Tyskland og Frankrike – 1982 – Rainer Werner Fassbinder (farger) –108 minutter – Homoerotisk drama, teatralsk stil, sjalusi
Homoerotisk feberfantasi
Nivå 1 (uten spoilers)
Matrosen Querelle (Brad Davis) ankommer havnen i Brest. Han vanker mellom skipet, baren og gatene. Området syder av homoerotiske forhold, sjalusi og begjær.
Nivå 2 (med spoilers)
Det finnes til nød en historie i Querelle, men viktig er den ikke. Fassbinder er mer interessert i å få frem en følelse, en stemning og å dytte litt på grenser. Han sier selv at filmen ikke handler om mord eller homoseksualitet, men om søken etter identitet med alle midler som vårt samfunn gir.
Men kort om handlingen: Querelle har fått landlov i Brest. Brad Davis spiller Querelle over the top, i et antrekk som hadde gjort Tom of Finland grønn av misunnelse. Homoerotikken er ikke akkurat subtil i denne filmen. Som det sies i essayet: I Querelle har de ikke sex, de knuller. Davis går enten rundt i en singlet med tidenes dypeste utringing eller uten trøye i det hele tatt. Inne på baren setter han straks opp en handel med smugleropium. Nono som driver baren er klar for det. Han er også klar for å ligge med Querelle selv om han er gift med Lysiane (Jeanne Moreau). Narkotikaen må smugles fra båten, og Querelle har en medsammensvoren. Som han dreper av en eller annen grunn. Plot er som sagt ikke så viktig her. Sikkert på grunn av Querelles søken etter identitet.
Lysiane er utro med Robert, Querelles bror. Og hun har lyst på Querelle selv. Men han er homofil uten at han er det. Visstnok. Han spiller terning med Nono om konen hans Lysiane. Querelle jukser slik at han taper og må tas bakfra av Nono. Ikke noe homofilt i det. Som han sier til politimannen Mario, mens han holder penisen hans i hånden og gir ham en runde: «I am not a fairy». Hvorpå Mario responderer «I know that». Igjen et identitetsspørsmål, i følge Fassbinder. Walk like a duck, talk like a duck osv. Jeg tar like gjerne med hele sitatet med kilde: Indiana poet James Whitcomb Riley (1849–1916) may have coined the phrase when he wrote: When I see a bird that walks like a duck and swims like a duck and quacks like a duck, I call that bird a duck.
Det er mange komplott og intriger som foregår i dette miljøet på havna i Brest. Noe skyldes sjalusi og begjær. En matros dreper en annen av denne grunn, og Querelle finner ut han vil hjelpe ham. Fra en distanse observerer løytnant Seblon (Franco Nero) alt som foregår. Kjølig og analyserende, men selv han kan ikke unngå å bli forelsket i Querelle. Han gjør opptak av sine tanker og følelser om Querelle.
Hele filmen ble spilt inn i studio, og estetikken er ganske ekstrem. Fallossymbolene er ikke akkurat subtile. De er flere meter høye. Kostymene er outrerte og ekstreme. Gangstere er gangstere så det ikke er noen tvil. Og homofile er homofile, med lær og skinn fra Blue Oyster Bar. Politimannen Mario kler seg i offiserslue, skinnbukser og bar overkropp. Og litt kjetting. 80-talls effekter blandes med 40-tall estetikk. Det overdrevent outrerte og kunstige speiles i skuespillet. Man kan si at filmen bygger på Friedkins Cruising og ender i Greg Araki Teen Apocalypse trilogy.
Gil er matrosen som dreper Theo i et sjalusianfall. Han skiller også mellom det å ligge med menn og det å være homofil. Hvis det ikke er tvang involvert, er han vel homofil eller bifil? Igjen må vi stole på at Fassbinder kjenner sitt publikum og er på tørr grunn med sin identitetstematikk.
Jeg og Fassbinder har et merkelig forhold. Jeg tror alle hans filmer følger et felles mønster i møtet med meg som publikum. Den første tredjedelen er jeg uinteressert, så kommer det et midtparti hvor jeg kvikner til og siste del er jeg helt hektet. Om det er filmene hans på halvannen time, hans 15 timers lange film Berlin Alexander Platz eller Tv-serier spiller ingen rolle. Merkelig!
Querelle sverger troskap til Gil og skal hjelpe ham. En pakt med Djevelen. Selv etter at Gil skyter Seblon og raner ham. Trofast helt til han ikke er det lenger og angir Gil til politi-Mario. Fassbinder hadde alltid en svakhet for outsideren. Hans filmer handlet stort sett om noen som forstyrrer den sosiale orden med sin klasse eller kulturelle status. Querelles replikker er viktige på grunn av måten de sies på, ikke innholdet i dem. Vi får ingen emosjonell kontakt med noen av karakterene. Vi holdes på avstand.
Fassbinder døde noen få måneder etter innspillingen av Querelle. Filmen er en voldelig film som tar opp dødsdrift. Hvor kunne han egentlig ha gått etter denne filmen?
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Beau Travail, The Damned, My Own Private Idaho og Weekend.
Øyeblikket: Kanskje en svett Querelle som blir sodomisert av Nono etter å ha tapt veddemål med vilje? I denne filmen er det rå og direkte sex som vises, men den er ikke eksplisitt. Fassbinder var jo selv homofil, og han unnskylder ikke sine homofile sexscener. Scenen er litt voldsom, men også litt befriende. Ingen grunn til å dempe homofile scener i forhold til heterofile scener, tenker jeg.
Lyd og bilde
Restored high-definition digital master, approved by director of photography Xaver Schwarzenberger, with uncompressed monaural soundtrack: Bildet er tidvis uklart, skurrende og ute av fokus. Er det en dårlig filmrull? Jeg har en følelse av at bildet blir bedre lenger ut i filmen, men begynnelsen er svak. Dette kan være grunnen til at filmen ikke ble gitt ut i 4k, kun på bluray. Stort sett blir Criterion gitt ut på 4k nå om kildematerialet er i god stand. Det hviler et ekstremt gulpreg over det visuelle uttrykket. Våre helter bades i gult gatelys eller gullaktig kveldssol. En sjelden gang kan isblått lys ta over for en stakket stund. Bildeformatet er 2.35:1. Lyden er klar og fin.
Ekstramateriale
New interview with critic Michael Koresky on director Rainer Werner Fassbinder’s aesthetics and visual storytelling: I gamle Hollywoodfilmer er kvinner til stede uten å tillegges vekt. Menn ignorerer kvinner, menn er kun interessert i menn. Det ligger noe homoerotisk allerede der som Fassbinder fant interessant. Fassbinder var ofte kontroversiell i Tyskland fordi han holdt opp et speil til samfunnet. Et veldig interessant videoessay på 23 minutter.
Rainer Werner Fassbinder—Last Works, a 1982 documentary by Wolf Gremm: En time med klipp fra innspillingen av filmen Querelle og andre filmer Fassbinder regisserte eller spilte i. Fassbinder går rundt med et halvlitersglass med øl i. Eller var det øl? Faktisk var det whiskey blandet ut med ingefærøl. Vi ser hvordan han jobber med skuespillere, og hvordan Franco Nero og Brad Davis reagerer.
Trailer: Querelle dreper for å bevise at han er noen. Fin, dempet, vakker og fargerik trailer på knappe 2 minutter.
An essay by critic Nathan Lee: Denne filmen er en syntese av Godard, Brecht og Sirk. Lee argumenterer godt for sin tolkning av filmen. Spennende og god skribent med inngående kjennskap til Fassbinder.
