The Worst Person in the World

The Worst Person in the World (Criterion nr.1132) (Blu-ray)

Norge – 2021 – Joachim Trier (farger) –127 minutter – Drama, unge voksne

Sitt eget liv

Nivå 1 (uten spoilers)

Julie (Renate Reinsve) er medisinstudent som bytter studieløp til psykologi før hun ender opp med fotografi. Hun bytter også kjærester hyppig før hun møter tegneserieskaperen Aksel (Anders Danielsen Lie). Han er ca 15 år eldre enn henne, men de har en fantastisk kjemi. Men er det for stort gap mellom livsfasene de er i? Reinsve vant prisen for beste skuespiller i Cannes, og filmen ble Norges Oscarkandidat.

Nivå 2 (med spoilers)

Verdens Verste Menneske som filmen heter på norsk, er den avsluttende filmen i Oslotrilogien som den danner sammen med Reprise og Oslo 31.august. Der hvor Reprise er en oppvekstfilm og Oslo 31.august er en skildring av èn enkelt menneskeskjebne i sitt siste døgn på jorda, henter Verdens Verste Menneske litt fra begge, kanskje mest fra Reprise. Den har det viltre og kaotiske som Reprise innehar, og bruker i likhet med debutfilmen fortellerstemme markant.

Først av alt: Filmen lanseres og snakkes om som en romantisk komedie, med dette er et drama om romantiske forhold. For all del, her finnes morsomme scener og replikker i hopetall, men det er alltid et alvor til stede. Når vi ser Eivind og Julie i sin nyforelskede fase, vet vi at Aksel sitter isolert hjemme og ikke har det så godt. En av de slettede scenene viser dette veldig tydelig, en splitscreen sekvens hvor vi følger SMS mellom Julie og Aksel, og ser hva de gjør mellom hver melding. Julie er aktiv og ute av leiligheten, Aksel venter og venter på svar mens han kun er i leiligheten. Scenen diskuterer hva som er konsekvensen av disse meldingene vi så lettvint sender av gårde.

Dette er en film det er godt å bare være i, å nyte de gode scenene, de presise stemningene, den gode dialogen, de velkjente situasjonene tatt på kornet, kort sagt det som vi får kun i den gode filmen. Her har vi en fordel, dette er våre filmer, filmer vi forstår intuitivt på bakgrunn av vår oppvekst, vår kultur, vårt miljø og vår popkultur. Det finnes filmer kun vi som nordmenn kan forstå 100%, hvor vi plukker opp en nyanse her, en referanse der, en stemning, et tonefall, et feilskjær i en setning. Trier sine filmer er sånn, i likhet med Dag Johan Haugerud sine filmer. Spesielt Barn, hvor det ligger så mye i hvordan mennesker snakker, at det egentlig blir hovedpoenget.

Mange har problemer med fortellerstemme i film. Det har ikke jeg. Jeg synes det kan være interessant å se om fortellerstemmen formidler det samme vi ser på skjermen, eller om det er dissonans mellom dem. Ofte kan det bli morsomt. I Verdens Verste Menneske legger jeg merke til at fortellerstemmen ofte tar Julies parti og formidler betraktninger som den ikke har belegg for. Det blir noe Grimbergsk over utsagn som at en kjæreste som blir dumpet ikke kunne annet enn å beundre hvordan Julie tok ansvar og kontroll over eget liv med denne avgjørelsen. Jeg kan omtrent garantere at han ikke føler det slik, med fare for å gå i samme fella selv…

Verdens Verste Menneske er delt opp i 12 kapitler og en epilog. Da Aksel og Julie blir sammen, er det først etter at Aksel har avvist Julie med argumentasjonene at han er for gammel for henne. De kommer til å nå de forskjellige stadiene i livet til forskjellige tider, og det vil bli et problem. For eksempel når det gjelder barn. Aksel ønsker seg barn, og han er 44 da de blir sammen. På hyttetur med Aksels venner ser vi tydelig hvor utilpass Julie er rundt små barn. Vi hopper inn i en krangel de har om barn om natten, og forstår at dette er et tilbakevendende tema i samlivet deres. Julie har ting hun vil gjøre før hun får barn, men kan ikke spesifisere det mer, til Aksels store frustrasjon.

