England – 1970 – Donald Cammell og Nicolas Roeg (farger) –105 minutter – Krim, drama, mindfuck
Sammensmelting
Nivå 1 (uten spoilers)
En film i to deler. Vi starter i Londons underverden, hvor Chas (James Fox) briljerer som et brutalt gjengmedlem. En dag går han over streken og må gå under jorden. Både politi og hans egen organisasjon er etter ham. Han får ta dekning i det merkelig huset til den eksentriske rockestjernen Turner, spilt av Mick Jagger.
Nivå 2 (med spoilers)
Ikke se denne filmen om du ikke liker filmer som utfordrer hodet på måter som ikke helt går opp. Vi befinner oss i Lynch-landskap her, med sterke impulser av psykedelia, hurtig klipping og forvrengte bilder. Klipperen Roeg er på jobb her. Selv ikke skuespillerne som spilte i filmen er sikre på hva som egentlig foregikk handlingsmessig. Du er herved advart.
Vi tar en kort oppsummering av handlingen. Chas må altså finne et sted og skjule seg, da han har både politi og sin egen sjef etter seg. Og når vi vet at sjefen er modellert etter Kraybrødrene, eller en sammensmelting av dem, forstår vi at det er best å komme seg unna. Han gjennomgår sin første forandring utseendemessig nå. Chas farger håret og frisyren og våger seg til huset til Turner, rockestjernen. Men Turner har ombestemt seg, han vil ikke ha ham der. Det ender med at han får være på en dag til dag basis.
I huset bor også Lucy og Pherber, som virker mest interessert i å ruse seg. De, kanskje spesielt Pherber, er også ivrige på å utfordre Chas på hans femininitet og identitet. Det blir lekt med parykker og kjoler, sminke og mimikk. Alle de fire menneskene i huset sammenblandes gjennom kameraets blikk. Hvem er hvem og hvilken del er dominant?
Midtveis i filmen kommer det nesten en musikkvideo, hvor Turner er lederen for «organisasjonen» og kommanderer gjengen sin rundt. Har han blitt sammensmeltet med Chas og derfra utviklet seg til Harry Flowers? På slutten av filmen kommer gangsterne til Turners hus, og Chas slipper dem inn. Han skyter Turner, men det ser ut som det er Turner som kjøres vekk av gangsterne, i Chas sitt antrekk. Sammensmeltingen er komplett.
Jeg har lyst til å diskutere denne filmen etter samme mal jeg brukte på Inland Empire, når man ikke er sikker på om man har forstått filmen helt. Jeg ramser opp informasjon og betraktninger som kan være nyttige for tolkningen. Håper det er nyttig for dere som leser dette.
Mye i filmen er tatt fra virkelige hendelser. Harry Flowers er bygget på Kraybrødrene som dominerte Londons underverden på 60-tallet. De var psykopater som også var diagnostisert som paranoid schizofrene. Ronnie Kray var homofil, derfor er gjenglederen i filmen homofil. Vi ser ham ha en ung gutt komme ut fra badet mens han selv er i sengen. Det gjøres ikke noe nummer ut av det.
Kray-organisasjonen fikk en mann ut av fengsel og skjulte ham i et hus i øst-London. Så ble han en risiko for dem, og de fant det best å ta han med på en kjøretur som endte med at de skjøt ham. Det ser ut til å bli Turner/Chas sin skjebne i filmen.
Davis Litvinoff var en fixer i swinging London på 60-tallet. Han var en kamelon, vandret ubesværet mellom underverden, overklassen, det homofile miljøet, kunstnermiljø og forretningsverden. Han skaffet Ronnie Kray de unge guttene.
Litvinoff provoserte Ronnie Kray litt for mye en gang, slik at Kray overtok leiligheten hans. Eller som Kray sa, «merged it». Det samme uttrykket brukes i filmen da Harry Flowers tar bedriften fra en stakkar ved hjelp av trusler og vold.
Da Litvinoff provoserte Ronnie enda et hakk mer senere, ble han banket opp og barbert på hodet. Som sjåføren i filmen. I tillegg fikk Litvinoff kuttet opp ansiktet.
Jagger og Richards fra Rolling Stones ble tatt i et narkoraid på privat fest. Mistanken falt på en mann ved navn Kramer. Litvinoff og en gangster banket ham opp og holdt ham ut av vinduet for å få ham til å tilstå at han tipset politiet. Scenen er tatt med i filmen. Flere gangstere fikk biroller i filmen.
Første og andre del er to forskjellige filmer. Andre del skulle egentlig handle om et narkoraid (!) Men endte med å handle om sammensmeltingen av Jagger og Fox.
James Fox pleide å spille overklasseroller. Her ble han sendt for å bo i øst-London i 3 måneder, for å klare aksenten og se volden.
Chas har masse maskulint skall og stritter imot sin feminine side. Turner har mye femininitet og stritter imot sin maskuline side for å kontrollere volden.
Vet Chas hvem han er? Han er ivrig på å fortelle alle hva han ikke er.
Turner og Pherber bruker dop for å dekonstruere Chas sin aggressive maskulinitet. Til slutt holder Pherber opp et speil for Chas, hvor han ser henne og han i samme kropp.
Forakten Chas hadde for den dekadente Turner, blir til fascinasjon. Turner er blakk nok og fascinert nok av gangsteren Chas til å la ham bo der.
Turnerkarakteren er inspirert av Brian Jones.
Turner har mistet driven og kanskje talentet som gjorde han til en rockestjerne. I Chas vilje til å spille en rolle, ser han driven han selv har mistet. Dette inspirerer ham til å utforske gangsteren i seg selv. For alt er en «performance» være seg i musikk eller kriminalitet.
Filmen diskuterer identitet, personligheter, om det maskuline og det feminine og sammensmeltingen av det i et menneske. Men også om sammensmeltingen av den kriminelle underverden og det kunstneriske dekadente miljøet.
Performance fikk en vanskelig fødsel, men har i årene som har gått fått en ny status og respekt. Filmen var ferdig i 1968, men satt på hylla fram til 1970 siden Warner Brothers ikke ante hva de skulle gjøre med den. James Fox tok 10 års pause fra filminnspillinger etter denne opplevelsen. Han slet med å få filmen ut av systemet. Han nektet å ta dop for å komme i karakter.
Donald Cammell begikk selvmord i 1996. Han skjøt seg, men antageligvis skadet han seg med vilje. Han skjøt seg på toppen av hodet, og det tok 45 minutter å dø. Han så seg selv dø i et speil, og var i en lykkelig, euforisk tilstand.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Passenger, Lost Highway, Mulholland Drive, The Long Good Friday og Don’t Look Now.
Øyeblikket: Jeg vil si bruddet hvor Mick Jagger er seg selv, eller Turner, eller gangstersjefen i nærmest en musikkvideo. Hvem snakker han til? Hvem er han? Og hva slags scene er dette? Er det egentlig del av filmen?
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural original-UK-version soundtrack: Bildeformatet er 1.85:1. Det er generelt et veldig fint bilde. Det er et par scener hvor kildematerialet er skadet. Eksplosive og skarpe farger, fin dybde og 4k effekt. Monolyden er fin, men mange kule sanger.
Ekstramateriale
Donald Cammell: The Ultimate Performance (1998), a documentary by Kevin Macdonald and Chris Rodley: Cammell ville regissere filmen sammen med Roeg, og den doble regien fungerte fint. Fin dokumentar om den vesentlige overlappingen mellom kunstverden, homofili og den brutale gangsterverden på denne tiden. 70 minutter.
Influence and Controversy: Making “Performance” (2007): Hollywood forsøkte å lage filmer om swinging London, alle var elendige. Performance er autentisk. Man finner noe nytt hver gang man ser filmen. Filmen er en blanding av beste gangsterfilm og beste swinging London-film. 25 minutter.
New visual essay about David Litvinoff, the film’s dialogue coach and technical adviser. Utgivelsens beste ekstramateriale. Litvinoff var en svært fascinerende mann, og denne dokumentaren på 20 minutter er proppfull av informasjon. Vi lærer om de psykopatiske Kraybrødrene, swinging London og de forskjellige miljøene på 60-tallet.
Interviews with the actors: 34 minutter med intervjuer av skuespillerne. Noen av dem innrømmer at de ikke aner hva filmen handler om.
Program on the overdubbing done for the U.S. version of the film: Som i The Long Good Friday ble det laget to versjoner, en som amerikanerne kunne forstå med mildere dialekt. Cockneydialekten er en utfordring. 5 minutter.
Memo from Turner, featuring on-set footage: Her får vi se Jagger bli instruert av Cammell. Handler mye om musikken i filmen. Sammensmelter gangstersjef med rockestjerne i denne scenen. 5 minutter.
Trailer: Handler om sammensmelting. To versjoner av James Fox og to versjoner av Mick Jagger. Handler om galskap, sinnssykdom, fantasi og virkelighet, seksualitet og død. Mye Jagger i monitor. 2 minutter og 46 sekunder.
An essay by film critic Ryan Gilbey and a 1995 article by scholar Peter Wollen: Gilbey har laget et flott essay, meget informativt. Vet mye om tiden og de involverte. Han tolker og hjelper oss med bakgrunnsinformasjon. Wollen har et mer beskjedent bidrag, men gir oss en fin tidsstudie av London. Artikkelen er litt ufokusert.
USA – 1923 – Charles Chaplin (svart-hvitt) –81 minutter – Drama, stumfilm, kjærlighet og tragedie
En seriøs Chaplin
Nivå 1 (uten spoilers)
I en liten fransk landsby har to unge mennesker funnet kjærligheten. Men deres foreldre bifaller ikke, og de bestemmer seg for å rømme sammen. Tilfeldighetene gjør at den unge mannen blir forhindret fra å møte opp på togstasjonen, og hun drar alene til Paris. Det skal gå flere år før de sees igjen.
Nivå 2 (med spoilers)
I 1923 var Chaplin litt lei av å bare lage komedier, han ville ta steget videre. Samtidig ville han ikke lure publikum ved å forlede dem. Han annonserte tydelig at han ikke kom til å spille i sin nye film, at det ikke var en komedie, men et seriøst drama. Alt dette gjorde at folk ikke gikk og så filmen. Men kritikerne var godt fornøyde.
Historien er enkel nok. To fedre vil kontrollere sine barn, og godtar ikke deres valg av partner. Dermed vil de to elskende rømme sammen til Paris. Men belastningen av krangelen med sønnen, gjør at hjertet gir etter for faren. Han dør i godstolen sin, elegant symbolisert ved en rykende pipe som ligger på gulvet. Mor og sønn må stå sammen i sorgen. Jenta står på jernbanestasjonen på vei til Paris og venter på kjæresten sin, forgjeves. Hun anser seg sviktet, hun vet jo ikke om dødsfallet. Hun drar alene til Paris.
Ett år senere møter vi henne, Marie, igjen. Vi er i Paris på en fasjonabel restaurant. Her vanker den absolutte fiffen i Paris, og den rikeste ungkaren er Pierre. Med seg har han Marie, som har blitt en elskerinne for Pierre. Slik jeg forstår uttrykket «a woman of Paris», er det en elskerinne som man gir underhold i form av penger, leilighet og restaurantbesøk/spandering. Leiligheten har en kommode med Pierres klær, som Chaplin diskret formidler uten å gjøre noe nummer av det. Det var mange hensyn å ta for at filmen ikke skulle oppleves usømmelig. Allikevel ble filmen forbudt i flere delstater i USA.
En dag leser en venninne av Marie at Pierre skal gifte seg med Leslie. Hun gjør Marie oppmerksom på det, men Marie later som ingenting. Inni seg er hun knust. Da Pierre inviterer henne ut, orker hun ikke. Han sier at dette ikke forandrer deres ordning som elskere, men Marie er ikke i humør til å gå med ham. Dette er noe Pierre ikke forstår. Når hun ikke vil være med, går han bare. Hun er ikke i godt nok humør for ham. Dette er egentlig overfladiske Pierre i et nøtteskall, sammen med den rike mannens mangel på empati.