The Comfort of Strangers (Criterion nr.1041) (Bluray)
Italia, England – 1990 – Paul Schrader (farger) –104 minutter – Thriller, dominanse, sex, makt
Rødhettene og ulvene
Nivå 1 (uten spoilers)
Venezia om sommeren. Kjærlighetens by, romantikk og akkurat det et par kan trenge for å bekrefte kjærligheten mellom dem. Slik tenker Colin (Rupert Everett) og Mary (Natasha Richardson) der de vandrer rundt i byen og spiser på gaterestauranter. En natt møter de Robert (Christopher Walken), en vennlig og hjelpsom mann som tar dem under sine vinger. Snart tilbringer de mye tid sammen med Robert og hans kone Caroline (Helen Mirren).
Nivå 2 (med spoilers)
Colin og Mary har vært sammen en stund. Hun har to barn fra et tidligere forhold. De har det bra sammen, men samtidig er forholdet kommet til et punkt hvor alt ikke går av seg selv lenger. De er i Venezia for å stille seg spørsmålet om forholdet skal satses på, og få svar. Mary virker mest opptatt av å få en avklaring, kanskje på grunn av barna? Colin ser ut til å synes den uforpliktende fasen de har vært i til nå fungerer godt.
Filmen er ikke en thriller, selv om den benytter seg av thrillerens virkemidler. Dette er en karakterdrevet film, det er ikke en handlingsdrevet film. Om du søker en løsning eller forklaring gjennom handlingen, vil du bli skuffet. Og om du søker oppklaring gjennom dialogen, det samme. For det er mer det som ikke sies, som er vesentlig. Eller måten det ikke sies på. Eller pausen og rytmen i replikkene.
Boken er skrevet av Ian McEwan, som skaper karakterene, det mørke og perverse, og mesteparten av dialogen. Harold Pinter skrev manuset, som spisser til dialogen og lar den bære følelsene. Ikke nødvendigvis meningsinnholdet. Schrader plasserer skuespillerne i bildet, rammer dem inn og illustrerer dialogen. Om de ikke fremstår fortapt, så i det minste sårbare. Pinter lar gjerne mennesker sitte rundt et bord og snakke om det som ikke opptar dem. Dialogen hans viser oss spenningen mellom Colin og Mary, at alt ikke er som det skal være. Karakterene svarer ikke på spørsmål, eller kanskje de gjør det i en helt annen scene. Dette kan også være Schraders struktur.
Med dette i bakhodet, kan vi gå tilbake til filmens historie. For når Robert møter disse to unge menneskene, betyr det ikke det nå vil løsne med tanke på handling. Vi er vant med at Christopher Walken betyr at ting skrus til. I denne filmen står ting på stedet hvil, og vi går tilbake til start flere ganger. Men forholdet mellom menneskene utvikler seg, eller forandrer seg i det minste. Robert har hatt muligheten til å ta kontakt med det unge paret flere kvelder, men først nå er det riktig tidspunkt for ham. Vi får senere se at bilder har blitt tatt av paret. Robert har holdt øye med dem og garantert bitt seg merke i gnisningene mellom dem. Fortellerstemmen som legger ut om sin far, skal vi skjønne er Roberts når vi nå hører ham snakke.
Robert kan vise dem en restaurant som er åpen så sent på kvelden. De ønsker seg god mat, men sliter med å finne restauranten portieren anbefalte. Robert tar dem med til sin egen restaurant, som ikke er en restaurant, for det er ingen mat der. Derimot er det mye å drikke der. Er det en homsebar? Han forteller ikke at det er hans sted, det får de vite av Caroline ved en senere anledning. Skjenkingen blir ganske heftig, Robert forteller at det er mye næring i vinen her. De sjangler ut i Venezias gater sent. Hun kaster opp, og de ender med å sove i smuget. Robert møter de igjen da de forsøker å spise frokost på en kafe. Han inviterer dem heller hjem. De har fått litt nok av ham, men lar seg allikevel overtale.
Om det ble litt anstrengt med Robert, blir det ikke mindre anstrengt med konen Caroline. Hun har tatt alle klærne og vasket dem mens de sov. Hun innrømmer også å ha sittet og sett på dem mens de sov. Jeg tror Colin og Mary er så overveldet av leilighetens skjønnhet, at de lar ting passere som de ikke burde.
Robert er en mann som liker å prate. Han er også veldig direkte i sine meninger, og det faller ham ikke inn at hans meninger kan være kontroversielle. Som de fleste andre godt plantet på ytre høyre, er dette bare sunn fornuft, naturens orden og det eneste rette. Andre vil kanskje kalle ham en fordomsfull intolerant reaksjonær homofob misogyn jævel. Hva vet jeg?
Vold går ofte hånd i hånd med slike holdninger. Og sannelig, Caroline hinter om vold i heimen, og Colin selv får et slag i solar plexus da han slår av en prat med Robert i en av stuene i hjemmet deres. Det kom etter en typisk Robert tirade om mannens maskulinitet og naturlige dominans. «Ingen var i tvil om at de var menn», sier han om sin far og bestefar. Og ergo ikke han selv heller når han slår ned en gjest i sitt hjem. For det er mannlig å gjøre.
Denne oppfatningen av maskulinitet, giftig maskulinitet for de som aldri har skjønt dette begrepet, er nok den største grunnen til at Robert har blitt så skadet som han er. Hans fortellinger om faren fra barndommen presenteres som leksjoner i oppdragelse, men fremstår mer som systematisk mishandling og omsorgssvikt. Både fysisk og psykisk. Og Robert sender dette videre, skråsikker i sin tro på at dette er slik en mann lever.
Denne fascinasjonen for det eldre paret skal koste Colin livet og Mary alvorlige traumer. Hun blir dopet ned av Caroline, et slags zombiestoff som gjør at hun ikke kan bevege kroppen. Hjelpeløs må hun se på at Robert skjærer halsen over på hennes kjæreste. Igjen er det ingen naturlig konsekvens av historien i filmen at Robert må gjøre dette. Men han gjør det. Han bekymrer seg ikke for å fjerne våpen eller fingeravtrykk, og blir dermed ganske raskt arrestert. Filmen avsluttes med forhøret av Mary på politistasjonen, og helt til sist forhøret av Robert. Som igjen forteller historien om sin far. En historie som ikke har en begynnelse eller slutt, og heller ingen mening.
Antageligvis mishandler Robert Caroline, men hun har også masochistiske trekk. Hun virker hjernevasket, og videreformidler mye av Roberts tankegods til Mary. Robert ser seg som en leder og et slags orakel. Han har ingen erfaring med å bli motsagt, og blir fort usaklig om det skjer. Som en viss amerikansk president. Robert føler for å fortelle ham at han er helt uenig med Robert i en sak, og får da høre at han er en kommunistisk homse. Senere i filmen skal Robert tenke at Colin er interessert i ham. Det er grunn til å tro at Robert har en delvis homofil legning, slik mange av de mest ihuga homofobe mennene har.
Når vi tenker på Venezia på film, er det ofte Døden i Venedig og Don’t Look Now som står fram. Regissør Shrader var opptatt av at hans film skulle skille seg fra Don’t Look Now. Han valgte en annen fargepalett og ikke minst en helt annen rytme. Viktigst var kanskje grepet med å bare vise fram orientalske bygninger. Ingen italienske bygg blir dvelt ved.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Don’t Look Now, Affliction, Bitter Moon og Bad Timing.
