Hedwig and the Angry Inch (Criterion nr.982) (Blu-ray)
USA – 2001 – John Cameron Mitchell (farger) –91 minutter – Musikal, drama, LGBTQ
En tomme aggressiv drivkraft
Nivå 1 (uten spoilers)
Hedwig (John Cameron Mitchell) er en jente som ble født som en gutt i Øst-Berlin. Nå turnerer hun spisesteder i USA som Hedwig and the Angry Inch. Den «sinte tommen» henviser til restene av penisen etter en amatørmessig kjønnsskifteoperasjon i Berlin. Hun måtte bli kvinne for å kunne gifte seg med Luther, en amerikansk soldat, og bli med til USA.
Nivå 2 (med spoilers)
Hedwig bor sammen med Luther i en husvogn en kort tid. Det tar ikke lang tid før Luther finner seg en ung mann og forlater Hedwig. Hun er nå på et bunnpunkt i livet sitt. Det er nå hun starter opp bandet sitt og opptrer i drag som Hedwig. På en konsert legger hun merke til Tommy Gnosis, som hun innleder et forhold til. Han er dypt religiøs. Hedwig ser Tommy som sin andre halvdel som skal gjøre henne hel. Tommy ser Hedwig som sin Eva som kan gi ham kunnskap, siden Eva spiste av eplet fra kunnskapens tre.
Dette forholdet ender med at Tommy stjeler sangene til Hedwig og blir superstjerne. Hedwig legger opp sin spisestedturné etter Tommys konserter. På konsertene sine synger hun sin livshistorie, noe som ikke helt passer inn hos spisestedpublikummet. Særlig ikke med en ganske seksuell dragopptreden og rockmusikk. Det ser ut som hun synger seg gjennom traumene og nærmer seg sin egen identitet og trygghet for hver konsert, hver sang. På siste sang bruker hun ikke parykk, og ender med å gå naken ut i gaten. Nå har hun kastet alle masker, nå er hun bare Hedwig. Det har vært en lang reise.
I Øst-Berlin vokste hun opp som liten gutt med en kjølig alenemamma etter at faren dro. Han var også amerikansk soldat. Hedwig som gutt levde for radiosangene og å opptre for seg selv. En herlig scene i filmen viser hvordan han danser på senga, en helt hysterisk dans som varer til moren kommer inn bak ham.
Det er ikke alle som vil tro følgende: når Hedwig og bassisten kysser er det faktisk et heterofilt kyss. For bassisten Yitzhak spilles av en kvinne, Miriam Shor. Dette utsagnet er problematisk da Hedwig nå er en kvinne, men det er regissøren selv som uttaler dette på kommentarsporet. Kanskje begrunner han det ut fra det faktum at Hedwig verken har kvinnelig eller mannlig kjønnsorgan lenger, og ser bort fra hvilket kjønn Hedwig identifiserer seg med. Helt på slutten av filmen ser vi bassisten uten skjegg og i en kjole, båret av publikum på deres hender. Slående vakker.
Hedwig er besatt av Tommy, og får til slutt møtt ham igjen. De får en hyggelig stund sammen og rensket luften. Så ender det med skandale. Samtidig har hun noen som elsker henne i det stille, nemlig Yitzhak. Til slutt ser de hverandre på en annerledes måte, uten å ta hverandre for gitt. Hedwig and the Angry Inch er en skikkelig god rockemusikal med en rørende historie. Den har nok hjulpet mang en kjønnsforvirret ungdom til å forsøke å finne sin egen identitet. Mitchell framførte Hedwig første gang som en liveopptreden på Squeeze Box i 1994. På slutten av 90-tallet ble det et teaterstykke før filmen kom i 2001. Premieren var rett etter 11.september terroren, noe som ikke hjalp på publikumsoppslutningen. Fordelen var at det var gratis å gå på kino i dagene etter angrepet.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Boys Don’t Cry, Velvet Goldmine, The Rocky Horror Picture Show, Breakfast on Pluto og Priscilla, Queen of the Desert.
Øyeblikket: Sangen Angry Inch og fremførelsen. Her får vi historien om hvorfor Hedwig er så bitter. God rockelåt, med meget opplysende tekst og kanon liveopptreden.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised by director John Cameron Mitchell and cinematographer Frank G. DeMarco, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray: Bildet presenteres i 1.85:1. Dette er en lavbudsjettsfilm med røff kameraføring. Allikevel er det ganske bra bilde, med skarphet, farger som popper fra lerretet og gode detaljer. Lyden er ordentlig god, noe som jeg er glad for i en rockmusikal. Det er ordentlig trøkk i fronthøytalerne og mye aktivitet i bakhøytalerne.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2001 featuring Mitchell and DeMarco: Ikke av de beste sporene. Noe info, men det blir litt vel mye prat om produksjonsdetaljer og mimring. Ofte er det slik med lavbudsjetts debutfilmer.
New conversation among members of the cast and crew: Filmen handler om å kunne si at «dette er meg!» Panelet diskuterer trans, store trekk i utviklingen, selvfølelse og filmen selv. Filmen handler også om noen som føler seg som et offer og må bryte ut av det. 56 minutter.
New conversation between composer and lyricist Stephen Trask and rock critic David Fricke about the soundtrack: Det er Trask som har skrevet låtene og spiller gitaristen i bandet. 29 minutter.
Documentary from 2003 tracing the development of the project: De lagde en dragkarakter som hadde en fortid og en historie. Filmen leder opp til Hedwigs sammenbrudd. Fin samtale/dokumentar på 1 time og 25 minutter.
Close look at the film’s Adam and Eve sequence: En 19 minutters analyse av Tommy og Hedwigs scene. Sangen Wicked Little Town handler om Hedwigs oppvekst i en trang by hun må komme seg vekk fra. Tommy føler teksten også handler om ham. All design, klær og makeup må føles autentisk.
New programs exploring Hedwig’s creation, look, and legacy through its memorabilia: Mitchell går gjennom gamle blader med anmeldelser, videokassetter og lignende. Underholdende. 18 minutter. Designer Phillips forteller om sin inngang til filmen. Hun fordypet seg i materialet. Hadde sett teaterstykket, men var ikke sikker på hva det handlet om. Phillips hadde jobbet med Lenny Krawitz, Madonna og Charlies Angels og tok med seg kostymer derfra. Hedwigs klær skulle være laget av henne selv, så de måtte se slik ut. 18 minutter. Potter er parykk og makeup-ansvarlig. Da han begynte, kunne han ingenting om film eller kontinuitet. Her får vi høre tanker bak hver parykk og sminken. 11 minutter.
Deleted scenes with commentary by Mitchell and DeMarco: Morsomme scener, men de fungerer mer som fyllmasse. Kommentarsporet forandrer ikke på det. Morsomt med manageren som har telefonimplantat i øret som styres med tennene. Det henger seg opp etter et kakk i hodet. 12 minutter.
Trailer: Musikalstil. Traileren klarer ikke helt å vise oss hva filmen ender med å være. 2 minutter og 22 sekunder.
Hefte: An essay by critic Stephanie Zacharek, and (on the Blu-ray) portraits of Hedwig by photographer Mick Rock, illustrations by animator Emily Hubley, and excerpts from two texts that inspired the film: Plato’s Symposium and The Gospel of Thomas: Et grundig essay av Zacharek som tar for seg historien og produksjonen. Bildene er OK, de to andre utdragene fra Thomasevangeliet og Plato diskuterer kjønn.
USA – 1945 – Alfred Hitchcock (svart-hvitt) – 111 minutter– Psykologisk drama, psykoanalyse, thriller
Skjulte minner
Nivå 1 (uten spoilers)
En ny instituttleder ved navn Edwardes (Gregory Peck) er på vei for å overta for den syke dr. Murchison. Constance (Ingrid Bergman) er en brilliant psykolog som straks fatter interesse for Edwardes. Men fort finner hun ut at Edwardes ikke er den han utgir seg for å være. Forelsket som hun er, bestemmer hun seg for å risikere alt for å hjelpe ham.
Nivå 2 (med spoilers)
Den berømte studioprodusenten David O. Selznick hadde en dyp interesse for psykoanalyse som var veldig på moten på grunn av Sigmund Freuds arbeid. Alfred Hitchcock var derimot skeptisk til hele behandlingsformen, og implikasjonene i form av at alt kan spores til fortrengte minner i barndommen. Noen mener at Hitchcock manifesterte denne konflikten mellom han og Selznick i drømmesekvensen i filmen.
Psykoanalyse er temaet i denne filmen, og Criterion følger opp ved å samle ekstramaterialet under begrepet «labyrinth». Som sinnets irrganger må vi lete oss dypere og dypere ned i materialet for å finne skattene. Dessverre er det ikke så mange skatter å finne. Korrespondansen mellom psykiatriforbundet og Selznick er interessant, hvor forbundet kvalitetssikrer at filmen ikke blir spekulativ og skadelig for psykisk syke mennesker. Selznick er veldig lydhør for forbundets bekymringer, og har oppnevnt en respektert lege som rådgiver på filmen.
Filmens tema er hvorvidt man kan viske ut alle minner om noe man opplever som traumatiserende og negativt. John Ballantyne, J.B, er Gregory Pecks karakter sitt virkelige navn. Han overtar Edwardes identitet og ankommer psykiatriinstitusjonen som den nye lederen. Men flere ganger blir han vippet av pinnen. En gang i operasjonssalen, en gang under en middag, hvor Constance tegner parallelle striper i den hvite duken med en gaffel. Dette trigger noe i J.B, han blir svimmel og irrasjonell. Senere skal vi se at varianter av dette mønsteret og fargene minner ham på noe fortrengt i sinnet hans. J.B rømmer fra institusjonen, noe som tas som en innrømmelse av at Edwardes er tatt av dage av ham. Constance gir ikke opp J.B, både av kjærlighet og en profesjonell oppfatning av at han ikke har gjort ugjerningen. J.B sitt skyldkompleks speiler en av pasientene på institusjonen. Hun leter J.B opp på et hotell i en fremmed by, og sammen jobber de med minnet hans.
J.B mener selv at han har drept Edwardes og tatt hans plass, selv om han ikke har noe minne om det. Han mener også at han er farlig for andre. Og vi ser at han har et potensial for vold, spesielt i scenen hos Brulov, hvor han har en barberkniv i hånden og er i en transelignende tilstand. Det viser seg at de parallelle stripene på en hvit bakgrunn symboliserer skispor i snøen da han gikk på ski med Edwardes. Murchison skyter Edwardes i ryggen da de står på stupet, i et desperat forsøk på å eliminere sin rival. Å se Edwardes gå utfor kanten skaper traumet hos J.B. Et annet traume fra barndommen ligger som en blokk og sperrer for minnet hans. J.B har en oppfatning om at han har drept broren sin da de var små, men en rekonstruksjon av skituren sammen med Constance viser at dette ikke stemmer. Da de nærmer seg kanten av stupet sammen, løser minneblokkeringen seg opp og han kan huske hva som skjedde. Dermed følger andre minner på, blant annet hva som skjedde med Edwardes.
I beste Freudstil er det en gjentagende drøm som bærer i seg nøkkelen til å åpne minnene til J.B. Drømmen beskriver hva som skjedde da Edwardes døde. Bulov og Constance bruker sine evner som psykoanalytikere i møtet med drømmen. Det må nevnes at J.B er skeptisk til både Freud og psykoanalysen. Her fortsetter altså kampen mellom Selznick og Hitchcock, i Hitchcocks regi.