Marie blir invitert på en fest av en venninne senere på kvelden. På trass sier hun ja, som en reaksjon på Pierres ufølsomhet. Hun leter etter huset hvor festen skal være da hun møter på en ung mann hun kjenner, som bor sammen med moren sin. Det er Jean, kjæresten fra den lille landsbyen. Han er nå kunstner i Paris, tro mot sin natur.
Resten av filmen handler om hvordan Marie velger mellom ekte kjærlighet med Jean, og det gode livet som Pierre kan skaffe henne. Moren til Jean er avgjørende for Maries valg av Pierre, da hun overhører henne karakterisere henne som en dårlig kvinne hun ikke ønsker for Jean. Dette skal føre til tragedie.
Jean forsøker en siste gang å vinne tilbake Marie. Da det mislykkes, tar han sitt eget liv. Moren finner revolveren han brukte, og drar til Marie for å drepe henne. Marie er grunnen til sønnens selvmord. Men Marie er ikke hjemme, hun er hjemme i Jeans og morens hus, gråtende ved Jeans døde kropp. Da moren kommer hjem, smelter hjertet hennes ved synet og de gråter sammen.
Filmen avsluttes ved at vi ser at moren til Jean og Marie har startet et barnehjem sammen. Pierre kjører forbi uten å gjenkjenne Marie, noe som bekrefter hans overfladiskhet. De to kvinnene har virkelig funnet sammen i den store tragedien. De har mislikt og hatet hverandre gjennom frykten for å miste Jean, hver på sin måte. Nå som han er borte, vender de seg til hverandre. Det er ganske flott, egentlig.
Pierre er en kjempeinteressant karakter, glimrende spilt av Adolphe Mendjou. Alle karakterene i filmen har sine gode og dårlige sider. Pierre har sin arroganse og kyniskhet. På den gode siden er det gode humøret og raushet. Kanskje lett når man er så rik at man ikke merker at man er raus, men likevel. Vi må legge godviljen til her. Hans penger er kilden til hans arroganse. Han har sett hva penger kan skaffe og hva slags virkning penger har på mennesker. Derfor er det så frustrerende at han får rett når han er kynisk, og desto mer tilfredsstillende når noen klarer å bryte med pengene og motbevise slike mennesker.
For å utdype, la oss se på en scene med Pierre og Marie. Marie har forstått at Jean hadde en god grunn for ikke å dra til Paris med henne den kvelden faren hans døde. Hun slites mellom Jean og Pierre. Pierre forstår ikke at det skal være noe å lure på. Hun har da alt hun trenger, leilighet, kjoler og tjenere. Det er det som er viktig. Jeg mistenker han for ikke å forstå ord som kjærlighet og respekt. Marie blir rasende og kaster perlekjedet ut av vinduet. En boms plukker det opp på gata og tar det med seg. Marie får panikk og løper etter ham og tar det tilbake. Marie har nettopp bevist at Pierre har rett, og det synes han er så gøy at han får krampelatter. Nedlatende og irriterende!
Chaplin gjør noen fine grep ved bruken av symboler. For å vise Pierre flyktige omgang med Marie, lar Chaplin han spille på saksofonen ganske så lemfeldig. Symbolikken blir fullført i en senere scene da en av Maries venninner bruker saksofonen som askebeger.
Pierre, som menneske og som representant for en dekadent livsstil, blir kontrastert av Jean, den enkle og rettskafne som ikke viker fra sitt kall som kunstner. Han tar seg av sin mor etter hans far døde, i stedet for å halse etter Marie til Paris. Deres Parisleilighet, som Marie finner på leting etter festen, står i grell kontrast til standarden Marie har lagt seg til. Men hun velger Jean over Pierre, helt til hun overhører moren kritisere henne overfor Jean, og kaller henne «en slik kvinne», altså hore. Da reiser Marie tilbake til Pierre. Og han får rett igjen.
Chaplin hadde sin særegne måte å jobbe på. I A Woman of Paris trengte han ikke å konsentrere seg om sin egen skuespillerprestasjon, så han gikk all in på regisiden. Blant annet krevde han at alle replikkene skulle sies, selv om det var en stumfilm. Det høyner troverdigheten i skuespillet. Og han filmet alt kronologisk. Det vil si at om scene 1, 4 og 9 skulle filmes i kjøkkenet, ble de ikke filmet i samme pulje. De dro fram og tilbake mellom lokasjoner. Fordelen med dette er at alle skuespillere er på samme sted i historien, med karakterens utvikling naturlig for dem. Chaplin likte å bruke omgivelser for å fortelle noe om sinnstilstander. For eksempel er huset Jean og foreldrene bor i mørkt, med vegger malt i mørke farger. Det oppleves knugende og moraliserende.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Sunrise, Monsieur Verdoux, Pandora’s box, Blue Angel og Carnal Knowledge.
Øyeblikket: Da Jean skyter seg selv ved fontenen. Nå er det ingen likhet mellom denne filmen og Chaplins komedier, og steget er tydelig tatt over i den seriøse filmen.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration of the 1976 rerelease version, with uncompressed monaural soundtrack featuring a score composed by director Charlie Chaplin: Denne filmen er over 100 (!) år gammel, og vi er så heldige å kunne se den på bluray. Her er det minimalt med skader, kontrast og detaljer er fint. Fokus er akkurat der det må være, litt uskarpt foran, bak og på siden. Lyden består av to forskjellige lydspor, et laget av Chaplin selv fra 1923 (mono), og et fra 2005 (stereo) av Timothy Brock. Bildeformatet er 1.33:1.
Ekstramateriale
Alternate score from 2005 created by conductor Timothy Brock, based on music by Chaplin, presented in uncompressed stereo: Hørte litt gjennom det, er ikke så opptatt av filmmusikk. Det første fra 1923 var fint nok for meg.
Introduction by Chaplin scholar David Robinson: Intro på 5 minutter hvor Robinson snakker om Chaplins ambisjoner, mottagelse og anmeldelser.
New video essay by Chaplin biographer Jeffrey Vance: Det subtile skuespillet i denne filmen inspirerte Sergej Eisenstein, Michael Powell og Ernst Lubitsch. Dette videoessayet tar for seg aspekter ved Chaplins karriere og analyserer også A Woman of Paris noe. 23 minutter.
Chaplin Today: “A Woman of Paris,” featuring interviews with actor Liv Ullmann and filmmaker Michael Powell: Chaplin stiftet United Artists sammen med Mary Pickford, Douglas Fairbanks og D.W.Griffith. Michael Powell roser filmen og kaller den en film for voksne. Den lærte ham hva en film kan være. Liv Ullmann følger opp, dette er en realistisk film hvor menneskene har gode og onde sider. To kvinner driver en mann til selvmord, og innser det over liket hans. Ullmann har alltid gode betraktninger om filmer. 26 minutter.
Archive Commentary: About “A Woman of Paris,” a documentary by Arnold Lozano, managing director of Roy Export S.A.S: Forteller om filmens produksjon. Så der. 9 minutter.
Excerpts from an audio interview with Chaplin Studios cinematographer Roland Totheroh: Dette var kort og intetsigende. Neste!
Deleted shots from the original 1923 film: Små detaljer er kuttet. Så vidt jeg kan se er det uproblematisk. 14 minutter.
Archival footage: Grunnleggerne av United Artists signerer kontrakten. Det er del av en større PR lansering. Chaplin klovner og gjør seg til. 3 minutter.
Trailers: 1976 rerelease – Lang, med voiceover. Tar med opplysninger om Chaplins karriere. 2 minutter og 40 sekunder.
2023 rerelease – Mer direkte og kortere. Med skryteplakater fra anmeldelser. 1 minutt og 25 sekunder.
An essay by critic Pamela Hutchinson and notes by Brock on the 2005 score: Essayet er glimrende! Les det. Brock sine tanker rundt hvordan han jobbet fram filmmusikken basert på Chaplins egen musikk er interessant.
USA – 1975 – Arthur Penn (farger) –100 minutter – New Hollywood, Neo Noir, privatdetektiv
Springer til F6, sjakk matt
Nivå 1 (uten spoilers)
En hardkokt privatdetektiv, Harry Moseby (Gene Hackman), tar på seg et oppdrag for å finne en tenåringsdatter, Delly (Melanie Griffith), som har stukket av. Oppdraget tar ham til Florida Keys, filminnspilling i New Mexico og etterforskning hjemme i Los Angeles. Samtidig må han holde ut et havarert ekteskap.
Nivå 2 (med spoilers)
Tittelen er ganske så smart. Night Moves kan også være Knight Moves, altså ridderbevegelser. Vi kan se Hackman som en ridder i skinnende rustning som får i oppdrag av den onde dronningen å finne den forsvunne prinsessen. Tittelen henspiller da på etterforskningen som Moseby gjør.
Moseby er opptatt av sjakk. Han liker å spille om igjen berømte parti, eller deler av parti. Et av dem innebærer at en av spillerne kunne ha vunnet i løpet av 3 trekk, men han forstår ikke situasjonen foran seg. I stedet taper han. Han kunne ha vunnet ved å bevege hesten (knight) i 3 trekk på rad. Moseby ser heller ikke løsningen på mysteriet som er rett foran ham, men fortsetter å bevege seg to ruter frem og en til siden.
Arlene Iverson ser ut til å ønske datteren Delly tilbake kun fordi hun selv lever av fondet Delly disponerer. Men da må Arlene bo i samme hus. Ellers er forholdet mellom dem iskaldt. De krangler hele tiden de ser hverandre, og rett etter Moseby har levert Delly hjem, er krangelen i gang igjen. Med en ny elsker for Arlene og en luguber kjæreste, Quentin, på plass for Delly.
Denne Quentin er Mosebys første ledetråd om vi spoler litt tilbake, til da Moseby fikk oppdraget. Han var kjæresten hennes, til de dro til New Mexico og hun forlot ham for stuntmannen Marv Ellmann. Han er også pilot. Quentin er mekaniker, og holdt flyet til Marv i orden, selv etter han slo ned Quentin og tok dama hans.
Dette er en intrikat film, som midtveis egentlig gjør alt så komplisert at vi er ment å gi litt blaffen i handlingen. Litt som i The Big Sleep, hvor manusforfatter William Faulkner selv sa at han ikke visste helt hvem som hadde gjort hva, og mente han manglet en morder eller to. Uansett, vi forstår til slutt at stefaren til Delly, Iverson, og Marv Ellmann har smuglet statuer ut av Mexico. Regissøren Ziegler viser seg å være en psykopatisk drapsmann som dreper både Quentin, Ellerman, Paula og Delly, før han skyter Moseby og krasjer flyet sitt inn i båten hans. Dette legger grunnlaget for en flott sluttscene, med Ziegler druknende i under glassbunnen i båten med Moseby som tilskuer.
Regissør Arthur Penn nevner ikke Kennedy-attentatene på settet, men filmens karakterer er opptatt av disse temaene. Amerikanerne mistet litt piffen av disse drapene, noe som tydelig kan tolkes ut av paranoia og konspirasjons-thrillerne på 70-tallet. I tillegg kom et tungsinn og en håpløshet inn i den offentlige diskusjonen som film er del av. Paula har utlegninger om politiske spørsmål mens/før hun har sex med Moseby. Et nøkkelspørsmål som Paula kommer med, er interessant. «Do you ask these questions because you want to know the answer, or is it just something you think a detective should do?” Og det Harry svarer – “I just want you to know I’m here”, kan tolkes som et tilbud om hjelp, men også som et desperat rop om annerkjennelse på et eksistensielt plan.
På privaten sliter Moseby med et ekteskap som er i oppløsning. Selv om han er en dyktig etterforsker, har han ikke forstått at kona er utro. Han drar for å hente henne etter et kinobesøk, og ser henne ta følge med en annen mann i bilen. Han følger etter dem, og ser dem kysse. Vel fortjent for Harry Moseby når han ikke vil bli med kona og se en Eric Rohmer-film. Det var like kjedelig som å se maling tørke, må vite.