Øyeblikket: Jeg synes dette er en av de beste rolleprestasjonene Walken har gitt. Derfor vil jeg velge en scene han glimrer i. Vi er i en av flere stuer i huset. Colin og Robert småprater, det vil si Robert prater. Han er som vanlig av den oppfatning av at det kun er hans stemme som bør høres. I kontrast til hans påstand om at han er så nysgjerrig på andre mennesker. Han legger ut om mennene i sin slekt, som et rop om hjelp om noen kan bryte ned den forestillingen om maskulinitet. Til slutt slår han Colin i magen, som for å vise at han også er tøff. Om argumenter ikke hjelper, kan jo vold hjelpe. Særlig om offeret ditt er totalt uforberedt. Nå har han gjenfunnet overtaket og kan støtte Colin ned i en stol. Alt bra.
Lyd og bilde
New, restored 4K digital transfer, supervised by cinematographer Dante Spinotti and approved by director Paul Schrader, with uncompressed monaural soundtrack: Bildet presenteres i 1.66:1. Det er noen fantastisk vakre bygninger og utsmykninger i denne filmen. Det hadde virkelig gjort seg i 4k, men dette er en god utgivelse. Nydelige farger, gyllent lys om kvelden i smugene. Vakkert blått vann badet i sollys gir scener som fremstår helt perfekt. Lyden er mono, men jeg savner ikke et fyldigere spor. Finfin utgivelse både på lyd og bilde.
Ekstramateriale
New interviews with Spinotti, Schrader, actor Christopher Walken, and editor Bill Pankow: Spinotti var fotograf på filmen. Han trekker fram kjærlighet og lidenskap som nøkkelbegrep ved en ellers mørk film. 13 minutter. Schrader prater i 17 minutter i et høyst interessant videoklipp. Han ville at huset skulle være så vakkert at du bare måtte ta en bit av eplet og få munnen full av mark. Om du forstår. Som regissør liker han å nikke til andre filmer. Vi gjenkjenner nikket til Last Year at Marienbad og Orpheus. Walken gjester oss i et kort segment på 6 minutter. Han demonstrerer at man ikke trenger å spille slik eller slik. Det viktigste er at de rundt ham ser på ham som slik eller slik. For eksempel en farlig mann, en mektig mann eller en edel mann. En gang så han seg i speilet på rommet sitt, og måtte snu seg vekk, slik man gjør når man ser noen man ikke liker i et rom. Han var så til stede i karakter. Klipperen Pankow hadde utfordringer med å tilpasse klipperytmen til Walkens særegne rytme i replikkavleveringene. Når han mestret det, ble filmen bedre av det. Alt lå i å respektere Walkens pauser og rytme. 15 minutter.
Interviews from 1981 and 2001 with novelist Ian McEwan and actor Natasha Richardson: Ian McEwan snakker om feminisme og tidligere bøker. Han er opptatt av at bøkene har sitt eget liv. Det er ikke hans meninger som kommer frem, det er karakterenes. 26 minutter langt intervju. Schrader er en skuespillernes regissør, så Richardson likte godt å jobbe med ham. Han begynte ofte med å planlegge scener basert på andre filmer. Så droppet han det etter hvert og gjorde sine egne ting. 6 minutter.
Trailers: To ganske svake trailere på til sammen 3 minutter og 46 sekunder. Den første er overlesset og ufokusert. Den andre er noe bedre. Traileren er dramatisk og overdrevet, med fortellerstemme. Den er også dum og villedende.
An essay by critic Maitland McDonagh: Essayet er glimrende bygget opp, og er en fin kilde til kunnskap og forståelse av filmen. McDonagh sier treffende at Walken er den beste Pinterskuespilleren som aldri har spilt i et Pinterstykke. Med Pinter er det slik at det er først når du sier replikkene høyt at du hører hvor ubehagelige de er.
USA – 1988 – Joan Micklin Silver (farger) –97 minutter – Romantisk komedie, jødisk miljø, kvinner.
Jødisk miljø, universell historie
Nivå 1 (uten spoilers)
Izzy (Amy Irving) er en kvinne i 30-årene som arbeider i en bokhandel. Hun er enslig, men har det bra. Hun har fattet interesse for en kjent forfatter, men hennes tradisjonelle jødiske bestemor vil gjerne få henne koblet med en jøde. Hun foreslår Sam (Peter Riegert), som selger syltede grønnsaker. Izzy har ingen interesse av å bli forsøkt koblet i det hele tatt.
Nivå 2 (med spoilers)
Dette er en enkel og varm film, men som har truffet mange filmhjerter. Den er regissør Silvers mest kjente og vellykkede film, selv om jeg personlig liker Chilly Scenes of Winter bedre. Silver er veldig god på å lage filmer for og med kvinner, som har kvinners blikk på livet. Heldigvis er filmene hennes like interessante for oss menn. Hun har en fin følsomhet i beskrivelsene av mellommenneskelige forhold. Hun tør å la det være stille mellom to mennesker.
Izzy har det meste på stell, fornøyd med jobb og leilighet. Hun har gode venner og sosialt liv, men hun kunne tenke seg en mann om det skulle slumpe til slik. Hun har et godt øye til forfatteren Anton Maes, men han er en arrogant type. De innleder allikevel et løst forhold, men jeg tror nok at publikum ikke heier på ham.
Den uforglemmelige og sjarmerende bestemoren til Izzy bor godt plantet midt i Lower East Side, i det jødiske området. Hun har fått fore seg at Izzy trenger litt hjelp til å skaffe seg en mann. Hun har hentet inn hjelp fra den lokale Kirsten Giftekniv, som har arrangert et møte mellom Izzy og grønnsaksselgeren Sam. Sam er en rolig og sympatisk kar, som lever noe mer tradisjonelt enn Izzy. Han blir med på møtet av respekt for de eldre damene, selv om han ikke har særlig interesse av det. Men han merker at han liker Izzy, og vil gjerne møtes mer.
Izzy behandler egentlig ikke Sam særlig bra. Hun setter opp et nytt møte med ham, for å spleise ham med sin venninne. Det er respektløst, og blir ganske kraftig avslørt av Sam. Han går ut med venninnen, men gjør det klart at dette ikke er akseptabel oppførsel. Forfatter Anton er hennes førsteprioritet, men det er noe med den ekte og vennlige Sam som vekker en gnist i henne. Da hun til slutt forstår at forfatteren ikke er for henne, dukker Sam opp i tankene hennes.
Bestemor har ikke gitt opp å få Izzy interessert i Sam, og arrangerer et «tilfeldig» møte mellom dem ved kjøkkenbordet sitt. Det blir kleint, men for hver gang de møtes, ser de flere ting de liker ved hverandre. Kanskje gamlemor vet hva hun holder på med?
Sam er hel ved. Greit, han er ikke så spenstig eller liberal, men han er morsom, respektfull og vennlig. Til slutt tar han mot til seg og viser handlekraft i forholdet til Izzy. Han avbryter hennes forklaring om hvorfor de passer best som venner, og kysser henne heftig og lenge. Det ser ut til å gjøre susen.
Kanskje handler tittelen Crossing Delancey om å velge i livet. Izzy har et liv som yrkeskvinne nord i New York. Hennes bestemor bor på Lower East Side, og der er det et mer tradisjonelt liv for jødene i byen. Kanskje går skillet mellom de områdene/tilstandene ved gaten Delancey? Den er en åttefeltsvei som tradisjonelt har vært kjent for sine jødiske butikker og restauranter. Sam er en mer tradisjonell jøde enn Izzy, og setter pris på tradisjoner og jødisk levesett. I Området på Lower East Side er det 60-70 språk som prates.
