La Poison
La Poison (Criterion nr.891) (Blu-ray)
Ikke en trailer denne gangen, men et klipp fra Masters of Cinemautgivelsen. Fant ingen trailer.
Frankrike – 1951 – Sacha Guitry (svart-hvitt) –85 minutter – Svart komedie, rettssaldrama
Forakt og hat
Nivå 1 (uten spoilers)
Et ekteskap synger på siste verset. Paul (Michel Simon) og Blandine (Germaine Reuver) hater hverandre med altoppslukende intensitet. Hver dag er en krig. Begge ønsker livet av den andre. Etter at Paul hører et intervju med en advokat på radioen, får han en strålende idé…
Nivå 2 (med spoilers)
Idéen er som følger: Advokaten snakker om hvordan man kan bli frikjent for drap om man gjør det riktig. Paul oppsøker advokaten og forteller at han har drept sin kone. Advokaten spør om alle detaljer og kommenterer underveis. Paul forstår hva som burde ha vært fremgangsmåten og hva som er viktig. Så drar han hjem og dreper konen sin, med advokatens «oppskrift» friskt i minne. Paul har fått høre hele forsvarets strategi på forhånd. Han sørger for at vitner hører de krangle, og lurer kona til å snakke om andre menn. Dermed etablerer han et motiv for udåden, nemlig utroskap. Kniven ligger framme på bordet siden drapet skjer under middagen. Handlingen kan sies å være impulsiv, ikke planlagt. Så under middagen griper Paul kniven og stikker sin kone i magen slik at hun dør umiddelbart. Så melder han seg til politiet på torget utenfor.
Det Paul ikke vet er at konen i lang tid har kjøpt inn arsenikk i små doser fra apotekeren. Hun har planlagt å drepe Paul, og denne kvelden forgifter hun vinen hans. Ved en tilfeldighet drikker ikke Paul vinglasset sitt, for han vil være klar i hodet og edru under forhør. Da apotekeren blir hentet inn til åstedet av politiet, blir han svimmel ved synet av liket. Han får vinglasset helt i seg, og blir ikke noe særlig kvikkere av det, heller død.
Advokaten blir rasende da han forstår at Paul har lurt ham til å veilede ham i drapet, men presses allikevel til å bli forsvarer for Paul. Hvis ikke vil Paul lage skandale ved å si at han ble inspirert av han til å begå drapet. Først ved intervjuet på radioen, så ved samtalen på advokatkontoret. Så kan man lure på hvorfor Paul ønsker en advokat i det hele tatt. For han tar ikke imot råd, og han tar egentlig over hele forsvaret sitt selv. Vanligvis er det en god idé å holde helt tett under rettssaken og la advokaten din ta seg av all kommunikasjon. Ikke så i Pauls verden. Han kjører showet og snakker som om han hadde betalt for det. Man kan jo mistenke aktor for å tenke at dette er flott, gjøken snakker seg jo inn i det ene kompromitterende utsagnet etter det andre. Men siden denne filmen skal handle om hvor teit det franske rettsvesenet er, så bidrar Pauls antatte selvskading bare til at han blir frikjent. For så ubrukelig er systemet, bare se på hvordan det behandlet Sacha Guitry, sier Sacha Guitry.
La Poison er en fantastisk film i seg selv, men blir enda mer interessant om vi tar i betraktning regissørens egen personlighet og bakgrunn. Filmen består av tre bestanddeler: svart humor, misogyni og kritikk av rettsvesenet. De to siste bunner i Sacha Guitrys dårlige erfaringer med kvinner og beskyldninger om kollaborasjon etter 2.verdenskrig. Han fortsatte å lage film under krigen, han beundret Marshal Pétain og levde som en greve under okkupasjonen, noe som beredte grunnen for hans arrestasjon i 1944. Han ble aldri dømt, men hans fremstilling av rettssystemet i La Poison fungerer som et forsvar for sine handlinger under krigen. Når en så åpenbart skyldig person som Paul kan bli frikjent ved å følge det franske rettsvesenets spilleregler, må en åpenbart uskyldig person kunne bli dømt også. Som han selv.
Misogynien kommer til uttrykk i beskrivelsen av Pauls kone. Hun er ustelt, vasker aldri bena, ikke særlig vakker og en fremskreden alkoholiker. Hun setter til livs tre flasker vin hver dag, og blir sørpe full. Hun snubler seg i seng, river kjeft og lar alt rundt seg forfalle. Sacha Guitrys behov for å fremstille kvinner så elendig i filmene sine, skal visstnok stamme fra dårlige opplevelser med kvinner i sitt eget liv. Det begynte med hans mor, som ikke løftet en finger for å få ham tilbake da faren hans kidnappet han og tok ham til St.Petersburg. Han var sjenert rundt kvinner og ble derfor stygg i kjeften mot dem.