Innimellom etterforskningen må han håndtere denne nye situasjonen. Han konfronterer elskeren, men det foregår veldig sivilisert. Med kona opptrår han ganske passivt-aggressivt, og de rekker aldri å snakke helt ut. Kona har ikke gitt ham helt opp, hun venter på at hans intelligente og følsomme side skal få mer plass. Og han har tilløp, men sin sjakkinteresse og anstendighet. Men hun holder på å miste tålmodigheten med det macho og sarkastiske i ektemannen. Spesielt når det kombineres i en filister og homofob med en hånlig tone.
Hun er heller ikke særlig imponert med yrkesvalget hans. Selv gjør hun det bra som antikvitetshandler. Han har lite eller ingenting av oppdrag. Han må låne lommepenger av henne. Men han nekter å kaste integriteten sin over bord og ta en stilling i en «informasjonsfabrikk», som han kaller de større detektivbyråene. Oppdraget han får hos Arlene Iverson gir ham $125 om dagen pluss utlegg, ca 7500 kr i dag.
Vi som publikum forstår handlingen i filmen samtidig som Harry Moseby. Her er ingen allmektig fortellerstemme eller scener uten Harry som forteller oss informasjon Harry ikke har. Hackman har evnen til å vise hva han føler på en subtil måte. Han blir dermed mer sympatisk enn Sharps manus opprinnelig signaliserte. Hackmans evne til å gi liv til replikker var også noe som var en positiv overraskelse for manusforfatteren. Moseby er anstendig og en isolert og ensom innadvendt mann. Han hånes ofte med detektivklisjeer i filmen. Elskeren til kona hans spør om han skal slå til som en Sam Spade ville gjort. Paula spør om han spør disse spørsmålene fordi han bryr seg eller fordi han tror det er det en detektiv ville spurt om.
Quentin (James Woods) er en drittsekk, men han snakker også brutalt ærlig noen ganger. Han er hard med Moseby som frakter Delly tilbake til Arlene. Moseby gjør alt for penger, han har ingen skrupler, mener Quentin. Det oppstår full krangel rett etter at Moseby har levert Delly til moren. Moseby kjører avgårde, setter opp farten, ruller opp vinduet for å beskytte seg og følelsene sine, og ser ut som han angrer seg allerede.
Night Moves er en film som bryter med våre forventninger, spesielt gjennom klippingen. Klippene kommer ofte litt før vi venter det, som gjør at vi må reorientere oss brått. Jeg tok som en selvfølge at vi kom til å få høre hva Delly hadde lagt igjen på svareren til Moseby. Vi fikk jo bare høre første del før han blir avbrutt. Men det får vi aldri vite.
Ziegler er den joviale regissøren som virker åpen og hjelpsom. Jeg oppfatter ham som en stødig kar som Moseby kan lene seg litt på for hjelp. Kanskje skulle jeg vært mer alarmert da Ziegler utviser et voldsomt temperament mot unggutten på baren. Men han redder seg inn så elegant, og skylder på at han er sliten. Allikevel, her demonstrerer han sitt potensiale for vold. Flere har stilt spørsmålstegn ved at han kan fly et sjøfly og skyte mot Moseby samtidig, med en brukket arm. Men er vi sikre på at gipsen og bruddet er ekte?
Fun fact fra filminnspillingen – Stuntkvinnen for Jennifer Warren nektet å dykke i vannet siden det fløt av død fisk som tiltrakk seg hai. Jennifer dykket da Penn ba henne om det. De hadde tross alt en utkikksbåt som speidet etter hai. Problemet var at de ikke ville stoppe innspillingen selv om det faktisk kom hai i sonen.
Filmingen av ulykken i filmen kan minne om Zapruderfilmen fra Kennedyattentatet. Penn ble radikal politisk fra 1968 og utover 70-tallet. Det var mye som skjedde i denne perioden med de nevnte attentatene, Munchenterroren og Watergateskandalen. Penn forsøkte å få følelsen av dette inn i filmen, mens manusforfatter Sharrp trakk i retning av studie av maskulinitet i Night Moves. Resultatet ble suverent.
Melanie Griffith har her sin første rolle, og hun er datter av Tippi Hedren. Filmen ble ikke en kommersiell suksess, og fikk blandet kritikk. Men er nå anerkjent som en klassiker fra New Hollywood. Jeg har sett den 3 ganger, og det er først nå den sitter. Vet ikke hvorfor den trenger flere gjensyn, men den har ikke festet seg hos meg før om årene. La det ikke være tvil, dette er en kjempefilm!
Filmen var del av 70-tallets kyniske og pessimistiske tradisjon. Tiåret var preget av de to Kennedy-attentatene og ikke minst drapet på Martin Luther King. Filmen ble laget i den ånd, men innen den ble lansert hadde Haisommer kommet og gått, og forandret amerikansk film for alltid. Kritikerne likte filmen, mens publikum var mettet på pessimistiske filmer.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Long Goodbye, Parallax View, Three Days of the Condor, The Conversation, Klute, The Drowning Pool og Chinatown.
Øyeblikket: Sluttscenen. Alle de små hintene om litt kronglete sikt til motivet, kommer sammen i sluttscenen. Tidligere har vi sett gjennom sveisemaske, speil og vinduer for å vise forvrengte bilder av viktige karakterer. Denne gangen er det gjennom bunnplata i båten som består av glass for å se havbunnen. Nå ser vi Ziegler som langsomt drukner i sjøflyet sitt. Zieglers synspunkt opp mot en fortvilt Moseby er nesten mer sjokkerende enn å se den druknende Ziegler fra Mosebys øyne.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Røft bilde. Utvaskede farger, dempet overordnet inntrykk. Men samtidig herlig filmlikt med gode detaljer. Min beste indikator på å skille 4k og bluray er å se på skilt. Butikkskilt, bilskilt, gatenavn, det er det samme. Du vil forstå hva jeg mener. Og her er 4k på jobb. Nydelig! Formatet er 1.85:1. Lyden er fin, selv om det kun er mono. Jeg savner ikke masse aktivitet i bakhøyttalerne.
Ekstramateriale
New audio commentary by Matthew Asprey Gear, author of Moseby Confidential: Et kontrollert og informativt spor. Lærerikt.
New audio interview with actor Jennifer Warren: Hun var tiltenkt rollen som kona til Moseby, men ønsket seg rollen som Paula. Hun identifiserte seg mye mer med henne. Å jobbe med Hackman var en opplevelse. Ble faktisk venn med unge Melanie Griffith, selv om aldersforskjellen var stor. Filmen ble markedsført som en actionfilm, noe som var helt feil. Studioet hadde ikke lenger tro på filmen. Men de involverte holdt kontakten, siden de brydde seg om filmen. 17 minutter.
Interview with director Arthur Penn from a 1975 episode of Cinema Showcase: Arthur Penn mener filmen er mye mer enn en detektivfilm. Den ligner på Chinatown. Penn er ingen tilhenger av auteuruttrykket, han mener film er et samarbeidsprosjekt. 19 minutter.
Interview with Penn from the 1995 documentary Arthur Penn: A Love Affair with Film: 20 år senere dukker han opp i dette klippet på 5 minutter. Han forteller om hvordan han lot “glass”-motivet ble gjentatt i filmen til det ender med at vi gjennom båtbunnen ser Ziegler dø.
The Day of the Director, a behind-the-scenes featurette: Klipp fra innspillingen. Fin liten sekvens på 8 minutter.
Trailer: Fin balanse mellom mysteriet og privatlivet. Her blir filmen lansert riktig, ikke slik den ble markedsført som først. 2 minutter og 15 sekunder.
An essay by critic Mark Harris: Veldig godt essay, skrevet av en god forfatter. Inspirerende innhold og ordentlig godt språk. Har lekt seg med hva filmtittelen kan spille på.
To brødre pleier å snike seg over til naboen for å se på TV i denne fjernsynsapparatets barndom. Det går ut over leksene. Moren legger ned forbud mot TV-titting. Hun vil heller ikke kjøpe en TV til huset. Da går brødrene ut i streik, de nekter å snakke.
Nivå 2 (med spoilers)
Først er det en velsignelse for foreldrene, at de får så mye ro i huset. Men etter hvert skal det føre til mange misforståelser i nabolaget og på skolen. Den åpenbare handlingen og det komiske aspektet ved filmen er prompingen skoleguttene perfeksjonerer til kunst. Bortsett fra den ene gutten, som aldri får det til og det ender heller med at han griser til underbuksene sine. Konflikten med foreldrene starter jo med at faren ber sønnen ti stille og ikke snakke så mye. Sønnen forsvarer seg med at de voksne snakker vel så mye, med sine intetsigende fraser god morgen, god kveld, været er fint osv osv. Fra nå av er promping deres måte å si god morgen på. Derav tittelen. Prompingen er nesten musikalsk, et pip som vi først ikke helt forstår hva er ment å være.
Good Morning kan framstå som en helt overfladisk film, uten noe annet ønske enn å underholde. Men jeg tror Ozus anliggende er å si noe om det japanske samfunnet. Det er et spesielt tettbefolket land, veldig langt fra slik vi er vant til i Norge. Når man lever så tett på hverandre er det ekstremt viktig med høflighet. Det er limet og smøringen som sikrer at færrest mulig misforståelser kan oppstå, med potensielt alvorlige konsekvenser. Det er derfor japanerne synes at dårlige manerer er så hysterisk morsomt, siden det er så utenkelig å være uhøflig. Det japanske smilet kan bety flere ting. Oppriktig glede, at man er ukomfortabel eller opplever smerte (fysisk eller verbalt påført). Og all smilingen settes i kontrast med ondsinnet sladder, som også leveres med smil.
Ozu viser oss et tett samfunn, et nabolag som er så tettbygd at en full ektemann kan gå inn i feil hus om natten. Selv med alle høflighetsfrasene og vennligheten skjer det flere misforståelser. Japanerne er ikke bedre enn andre folkeslag og de liker også sladder. Og sladder er viktig for mennesker. Som Yuval Noah Harari skriver i sin bok Sapiens – en kort historie om menneskeheten: grunnen til at Homo Sapiens utkonkurrerte Neandertalere selv om sistnevnte hadde større hjerne, var sladder. Det skapte samhold og var avgjørende for artens overlevelse og sivilisasjonsbygging.
I Good Morning starter et rykte om at foreningslederen ikke har betalt en avgift, men heller kjøpt vaskemaskin. For foreningens penger? Det viser seg at ryktet skyldes at moren hennes har glemt at hun har fått pengene fra kassereren.
En annen misforståelse skyldes at de to brødrene ikke hilser på nabodamen, siden de ikke snakker med noen under streiken sin. Dette tolkes til at moren deres misliker nabodamen pga at hun har lånt noe fra henne for en stund siden. Dette fører til at alle naboene iler til med ting de har lånt for å slippe å bli utsatt for samme oppførsel.
Kort sagt blir dette den gamle diskusjonen om by og land, og om bygdedyret. Å være tett på har sine fordeler, med omtanke og hjelp å få av et samfunn man er del av. Men det skal lite til å falle utenfor, og da føles det kvelende. Filmen tar også opp maktbalansen mellom voksne og barn.
Good Morning kan føles mer som en Jaques Tati-film enn en Ozu-film. Men Ozu skrev faktisk vitser for andre i mange år. Ozu kan ikke beskyldes for å lage melodrama, til det skaper han for stor avstand i filmene sine. Filmen kan virke enkel i sin historie, men filmteknisk har den mange av Ozus kjennetegn. Mange vannrette linjer i klessnorer og gjerder, i kontrast til høyspentmaster. Leilighetene innrammes av dørkarmer og andre rektangler. I dialoger er ansiktene alltid plassert samme sted i utsnittet. Det skaper en fin flyt.