Men alt er ikke fryd og gammen. Da liket av Edwardes blir funnet, er det med en kule i ryggen. Og mistanken går mot J.B som var til stede. Han blir satt i fengsel, men Constance jobber ufortrødent videre. Det skal vise seg at det er en «freudian slip» av Murchinson som gjør at Constance avslører ham. Han sier at han ikke kjente Edwardes så godt, og det biter hun seg fast i. Hun konfronterer ham med dette, og Murchinson har allerede innsett at dette ikke kommer til å gå upåaktet hen. Han retter en pistol mot henne, men hun vet at han ikke kommer til å skyte. Han kan argumentere for at han var deprimert og syk ved det første drapet. Da kan han jobbe videre og lese mens han soner. Men drapet på henne vil være med overlegg. Murchinson ender med å rette pistolen mot seg selv og trekke av.
Spellbound kom 5 år etter Selznick og Hitchcock første samarbeid med Rebecca. Selznick var mindre tyrannisk i sin tilnærming denne gangen. Vi ser også at Hitchcock senere skulle bli mindre optimistisk på menneskenes vegne, han lot filmer sjeldent ende på en lykkelig måte.
Åpningsbildet av et tre som mister blader i kraftig vind illustrerer minner som blåser bort og forsvinner. Neste bilde er av en låst dør. Denne låsen skal psykoanalysen låse opp.
Når man ser filmen om igjen er det fascinerende å se hvordan Murchinson oppfører seg. Han vet alt som har hendt, han står jo bak det selv. Måten han ordlegger seg på er slu og beregnende. Når han legger frem en teori eller en betraktning, får vi et inntrykk av en strålende psykologisk analyse. Han applauderes av sine kolleger.
J.B har en voldelig side som Constance fornekter, men som Hitchcock heller aldri lar henne få se. Brulov har en god del nedlatende bemerkninger rettet mot kvinner som virker veldig utdatert i dag. For eksempel: hjernen til en forelsket kvinne opererer på det aller laveste intellektuelle nivået. Hva med hjernen til en forelsket mann?
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Rebecca, Shadow of a Doubt og Rope.
Øyeblikket: J.B står over en sovende Constance med barberkniven i hånden, før han går ned i stuen til dr. Brulov. Stadig med kniven hvilende i J.Bs hånd forlater vi dem. Morgenen etter ser Constance dr. Brulov ligge henslengt i lenestolen og hun får ikke kontakt med ham. Har J.B drept ham? Så våkner han til, og forteller at J.B ligger i sofaen, slått ut av et sovemiddel Brulov ga ham. Brulov har en mye sterkere skepsis til J.B enn Constance har.
Lyd og bilde
Spectacular new digital transfer with film and sound restoration, including rare theater entrance and exit music cues by composer Miklos Rozsa: Bildet er ikke anammorfisk, dette er en av de første Criterionutgivelsene (nr.136). Det betyr at det er svarte striper både på sidene og over og under bildet. Det trekker ned. Ellers er bildet av god DVD-kvalitet, med rimelig skarpe bilder og god kontrast. En og annen scene kan fremstå litt uskarpt, men jeg er godt fornøyd i det store og hele. Lyden er klar, dialogen er lett å høre, noe som er viktig i en film som baserer seg så mye på dialog og monologer som denne.
Ekstramateriale
Commentary by Hitchcock scholar Marian Keane: Litt kjedelig, men helt greit kommentarspor.
«A Nightmare Ordered by Telephone,» an in-depth, illustrated essay on the Salvador Dalí-designed dream sequence by James Bigwood: Detaljert om drømmesekvensen. Greit nok.
Excerpts from a 1973 audio interview with composer Miklos Rozsa: Snakker i detalj om musikken til filmen. 28 minutter.
Complete 1948 Lux Radio Theatre adaptation starring Joseph Cotten and Alida Valli: Et hørespill hvor Joseph Cotton spiller rollen som J.B. 59 minutter.
The Fishko Files: a WNYC/New York Public Radio piece on the theremin: Dette instrumentet baserer seg på elektromagnetisk felt og spilles ved å bevege hendene i felte, noe som skaper toner. Det ble oppfunnet av en russer etter revolusjonen i Russland. Fin musikk for å illustrere paranoia. Flere nettsider og bøker/musikk som tar for seg theremin listes opp.
Essays by noted Hitchcock scholars Lesley Brill (The Hitchcock Romance) and Leonard Leff (Hitchcock and Selznick): To middels interessante essay.
Hundreds of behind-the-scenes photos and documents chronicling the film’s production, from set photos to ads, posters, and publicity material: Det mest spennende her er korrespondansen mellom psykiatriforeningen i USA og produsent Selznick. Og hvor pirkete the production code er med hensyn til enkeltord i manus.
Theatrical trailer: Litt rar trailer. Den blander informasjon fra filmen med hvilke skuespillere og studio som er delaktig i filmen. 2 minutter lang trailer.
USA – 1997 – David Lynch (farger) –134 minutter – Thriller, Identitet
En tenkende mann i trøbbel
Nivå 1 (uten spoilers)
Fred Maddison (Bill Pullman) er en jazzmusiker som bor sammen med sin kone Renee. En dag ringer det på døren, og noen forteller inn i callingen at Dick Laurent er død. Kort tid etter begynner ekteparet å motta videokassetter på trappen. Det er opptak av huset deres, og etter hvert opptak fra inne i huset. Det topper seg med at de blir filmet mens de sover.
Nivå 2 (med spoilers)
Lost Highway er en vanskelig film, og også en film som ikke nødvendigvis kan forstås helt ut. Som flere andre Lynchfilmer. Men ekstramaterialet gir oss et par nøkkelsetninger vi kan bygge tolkningen på. Jeg har valgt ut en setning som utgangspunkt for dette. Filmen handler om en mann, Fred, som ikke kan leve med at han har drept sin kone. Det blir en så stor indre konflikt at han søker og blir til en annen personlighet, Pete. Men også den nye identiteten er et blindspor, Petes liv blir mer og mer komplisert før Fred overtar identiteten igjen og får en slags løsning.
Forvandlingen inntreffer mens Fred sitter på dødscelle for drapet på kona Renee. Han plages av kraftig hodepine i dagene før, som vi kan forstå som tegn på den intense indre konflikten. Når personligheten hans ikke klarer å håndtere det å leve som Fred lenger, kollapser identiteten hans og Pete dukker opp. Fengselsvaktene blir helt perpleks da de ser en helt annen mann i cella. Fengselsdirektøren involveres og mannen blir identifisert som Pete Dayton, en 24 åring med biltyveri på rullebladet.
Så etter 50 minutter flytter fortellingen til å handle om Pete. Foreldrene henter ham i fengselet og tar ham med hjem. Pete har ikke noe minne om hva som har skjedd og hvordan han havnet i cella. Og Fred er sporløst borte. Men vi har sett forvandlingen fra Fred til Pete.
Pete er bilmekaniker og nyter stor respekt fra kunden Mr. Eddy, som egentlig heter Dick Laurent. Mr. Eddy tar Pete under sine vinger. En dag har Mr. Eddy med kjæresten sin Alice. Dette er/er ikke Renee. Hårfargen er skiftet til blond, ellers er de like. Dette er nok et hint om at Pete og Fred er sammenkoblet på en måte. Alice og Pete får øyne for hverandre, og senere dukker Alice opp alene på verkstedet og ønsker at Pete skal invitere henne på middag. Pete er naturlig nok nølende på grunn av Mr. Eddys brutale natur, men lar seg overtale. De hopper over middagen og innleder et forhold.
Men Mr. Eddy får nyss i utroskapen og avlegger Pete et besøk på verkstedet. En rimelig utilslørt trussel som involverer en pistol og beskrivende vendinger om en eventuell elskers død blir framsatt. Alice ringer Pete senere og mener at Mr. Eddy vet om dem. All tvil fordunster når Mr. Eddy ringer Pete hjemme. Han gir røret til Mystery Man som i detalj beskriver hvordan Pete skal dø. En tydelig sjokkert Pete er på gråten nå. Han og Alice må komme seg vekk, og et ran hos Andy skal hjelpe de på vei. Andy er for øvrig elskeren til Renee, og den utløsende faktoren for at Fred myrder Renee. Andy er altså nok en fellesnevner for Pete og Fred. Innbruddet hos Andy ender fatalt for ham. Alice foreslår at de drar til en heler som holder til i en hytte ute i ørkenen. Her kan de få penger og rømme sammen. Her skal nok en fellesnevner dukke opp i kjøtt og blod, nemlig Mystery Man. Mens de venter på ham, har Pete og Alice sex. Da økten er ferdig forteller Alice at Pete aldri kommer til å få henne. Pete blir liggende livløs på bakken før han reiser seg, nå som Fred. Han møter Mystery Man, og må flykte fra ham. I en kaotisk sekvens oppsøker han Mr. Eddy på Lost Highway Hotel, som viser seg å være elskeren til Renee. Han drar ham med ut i ørkenen og får hjelp av Mystery Man til å drepe Mr. Eddy. Så drar Fred hjem til sitt eget hus og forteller i callingen at Dick Laurent er død…
Lost Highway er en stilful film, med stemningsfulle tablåer og intens musikk. David Bowie, Ramnstein og mange andre kjente artister. Den er forvirrende og voldsom. Den er muligens ikke mulig å helt forstå, men vi kan betrakte den som en utforsking av et forhold hvor fæle ting skjer og de psykologiske ettervirkningene av dette. Som Lynch sier: et forhold er som en labyrint hvor mørke skyer henger over paret. Fred får et sammenbrudd etter drapet, og forsøker å flykte til et nytt liv hvor ting skal bli bedre. Men han er så ødelagt at dette livet også går i stykker, og blir til et nytt mareritt.
David Lynch ble inspirert av O.J. Simpson-saken, hvor en mann dreper to mennesker og får fortsette som før. Hvordan overlever selvet? Blir man en annen? Han fikk høre om diagnosen psychogenic fugue. Lynch opplevde selv at noen ringte på døren hans og fortalte at Dick Lorrant var død. Innen han rakk til den andre siden av huset, var mannen borte. Kanskje skulle han til naboen? I Lost Highway fant de et lignende hus. Leiligheten er som en labyrint, som en trykkoker. Den virker uendelig, og framstår skummel. Litt som Dorothy Valens leilighet i Blue Velvet.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Blue Velvet, Mulholland Drive, Wild at Heart og Eyes Wide Shut.
Øyeblikket: Mr. Eddy er ikke glad i biler som kjører for nærme ham bakfra. Han vinker bilen forbi før han legger seg på hjul. Han krasjer inn bakparten på ham og kjører ham av veien før han river opp døren og banker ham opp. Samtidig informerer han sjåføren om trafikkloven, bremselengder og statistikk. Villskapen burde ha vært en vekker for Pete til å holde seg langt unna damen til en slik mann.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised and approved by director David Lynch, with new 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack:
Filmen presenteres i 2.39:1, altså et veldig bredt bilde. Lynch har selv godkjent restaureringen, og med god grunn. Skarpheten er upåklagelig, med fine detaljer og kontrast. Fargene popper på skjermen, og de mørke partiene, som det er mange av i leiligheten, er fint formidlet. De mange nærbildene av ansikter gir oss alle detaljer klart og fint. Lyden er heftig, både effekter og musikk får bakhøytalerne til å jobbe. Lydmiksen er røff, med volum som styres i filmen med sterkest effekt. Dialogen er samtidig klar.
Ekstramateriale
Alternate uncompressed stereo soundtrack: Jeg valgte å se filmen med surroundsporet, som er beskrevet ovenfor.
For the 4K UHD edition: One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Det er bluray som er omtalt her.
