Shampoo

Shampoo (Criterion nr.947)(Blu-ray)

USA – 1975 –Hal Ashby (farger) – 110 minutter – drama, sexfarse

Frisøren George

Nivå 1 (uten spoilers)

Det er valgkveld i 1968. Nixon ender opp med å bli president som vi alle vet. Vi følger frisøren George mens han strever både med sine kvinner og sin forretningsidé om egen salong. Filmen utspiller seg i løpet av ett langt døgn.

Nivå 2 (med spoilers)

I løpet av dette ene døgnet ser vi treskallen, eller heller vakuumhodet, George stresse rundt fra kvinne til kvinne. Innimellom klipper han litt hår, men det ser ikke ut til at han fullfører noen klipp. Han forsøker å ha forretningsmøter også. Han tilbringer en usannsynlig mengde tid på motorsykkelen på vei til noe som aldri oppleves som fruktbart.

Alle kvinnene i filmen er smartere enn George, og han klarer ikke helt å se sin plass i verden. På en måte har han det klart, han skal starte sin egen frisørsalong, men samtidig er han utilstrekkelig i det sosiale liv. Han innrømmer at han ikke forstår kvinner, at de bare vil snakke om hvordan menn alltid svikter dem. I det han sier det til Lester, frustrert mann til frustrert mann, ser han fortapt ut.

For George er alle kvinnene samme person, Kvinnen. Det er min tolkning av det, sett på bakgrunn at han ordlegger seg på samme måte til alle og har samme kjælenavn på dem. Alle er «Baby» og alt er «great». Han er veldig distre, hopper fra samtale til samtale, spesielt mens han hjelper en kunde. Når kunden i tillegg ofte er en flamme, blandes ofte business og pleasure. Han må sjonglere sjalusi og intime samtaler ved å gå fra den ene og til den andre, men har bare noen meters avstand. Her ligger farsens kjennetegn, siden faren er stor for at kvinnene møtes i pinlige situasjoner. Jill er hans nåværende kjæreste, Lesters kone Felicia er hans elskerinne, mens Jackie er en ekskjæreste. Og han ordner håret til dem alle. Lester har også en elskerinne, nemlig Jackie. I tillegg forsøker Felicia å få Lester til å støtte etableringen av Georges frisørsalong, bare sånn for virkelig å vikle sammen alle de involverte.

En livsførsel som George har, med stadige erobringer og sjonglering med damebekjentskaper, er dømt til å ende dårlig. Men George har ikke evne eller karakter til å velge smart, og vi ser tidlig at dette ikke vil gå bra. For hver gang George unnslipper den store konfrontasjonen, vet vi at han har kommet nærmere den. Ikke overraskende ender filmenfor Georges del uten kvinner og uten salong. Aller verst er det at han har forspilt sjansen til å få Jackie, som griper sjansen til å gifte seg med Lester. Hun gikk lei av å vente på en kar som nærmest har skrytt av at han ikke kan binde seg til noen. Ironisk nok skjer det i det George har funnet ut at hun er kvinnen i hans liv. Filmen avslutter med en scene hvor George ser Lester og Jackie kjøre mot flyplassen, mens han selv ser mot en tom horisont. Horisonter symboliserer fremtiden veldig ofte, og dermed i dette tilfellet: en tom fremtid.

Bakteppet for historien er valgnatten i 1968, da Nixon endte med seieren. Men dette er ikke påtrengende i filmen. Filmen er ikke politisk i stor grad, men sier noe om kjønnsroller og den seksuelle revolusjonen. Nye kjønnsrollemønstre vokser frem, paradoksalt nok i en periode hvor det konservative partiet vant valget. Filmen leker litt med å la filmens største skjørtejeger være en frisør, et yrke som ofte forbindes med homofile. Lester er en tradisjonell konservativ, om enn nyrik, som ikke helt klarer å forstå et en heterofil mann vil velge en slik yrkesretning. Han tar dette opp flere ganger i løpet i filmen. Apropos nyrike, vi ser ofte antikt interiør og møbler som ser ut som det er kjøpt dagen før gårsdagen. Interiøridealet er møbler som er luksuriøse og gamle, men dette miljøet kommer ikke fra gamle penger og disse møblene er kjøpt, ikke vært i familien i generasjoner. Jeg føler at filmens humor best kommer til uttrykk i scenene fra disse miljøene.

