Cruel Story of Youth

Cruel Story of Youth (Criterion nr.) (4k)

Japan – 1960 – Nagisa Oshima (farger) –97 minutter – Drama, Krim, Samfunnskritikk

Skrevet uten noen som helst bruk av KI

Japans Enfant Terrible

Nivå 1 (uten spoilers)

En ung mann redder en ung jente fra en mulig voldtekt, for så å voldta henne selv. Allikevel fascineres hun av ham, og de innleder et forhold.

Nivå 2 (med spoilers)

Regissør Nagisa Oshima er en kompromissløs kunstner. Jeg koblet ikke navnet med en gang jeg så Cruel Story of Youth, men dette er jo regissøren bak den beryktede In the Realm of the Senses. Det var en film som utfordret sensuren i alle land med sine eksplisitte sexscener. I Norge fikk den navnet sansenes rike, og var veldig kjent, selv om ingen hadde sett den. Den ble ikke lovlig vist før i 2001 i Norge. Han har også laget Empire of Passion og min favoritt Death by Hanging. Den har jeg skrevet om tidligere.

Cruel Story of Youth starter med at vi ser en montasje av en demonstrasjon i svart-hvitt. Musikken er tøff, introen er kul. Demonstrasjonen retter seg mot «Japanese Security Act». Dette er en avtale mellom USA og Japan som gir USA rett til å ha militærbaser i Japan. Spesielt unge japanere følte at dette var nedverdigende. En av Oshimas sterkeste kvaliteter er måten han fletter aktuell samfunnsproblematikk inn i sine filmer. I Death by Hanging diskuterer han rasismen mot koreanere i det japanske samfunnet.

Makoto (Miyuki Kuwano) haiker med eldre menn, og havner i en ubehagelig situasjon da mannen kjører henne avsides for å utnytte henne. Kiyoshi (Yusuke Kawazu) dukker tilfeldigvis opp og banker opp mannen. Han tar penger av ham og truer med å politianmelde ham. Slik fødes en plan om raske penger. Deretter voldtar han jenta han nettopp reddet. Et pussig poeng er at regissør Oshima ikke tenkte at dette var voldtekt. Da han ble konfrontert med voldtekttematikken i filmen på en filmfestival i Vesten, ble han forvirret. Tony Raynes tar selvkritikk for at han ikke forberedte ham på at vestlig kultur ville tolke filmen hans slik. Han var med Oshima til festivalen. Raynes deltar i ekstramaterialet på denne utgivelsen.

Makoto blir fascinert av Kiyoshi, og ringer ham. Men han er ikke interessert i henne. Det ser ut som om han livnærer seg som gigolo for eldre kvinner. Han er en mannlig prostituert som har voldtatt henne. Allikevel er det hun som vil ha ham. Japanere er rare.

På et utested blir hun påspandert drinker av tre gutter. De har en plan om å sjekke henne opp for så å leie henne ut og tjene penger på henne. Kiyoshi dukker opp og redder henne for andre gang. Så voldtar han henne igjen. Hun lurer på hvorfor han alltid voldtar henne. Men nå blir de et par. De er ekte forelsket.

Søsteren til Makoto forsøker å få henne vekk fra ham og den selvdestruktive livsførselen deres. Skole og ære må vike for fristelsen som ligger i livet på skyggesiden. Ryktet går om at hun lever med en mann, og hun kan bli utvist. Søsteren stiller opp for henne og vitner om hennes karakter. Makoto tar opp igjen haiking med eldre menn. Han følger etter på mopeden sin. Om mannen er slesk, får han juling og blir ranet.

Ting eskalerer ganske fort. Hun blir gravid, men må abortere. De vikler seg inn i flere ran og blir arrestert. Kiyoshi forsøker til og med å slå en politimann. Dette er ungdom som er dømt til undergang. Men én gang viser Kiyoshi karakter. Han nekter å gi de tre gangsterne kjæresten sin. Det koster ham livet. Samtidig dør Makoto på en annen side av byen. Omtrent som Bonnie og Clyde.

Filmen har en herlig energi, og er moralsk fra en litt annen verden enn vi er vant til. Mye kan bli sagt om kvinnesynet her, men det er ikke en misogyn film. Tror jeg. Det er heller en film om desperat og desillusjonert ungdom uten noe å miste eller noe å vinne. Slikt skaper ikke et sunt samfunn.

Oshima var en regissør som ville noe med filmene sine. Montasjen han viser på begynnelsen var noe han ønsket også skulle skje i Tokyo. Han var utrolig nyskapende. Han ville ødelegge de gamle naturalistiske metodene i japansk film. Og han ville gjøre det med historien, framstillingen, lyd og bilde.Hele hans filmstil kan beskrives som push-pull. Han frastøter deg, så fascinerer han deg.

Sun Tribefilmene var filmer om misfornøyd ungdom. De ble gjerne stemplet som umoralsk av storsamfunnet. Men de tok virkelig pulsen på en generasjon japanere. Det er ikke vanskelig å se hvorfor filmene kunne oppleves som umoralske. Makoto tiltrekkes tydeligvis av sterke uavhengige menn. Så mye at hun kan voldtas uten å miste tiltrekningen mot mannen. Han har kommet lenger på feil sti, men hun kommer etter med stor determinasjon.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Double Suicide, In the Realm of the Senses, Crazed Fruit, Pale Flower og Woman in the Dunes.

Øyeblikket: Kiyoshi har kastet Makoto ut i vannet da de balanserte på tømmerstokker. Hun er dårlig til å svømme, og holder på å drukne. Hver gang hun forsøker å komme seg opp, dytter han henne uti igjen. Hun står i reell fare for å drukne, flere ganger går hun under, utmattet. Først da hun lover å ligge med ham, får hun komme opp av vannet. Dette er også en cruel story of youth.

Lyd og bilde

4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film and one Blu-ray with the film and special features: Litt overraskende at Criterion koster på seg en 4k-restaurering av denne filmen, men jeg er absolutt glad for det. Det er en heftig film med kraftige farger, spesielt gult og rødt. De gjør seg godt i denne flotte 4k-presentasjonen. Mye nærbilder, kraftig sol og utendørsscener, som skapt for 4k. Bildeformatet er ekstra bredt, 2.39:1. Lyden er plettfri mono.

Ekstramateriale

A Town of Love and Hope (1959), director Nagisa Oshima’s first feature film: En ganske fin film egentlig. Viser den fattige delen av Japans befolkning. Vi møter en liten familie med mor, sønn og datter. Gutten er desperat etter å avlaste sin mor som pusser sko. Han selger lillesøsterens duer, og selger dem på nytt hver gang de vender som hjem. Slik duer gjør. Men denne svindelen får ham til slutt i trøbbel. 1 time lang debutfilm.

Tomorrow’s Sun (1959), a short film by Oshima: En rar og springende kortfilm på 6 minutter. Litt cabaret, litt tablåfilm. Ikke min type film, men vitner om en regissør med mye på hjertet, ikke minst når det gjelder form.

Interview with film scholar Tony Rayns: Som vanlig er det lærerikt å lytte til Rayns. Han snakker både om filmen, regissøren og bakgrunnen for filmens tilblivelse. 20 minutter.

Trailer: Energisk og voldsom. Som filmen. Varer i ett minutt og 44 sekunder.

An essay by critic Chris Fujiwara: Godt essay hvor Fujiwara setter filmen i en kontekst med Sun Tribefilmene, som Crazed Fruit av Kô Nakahira. Morsomt å få hjelp til å gjøre koblingen mellom de forskjellige filmene.