Sam forteller henne en historie om en mann som går med en hatt, som gjør at han ikke møter kvinnen i sitt liv. Da han mister hatten sin, ender de opp sammen. Nå ser hun øynene til mannen, endelig. Sam gir en hatt til Izzy, og hun bruker den. Prøver hun egentlig Sam på, der hun tar på seg hatten?
Det var virkelig deilig å se en 80-tallsfilm som ikke føltes som det. Vi slipper mange av de typiske tropene fra denne tiden. I stedet føltes filmen mer som en 70-tallsfilm. Denne filmen er helt klart en av de bedre 80-tallsfilmene. Det sier ikke all verden, da jeg anser det tiåret som det svakeste. Både i film og musikk. Men denne filmen er en liten juvel.
Hovedrolleinnehaver Amy Irving er en herlig skuespiller, og var på denne tiden gift med Steven Spielberg. Både Amy og Joan Micklin Silver følte at Riegert var for kjølig og kontrollert i scenen i heisen da hun drar fra ham. Etter mange tagninger hvor han kjørte sin ting, ba Joan Amy om å flashe puppene til ham for å få en reaksjon på film. Og det fikk de. Han hevet det venstre øyenbrynet en halv centimeter.
Klok av skade etter filmen Chilly Scenes of Winter, hadde regissør Silver «final cut» på denne. Hun forpliktet seg kun til å vurdere studioets innspill seriøst. Og de hadde rett til å skifte tittel, noe de valgte å ikke gjøre. Kudos til Warner Bros for det.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Chilly Scenes of Winter, When Harry Met Sally, Girlfriends, An Unmarried Woman og Jules and Jim.
Øyeblikket: Izzy har lurt Sam med på middag for å introdusere ham for venninnen sin. Underveis i måltidet kjenner hun at hun trives i hans selskap, men venninnen maser på henne om å presentere dem. Izzy gir etter, men Sam har skjønt opplegget. Han så venninnen sitte ved bardisken da de kom. Sam gir i klare ordelag uttrykk for sin mening om dette opplegget, og Izzy blir flau. Sam er så streng at vi nesten føler oss irettesatt vi og. Han er så til stede, ekte og noe forbannet. Strålende skuespill!
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised and approved by cinematographer Theo van de Sande, with 2.0 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Bildeformatet er 1.85:1, med stereo lyd. 4k-bildet er flott, med fine detaljer. Bildet har god dybde. Klær står fram med detaljerte mønstre. Fasader i Lower East Side vises i all sin prakt. Lyden er god, men den er veldig dialogpreget denne filmen.
Ekstramateriale
New program on the making of the film featuring actors Amy Irving and Peter Riegert and screenwriter Susan Sandler: Dette er Sandler sin historie. Det er hun som hadde en bestemor ville spleise henne. Morsomt å se «Sam» og «Izzy» 36 år senere. Spesielt Peter Riegert ser gammel ut, nesten ikke til å kjenne igjen. Amy Irving har nesten blitt enda penere. De forteller fine historier fra innspillingen og kommer med gode betraktninger om filmen. 30 minutter.
Audio interview from 1988 with director Joan Micklin Silver: Kun lyd på dette opptaket. Regissøren snakker om sitt syn på film og filmskaping. 22 minutter.
Trailer: Veldig kort, 1 minutt og 15 sekunder. Standard dustete studiotrailer om romantisk komedie med den stemmen som er på omtrent alle trailere fra denne tiden. Dere vet hva jeg mener.
An essay by critic Rachel Syme: Veldig fint essay av Syme. Godt om filmen og om regissør Silver.
I Walked with a Zombie – The Seventh Victim (Criterion nr.1236) (4k)
USA – 1943 – Jacques Tourneur, Mark Robson (svart-hvitt) –69 minutter, 71 minutter – Skrekk, Voodoo, Satanisme, Mysterier
A-filmer forkledd som B-film
Nivå 1 (uten spoilers)
I I Walked with a Zombie blir en ung sykepleier ansatt for å pleie en kvinne på Haiti. Først senere får hun vite at kvinnen er som en levende død. I The Seventh Victim forsvinner søsteren til hovedpersonen i New York. Letingen etter søsteren fører henne inn i et skremmende miljø.
Nivå 2 (med spoilers)
I Walked with a Zombie har en tittel som ikke gjør filmen noen tjenester. Når det er sagt, så kan jeg heller ikke komme på en annen film som har et slikt spenn mellom kvaliteten du forventer av en film med en slik tittel, og filmens faktiske kvaliteter. Filmen er faktisk et mesterverk.
Vår kvinnelige hovedperson heter Betsy, og er sykepleier. Vi møter henne tidlig i filmen, under et jobbintervju. Hun blir spurt om hun tror på heksekunst. Jobben innebærer å dra til Vest India. Her skal hun pleie Jessica, konen til sin oppdragsgiver. Jessica fremstår som en zombie, en levende død. Hun kan ikke oppnås kontakt med, men beveger seg apatisk rundt. Det er flere teorier om hennes tilstand, og hva den kommer av. Legen foreslår sykdom med tilhørende feber, en feber som har brent ut ryggmargen. Ektemannen Paul Holland klandrer seg selv for sin stygge oppførsel mot henne som har gjort henne traumatisert. En siste mulighet er at hun er utsatt for voodoo på grunn av sin dårlige oppførsel. For Jessica var ikke snill.
Betsy blir med tiden forelsket i Paul Holland. Derfor er det vanskelig å si med sikkerhet hva som er hennes motivasjon da hun bifaller legens forslag om å gi insulinsjokk til Jessica. Insulinsjokket kan ta livet av henne. Er det for Jessicas beste eller aner hun muligheten til å få Paul for seg selv? Uansett har det ingen effekt. Hushjelpen Alma hos Holland foreslår at Voodoo kan hjelpe Jessica med å bli frisk. Betsy blir overtalt til å ta med Jessica til de innfødte og se om de kan hjelpe henne. Nå ønsker hun det beste for Jessica. Men voodoo kan ikke hjelpe henne.
Mrs. Rand er moren til Wesley, Paul Hollands halvbror. Hun sier at Jessica er en zombie, og sent i filmen skal hun innrømme å ha påkalt en forbannelse over Jessica. Hun gjorde det siden Jessica han tenkt å dra fra Paul, sammen med Wesley. Paul er ikke mottagelig for voodoo, men det er Wesley.
Betsy møter Wesley for første gang på en cafe på bytorget. Han er kjent for å drikke for mye. Til å begynne med er det koselig, de blir kjent og har en fin samtale. Det skal snu da en gatemusikant synger en sang hvor teksten tydelig handler om Hollandfamilien. I detalj forteller den om Jessica og de to brødrene. Wesley får avbrutt sangen, og musikanten beklager. Men da Wesley har drukket seg fra sans og samling senere på kvelden, starter musikanten opp igjen. Mrs. Rand kommer og tar hånd om sønnen.
Det at Wesley er mottagelig for voodoo, blir avgjørende i filmen. Det er han som dreper Jessica med en pil, og bærer henne ut i vannet. Bak ham går en zombie med de samme armbevegelsene. Wesley går ut i vannet bærende på Jessica, til de begge drukner.
