The Rose

The Rose (Criterion nr.757) (Blu-ray)

USA – 1979 – Mark Rydell (farger) –134 minutter – Drama, konsertfilm

Søken etter kjærlighet

Nivå 1 (uten spoilers)

Rose (Bette Midler) er en kvinnelig rockevokalist og superstjerne, løst basert på Janis Joplin. Hun sliter med alkohol og pillemisbruk, og en kronisk følelse av ensomhet. Det hjelper heller ikke at hun har en manager (Alan Bates) som driver henne hardt.

Nivå 2 (med spoilers)

Som en panter beveger Rose seg på scene, smygende det ene øyeblikket, kraftfull det neste. Hun minner meg om Mick Jaggers kroppsspråk, med også grimasene på plass. Midler sier selv hun var inspirert av mange av 60-tallets stjerner da hun fant sitt språk. Hun ville ha en hardhet i kroppsspråket, med slag i luften og hardt språk.

Rose er en ensom sjel, som egentlig søker etter bare én ting i livet. Hun vil ha annerkjennelse, være elsket. Denne bekreftelsen får hun kun på scenen. I privatlivet klarer hun ikke å knytte bånd til en partner. Hun inviterer dem inn i livet sitt, men klarer ikke å la være å skyve dem vekk fra seg. Dette snakker hun sårt om fra scenen, om hvor hardt det er å holde på en mann. Så skjer det da, at hun møter en spesiell mann. Houston Dyer (Frederick Forrest) og Rose får kjemi med en gang da de møtes under nok en krise i Rose sitt liv. Hun har nettopp blitt ydmyket av Billy Ray, en artist hun ser opp til, spilt av Harry Dean Stanton. Hun hopper inn i bilen til Dyer og de raser av gårde.

Det ultimate målet for Rose er å kunne komme tilbake til hjembyen sin som en stjerne. Hun forlot byen med mange dårlig opplevelser. En natt hadde hun sex med hele fotballaget på stadion, og våknet på 50 yardlinjen morgenen etter. Hun følte seg aldri hjemme der. Som hun sier fra scenen: «Det var ikke meningen å være for sen. Tilgir dere meg?» Og når publikum roper et rungende «JA», sier hun «Jeg tilgir dere også». Og det utsagnet er det nok ingen blant publikum som forstår fullt ut.

Desperasjonen hennes etter annerkjennelse fra sine egne bysbarn får flere uttrykk i løpet av filmen. På begynnelsen av filmen blir hun spurt av en journalist om konserten hun skal ha i hjembyen. Da sier hun at de er hennes egne, hun forstår dem og de forstår henne. Senere skaper hun møter som hun har spilt ut i sitt eget hode hvordan skal foregå. De forløper aldri slik. For eksempel går hun inn på butikken hvor hun pleide å kjøpe godteri som liten. Men butikkinnehaveren kjenner henne ikke igjen, og hun må hjelpe ham. Men han har ingen idé om hvem hun er i dag og hvorfor hun har kommet tilbake. Det neste møtet skal ende i katastrofe. Rose tar med seg Houston til baren hun hadde sin første spillejobb. Hun blir gjenkjent her og bedt om å synge en sang, akkurat som hun håpet. Problemet her er at det er en ufyselig mann ved baren som kjenner henne litt for godt igjen. Han var en av fotballspillerne den kvelden for mange år siden, og plager henne og Houston under sangen. Houston ender med å slå ham ned, og de rømmer stedet. Rose klandrer ham for å ha ødelagt alt og slår til ham. Det er dråpen for Houston, og han forlater henne der på parkeringsplassen.

I den første scenen får vi vite at Rose vil ha et år fri, at hun er utslitt. Vi får også se manager Rudge hensynsløse og manipulerende side da han presser henne til å fortsette. For ham er Rose synonymt med penger. Rose blir mer og mer utslitt som filmen skrider frem, mer preget av rus og forvirring. Hun merker at Houston er en god mann, men vet ikke hvordan hun skal forholde seg til ham. Hun tester hans vilje til å orke henne ved å forsøke å sjokkere ham. De ligger sammen i sengen og kosesnakker slik nyforelskede gjør, da hun bryter av. I stedet forteller hun historien med fotballaget på stadionet. Men han blir, han blir ikke sjokkert.

Houston forlater Rose flere ganger gjennom filmen. Grunnene er varierte. Vold, utroskap med tidligere kvinnelig kjæreste, ydmykende hån og manglende evne til å prioritere ham. Men Rose forsøker også å velge rett. Da er det ytre krefter som ødelegger for henne. Da hun igjen krever å ta et år fri, viser Rudge til kontrakten hennes. Så rammer han henne kynisk der han vet hun er mest sårbar. Han sier at friåret hennes starter nå, før konserten i hjembyen hennes. Og friåret blir permanent, hun er oppsagt. Finn en ny manager. Dermed står hun uten både Houston og Rudge.