Aksel har lansert en ny tegneserie, og er det naturlige midtpunktet på lanseringsfesten. I small talk med stort og smått, får Julie en følelse av underlegenhet når hun stadig må introdusere seg som butikkansatt i bokhandel. Hun forlater festen tidlig og sniker seg heller inn på en bryllupsfest hvor hun ikke kjenner noen. Her utgir hun seg for å være lege, og møter Eivind. Sammen utforsker de grensene for utroskap, som et eksperiment.

I samlivet med Aksel føler Julie seg fortsatt underlegen, men får et løft da hun skriver en tekst om oralsex i MeToo-tiden som blir publisert og får en viss oppmerksomhet. Aksel roser teksten, men ikke med veldig spesifikke ord. Julie stråler. Da Eivind senere roser teksten på samme måte, reagerer Julie helt annerledes, mye mer negativt. Aksel har mer tyngde og autoritet som leser for henne.

Julie har en herlig mor og mormor, like heldig er hun ikke med faren. I et lavmælt, men strålende kapittel, skildres farens forhold til Julie. Han har alltid skuffet henne, og ingen blir overrasket da han melder avbud til 30årsdagen hennes. Han har vondt i ryggen denne gangen. Men de må gjerne besøke ham. Det gjør de. Etter litt sutring og sympatifisking om helseutfordringer fra Julies far, har Aksel fått nok av «svigerfarens» likegyldighet og neglisjering av datteren og stiller ham til veggs. Hvorfor vil han ikke komme og se hvordan Julie bor i Oslo? Faren skylder først på vanskelige kjøreforhold i Oslo, deretter parkeringsmuligheter. Når alt blir tilbakevist, faller han tilbake på ryggproblemer, deretter trekantmerkede medisiner. Om du skal lyve, så hold deg til èn løgn, sier nå jeg. Han har i det minste sørget for en treningsjakke i gave til datteren. Glansen forsvinner da stedatteren dukker opp med samme jakke. Tydeligvis er det en ekstrajakke hun har fått fra idrettslaget som faren har pakket inn i all hast…

I forholdet til Aksel blir Julie mer og mer uviss. Eivind lurer i tankene hennes, etter at hun møter ham tilfeldig i bokhandelen. Hvordan skal hun finne ut av hvem hun vil ha? Løsningen blir å tilbringe en hel dag med Eivind, og det skildrer regissør Trier gjennom sekvensen hvor hele verden er «fryst» mens hun ordner opp i tankene sine. Nå har hun tatt sin avgjørelse og bryter forholdet til Aksel.

Hva med Eivind? Han er sammen med Sunniva, som etter en sjelsettende opplevelse med en rein på vidda, søker etter sin samiske identitet. Da hun finner ut at hun er 3,1% same, identifiserer hun seg med all verdens urfolk, og går hardt inn i miljø/klima-problematikken. Eivind henger med så godt han kan. Men det blir tungt å alltid gjøre de rette valgene, så da han møter Julie på bryllupsfesten er han klar for å møte en mer avslappet jente. Det betyr ikke at han ikke deler mye av synspunktene Sunniva har på klima og miljø. Han ønsker ikke barn, nettopp på grunn av dette. Det passer Julie bra. En heftig fleinsopptrip fører dem enda nærmere hverandre.

Ved et uhell har Julie blitt gravid med Eivind. Hun er forvirret, og en side av Julie vi ikke har sett hittil kommer fram. Det er den fordømmende siden, hvor status og ambisjoner faktisk viser seg å bety mye for henne. Hun hudfletter Eivind etter at han ikke klarer å formulere hvorfor han liker teksten hennes som han har lest ved et uhell. I en hjerteskjærende scene ser vi at han ikke forstår noen ting av forakten hennes,. Han har ikke nok ambisjoner, han har jo knapt lest en bok.