The Seventh Victim er en god gammeldags whodunnit, krydret med eksotiske og okkulte ingredienser. Mary drar umiddelbart til New York da hun får høre at hennes søster er savnet. Hennes søster Jacqueline drev et kosmetikkfirma som gjorde det bra. Dette firmaet hevder kollegaen ble solgt til henne før Jacqueline forsvant. Mary tipses om Dante’s Restaurant, og derfra finner hun søsterens leilighet i 2.etasje. Her henger det ren renneløkke klar, og en stol under…
Mary går til politiet, hun mener hun har nok til å anmelde forsvinningen. Politiet er ikke veldig interessert, men i forværelset sirkler privatdetektivene som livnærer seg på klienter som ikke får politiets interesse. En av dem, Irving August, tar saken for småpenger. De bryter seg inn i kosmetikkfirmaets lokaler om natten, etter at August finner ut at selskapet ble gitt bort, ikke solgt. Der inne blir August drept med kniv. Mary kommer seg unna, men ser tre mannfolk ta undergrunnen senere den kvelden. De har tydeligvis vært på fest, og en av dem er snydens og må støttes av de to andre. Hatten faller av ham, og Mary ser at det er August.
George Ward er Jacquelines kjæreste. Han har sin etterforskning gående. Dr. Judd oppsøker Ward for å få penger til Jacqueline, som han hevder er under hans behandling. Han er psykolog. Om han ikke får behandle henne, kan det skade henne mentale helse. Han hinter mot en graviditet.Judd oppsøker Mary senere, og sier han skal ta henne med til Jacqueline. Han blir stresset da hun er borte, og overlater Mary til seg selv. Men hun får møtt Jacqueline, så hun er i live.
Jason er en søt dikter, som gjerne vil hjelpe Mary. Han finner ut hvilke bøker Jacquelines kollega og dr.Judd har lånt på biblioteket. Bøkene knyttes til djeveldyrkere. Vi får se et møte de avholder, hvor de blir enige om at Jacqueline må dø. Hun er en av dem, og de er ikkevoldelige, men reglene deres er litt uklare. De er ikkevoldelige, men de som motarbeider dem må dø (!?) 6 forrædere har blitt drept. Jacqueline skal bli nummer 7.
Men Jacqueline er selv en morder. Hun overnattet i skjul i firmaets lokaler, og da August snek seg innpå henne, fikk hun panikk og knivstakk ham. Dette tynger henne, og gjør henne mottagelig for djeveldyrkernes press om at hun skal drikke gift og dø. Hun gir nesten etter, men ender med ikke å få drukket giften. Djeveldyrkerne sier de ikke vil drepe henne nå, men når det ikke gikk med gift, blir det brukt vold snart. Snart betyr samme kveld, for en av dem følger etter Jacqueline. Han har henne i et smug, springkniven er tatt fram men hun reddes av en teatertrupp på vei til en pub. Hun rømmer gjennom hele natten, før hun kommer seg hjem og tar sitt eget liv med hengeløkke og stol i leiligheten sin.
Begge disse filmene er virkelig gode, med I Walked with a Zombie som den virkelige juvelen her. En smart, atmosfærerik og fascinerende film. Skummelt på en intelligent måte, uhyggefølelse som kommer fra oss selv på grunn av alt vi forestiller oss. Skygger og lyder, forventninger og myter, oppbygging og skuespill, alt skaper denne magiske filmopplevelsen.
The Seventh Victim er film som var tidlig ute med å bryte tabuer. Her diskuteres satanisme, selvmord, ensomhet, gruppepress av det fatale slaget og pessimistiske syn på livet. Også en meget atmosfærerik film som skaper sin uhygge i samarbeid med deg. Begge filmene er meget effektivt fortalt. De varer kun i en knapp time, men blunk og du har mistet en vesentlig opplysning i historien. Her er mye å lære i den edle kunst å formidle en historie.
Ved ikke å vise det skumle, ble det skummelt. Dette er et fellestrekk ved Val Lewtons filmer, som var med på å gjøre dem så gode. Det, blandet med originalitet, dybde og ordentlig godt håndverk, løftet dem ut av skrekkfilmens b-filmverden.
Val Lewton hadde sin egen måte å vise antipati mot mennesker han ikke likte. I stedet for å kritisere eller gjøre narr av dem, kledde han seg fornærmende. En favoritt var et slips med hunder som kastet opp, det skulle vise hva han syntes om sin samtalepartner.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Cat People, The Leopard Man, The Serpent and the Rainbow, Angel Heart og Island of Lost Souls.
Øyeblikket: I Walked with a Zombie: Første gang vi ser den innfødte zombien, stående livløs i åkeren. Øynene er døde og utstående, skikkelig skummelt. The Seventh Victim: Forfølgelsesscenen hvor djeveldyrkerne går etter Jacqueline, og har bestemt at hun må dø. I de mørke smugene trekkes en springkniv frem da han har tak i henne. Hun reddes av teatertruppen.
Lyd og bilde
New 4K digital restorations of both films, with uncompressed monaural soundtracks on the 4K UHD and Blu-ray editions. In the 4K UHD edition: One 4K UHD disc of the films and one Blu-ray with the films and special features: Veldig fint bilde på begge filmene. Ikke så rart, de er produsert av samme produsent, Val Lewton, i samme år. Kontrast er flott, skarphet er god. Men du skal ikke langt utenfor fokusområdet før bildet blir litt soft. Det å holde skarphet i forgrunn og bakgrunn krever masse lyssetting, og dette er lavbudsjettsfilmer, B-filmer. Allikevel, detaljerte og skadefrie bilder som imponerer stort. Lyden er i mono, noe tynn, men grei til dialogen.
Ekstramateriale
Audio commentary on I Walked with a Zombie featuring authors Kim Newman and Stephen Jones: Dette sporet oppleves litt masete. Begge er hektiske, og samtalen mellom dem bærer preg av dette. Både her og andre steder i ekstramaterialet trekkes Jane Eyre frem som inspirasjon for filmen. Newman og Jones tar opp noen interessante problemstillinger i filmen.
Audio commentary on The Seventh Victim featuring film historian Steve Haberman: Dette sporet er bedre, og roligere. Kanskje kommentatorspor er bedre egnet for én person, hvert fall om deltagerne er maniske.
Interview with film historian Imogen Sara Smith: Dette videoessayet, ofte kalt interview av Criterion, er på 47 minutter. Jeg må si jeg har sett Smith bedre enn dette. Noe god informasjon å ta med seg, men alt i alt ikke så bra. Spesielt I Walked with a Zombie må sies å være folk horror. Val Lewtons filmer handler ofte om outsidere, om kvinner, om det moderne kontra det tradisjonelle og mulige ugjerningsmenn. Man vet heller aldri helt hvordan ting henger sammen. Alltid en følelse av tvil.
Audio essays from Adam Roche’s podcast The Secret History of Hollywood featuring stories about the casts, crews, and productions of both films: Disse to sporene var litt kjedelige, de handlet ikke nok om filmene. Her blir mye tatt med, Hollywoodsladder og anekdoter om stjerner og produsenter, regissører og kjendiser.
Shadows in the Dark: The Val Lewton Legacy (2005), a documentary featuring Newman; Val E. Lewton, son of producer Val Lewton; filmmakers William Friedkin, Guillermo del Toro, George A. Romero, John Landis, and Robert Wise; actor Sara Karloff; and others: Dette er en kjempefin dokumentar på 54 minutter. Masse, masse informasjon som gjør oss kjent med Val Lewton, hans tankegang og filmene hans.
Excerpts from “The Origins of the Zombie, from Haiti to the U.S.,” an episode of the PBS series Monstrum, hosted by scholar Emily Zarka: Kort og grei innføring i voodoo, som en sammensmelting på Haiti av slavene afrikanske religion med katolisismen. Opprinnelig var zombiebeskrivelsen som et hjelpeløst og apatisk menneske, et tomt skjell. I populærkulturen ble zombien etter hvert drevet av lyst, og voldelig. Kvinnelige zombier skulle man kunne styre. Haitiopprøret skjedde i 1804, og slaveri ble forbudt i 1805. 12 minutter langt innslag.
