Death in Venice

Death in Venice (Criterion nr.962) (Blu-ray)

Italia – 1971 – Luchino Visconti (farger) –131 minutter – Drama

Se Venezia og dø

Nivå 1 (uten spoilers)

Venezia 1911. En komponist har hatt en grusom konsertopplevelse og må reise bort for å roe ned nervene. Han ender opp alene i Venezia. Allerede den første dagen ser han en usedvanlig vakker ung gutt, og blir bergtatt. Han klarer ikke å tenke på annet.

Nivå 2 (med spoilers)

Dirk Bogarde spiller Gustav von Aschenbach, komponisten som blir besatt av Tadzio (Bjørn Andresen). Aschenbach er bygget på Gustav Mahler, og derfor brukes Mahlers musikk gjennom hele filmen. Fornavnet ble beholdt. Bogarde ble også sminket og kledd for å ligne Mahler. Thomas Mann skrev boken filmen er bygget på, men regissør Luchino Visconti valgte å bytte hovedpersonens profesjon fra forfatter til komponist.

Filmen har fått kritikk for at den forklarer det boken hintet om, Platons skjønnhetsideal videreført i det athenske mann-gutt forholdet. Tadzio er taus som en gresk statue. Både boken og filmen er basert på gresk mytologi.

Første gang Aschenbach får øye på Tadzio er på konsert i hotellsalongen. Han klarer ikke å la være og stirre, han hever avisen for å skule øynene sine, men må straks senke den igjen. Det tar ikke lang tid før Tadzio legger merke til det, og føler seg sett på en måte han ikke har blitt sett på, i hvert fall av en voksen mann må vi anta.

Ganske tidlig i filmen kommer det opp en interessant diskusjon om musikk mellom Aschenbach og Alfred, hans venn. Aschenbach søker etter musikk som er perfekt, som er uavhengig av sansene og ikke ambivalent. Skjønnheten kan kun nås åndelig. Alfred er rykende uenig. Musikk er ambivalent, og skjønnheten i den kan kun nås med sansene. Aschenbach streben etter den perfekte musikken er det som gjør den siste konserten til en katastrofe. Musikken er livløs, kanskje teknisk perfekt, men totalt uten appell til sansene, som tross alt er hva publikum bruker når de lytter. Publikum buer kraftig og Aschenbach flykter inn i garderoben. Alfred er rasende, viser ved et piano hvor livløs musikken er. Dette platonske skjønnhetsidealet er overførbart til Aschenbachs erfaringer i møtene med Tadzio, hans skjønnhet kan kun oppleves åndelig.

Vanligvis beskrives filmer ofte som dialogdrevet. De fleste ganger plotdrevet. I dette tilfellet må vi si blikkdrevet. Det er bemerkelsesverdig lite dialog i filmen, som strekker seg over to timer. Og når det prates er det ofte på mange forskjellige språk, polsk, engelsk, fransk, russisk og italiensk. I stedet ligger fokuset på blikkene de to hovedpersonene gir hverandre. Det er ikke så mange av dem heller, men filmen når sine delmål ved hver blikkutveksling. Neste blikkontakt blir det naturlige målet for filmen.

Tadzio er på ferie sammen med sin mor og søsken og de prater polsk sammen. De er hver dag på stranden, og ca 14 år gamle Tadzio veksler mellom aktiviteter med familien og jevnaldrende venner. Løping og lekeslåssing tolkes gjennom Aschenbachs blikk, og får et homoerotisk preg over seg, noe som kanskje skal tillegges hans blikk. Viscontis regi er ikke påtrengende førende her. Gutter løper som de gjør, guttens kroppsbygning er som den er og badedraktene på 1910-tallet er hva de er. Visconti forandrer heller ikke på hårfrisyren til den svenske skuespilleren som spiller Tadzio, det ser vi fra auditionklippene på ekstramaterialet.

Første gang Tadzio tester Aschenbach er i heisen. Han holder blikket uvanlig lenge, og det gjør sterkt inntrykk på Aschenbach, som knapt kan puste når han kommer inn på rommet sitt. Han skal egentlig forlate Venezia dagen etterpå, men en feil med baggasjehåndteringen gjør at han må bli i Venezia. Han kjefter i vanlig stil, men vi ser også at han egentlig er fornøyd med det. Da får han sett Tadzio enda noen dager. Aschenbach er et ensomt menneske, han er alene hele tiden. Alle måltider, alle strandbesøk, alle spaserturer rundt i byen. Gjennom tilbakeblikk ser vi at han har hatt både kone og barn, men vi ser også at noen blir gravlagt. Jeg tolker det som barnet deres, og da endte kanskje ekteskapet også.

Mot slutten av filmen dukker det opp rykter om en epidemi. Aschenbach forsøker å få mer opplysninger om epidemien, men blir avfeid med forsikringer om at det ikke er noe å bekymre seg for. Utenlandske aviser forsøker å så splid eller overdrive. Til slutt får han en annen forklaring av en bankfunksjonær, først den offisielle, så den faktiske. En asiatisk koleraepidemi har blitt oppdaget i Venezia, to mennesker er døde. Han anbefaler å komme seg bort fra Venezia før byen stenges ned. Det holdes skjult for å beskytte turistnæringen. Aschenbach tenker straks på Tadzio, og tar kontakt med moren. Men han framstår som forvirret og rar, og hun blir mer redd for ham enn advarselen hans.