Misogyni er én ting, misantropi er et steg opp. Sacha Guitry innehar begge. I La Poison oppsøker en gruppe innbyggere presten for å høre om han kan iverksette et falskt mirakel, som kan skape blest om landsbyen. Slikt kan det bli penger av for butikker og virksomheter. Presten nekter, men et drap er ingen dårlig erstatning for et mirakel. Landsbyen skal få sin oppmerksomhet, og det skal bli positivt. Guitrys syn på mennesket generelt er ikke stort bedre enn hans syn på kvinnen.
Guitry var en livsnyter som levde på gåselever og champagne. Vanligvis ble han beskyldt for å filme teater, men denne filmen hadde et originalmanus. Han var upopulær før krigen blant intellektuelle. Etter denne filmen fikk han et større nedslagsfelt. Det hjalp også at Cahiers du Cinema skrøt av ham. Guitry hadde en lojal venn i Michel Simon, som satte Guitry ekstremt høyt. Ryktet sier at Simon fikk lov til bare å ta én tagning av alle scener i La Poison. «Jeg er best første tagning. Fra tagning to bedriver jeg skuespill».
Guitry var lite opptatt av tekniske finesser og komplekse scener. Det handlet om dialog og handlinger for ham. Fine bilder var uinteressant. En historie, som enten er sann eller usann, illustrerer dette. En kameramann foreslår at scenen skal begynne med lysekronen, før kameraet beveger seg nedover til gjestene i dansesalen. Guitry kommenterer tørt at lysekronen ikke har noen replikker.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: La Chienne, Boudu Saved from Drowning, The Two of Us og Diabolique.
Øyeblikket: En av ordvekslingene under rettsaken mellom Paul og dommeren. Paul oppfører seg om han er stjernen i et show, og graver seg dypere og dypere ned i en sump han umulig kan komme opp av. Han innrømmer drap, han beskriver hvor stygg kona er, hun mener han har gjort alle en tjeneste ved å ta livet av henne. Om ikke han hadde gjort det, måtte dommeren ha gjort det. Og dette fører til at han blir frikjent?
Lyd og bilde
New high-definition digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Denne filmen fra 1951 har veldig godt bilde og god lyd på denne Criterion-utgivelsen. Bildeformatet er 1.33:1, og kontrast og skarphet i svarthvitt-bildet er strålende. Et deilig bluraybilde. Lyden er klar, dialogen høres fint.
Ekstramateriale
New interview with filmmaker Olivier Assayas on writer-director Sacha Guitry’s influence on French cinema: I dette 16 minutter lange intervjuer snakker Assayas om hans syn på Guitry. Han mener Guitry gjenskapte fransk film.
Sixty-minute episode of Cinéastes de notre temps from 1965 featuring interviews with some of Guitry’s collaborators: Denne episoden varer faktisk i 67 minutter. Venner og kolleger snakker om Guitry. Sånn passe interessant. Han regisserte sin siste film fra sengen. Han gikk på 36 medisiner om dagen, påstår Michel Simon. Vi kan vel ta det som en fransk overdrivelse, men vi får vel tro at han var ganske så syk.
On Life On-screen: Miseries and Splendour of a Monarch, a sixty-minute documentary from 2010 on the collaboration of Guitry and actor Michel Simon: Her var det mye å ta tak i. Fin timesdokumentar med spesielt Michel Simon som målbærer om Guitrys egenskaper.
An essay by film scholar Ginette Vincendeau and a tribute to Guitry by filmmaker François Truffaut: Et veldig godt essay av Vincendeau, ikke så godt arbeid av Truffaut. Han har mest av alt laget et forsvarsskrift for Guitry, og kobler han sammen med regissører han liker. Han kaller også misogynien hans for «kjærlig». Nå har ikke jeg nok kunnskap om Guitry til å uttale meg om misogynien hans, men jeg blir generelt skeptisk til forsøk på å ufarliggjøre handlinger ved slik ordbruk. Jeg har heller aldri helt forstått kriteriene for hvilke regissører Cahiers de Cinema likte og hvilke de avskrev som reaksjonære og kjedelige. Men jeg vet at jeg ofte er uenig.
