The Long Good Friday

The Long Good Friday (Criterion nr.26) (4k)  

England – 1980 – John Mackenzie (farger) –114 minutter – Gangster, action, IRA 

Den beste britiske gangsterfilmen? 

Nivå 1 (uten spoilers) 

Kongen av Londons underverden, Harold Shand, er på nippet til å nå sitt endelige mål. Får han til en avtale med en gren av den amerikanske mafiaen, tar han steget opp i finans- og eiendomseliten. En nesten helt lovlig forretningsverden hvor han endelig kan fremstå respektabel. Men så begynner angrep etter angrep mot hans organisasjon. 

Nivå 2 (med spoilers) 

Historien begynner skikkelig i det Harold Shand og han kone Victoria organiserer en fin middag for (korrupte) lokale topper innen politikk, politi og forretningsverden. De bygger nettverk og festens æresgjester er to representanter fra den amerikanske mafiaen. Dette er settingen Harold har drømt om, å være den lille statsmannen som kan snakke i store ord om Englands plass i Europa, og hvordan London skal være Europas hovedstad. I noget svulstige vendinger deklamerer han sine visjoner for London, England og samarbeidet med amerikanerne, «Hands across the ocean». Det simple havneområdet skal huse luksusleiligheter om Harold får det som han vil. Inne i den lille brutale gangsteren bor det en patriotisk og respektabel forretningsmann. 

Midt i denne sammenkomsten, der hvor alt Harolds arbeid, nettverksbygging og planlegging skal gå opp i en høyere treenighet, begynner motgangen. Broren Eric blir drept av en bilbombe, en bombe blir funnet udetonert i et kasino, Harolds høyre hånd blir funnet knivdrept i en svømmehall før en bombe sprenger puben i lufta, sekunder før Harold og amerikanerne skulle spise lunsj der. Nå kan ikke amerikanerne holdes utenfor lenger, noe er på gang. Er det en krig blant gjengene i Londons underverden? Dette er ikke en ønsket situasjon for å kunne inngå et samarbeid. 

Harold er forvirret og desperat, men satser alt på å holde fasaden overfor amerikanerne. Alt er under kontroll. Men amerikanerne er ikke født i går, og forstår at Harold er under angrep. Victoria tar dem med seg på restaurant, og må gi dem all informasjon for at de ikke allerede nå skal avslutte og returnere til USA. Hun klarer å forhandle seg fram til 24 timers ekstra frist på å få dette under kontroll. 

Harold på sin side har funnet ut at dette er IRAs verk. Han har allerede fart brutalt fram mot andre gjenger i London, men selvfølgelig uten resultat. Som han resonerer seg fram til sammen med en av løytnantene sine: hvem kan ønske å hevne seg mot ham? Ingen, alle er døde. Harolds vei til toppen er strødd med lik og overvunne motstandere. Det viser seg at musene har danset på bordet mens katten har vært borte. Jeff, hans venstre hånd, har satt i gang sitt eget opplegg i Nord-Irland. Det resulterte i en død sjåfør og døde IRA-medlemmer. Nå er de ute etter hevn, og den retter seg mot Harolds organisasjon siden Jeff er knyttet til den.  

Harold får føle en vrede rettet mot ham han aldri har følt, med en styrke han aldri har opplevd. En terrororganisasjon som IRA brukte bomber som foretrukket metode. De har ingen behov for å være diskre, slik en annen gangstergjeng ville ha hatt. Når bombene begynner å sprenge rundt om i London blir både politi og politikere nervøse, spesielt de korrupte. Harolds politikontakt blir funnet korsfestet til et gulv. Alt foregår på langfredag, noe Harold reagerer spesielt sterkt på. «Hvem sprenger noen i lufta på langfredag?» 

Jeff må nok føle at nettet snører seg rundt ham. Enken etter sjåføren som ble drept spytter ham i ansiktet på åpen gate. Byråd Harris forteller både Victoria og Jeff selv at Jeff er en drittsekk, ikke han selv. Og endelig konfronterer Harold han med ryktene. Denne konfrontasjonen ender med at Harold dreper Jeff, et slags uhell i et raseriutbrudd. 

Harold er en meget interessant karakter. Han er sårbar, hissig, egenrådig og engstelig. Han er veldig ivrig etter å imponere amerikanerne. Her framstår ham som en liten gutt. Denne nydelige kompleksiteten klarer Bob Hoskins å formidle på en ytterst troverdig måte. For eksempel i lugaren til den amerikanske lederen hvor Harold snakker om alt de skal oppleve og alle han må møte. Amerikaneren ber om ro og tid. Victoria er den som demper Harold og gir amerikaneren rom. Uten henne hadde oppholdet deres blitt enda kortere. 

For Victoria og Harold er et nydelig par. Han kommer fra arbeiderklasse, hun kommer fra overklasse. Hun er den stabiliserende i forholdet og organisasjonen. I omgangen med korrupte politikere og politifolk, er hun uvurderlig. Hun kan snakke med den klassen mennesker, og gjøre prosjektet innbydende for pengefolka i forretningslivet. Hun blir den simple arbeiderklasseguttens alibi for at dette er troverdig. Hun forstår mentaliteter Harold ikke har forutsetninger for å forstå, noen gang. 

Både Jeff, byråd Harris og den korrupte politimannen Parky advarer Harold mot IRA. Filmen har som tema kampen mellom en gangsterkapitalist som Harold mot en terroristorganisasjon som IRA. Hvem vil komme seirende ut? For filmen er det ikke tvil, og heller ikke for de tre som råder Harold til å skape fred med IRA. En organisasjon som ikke motiveres av penger vil alltid være sterkere, villig til å gå lenger og ofre mer. Harold er sjanseløs. 