Siste del av filmen handler om Aksels kreftsykdom, og filmen tar en mer eksistensialistisk retning. Julie besøker Aksel mye på sykehuset, og en gang tar hun ham med på kjøretur til hans gamle trakter i Oslo. Aksel kan bare se bakover, han har ingen framtid. Han tilhører en annen tid, med fysiske kulturuttrykk som plater, filmer og bøker man kan lete etter i butikker. Teksturen, det håndterlige var en verdi i seg selv. Alt dette er borte, hans tid er over. I en sår scene erklærer han at han bare ønsker å bo i leiligheten sin sammen med Julie og at de har det godt.

Julie ender med å miste barnet sitt, slå opp med Eivind, men allikevel oppnå en selvstendighet i livet. Hun jobber som fotograf på filmsett, bo i en liten leilighet i Oslo og leve et liv som etter modell av Virginia Woolfs essay «A Room of One’s Own». Hun har funnet seg selv, hun er ikke avhengig av en mann for å definere seg selv, slik hun var spesielt i forholdet med Aksel. Hun har vært sammen med to ganske forskjellige menn i sine to lange forhold. Aksel er en kulturelt motstrøms tegneserieskaper, en intellektuell som kommer fra en borgerlig familie. Eivind bor i en kul bydel, mer leken og yngre, men ikke utpreget intellektuell. Julie og han hadde det mer avslappet og gøy sammen.

Joachim Triers skuespillinstruksjon innebærer ikke for mye øving. De øver, men han følger et råd fra den engelske regissøren Mike Leigh. Alltid slutt mens skuespilleren er sulten på å heve seg enda ett hakk under innspillingen. Ikke la det være helt perfekt på siste øving. Dette åpner for improvisasjon som fungerer godt, som scenen hvor Julie pakker ut bøkene sine og setter inn i bokhyllene hos Aksel da de flytter sammen. Produksjonsteamet hadde gjort en feil og tatt med to like bøker, Vigdis Hjorth sin Arv og Miljø. Da kommenterer Julie at hun har kjøpt to av samme bok, hun.

Som jeg mistenkte er det Charlie Christensen som har tegnet Gaupestripene og omslagene vi får se i filmen. Det var ikke vanskelig å gjenkjenne inspirasjonen fra Arne And både i strek og miljø i Gaupe. Christensen ble jo saksøkt av Disney for altfor stor likhet med Donald Duck, men det endte med at en forandring av nebbet fikk han av kroken.

Musikken og tegneseriene de bruker i filmen fikk de rettighetene til gratis. Miljøene har vært veldig rause. Et ideal for filmskaperne har vært å bruke lyden på lokasjon så sant den ikke ble ødelagt. Det skaper den helt spesielle stemningen de er ute etter. Lyddesigneren pleier alltid å ta opp lyden fra sine egne juleselskaper, slik at han har klipp å bruke i filmene.

Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Reprise, Oslo 31.august, Som Du Ser Meg, Holiday, Annie Hall, The Philadelphia Story og Jules and Jim.

Øyeblikket: Den mest iøynefallende scenen er Julies løpetur gjennom et Oslo hvor alt står stille. Hun våkner opp, og idet Aksel skjenker i kaffe, fryser han til. Julie legger ut på en løpetur for å møte Eivind. Biler står stille, syklister og alle mennesker er fryst i en bevegelse. Jeg har alltid trodd at dette ble gjort digitalt, slik Aksel og kaffeskjenkingen. Men det er faktisk gjort på den mest gammeldagse måten. Alle vi ser gjennom Oslos gater er statister som står helt stille i en bevegelse mens Julie springer forbi. Skjult bak dem kan det være en støttestolpe til foten. Trafikken måtte stoppes, alt planlegges ned til minste detalj og gjennomføres i løpet av 3 minutter. Utrolig imponerende!