Oversetteren og kontorsekretæren snakker sammen om hvor viktig småprat er i et samfunn. De tror barna vil voksne opp og forstå dette. De jobber jo begge med kommunikasjon. Men selv om de er forelsket i hverandre, henfaller de til samme feil i sluttscenen. De prater om vær og vind og ikke det de egentlig vil snakke om. Prompingen er barnas versjon av småprat og har samme funksjon, styrke bånd mellom mennesker. Et barn sier I love you til de voksne, og det ser ut til å kunne bety god morgen, ha det bra eller at de er glade i dem. Alt etter behov.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Play Time, Mon Oncle, The Flavor of Green Tea over Rice og An Autumn Afternoon.
Øyeblikket: Dette er jo også en komedie, og humoren dreier seg stort sett om promping. Da er det morsomt at en av konene kommer hver gang ektemannen promper og spør hva han vil. Hun tror han roper på henne. Det morsomme er at han bare sier at han ikke har ropt på henne. 3 ganger etter hverandre, helt til han faktisk ville at hun skulle komme. Litt absurd.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: For et flott bildepå denne filmen fra 1959. Og i farger også! Filmkorn og detaljer er strålende gjengitt. Fargene popper ut av lerretet, spesielt rødt og gult er flott. Ingen skader er synlige, og det er fin dybde i bildet. Lyden er også god. Bildeformatet er 1.33:1.
Ekstramateriale
I Was Born, But . . ., Yasujiro Ozu’s 1932 silent comedy, with a 2008 score by Donald Sosin: Denne filmen på 90 minutter er grunnlaget for Good Morning. Ozu har laget om igjen sin egen film. Han er ikke alene om det, Haneke og Hitchcock har også gjort det, men Ozu har gjort det flest ganger tror jeg. Fin film, med en hardere tone enn hyggelige Good Morning.
New interview with film scholar David Bordwell: Dette er en av de beste Ozufilmene mener Bordwell. Den er dypere enn man skulle tro ved første øyekast. En enkel historie men med mye informasjon i bildet. 18 minutter.
New video essay on Ozu’s use of humor by critic David Cairns: Kjempefint videoessay. Belyser japansk kultur, humor og Ozus bruk av humor. 17 minutter.
Fragment of A Straightforward Boy, a 1929 silent film by Ozu: Det finnes et 14 minutters segment av denne tapte filmen, og det er inkludert her. Morsom film. Strålende barneskuespiller med en imponerende flodhestimitasjon.
An essay by critic Jonathan Rosenbaum: Fine tanker om filmen. I filmen sies det at TV vil produsere 100 millioner idioter. Med litt vekst med tanke på årene som har gått siden 1959 kan vi vel trygt slå fast at det har skjedd i USA med tanke på valget i 2024.
Tyskland og Frankrike – 1982 – Rainer Werner Fassbinder (farger) –108 minutter – Homoerotisk drama, teatralsk stil, sjalusi
Homoerotisk feberfantasi
Nivå 1 (uten spoilers)
Matrosen Querelle (Brad Davis) ankommer havnen i Brest. Han vanker mellom skipet, baren og gatene. Området syder av homoerotiske forhold, sjalusi og begjær.
Nivå 2 (med spoilers)
Det finnes til nød en historie i Querelle, men viktig er den ikke. Fassbinder er mer interessert i å få frem en følelse, en stemning og å dytte litt på grenser. Han sier selv at filmen ikke handler om mord eller homoseksualitet, men om søken etter identitet med alle midler som vårt samfunn gir.
Men kort om handlingen: Querelle har fått landlov i Brest. Brad Davis spiller Querelle over the top, i et antrekk som hadde gjort Tom of Finland grønn av misunnelse. Homoerotikken er ikke akkurat subtil i denne filmen. Som det sies i essayet: I Querelle har de ikke sex, de knuller. Davis går enten rundt i en singlet med tidenes dypeste utringing eller uten trøye i det hele tatt. Inne på baren setter han straks opp en handel med smugleropium. Nono som driver baren er klar for det. Han er også klar for å ligge med Querelle selv om han er gift med Lysiane (Jeanne Moreau). Narkotikaen må smugles fra båten, og Querelle har en medsammensvoren. Som han dreper av en eller annen grunn. Plot er som sagt ikke så viktig her. Sikkert på grunn av Querelles søken etter identitet.
Lysiane er utro med Robert, Querelles bror. Og hun har lyst på Querelle selv. Men han er homofil uten at han er det. Visstnok. Han spiller terning med Nono om konen hans Lysiane. Querelle jukser slik at han taper og må tas bakfra av Nono. Ikke noe homofilt i det. Som han sier til politimannen Mario, mens han holder penisen hans i hånden og gir ham en runde: «I am not a fairy». Hvorpå Mario responderer «I know that». Igjen et identitetsspørsmål, i følge Fassbinder. Walk like a duck, talk like a duck osv. Jeg tar like gjerne med hele sitatet med kilde: Indiana poet James Whitcomb Riley (1849–1916) may have coined the phrase when he wrote: When I see a bird that walks like a duck and swims like a duck and quacks like a duck, I call that bird a duck.
Det er mange komplott og intriger som foregår i dette miljøet på havna i Brest. Noe skyldes sjalusi og begjær. En matros dreper en annen av denne grunn, og Querelle finner ut han vil hjelpe ham. Fra en distanse observerer løytnant Seblon (Franco Nero) alt som foregår. Kjølig og analyserende, men selv han kan ikke unngå å bli forelsket i Querelle. Han gjør opptak av sine tanker og følelser om Querelle.
Hele filmen ble spilt inn i studio, og estetikken er ganske ekstrem. Fallossymbolene er ikke akkurat subtile. De er flere meter høye. Kostymene er outrerte og ekstreme. Gangstere er gangstere så det ikke er noen tvil. Og homofile er homofile, med lær og skinn fra Blue Oyster Bar. Politimannen Mario kler seg i offiserslue, skinnbukser og bar overkropp. Og litt kjetting. 80-talls effekter blandes med 40-tall estetikk. Det overdrevent outrerte og kunstige speiles i skuespillet. Man kan si at filmen bygger på Friedkins Cruising og ender i Greg Araki Teen Apocalypse trilogy.
Gil er matrosen som dreper Theo i et sjalusianfall. Han skiller også mellom det å ligge med menn og det å være homofil. Hvis det ikke er tvang involvert, er han vel homofil eller bifil? Igjen må vi stole på at Fassbinder kjenner sitt publikum og er på tørr grunn med sin identitetstematikk.
Jeg og Fassbinder har et merkelig forhold. Jeg tror alle hans filmer følger et felles mønster i møtet med meg som publikum. Den første tredjedelen er jeg uinteressert, så kommer det et midtparti hvor jeg kvikner til og siste del er jeg helt hektet. Om det er filmene hans på halvannen time, hans 15 timers lange film Berlin Alexander Platz eller Tv-serier spiller ingen rolle. Merkelig!
Querelle sverger troskap til Gil og skal hjelpe ham. En pakt med Djevelen. Selv etter at Gil skyter Seblon og raner ham. Trofast helt til han ikke er det lenger og angir Gil til politi-Mario. Fassbinder hadde alltid en svakhet for outsideren. Hans filmer handlet stort sett om noen som forstyrrer den sosiale orden med sin klasse eller kulturelle status. Querelles replikker er viktige på grunn av måten de sies på, ikke innholdet i dem. Vi får ingen emosjonell kontakt med noen av karakterene. Vi holdes på avstand.
Fassbinder døde noen få måneder etter innspillingen av Querelle. Filmen er en voldelig film som tar opp dødsdrift. Hvor kunne han egentlig ha gått etter denne filmen?
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Beau Travail, The Damned, My Own Private Idaho og Weekend.
Øyeblikket: Kanskje en svett Querelle som blir sodomisert av Nono etter å ha tapt veddemål med vilje? I denne filmen er det rå og direkte sex som vises, men den er ikke eksplisitt. Fassbinder var jo selv homofil, og han unnskylder ikke sine homofile sexscener. Scenen er litt voldsom, men også litt befriende. Ingen grunn til å dempe homofile scener i forhold til heterofile scener, tenker jeg.
Lyd og bilde
Restored high-definition digital master, approved by director of photography Xaver Schwarzenberger, with uncompressed monaural soundtrack: Bildet er tidvis uklart, skurrende og ute av fokus. Er det en dårlig filmrull? Jeg har en følelse av at bildet blir bedre lenger ut i filmen, men begynnelsen er svak. Dette kan være grunnen til at filmen ikke ble gitt ut i 4k, kun på bluray. Stort sett blir Criterion gitt ut på 4k nå om kildematerialet er i god stand. Det hviler et ekstremt gulpreg over det visuelle uttrykket. Våre helter bades i gult gatelys eller gullaktig kveldssol. En sjelden gang kan isblått lys ta over for en stakket stund. Bildeformatet er 2.35:1. Lyden er klar og fin.
Ekstramateriale
New interview with critic Michael Koresky on director Rainer Werner Fassbinder’s aesthetics and visual storytelling: I gamle Hollywoodfilmer er kvinner til stede uten å tillegges vekt. Menn ignorerer kvinner, menn er kun interessert i menn. Det ligger noe homoerotisk allerede der som Fassbinder fant interessant. Fassbinder var ofte kontroversiell i Tyskland fordi han holdt opp et speil til samfunnet. Et veldig interessant videoessay på 23 minutter.
Rainer Werner Fassbinder—Last Works, a 1982 documentary by Wolf Gremm: En time med klipp fra innspillingen av filmen Querelle og andre filmer Fassbinder regisserte eller spilte i. Fassbinder går rundt med et halvlitersglass med øl i. Eller var det øl? Faktisk var det whiskey blandet ut med ingefærøl. Vi ser hvordan han jobber med skuespillere, og hvordan Franco Nero og Brad Davis reagerer.
Trailer: Querelle dreper for å bevise at han er noen. Fin, dempet, vakker og fargerik trailer på knappe 2 minutter.
An essay by critic Nathan Lee: Denne filmen er en syntese av Godard, Brecht og Sirk. Lee argumenterer godt for sin tolkning av filmen. Spennende og god skribent med inngående kjennskap til Fassbinder.
The Comfort of Strangers (Criterion nr.1041) (Bluray)
Italia, England – 1990 – Paul Schrader (farger) –104 minutter – Thriller, dominanse, sex, makt
Rødhettene og ulvene
Nivå 1 (uten spoilers)
Venezia om sommeren. Kjærlighetens by, romantikk og akkurat det et par kan trenge for å bekrefte kjærligheten mellom dem. Slik tenker Colin (Rupert Everett) og Mary (Natasha Richardson) der de vandrer rundt i byen og spiser på gaterestauranter. En natt møter de Robert (Christopher Walken), en vennlig og hjelpsom mann som tar dem under sine vinger. Snart tilbringer de mye tid sammen med Robert og hans kone Caroline (Helen Mirren).
Nivå 2 (med spoilers)
Colin og Mary har vært sammen en stund. Hun har to barn fra et tidligere forhold. De har det bra sammen, men samtidig er forholdet kommet til et punkt hvor alt ikke går av seg selv lenger. De er i Venezia for å stille seg spørsmålet om forholdet skal satses på, og få svar. Mary virker mest opptatt av å få en avklaring, kanskje på grunn av barna? Colin ser ut til å synes den uforpliktende fasen de har vært i til nå fungerer godt.
Filmen er ikke en thriller, selv om den benytter seg av thrillerens virkemidler. Dette er en karakterdrevet film, det er ikke en handlingsdrevet film. Om du søker en løsning eller forklaring gjennom handlingen, vil du bli skuffet. Og om du søker oppklaring gjennom dialogen, det samme. For det er mer det som ikke sies, som er vesentlig. Eller måten det ikke sies på. Eller pausen og rytmen i replikkene.