Pretty as a Picture: The Art of David Lynch, a feature-length 1997 documentary by Toby Keeler featuring Lynch and his collaborators Angelo Badalamenti, Peter Deming, Barry Gifford, Mary Sweeney, and others, along with on-set footage from Lost Highway: Her diskuteres samarbeidet med manusforfatter Gifford og generelt kunsten og tankene til Lynch. Noe innhold har jeg sett før i andre Criterionutgivelser av Lynchfilmer. 81 minutter.
Reading by Lynch and critic Kristine McKenna of excerpts from their 2018 book, Room to Dream: Generelt om Lynch sine arbeider. Han var på prøve hos kritikere etter Fire Walk With Me. 44 minutter lydopptak.
Archival interviews with Lynch and actors Patricia Arquette, Bill Pullman, and Robert Loggia: Bill Pullman har spilt hovedsakelig snille roller, men Lynch mente han hadde en edge som kunne passe fint i Lost Highway. Han formidler sjalusi, misunnelse og stolthet på en unik måte. Patricia Arquette spiller to kvinner, og måtte finne forskjellene for å spille dem. Men de er den samme kvinnen samtidig. Fin dokumentar på 13 minutter.
Trailer: Helt sinnsyk. Bilde av plakaten som det zoomes inn på mens ville lyder spilles av. 55 sekunder.
Excerpts from an interview with Lynch from filmmaker and writer Chris Rodley’s book Lynch on Lynch: Det påstås at historien er ganske rett fram, med noen få rare ting som skjer. Det er vel ikke alle som vil være enig med Lynch i det. Godt hefte som er lærerikt.
USA – 2013 – Richard Linklater (farger) –109 minutter – Drama, samliv
Slutten på et forhold?
Nivå 1 (uten spoilers)
Ytterligere 9 år har gått. Jesse og Celine er et par, har fått tvillinger og Jesse har en sønn fra ekteskapet med sin ekskone. De er i Hellas på et 6 måneders opphold hos en eldre forfatter. Sønnen Hank er ferdig med sommerferien og skal tilbake til Chicago.
Nivå 2 (med spoilers)
Jesse følger sønnen Hank til flyet etter endt sommerferie i Hellas. Hver gang Hank skal dra blir han tankefull og lider av dårlig samvittighet over hvor liten tid han tilbringer i sønnens liv. Han får ikke så mye mer enn enstavelsesord ut av ham, selv om de har et greit forhold. Hank virker tettere med Celine, det er henne han ringer og gir beskjed om hvordan reisen går.
Forholdet til Jesses ekskone er en katastrofe, og det er nesten krig mellom Jesse og Celine, og ekskonen. Jesse ønsker egentlig at de skal flytte fra Frankrike til Chicago. Men det vil ødelegge for en spennende jobbmulighet Celine har. Jesse later som han ikke ønsker det, men Celine har rett når hun insisterer på at han forsøker å manipulere henne til å flytte. De er begge veldig manipulative.
I løpet av en 13 minutters tagning i for så vidt én tagning, vrir Jesse samtalen til å ta opp muligheten for at de kan flytte nærmere Hank. Som han insisterte på at han ikke hadde tenkt på. Celine beskriver dette som starten på slutten i forholdet. Her er vi ved et kjennetegn på dynamikken mellom de to: Celine krisemaksimerer, Jesse manipulerer. Og så bytter de roller.
Det har altså gått 9 år siden forrige film. Jesse er 41 år gammel. Han har skrevet bøkene This Time og That Time. Celine er med i begge bøkene. Hun er frustrert i arbeidet sitt med miljøvern og har tilbud om en drømmejobb, om hun orker en ny runde. Hun vet ikke om hun vil, men det betyr ikke at veien ligger åpen for at hun flytter med til USA. Da de kjører tilbake fra flyplassen, er tvillingene deres sovende i baksetet. Deres gode venner Stefanos og Ariadni har gitt dem en luksusnatt på hotell i gave. De passer tvillingene og Hank er på vei til USA. Alt ligger til rette for en romantisk kveld sammen for Jesse og Celine, men slik skal det ikke bli.
Tilbake i huset til den eldre forfatteren, trer kjønnsrollene frem. Celine blir med kvinnene i å tilberede maten, mens Jesse, Stefanos og Patrick (forfatteren) prater om litteratur og livet. Celine beskriver disse 6 måneden hos Patrick som en hyggelig, men tradisjonell kvinnelig rolle hun må tre inn i. Jesse kan vandre rundt og bli inspirert, mens hun må ta seg av mat, tvillingene og sette sitt eget liv på vent. Jesse er forfatteren med stor F.
Den store middagen med Ariadni, Stefanos, Patrick, Anna, Achilleas, Natalia, Celine og Jesse, blir en anspent oppvisning av passiv aggresjon. Det ligger 9 år + med oppdemmet frustrasjon bak deres oppførsel, først og fremst hos Celine. Hun forteller oss at Jesse er en skapmacho, som egentlig kunne tenkt seg en bimbo. Så hun gir ham det, en forestilling som bimbo med nesegrus beundring for den flinke forfatteren. De blir spurt av Achillaes og Anna om hvordan de møttes, og fortellingen blir veldig forskjellig avhengig av hvem som svarer. Stemningen balanserer på en knivsegg som akkurat berger fra å bli pinlig, mye på grunn av rausheten rundt bordet.
Endelig blir Jesse og Celine alene, og vi er omtrent midtveis i filmen. Det illustrerer også hvor vanskelig det kan være å få alenetid som småbarnsforeldre. De spaserer i det interessante kulturlandskapet, snakker om stort og smått, mest dem selv som del av et forhold og som individ. Noen små tilløp til agg, men langt mindre enn scenen i baksetet i Before Sunset. Og den scenen skal vise seg å kun være småplukk i forhold til krangelen på hotellet de er på vei til.
Hotelloppholdet er en gave fra venner som vil dem vel, som ser at de trenger tid for seg selv. Parmassasje er inkludert, og det er et fint hotellrom. Både Celine og Jesse forsøker å sette pris på gaven, men spesielt Celine føler det blir for tvungent og at de ikke er i det romantiske hjørnet. Hun ville gjerne fått avbestilt det tidligere, men venneparet insisterte på dette. Allikevel finner de veien inn i hverandres armer, men en telefon fra Hank ødelegger alt. Jesse henger seg opp i en setning Celine sier til Hank, og klarer ikke å plukke opp tråden igjen. Denne gangen er det han som blåser ting ut av proporsjoner som han så ofte beskylder Celine for å gjøre. De krangler, prater seg gjennom ting, før de krangler igjen. Herfra går det bare nedover, før det topper seg med at Celine sier hun ikke elsker ham lenger.
Det er stadige nikk til de to filmene tidligere i trilogien. Midt under krangelen på hotellrommet lager Celine te. Operasjonene utføres på en veldig hard og aggressiv måte. Det er interessant å sammenligne det med den omsorgsfulle og flørtende måten hun tilbereder te til Jesse på mot slutten av Before Sunset.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Before Sunrise, Before Sunset, Who’s Afraid of Virginia Woolf, Carnage og Scener fra et Ekteskap.
Øyeblikket: Etter bruddet oppsøker Jesse Celine på en utecafé og forsøker å skape ny gnist i forholdet. Hun spiller med en stund før hun skyter ned opplegget. Hele forholdet virker å være over. Så spiller hun ballen over til Jesse igjen, og igangsetter rollespillet igjen. Kanskje er det håp allikevel…
Lyd og bilde
2K digital master, approved by director Richard Linklater, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray: Endelig et flott bilde i serien. God dybde, kontrast og detaljnivå. Skarpt og fin gjengivelse av farger. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er god, selv om mange prater samtidig er det lett å skille. Ekstremt dialogdrevet, tenk bare på 13 minutters scene i bilen.
Ekstramateriale
New audio commentary featuring Linklater and actors Julie Delpy and Ethan Hawke: Bare sånn passe. Mer som en samtale mellom venner hvor det mimres og prates i munnen på hverandre. Men det er absolutt ting her å ta med seg.
After Before, a new documentary by Athina Rachel Tsangari about the movie’s production in Greece: Hawke tror at Celine og Jesse vil få det komplisert om de bryter opp eller forblir sammen. I denne lille dokumentaren på 30 minutter, sitter Linklater, Delpy og Hawke sammen på et hotellrom og diskuterer alle mulige sider av innspillingen og historien. Innimellom får vi se øvinger og tagninger. Fin opplevelse.
“Love Darkens and Deepens,” an episode of the radio program Fresh Air featuring host Terry Gross, Linklater, Delpy, and Hawke: Litt videreføring av den lille dokumentaren. Diskusjon rundt mange aspekter ved filmen. 46 minutter lydopptak.
Hefte: Den delen av heftet som omhandler Before Midnight er lettlest og greit nok. Som den første av filmene, har den ikke en deadline å forholde seg til, et fly som skal nås. Denne gangen må vi fylle inn mye selv av hva som har skjedd i de 9 årene.
USA – 2004 – Richard Linklater (farger) –80 minutter – Drama, kjærlighet, samliv
En dag i Paris
Nivå 1 (uten spoilers)
Det har gått 9 år siden Jesse og Celine møttes på toget til Wien. Jesse har skrevet en bestselger om natten deres i Wien, og er i Paris for å promotere og signere boken. Celine dukker opp på signeringen, og de har noen timer sammen før Jesse skal fly tilbake til USA.
Nivå 2 (med spoilers)
Tid er et vesentlig aspekt ved Before-trilogien. Det er et element i filmenes struktur, dialog og til og med i Jesses bok. Han skriver at tiden lyver, at det i alle øyeblikk finnes et annet øyeblikk. Det blir et uendelig antall mulige parallelle handlingsforløp. Mot slutten av boksigneringen ser han Celine stå blant publikum og blir noe satt ut. Begge er ivrige på å få pratet sammen, så de vandrer sammen ut i byen.
Jesse er nå gift, har et barn, og har blitt en rimelig vellykket forfatter. Celine er i et forhold med en mann som er mye borte, og jobber selv i en miljøvernorganisasjon. Jesse er imponert over at hun er en av dem som gjør noe med det vi alle snakker om vi burde. De ønsker å få elefanten i rommet ut av veien med en gang. Dukket noen av dem til avtalen de hadde for 9 år siden?
Begge svarer nei. Celine sin bestemor, hun som hun hadde besøkt i Budapest da de møttes på toget, ble begravet samme dag. Jesse forsøker seg med en løgn om hvorfor han ikke dukket opp, men Celine gjennomskuer ham. Han hadde møtt opp, og hun får forferdelig dårlig samvittighet. Tiden de har sammen i Paris er leken, de snakker om kvelden de hadde, filosofi og livet. Men gradvis siver det inn mer alvor.
Ettersom dagen går, ser vi at dette møtet for 9 år siden har hatt en stor innvirkning på livene deres. Jesse har skrevet en bok om det, og Celine har laget en sang om Jesse som hun mot slutten av filmen fremfører for ham. Mange års frustrasjon kommer til uttrykk i baksetet på vei til flyplassen, når de er brutalt ærlige om livet sitt og hvor viktig den andre egentlig har vært. Jesse tenkte til og med på Celine på vei til bryllupet. Spesielt Celine er aggressiv, både mot livet generelt og Jesse spesielt. Boken hans vekket minner og satte i gang en prosess i henne som ikke ble så pen. Hun har tenkt mye på hva som kunne ha vært om de hadde møttes 6 måneder senere som avtalt. Jesse har et kjærlighetsløst samliv, og de forblir gift på grunn av sønnen. Han har gitt opp romantisk kjærlighet, han tenker bare på uoppnåelige Celine.