På slutten av filmen snakker Aschenbach med Tadzio for første gang. Han forteller ham at han aldri må smile slik til noen, underforstått at han aldri må komme ut av skapet, men holde det inni seg. Vi kan si at filmen har tre hovedmotiv. Det er en kjærlighetshistorie, ren og ikke seksuell. Den handler om en manns forfall, sammenlignet med Venezia. Den handler også om en kunstners jakt på perfeksjon i kunsten, og forstår at den finnes utenfor kunsten. I alle Viscontis filmer, er et av motivene oppløsningen av samfunnet.

Etter dette forfaller livet i Venezia og byen selv. Lik bæres bort, smitte i klær brennes i gatene og på torg, det kalkes og desinfiseres overalt. Sykehusene er fulle. Dette forfallet speiles i Aschenbachs eget forfall som menneske. De vandrer rundt i gatene, Tadzio med sin mor og søsken, Aschenbach på trygg avstand. En frisør har farget håret hans og barten, sminket ham blekere og lagt på mascara. Da forfallet er fullført dør han på stranden, med hårfarge rennende ned ansiktet som Rudy Guiliani på den nå famøse pressekonferansen i Washington.

Death in Venice fikk blandede kritikker, mye pga den nevnte problemstillingen at filmen viste hva romanen hintet om. Litteraturkritikere lagde seg en forestilling om at boken egentlig ikke handlet om homoseksualitet, men om noe annet. Det blir noe søkt, da både Mann og Visconti var homofile, selv om sistnevnte var mer åpen om det. Thomas Mann levde i heterofilt ekteskap med barn. De var også begge fra overklassen.

Visconti kom fra aristokratiet. Han startet med italiensk neorealisme, men i motsetning til de andre regissørene bygget han filmene på romaner. Han var aktiv på venstresiden i politikken, men følte seg aldri hjemme i denne filmretningen. Så han skiftet stil, og begynte å lage film om overklassen, som The Leopard og Senso. Onde tunger mente det var dette han egentlig var, så greit å bli kvitt ham. Men han holdt på sitt nærmest kommunistiske politiske syn. Visconti forsto at vanlige folk gjerne ville se film om andre enn seg selv og deres egen hverdag. De ville se noe nytt, mennesker som levde annerledes, som overklassen.

Sist du mest sannsynlig så Bjørn Andresen, var det som den gamle mannen som tar ættestupet i Midsommar…

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Lolita og Baby Doll.

Øyeblikket: Tadzio som flørter med Aschenbach. Lenge har vi forstått at det er han som er i kontroll, at Aschenbach er maktesløs siden han ikke kan eller vil ta kontakt. Så det er barnet som har kontroll og tester ut sin tiltrekningskraft. Han har gitt Ascenbach blikk gjennom hele filmen, her bruker han hele kroppen når han svinger seg mellom søylene på vei mot stranden og for hver runde ser rett på Aschenbach. Han på sin side er helt trollbundet og ganske så patetisk. Barnet forstår neppe makten han sitter med, men ser at han får respons. Det er ikke sikkert han forstår hva spillet dreier seg om engang, såpass ung er Tadzio. Men han forstår en del.

Lyd og bilde

New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Det er et deilig, dempet bilde. Spesielt dybden i bildet er tilfredsstillende. Her er blurays fremste fordel framfor DVD. Kontrasten er flott, skarpheten og detaljene likeså. Filmkornet kan sees i akkurat passe mengde. Formatet er 2.35:1. Lyden er godt gjengitt.

 

Ekstramateriale

Luchino Visconti: Life as in a Novel, a 2008 documentary about the director, featur­ing Visconti; actors Burt Lancaster, Silvana Mangano, and Marcello Mastroianni; filmmakers Francesco Rosi and Franco Zeffirelli; and others: Lancasters beste opplevelser i sin filmkarriere var med Visconti. Jean Renoir var en mentor for Visconti. De forandret navnet på hotell des Bains sin storstue til Visconti Hall etter filmen. 55 minutter.

Alla ricerca di Tadzio, a 1970 short film by Visconti about his efforts to cast the role of Tadzio: 30 minutters dokumentar om jakten på Tadzio. Vi ser audition i flere land. I Stockholm dukker Bjørn Andresen opp. Han får rollen selv om han er litt for høy.

New program featuring literature and cinema scholar Stefano Albertini: Visconti gjorde stort sett litterære adapsjoner. Ønsket ofte overdådige scener. 24 minutter.

Interview from 2006 with costume designer Piero Tosi: Kostymedesigneren hadde ingen kommunikasjon med Visconti. Han var 23 år gammel, altfor uerfaren. Måtte kommunisere gjennom Francesco Rosi. Filmen ble unnagjort fort, med lite forberedelse. 20 minutter.

Excerpt from a 1990 program about the music in Visconti’s films, featuring Bogarde and actor Marisa Berenson: Bogarde mente de laget en opera, ikke en film. Han var dypt inne i rollen. Når han var klar ga han Visconti et tegn, så filmet de. Viscontis instruksjoner kunne være av typen: «Du er for Mozart». 8 minutter.

Interview with Visconti from 1971: 3 minutters intervju med Visconti om hva filmen egentlig handler om. En produsent ville bytte ut Tadzio med Tadzia. Hadde tydeligvis ikke forstått hva filmen handlet om…

Visconti’s Venice, a short 1970 behind-the-scenes documentary featuring Visconti and Bogarde: Visconti inspiserer alle detaljer på settet før det filmes. Etter det improviserer han. Han er besatt av detaljer. 9 minutter.

Trailer: Lang og god trailer, men griper ikke filmens følelse eller langsomhet. 3 minutter og 50 sekunder.

An essay by critic Dennis Lim: Godt essay om det grunnleggende motivet i filmen, og hvordan Visconti og Bogarde arbeidet fram karakteren.