Matewan

Matewan (Criterion nr.999) (Blu-ray)

USA – 1987 – John Sayles (farger) –133 minutter – Fagforeningskamp, periodefilm

Gruvewestern

Nivå 1 (uten spoilers)

USA på 1920-tallet. Filmen er basert på en sann historie om gruvearbeidere som organiserte seg i Matewan, West Virginia. Det endte med en krig hvor myndighetene sendte inn soldater for å slå ned streik og organiseringen. Filmen tar for seg prosessen med å organisere seg, og stopper før den fullskala krigen bryter ut. Chris Cooper filmdebuterer her med en hovedrolle, noe som er veldig uvanlig.

Nivå 2 (med spoilers)

Matewan passer som hånd i hanske med en annen film i The Criterion Collection, dokumentaren Harlan County USA som tar for seg en gruvearbeiderstreik gjennom 13 måneder i Kentucky. To ekstremt gode filmer om temaet som siver inn i hverandre og gjør hverandre bedre gjennom perspektivene sine, selv om de begge har sympatien sin tydelig plassert hos gruvearbeiderne.

Matewans konflikt involverer også en feide mellom to klaner, Hatfield og McCoy. Sid Hatfield var sheriff i byen og en av få funksjonærer som ikke løp makta sitt ærend. I filmen er vi lenge usikre på hvilken side han står på, og det samme er Joe Kenehan (Chris Cooper), fagforeningsstifteren som har blitt sendt ut fra Union Headquarters for å hjelpe gruvearbeiderne. Det er først når gruveselskapets væpnede lakeier kaster folk ut fra husene sine at han viser hvilken side han står på. Sid underskriver i praksis sin egen dødsdom da han ydmyker agentene fra Baldwin-Felts, det private detektivbyrået som er leid inn av gruveselskapet.

Matewan har en herlig, realistisk tekstur i bildet. Vi føler virkelig at vi er tilbake på 1920-tallet, selv om jeg selvfølgelig ikke har levd i den tiden. For å få det slitte utseendet på filmen dempes farger, og vi sitter igjen med et inntrykk av filmen i fargene brunt, grått og svart. Mange nattscener og naturlig lys fra hodelykter og oljelamper bidrar til stemningen. Noen ganger oppleves nattscenene som forvirrende i all sitt mørke, men det har også sin funksjon. I bakholdet som agentene har satt opp ved hjelp av filmens infiltratør Mr. Lively, er alt kaos, med skudd som kommer fra alle kanter. Ingen ser noe, og vil være midlertidig blindet av munningsflammer i mørket. Det viser oss hvor troverdig det er at en mye større andel enn det du skulle tro faktisk er dødsfall som følge av skudd fra dine egne. 24% har blitt nevnt i Irakkrigen, i dag er det mye lavere, kanskje nede i 2%. Men det avhenger av krigen, tidsepoke, antall falne, system for å rapportere dette og ikke minst om troverdige data blir sluppet fra militæret. Det er jo ikke noe man er særlig stolt over. Så jeg altså har ikke gått særlig dypt inn i dette, kun tatt noen overfladiske googlesøk og lest overfladisk i artiklene.

Gruveselskapenes mottrekk ved streik er alltid å frakte inn streikebrytere, som regel en gruppe arbeidere fra et annet sted som er enda dårligere stilt enn de streikende. De vil også arbeide for lavere lønn. I Matewan hentes det inn svarte og italienske arbeidere som settes av toget før det ankommer byen, men allikevel blir de banket opp av streikende gruvearbeidere. Kenehans oppgave er å få alle disse til å forstå at splittelse mellom dem gagner gruveselskapet. Arbeiderne må forstå at dette handler om de som arbeider mot de som ikke arbeider, altså gruvearbeiderne mot eierne. I virkeligheten pleide gruveselskapene å ansette forskjellige etniske grupper og holde dem adskilt. Da ville de aldri bli kjent og forstå at de hadde samme interesser. De sørget også for at de kom inn i gruvene gjennom forskjellige innganger. Uten samhold mellom arbeiderne var det ingen sjanse for organisering av dem alle. Joe Kenehan vet dette, og poengterer at de alle er arbeidere og at ingen er bedre enn andre. Det får han sakte, men sikkert gehør for, og når streikebryterne kaster ned redskapene i solidaritet med de streikende har han lykkes.