Boken er skrevet av Ian McEwan, som skaper karakterene, det mørke og perverse, og mesteparten av dialogen. Harold Pinter skrev manuset, som spisser til dialogen og lar den bære følelsene. Ikke nødvendigvis meningsinnholdet. Schrader plasserer skuespillerne i bildet, rammer dem inn og illustrerer dialogen. Om de ikke fremstår fortapt, så i det minste sårbare. Pinter lar gjerne mennesker sitte rundt et bord og snakke om det som ikke opptar dem. Dialogen hans viser oss spenningen mellom Colin og Mary, at alt ikke er som det skal være. Karakterene svarer ikke på spørsmål, eller kanskje de gjør det i en helt annen scene. Dette kan også være Schraders struktur.
Med dette i bakhodet, kan vi gå tilbake til filmens historie. For når Robert møter disse to unge menneskene, betyr det ikke det nå vil løsne med tanke på handling. Vi er vant med at Christopher Walken betyr at ting skrus til. I denne filmen står ting på stedet hvil, og vi går tilbake til start flere ganger. Men forholdet mellom menneskene utvikler seg, eller forandrer seg i det minste. Robert har hatt muligheten til å ta kontakt med det unge paret flere kvelder, men først nå er det riktig tidspunkt for ham. Vi får senere se at bilder har blitt tatt av paret. Robert har holdt øye med dem og garantert bitt seg merke i gnisningene mellom dem. Fortellerstemmen som legger ut om sin far, skal vi skjønne er Roberts når vi nå hører ham snakke.
Robert kan vise dem en restaurant som er åpen så sent på kvelden. De ønsker seg god mat, men sliter med å finne restauranten portieren anbefalte. Robert tar dem med til sin egen restaurant, som ikke er en restaurant, for det er ingen mat der. Derimot er det mye å drikke der. Er det en homsebar? Han forteller ikke at det er hans sted, det får de vite av Caroline ved en senere anledning. Skjenkingen blir ganske heftig, Robert forteller at det er mye næring i vinen her. De sjangler ut i Venezias gater sent. Hun kaster opp, og de ender med å sove i smuget. Robert møter de igjen da de forsøker å spise frokost på en kafe. Han inviterer dem heller hjem. De har fått litt nok av ham, men lar seg allikevel overtale.
Om det ble litt anstrengt med Robert, blir det ikke mindre anstrengt med konen Caroline. Hun har tatt alle klærne og vasket dem mens de sov. Hun innrømmer også å ha sittet og sett på dem mens de sov. Jeg tror Colin og Mary er så overveldet av leilighetens skjønnhet, at de lar ting passere som de ikke burde.
Robert er en mann som liker å prate. Han er også veldig direkte i sine meninger, og det faller ham ikke inn at hans meninger kan være kontroversielle. Som de fleste andre godt plantet på ytre høyre, er dette bare sunn fornuft, naturens orden og det eneste rette. Andre vil kanskje kalle ham en fordomsfull intolerant reaksjonær homofob misogyn jævel. Hva vet jeg?
Vold går ofte hånd i hånd med slike holdninger. Og sannelig, Caroline hinter om vold i heimen, og Colin selv får et slag i solar plexus da han slår av en prat med Robert i en av stuene i hjemmet deres. Det kom etter en typisk Robert tirade om mannens maskulinitet og naturlige dominans. «Ingen var i tvil om at de var menn», sier han om sin far og bestefar. Og ergo ikke han selv heller når han slår ned en gjest i sitt hjem. For det er mannlig å gjøre.
Denne oppfatningen av maskulinitet, giftig maskulinitet for de som aldri har skjønt dette begrepet, er nok den største grunnen til at Robert har blitt så skadet som han er. Hans fortellinger om faren fra barndommen presenteres som leksjoner i oppdragelse, men fremstår mer som systematisk mishandling og omsorgssvikt. Både fysisk og psykisk. Og Robert sender dette videre, skråsikker i sin tro på at dette er slik en mann lever.
Denne fascinasjonen for det eldre paret skal koste Colin livet og Mary alvorlige traumer. Hun blir dopet ned av Caroline, et slags zombiestoff som gjør at hun ikke kan bevege kroppen. Hjelpeløs må hun se på at Robert skjærer halsen over på hennes kjæreste. Igjen er det ingen naturlig konsekvens av historien i filmen at Robert må gjøre dette. Men han gjør det. Han bekymrer seg ikke for å fjerne våpen eller fingeravtrykk, og blir dermed ganske raskt arrestert. Filmen avsluttes med forhøret av Mary på politistasjonen, og helt til sist forhøret av Robert. Som igjen forteller historien om sin far. En historie som ikke har en begynnelse eller slutt, og heller ingen mening.
Antageligvis mishandler Robert Caroline, men hun har også masochistiske trekk. Hun virker hjernevasket, og videreformidler mye av Roberts tankegods til Mary. Robert ser seg som en leder og et slags orakel. Han har ingen erfaring med å bli motsagt, og blir fort usaklig om det skjer. Som en viss amerikansk president. Robert føler for å fortelle ham at han er helt uenig med Robert i en sak, og får da høre at han er en kommunistisk homse. Senere i filmen skal Robert tenke at Colin er interessert i ham. Det er grunn til å tro at Robert har en delvis homofil legning, slik mange av de mest ihuga homofobe mennene har.
Når vi tenker på Venezia på film, er det ofte Døden i Venedig og Don’t Look Now som står fram. Regissør Shrader var opptatt av at hans film skulle skille seg fra Don’t Look Now. Han valgte en annen fargepalett og ikke minst en helt annen rytme. Viktigst var kanskje grepet med å bare vise fram orientalske bygninger. Ingen italienske bygg blir dvelt ved.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Don’t Look Now, Affliction, Bitter Moon og Bad Timing.
Øyeblikket: Jeg synes dette er en av de beste rolleprestasjonene Walken har gitt. Derfor vil jeg velge en scene han glimrer i. Vi er i en av flere stuer i huset. Colin og Robert småprater, det vil si Robert prater. Han er som vanlig av den oppfatning av at det kun er hans stemme som bør høres. I kontrast til hans påstand om at han er så nysgjerrig på andre mennesker. Han legger ut om mennene i sin slekt, som et rop om hjelp om noen kan bryte ned den forestillingen om maskulinitet. Til slutt slår han Colin i magen, som for å vise at han også er tøff. Om argumenter ikke hjelper, kan jo vold hjelpe. Særlig om offeret ditt er totalt uforberedt. Nå har han gjenfunnet overtaket og kan støtte Colin ned i en stol. Alt bra.
Lyd og bilde
New, restored 4K digital transfer, supervised by cinematographer Dante Spinotti and approved by director Paul Schrader, with uncompressed monaural soundtrack: Bildet presenteres i 1.66:1. Det er noen fantastisk vakre bygninger og utsmykninger i denne filmen. Det hadde virkelig gjort seg i 4k, men dette er en god utgivelse. Nydelige farger, gyllent lys om kvelden i smugene. Vakkert blått vann badet i sollys gir scener som fremstår helt perfekt. Lyden er mono, men jeg savner ikke et fyldigere spor. Finfin utgivelse både på lyd og bilde.
Ekstramateriale
New interviews with Spinotti, Schrader, actor Christopher Walken, and editor Bill Pankow: Spinotti var fotograf på filmen. Han trekker fram kjærlighet og lidenskap som nøkkelbegrep ved en ellers mørk film. 13 minutter. Schrader prater i 17 minutter i et høyst interessant videoklipp. Han ville at huset skulle være så vakkert at du bare måtte ta en bit av eplet og få munnen full av mark. Om du forstår. Som regissør liker han å nikke til andre filmer. Vi gjenkjenner nikket til Last Year at Marienbad og Orpheus. Walken gjester oss i et kort segment på 6 minutter. Han demonstrerer at man ikke trenger å spille slik eller slik. Det viktigste er at de rundt ham ser på ham som slik eller slik. For eksempel en farlig mann, en mektig mann eller en edel mann. En gang så han seg i speilet på rommet sitt, og måtte snu seg vekk, slik man gjør når man ser noen man ikke liker i et rom. Han var så til stede i karakter. Klipperen Pankow hadde utfordringer med å tilpasse klipperytmen til Walkens særegne rytme i replikkavleveringene. Når han mestret det, ble filmen bedre av det. Alt lå i å respektere Walkens pauser og rytme. 15 minutter.
Interviews from 1981 and 2001 with novelist Ian McEwan and actor Natasha Richardson: Ian McEwan snakker om feminisme og tidligere bøker. Han er opptatt av at bøkene har sitt eget liv. Det er ikke hans meninger som kommer frem, det er karakterenes. 26 minutter langt intervju. Schrader er en skuespillernes regissør, så Richardson likte godt å jobbe med ham. Han begynte ofte med å planlegge scener basert på andre filmer. Så droppet han det etter hvert og gjorde sine egne ting. 6 minutter.
Trailers: To ganske svake trailere på til sammen 3 minutter og 46 sekunder. Den første er overlesset og ufokusert. Den andre er noe bedre. Traileren er dramatisk og overdrevet, med fortellerstemme. Den er også dum og villedende.
An essay by critic Maitland McDonagh: Essayet er glimrende bygget opp, og er en fin kilde til kunnskap og forståelse av filmen. McDonagh sier treffende at Walken er den beste Pinterskuespilleren som aldri har spilt i et Pinterstykke. Med Pinter er det slik at det er først når du sier replikkene høyt at du hører hvor ubehagelige de er.
USA – 1988 – Joan Micklin Silver (farger) –97 minutter – Romantisk komedie, jødisk miljø, kvinner.
Jødisk miljø, universell historie
Nivå 1 (uten spoilers)
Izzy (Amy Irving) er en kvinne i 30-årene som arbeider i en bokhandel. Hun er enslig, men har det bra. Hun har fattet interesse for en kjent forfatter, men hennes tradisjonelle jødiske bestemor vil gjerne få henne koblet med en jøde. Hun foreslår Sam (Peter Riegert), som selger syltede grønnsaker. Izzy har ingen interesse av å bli forsøkt koblet i det hele tatt.
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er en enkel og varm film, men som har truffet mange filmhjerter. Den er regissør Silvers mest kjente og vellykkede film, selv om jeg personlig liker Chilly Scenes of Winter bedre. Silver er veldig god på å lage filmer for og med kvinner, som har kvinners blikk på livet. Heldigvis er filmene hennes like interessante for oss menn. Hun har en fin følsomhet i beskrivelsene av mellommenneskelige forhold. Hun tør å la det være stille mellom to mennesker.
Izzy har det meste på stell, fornøyd med jobb og leilighet. Hun har gode venner og sosialt liv, men hun kunne tenke seg en mann om det skulle slumpe til slik. Hun har et godt øye til forfatteren Anton Maes, men han er en arrogant type. De innleder allikevel et løst forhold, men jeg tror nok at publikum ikke heier på ham.
Den uforglemmelige og sjarmerende bestemoren til Izzy bor godt plantet midt i Lower East Side, i det jødiske området. Hun har fått fore seg at Izzy trenger litt hjelp til å skaffe seg en mann. Hun har hentet inn hjelp fra den lokale Kirsten Giftekniv, som har arrangert et møte mellom Izzy og grønnsaksselgeren Sam. Sam er en rolig og sympatisk kar, som lever noe mer tradisjonelt enn Izzy. Han blir med på møtet av respekt for de eldre damene, selv om han ikke har særlig interesse av det. Men han merker at han liker Izzy, og vil gjerne møtes mer.
Izzy behandler egentlig ikke Sam særlig bra. Hun setter opp et nytt møte med ham, for å spleise ham med sin venninne. Det er respektløst, og blir ganske kraftig avslørt av Sam. Han går ut med venninnen, men gjør det klart at dette ikke er akseptabel oppførsel. Forfatter Anton er hennes førsteprioritet, men det er noe med den ekte og vennlige Sam som vekker en gnist i henne. Da hun til slutt forstår at forfatteren ikke er for henne, dukker Sam opp i tankene hennes.
