Taste of Cherry

Taste of Cherry (Criterion nr.45) (Blu-ray)

Iran – 1997 – Abbas Kiarostami (farger) –99 minutter – Drama, Eksistensialisme

På vei mot døden

Nivå 1 (uten spoilers)

Herr Badii kjører rundt i bilen sin på den iranske landsbygda, og tar kontakt med unge menn med et forslag de kan tjene penger på. Noen misforstår det for homoseksuelle tilnærmelser og ber ham dra seg bort. Men det er helt andre ting herr Badii har i tankene…

Nivå 2 (med spoilers)

Jeg kan ikke forstå annet enn at tittelen Taste of Cherry henspiller på historien som taxidermisten forteller i bilen sammen med hovedpersonen, herr Badii. Men han forteller en historie om hvordan han gikk vekk fra sine selvmordstanker etter å ha spist morbær. Av en eller annen grunn velger Kiarostami å velge kirsebær i filmtittelen i stedet for morbær. Kanskje jeg bare er dum nå som ikke skjønner sammenhengen. Poenget er at hverdagslige gleder kan gjøre at du ser verdien av å leve videre. Tror jeg.

Herr Badii kjører altså rundt i bilen sin og nærmest har en audition i bilen sin med haikere, som alle er unge menn. Han ønsker å finne den rette til å bistå seg med et ytterst delikat (og ulovlig) ærend ifølge islamsk tro. Han ønsker å ta selvmord, men trenger noen til å komme tilbake morgenen etter og begrave ham i henhold til islamsk skikk. De skal rope navnet hans og om han svarer, skal de hjelpe ham opp av hullet. Om han ikke svarer skal de kaste 20 spadetak med jord over ham i hullet.

En ung soldat virker som det mest lovende prospektet, men han får kalde føtter mot slutten. Herr Badii har blitt for intens, og det ender med at soldaten kommer seg ut av bilen og springer av gårde i retning garnisonen. Han er fristet av pengene, men det veier tyngre at dette er en handling det ikke riktig å hjelpe til med. Til slutt får han napp hos en eldre utstopper, en taxidermist. Av ære lover han å utføre handlingene, men først gjør han alt han kan for å overtale ham til å leve videre.

Badii forklarer aldri de fremmede mennene, eller oss, hvorfor han ikke vil leve lenger. Han appellerer til deres medmenneskelighet, «er du min venn?», men det hjelper ham ikke med å knytte bånd når han ikke deler sine beveggrunner. «Du kan ikke føle det jeg føler», er det nærmeste han kommer. Men er ikke det selvmotsigende? Om vi ikke kan sette oss inn i hva et annet menneske føler, hvorfor skal vi da føle empati nok til å hjelpe ham?

Etter hvert som herr Badii søker, blir landskapet enklere og enklere. Borte er de menneskeskapte tingene, det er kun veien igjen. Kanskje det symboliserer at herr Badii har bestemt seg, det er ingen motforestillinger igjen, veien er klar og tydelig. Landskap i Kiarostamis filmer er viet mye interesse. Han har ofte enkel handling i filmene, med komplekse karakterer. Landskapet er knyttet til poesi, som i bilder gjentas motsatt vei, som rim og rytme. Spenningen i filmen er knyttet til én problemstilling, som følges hele filmen gjennom.

Planen følges nå som Badii har fått seg en medhjelper. Han legger seg i hullet som skal bli hans grav, og ser mørke skyer passere månen, i noen fantastiske bilder. Så klippes det til filmteamet som har en pause, med hovedrolleinnehaver og regissør ta seg en røyk. Er det for å minne oss på at dette er en film og at livet fortsetter? Det får bli opp til hver enkelt. Roger Ebert var negativ til hele filmen, ikke bare slutten, som han mente kun var en påminnelse om at vi ser en film. Han om det.

Dette er en langsom film, som gir oss tid til å dvele ved temaet. Hva gjør livet verdt å leve? Har herr Badii noe av dette? Om du får noe ut av denne filmen, avhenger både av interesse for temaet og tålegraden din av Kiarostamis filmatiske stil. Hovedpersonen møter forskjellige etnisiteter på sin ferd, og Iran har mange forskjellige etnisiteter i landet. Kiarostami er ikke glad i action eller vold på film. Jeg kan aldri huske å ha sett et våpen eller en voldelig handling i noen av hans filmer. Det er mer enn nok spenning inne i hvert menneske.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Leaving Las Vegas, The Fire Within og Oslo 31.august.

Øyeblikket: Herr Badii leter opp taxidermisten for å forsikre seg om at han har forstått oppdraget sitt. Vi forstår at tvil og usikkerhet, angst og alvor herjer i kroppen hans. Men han er fast bestemt. Jeg synes sårbarheten hans er sterkt formidlet, ansiktet hans er nakent der han forsøker å få kontakt. Han har nok aldri følt seg så alene i sitt liv.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Nydelig bilde. Noen av scenene som filmes gjennom frontruten har en flott dybde i seg, virkelig som å sitte i bilen selv. Dette er en film som fester seg som rødbrun i minnet, da den hovedsakelig foregår i ørkenlandskap. Formatet er 1.66:1. Lydformatet er ukomprimert mono som gjengir dialogene fint. Og det er omtrent bare dialog på lydsiden.

Ekstramateriale

Project (1997), a thirty-nine-minute sketch film for Taste of Cherry that Abbas Kiarostami made with his son Bahman Kiarostami: Far og sønn Kiarostami spiller ut scenene vi senere skal se i Taste of Cherry. Noen ganger diskuteres løsninger på scener. Her får vi vite summen som tilbys selvmordshjelperen, 2 millioner rials. Det tilsvarer 460 kr i 1997, i dag ville det vært ca 810 kr. Ta med i betraktningen at det er 2,5 ganger billigere i Iran enn Norge. Så ca 2000 kr i dag for at vi skal forstå summen bedre. 39 minutter.

New interview with film scholar Hamid Naficy: Veldig informativt essay om Kiarostami og spesielt Taste of Cherry. Kiarostami lærte seg effektiv historiefortelling gjennom 150 reklamefilmer. Samtidig blander han det med langsomme tagninger og dveling. Filmen ble ignorert av staten, de anså det som den beste strategien. 17 minutter.

Interview from 1997 with Abbas Kiarostami, conducted by film scholar Jamsheed Akrami: Han liker ikke å diskutere sensur med vestlige medier. Dette er et iransk problem som de skal håndtere selv. Om ikke annet gjør sensuren han mer kreativ. Han forandrer ikke sin filmatiske filmstil etter vestlige festivaler. Det er filmens tema som avgjør stilen. Interessant intervju på 19 minutter.

Program from 2017 on Kiarostami’s use of landscape featuring film scholar Kristin Thompson: Dette er materiale som har blitt laget for Criterion Channel. Raskt sammendrag av hva som kjennetegner Kiarostamis bruk av landskap i filmene sine. 7 minutter.

Trailer: Veldig kort, og mest opptatt av å få frem omtaler av filmen fra anmeldelser og det faktum at den vant gullpalmen i Cannes. 1 minutt og 18 sekunder.

An essay by critic A. S. Hamrah: Fint essay som utfyller resten av ekstramaterialet godt.