Werckmeister Harmonies

Werckmeister Harmonies (Criterion nr.1215) (Blu-ray)

Ungarn – 2000 – Béla Tarr og Ágnes Hranitzky (svart-hvitt) –145 minutter – Dystopi, fabel, politikk, samfunnskritikk

Selvoppfyllende profeti

Nivå 1 (uten spoilers)

En landsby venter med gru på en omreisende utstilling med en hval og en prins. Alle steder utstillingen har vært, har det brutt ut opptøyer og vold. Innbyggerne blir mer og mer stresset og anspente, og ryktene florerer. Janos er en nysgjerrig ung mann som forsøker å bruke sunn fornuft og kunnskap i møtet med denne krisen.

Nivå 2 (med spoilers)

Endelig kommer Werckmeister Harmonies i The Criterion Collection. Den har jeg skrevet til selskapet og ønsket meg, og med spenning sett etter den femtende hver måned når Criterion Collection legger ut fremtidige utgivelser.  I hvert fall i 15 år. Min historie med denne filmen startet i forbindelse med min besettelse med Inland Empire av David Lynch i 2006. Jeg leste alt jeg kom over om Inland Empire for å forstå den bedre. I et kommentarfelt under den filmen, ble Werckmeister Harmonies nevnt som en film som kunne ha samme potensiale til inngående tolkning. For meg ble det et bekjentskap som langt overgikk Inland Empire, som jeg ikke synes har holdt seg så godt. Werckmeister Harmonies derimot, er min favorittfilm. Den inneholder også min favorittfilmmusikk. Jeg har som en av få i landet også lest romanen filmen er bygget på, «The Melancholy of Resistance» av László Krasznahorkai. Han har vunnet Man Booker International Prize.

Historien i Werckmeister Harmonies foregår en eller annen tid, et eller annet sted. Det er et vanlig grep når man ønsker å si noe allmenngyldig eller universelt. Man kan tenke at filmen kunne knyttes til Ungarn og kommunisme, men det blir for enkelt. Jeg tror på Béla Tarr når han velger å sikte høyere og fortelle en historie som kan foregå alle steder hvor mennesker bor.

Filmen starter med at vi befinner oss på en kro, rett før stengetid. Vårt vitne til handlingen i filmen er Janos. Jeg vegrer meg for å kalle han protagonist, for det er ikke han som får ting til å skje, han er bare den som observerer på vegne av oss.

Da Janos kommer til kroa, blir han straks oppmuntret til å vise dem hvordan en solformørkelse oppstår. Dette har han gjort før, og de ønsker å se det igjen. Janos plukker ut en av de fulle mennene til å være Solen, en til å være Jorden og en siste til å være Månen. De er fulle og fine, men klarer for så vidt å rotere og sirkulere samtidig, med god støtte fra Janos.

Janos forklarer oss at når Månen skygger for Solen og Jorden blir liggende i skyggen, blir det kaldt og mørkt hos oss. Da skjer det ting blant menneskene ingen egentlig ønsker. Som en god venn av meg sa, det onde skjer når mennesket er lengst unna Gud. Som egentlig bare er en annen måte å si at mennesket går seg vill til tider, og da kan all mulig faenskap skje. Som Janos sier: «Vi forstår ikke det vi ser. Det blir kaldt, fuglesangen stilner, hva skjer? Så går det tilbake til det normale. Sola gir varme og liv. Men det er ikke over.» Et tydelig frampek der altså.

Landsbyen i Werckmeister Harmonies befinner seg i en slik moralsk solformørkelse. Janos går rundt om kvelden og natten. Her plukker han opp andres bekymring om hvalen og prinsen, og hører drøyere og drøyere rykter. Han forsøker å balansere og berolige. Han ankommer alltid idet stedet holder på å stenge, om det er kroa eller kjøkkenet. Om natten går han rundt med avisene. Han er en bringer av kunnskap, både til krogjestene og avisabonnentene. På runden sin ser han lastebilen med hvalen ankomme landsbyen. Dagen etterpå står den på torget.

Janos er nysgjerrig og løser som den eneste en billett til utstillingen. Han studerer hvalen. Ute på torget har det samlet seg noen mennesker, men ingen vil inn og se. De har sterke meninger om hva hvalen er, men de nekter å gå til kilden for deres oppfatning. Dette kan overføres til hvordan mennesker velger å leve i ekkokammer, selv om fakta kun er et tastetrykk unna. Kanskje er det mer spennende å tro på det spektakulære uansett om det er dårlig fundert. Janos skal gå gjennom torget 2 ganger til, og for hver gang er det flere menn samlet der, mer aggressive enn forrige gang. Selv om de ikke går inn i lastebilen, virker det en kraft på dem. Siste gang Janos er på torget, skal det ende med at hundrevis marsjerer i takt for å utøve vold.