Dette med parallelle livsløp sveipes det innom flere ganger i filmen. Celine har bodd 2 år i New York, faktisk mens Jesse også bodde der. De møttes aldri, men hva om de hadde gjort det? De husker kvelden de hadde forskjellig, spesielt er de uenige om de hadde sex. Jesse husker det tydelig, Celine tror at de ikke hadde sex. Det viser seg at hun husker det, hun husker faktisk detaljene bedre enn ham, men hun vil ikke gi ham rett uten videre. Et minne utvikler seg evig, så han skal ikke være så sikker.
Before Sunset begynner på en måte som er et nikk til Before Sunrise, med motsatt fortegn. Her ser vi alle lokasjonene Celine og Jesse skal besøke, men uten dem. Som vi husker avsluttet Before Sunrise med en montasje av stedene de hadde besøkt i løpet av filmen, men nå uten dem i bildet.
Den dedikerte fansen av den første filmen hadde lange onlinediskusjoner om hvordan det gikk videre med Celine og Jesse. Det var aldri planer om en oppfølger, men idéen vokste organisk fram i hodet til Linklater, og skuespillerne var straks med. Julie Delpy mener at Linklater ikke følte romantikk på samme måte som karakterene, og derfor overlot det aspektet til skuespillerne. Ethan Hawke forteller at Before Sunset reddet livet hans. Filmen ble en trygg boble i en vanskelig tid i livet hans.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Boyhood, Before Sunrise, Before Midnight, Scener fra et Ekteskap, Who’s Afraid of Virginia Woolf og Carnage.
Øyeblikket: De har gått opp i Celines leilighet for en kopp te, og Celine skal spille en sang for Jesse på gitaren. Celine imiterer Nina Simone på en konsert hun har opplevd. Celine er flørtende, selvsikker og sexy. Jesse er solgt. Celine avbryter og sier at Jesse kommer til å miste flyet sitt. Det er Jesse fullstendig klar over. THE END.
Lyd og bilde
New, restored 2K digital transfer, approved by director Richard Linklater, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray:
Et Paris uten de flotte postkortbildene, Eiffeltårnet og Triumfbuen, Notre Dame og Champs-Élysées. I stedet er det de mindre kjente stedene som vises fram, som Shakepeare&Company, hvor boksigneringen foregår. Bildet er fint og uskadet, men heller ikke Before Sunset er en wow-opplevelse kvalitetsmessig. Formatet er 1.85:1. Fargene er fine, og hele filmen foregår i dagslys slik at vi slipper skumring og nattfoto. Lyden er klar, men uten den store bakhøyttalereffekten. Det er en fin romfølelse og aktivitet i de forskjellige høyttalerne, men dette er en dialogdrevet film først og fremst.
Ekstramateriale
Richard Linklater: Dream Is Destiny, a feature-length 2016 documentary about the director by Louis Black and Karen Bernstein: Tid har alltid vært et kjært tema for Linklater, og noe som er med i mange av filmene hans. Han nøkterne stil har å gjøre med at han fikk utløp for fancy foto i kortfilmene, og var på en måte ferdig med det før hans første langfilm. 90 minutter lang dokumentar.
Linklater // On Cinema & Time, a 2016 video essay by filmmaker :: kogonada: I denne 8 minutter lange videomontagen vises klipp fra andre filmer som behandler konseptet tid, som Truffauts Antoine Doinel-filmer.
Behind-the-scenes footage from the film’s production: Standardopptak fra innspillingen. Ikke noe spesielt å hente her. 10 minutter.
Hefte: Litt om handlingen og grep i filmen. Godard sa en gang at alle filmer er en dokumentar om skuespillerne som spiller i filmen. Det er meget relevant i denne trilogien.
USA – 1995 – Richard Linklater (farger) –101 minutter – Drama, kjærlighet, filosofi
En natt i Wien
Nivå 1 (uten spoilers)
Jesse (Ethan Hawke) møter Celine (Julie Delpy) på et tog i retning Wien. Hun skal til Paris, han skal til Wien for å ta fly hjem morgenen etter. De finner tonen, han er amerikaner, hun er fransk. Så god kjemi får de at når de ruller inn på togstasjonen i Wien, ber han henne om å tilbringe kvelden med ham i Wien.
Nivå 2 (med spoilers)
Celine svarer ja uten å nøle, henter veska si og bagen og hopper av toget sammen med Jesse. Nå har de en hel kveld og natt foran seg, skapt av ungdommelig entusiasme, naivitet og mot. Bagasjen låses inn på stasjonen, så er de helt frie. Hva vil de gjøre?
De vandrer rundt, får et tips om å se en avantgarde teaterforestilling, men ender opp med å diskutere, filosofere og kysse hverandre. De virker veldig på nett, de få tilløp til politiske utsagn ser ut til å stamme fra feminisme hos henne. De har herlig åpne samtaler, med filosofisk ærlige betraktninger og undringer. Begge kobler seg nysgjerrig på den andres tanker, og driver samtalene videre. De bruker hverandre som intellektuelle sparringspartnere, kanskje er dette første gang de har hatt mulighet til å ha slike samtaler. I møte med en fremmed de aldri skal møte igjen er det tryggere å eksperimentere høyt med tanker av denne typen.
De eneste gangene vi ser at de to tilhører forskjellige leire, er i møte med spåkonen på gaten. Jesse har absolutt ingen tro på slikt, det er ren svindel og overtro. Celine er mer åpen, hun vil gjerne spås i hånden. Jesse er også skeptisk til en stuntpoet de møter som skriver et dikt til dem, rundt et valgfritt ord. Celine derimot blir imponert. Da de litt senere bestemmer seg for å finne ting ved andre som antagelig vil irritere dem om de skulle hatt et forhold, nevner Celine dette.
Det viser seg at Jesse ikke bare har reist vilkårlig rundt i Europa med interrailbillett, men faktisk hatt et mål med reisen. Han har besøkt kjæresten i Madrid, men forsto fort at dette forholdet ikke ville vare. Billetten kjøpte han etter at han forlot Madrid, for å slå i hjel tiden fram til flyet hans hjem igjen gikk.
En av de fineste scenene foregår på en cafe hvor de liksomringer en venn, og den andre spiller vennen. De iscenesetter samtalen hvor de forteller hva de har opplevd og hva de liker ved den andre. Settingen hjelper dem til å åpne opp om følelsene de har for hverandre. Ord som forelsket brukes, og vi ser de setter veldig pris på å få bekreftet det de håpet på.
For å kunne nyte kvelden og natten sammen uten å tenke det å ta farvel, gjør de det unna tidlig. De bestemmer seg for ikke å holde kontakten, som med stor sannsynlighet vil ende med at kontakten dør ut. Men når tidspunktet kommer, klarer de ikke helt å holde seg til planen. I full fart improviserer de en avtale, og det er Jesse som foreslår det. De skal møtes på denne togstasjonen om 6 måneder, spor 9 kl.18. Så drar de hvert til sitt.
Filmens handling har sitt opphav i Linklaters opplevelse med en jente han møtte i en butikk i Philadelphia. Førsteutkastet skulle foregå i San Antonio, men ble senere forandret til Europa. Ethan Hawke måtte faktisk prøvespille, til tross for at han var det store talentet i Hollywood. Linklater var ute etter skuespillere som skulle være med å utvikle både historien og karakterene, og her var spesielt Julie Delpy et funn. I den første filmen starter handlingen med et tysk par i 40-årene som krangler. Den tredje filmen handler om Celine og Jesse som har blitt det paret.
Tid er alltid viktig i Linklaters filmer, og Beforetrilogien er intet unntak. Idèen om at alle filmene foregår parallelt luftes i ekstramaterialet, og at det finnes uendelig antall mulige hendelsesforløp. Dette skal muligens utvikles videre i de to neste filmene, vi får se. Fascinasjonen med tid deler han med regissører som Wong Kar Wai og Tarkovsky.
Identitetsbygging foregår gjennom tre stadier. Oppdage, konstruere og vedlikeholde. Kanskje kan de tre filmene dreie seg om hvert sitt stadium? I film nummer 3 reiser Celine og Jesse rett forbi kulturminne etter kulturminne i landskapet. Det ville de aldri gjort i de to første filmene. Celine er politisk tydelig i Before Sunrise, men hun forandrer seg både personlig og politisk i løpet av trilogien.
Before Sunrise har mye spennende innhold om du blir med på reisen til Jesse og Celine. Det er en flott skildring av ung kjærlighet, naivitet og impulsivitet. Som Jesse argumenterer med da han overtaler Celine til å bli med ham på en kvelds eventyrferd i Wien: Ikke se tilbake på dette øyeblikket om noen år og vær usikker på om du gikk glipp av muligheten til den store kjærligheten. Utforsk det!
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Before Sunset, Before Midnight, Boyhood, Antoine Doinel og Weekend.
Øyeblikket: Jeg velger meg scenen med spåkonen, siden den viser forskjeller i personlighetene til Jesse og Celine. Jesse framstår som strengt rasjonell og mer lukket i møtet med dimensjoner som ikke kan bevises vitenskapelig, mens Celine er mer åpen, også overfor det spirituelle som ikke kan forklares rasjonelt. Følelser kontra fornuft, kvinnelig intuisjon kontra mannlig rasjonalitet kanskje? Kynismen Jesse demonstrerer er ikke tiltrekkende for Celine, og Jesse virker oppgitt over at noen kan la seg lure av slikt i dag.
Lyd og bilde
New, restored 2K digital transfer, approved by director Richard Linklater, with 2.0 surround DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray: Bildet har formatet 1.85:1. Bildet er godt, men sjeldent imponerende. Noen scener er litt uskarpe. Lyden består stort sett bare av dialog, og den er finfin og tydelig.
Ekstramateriale
The Space In Between, a new piece in which Linklater and actor-cowriters Julie Delpy and Ethan Hawke discuss the trilogy, moderated by critic Kent Jones: Fin samtale om tilblivelsen av Before Sunrise, detaljer fra samarbeidet mellom regissør og skuespillere og temaene de tar opp. 43 minutter.
3×2, a new conversation between scholars Dave Johnson and Rob Stone about Linklater’s work: Filmene gir nikk til de foregående filmene, for eksempel ved å ha identiske scener. Karakterene er besatt av døden, og ved å gjøre valg stenges andre muligheter. Tidsaspektet omtales, og andre filmer som har diskutert tid nevnes, som Linklaters egen Boyhood og Antoine Doinel-filmene til Truffaut. 40 minutter.
Behind-the-scenes footage from the film’s production: Richard Linklater er åpen for forslag fra sine skuespillere og stab, men det er ingen tvil om at han er sjefen. 6 minutter.
Hefte: Et langt essay som tar for seg de tre filmene i trilogien kronologisk. Her kommenteres teksten som omhandler Before Sunrise. Det diskuteres både lekenheten med tid, og hvordan filmen ble oppfattet som en snakkesalig film om Generasjon X. Et lærerikt essay.
Den voldsomt rike Charles Pike (Henry Fonda), arving til ølbryggeriet Pike, reiser alene på et skip fra Sør-Amerika til USA. Han har vært på ekspedisjon der for å kartlegge slangearter. På skipet er Jean (Barbara Stanwyck) og hennes far colonel Harrington (Charles Coburn). De er profesjonelle falskspillere. Og Harrington har lagt sine øyne på Charles. Men Jean faller for den kjekke ungkaren…
Nivå 2 (med spoilers)
The Lady Eve er en typisk Hollywoodfarse fra 40-tallet. Den er blant de aller beste, en film fra Preston Sturges gullalder. Han hadde en rekke på 8 filmer av ekstremt høy kvalitet som ble utgitt på færre en 8 år. The Lady Eve var en av dem.