Bestemor har ikke gitt opp å få Izzy interessert i Sam, og arrangerer et «tilfeldig» møte mellom dem ved kjøkkenbordet sitt. Det blir kleint, men for hver gang de møtes, ser de flere ting de liker ved hverandre. Kanskje gamlemor vet hva hun holder på med?
Sam er hel ved. Greit, han er ikke så spenstig eller liberal, men han er morsom, respektfull og vennlig. Til slutt tar han mot til seg og viser handlekraft i forholdet til Izzy. Han avbryter hennes forklaring om hvorfor de passer best som venner, og kysser henne heftig og lenge. Det ser ut til å gjøre susen.
Kanskje handler tittelen Crossing Delancey om å velge i livet. Izzy har et liv som yrkeskvinne nord i New York. Hennes bestemor bor på Lower East Side, og der er det et mer tradisjonelt liv for jødene i byen. Kanskje går skillet mellom de områdene/tilstandene ved gaten Delancey? Den er en åttefeltsvei som tradisjonelt har vært kjent for sine jødiske butikker og restauranter. Sam er en mer tradisjonell jøde enn Izzy, og setter pris på tradisjoner og jødisk levesett. I Området på Lower East Side er det 60-70 språk som prates.
Sam forteller henne en historie om en mann som går med en hatt, som gjør at han ikke møter kvinnen i sitt liv. Da han mister hatten sin, ender de opp sammen. Nå ser hun øynene til mannen, endelig. Sam gir en hatt til Izzy, og hun bruker den. Prøver hun egentlig Sam på, der hun tar på seg hatten?
Det var virkelig deilig å se en 80-tallsfilm som ikke føltes som det. Vi slipper mange av de typiske tropene fra denne tiden. I stedet føltes filmen mer som en 70-tallsfilm. Denne filmen er helt klart en av de bedre 80-tallsfilmene. Det sier ikke all verden, da jeg anser det tiåret som det svakeste. Både i film og musikk. Men denne filmen er en liten juvel.
Hovedrolleinnehaver Amy Irving er en herlig skuespiller, og var på denne tiden gift med Steven Spielberg. Både Amy og Joan Micklin Silver følte at Riegert var for kjølig og kontrollert i scenen i heisen da hun drar fra ham. Etter mange tagninger hvor han kjørte sin ting, ba Joan Amy om å flashe puppene til ham for å få en reaksjon på film. Og det fikk de. Han hevet det venstre øyenbrynet en halv centimeter.
Klok av skade etter filmen Chilly Scenes of Winter, hadde regissør Silver «final cut» på denne. Hun forpliktet seg kun til å vurdere studioets innspill seriøst. Og de hadde rett til å skifte tittel, noe de valgte å ikke gjøre. Kudos til Warner Bros for det.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Chilly Scenes of Winter, When Harry Met Sally, Girlfriends, An Unmarried Woman og Jules and Jim.
Øyeblikket: Izzy har lurt Sam med på middag for å introdusere ham for venninnen sin. Underveis i måltidet kjenner hun at hun trives i hans selskap, men venninnen maser på henne om å presentere dem. Izzy gir etter, men Sam har skjønt opplegget. Han så venninnen sitte ved bardisken da de kom. Sam gir i klare ordelag uttrykk for sin mening om dette opplegget, og Izzy blir flau. Sam er så streng at vi nesten føler oss irettesatt vi og. Han er så til stede, ekte og noe forbannet. Strålende skuespill!
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised and approved by cinematographer Theo van de Sande, with 2.0 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Bildeformatet er 1.85:1, med stereo lyd. 4k-bildet er flott, med fine detaljer. Bildet har god dybde. Klær står fram med detaljerte mønstre. Fasader i Lower East Side vises i all sin prakt. Lyden er god, men den er veldig dialogpreget denne filmen.
Ekstramateriale
New program on the making of the film featuring actors Amy Irving and Peter Riegert and screenwriter Susan Sandler: Dette er Sandler sin historie. Det er hun som hadde en bestemor ville spleise henne. Morsomt å se «Sam» og «Izzy» 36 år senere. Spesielt Peter Riegert ser gammel ut, nesten ikke til å kjenne igjen. Amy Irving har nesten blitt enda penere. De forteller fine historier fra innspillingen og kommer med gode betraktninger om filmen. 30 minutter.
Audio interview from 1988 with director Joan Micklin Silver: Kun lyd på dette opptaket. Regissøren snakker om sitt syn på film og filmskaping. 22 minutter.
Trailer: Veldig kort, 1 minutt og 15 sekunder. Standard dustete studiotrailer om romantisk komedie med den stemmen som er på omtrent alle trailere fra denne tiden. Dere vet hva jeg mener.
An essay by critic Rachel Syme: Veldig fint essay av Syme. Godt om filmen og om regissør Silver.
I Walked with a Zombie – The Seventh Victim (Criterion nr.1236) (4k)
USA – 1943 – Jacques Tourneur, Mark Robson (svart-hvitt) –69 minutter, 71 minutter – Skrekk, Voodoo, Satanisme, Mysterier
A-filmer forkledd som B-film
Nivå 1 (uten spoilers)
I I Walked with a Zombie blir en ung sykepleier ansatt for å pleie en kvinne på Haiti. Først senere får hun vite at kvinnen er som en levende død. I The Seventh Victim forsvinner søsteren til hovedpersonen i New York. Letingen etter søsteren fører henne inn i et skremmende miljø.
Nivå 2 (med spoilers)
I Walked with a Zombie har en tittel som ikke gjør filmen noen tjenester. Når det er sagt, så kan jeg heller ikke komme på en annen film som har et slikt spenn mellom kvaliteten du forventer av en film med en slik tittel, og filmens faktiske kvaliteter. Filmen er faktisk et mesterverk.
Vår kvinnelige hovedperson heter Betsy, og er sykepleier. Vi møter henne tidlig i filmen, under et jobbintervju. Hun blir spurt om hun tror på heksekunst. Jobben innebærer å dra til Vest India. Her skal hun pleie Jessica, konen til sin oppdragsgiver. Jessica fremstår som en zombie, en levende død. Hun kan ikke oppnås kontakt med, men beveger seg apatisk rundt. Det er flere teorier om hennes tilstand, og hva den kommer av. Legen foreslår sykdom med tilhørende feber, en feber som har brent ut ryggmargen. Ektemannen Paul Holland klandrer seg selv for sin stygge oppførsel mot henne som har gjort henne traumatisert. En siste mulighet er at hun er utsatt for voodoo på grunn av sin dårlige oppførsel. For Jessica var ikke snill.
Betsy blir med tiden forelsket i Paul Holland. Derfor er det vanskelig å si med sikkerhet hva som er hennes motivasjon da hun bifaller legens forslag om å gi insulinsjokk til Jessica. Insulinsjokket kan ta livet av henne. Er det for Jessicas beste eller aner hun muligheten til å få Paul for seg selv? Uansett har det ingen effekt. Hushjelpen Alma hos Holland foreslår at Voodoo kan hjelpe Jessica med å bli frisk. Betsy blir overtalt til å ta med Jessica til de innfødte og se om de kan hjelpe henne. Nå ønsker hun det beste for Jessica. Men voodoo kan ikke hjelpe henne.
Mrs. Rand er moren til Wesley, Paul Hollands halvbror. Hun sier at Jessica er en zombie, og sent i filmen skal hun innrømme å ha påkalt en forbannelse over Jessica. Hun gjorde det siden Jessica han tenkt å dra fra Paul, sammen med Wesley. Paul er ikke mottagelig for voodoo, men det er Wesley.
Betsy møter Wesley for første gang på en cafe på bytorget. Han er kjent for å drikke for mye. Til å begynne med er det koselig, de blir kjent og har en fin samtale. Det skal snu da en gatemusikant synger en sang hvor teksten tydelig handler om Hollandfamilien. I detalj forteller den om Jessica og de to brødrene. Wesley får avbrutt sangen, og musikanten beklager. Men da Wesley har drukket seg fra sans og samling senere på kvelden, starter musikanten opp igjen. Mrs. Rand kommer og tar hånd om sønnen.
Det at Wesley er mottagelig for voodoo, blir avgjørende i filmen. Det er han som dreper Jessica med en pil, og bærer henne ut i vannet. Bak ham går en zombie med de samme armbevegelsene. Wesley går ut i vannet bærende på Jessica, til de begge drukner.
The Seventh Victim er en god gammeldags whodunnit, krydret med eksotiske og okkulte ingredienser. Mary drar umiddelbart til New York da hun får høre at hennes søster er savnet. Hennes søster Jacqueline drev et kosmetikkfirma som gjorde det bra. Dette firmaet hevder kollegaen ble solgt til henne før Jacqueline forsvant. Mary tipses om Dante’s Restaurant, og derfra finner hun søsterens leilighet i 2.etasje. Her henger det ren renneløkke klar, og en stol under…
Mary går til politiet, hun mener hun har nok til å anmelde forsvinningen. Politiet er ikke veldig interessert, men i forværelset sirkler privatdetektivene som livnærer seg på klienter som ikke får politiets interesse. En av dem, Irving August, tar saken for småpenger. De bryter seg inn i kosmetikkfirmaets lokaler om natten, etter at August finner ut at selskapet ble gitt bort, ikke solgt. Der inne blir August drept med kniv. Mary kommer seg unna, men ser tre mannfolk ta undergrunnen senere den kvelden. De har tydeligvis vært på fest, og en av dem er snydens og må støttes av de to andre. Hatten faller av ham, og Mary ser at det er August.
George Ward er Jacquelines kjæreste. Han har sin etterforskning gående. Dr. Judd oppsøker Ward for å få penger til Jacqueline, som han hevder er under hans behandling. Han er psykolog. Om han ikke får behandle henne, kan det skade henne mentale helse. Han hinter mot en graviditet.Judd oppsøker Mary senere, og sier han skal ta henne med til Jacqueline. Han blir stresset da hun er borte, og overlater Mary til seg selv. Men hun får møtt Jacqueline, så hun er i live.
Jason er en søt dikter, som gjerne vil hjelpe Mary. Han finner ut hvilke bøker Jacquelines kollega og dr.Judd har lånt på biblioteket. Bøkene knyttes til djeveldyrkere. Vi får se et møte de avholder, hvor de blir enige om at Jacqueline må dø. Hun er en av dem, og de er ikkevoldelige, men reglene deres er litt uklare. De er ikkevoldelige, men de som motarbeider dem må dø (!?) 6 forrædere har blitt drept. Jacqueline skal bli nummer 7.
Men Jacqueline er selv en morder. Hun overnattet i skjul i firmaets lokaler, og da August snek seg innpå henne, fikk hun panikk og knivstakk ham. Dette tynger henne, og gjør henne mottagelig for djeveldyrkernes press om at hun skal drikke gift og dø. Hun gir nesten etter, men ender med ikke å få drukket giften. Djeveldyrkerne sier de ikke vil drepe henne nå, men når det ikke gikk med gift, blir det brukt vold snart. Snart betyr samme kveld, for en av dem følger etter Jacqueline. Han har henne i et smug, springkniven er tatt fram men hun reddes av en teatertrupp på vei til en pub. Hun rømmer gjennom hele natten, før hun kommer seg hjem og tar sitt eget liv med hengeløkke og stol i leiligheten sin.
Begge disse filmene er virkelig gode, med I Walked with a Zombie som den virkelige juvelen her. En smart, atmosfærerik og fascinerende film. Skummelt på en intelligent måte, uhyggefølelse som kommer fra oss selv på grunn av alt vi forestiller oss. Skygger og lyder, forventninger og myter, oppbygging og skuespill, alt skaper denne magiske filmopplevelsen.
The Seventh Victim er film som var tidlig ute med å bryte tabuer. Her diskuteres satanisme, selvmord, ensomhet, gruppepress av det fatale slaget og pessimistiske syn på livet. Også en meget atmosfærerik film som skaper sin uhygge i samarbeid med deg. Begge filmene er meget effektivt fortalt. De varer kun i en knapp time, men blunk og du har mistet en vesentlig opplysning i historien. Her er mye å lære i den edle kunst å formidle en historie.