Warren Beatty var produsent på denne filmen, og hadde arbeidet med den i ca 7 år før den ble en realitet. Han fikk en av New Hollywoods aller beste regissører med på laget, nemlig Hal Ashby. Han har mesterverk som Harold and Maude og Being There på sin CV. Ashby har den rette sensibiliteten for en film som Shampoo, og det kommer tydelig frem i måten han lar det politiske bakteppet aldri bli mer enn nettopp et bakteppe. Han var også et høyst oppegående og liberalt menneske som hadde en teft for å forstå og fremstille mellommenneskelige relasjoner på film.

Warren Beatty var Hollywoods sexsymbol nummer 1 i en ganske lang periode. Han var kjent for sine ganske så offentlige eskapader med kvinner. Det sjarmerende med Shampoo er at han spiller på sitt image, og George innehar elementer av den virkelige Beatty. Det skal dog sies at Beatty ikke var like begrenset som George fremstilles. Beatty selv går så langt som å beskrive George som patetisk. Et annet morsomt poeng som knytter sammen fiksjon og virkelighet er at to av George sine elskerinner i filmen spilles av Beattys ekskjærester, nemlig Julie Christie og Goldie Hawn. Meta på høyt plan, dette altså.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Bulworth, Carnal Knowledge, Blow Up og Bob&Carol&Ted&Alice.

Øyeblikket: Det må bli «I want to suck his cock» scenen på den prominente valgfesten. Først og fremst fordi det var første gang en slik setning var ytret i en Hollywoodfilm. Den ble senere brukt i markedsføringen. Dernest for at det er en morsom scene, nettopp fordi den bryter med stilen tidligere i filmen. Som farser går, handler det om pinlige øyeblikk og det blir neppe mer pinlig når Julie Christe straks etterpå forsøker å gjøre nettopp det.

Lyd og bilde

Herlig filmlikt bilde med flotte farger og dybde i bildet.Filmkorn er til stede i passende mengde. Skarpe detaljer, spesielt i utendørsscener og godt opplyste innendørsscener. Ellers kan innendørsscener være litt dunkle, med tilhørende mindre skarphet. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden kommer i to formater, mono og 5.1 surround DTS-HD Master Audio. Klar og fin lyd, livlig med overlappende dialog og bra romfølelse.

Ekstramateriale

New conversation between critics Mark Harris and Frank Rich: En samtale som flyter fint mellom to som er helt enige om alt vedrørende filmen. Det blir en skikkelig koseprat, men det fungerer godt. De berømmer fotograf László Kovács for hans blikk på Los Angeles. Han viser oss et røft og smoggy L.A. De påpeker at Nixonfesten kan minne om Rules of the Game, hvor menneskene er uvitende om det som skjer rundt dem i verden utenfor. Shampoo kostet 4 millioner dollar å lage, og spilte inn 49 millioner dollar. Den var en kjempesuksess.  30 minutters samtale.

Excerpt from a 1998 appearance by producer, cowriter, and actor Warren Beatty on The South Bank Show: Warren Beatty er gjest og snakker om Bonnie&Clyde og starten på New Hollywood-perioden i amerikansk film. Han later som om han ikke kan navnet på perioden, hvorfor vet jeg ikke. Bonnie&Clyde ble hyllet av unge kritikere og slaktet av de eldre. Han forteller en morsom historie fra denne filmens premiere: Beatty hadde insistert på at skuddsalvene skulle være ekstra høye, og lyden ble ekstra skarp av å fyre av inne i tønner. Men da filmen ble vist første gang, var all lyd like høy. Ikke noe ekstra sprut i skuddene. Beatty løp opp til kinomaskinisten, som stolt kunne fortelle at han hadde reddet filmen for Beatty. Han satt manuelt og dempet lyden hver gang det ble skyting! 13 minutters sekvens.

An essay by Rich: Teksten handler noe om filmens budskap, og noe om produksjonen og Beattys arbeid. Fint oppsummerende essay om tiden filmen handler om og ble laget.