Umberto D.

Umberto D. (Criterion nr. 201)(Blu-ray)

Italia – 1952 – Vittorio De Sica (svart-hvitt) – 88 minutter

Det daglige åk

Nivå 1 (uten spoilers)

Det er vanskelige økonomiske tider i etterkrigens Italia, spesielt for pensjonister. Umberto D. står i fare for miste husværet sitt, og alternativet vil være et slags fattighus for Umberto.

Nivå 2 (med spoilers)

Umberto D. er en pensjonist, med bakgrunn fra middelklassen. Men pensjonen hans er under det han trenger, i likhet med mange av Italias pensjonister. Ved filmens begynnelse er vi kastet rett inn i en pensjonistdemonstrasjon, hvor Umberto D. også deltar. Demonstrasjonen blir effektivt brutt opp av politibiler, som ikke trenger å legge så mye kraft i arbeidet. Folkemengden løser seg opp, demonstrasjonen er dårlig organisert med halvhjertede deltagere.

Utsiktene for Umberto D. er dårlige. Han har store problemer med å betale husleien, og ligger såpass på etterskudd at han trues med utkastelse. Han forsøker å betale av 4000 av 15000 lire, men den kvinnelige utleieren er knallhard. Hele summen eller ut! Hun har uansett interesse av at Umberto D. forsvinner. Hun vil pusse opp leilighetene og leie ut dyrere og til et mer eksklusivt klientell. Forholdet mellom Umberto D. og utleieren er på frysepunktet. De snakker aldri sammen, bortsett fra når de skriker til hverandre. Vanlig kommunikasjon foregår gjennom hushjelpen, den unge jenta Maria. Hun er bare en tenåring, men virker allerede eldre hva livserfaring og livsanskuelse gjelder. Hun har nettopp blitt gravid, og har ingen forhåpninger om noe annet enn sparken når utleieren får vite om det. Et nøkkeltema i filmen er mangelen på kommunikasjon, mellom Umberto D. og omtrent alle han er i kontakt med, men også mellom andre mennesker i filmen.

Flike er hunden til Umberto D. De er uadskillelige i dagliglivet, men økonomien gjør at Umberto tyr til kreative metoder for å forsørge Flike. Det vil jo være begrenset hvor mange ganger han kan lure mat til Flike på cafeer, og det får han klar beskjed om. Umberto D. er faktisk ikke en veldig sympatisk gammel mann. Han er hakkete og kjeftete, med en hang til selvmedlidenhet. En slags forkjølelse får han til å ringe etter ambulanse, noe som er helt unødvendig belastning på ambulansetjenesten. Mens han er på sykehuset, forsvinner Flike fra leiligheten. Antageligvis syntes utleieren at det var en fin anledning til å bli kvitt hunden, og lot utgangsdøra stå oppe.

Dette fører til filmens beste og mest hjerteskjærende parti: Umberto D på hvileløs jakt etter Flike gjennom Romas gater. Her får vi se den stygge undersiden av det moderne samfunnet. En dødsfabrikk for hunder som blir funnet, fanget og plassert i en oppsamlingsleir. Her holdes i et par uker, før de gasses i hjel om ingen eier melder seg. Noen ganger ser ikke eieren råd for å ta tilbake hunden, og må la den dø. Umberto D. søker gjennom burene, men finner ingen Flike. På vei ut kommer det inn en ny ladning hunder. De løftes ut av bilen etter halsen med en løkke på en stang, en horribel måte å behandle noen på. Her får Umberto D. øye på Flike. Gjenforeningen blir sterk kost for oss. Vi vet hva som hadde blitt Flikes skjebne hadde ikke Umberto D. vært her akkurat nå…

Etter å ha fått tak i Flike, må Umberto prioritere og skaffe penger til husleien. Gamle venner unngår Umberto D. og hans hentydninger til de vanskelige tidene. De har dårlig tid eller gjør seg dumme. Vi kan virkelig se på ansiktet til den gamle mannen at dette sårer ham. Når hans gamle venner lukker øynene for hans nød, er det ingen som kan hjelpe ham. Dette er De Sicas syn på et moderne Italia, hvor solidaritet og medfølelse er mangelvare. Umberto D. begynner å legge merke til tiggerne på en annen måte enn han har gjort før. Han legger merke til forskjellige metoder. Han leker med tanken. Han forsøker seg med en utstrakt hånd, men nervene svikter før pengeseddelen legges i hånden hans. Håndflaten vris ned. En ny gimmik med Flike sittende med en hatt opp-ned i munnen kunne ha fungert. Men igjen klarer ikke Umberto D. å gjennomføre. «For en rampete hund, han vil alltid leke.»

Så langt går det at Umberto D. vurderer å ta livet sitt. Vi ser en mer og mer desperat mann. Men hva da med Flike? Umberto D. forsøker å sette ham bort på en «kennel», men trekker seg når han får vite at hundene ikke får særlig med mosjon. I en park forsøker han å gi bort Flike. Men forgjeves. Selvmordstankene kommer til ham. Skal han hoppe ut fra 3.etasje ned i brosteinene eller foran et tog med Flike i armene? Det er på håret at Umberto D. ikke kaster seg foran toget, og vi er faktisk usikre helt til toget er forbi. Flike ble så redd da toget kom drønnende mot dem, at han nekter å komme til Umberto D. i parken etterpå. Men til slutt er selvmordstankene lagt på hylla, og det viktigste blir å gjenopprette Flikes tillit. De blir venner til slutt. Penger er det ikke blitt noen råd med, og de vandrer tilbake til den samme trøstesløse situasjonen.