Ved ikke å vise det skumle, ble det skummelt. Dette er et fellestrekk ved Val Lewtons filmer, som var med på å gjøre dem så gode. Det, blandet med originalitet, dybde og ordentlig godt håndverk, løftet dem ut av skrekkfilmens b-filmverden.
Val Lewton hadde sin egen måte å vise antipati mot mennesker han ikke likte. I stedet for å kritisere eller gjøre narr av dem, kledde han seg fornærmende. En favoritt var et slips med hunder som kastet opp, det skulle vise hva han syntes om sin samtalepartner.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Cat People, The Leopard Man, The Serpent and the Rainbow, Angel Heart og Island of Lost Souls.
Øyeblikket: I Walked with a Zombie: Første gang vi ser den innfødte zombien, stående livløs i åkeren. Øynene er døde og utstående, skikkelig skummelt. The Seventh Victim: Forfølgelsesscenen hvor djeveldyrkerne går etter Jacqueline, og har bestemt at hun må dø. I de mørke smugene trekkes en springkniv frem da han har tak i henne. Hun reddes av teatertruppen.
Lyd og bilde
New 4K digital restorations of both films, with uncompressed monaural soundtracks on the 4K UHD and Blu-ray editions. In the 4K UHD edition: One 4K UHD disc of the films and one Blu-ray with the films and special features: Veldig fint bilde på begge filmene. Ikke så rart, de er produsert av samme produsent, Val Lewton, i samme år. Kontrast er flott, skarphet er god. Men du skal ikke langt utenfor fokusområdet før bildet blir litt soft. Det å holde skarphet i forgrunn og bakgrunn krever masse lyssetting, og dette er lavbudsjettsfilmer, B-filmer. Allikevel, detaljerte og skadefrie bilder som imponerer stort. Lyden er i mono, noe tynn, men grei til dialogen.
Ekstramateriale
Audio commentary on I Walked with a Zombie featuring authors Kim Newman and Stephen Jones: Dette sporet oppleves litt masete. Begge er hektiske, og samtalen mellom dem bærer preg av dette. Både her og andre steder i ekstramaterialet trekkes Jane Eyre frem som inspirasjon for filmen. Newman og Jones tar opp noen interessante problemstillinger i filmen.
Audio commentary on The Seventh Victim featuring film historian Steve Haberman: Dette sporet er bedre, og roligere. Kanskje kommentatorspor er bedre egnet for én person, hvert fall om deltagerne er maniske.
Interview with film historian Imogen Sara Smith: Dette videoessayet, ofte kalt interview av Criterion, er på 47 minutter. Jeg må si jeg har sett Smith bedre enn dette. Noe god informasjon å ta med seg, men alt i alt ikke så bra. Spesielt I Walked with a Zombie må sies å være folk horror. Val Lewtons filmer handler ofte om outsidere, om kvinner, om det moderne kontra det tradisjonelle og mulige ugjerningsmenn. Man vet heller aldri helt hvordan ting henger sammen. Alltid en følelse av tvil.
Audio essays from Adam Roche’s podcast The Secret History of Hollywood featuring stories about the casts, crews, and productions of both films: Disse to sporene var litt kjedelige, de handlet ikke nok om filmene. Her blir mye tatt med, Hollywoodsladder og anekdoter om stjerner og produsenter, regissører og kjendiser.
Shadows in the Dark: The Val Lewton Legacy (2005), a documentary featuring Newman; Val E. Lewton, son of producer Val Lewton; filmmakers William Friedkin, Guillermo del Toro, George A. Romero, John Landis, and Robert Wise; actor Sara Karloff; and others: Dette er en kjempefin dokumentar på 54 minutter. Masse, masse informasjon som gjør oss kjent med Val Lewton, hans tankegang og filmene hans.
Excerpts from “The Origins of the Zombie, from Haiti to the U.S.,” an episode of the PBS series Monstrum, hosted by scholar Emily Zarka: Kort og grei innføring i voodoo, som en sammensmelting på Haiti av slavene afrikanske religion med katolisismen. Opprinnelig var zombiebeskrivelsen som et hjelpeløst og apatisk menneske, et tomt skjell. I populærkulturen ble zombien etter hvert drevet av lyst, og voldelig. Kvinnelige zombier skulle man kunne styre. Haitiopprøret skjedde i 1804, og slaveri ble forbudt i 1805. 12 minutter langt innslag.
Det følger også med to lydspor som omhandler skuespillerinnen fra The Seventh Victim, Jean Brooks (53 minutter), og fra både I Walked with a Zombie og The Seventh Victim, skuespiller Tom Conway (69 minutter). Han er for øvrig broren til George Sanders, kjent fra Hitchcock filmer. Han spilte alltid den perfekte engelske gentleman, selv om brødreparet er russiske. De var født inn i overklassen i St. Petersburg, vokst opp med champagneglass og overflod. Ingen av sporene var fascinerende for meg, dette må være for de meget spesielt interesserte.
Trailers: The Seventh Victim: Dårlig og kort trailer med dårlig bilde. 74 sekunder. I Walked with a Zombie: En dramatisk trailer med fortellerstemme. Litt kortere, men mye bedre. 64 sekunder.
Essays by critics Chris Fujiwara and Lucy Sante: Fujiwara har skrevet et greit essay om I Walked with a Zombie. Tournieur sa aldri nei til et manus han fikk tildelt. Val Lewton derimot, avviste et manus han fikk fra skrekkfilmkongen Curt Siodmak og ga det til Ardel Wray. Hun skapte en flott historie i I Walked with a Zombie. Tournieur blandet ofte inn et hint av det overnaturlige i filmene sine. Sante har skrevet et like greit essay om The Seventh Victim. Budsjettet til filmen var $150 000. Den storslagne trappen fra Orson Welles film The Magnificent Ambersons er brukt i åpningsscenen i filmen. Filmen ble slaktet av kritikere, men noen regissører likte den. Carol Reed blant annet. Og antageligvis Hitchcock, siden han må ha rappet dusjscenen i Psycho herfra.
En empatisk guvernør må forlate sin stilling, og familien hans må flykte alene. På veien blir de lurt og ender som slaver. De to barna Anju og Zushio blir skilt fra sin mor og tjenerinnen.
Nivå 2 (med spoilers)
Filmen foregår i Heian-perioden (794-1185), den siste perioden i klassisk japansk historie. Anju og Zushio er barn av en rettferdig og høyt elsket guvernør. Men han blir sett på som for mild, og tvinges i eksil av makthaverne. Dermed må Anju, Zushio og moren legge ut på en reise for å komme seg unna. Sammen med familiens tjenerinne vandrer de til fots. En strek i regningen er at de ikke får overnatting i landsbyer på deres vei. Visstnok har banditter ranet og drept mennesker i området, under dekke av å være vandrere. De må overnatte ute under åpen himmel. En prestinne dukker opp og tilbyr dem husly. Hun virker til å stole på, så de takker ja. Morgenen etter overtaler hun dem til å heller reise med båt. Det er mye tryggere. Her skjer sviket, planlagt av prestinnen. Barna blir holdt igjen på stranden, og moren og tjenerinnen blir tatt om bord i en båt. Tjenerinnen blir slått ned og drukner.
Barna blir senere solgt som slaver til en mann som heter Sansho. Han er en slags administrator og driver en leir med hard hånd. Om noen forsøker å rømme blir de brennmerket i pannen med en jernstang. Myndighetenes utsending er strålende fornøyd med Sansho, siden han krever inn store mengder penger og ris for dem. De ønsker å lære av hans metoder, og bruke dem i andre distrikter.
10 år går. Anju er den samme milde jenta hun alltid har vært, men broren hennes Zushio har blitt bitter og hard. Han gjør nå brennmerkingsjobben for Sansho. Han har helt mistet seg selv, og beveget seg langt vekk fra farens formaninger om å være en mild og omtenksom mann. Zushio mener det er bedre å være på lag med de som styrer, enn å ha det vondt. Slaver er de uansett. Han er nå 23 år gammel, og Anju er 18.
En dag hører Anju en nyankommen jente synge på en sang, hvor ordene Anju og Zushio er med. Hun forstår at dette må være moren som har sunget. Hun lever altså, og holder til på en øy. Hun har blitt solgt til prostitusjon, og forsøkte å flykte så mange ganger at akillessenen ble kuttet for at hun ikke skulle kunne løpe. Hun har grått så mye for barna sine at hun i tillegg ble blind. Halt og blind.
Anju gir ikke opp sin bror, hun er sikker på at den gode gutten er der inne et sted. Hun gjør et stort offer for ham som forandrer ham. Nå viser han medlidenhet og vil gjøre godt. Offeret Anju gjør, er å vise Zushio at det går an å rømme da de bærer en syk kvinne ut i skogen for å dø. Kvinnen har ingen verdi lenger, så hun skal etterlates for å dø alene. Anju vil ikke rømme sammen med broren, men vil heller at Zushio tar med seg den syke kvinnen. Ved at Anju returnerer til leiren, vil hun forsinke tidspunktet vokterne oppdager at broren er borte. Straks etter dreper hun seg selv i vannet. Slik slipper hun torturen som hun vet venter.
Med Zushio går det godt. Han blir utnevnt til guvernør på grunn av sin fars ry, og avskaffer slaveri i distriktet. Sansho the Bailiff blir arrestert. Slavene feirer, og setter fyr på huset til Sansho i all festingen. Vi vet ikke om det er med vilje. Men Zushio forstår at han selv vil bli avsatt etter slike avgjørelser, og trekker seg fra jobben. Han leter opp sin mor, og de gjenforenes i en rørende scene på øya hun holdes fanget. Nå er det bare mor og sønn igjen, Anju og faren er døde.
Når Mizoguchi lar slavene brenne ned Sanshos hus, og lar horene være grotesk sminket og skjære grimaser, føler jeg det er i samme tradisjon som «Tarvelige, heslige, vemmelige», filmen til Ettore Scola. Den tar et oppgjør med at fattigdom gjør deg edel. I Sansho the Bailiff blir man det man blir utsatt for. Har man det fælt, blir man fæl. Med unntak av Anju.
Historien om Anju og Zushio har sine røtter i middelalderen. I denne bluray-utgaven er det vedlagt en transkribering av en muntlig overført versjon fra gammelt av, og en nyere versjon skrevet av Ogai Mori som har dannet grunnlaget for denne filmens manus. Alle versjonene er litt forskjellige fra hverandre. I den eldste versjonen ligger fokuset hos moren og den siste delen går i en rasende fart, som om man egentlig ikke har fått med seg hele historien. På en side skjer det flere års handling. I Mori sin versjon er søsknene reversert i alder, og de blir begge brennmerket. Men det viser seg å være en drøm. I filmen er det en kvinne som brennmerkes, før Zushio brennmerker en mann selv senere.
Regiassistenten forteller oss på ekstramaterialet at denne filmen ikke er så god som mange kritikere skal ha det til. Vel har den mange av Mizoguchis grep i seg, men han fikk ikke alt til. Han var jo mest opptatt av slaveeieren Sansho, han ville diskutere slavesystemet og spesielt kvinners situasjon, men studioet tvang ham til å fokusere på søsknene. Han klaget aldri til noen om dette, bortsett fra til regisassistenten.
Mizoguchi er en klassisk regissør, og bruker dermed en del klassiske grep. For eksempel kan vi se at han deler inn bildet ved hjelp av trær som har falt. Dette skaper et skille i bildet diagonalt. Andre ganger lar han mennesker i bildet bevege seg fra høyre mot venstre, som signaliserer at vi skal tilbake i tid. Går de fra venstre mot høyre er det inn i fremtiden. Om de kommer fra øvre venstre hjørne ned mot høyre hjørne i bildet, skal de utsettes for prøvelser i fremtiden. Klatrer de oppover, skal de overvinne noe og få det bedre.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ugetsu, The Hidden Fortress og The Human Condition.