Lyd og bilde

New 2K digital master, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray: Et veldig fint og nytt bilde i 1.85:1. Jeg hadde muligheten til å sammenligne med den norske utgivelsen, og Criterion har mye mer dybde, er skarpere og det er mer tekstur i bildet. Det er også mer markert, det har nok med dybden og kontrasten i bildet å gjøre. Topp kvalitet altså. Lyden er nyansert og klar. Lyddesignet er viktig i filmen, visse lyder løftes opp og fram, andre tones ned. Musikken er elegant formidlet. Trier sier selv han er besatt av lyddesign, siden hans far var lyddesigner.

Ekstramateriale

New interviews with director Joachim Trier; coscreenwriter Eskil Vogt; actors Renate Reinsve, Anders Danielsen Lie, and Herbert Nordrum; cinematographer Kasper Tuxen; and sound designer Gisle Tveito: Vogt og Trier ble kjent mens de jobbet som assistenter til kameramenn på TV-produksjoner. Stort sett innebar det å rulle ut kabler og slikt. De ble venner og delte en vanvittig filminteresse. Vogt var dypt inne i amerikansk uavhengig film og presenterte Trier for for eksempel Hal Hartley. Trier på sin side hadde stor kjennskap til europeisk film. De har laget flere filmer sammen nå, og etter Thelma med mye digitale effekter ønsket de å vende tilbake til mer organisk film.

On-location footage from the creation of the film’s time-freezing sequence: Kjempeinteressant! Hvem skulle trodd at dette ble gjort uten digitale effekter? I stedet står alle menneskene fryst i stillinger som illustrerer bevegelse. 18 minutter.

Deleted scenes: Jeg har lest manuset til filmen, som ble gitt ut på Tiden forlag. Der la jeg merke til fine scener som ikke var med i filmen. Men de har tydeligvis blir skutt, og her får vi se dem. Nydelig! Vi tar dem etter tur:

Texting – Julie tekster Aksel om noen bøker hun glemte i leiligheten etter bruddet. Skjermen er delt i to, med Aksel på den ene siden og Julie på den andre. I tiden fra melding til svaret kommer, ser vi at Aksel sitter og venter, mens Julie går ut av leiligheten. Han må vente lenge på svar, men svarer kjekt på SMS. Helt til han ikke orker mer, og sier han ikke vil møtes eller tekstes mer. Å ha kontakt blir for sårt. 4 minutter, 55 sekunder.

Julie&Ingvild – Ingvild snakker om hvordan hun føler Julie ser på henne. At jobben hennes på NAV ikke helt er bra nok, eller området hun bor. Vi får her et annet perspektiv på Julie. 1 minutt, 48 sekunder.

Stealing – Julie og Eivind handler på en butikk. Julie stjeler en sjokolade, noe Eivind misliker. Da de kommer til kassen, sier han at han skal betale for en sjokolade hun har i tillegg. Julie repliserer «Fuck deg», og går ut. Hun er allikevel ganske fornøyd, for hun hadde tatt to sjokolader. 1 minutt.

Aksel’s old neighbourhood – Denne scene foregår etter at Aksel har blitt syk. Julie og Aksel kjører rundt og Julie tar bilder av de gamle områdene hans. Her er det uteområdet rundt den gamle blokka hans de besøker. En videreføring av scenen hvor de er inne i bygården han bodde som barn. 3 minutter og 18 sekunder.

An essay by critic Sheila O’Malley: Veldig fint essay. Det å ikke være målbevisst er en synd i vårt samfunn. Det å være fortapt i eget liv er fellestema for Oslotrilogien. Ungdomstiden ser ut til å vare inn i 30-årene. Som vi ser i filmen, var forventet levealder for en kvinne i Norge på 1700-tallet 35 år. Det setter ting i perspektiv.