Charles Pike er en forsker med slanger som spesialfelt. I kraft av sin formue som deleier/arving til ølbryggeriet Pike, er han en populær mann blant damene. På skipet hjem til USA er det nok av damer som forsøker å få oppmerksomheten hans. Han spiser middag alene i spisesalen og er utilnærmelig, uansett påfunn de varter opp med. Men Jean går mer direkte til verks. Hun spenner ben på ham, og vips har hun ham for seg selv. Det er for øvrig det første av mange fall han skal gjennom i løpet av denne filmen. Og han må bytte mange antrekk på grunn av det, siden han alltid blir nedgriset.
De to finner tonen fort. Han blir hodestups forelsket og hun blir også det etter hvert. Hennes far har derimot skumle planer for den naive pengesekken. Han skal flås i kortspill, som det utmerkede eksemplar av arten Sucker Sapiens han er. Dette fører til en herlig scene, hvor colonel Harrington bruker alle knepene sine for alltid å ha en god samling kort på hånden. Problemet er at Jean gir ham elendige kort fra stokken for å motarbeide ham. Hun er også en talentfull falskspiller. Kortspillet blir en slagmark. Det ender med nederlag for obersten, og Jean forlater bordet triumferende. De to mennene lover at kortspill er over for i kveld. Men obersten lurer Charles utpå igjen, og snart skylder han nesten 700 000 kr i 2022- valuta.
Muggsy er Charles sin vokter og venn. Han er også med på ekspedisjonen og innehar en meget mistenksom natur. Han aner at far og datter Harrington har ugler i mosen, og sjekker det ut med purseren. Og ganske riktig, de to falskspillerne er beryktet. Purseren informerer Charles om situasjonen, og hele hans verden faller i grus. Han er skuffet og knust. Han konfronterer Jean. Hun blir oppriktig opprørt siden hun faktisk elsker ham. Hun sier da en nøkkelsetning i filmen: Gode jenter er ikke så gode som han tror, og dårlige jenter langt fra så dårlige som han tror. Kvinner kan være gode og dårlig i samme person, på samme dag. Da Charles i sin hjertesorg påstår at han har visst at hun lurte ham, og bare lurt henne tilbake, blir hun knust. De skilles i uvennskap.
Etter lang tid dukker muligheten for hevn opp for Jean. Falskspillere har sitt eget nettverk og møtes tilfeldig rundt omkring i verden. En av dem holder til i Bridgefield hvor Pikefamilien holder til. Jean får en idé om at hun skal late som hun er en engelsk overklassekvinne ved navn Eve, og bli invitert til et selskap Pike skal holde. Når vi ser Barbara Stanwyck som Eve, ser vi en skuespiller som har forandret veldig mye ved sin framtoning. Håret er satt opp, klærne er mer elegant, hun fører seg roligere, bruker et lavere stemmeleie og ikke minst snakker hun med engelsk aksent. Da Charles ser henne i selskapet blir han helt satt ut, så mye at Pike Sr. lurer på om alt er i orden. Dette er kvinnen Charles møtte på skipet, samtidig er det ikke det. Muggsy er selvfølgelig overbevist om at det er samme dame. Charles sitt originale svar er at det ikke kan være det, de er jo altfor like. Det har med psykologi å gjøre, forklarer han.
Planen til Eve lykkes, og hun blir gift med Charles. Så kommer hevnens øyeblikk. På bryllupsreisen med tog blir det bare krangel. Charles er opprørt over Eves avsløring av mannlige partnere, tidligere ekteskap og det faktum at hun ikke er jomfru. Det ender med at han forlater toget i sinne. Eve blir igjen på toget, men hun er ikke lykkelig. Hun har igjen fått følelser for den naive og sta unge mannen.
Men det er ikke over der. De skal møtes én gang til, og denne gangen er Jean seg selv. Det vil si, hun bærer fremdeles håret opp slik som Eve, men ellers er det Jean både i oppførsel, aksent og klesstil. De er overlykkelige over å ha møtt hverandre igjen, blir forelsket igjen og fra nå av er det bare dem. Men begge har en tilståelse å komme med. De er begge gift.
Det er en del seksuelle hentydninger i The Lady Eve. Skipsfløytene for eksempel, en stor og en liten som fløyter til hverandre. Boken til Charles heter «Are snakes necessary?», noe som er et nikk til en populær bok noen år tidligere som het «Is sex necessary?» Ellers ligger hentydningene for det meste i dialogen.
Dette er en dialog- og slapstickdrevet film. Mye av det morsomme i dialogen ligger i hvordan de definerer et ord de nettopp har snakket om. Men de ler aldri selv, det overlates til publikum, som i alle gode komedier.
Preston Sturges skrev alle sine manus selv, samtidig som han regisserte filmene sine. Dermed sparte han tid på å diskutere med manusforfatteren om endringer. Det hele ble mer effektivt. Han var en ekstremt selvstendig og innovativ filmskaper, som beredte grunnen for regissører som kom etter ham. Han hadde sin gullalder på 40-tallet med filmer som The Palm Beach Story, Unfaithfully Yours, Sullivan’s Story og The Great McGinty.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Sullivan’s Travels, Holiday, Heaven Can Wait, Bringing Up Baby og The Palm Beach Story.
Øyeblikket: Pike Sr. setter seg ned for å spise frokost. Han løfter på lokket på de forskjellige fatene, men alle er tomme. Han ringer heftig i en bjelle og får vite at de har glemt ham på grunn av det store selskapet om kvelden. Men han skal straks få frokost. Så glemmer de ham igjen. Det ender med en herlig scene hvor den store, overvektige mannen sitter og slår lokkene mot hverandre som om han spiller i korps. Han ser ut som et barn som ikke får oppmerksomheten han ønsker.
Lyd og bilde
New, restored 4K digital transfer, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray:
Bildeformatet er 1.37:1, som vanlig på denne tiden. Det er et herlig bilde, med flott kontrast, gode detaljer og høy skarphet. Ingen skader som jeg kunne se. Lyden er klar, med tydelig dialog. Her er det minimalt med effekter, filmen er i stor grad dialogdrevet. Lydformater er ukomprimert mono.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2001 featuring film scholar Marian Keane: Ganske bra kommentarspor, som egentlig har den vinklingen jeg ønsker. Men innholdsmessig kunne det vært litt bedre.
Introduction from 2001 by filmmaker Peter Bogdanovich: Fin intro. Bogdanovich klarer faktisk å ikke nevne vennen Orson Welles, det tror jeg er første gang jeg har opplevd. Men han nevner Citizen Kane da. 8 minutter.
New conversation among writer-director Preston Sturges’s biographer and son Tom Sturges; Bogdanovich; filmmakers James L. Brooks and Ron Shelton; and critics Susan King, Leonard Maltin, and Kenneth Turan: En 42 minutters samtale mellom disse 7 ekspertene om en film de alle elsker. Laget under koronaepidemien, så den foregår på Teams. Fin sivilisert samtale.
New video essay by film critic David Cairns: Litt om filmen og litt om Preston Sturges. Cairns lanserer teorien om at slangen symboliser skuespilleren Eric Blore, pga hvesingen han snakker med i rollen som Sir Alfred McGlennan Keith. 21 minutter.
Costume designs by Edith Head: Kostymene som er brukt i The Lady Eve vises fram med kommentarer fra kostymedesignikonet Edith Head. Som gambler kles Stanwyck opp i svart og hvitt, litt vulgært. Hun bruker annen sminke og mer hvite klær som engelske Eve. 6 minutter.
Lux Radio Theatre adaptation of the film from 1942 featuring Barbara Stanwyck and Ray Milland: Helt greit radiohørespill hvor Milland har Henry Fondas rolle. 45 minutter.
Audio recording from 2013 of “Up the Amazon,” a song from an unproduced stage musical based on the film: Et musikalnummer på 5 minutter.
Trailer: Grei trailer på ca 3 minutter.
An essay by critic Geoffrey O’Brien and a 1946 profile of Preston Sturges from Life magazine: To middels tekster, som ikke gir all verden.
USA – 1971 – Gordon Parks (farger) –100 minutter – Action, Blaxploitation
Starten på Blaxploitation
Nivå 1 (uten spoilers)
Shaft (Richard Roundtree) er en svart privatetterforsker i New York. Han får et oppdrag av Harlems gangsterboss Bumpy, som er midt i en gjengkrig med den italienske mafiaen. En annen aktør i bildet er en svart revolusjonær gruppe. Noen har kidnappet Bumpys datter, og han er desperat etter å få henne tilbake. Shaft tar oppdraget og på Bumpys oppfordring sjekker han først ut den revolusjonære millitantgruppa.
Nivå 2 (med spoilers)
Shaft finner fort ut at den revolusjonære gruppa ikke har noe med kidnappingen å gjøre. Det er mafiaen som har tatt Bumpys datter. Men Bumpy spiller gruppe ut mot gruppe. Han vil sitte igjen som kingpin i Harlem. Med Shafts inntreden i konflikten, angriper mafiaen den revolusjonære gruppen, og de lider store tap. Dermed blir gruppen allierte med Shaft, akkurat som Bumpy forutså. Shaft manøvrerer mellom de forskjellige grupperingene, politiet, Bumpy og livet på gateplan, og får resultater. Bumpys datter reddes og mafiaen blir beseiret til en viss grad. Jobben gjort.
Shaft må manøvrere mellom forskjellige grupperinger for å nå sine mål. Revolusjonære Ben, som synes Shaft blir for «hvit», blir en nær partner av Shaft i kampen. Politiet er skeptisk til Shaft på grunn av at han er for «svart». Men Shaft og politimannen Vic har funnet en balansegang som tjener dem begge. For Bumpy blir Shaft for lovlydig, og Shaft vil ikke involveres i Bumpys kriminelle levesett. Shaft jobber for loven på sin måte.
Bandekrigen handler egentlig om en bande mot en annen, Bumby afroamerikanske gjeng mot den italienske mafiaen. Men utenfra vil det se ut som svart mot hvit. Dette forstår både Shaft og politimannen Vic. Derfor hjelper Vic til så godt han kan.
I tillegg til Shafts appell som maskulint ikon, beundres han for sin handlekraft og dyktighet som ukonvensjonell privatdetektiv. Han er snarrådig og en skikkelig actionhelt. Den siste planen i operasjon «fri Marcy» er dristig og voldsom. Shaft hopper inn gjennom vinduet etter en molotovcoctail, skyter mafiavaktene og befrir Marcy fra fangenskapet. En innfløkt plan skapt i samarbeid med Ben gjør at de får kontroll over hotellet mafiaen holder Marcy fanget på.
Allerede i den første sangen i filmen introduseres kvinner. De er viktige i filmen, derfor hører vi den kvinnelige vokalen straks. Shaftsangen definerer filmen og tiden den utspiller seg i. Filmen løftet svart filmkunst fra 70-tallet og fremover. Muhammed Alis trener fra ringhjørnet hans har en birolle i filmen som Bumpys sikkerhetssjef.
Shaft viser New York på en måte vi aldri hadde sett før. Her var vi dypt inne i Harlem, i leiligheter og bygårder som sjelden ble vist på film, og som hvite mennesker kanskje aldri hadde sett i virkeligheten. Gatene var røffe, men Shaft manøvrerer dem på en selvfølgelig måte. Han er like hjemme blant avisselgeren, dopdealeren, Black Panthersgruppen, gjengmedlemmene og vanlige folk.
Shaft ble et afroamerikansk ikon med en gang filmen kom ut. Alle ville være som Richard Roundtree, kle seg i lang skinnfrakk og være like badass. Spesielt var det den selvhevdende innstillingen som appellerte til afroamerikanere. Shaft tok ikke dritt fra noen, svart eller hvit. Filmen ble starten på Blaxploitationfilmene, og hadde en enorm påvirkning på svart selvfølelse, svart filmskaping, svart musikk og andre popkulturelle former. Filmen fikk to oppfølgere, en tv-serie, to remakes og senest i 2015 en serie med tegneserieromaner.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Sweet Sweetback’s Baadasssss Song, Superfly, Shaft’s Big Score og Shaft In Africa.