IRA når fort delmålet sitt, at Harold ikke skal klare å dra i land samarbeidet med amerikanerne. Da Harold tror han har ordnet alt, nøstet opp saken og eliminert IRA, har amerikanerne allerede fått nok. De drar hjem. Harold ser livsverket sitt falle i grus, og reagerer som den han opprinnelig var. Han skjeller og smeller, er glad han ser hvem de egentlig er før de hadde blitt for involvert. Briter og europeere er mye bedre enn amerikanere osv. Rett etter dette kommer sluttscenen. Harold setter seg inn i en bil, og forstår for sent at det er en felle. Victoria er fanget i en annen bil. IRA har tatt kontroll på dem begge. Så kommer den ikoniske sluttscenen (se Øyeblikket). 

George Harrison fra Beatles grunnla Hand Made Films mot slutten av 70-tallet. Han ville bidra til at gode britiske filmer ble utgitt, i en tid hvor kun kommersielle filmer fikk interesse fra studioene. The Long Good Friday var en av disse filmen som ble tatt under Hand Made Films vinger. Nydelige filmer som Life of Brian og Withnail and I er andre eksempler. The Long Good Friday må være den beste britiske kriminalfilmen som er laget. Den kommer ofte på topp 10 over britiske filmer, vel fortjent. Idéen om å sette en kriminell organisasjon opp mot IRA er spennende.  

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Get Carter, The Long Goodbye, Mona Lisa, The Hit og The Friends of Eddie Coyle. 

Øyeblikket: Denne nydelige sluttscenen. Så enkel, så sterk. Og så uendelig dyktig formidlet av Bob Hoskins. Kun gjennom øynene og ansiktsuttrykk klarer han å vise oss hver enkelt tanke etter som de kommer inn i hodet hans, blir prosessert og forlatt. Vi ser hvordan han bearbeider det faktum at hans store plan har gått i vasken, at han har tapt London, at Victoria er kidnappet, at han er kidnappet og at han skal dø nå. Og at det er uunngåelig. Hans liv er nå straks over. Mackenzie instruerte Hoskins til å gå gjennom hele filmens historie i hodet sitt. Dette grepet fungerte optimalt for denne scenen. 

Lyd og bilde 

New 4K digital restoration, approved by director of photography Phil Méheux, with uncompressed monaural soundtrack . One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and two Blu-rays with the film and special features: Nydelig 4k bilde. Detaljer i klærne er slående. Som vanlig best i nærbilder i dagslys, og da er det som du kan rekke ut hånden og ta på disse menneskene som står i stuen din. Topp bilde, deilig struktur og skarphet. Old school, litt soft og blast til tider. Lyden er et kraftfullt monospor som også kan å gjengi eksplosjoner på en god måte, som den gjør med dialogen. 

 

Ekstramateriale 

Audio commentary with director John Mackenzie: Veldig fint kommentarspor. Innsideinformasjon og forklaring av løsninger de valgte. Arbeidstittelen var The Long Good Friday, som filmen også endte opp med. Alternativet var The Paddy Factor. Paddy betyr irsk, og Mackenzie nektet å bruke denne tittelen, da det ville røpe det irske innslaget i filmen fra starten av. 

An Accidental Studio (2019), a documentary about the early years of Handmade Films: Kjempegod dokumentar om det herlige lille filmstudioet Hand Made Films, som sørget for at mange gode filmer fikk se dagens lys. 97 minutter. 

Introduction by Criterion Collection curatorial director Ashley Clark: Fin liten intro av Clark, som ikke nøler med å utrope filmen til Englands beste kriminalfilm. Jeg er enig! 6 minutter. 

Documentary about the making of the film featuring interviews with Mackenzie and actors Bob Hoskins and Helen Mirren: Denne dokumentaren er på 55 minutter. Fin dokumentar hvor vi får tanker fra alle de mest involverte. Helen Mirren måtte jobbe hardt for å gjøre Victoria mer sentral og til en sterkere kvinne. Dette er Pierce Brosnans første eller andre rolle. Han visste aldri hva som var konteksten i scenene han spilte. Han knivdreper en mann i en dusjscene, han sikter på en mann i et baksete i en bil. I den scenen var ikke engang Bob Hoskins til stede.  

Interviews with Méheux and screenwriter Barrie Keeffe: Dette er Humphrey Bogart som engelsk cockneygangster. Idealistisk terror mot gangster som blir underlegen. Harold ser seg nå som en respektabel forretningsmann, men tyr fort til vold når krisen inntreffer. 8 minutter. Fotograf Phil Meheux forteller at filmen egentlig skulle være en TV-film (Den ble solgt til Hand Made Films på et senere tidspunkt). De rettet opp mørkhet og farger i restaureringen. Den ble dramatisk mye bedre. 3 minutter. 

Program comparing the soundtracks for the UK and U.S. releases: Noen scener ble dubbet på grunn av at Londondialekten kunne være vanskelig for det amerikanske publikummet. Her ser vi resultatet. 7 minutter. 

Trailers: Den britiske traileren er svak. «Undisputed king of Londons underworld». 2 minutter og 30 sekunder. Den amerikanske er bedre. Den er god, men også upresis. Altså litt juksete, men drittøff. 2 minutter. 

An essay by film critic Ryan Gilbey: Fin essay som bidrar med det vanlige. Bortsett fra denne innsikten: Harold Shand kan «rundes av» til Harold Shandy, som da vil bety onanist, eller «wanker». Denne filmen kaller altså sin hovedperson «wanker», altså tulling, dust eller tosk.