones behov eller sin nyfødte sønns behov. I dette miljøet skal Mouchette lære de voksnes verden og de voksnes seksualitet. Hun ser kjærlighet utspille seg på vrangsiden gjennom Mathieu og Arsenes kurtisering av Louisa, for øvrig filmes de to på helt lik måte, med like bevegelser i sin interaksjon med henne. Mouchettes første møte med seksualitet skal bli gjennom voldtekt. Selv oppfatter hun det som normalt og omtaler voldtektsmannen som sin elsker senere. Hun er forvirret og ukjent med hva sex og seksuelle relasjoner er.

Trafikken går tvers gjennom landsbyen, som en trussel mot landsbyens framtid. Den ligger tydeligvis mellom to byer, og er i ferd med å bli spist opp av dem. Senere skal trafikken høres, som en konstant påminnelse om disharmonien i landsbyen. Vi ser også landsbyen holdning til utroskap. Det er tydeligvis helt greit, og Mathieu oppfordres til å sette sin konkurrent på plass. Selv om han er gift, og konen sitter rett ved siden av og hører på. Absurd!

Det er mye ved Mouchette som ikke helt passer. For det første ser vi at hun har altfor store sko, tydeligvis arvet etter storebror, flere nummer for store. Neste gang vi legger merke til at noe ikke stemmer helt, er da hun synger i klassen. Hun klarer ikke å treffe tonen og blir straffet for det. Senere skal hun synge sangen perfekt, når det er viktigere. Mouchette betyr for øvrig «Lille flue», noe som ikke er flatterende.

Litt ut i filmen begynner Bresson å vise Mouchettes gryende seksualitet. Det starter med de tre jentene som turner på et rekkverk og viser undertøyet sitt. Neste gang er det en gutt som blotter seg for Mouchette. Hun snur seg bort, men snur seg tilbake for å få kastet et blikk på den nakne gutten. Etter å ha blitt voldtatt av Arsene senere, verdiger hun ikke gutten et blikk da han blotter seg igjen. Hun har blitt en annen jente, eller kanskje en kvinne.

Vi får ta tyren ved hornene og diskutere voldtektsscenen i filmen. Mouchette er i skogen og skal snart oppleve en natt som forandrer livet hennes. Uværet overrasker henne, og Arsene tar henne inn i hytten sin. Etter at han får et epileptisk anfall, tar Mouchette seg av ham og synger for ham. Det er her hun synger sangen fra skolen feilfritt, nå som det er viktig for å roe ned Arsene. Noe skjer mellom dem etterpå, og det ender med at Arsene har sex med Mouchette. Om det er en voldtekt kan diskuteres, Mouchette holder rundt ham etter en stund og virker med på handlingen. Vi er her i samme ubehagelige territorium som i Straw Dogs, hvor offeret gir inntrykk av å «like» å bli voldtatt. Forskjellen her er at offeret kun er 14 år, så vi slipper å gå inn i slike idiotiske diskusjoner som Sam Peckinpah la opp til på 70-tallet. Overgrep er det uansett.

Mouchette framstår som en blanding av eselet Balthazar og Marie i Au Hasard Balthazar. Lidelsen de går gjennom finner vi et ekko av hos henne. Voldtekten gjør noe med henne, hun forandres og blir brått voksen. Hun blir også mer tykkhudet. Opprørskheten slår ut kraftigere. Hun svarer faren sin og har andre små uttrykk for opprør som å gni søle ned i tepper der hun er på besøk. Den gamle damen kan ses på som den Mouchette ville ha blitt om hun ikke tok livet av seg. En outsider, ensom og forlatt.

Arsene har blitt viktig for henne, selv etter den fatale episoden. Da hun får høre at Mathieu lever, men at Arsene må i fengsel uansett, føler hun seg totalt forlatt. Moren er død, faren har hun et elendig forhold til og Arsene vil nå også forsvinne fra livet hennes. Hun ender opp med å ta livet av seg ved drukning. Vi ser henne rulle ned en skrent mot elven 3 ganger, og siste gang klarer hun å rulle ut i vannet. Vi ser det ikke, men hører det. Så ser vi elvebredden der hun havnet i vannet.

Bresson er en troende mann, og innrømmer at filmene kan leses som religiøse. Bilder og lyd skal løftes og omskapes til noe med mening. Frelse skjer før vi dør. Mouchette og byttet (hare og fugl) likestilles ved hjelp av musikk. Hun får frelse før hun dør.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Au Hasard Balthazar, L’enfance nue, The 400 Blows, Au Revoir les Enfants og Black Girl.

Øyeblikket: Mouchette viser glede to ganger i løpet av filmen. Den ene er da hun lager kaffe til familien sin. Den andre er da hun blir flørtet med av gutten mens hun kjører radiobil. Etterpå ser det ut som de skal møtes og prate sammen, men faren bryter inn og slår henne i ansiktet. All glede skal nektes Mouchette, og det ene øyeblikket av glede er drept. Tårene renner nedover kinnet hennes.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Et veldig fint bilde. Uskadet, skarpt, fin dybde, fin kontrast. Bildeformatet er 1.66:1. Lyden er klar og gjengir alle de små lydene greit. Lite dialog, lite effekter bortsett fra glass som klirrer, slag, kjøring og andre hverdagslige lyder.

 

Ekstramateriale

Audio commentary from 2006 by film scholar, critic, and festival programmer Tony Rayns: Veldig fint kommentarspor. Mye tolkning, flink til å påpeke hvordan Bresson knytter scener sammen med like elementer. Mange av dem er vanskelig å få øye på, og fort gjort å tenke at man overtolker om man gjør det. Da er det godt å ha en ekspert som viser oss at det antagelig stemmer.

Au hasard Bresson (1967), a documentary by Theodor Kotulla, featuring director Robert Bresson on the set of Mouchette: Vi ser en streng Bresson instruere «modellene» sine. Han kalte dem ikke skuespillere, men modeller. Han var ikke ute etter skuespill, kun at de var modellen for visse holdninger eller handlinger. Bresson har fokus på hender og føtter. Ofte ser vi ikke ansikter. 31 minutter.

Segment of a 1967 episode of the French television series Cinéma, featuring on-set interviews with Bresson and actors Nadine Nortier and Jean-Claude Guilbert: Mouchette som skal være 14 år, spilles av en jente på 18 år. Guilbert mener man ikke trenger intelligens for å spille i Bressons filmer. Alt er bestemt på forhånd og enkelt å utføre. Han er den eneste som har spilt i 2 filmer av Bresson. 7 minutter.

Original theatrical trailer, cut by Jean-Luc Godard: Lenge nektet Godard for å ha laget denne traileren, før han til slutt innrømmet det. Den er meget spesiell, og ender med utsagnet «en film som er kristen og sadistisk». 1 minutt og 38 sekunder.

An essay by critic and poet Robert Polito: Et kort essay på 4 sider som knytter alle Bressons filmer sammen. Verdt å lese.