Øyeblikket: Anju forstår at hun kommer til å bli torturert for å oppgi hvor broren har flyktet. Hun tar selvmord ved å gå rolig ut i vannet til hun havner under overflaten, og hennes siste åndedrag blir til bobler fra dypet. Ringene i vannet sprer seg utover, slik hennes vennlighet og omtanke spredte seg til de rundt henne. Scenen er nydelig arrangert, med flotte grånyanser i bildet. Mizoguchi fikk malt trærne i forgrunnen av vannet svart, slik at kontrasten til vannoverflaten blir enda tydeligere. En vakker, vakker scene.
Lyd og bilde
New high-definition digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition: Et veldig rent og flott bilde i 1.33:1. Mange nyanser i dette svart-hvitt bildet. Alle gråtonene er en verden i seg selv. Denne filmskaperen vet akkurat hvordan bildet kan bli så vakkert som mulig, selv om han ser alle fargene rundt seg under innspillingen. Lyden er meget god i mono.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring Japanese-literature scholar Jeffrey Angles: Ganske aktivt spor. Fin blanding av opplysninger og tolkninger.
Interviews with critic Tadao Sato, assistant director Tokuzo Tanaka, and actress Kyoko Kagawa on the making of the film and its lasting importance: Kagawa spilte Anju i filmen. Hun er opptatt av to egenskaper med Anju, nemlig styrken og sorgen. Dette er nøkkelen til å forstå og uttrykke Anju i filmen. Mizoguchi detaljstyrte ikke skuespillere. Han retter opp prestasjonen om den ikke er bra nok, og kunne gjøre mange tagninger. Men de må selv finne ut hva som må forandres. 10 minutter. Regiassistent Tanaka forteller at det var mye research i forbindelse med Heianperioden. Kostymer, slaverisystemet, krukker og vaser. Mizoguchi var alltid skeptisk til kvaliteten på arbeidet og måtte overbevises. 15 minutter. Filmanmelder Sato beskriver an regissør som selv har utnyttet kvinner, men forsøkte alt han kunne å gjøre opp for seg innen film. Han lagde nesten alltid filmer som viste hvordan kvinner blir dårlig behandlet i det japanske samfunnet og fortjener bedre. Han ga ikke skuespillerne instruksjoner, men spurte dem hele tiden «reflekterer du?» Prestasjonen skulle komme innenfra, fra følelsen skuespillerne hadde opparbeidet. 24 minutter.
An essay by scholar Mark Le Fanu and, for the Blu-ray edition, two versions of the story on which the film is based: Ogai Mori’s 1915 “Sansho the Steward” and an earlier oral variation in written form: Et veldig fint essay starter denne boken på ca 80 sider som følger med filmen. Deretter følger to av versjonene av historien, som finnes i mange flere versjoner. Men dette er et godt utvalg. Den eldste er en nedskriving av en muntlig fortelling som har gått i arv, en slags myte. Den siste er barneboken som filmen er bygget på, selv om filmen tar seg sine friheter.
Frankrike – 1973 – Jean Eustache (svart-hvitt) –218 minutter – Drama, filosofi, intellektuelle samtaler
En film om ord
Nivå 1 (uten spoilers)
Alexandre, en arbeidsledig ung mann, vandrer rundt i Paris. På kafeer møter han venner og kvinner, og har filosofiske samtaler om kjærlighet. Han har en kjæreste (Marie), en ekskjæreste han ønsker å gifte seg med (Gilberte) og en elskerinne (Veronika). Alexandre spilles av Truffautfavoritt Jean-Pierre Leaud, som spilte Antoine Doinel i 5 filmer.
Nivå 2 (med spoilers)
The Mother (Marie), the Whore (Veronika) og Alexandre danner trekløveret som nesten hele filmen dreier seg rundt. Sant nok, vi ser et par andre kvinner og et par venner av Alexandre. Alle andre er omtrent som rekvisita å betrakte. Dette er en film som ikke har noen handling, det skjer fint lite. Egentlig er det bare to, toppen tre mennesker som prater sammen til enhver tid. Ikke gjør de det alltid så troverdig heller, det føles ofte veldig skrevet og amatørmessig framført. Allikevel er det ikke et sekund kjedelig.
Alexandre er så merkelig og intenst selvopptatt at det nesten ikke er til å tro. Han forventer at alle skal forstå og sympatisere med sutringen hans. Og som mange andre menn på film, og i det virkelige liv, er han ute av stand til å identifisere situasjoner som like. Han ønsker at kjæresten hans skal akseptere at han har en elskerinne uten å være sjalu, mens han selv drar i raseri fra en middag når han hører at hennes ekskjæreste skal komme. Snakk om å se splinten i sin nestes øye, men ikke bjelken i sitt eget. Han presterer også å møte sin ekskjæreste Gilberte og forlange et svar om hun vil gifte seg med ham. Mens han faktisk er sammen med Marie. Heldigvis avviser hun ham og gir ham et svar et par dager senere at hun skal gifte seg med sin nåværende kjæreste. Alexandre føler seg berettiget til å ha Marie som et sikkerhetsnett mens han forsøker å optimalisere sin situasjon. Blir sjeldent ekte kjærlighet av slikt.
Sjarmerende nok har da Alexandre mange synspunkter om det kommende ekteparet. Han beskriver de to, og hvordan deres liv vil forløpe. Det ser ut som han er nødt til det for å akseptere nederlaget. Han er også en stor dramaqueen. Han lager mye styr rundt at kjæresten hans blir ringt av en mann. Selv om han selv nettopp har kommet fra et møte med en ekskjæreste og forsøkt å sjekke opp Veronika.
Prat, prat, prat. Det er dette filmen handler om, samtaler på kafeer, samtaler på sengekanten, samtaler på besøk hos en venn. Alexandre er bindeleddet mellom alle situasjonene. Andre må kanskje jobbe eller studere, selv kan han dedikere seg til den edle kunst å konversere. Selv om det må sies at det i hans tilfelle mest handler om monologer, hvert fall når han prater med kvinner. Her er det mye mansplaining ute og går. Som alle sjåvinister, er han ekstremt opptatt av forskjellene mellom kjønnene. Og disse forskjellene har en tendens til å gå i hans favør som mann.
Samtalene oppleves som lite tilfredsstillende. Alexandre framstår ikke som en intellektuell gigant, mer som en typisk førsteårsstudent. Gjerne en psykologistudent som skal analysere mennesker han møter på nachspiel, du vet typen. Resonnementene hans virker lettvinne og overfladiske. Jeg håper og tror at det er slik det er ment å tolkes, og at det ikke er ment som troverdige dypsindige samtaler. Jeg kan selvfølgelig ikke være helt sikker, kanskje er regissør og manusforfatter Jean Eustache seriøs. Kanskje er dette tanker og meninger han selv hadde. Vi vet jo at filmens karakterer og handling er basert på hans eget liv. Det høres ut som om en dialogdrevet film som har dialog som ikke helt henger sammen, skal være kjedelig og utilfredsstillende. Men slik er det ikke. Jeg er meget engasjert i samtalene, men kanskje mest siden det er interessant å observere disse menneskene. Ufullkomne mennesker er vel så interessante å analysere som fullkomne mennesker.
I andre halvdel av filmen skifter tyngdepunktet i filmen over til Veronika, føler jeg. Er dette en film med to hovedpersoner, i hver sin halvdel? Slik sett ligner den på Psycho. Veronika får også holde filmens mest ektefølte og lange monolog, om hore og mor fra tittelen. Hun mener kjærlighet er umulig uten barn, og at man aldri er en hore uansett hvor mange sexpartnere man har. Uenig i det ene og enig i det andre.
De tre, Alexandre, Marie og Veronika ender opp i et merkelig åpent forhold. Veronika ringer dem midt på natten, og kommer ofte hjem til dem. Hun ligger i samme seng, og alle har sex. Marie virker komfortabel med det den ene kvelden, men neste gang forsøker hun å ta livet sitt med piller. Deretter kan det se ut som de to kvinnene danner en allianse mot Alexandre og finner felles grunn. Det hele er uoversiktlig, og det bunner nok mest i at ingen av de involverte egentlig vet hva de holder på med.
Jeg må si jeg liker slutten. Den selvutnevnte playboyen uten penger, Alexandre, går jo gjennom livet uten alvor. Alt handler om nytelse. Som han sier: det å ikke ha penger, betyr ikke at man skal spise dårlig. Dette utsagnet kom da han og Veronika spiser på en av Paris dyreste restauranter, og Alexandre forteller henne at han ikke har noen penger. Sluttscenen skildrer da livet treffer ham midt i trynet. De er i Veronikas leilighet, hun sier hun er gravid, meget mulig med hans barn. Hun kaster opp, kanskje morgenkvalme. Han synker sammen, overveldet av alvoret i situasjonen. Brått var all lek over.
Opprinnelig var filmen ment å være på 5-6 timer. Den endte på 3,5 timer. I ettertid mener regissøren at den nok ble kuttet litt for hardt. Den burde ha endt på 4 timer. Jean Eustache likte idéen om en mann som alltid tar rollen som dissident. En skatt som rammet filmer som var lange og ukjente, ble fjernet i 1972. Dette åpnet veien for filmer som the Mother and the Whore og Out1 av Rivette.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: My Night at Maud´s og alle andre Röhmerfilmer, Faces, My Dinner with André og Bed and Board.
Øyeblikket: Veronikas lange monolog, som oppsummerer filmens tittel og skiller overfladiske samtaler fra det som er viktig i livet.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film and one Blu-ray with the film and special features: Bildeformatet er 1.37:1 og filmen er i svarthvitt. Jeg føler at det er litt bortkastet å lage 4k-utgivelse av en slik type film. Den oppleves ikke annerledes enn en bluray, eller DVD for den saks skyld. Bildet er kornete og røft. I mørke sekvenser sliter bildet noe. Det samme tror jeg ville vært tilfelle med tidlige filmer av John Cassavetes i 4k, som Shadows og Faces. Som denne filmen kan sammenlignes med av flere grunner enn bildet. Lyden er helt grei, kun dialog og musikk fra lydkilder i filmen.
Ekstramateriale
New interview with actor Françoise Lebrun: Dette er skuespillerinnen som spilte Veronika. Hun «utdannet» seg på Cinemateket i Paris. Her snakker hun om filmen og rollen sin. Fint. 14 minutter.
New conversation with filmmaker Jean-Pierre Gorin and writer Rachel Kushner: Leaud er stand in for regissør og manusforfatter Jean Eustache. Dette stammer fra eget liv. For så vidt grei samtale, men for svulstig og for dårlig resonnert i analysen av filmen. 33 minutter.
Program on the film’s restoration: Fin liten dokumentar om restaureringen. Dette var tydeligvis en nybølgefilm, sier restauratøren. De filmene var sjeldent lyssatt utendørs. All lyd var on location. 17 minutter.
Segment from the French television series Pour le cinéma featuring Lebrun, director Jean Eustache, and actors Bernadette Lafont and Jean-Pierre Léaud: Jean Eustache skrev filmen for disse skuespillerne. Han ville faktisk ha dem med før han visste hva filmen skulle handle om. Det var ingen improvisasjon, alt var i manus. Kort sagt en film om ord. 10 minutter.
Trailer: Fokus på sex og forhold. Ispedd noen sitater fra Harmony Korine og Amy Taubin. Ganske fin. 2 minutter og 20 sekunder.
An essay by critic Lucy Sante and an introduction to the film by Eustache: Det beste ekstramaterialet denne gangen er dette essayet. Nydelig strukturert, informativt og som jeg liker, rett på forståelsen av selve filmen.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, Bluray og 4k serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1300 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en Magnetar UDP 900 mk II sonefri spiller til DVD, Bluray og 4k. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha RX A3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions DVD og Blu-ray filmer er region 1 og A, så du trenger en sonefri DVD/Blu-ray spiller. 4k er sonefri.