Øyeblikket: Shaft kommer opp fra undergrunnsbanen og krysser en trafikkert New York-gate. Han eier gata, går sikksakk mellom drosjene og viser fingeren om sjåførene blir frekke. Det siste ble improvisert. Dette er essensen av karakteren Shaft. Han tar ikke dritt fra noen.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. Alternate uncompressed stereo soundtrack remastered with creative input from Isaac Hayes III
In the 4K UHD edition: One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and two Blu-rays with the film and special features: Shaft presenteres i et røft bilde som kler filmen godt. Litt grovt, men med fin mengde filmkorn og gode detaljer. Mye mørke partier, men bildet klarer å henge med. Musikken til Isaac Hayes blir fint gjengitt, og lydeffektene har godt med trykk. Bildeformatet er 1.85:1 og monolyden er god. Ikke forvent et perfekt teknisk bilde, men forvent et bilde som passer optimalt til tiden og stilen. Jeg er godt fornøyd!
Ekstramateriale
Shaft’s Big Score!, the 1972 follow-up to Shaft by director Gordon Parks: En oppfølger som flere kjennere av Shaft mener er enda bedre enn originalen.
New documentary featuring curator Rhea L. Combs, film scholar Racquel J. Gates, filmmaker Nelson George, and music scholar Shana L. Redmond: En fin dokumentar på 33 minutter. Her veves musikken sammen med det visuelle, et New York som beskrives med gateadresser. Hayes og Parks styrte kunsten i nye retninger. Combs påpeker at et Hollywood i trøbbel husker på den svarte befolkningen. Når det går godt, glemmer de den.
Soul in Cinema: Filming “Shaft” on Location (1971): Litt om musikken, kamerarigging og vi får se Gordon Parks instruere skuespillerne. Ganske fint. 11 minutter.
Archival interviews with Parks, musician Isaac Hayes, and actor Richard Roundtree: Suksessen som Roundtree opplevde gikk ham til hodet. Men familien fikk han ned på jorda igjen. Han har interessante betraktninger rundt svarte hovedroller i dag, og hvordan Shaft banet vei. 12 minutter. Isaac Hayes snakker om musikk, inspirasjon og borgerrettigheter. 34 minutter.
New program on Hayes’s score featuring Redmond: Shafts theme song definerte filmen og senere tiden filmen ble laget. At kvinnelig vokal er med i sangen er viktig. 12 minutter.
New interview with costume designer Joseph G. Aulisi: Den legendariske frakken i lær ble valgt blant annet på grunn av måten den reflekterte lys i mørke scener. 16 minutter.
New program on the Black detective featuring scholar Kinohi Nishikawa and novelist Walter Mosley: Shaft bygger på detektivene fra 50-60 tallet, i romaner av Raymond Chandler og Dashiell Hammet. 26 minutter fin gjennomgang av hardkokte krimhelter.
A Complicated Man: The “Shaft” Legacy (2019): Denne dokumentaren er i tre deler, og varer sammenlagt i 44 minutter. Her diskuteres innflytelsen Shaft har hatt i den svarte populærkulturen, innen forskjellige områder. Det har blitt laget remakes blant annet med Samuel L. Jackson, og Richard Roundtree har hatt biroller i dem for å knytte dem til originalen.
Trailers: Traileren til Shaft varer i 3 minutter og 12 sekunder. Den er ganske surrete, med mye usammenhengende action. Teaser inneholder også mye action, og varer i 1 minutt. En radio spot på ett minutt er kanskje best, selv om den ikke kan lene seg på bilder. Traileren til Shaft’s Big Score bruker tag line «You liked him before, so he’s back with more». Standars trailer med vekt på action, som rett og rimelig er. 3 minutter og 5 sekunder.
An essay by film scholar Amy Abugo Ongiri: Like deler Gordon Parks bakgrunn, filmens innflytelse og det amerikanske samfunnets utfordringer for svarte på den tiden.
Danmark – 1998 – Thomas Vinterberg (farger) –105 minutter – Drama, Dogmefilm
24 timer med galskap
Nivå 1 (uten spoilers)
Helge fyller 60 år. Det store landlige godset fylles med nær familie, slekt og venner. Sønnene Michael og Christian, datteren Helene og deres familie og kjæreste ankommer. Men en person mangler, Christians tvillingsøster Linda, som begikk selvmord for en stund tilbake. Christian er den eldste, og skal holde den første talen for jubilanten. Den talen er sjokkerende.
Nivå 2 (med spoilers)
The Celebration, eller Festen som vi kjenner den best som, kaster ikke bort noe tid før den etablerer personligheten til de forskjellige aktørene. Filmen starter med Christian som går langs en landevei på vei til godset. Michael kommer kjørende med sin familie, allerede i full krangel med kona. Da han ser Christian insisterer han på at han skal få sitte på. Hele familien lempes ut og må gå resten av veien. Vel framme viser det seg at Michael ikke er invitert, grunnet en fylleskandale forrige gang han var på godset. Vi ser Michaels aggressive oppførsel med skriking og trusler for å få tildelt rom. Det løser seg først når Christian sier han tar ansvaret for at Michael får tildelt et rom.
Søsteren Helene stusser da hun ser Michael, og kommer med noen syrlige kommentarer om hans nærvær. Han møtte ikke opp i søsterens begravelse. Så går det seg til, fram til Helenes kjæreste Gbatokai ankommer i taxi. Han er en mørkhudet mann fra USA, og Michael forsøker å sende han hjem. Han kan umulig være invitert. Han blir rasende da det viser seg at Helene har invitert en «ape» til farens fødselsdag. Helene flyr rett i ansiktet på ham og kaller ham nazist.
Michael har ikke vært her så lenge, men allerede har han kranglet med kona, søsteren og Gbatokai. En ny eksplosiv krangel med kona følger da skoene til Michael er glemt hjemme. Feiden med Gbatokai skal fortsette gjennom hele filmen og toppe seg i en rasistisk nidsang Michael får hele selskapet med på å synge. Danskene er et sjarmerende folk.
Et av Michaels karaktertrekk er at han alltid søker dit hvor han har noe å vinne. En av de slettede scenene viser hvorfor han er så ivrig på å kjøre Christian de siste meterne til godset. Han ønsker å låne penger. Faren Helge vet hvordan Michael fungerer, så han dingler et frimurermedlemskap foran ham. Hjelp til med å holde orden på selskapet og seg selv denne kvelden, så skal Helge legge inn et godt ord for ham. Dette er en oppgave vi skal se Michael gå fullstendig opp i. Derfor er det ikke så prisverdig av Michael å skifte allianse på slutten av filmen. Han har forstått at faren er ferdig, og at Christian er seierherren.
Etter Christians første tale blir det en trykket stemning før festen fortsetter som før. Sønnen har nettopp beskyldt faren for å ha seksuelt misbrukt tvillingene i hele oppveksten. Faren tar en prat med Christian, tilsynelatende meget vennlig og omtenksomt interessert i hvordan han kunne holde en slik tale. Stunden står i stor kontrast til neste prat hvor faren håner og rakker ned på Christian for hans mentale helse og utfordringer i oppveksten.
Etter å ha holdt den første talen, har Christian avtalt å dra fra festen. På kjøkkenet jobber Kim, en barndomsvenn av Christian. Han tar en alvorsprat med ham og forklarer Christian at om han drar nå, vil alt være som før. Den støtten gjør at Christian våger å stramme skruen ytterligere til i sin andre tale. Her knytter han farens misbruk av datteren sammen med selvmordet. «Skål for en morder». Det er etter denne episoden at faren viser sitt virkelig jeg i samtale med Christian.
Moren holder en tale for sin mann, totalt blottet for innsikt og ansvar. Hun forteller om Christians fantasivenn, og at han alltid har problemer med å skille fantasi og virkelighet. Og at han i kveld har hatt problemer med det igjen. Hun forventer en unnskyldning fra Christian. Det ender med at Christian holder en tredje tale, hvor han forteller om morens forhold til overgrepene. Hun har faktisk kommet inn på rommet midt under et overgrep, men kun forlatt rommet og latt som ingenting i årene siden. Og nå kritiserer hun sønnen for å ta det opp. Sjokkerende! Morens tale er kanskje den beste skuespillerprestasjonen i filmen. Og det av en skuespillerinne som var veldig, veldig syk under innspillingen.
Deretter bryter helvete løs. Michael er så forført av utsiktene til medlemskap i frimurerlosjen at han gjør alt for å beskytte faren denne kvelden. Sammen med 2 andre festdeltagere banker han opp Christian og forlater ham i skogen, bundet til et tre. I en av de slettede scenene på ekstramaterialet ser vi Christian komme seg løs og virre rundt i skogen, snakkende med seg selv. Han er kraftig psykisk syk, det er det ingen tvil om. Tidligere i filmen har vi sett han stadig gni hendene mot hverandre, som om han forsøker å vaske farens sæd av fingrene. Misbruket har ført til at han er impotent, som Pia får erfare da hun forsøker å forføre Christian på rommet hans.
I Festen handler alt om å komme seg videre til neste rett. Det ser ikke ut til å finnes den ting som kan få disse gjestene til å agere eller reagere på noe av det som kommer frem. I den danske overklassen handler alt om fasade. Uansett hva som blir sagt er reaksjonen at det skal bli godt med kaffe og kake. Det nærmeste man kommer en reaksjon er toastmasterens replikk om at det ikke er bare enkelt å være toastmaster denne kvelden.
Når gjestene er ferdig med den rasistiske sangen som alle synger med i av full hals og de utrolig kjedelige danske selskapslekene, som det tvangsgøyale toget av tullinger gjennom hele godset, er det klart for ny tale. Helene blir utfordret til å lese opp søsterens selvmordsbrev som ble funnet timer før. Dette blir spikeren i kisten for Helge, og han er nå en sosial paria. Det vil han være helt til den danske overklassen velger å se bort fra hendelsene igjen. Resten av selskapet er han hvert fall persona non grata, han får til og med en solid omgang juling av Michael. På frokosten dagen etter innrømmer Helge alt, før han blir bedt om å gå av opportunisten Michael. Da Helge er borte, bølger samtalen og latteren blant gjestene som om ingenting har hendt.
Lars von Trier, Søren Krogh Jacobsen, Thomas Vinterberg og Kristian Levring. Dette er fire regissørene kom sammen og dannet et broderskap i filmskaping, og hamret ut Dogme’95 reglene i løpet av en times tid en kveld. Reglene skulle lage strenge regler for dem, men skulle også gjøre dem fri i kunsten deres. Her kommer en kondensert oversikt over de 10 reglene (eller budene):
Det skal filmes på lokasjon. Kun rekvisitter som er på området kan brukes. Skuespillerne skal ha med seg klærne som skal brukes.
Lyd skal tas opp under filmingen. Musikk skal aldri legges på i ettertid, men kan spilles live i scenen.
Kamera skal være håndholdt og følge handlingen.
Filmen skal være i farger.
Ingen filtre eller manipulering av bildet.
Ingen overfladisk handling eller våpen i filmen.
Ingen geografisk fremmedgjøring. Skal foregå her og nå.
Ingen sjangerfilm.
Skal filmes på 35mm, altså 4:3 bildeformat (1.37:1).
Regissøren skal ikke krediteres.
La dere merke til Bent, den sutrende selskapsgjesten som alltid er så plaget av varme, eller tørr luft, eller depresjonen sin? Det er en liten parodi på Lars von Trier. Henning Moritzen som spilte Helge, er en folkekjær dansk skuespiller som har stort sett spilt sympatiske roller. Han tok nå sjansen på å spille et svin, men han måtte gå noen runder med seg selv før han turte.
