Stalker

Stalker (Criterion nr. 888)(Blu-ray)

Sovjetunionen – 1979 – Andrei Tarkovsky (farger og sepia) – 161 minutter

Sonen

Nivå 1 (uten spoilers)

En guide tar to menn med seg inn i Sonen, på jakt etter Rommet, hvor dine innerste ønsker blir oppfylt. Stalker er en av de store, store klassikere i filmhistorien. Den er veldig krevende og sammensatt, symboltung og åpen for tolkninger. Det er ikke noe nytt jeg kan komme med her, ingen tolkning som ikke har blitt behandlet før, så jeg velger hovedsakelig å støtte meg til hva etablerte eksperter sier om filmen på ekstramaterialet. Slik kan lesere få et utgangspunkt for å hente ut sin personlige tolkning.

Nivå 2 (med spoilers)

I landsbyen som ligger tett opp til Sonen, bor guiden sammen med sin kone og barn. En slik guide kalles Stalker. Å føre noen inn i Sonen er straffbart. Kona er fortvilt over at mannen tar på seg et slikt oppdrag, for det er også farlig. Bevæpnet politi patruljerer rundt Sonen. I baren møter guiden sine to kunder. En forfatter som ønsker seg inspirasjon og en professor som ønsker seg kunnskap. Sonen skal gi dem begge det de ønsker.

I følge filmekspert Geoff Dyer, som bidrar med et interessant videoessay på ekstramaterialet, inneholder Stalker tidenes beste filmscene. Det dreier seg om overgangen fra sepia til farger ved 31 minutter, fra den vanlige verden til Sonen. De drar innover på en slags dressin, klanken fra dressinen blir mer og mer rytmisk og musikalsk der de nærmer seg Sonen. Da fargene kommer er det fullkomment.

Stalker er en film som stiller spørsmål kontinuerlig til den observante seer. Ett eksempel: Professoren blir bedt av guiden, Stalker, om å gå først. Vi følger hans synsvinkel. Så dukker Stalker, Forfatteren og Professoren opp i bildet. Hvem sin synsvinkel har vi nå? Sonens?

Alle filmer forandrer vår oppfattelse av verden. En dårlig film forandrer vår oppfattelse så lenge filmen varer, en god film forandrer den lenge. Stalker forandret Geoff Dyers verdensanskuelse permanent.

Stalker som film refererer bakover i tid, men på en pussig måte også peker fremover i tid. De kraftige piggtrådgjerdene og vaktene er en tydelig referanse bakover til Gulagleire, mens ingen som ser filmen etter 1986 kan unngå å assosiere Sonen med Tsjernobylulykken og det livløse landskapet vi kjenner derfra. Slike utilsiktede koblinger kan tilføre filmen en ny dimensjon. Våre assosiasjoner vil plassere mer uhygge og følelse av usynlig fare i dette landskapet de tre vandrer gjennom.

Det langsomme tempoet skal roe ned publikummet i begynnelsen, sette dem i en modus hvor de blir mottagelige for filmens tematikk. Tarkovsky har mye til felles med min favorittregissør Bela Tarr i så henseende. Tarr kan ha mye mer ekstremt langsomme tagninger enn Tarkovsky, men det kan ikke være tvil om at Tarkovsky må ha vært en inspirasjon for ham.

Tarkovsky benytter seg av arketyper i persongalleriet i filmen, som professoren og forfatteren. Men det er ikke så enkelt som å sette vitenskap opp mot kunst, det er mer komplisert enn som så hevder Geoff Dyer. Forfatteren er bitter og kynisk, trosser råd og går rett på. Noen roper STOPP, og han snur. Men ingen vedkjenner seg ropet, ingen av dem har ropt. En stemme har blitt generert av Sonen inne i hodet deres.

Vi kan godt tenke oss at Forfatterens og Professorens motforestillinger også er våre. Vi ser at Professoren mister en veske, for så å ha den igjen senere, da han plutselig er foran de andre i løypa. Tid har kollapset, fortid og fremtid gir ingen mening i Sonen. Hver mann har sin tidsopplevelse. Midt i Sonen ligger Rommet. Der skal du lære hvem du virkelig er, et dypere nivå av deg selv enn du selv har tilgang til. Men da de ankommer Rommet er det ingen av dem som vil gå inn i det. Komisk nok holder Forfatteren på å ramle inn i Rommet. Plutselig er de tilbake i baren, uten at de gikk inn i Rommet. Men hunden er med dem tilbake, som et bevis på at de har vært i Sonen.