Houston dukker opp én siste gang til som en reddende engel straks etter. Det er nå de drar til baren hun spilte for første gang. Etter at alt har gått til helvete der og Houston forlatt henne igjen, aner en doplanger et sårbart offer. Han gir henne, eller presser henne til å ta imot gratis dop av ham. Hun tar imot motvillig, og heller innpå alkohol og piller. Så ringer hun Rudge og avtaler å hentes til konserten. Mens hun venter, ringer hun foreldrene også. Foreldrene som hun har et dårlig forhold til, men som hun nå prater mildt og kjærlig med.

Når hun ankommer konserten, er det som en drøm. Fyrverkeri til ære for henne, mange tilskuere, endelig får hun revansjen sin. Hun rekker en intens sang, før hun kollapser og dør i sang nummer to. Sangen over rulletekstene summerer opp handlingen i filmen.

Apropos scenen hvor Rose blir ydmyket av artisten spilt av Stanton. Han gjorde dette på settet under innspillingen også, mot Midler. Han behandlet henne stygt og nedlatende, slik at Midler ikke likte ham i det hele tatt. Rydell mener det var en genistrek av Stanton, for scenen mellom dem ble dermed så ekte. Art imitates life eller omvendt.

En tidlig scene, hvor Rose og Rudge diskuterer en pause på kontoret hans, krevde mer arbeid enn man skulle tro. Kontoret er plassert høyt oppe i en skyskraper, med panoramautsikt over hele byen. For å vise oss publikum denne utsikten korrekt, måtte vinduene smøres inn med et spesielt stoff og lyssettingen være perfekt. Ellers ville sol, gjenskinn og andre utfordringer gi oss en helt annen scene. Dette var en av de mest krevende scenene i hele filmen, og den krevde mange ansatte i sving samtidig.

Konsertscenene var «ekte» på den måten at publikum var fans av Bette Midler, som nå måtte tilpasse seg Rose sin musikk og væremåte. Vilmos Zsigmod var fotograf på filmen, men det ble hentet inn et ensemble med dyktige fotografer under konsertene. Stjernenavn som Haskell Wexler, Lazlo Kovacs, Conrad Hall og flere til. Alle ønsket å være med, og håndtere kameraet selv.

Fredrick Forrest ble lagt merke til av Francis Ford Coppola og tilbudt en rolle i Apocalypse Now etter denne innsatsen. Alan Bates hadde flyskrekk, men fortalte det ikke til regissøren. Han var likblek da han måtte opp i helikopter, han trodde hvert fall ikke det skulle ta av. Men det gjorde det.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Doors, A Star is Born, The Way we were, Walk the Line og Sid&Nancy.

Øyeblikket: Da Houston Dyer drar fra henne for siste gang. Hun må velge mellom han og karrieren, men det er egentlig ikke noe valg. Hun lever og ånder for musikken og annerkjennelsen. Han haiker med en trailer og hun skriker ut «where’s everybody going?» Hun er forlatt nok en gang, nok en gang har hun støtt noen fra seg. Denne gang for godt.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, supervised by director of photography Vilmos Zsigmond, with 5.1 surround DTS-HD master audio soundtrack on the Blu-ray: Bildeformatet er 1.85:1. Bildet er ikke vakkert, men det er riktig og godt. Rydell ønsket at foto skulle vise svette, strev, ikke være pent, men ekte. Bildet fungerer utmerket. Detaljene er der, men det er en grovhet i bildet. Lyden er god, med stor vekt på musikk, selvfølgelig. Filmen har et rikt lydbilde med dialog, sang, lydeffekter, biltrafikk og musikk.

 

Ekstramateriale

Audio commentary featuring director Mark Rydell: Et greit kommentarspor. Rydell er full av beundring for Bette Midler og hennes prestasjon, som han klassifiserer som den beste kvinnelige skuespillerprestasjonen gjennom tidene.

New interview with actor Bette Midler: Fint intervju med Midler hvor hun beskriver hva hun var ute etter i rolletolkningen sin. Hun var veldig fornøyd med kostymene sine i filmen, som gikk i rosa, lilla og rødt. 17 minutter.

New conversation between Rydell and film historian and filmmaker Charles Dennis: Regissør Rydell ønsket seg Bette Midler i hovedrollen, han hadde sett henne før hun ble kjent. Han visste at hun sang i badehus for homofile, derfor fikk de laget en scene fra et slikt badehus i filmen. Mark Rydell spilte i The Long Goodbye, i rollen som en usympatisk gangstersjef. Visste jeg hadde sett ham før. 16 minutter lang samtale.

New conversation between Zsigmond and cinematographer John Bailey: Litt problematisk materiale, siden Zsigmond både har dårlig uttale og lesper. Men vi forstår at Janis Joplins familie var skamfulle over datteren, og ikke ville at navnet hennes skulle forekomme i filmen. Filmen er fra 1979, men handler om 1969. 30 minutter.

Archival interviews with Midler and Rydell, with on-set footage: Midler snakker ærlig ut om sin skuespillerdebut. Hun har alltid følt seg litt gammel, en gammel sjel. 14 minutter. I et annet klipp on location tar de en scene om og om igjen. God stemning, engasjerte skuespillere. 5 minutter.

An essay by critic Paula Mejia: Greit om musikeren Bette Midler, Rose/Janis Japlin og produksjonen.