Manuset ble skrevet med skuespillerne i tankene. Thomas Bo Larsen som spiller Michael er en åpen og følsom kar, og får mye å spille på. Ulrik Thomsen i hovedrollen som Christian må undertrykke raseriet konstant. Han er metodisk og ikke typen til å improvisere.
Kameraet skulle følge skuespillerne, og ikke omvendt. Vinterberg og fotografen gikk for et utseende på filmen som om den var filmet av en full onkel og hadde ligget mange år i en kommode. Bildet blir mer kornete etter som filmen varer, som om den går i oppløsning, noe som på en god måte symboliserer familiens oppløsning.
Da Christian skal holde sin siste tale, plinger han flere glass og lager sin egen symfoni. Det signaliserer et skifte i tempo, en eskalering av konflikten. Fra nå av drives han av aggresjon. Han blir dratt ut i skogen og banket, bundet til et tre. Volden er nesten seksuell og hele scenen kan minne om den beryktede scenen i Deliverance. Det som driver filmen videre og videre er galskapen. På ett tidspunkt er Christian helt ute, men søsterens tale drar han tilbake til virkeligheten.
Gbatokai var en gammel venn av Vinterberg og karakteren ble inkludert for å vise danskenes reserverthet overfor utlendinger. Thomas Bo Larsen hatet å være så rasistisk mot ham, og Gbatokai var virkelig sint på ham under scenene. Den rasistiske sangscenen er egentlig basert på en velment og fin sang, men her blir den tatt ut av kontekst og misbrukt. Det fungerer veldig bra.
Filmen går fra måltid til måltid, omtrent som kapitler, og det må være de mest slitsomme 24 timene man kan bli utsatt for på en fest.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Idiotene, Italiensk for nybegynnere, Når Nettene Blir Lange, Fanny og Alexander, Who’s Afraid of Virginia Woolf og Carnage.
Øyeblikket: Christians første tale. Han holder opp enn grønn og en gul lapp og lar faren velge tale. Slik faren trakk lodd mellom hvilken av tvillingene han skulle misbruke først. Faren velger den grønne, noe som Christian synes er et interessant valg. Han kaller den sannhetstalen. Jeg mistenker at den gule talen er identisk. Så holder han talen om farens misbruk av barna sine i en jovial tone, gjestene blir forvirret og ler innimellom, som de ikke forstår alle ordene før mot slutten. Statistene i scenen, gjestene rundt bordet, visste ikke hva som sto i talen så de ble ganske perplekse og ukomfortable, slik de antageligvis ville vært i virkeligheten. Den typiske skandinaviske måten å håndtere slikt på dukker opp: «Nå må vi få oss noe dessert».
Lyd og bilde
2K digital restoration, approved by director Thomas Vinterberg, with uncompressed monaural soundtrack: Tja. Det er jo et elendig bilde, men utgivelsen gjengir bildet slik det var ment. Dogmereglene ble aldri innført for at filmen skulle se lekker ut. Lyden er jo også tatt opp på lokasjon, så den er som den er.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2005 featuring Vinterberg: Informativt og hyggelig kommentarspor.
New interview with Vinterberg: 19 minutter fint intervju med Vinterberg. Han var inspirert av Scorsese, Coppola og Bergman. Sistnevnte rådet ham til alltid å ha et nytt prosjekt på gang før forrige films premiere. Ellers begynner man å tenke strategisk, om filmen lykkes eller mislykkes. Von Trier og Kubrick inspireres av form, og det trodde Vinterberg at han også var. Men nå vet han at han drives av fortellingen. Gjerne det samme tema med velkjente verktøy.
Two early short films by Vinterberg: Last Round (1993) and The Boy Who Walked Backwards (1995): I Last Round følger vi en ung mann som har fått uhelbredelig kreft. Han tar farvel med vennene sine. Thomas Bo Larsen spiller hovedrollen i denne fine lille filmen på 33 minutter. The Boy who Walked Backwards er en rørende og velspilt film på 38 minutter. En 9 år gammel gutt mister broren sin i en ulykke og utvikler tvangsatferd. Blant annet går han bakover for å skru tiden tilbake.
The Purified, a 2002 documentary about Dogme 95, featuring interviews with Vinterberg and filmmakers Søren Kragh-Jacobsen, Kristian Levring, and Lars von Trier: Her ser vi de fire regissørene diskutere Dogmereglene og hvordan det ble fulgt opp i flere forskjellige filmer. Meget interessant. 1 time og 7 minutter.
Program in which Vinterberg discusses the real-life inspiration for the film: Filmen bygget på et radioprogram hvor Allan forteller sin historie som er inspirasjonen for Christians historie. Vinterberg måtte forandre en del, og kunne ikke referere til radioprogrammet da han kunne blitt saksøkt av familien. Etter hvert graver journalister i historien og finne Allan. Han vil gjerne prate med Thomas, og de møtes. Senere tar journalister igjen kontakt og sier at de ikke kan finne noen død søster i livet til Allan. Han innrømmer å ha løyet om hele historien. Han har også vært mye innlagt på psykiatrisk. Senere blir Vinterberg kontaktet av en kvinne som har en venninne som har vært Allans psykiatriske sykepleir. Hun har opplevd det som Allan hevdet, og hadde fortalt det til Allan. Så tok Allan det som sin historie. Så alt i alt er filmen faktisk basert på en sann historie. 10 minutter.
Documentaries featuring members of the cast and crew at the film’s premiere in Copenhagen and reflecting on the production: Regissøren var sikker på at filmen ville bli en flopp, men at den kunne bli en viktig film allikevel. Heller ingen andre i staben hadde troen på den. Så ble den en publikumsuksess. 26 minutter.
ADM:DOP, a 2003 documentary profile of cinematographer Anthony Dod Mantle: Dette er en viljesterk fotograf, som ønsker å ha sitt ord med i laget når filmen skal utvikles. 12 minutter.
Deleted scenes, with optional audio commentary by Vinterberg: Vi tar dem etter tur. Noen er fine og kunne godt vært med i filmen.
The Pickup- Etter talen skal Christian hentes av venninne. Kim sørger for at han ikke drar gjennom en mer utbrodert samtale enn i den ferdige filmen. 6.40
Christian insanity- Christian vandrer rundt i skogen og snakker med seg selv. Ror ut på vannet. Pia har funnet brevet fra søsteren. 5.40
The Letter- Christian roper usammenhengende mens de andre holder på med selskapslekene sine. 0.48
Alternate Ending- Frokost. Christian opplever det som at søsteren sitter ved siden av ham og sier hun er glad i ham. 2
Conversation in the Car- Michael trenger penger fra Christian. Han avtaler å låne ham 75000, dette har de tydeligvis gjort før. 1.55
The Metaphysical Plot- Gbatokai »ser» ting. Advarer Christian. 4
Father and Son- Kort scene. Christian fikser slipset til faren. 0.29
The Garden Party- Lenger variant av hagescenen med velkomstdrink. 2.15
Children and Sex- Michaels barn vil låne redningsvester og være i båt på innsjøen. Så har foreldrene sex. 2.15
Impotens- Pia forsøker å ha sex med Christian, men han er impotent. 2
Helene og Christian- De snakker litt ledig før Christians tale. 1.08
The Final Hours of the Celebration- Noen interessante utvidelser av scener som er med i filmen. 15
Trailer: Begynner med at de vant pris i Cannes. Hektisk trailer, med vekt på aggresjonen i filmen. Ganske bra. 1 min 40 sekunder.
An essay by critic and author Michael Koresky: Veldig fint essay som er verdt å få med seg.
The Worst Person in the World (Criterion nr.1132) (Blu-ray)
Norge – 2021 – Joachim Trier (farger) –127 minutter – Drama, unge voksne
Sitt eget liv
Nivå 1 (uten spoilers)
Julie (Renate Reinsve) er medisinstudent som bytter studieløp til psykologi før hun ender opp med fotografi. Hun bytter også kjærester hyppig før hun møter tegneserieskaperen Aksel (Anders Danielsen Lie). Han er ca 15 år eldre enn henne, men de har en fantastisk kjemi. Men er det for stort gap mellom livsfasene de er i? Reinsve vant prisen for beste skuespiller i Cannes, og filmen ble Norges Oscarkandidat.
Nivå 2 (med spoilers)
Verdens Verste Menneske som filmen heter på norsk, er den avsluttende filmen i Oslotrilogien som den danner sammen med Reprise og Oslo 31.august. Der hvor Reprise er en oppvekstfilm og Oslo 31.august er en skildring av èn enkelt menneskeskjebne i sitt siste døgn på jorda, henter Verdens Verste Menneske litt fra begge, kanskje mest fra Reprise. Den har det viltre og kaotiske som Reprise innehar, og bruker i likhet med debutfilmen fortellerstemme markant.
Først av alt: Filmen lanseres og snakkes om som en romantisk komedie, med dette er et drama om romantiske forhold. For all del, her finnes morsomme scener og replikker i hopetall, men det er alltid et alvor til stede. Når vi ser Eivind og Julie i sin nyforelskede fase, vet vi at Aksel sitter isolert hjemme og ikke har det så godt. En av de slettede scenene viser dette veldig tydelig, en splitscreen sekvens hvor vi følger SMS mellom Julie og Aksel, og ser hva de gjør mellom hver melding. Julie er aktiv og ute av leiligheten, Aksel venter og venter på svar mens han kun er i leiligheten. Scenen diskuterer hva som er konsekvensen av disse meldingene vi så lettvint sender av gårde.
Dette er en film det er godt å bare være i, å nyte de gode scenene, de presise stemningene, den gode dialogen, de velkjente situasjonene tatt på kornet, kort sagt det som vi får kun i den gode filmen. Her har vi en fordel, dette er våre filmer, filmer vi forstår intuitivt på bakgrunn av vår oppvekst, vår kultur, vårt miljø og vår popkultur. Det finnes filmer kun vi som nordmenn kan forstå 100%, hvor vi plukker opp en nyanse her, en referanse der, en stemning, et tonefall, et feilskjær i en setning. Trier sine filmer er sånn, i likhet med Dag Johan Haugerud sine filmer. Spesielt Barn, hvor det ligger så mye i hvordan mennesker snakker, at det egentlig blir hovedpoenget.
Mange har problemer med fortellerstemme i film. Det har ikke jeg. Jeg synes det kan være interessant å se om fortellerstemmen formidler det samme vi ser på skjermen, eller om det er dissonans mellom dem. Ofte kan det bli morsomt. I Verdens Verste Menneske legger jeg merke til at fortellerstemmen ofte tar Julies parti og formidler betraktninger som den ikke har belegg for. Det blir noe Grimbergsk over utsagn som at en kjæreste som blir dumpet ikke kunne annet enn å beundre hvordan Julie tok ansvar og kontroll over eget liv med denne avgjørelsen. Jeg kan omtrent garantere at han ikke føler det slik, med fare for å gå i samme fella selv…
Verdens Verste Menneske er delt opp i 12 kapitler og en epilog. Da Aksel og Julie blir sammen, er det først etter at Aksel har avvist Julie med argumentasjonene at han er for gammel for henne. De kommer til å nå de forskjellige stadiene i livet til forskjellige tider, og det vil bli et problem. For eksempel når det gjelder barn. Aksel ønsker seg barn, og han er 44 da de blir sammen. På hyttetur med Aksels venner ser vi tydelig hvor utilpass Julie er rundt små barn. Vi hopper inn i en krangel de har om barn om natten, og forstår at dette er et tilbakevendende tema i samlivet deres. Julie har ting hun vil gjøre før hun får barn, men kan ikke spesifisere det mer, til Aksels store frustrasjon.