Datteren til Stalker er i Sonen konstant. Hun er i farger og har deformiteter. Hun kan ikke gå. Alle barn av Stalkere har deformiteter. De har også andre egenskaper. Som vi ser i sluttscenen, kan datteren flytte glass ved hjelp av tankekraft.

Bastante utsagn kommer på rad og rekke i Stalker. De kan komme fra forskjellige karakterer, men felles er at vi som tilskuere må reflektere over dem. Her kommer et knippe:

Hard og sterk er Dødens følgesvenner. Man er myk som barn, hard og sterk når man dør. Som trær.

Menneskeheten eksisterer for å lage kunst.

Sonen er et mirakel.

Sonen oppfyller alle ønsker.

Sonen slipper gjennom de ulykkelige, de som har gitt opp alt håp.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Den brysomme mannen, Under the Skin, Solaris og Her.

Filmen vi har sett, skiller seg vesentlig fra boken. Filmproduksjonen endte i Tallin og filmet der. Noe gikk galt på laboratoriet og alt måtte skytes på nytt. Det var da Tarkovsky endret historien rundt Stalkerkarakteren. Boken fremstilte ham som en småkjeltring, mens Tarkovsky gjør ham til en hellig narr. Slik sett førte krisen til en bedre film.

Øyeblikket: Da vi ser gruppen på tre mennesker fra en synsvinkel som bare kan være fra Rommet. De er framme, men de vil ikke gå inn i Rommet. Hvorfor ikke? Rommet er målet med turen, en tur som har krevd mye både fysisk og psykisk. Det har også vært farlig til tider. Det fascinerer meg at man kan være så nærme kilden til kunnskap, og velge å ikke utforske det. Assossiasjonen til Werckmeister Harmonies slår meg her. Der byborgerne avstår fra å se på den omreisende hvalen, og heller leve i misnøye og mistenksomhet. Estetikken i dette utsnittet av Stalker er vakker, og skaper tid og rom for refleksjon over dette spørsmålet.

Lyd og bilde

Bildeformatet er 1.37:1 og lydformatet er mono. Det er et veldig rent bilde, og bildekvaliteten er av høy kvalitet. Skarpheten er god, kontrasten er riktig, fargene er godt gjengitt og detaljene står fint fram. Lyden er god, både dialogen og stemningsmusikken. Det er lite effekter i Stalker, dialogen står i sentrum.

Ekstramateriale

New interview with Geoff Dyer, author of Zona: A Book About a Film About a Journey to a Room: Kjempefint videoessay på 29 minutter med en entusiastisk filmentusiast. Britisk, korrekt og herlig særegen. Han forteller at han var utålmodig og kanskje for ung under den første visningen. Siden har han sett den mange ganger og alltid funnet nye detaljer. Filmen blir mer kompleks, ikke enklere, for hver visning. Det finnes ingen definitiv tolkning. Den er magisk og hverdagslig samtidig.

Interviews from 2002 with cinematographer Alexander Knyazhinsky, set designer Rashit Safiullin, and composer Eduard Artemyev: Intervjuet med Knyazhinsky er ikke så givende, for det er en sliten og syk mann som snakker. Det mest spesielle er at dette er det siste intervjuet han noen gang ga. Han er ekstra opptatt av at han er den siste som er igjen fra innspillingen. Alle de andre er døde (6 minutter)… Safiullin adresserer det som skjedde da førsteversjonen av filmen ble ødelagt. De som fremkalte filmen gjorde feil, og alt materiale måtte kastes. Safiullin sier at han hater dem som gjorde feil, og er ikke fremmed for tanken om at de gjorde det med vilje. Han har en fin lignelse på tapet av Tarkovsky. Han savner en å prate med om de viktige tingene. Det var som om Rommet ble borte (14 minutter)… Artemyev bidrar med det beste intervjuet her. Han var ansvarlig for musikken, og vi får et spennende innblikk i hvordan Tarkovsky forholdt seg til musikk. Han ville ikke ha en konsert, han ville ha lyder og bakgrunn. Musikken skulle skape gamle og dype røtter for en ny kunstart som film tross alt er. Artemyev fikk lite eller ingen tilbakemelding underveis. Han laget store mengder musikk, og ante ikke om det ville bli brukt (21 minutter).

An essay by critic Mark Le Fanu: Filmen er basert på Roadside Picninc av Arkady og Boris Strugatsky. Le Fanu har skrevet innsiktsfullt om filmen, og avslutter med oppfatningen mange av Tarkovskys nærmeste har. Strabasene under innspillingen av filmen tok livet av Tarkovssky, hans kone, hans beste venn Solonitsyn og kameramannen.