Det følger også med to lydspor som omhandler skuespillerinnen fra The Seventh Victim, Jean Brooks (53 minutter), og fra både I Walked with a Zombie og The Seventh Victim, skuespiller Tom Conway (69 minutter). Han er for øvrig broren til George Sanders, kjent fra Hitchcock filmer. Han spilte alltid den perfekte engelske gentleman, selv om brødreparet er russiske. De var født inn i overklassen i St. Petersburg, vokst opp med champagneglass og overflod. Ingen av sporene var fascinerende for meg, dette må være for de meget spesielt interesserte.
Trailers: The Seventh Victim: Dårlig og kort trailer med dårlig bilde. 74 sekunder. I Walked with a Zombie: En dramatisk trailer med fortellerstemme. Litt kortere, men mye bedre. 64 sekunder.
Essays by critics Chris Fujiwara and Lucy Sante: Fujiwara har skrevet et greit essay om I Walked with a Zombie. Tournieur sa aldri nei til et manus han fikk tildelt. Val Lewton derimot, avviste et manus han fikk fra skrekkfilmkongen Curt Siodmak og ga det til Ardel Wray. Hun skapte en flott historie i I Walked with a Zombie. Tournieur blandet ofte inn et hint av det overnaturlige i filmene sine. Sante har skrevet et like greit essay om The Seventh Victim. Budsjettet til filmen var $150 000. Den storslagne trappen fra Orson Welles film The Magnificent Ambersons er brukt i åpningsscenen i filmen. Filmen ble slaktet av kritikere, men noen regissører likte den. Carol Reed blant annet. Og antageligvis Hitchcock, siden han må ha rappet dusjscenen i Psycho herfra.
En empatisk guvernør må forlate sin stilling, og familien hans må flykte alene. På veien blir de lurt og ender som slaver. De to barna Anju og Zushio blir skilt fra sin mor og tjenerinnen.
Nivå 2 (med spoilers)
Filmen foregår i Heian-perioden (794-1185), den siste perioden i klassisk japansk historie. Anju og Zushio er barn av en rettferdig og høyt elsket guvernør. Men han blir sett på som for mild, og tvinges i eksil av makthaverne. Dermed må Anju, Zushio og moren legge ut på en reise for å komme seg unna. Sammen med familiens tjenerinne vandrer de til fots. En strek i regningen er at de ikke får overnatting i landsbyer på deres vei. Visstnok har banditter ranet og drept mennesker i området, under dekke av å være vandrere. De må overnatte ute under åpen himmel. En prestinne dukker opp og tilbyr dem husly. Hun virker til å stole på, så de takker ja. Morgenen etter overtaler hun dem til å heller reise med båt. Det er mye tryggere. Her skjer sviket, planlagt av prestinnen. Barna blir holdt igjen på stranden, og moren og tjenerinnen blir tatt om bord i en båt. Tjenerinnen blir slått ned og drukner.
Barna blir senere solgt som slaver til en mann som heter Sansho. Han er en slags administrator og driver en leir med hard hånd. Om noen forsøker å rømme blir de brennmerket i pannen med en jernstang. Myndighetenes utsending er strålende fornøyd med Sansho, siden han krever inn store mengder penger og ris for dem. De ønsker å lære av hans metoder, og bruke dem i andre distrikter.
10 år går. Anju er den samme milde jenta hun alltid har vært, men broren hennes Zushio har blitt bitter og hard. Han gjør nå brennmerkingsjobben for Sansho. Han har helt mistet seg selv, og beveget seg langt vekk fra farens formaninger om å være en mild og omtenksom mann. Zushio mener det er bedre å være på lag med de som styrer, enn å ha det vondt. Slaver er de uansett. Han er nå 23 år gammel, og Anju er 18.
En dag hører Anju en nyankommen jente synge på en sang, hvor ordene Anju og Zushio er med. Hun forstår at dette må være moren som har sunget. Hun lever altså, og holder til på en øy. Hun har blitt solgt til prostitusjon, og forsøkte å flykte så mange ganger at akillessenen ble kuttet for at hun ikke skulle kunne løpe. Hun har grått så mye for barna sine at hun i tillegg ble blind. Halt og blind.
Anju gir ikke opp sin bror, hun er sikker på at den gode gutten er der inne et sted. Hun gjør et stort offer for ham som forandrer ham. Nå viser han medlidenhet og vil gjøre godt. Offeret Anju gjør, er å vise Zushio at det går an å rømme da de bærer en syk kvinne ut i skogen for å dø. Kvinnen har ingen verdi lenger, så hun skal etterlates for å dø alene. Anju vil ikke rømme sammen med broren, men vil heller at Zushio tar med seg den syke kvinnen. Ved at Anju returnerer til leiren, vil hun forsinke tidspunktet vokterne oppdager at broren er borte. Straks etter dreper hun seg selv i vannet. Slik slipper hun torturen som hun vet venter.
Med Zushio går det godt. Han blir utnevnt til guvernør på grunn av sin fars ry, og avskaffer slaveri i distriktet. Sansho the Bailiff blir arrestert. Slavene feirer, og setter fyr på huset til Sansho i all festingen. Vi vet ikke om det er med vilje. Men Zushio forstår at han selv vil bli avsatt etter slike avgjørelser, og trekker seg fra jobben. Han leter opp sin mor, og de gjenforenes i en rørende scene på øya hun holdes fanget. Nå er det bare mor og sønn igjen, Anju og faren er døde.
Når Mizoguchi lar slavene brenne ned Sanshos hus, og lar horene være grotesk sminket og skjære grimaser, føler jeg det er i samme tradisjon som «Tarvelige, heslige, vemmelige», filmen til Ettore Scola. Den tar et oppgjør med at fattigdom gjør deg edel. I Sansho the Bailiff blir man det man blir utsatt for. Har man det fælt, blir man fæl. Med unntak av Anju.
Historien om Anju og Zushio har sine røtter i middelalderen. I denne bluray-utgaven er det vedlagt en transkribering av en muntlig overført versjon fra gammelt av, og en nyere versjon skrevet av Ogai Mori som har dannet grunnlaget for denne filmens manus. Alle versjonene er litt forskjellige fra hverandre. I den eldste versjonen ligger fokuset hos moren og den siste delen går i en rasende fart, som om man egentlig ikke har fått med seg hele historien. På en side skjer det flere års handling. I Mori sin versjon er søsknene reversert i alder, og de blir begge brennmerket. Men det viser seg å være en drøm. I filmen er det en kvinne som brennmerkes, før Zushio brennmerker en mann selv senere.
Regiassistenten forteller oss på ekstramaterialet at denne filmen ikke er så god som mange kritikere skal ha det til. Vel har den mange av Mizoguchis grep i seg, men han fikk ikke alt til. Han var jo mest opptatt av slaveeieren Sansho, han ville diskutere slavesystemet og spesielt kvinners situasjon, men studioet tvang ham til å fokusere på søsknene. Han klaget aldri til noen om dette, bortsett fra til regisassistenten.
Mizoguchi er en klassisk regissør, og bruker dermed en del klassiske grep. For eksempel kan vi se at han deler inn bildet ved hjelp av trær som har falt. Dette skaper et skille i bildet diagonalt. Andre ganger lar han mennesker i bildet bevege seg fra høyre mot venstre, som signaliserer at vi skal tilbake i tid. Går de fra venstre mot høyre er det inn i fremtiden. Om de kommer fra øvre venstre hjørne ned mot høyre hjørne i bildet, skal de utsettes for prøvelser i fremtiden. Klatrer de oppover, skal de overvinne noe og få det bedre.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ugetsu, The Hidden Fortress og The Human Condition.