Det er vanskelig å ikke se parallellen til USA i dag. En stor gruppe mennesker som ikke vil oppsøke sikker kunnskap, men heller tro på rykter og konspirasjonsteorier. Slik Donald Trump med løgner og tullball forførte halve den amerikanske befolkningen og førte dem til stormingen av kongressen 6.januar 2021, stormes sykehuset i filmen. Béla Tarr kunne ikke forutse dette i 2000, men han har et godt øye for hvordan mennesker lar seg forføre av kraftfulle påstander og mennesker. Han har sett Orbans styre på nært hold og vært kritisk til Ungarns utvikling. En løgn blir til sannhet om den gjentas mange nok ganger.

Hva gjør at mennesker kaster fornuft og kritisk sans ut vinduet, og velger å følge noe så usannsynlig? Kanskje handler det om frykt, kanskje er det spenningen. Kanskje handler det om hvor fort man blir låst i en forestilling hvor enkleste vei ut er lenger inn? Man skal heller ikke undervurdere fellesskapet og følelsen av å ha forstått noe som ingen andre har forstått. Da er det fristende for meg å peke på at det er en grunn til det, men dette er en sterk pådriver i konspirasjonsattraksjonen. De tusenvis av MAGA-velgerne som marsjerte som en saueflokk mot kongressen følte seg som det motsatte av en saueflokk. De er de selvstendig tenkende. Når bevegelsen var i gang, var fellesskapsfølelsen sterk, som hos landsbyinnbyggerne på torget i Werckmeister Harmonies. Taktfast massesuggesjon, basert på informasjon like solid som en såpeboble.

En slags totalitær bevegelse som har støtte fra militæret, enten innenriks eller fra et annet land, truer i bakgrunnen. Janos har et sterkt forhold til sin onkel Eszter. Han er innom ham hver dag, og hjelper til med daglige sysler. Han er en intellektuell som nyter stor respekt i landsbyen. Hans kone, Tünde Eszter, er en av lederne i Bevegelsen. De vil gjenopprette orden, og trenger Eszter sin hjelp. Men Eszter hater både Bevegelsen og sin kone. Jeg tror Béla Tarr her setter kaos og opptøyer opp mot en sterk og totalitær stat. Pest mot kolera, IS mot Bashar al-Assads styre i Syria. Det må finnes en tredje vei, som regel løftet fram som demokrati i Vesten.

Janos blir rådet til å forlate landsbyen av en «tante». Hans navn er på en liste. Han vet at hennes mann er drept, men orker ikke å fortelle henne det. Janos er nå halvveis gal av det han har sett. Bygninger stikkes i brann og granatsmell høres. Han følger jernbaneskinnene ut av landsbyen, men et helikopter sperrer for ham. Han ender opp på (psykiatrisk) sykehus. Eszter besøker ham og snakker med ham. De skal bo sammen i et lite påbygg til huset sitt. Bevegelsen har tatt selve huset, og Tünde og politisjefen skal bo der. Han sier at ingenting betyr noe. Hva betyr det? Har Eszter også gitt opp å slåss imot Bevegelsen? Da besøket er over, vandrer Eszter gjennom torget. Lastebilen er smadret og hvalen ligger der som eneste gjenstand. Eszter går sakte mot oss, og snur seg mot hvalen. Den dekkes gradvis av tåke, som nok en ugjerning av menneskene som kan glemmes. Til vi gjør det igjen.

Tittelen kommer fra Andreas Werckmeister (1645-1706) sin standardisering av toner. Musikk kan jeg så lite om, men jeg kan forsøke å trekke ut det jeg tror er essensen. Han fjernet halvtoner, noe som gjorde ting lettere, mer standardisert, men også gjorde musikken fattigere. Dette er noe Janos sin onkel Eszter er veldig opptatt av. Han leser inn sin argumentasjon på kassett, og vi får høre hele argumentasjonsrekka sammen med Janos. Dette med å fjerne nyanser kan overføres til mange felt i våre liv. I politikk for eksempel, hvor debatter mellom politikere blir simplere og altfor forenklet. Igjen må jeg komme tilbake til Donald Trump, siden han personifiserer så mye av det som filmen advarer mot. En vulgær tufs uten kunnskap, som allikevel får med seg folk. Hvor er kunnskapen som skal løfte oss, hvor er nyansene i meninger og samfunnsdebatten? Har Andreas Werckmeister gjort oss en bjørnetjeneste med sin forenkling, orker vi ikke det kompliserte på noe felt lenger? Oppmerksomhetssyklusen vår er kortere, avisartiklene kortere, filmene raskere klippet og de populære bøkene enklere. Trenger vi bare en kandidat vi kan følge, et samfunn hvor vi ikke trenger å kunne noe om saken lenger, vi trenger bare å vite hva vår kandidat mener om den?