Lederen for de svarte streikebryterne er Few Clothes, spilt James Earl Jones (stemmen til Darth Vader). Han merker straks han kommer til Matewan at selskapet ikke liker spørsmål, og har sin egen strategi for å kontrollere arbeiderne. Utstyr som hakker og lamper som de trenger i arbeidet må de selv betale. Og alt de handler, skal handles i selskapets egen butikk. Om de handler at annet sted får de sparken. Ingenting hindre selskapet i å ta den prisen de ønsker. Allerede etter første måned, når selskapet trekker dem i lønn for utstyret deres, skylder de selskapet penger. Sann historie: en arbeider som klarte å spare opp litt penger, fikk ordre om å handle seg en dress i selskapets butikk ellers ville han få sparken.

Infiltratøren Mr. Lively er en Baldwin-Felts agent som har stor stjerne i gruvearbeidermiljøet. Hans oppgave er å forvirre arbeiderne og presse dem mot voldelige løsninger. En åpen væpna konflikt vil de garantert tape, han vet at myndighetenes soldater alltid vil ta deres side og slakte ned arbeidere om det kommer til kamp. Kenehan vet også det, og er innstendig på at all motstand må være ikke-voldelig.

Will Oldham spiller Danny, den 15 år gamle gruvearbeideren som også har et talent for å holde prekener. Hans spesialitet er å flette inn anekdoter fra Bibelen som er tilpasset gruvearbeidernes kamp og kampen for å organisere seg. Pastoren i menigheten er ansatt av gruveselskapet, i en kirke de har bygget, og prediker at fagforeningen er Djevelens verk. Dette var situasjonen på denne tiden, kirken støttet makta og var negative til sosialisme og arbeiderrettigheter.

Det er en av Dannys anekdoter som redder Kenehan fra å bli drept av Few Clothes, som har fått i oppgave å ta livet av Kenehan. Gruvearbeiderne som er i kirken, forstår hva Danny forteller dem mellom linjene og sender en mann for å avverge drapet. De to agentene i kirken har innrømt at de aldri har lest Bibelen, så de har ingen mulighet til å forstå hva Danny egentlig snakker om. Lively har klart å manipulere en kvinne i byen som har forelsket seg i Kenehan til å vitne falskt mot ham. Han har også forfalsket et brev til å se ut som at Kenehan er infiltratør. Denne sekvensen er inspirert av Potifars historie fra Mosebøkene, hvor Potifars kone legger seg etter Josef, for så å angi han til Potifar så han blir kastet i fengsel.

Etter alle provokasjonene eskalerer konflikten, satt skikkelig fyr på av det brutale knivdrapet på Hillard. Flere agenter er på vei, og sheriffen og borgermesteren venter på dem på togstasjonen. Det er duket for en skikkelig westernavslutning, i High Noon stil. Dette går under navnet the Matewan massacre, hvor Kenehan, borgermesteren, uskyldige forbipasserende og flere Baldwin-Feltsagenter dør. Gruvearbeiderne har bevæpnet seg og skyter fra skjulesteder mot den store gruppen agenter som ankommer. Noen få agenter overlever og flykter. Senere vinner de krigen, sammen med soldater. Men det dreier ikke denne historien seg om.

I den virkelige konflikten tilbake i 1920, ville selskapet rigge opp et Gatlingmaskingevær på togstasjonen for å beskytte streikebryterne som kom med tog, men den virkelige Sid Hatfield og borgermesteren nektet dem det. Agentprovokatørene var de mest voldelige og konfronterende i gruvearbeidermiljøet, for å eskalere konflikten. Agentene involvert i konflikten skydde ingen midler. De blandet parafin i melken til gruvearbeiderne i teltleirene, og vi vet jo hvem som drikker melk…

Matewan tok 7 år å få finansiert etter at manuset var ferdig. John Sayles er USAs nest største indieregissør etter John Cassavetes, og jobber litt etter samme trange rammer. Massakren har gjort et sterkt inntrykk på byen og uttrykket i byen, og filmen har også satt spor. Etter den har flere filmer fulgt i fotsporene i West Virginia. Selv om filmen ble spilt inn i Thurmond, er det jo byen Matewan som har blitt kjent. Thurmond ble valgt siden Matewan hadde modernisert seg for mye i tiden siden 1920, mens i Thurmond har tiden nærmest stått stille. Dette området er et hardt prøvet område. Kull er ferdig, miljømessig fy-fy og dermed stengte gruver. Opioidavhengighet har rammet hardt, og kombinert med fattigdom er det katastrofalt. Trump lovet at han elsket kull, men det har de ikke sett noe til, selv om han kanskje dro mange stemmer her på grunn av det.