Øyeblikket: Anju forstår at hun kommer til å bli torturert for å oppgi hvor broren har flyktet. Hun tar selvmord ved å gå rolig ut i vannet til hun havner under overflaten, og hennes siste åndedrag blir til bobler fra dypet. Ringene i vannet sprer seg utover, slik hennes vennlighet og omtanke spredte seg til de rundt henne. Scenen er nydelig arrangert, med flotte grånyanser i bildet. Mizoguchi fikk malt trærne i forgrunnen av vannet svart, slik at kontrasten til vannoverflaten blir enda tydeligere. En vakker, vakker scene.
Lyd og bilde
New high-definition digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition: Et veldig rent og flott bilde i 1.33:1. Mange nyanser i dette svart-hvitt bildet. Alle gråtonene er en verden i seg selv. Denne filmskaperen vet akkurat hvordan bildet kan bli så vakkert som mulig, selv om han ser alle fargene rundt seg under innspillingen. Lyden er meget god i mono.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring Japanese-literature scholar Jeffrey Angles: Ganske aktivt spor. Fin blanding av opplysninger og tolkninger.
Interviews with critic Tadao Sato, assistant director Tokuzo Tanaka, and actress Kyoko Kagawa on the making of the film and its lasting importance: Kagawa spilte Anju i filmen. Hun er opptatt av to egenskaper med Anju, nemlig styrken og sorgen. Dette er nøkkelen til å forstå og uttrykke Anju i filmen. Mizoguchi detaljstyrte ikke skuespillere. Han retter opp prestasjonen om den ikke er bra nok, og kunne gjøre mange tagninger. Men de må selv finne ut hva som må forandres. 10 minutter. Regiassistent Tanaka forteller at det var mye research i forbindelse med Heianperioden. Kostymer, slaverisystemet, krukker og vaser. Mizoguchi var alltid skeptisk til kvaliteten på arbeidet og måtte overbevises. 15 minutter. Filmanmelder Sato beskriver an regissør som selv har utnyttet kvinner, men forsøkte alt han kunne å gjøre opp for seg innen film. Han lagde nesten alltid filmer som viste hvordan kvinner blir dårlig behandlet i det japanske samfunnet og fortjener bedre. Han ga ikke skuespillerne instruksjoner, men spurte dem hele tiden «reflekterer du?» Prestasjonen skulle komme innenfra, fra følelsen skuespillerne hadde opparbeidet. 24 minutter.
An essay by scholar Mark Le Fanu and, for the Blu-ray edition, two versions of the story on which the film is based: Ogai Mori’s 1915 “Sansho the Steward” and an earlier oral variation in written form: Et veldig fint essay starter denne boken på ca 80 sider som følger med filmen. Deretter følger to av versjonene av historien, som finnes i mange flere versjoner. Men dette er et godt utvalg. Den eldste er en nedskriving av en muntlig fortelling som har gått i arv, en slags myte. Den siste er barneboken som filmen er bygget på, selv om filmen tar seg sine friheter.
Frankrike – 1973 – Jean Eustache (svart-hvitt) –218 minutter – Drama, filosofi, intellektuelle samtaler
En film om ord
Nivå 1 (uten spoilers)
Alexandre, en arbeidsledig ung mann, vandrer rundt i Paris. På kafeer møter han venner og kvinner, og har filosofiske samtaler om kjærlighet. Han har en kjæreste (Marie), en ekskjæreste han ønsker å gifte seg med (Gilberte) og en elskerinne (Veronika). Alexandre spilles av Truffautfavoritt Jean-Pierre Leaud, som spilte Antoine Doinel i 5 filmer.
Nivå 2 (med spoilers)
The Mother (Marie), the Whore (Veronika) og Alexandre danner trekløveret som nesten hele filmen dreier seg rundt. Sant nok, vi ser et par andre kvinner og et par venner av Alexandre. Alle andre er omtrent som rekvisita å betrakte. Dette er en film som ikke har noen handling, det skjer fint lite. Egentlig er det bare to, toppen tre mennesker som prater sammen til enhver tid. Ikke gjør de det alltid så troverdig heller, det føles ofte veldig skrevet og amatørmessig framført. Allikevel er det ikke et sekund kjedelig.
Alexandre er så merkelig og intenst selvopptatt at det nesten ikke er til å tro. Han forventer at alle skal forstå og sympatisere med sutringen hans. Og som mange andre menn på film, og i det virkelige liv, er han ute av stand til å identifisere situasjoner som like. Han ønsker at kjæresten hans skal akseptere at han har en elskerinne uten å være sjalu, mens han selv drar i raseri fra en middag når han hører at hennes ekskjæreste skal komme. Snakk om å se splinten i sin nestes øye, men ikke bjelken i sitt eget. Han presterer også å møte sin ekskjæreste Gilberte og forlange et svar om hun vil gifte seg med ham. Mens han faktisk er sammen med Marie. Heldigvis avviser hun ham og gir ham et svar et par dager senere at hun skal gifte seg med sin nåværende kjæreste. Alexandre føler seg berettiget til å ha Marie som et sikkerhetsnett mens han forsøker å optimalisere sin situasjon. Blir sjeldent ekte kjærlighet av slikt.
Sjarmerende nok har da Alexandre mange synspunkter om det kommende ekteparet. Han beskriver de to, og hvordan deres liv vil forløpe. Det ser ut som han er nødt til det for å akseptere nederlaget. Han er også en stor dramaqueen. Han lager mye styr rundt at kjæresten hans blir ringt av en mann. Selv om han selv nettopp har kommet fra et møte med en ekskjæreste og forsøkt å sjekke opp Veronika.
Prat, prat, prat. Det er dette filmen handler om, samtaler på kafeer, samtaler på sengekanten, samtaler på besøk hos en venn. Alexandre er bindeleddet mellom alle situasjonene. Andre må kanskje jobbe eller studere, selv kan han dedikere seg til den edle kunst å konversere. Selv om det må sies at det i hans tilfelle mest handler om monologer, hvert fall når han prater med kvinner. Her er det mye mansplaining ute og går. Som alle sjåvinister, er han ekstremt opptatt av forskjellene mellom kjønnene. Og disse forskjellene har en tendens til å gå i hans favør som mann.
Samtalene oppleves som lite tilfredsstillende. Alexandre framstår ikke som en intellektuell gigant, mer som en typisk førsteårsstudent. Gjerne en psykologistudent som skal analysere mennesker han møter på nachspiel, du vet typen. Resonnementene hans virker lettvinne og overfladiske. Jeg håper og tror at det er slik det er ment å tolkes, og at det ikke er ment som troverdige dypsindige samtaler. Jeg kan selvfølgelig ikke være helt sikker, kanskje er regissør og manusforfatter Jean Eustache seriøs. Kanskje er dette tanker og meninger han selv hadde. Vi vet jo at filmens karakterer og handling er basert på hans eget liv. Det høres ut som om en dialogdrevet film som har dialog som ikke helt henger sammen, skal være kjedelig og utilfredsstillende. Men slik er det ikke. Jeg er meget engasjert i samtalene, men kanskje mest siden det er interessant å observere disse menneskene. Ufullkomne mennesker er vel så interessante å analysere som fullkomne mennesker.
I andre halvdel av filmen skifter tyngdepunktet i filmen over til Veronika, føler jeg. Er dette en film med to hovedpersoner, i hver sin halvdel? Slik sett ligner den på Psycho. Veronika får også holde filmens mest ektefølte og lange monolog, om hore og mor fra tittelen. Hun mener kjærlighet er umulig uten barn, og at man aldri er en hore uansett hvor mange sexpartnere man har. Uenig i det ene og enig i det andre.