Béla Tarr er den fremste representanten for langsom cinema i nyere tid. Wercmeister Harmonie varer i ca 2 og en halv time, og har 39 klipp. Som Tarkovsky som tvang oss til å roe oss og hengi oss til hans verden ved å la kameraet filme en vanndam til vi ga opp, vil Tarr også være krevende for mange. Men bare bli med, ikke vær utålmodig. Dette har vi godt av. Spesielt oppladingen til scenen omtalt i Øyeblikket, er det viktig å engasjere seg i. Marsjeringen skaper et driv og forventning både fysisk og psykisk.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Sacrifice, Inland Empire, Stalker, Satantango, Waiting for the Barbarians og White Material.

Øyeblikket: Raseringen av sykehuset er stygg, det er de svakeste blant oss som velges ut som offer. De blir slått, revet ut av sengene og kastet i gulvet. Dette leder opp til filmens sterkeste øyeblikk, og et av de sterkeste øyeblikk i filmhistorien. Helt innerst i det siste rommet i sykehuset, henger et forheng foran et badekar. En av bøllene river det til siden, klar til å slå den som står der. På akkurat riktig tidspunkt kommer musikken inn, der vi nå ser en naken gammel mann stå i badekaret, forsvarsløs og svak. Assossiasjonen går til Holocaust. Noe skjer med bøllene, de ser på hverandre og innser hva de holder på med. Sakte snur de og forlater sykehuset. All energi er borte, ingen går i takt. Ingen orker å se på hverandre.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, supervised and approved by director Béla Tarr, with uncompressed monaural soundtrack: Nydelig bilde i 1.66:1. Endelig får jeg sett dette mesterverket i en kvalitet det fortjener. Fin skarphet, god kontrast som er så viktig i svart/hvitt-bilder. Lyden er fin, musikken er flott gjengitt. Ellers er det jo stort sett stille eller dialog.

Ekstramateriale

Family Nest (1979), Tarr’s first feature film: God film i en fin presentasjon. Ca 2 timer lang. Raust å få med som ekstramateriale. Tarr var 24 år gammel da han laget den. Den er annerledes enn hans senere filmer, mer realistisk og dagligdags.

New interview with Tarr by film critic Scott Foundas: En åpenhjertig Béla Tarr gir oss et intervju verdt å se. Han var lei av falske filmer og falsk skuespill da han begynte å lage filmer. Han nevner som sin inspirasjon filmer som Emigrants av Jan Troell og Andrei Rublev av Tarkovsky, sammen med Breathless og Man with a Movie Camera. Han er ferdig med å lage film, for han har sagt det han vil si. Treffende utsagn om musikken til Vig: Den er en karakter i filmen. Regissør, klipper, forfatter og komponist var fast firkløver de siste filmene. Bra team. Tarr har en oppsummering om filmen. De sa at dette ikke ville skje. Nå ser vi at det skjer. 21 minutter.

Trailer: Mektig trailer som gir et mystisk inntrykk. Perfekt. 1 minutt og 44 sekunder.

An essay by film programmer and critic Dennis Lim: Et meget, meget godt essay. Det trengs siden denne utgivelsen har svært lite ekstramateriale knyttet til filmen. Men begge er topp klasse. Lim påpeker at Béla Tarrs lange tagninger kler forfatter László Krasznahorkais lange innviklede setninger. Plot hos begge er sekundært. Lim er god når han viser hvordan Werckmeister Harmonies får frem hva som gir grobunn for fascisme, hva som gjør at den vokser og hvordan rykter og mistillit gir den feste. Nøkkelsetning fra Janos i begynnelsen av filmen: «Først legger vi ikke merke til tingene vi ser». Er dette et varsel om Orban som kom senere i Ungarn? Fascismen i verden er sterkere nå enn i 2000.