Budsjettet var beskjedne 30 millioner kroner, og mesterfotografen Haskell Wexler ble hyret inn. For en radikal og politisk mann som han var filmen midt i blinken. Han kom med mye utstyr som løftet filmens produksjonsverdi, men også utgiftene. Samtidig var det ikke rom for å vente på et «Terence Malick-øyeblikk» på døgnet hvor lyset er perfekt. Om det regnet eller ikke, det måtte filmes hver dag.  Haren som blir gitt fra den lokale kvinnen til den italienske familien ble ikke drept pga filmen. De som har greie på harer vil se at den ikke er en type som hører til i West Virginia. Sayles sier den døde av naturlige årsaker, og ble frosset ned og fraktet til filmsettet fra et annet county. Den er ikke helt tint under filmingen, derfor ser vi at den er altfor stiv til å være nylig drept som filmen vil gi inntrykk av.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Harlan County USA, Kameradschaft, The Organizer, Bitter Rice og Ådalen 31.

Øyeblikket: Veldig mange gode øyeblikk i filmen, men jeg velger et litt utypisk øyeblikk. Det er natt og Sid Hatfield sitter ved skrivebordet sitt. Han skal antageligvis dø dagen etter, det er natten før hovedinnrykket av agenter kommer. Han skal stoppe dem på togstasjonen. Han vet han ikke vil få sove, så han fordyper seg i detaljer ved å pusse og sette i stand revolverne sine. Kameraet panorerer rundt skrivebordet hans, langsomt. Et øyeblikk som gir oss tid til å anerkjenne motet hans, i en tid som føles som hans siste på denne jord. Allikevel står han i det, omtrent som sheriffen i High Noon.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, supervised by director John Sayles, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Bildeformatet er 1.85:1. Herlig bilde som føles så riktig slik vi tenker på 1920. Dempede jordfarger og ellers mye naturlig lys skaper en troverdig atmosfære. Bildet er skarpt, detaljrikt og med god tekstur. Lyden er også rik og fyldig i mono. Veldig fin utgivelse.

 

Ekstramateriale

Audio commentary from 2013 featuring Sayles and cinematographer Haskell Wexler: Et kommentarspor som ikke bare beskriver filmtekniske ting, men også tar seg tid til å være politiske. Vi får mange sanne anekdoter fra den virkelige kampen i 1920. Spennende! God flyt, tydelig tale, alt bra.

Two new documentaries on the making of the film featuring Sayles, producer Maggie Renzi, production designer Nora Chavooshian, and actors Chris Cooper, James Earl Jones, Mary McDonnell, Will Oldham, and David Strathairn: Union Dues – Tar for seg innspillingen, men også West Virginia i dag. Kull ut på grunn av miljø og at fracking er mer energieffektivt. Vanskelige levekår for en prøvet befolkning. 26 minutter. Sacred Words – Sayles brukte lokale statister for å dialekten riktig, men også for å skape tilknytning til lokalsamfunnet. Mange kvinner var del av filmstaben. 31 minutter.

New interview with composer Mason Daring: Grunnidèen i Matewans musikk er at forskjellige kulturers musikk skal smelte sammen, slik gruvearbeiderne gjør. 19 minutter.

Short documentary on the impact that Matewan’s production had on West Virginia: Litt om hvordan filmen ble laget og området den ble spilt inn i. 28 minutter.

New program on the film’s production design featuring Chavooshian: Når vi sammenligner settet som ble bygget i filmen med bilder fra Matewan 1920, ser vi at de har truffet godt med set design. Lave budsjetter gjorde at de måtte være kreative med ressursene. For eksempel klarer de å gi inntrykk av en 50 telts leir med kun 12 telt. Det oppnådde Chavooshian ved å flytte telt rundt og bruke en desorienterende kameraføring. Dette skal man vanligvis være forsiktig med for ikke å miste publikum. Subtile grep i produksjonsdesignet skulle skape forsterkning av følelsen av at italienerne levde i et fremmed miljø. Ved å bruke aviser som tapet i husene, som var vanlig siden det var billig og isolerte godt, formidles at italienerne er omringet av et fremmed språk både i tale og skrift.

Trailer: Glitrende trailer, omtrent uten dialog. 1 minutt, 46 sekunder.

An essay by critic A. S. Hamrah: Et helt greit essay, men uten den store verdien.