Vittorio De Sica startet sin regissørkarriere med kommersielle filmer, men gikk så over til mer politisk og sosialt engasjerte filmer. Fattigdom og urettferdighet blant vanlige folk er temaer han griper tak i gjennom filmer som Shoeshine og Bicycle Thieves, før han åpner opp tårekanalene i Umberto D. Filmen har blitt beskyldt for å være i overkant manipulerende og sentimental. Jeg ser ikke at denne filmen er noe drastisk annerledes enn de to andre, men kanskje litt svakere. Selv likte han Umberto D. best av alle sine filmer. Kanskje fordi han dedikerte filmen til sin far, som var i samme situasjon som Umberto Dominic Ferrari.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Bicycle Thieves, Shoeshine, Tarvelige, heslige, vemmelige og La Strada.

Øyeblikket: Tiggingen. Umberto D. er en stolt mann, og dette sitter langt inne for ham. Han later som om han ikke tigger når folk vil legge penger i hånden hans. Da vender han på hånden og studerer neglene i stedet. Han minner meg om hovedpersonen i Hamsuns «Sult». Han også er fattig, men later som om han ikke trenger penger om han må erkjenne situasjonen på noen som helst måte. Kommer han over penger sløser han dem bort og spanderer. Ingen skal vite at han har problemer. Scenen er elegant og tankevekkende. Umberto D. har havnet i en trist situasjon.

Lyd og bilde

Bildet presenteres som vanlig i 1.37:1 i filmer fra denne tiden. Det er et godt bilde, men sjelden strålende. Noen scener er ute av fokus, andre blir mørke og utydelige rett før et nytt klipp. Tatt i betraktning alder og budsjett må vi være fornøyd. Lyden er mono, og helt OK. En utgivelse på det jevne.

Ekstramateriale

That’s Life: Vittorio De Sica, a fifty-five-minute documentary about the director’s career, made for Italian television in 2001: Det positive her er oversikten over De Sicas filmer vi får. Glimt fra filmer som The Children are Watching Us gir meg lyst til å ta et gjensyn med den. I løpet av dokumentarens spilletid på 55 minutter, dukker det opp biter av informasjon som er verdt å ta med seg. Det negative her er De Sica selv. For meg fremstår han som en selvopptatt og skrytende mann, og det på en underlig og falsk måte. Han er vert for denne dokumentaren sammen med sin mangeårige samarbeidspartner Cesare Zavattini. De har tydeligvis øvd inn visse replikkvekslinger, og da blir det forferdelig kleint at De Sica skal spille beskjeden når det er han selv som valgt at det skal fortelles om alt han har fått til. Komplett med avvisende håndbevegelser som skal si noe som ‘det var da ingenting’, eller ‘uff, slutt nå’. Like pinlig blir det å høre setninger som «jeg var bare en utrolig sjarmerende og pen ung skuespiller på denne tiden». En fantastisk regissør som har laget noen av de beste italienske filmene gjennom filmhistorien, men bekjentskapet med mennesket kunne jeg ha klart meg uten.

Interview with actress Maria Pia Casilio from 2003: De Sica så Maria tilfeldigvis på gaten som 15-åring og henvendte seg til henne. Hun var totalt uinteressert i en filmrolle, men takket til slutt ja til å komme til Roma for audition. Da kunne hun få sett Colosseum og Peterskirken. I Roma ventet 500 andre jenter, håpefulle til å få rollen. Men De Sica hadde bestemt seg siden han så Maria første gang. Maria hadde hørt at hun måtte være tøff og kreve god lønn. Det førte fram. Casilio kan også nevne at det var store problemer med hovedrolleinnehaver Battisti. Han var veldig glemsk, og glemte stort sett replikkene sine. Det krevde mye arbeid fra De Sicas side. 12 minutter langt intervju.

Trailer: Det vises klipp fra Shoeshine, Bicycle Thieves og Miracle in Milan før traileren konsentrerer seg om Umberto D. Problemstillingen er «en mann og en by». En ikke helt presis formidling av temaene i filmen. Hunden nevnes ikke, selv om den er en sentral del av handlingen. Den er til og med på coveret til denne utgivelsen. 3 minutter, 45 sekunder.

Hefte: A new essay by critic Stuart Klawans and a reprinted recollection by De Sica, a reprinted recollection by actor Carlo Battisti: Fint sammensatt hefte. Vi får tre tekster, fra tre helt forskjellige vinkler på produksjonen. Fra regissøren, fra hovedrolleinnehaveren og fra en filmkritiker. Til sammen gir det oss et godt oversiktsbilde. PS: på Criterions hjemmeside står det at Battistinis tekst kun er med på DVD-utgivelsen, men det stemmer ikke. Den følger også med på Bluray, heldigvis!