Aksel har lansert en ny tegneserie, og er det naturlige midtpunktet på lanseringsfesten. I small talk med stort og smått, får Julie en følelse av underlegenhet når hun stadig må introdusere seg som butikkansatt i bokhandel. Hun forlater festen tidlig og sniker seg heller inn på en bryllupsfest hvor hun ikke kjenner noen. Her utgir hun seg for å være lege, og møter Eivind. Sammen utforsker de grensene for utroskap, som et eksperiment.
I samlivet med Aksel føler Julie seg fortsatt underlegen, men får et løft da hun skriver en tekst om oralsex i MeToo-tiden som blir publisert og får en viss oppmerksomhet. Aksel roser teksten, men ikke med veldig spesifikke ord. Julie stråler. Da Eivind senere roser teksten på samme måte, reagerer Julie helt annerledes, mye mer negativt. Aksel har mer tyngde og autoritet som leser for henne.
Julie har en herlig mor og mormor, like heldig er hun ikke med faren. I et lavmælt, men strålende kapittel, skildres farens forhold til Julie. Han har alltid skuffet henne, og ingen blir overrasket da han melder avbud til 30årsdagen hennes. Han har vondt i ryggen denne gangen. Men de må gjerne besøke ham. Det gjør de. Etter litt sutring og sympatifisking om helseutfordringer fra Julies far, har Aksel fått nok av «svigerfarens» likegyldighet og neglisjering av datteren og stiller ham til veggs. Hvorfor vil han ikke komme og se hvordan Julie bor i Oslo? Faren skylder først på vanskelige kjøreforhold i Oslo, deretter parkeringsmuligheter. Når alt blir tilbakevist, faller han tilbake på ryggproblemer, deretter trekantmerkede medisiner. Om du skal lyve, så hold deg til èn løgn, sier nå jeg. Han har i det minste sørget for en treningsjakke i gave til datteren. Glansen forsvinner da stedatteren dukker opp med samme jakke. Tydeligvis er det en ekstrajakke hun har fått fra idrettslaget som faren har pakket inn i all hast…
I forholdet til Aksel blir Julie mer og mer uviss. Eivind lurer i tankene hennes, etter at hun møter ham tilfeldig i bokhandelen. Hvordan skal hun finne ut av hvem hun vil ha? Løsningen blir å tilbringe en hel dag med Eivind, og det skildrer regissør Trier gjennom sekvensen hvor hele verden er «fryst» mens hun ordner opp i tankene sine. Nå har hun tatt sin avgjørelse og bryter forholdet til Aksel.
Hva med Eivind? Han er sammen med Sunniva, som etter en sjelsettende opplevelse med en rein på vidda, søker etter sin samiske identitet. Da hun finner ut at hun er 3,1% same, identifiserer hun seg med all verdens urfolk, og går hardt inn i miljø/klima-problematikken. Eivind henger med så godt han kan. Men det blir tungt å alltid gjøre de rette valgene, så da han møter Julie på bryllupsfesten er han klar for å møte en mer avslappet jente. Det betyr ikke at han ikke deler mye av synspunktene Sunniva har på klima og miljø. Han ønsker ikke barn, nettopp på grunn av dette. Det passer Julie bra. En heftig fleinsopptrip fører dem enda nærmere hverandre.
Ved et uhell har Julie blitt gravid med Eivind. Hun er forvirret, og en side av Julie vi ikke har sett hittil kommer fram. Det er den fordømmende siden, hvor status og ambisjoner faktisk viser seg å bety mye for henne. Hun hudfletter Eivind etter at han ikke klarer å formulere hvorfor han liker teksten hennes som han har lest ved et uhell. I en hjerteskjærende scene ser vi at han ikke forstår noen ting av forakten hennes,. Han har ikke nok ambisjoner, han har jo knapt lest en bok.
Siste del av filmen handler om Aksels kreftsykdom, og filmen tar en mer eksistensialistisk retning. Julie besøker Aksel mye på sykehuset, og en gang tar hun ham med på kjøretur til hans gamle trakter i Oslo. Aksel kan bare se bakover, han har ingen framtid. Han tilhører en annen tid, med fysiske kulturuttrykk som plater, filmer og bøker man kan lete etter i butikker. Teksturen, det håndterlige var en verdi i seg selv. Alt dette er borte, hans tid er over. I en sår scene erklærer han at han bare ønsker å bo i leiligheten sin sammen med Julie og at de har det godt.
Julie ender med å miste barnet sitt, slå opp med Eivind, men allikevel oppnå en selvstendighet i livet. Hun jobber som fotograf på filmsett, bo i en liten leilighet i Oslo og leve et liv som etter modell av Virginia Woolfs essay «A Room of One’s Own». Hun har funnet seg selv, hun er ikke avhengig av en mann for å definere seg selv, slik hun var spesielt i forholdet med Aksel. Hun har vært sammen med to ganske forskjellige menn i sine to lange forhold. Aksel er en kulturelt motstrøms tegneserieskaper, en intellektuell som kommer fra en borgerlig familie. Eivind bor i en kul bydel, mer leken og yngre, men ikke utpreget intellektuell. Julie og han hadde det mer avslappet og gøy sammen.
Joachim Triers skuespillinstruksjon innebærer ikke for mye øving. De øver, men han følger et råd fra den engelske regissøren Mike Leigh. Alltid slutt mens skuespilleren er sulten på å heve seg enda ett hakk under innspillingen. Ikke la det være helt perfekt på siste øving. Dette åpner for improvisasjon som fungerer godt, som scenen hvor Julie pakker ut bøkene sine og setter inn i bokhyllene hos Aksel da de flytter sammen. Produksjonsteamet hadde gjort en feil og tatt med to like bøker, Vigdis Hjorth sin Arv og Miljø. Da kommenterer Julie at hun har kjøpt to av samme bok, hun.
Som jeg mistenkte er det Charlie Christensen som har tegnet Gaupestripene og omslagene vi får se i filmen. Det var ikke vanskelig å gjenkjenne inspirasjonen fra Arne And både i strek og miljø i Gaupe. Christensen ble jo saksøkt av Disney for altfor stor likhet med Donald Duck, men det endte med at en forandring av nebbet fikk han av kroken.
Musikken og tegneseriene de bruker i filmen fikk de rettighetene til gratis. Miljøene har vært veldig rause. Et ideal for filmskaperne har vært å bruke lyden på lokasjon så sant den ikke ble ødelagt. Det skaper den helt spesielle stemningen de er ute etter. Lyddesigneren pleier alltid å ta opp lyden fra sine egne juleselskaper, slik at han har klipp å bruke i filmene.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Reprise, Oslo 31.august, Som Du Ser Meg, Holiday, Annie Hall, The Philadelphia Story og Jules and Jim.
Øyeblikket: Den mest iøynefallende scenen er Julies løpetur gjennom et Oslo hvor alt står stille. Hun våkner opp, og idet Aksel skjenker i kaffe, fryser han til. Julie legger ut på en løpetur for å møte Eivind. Biler står stille, syklister og alle mennesker er fryst i en bevegelse. Jeg har alltid trodd at dette ble gjort digitalt, slik Aksel og kaffeskjenkingen. Men det er faktisk gjort på den mest gammeldagse måten. Alle vi ser gjennom Oslos gater er statister som står helt stille i en bevegelse mens Julie springer forbi. Skjult bak dem kan det være en støttestolpe til foten. Trafikken måtte stoppes, alt planlegges ned til minste detalj og gjennomføres i løpet av 3 minutter. Utrolig imponerende!
Lyd og bilde
New 2K digital master, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray: Et veldig fint og nytt bilde i 1.85:1. Jeg hadde muligheten til å sammenligne med den norske utgivelsen, og Criterion har mye mer dybde, er skarpere og det er mer tekstur i bildet. Det er også mer markert, det har nok med dybden og kontrasten i bildet å gjøre. Topp kvalitet altså. Lyden er nyansert og klar. Lyddesignet er viktig i filmen, visse lyder løftes opp og fram, andre tones ned. Musikken er elegant formidlet. Trier sier selv han er besatt av lyddesign, siden hans far var lyddesigner.
Ekstramateriale
New interviews with director Joachim Trier; coscreenwriter Eskil Vogt; actors Renate Reinsve, Anders Danielsen Lie, and Herbert Nordrum; cinematographer Kasper Tuxen; and sound designer Gisle Tveito: Vogt og Trier ble kjent mens de jobbet som assistenter til kameramenn på TV-produksjoner. Stort sett innebar det å rulle ut kabler og slikt. De ble venner og delte en vanvittig filminteresse. Vogt var dypt inne i amerikansk uavhengig film og presenterte Trier for for eksempel Hal Hartley. Trier på sin side hadde stor kjennskap til europeisk film. De har laget flere filmer sammen nå, og etter Thelma med mye digitale effekter ønsket de å vende tilbake til mer organisk film.
On-location footage from the creation of the film’s time-freezing sequence: Kjempeinteressant! Hvem skulle trodd at dette ble gjort uten digitale effekter? I stedet står alle menneskene fryst i stillinger som illustrerer bevegelse. 18 minutter.
Deleted scenes: Jeg har lest manuset til filmen, som ble gitt ut på Tiden forlag. Der la jeg merke til fine scener som ikke var med i filmen. Men de har tydeligvis blir skutt, og her får vi se dem. Nydelig! Vi tar dem etter tur:
Texting – Julie tekster Aksel om noen bøker hun glemte i leiligheten etter bruddet. Skjermen er delt i to, med Aksel på den ene siden og Julie på den andre. I tiden fra melding til svaret kommer, ser vi at Aksel sitter og venter, mens Julie går ut av leiligheten. Han må vente lenge på svar, men svarer kjekt på SMS. Helt til han ikke orker mer, og sier han ikke vil møtes eller tekstes mer. Å ha kontakt blir for sårt. 4 minutter, 55 sekunder.
Julie&Ingvild – Ingvild snakker om hvordan hun føler Julie ser på henne. At jobben hennes på NAV ikke helt er bra nok, eller området hun bor. Vi får her et annet perspektiv på Julie. 1 minutt, 48 sekunder.
Stealing – Julie og Eivind handler på en butikk. Julie stjeler en sjokolade, noe Eivind misliker. Da de kommer til kassen, sier han at han skal betale for en sjokolade hun har i tillegg. Julie repliserer «Fuck deg», og går ut. Hun er allikevel ganske fornøyd, for hun hadde tatt to sjokolader. 1 minutt.
Aksel’s old neighbourhood – Denne scene foregår etter at Aksel har blitt syk. Julie og Aksel kjører rundt og Julie tar bilder av de gamle områdene hans. Her er det uteområdet rundt den gamle blokka hans de besøker. En videreføring av scenen hvor de er inne i bygården han bodde som barn. 3 minutter og 18 sekunder.
An essay by critic Sheila O’Malley: Veldig fint essay. Det å ikke være målbevisst er en synd i vårt samfunn. Det å være fortapt i eget liv er fellestema for Oslotrilogien. Ungdomstiden ser ut til å vare inn i 30-årene. Som vi ser i filmen, var forventet levealder for en kvinne i Norge på 1700-tallet 35 år. Det setter ting i perspektiv.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om criterion på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD og Bluray serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1000 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en JVC DLA-X35 D-ILA 3D projektor på Adeo Tab-tension 117" lerret, med en OPPO UDP 203 sonefri Bluray- og DVDspiller. Lyden besørges av et 5.0 DTS HD system med Yamaha RX A-3080 surroundforsterker og Proson høytalere. Husk at Criterions Blu-ray filmer er region A låst, så du trenger en sonefri Blu-ray spiller.
Frode Dalen