De tre, Alexandre, Marie og Veronika ender opp i et merkelig åpent forhold. Veronika ringer dem midt på natten, og kommer ofte hjem til dem. Hun ligger i samme seng, og alle har sex. Marie virker komfortabel med det den ene kvelden, men neste gang forsøker hun å ta livet sitt med piller. Deretter kan det se ut som de to kvinnene danner en allianse mot Alexandre og finner felles grunn. Det hele er uoversiktlig, og det bunner nok mest i at ingen av de involverte egentlig vet hva de holder på med.
Jeg må si jeg liker slutten. Den selvutnevnte playboyen uten penger, Alexandre, går jo gjennom livet uten alvor. Alt handler om nytelse. Som han sier: det å ikke ha penger, betyr ikke at man skal spise dårlig. Dette utsagnet kom da han og Veronika spiser på en av Paris dyreste restauranter, og Alexandre forteller henne at han ikke har noen penger. Sluttscenen skildrer da livet treffer ham midt i trynet. De er i Veronikas leilighet, hun sier hun er gravid, meget mulig med hans barn. Hun kaster opp, kanskje morgenkvalme. Han synker sammen, overveldet av alvoret i situasjonen. Brått var all lek over.
Opprinnelig var filmen ment å være på 5-6 timer. Den endte på 3,5 timer. I ettertid mener regissøren at den nok ble kuttet litt for hardt. Den burde ha endt på 4 timer. Jean Eustache likte idéen om en mann som alltid tar rollen som dissident. En skatt som rammet filmer som var lange og ukjente, ble fjernet i 1972. Dette åpnet veien for filmer som the Mother and the Whore og Out1 av Rivette.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: My Night at Maud´s og alle andre Röhmerfilmer, Faces, My Dinner with André og Bed and Board.
Øyeblikket: Veronikas lange monolog, som oppsummerer filmens tittel og skiller overfladiske samtaler fra det som er viktig i livet.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film and one Blu-ray with the film and special features: Bildeformatet er 1.37:1 og filmen er i svarthvitt. Jeg føler at det er litt bortkastet å lage 4k-utgivelse av en slik type film. Den oppleves ikke annerledes enn en bluray, eller DVD for den saks skyld. Bildet er kornete og røft. I mørke sekvenser sliter bildet noe. Det samme tror jeg ville vært tilfelle med tidlige filmer av John Cassavetes i 4k, som Shadows og Faces. Som denne filmen kan sammenlignes med av flere grunner enn bildet. Lyden er helt grei, kun dialog og musikk fra lydkilder i filmen.
Ekstramateriale
New interview with actor Françoise Lebrun: Dette er skuespillerinnen som spilte Veronika. Hun «utdannet» seg på Cinemateket i Paris. Her snakker hun om filmen og rollen sin. Fint. 14 minutter.
New conversation with filmmaker Jean-Pierre Gorin and writer Rachel Kushner: Leaud er stand in for regissør og manusforfatter Jean Eustache. Dette stammer fra eget liv. For så vidt grei samtale, men for svulstig og for dårlig resonnert i analysen av filmen. 33 minutter.
Program on the film’s restoration: Fin liten dokumentar om restaureringen. Dette var tydeligvis en nybølgefilm, sier restauratøren. De filmene var sjeldent lyssatt utendørs. All lyd var on location. 17 minutter.
Segment from the French television series Pour le cinéma featuring Lebrun, director Jean Eustache, and actors Bernadette Lafont and Jean-Pierre Léaud: Jean Eustache skrev filmen for disse skuespillerne. Han ville faktisk ha dem med før han visste hva filmen skulle handle om. Det var ingen improvisasjon, alt var i manus. Kort sagt en film om ord. 10 minutter.
Trailer: Fokus på sex og forhold. Ispedd noen sitater fra Harmony Korine og Amy Taubin. Ganske fin. 2 minutter og 20 sekunder.
An essay by critic Lucy Sante and an introduction to the film by Eustache: Det beste ekstramaterialet denne gangen er dette essayet. Nydelig strukturert, informativt og som jeg liker, rett på forståelsen av selve filmen.
USA – 1973 – Peter Bogdanovich (svart-hvitt) –102 minutter – Drama, Depresjonen, svindel
Tidenes barneskuespiller
Nivå 1 (uten spoilers)
De harde 30-årene i USA. Lille Addie (Tatum O’Neal) mister moren sin ved filmens begynnelse. En noe slesk mann, Moze Pray (Ryan O’Neal), dukker opp i begravelsen og ender opp med å ta med seg Addie til Missouri og hennes tante. Sammen skal de svindle seg gjennom Amerika.
Nivå 2 (med spoilers)
Moren til Addie er med stor sannsynlighet en prostituert. Vi forstår såpass i samtalen Addie har med Imogene midtveis i filmen. Imogene forteller om Trixie, og Addie må innrømme at moren opplevde noe av det samme. Moze Pray var nok en fast kunde av henne, og jeg tror at han også var Addies far. Det er noe med Addies standhaftighet i denne oppfatningen, at hun har hans hake. Det kan være ønsketenkning, men jeg tror Moze selv også føler det.
Moze tar altså med seg Addie fra begravelsen og lover å få henne til Missouri. Men hun er kun et middel for å skaffe seg raske penger. Ved å vise henne fram for broren til mannen som er ansvarlig for Addies mors død, inngår han et forlik verdt 200 dollar. En trussel om langvarig rettsak hjelper også på. Deretter kjøper han togbillett til Addie og sitter igjen med en fin gevinst. Han kan til og med kjøpe seg en bil.
Addie har andre planer. Hun lager en scene på kafeen, og Moze må ta henne med i bilen. Slik blir Addie eksponert for Moze sitt levebrød, han er en småsvindler uten noen form for skrupler. Metoden er som følger: Et par kasser med billige bibler blir kjøpt. Dødsannonser blir studert, og navnet til enken blir inngravert på bibelpermen. Så drar han til enken og sier at han hadde en avtale med enkemannen om å selge ham en deluxebibel med hennes navn på. Enken blir så rørt at hun gladelig betaler restbeløpet på bibelen, vanligvis 11 dollar (12 dollar minus depositum på 1 dollar, som avdøde hadde betalt).
Addie ser dette utspille seg fra bilen, og munnen hennes vender seg i en grimase av vemmelse. Senere skal hun justere disse prisene fra gratis til 24 dollar, ettersom hvor god råd familiene har. En stor barnefamilie får bibelen siden den var “forhåndsbetalt”. En rik kvinne må ut med 24 dollar siden det var Extra-deluxe-utgaven. Moze klarer ikke å ha en moral, han er fremmed for medfølelse med ofrene sine.
Den unge jenta er kun 11 år, men lærer fort de ulike metodene for å dra inn penger. Om hun slipper å lure vanskeligstilte mennesker, viser det seg at hun er et naturtalent på området. Noen ganger er det hun som ser muligheter ikke engang Moze ser. Og hun finpusser metodene. Det går fint helt til de lurer en bootlegger, altså en som selger alkohol under forbudstiden. De stjeler brennevin fra ham og selger flaskene tilbake til ham. Problemet er at han er bror til byens sheriff. Etter en flukt fra sheriffkontoret, blir de innhentet i en annen by. Her blir Moze rundjult og fratatt alle pengene.
Nå må de enten begynne helt på nytt, eller skille lag. Tiden har kommet for å levere Addie hos hennes tante. Tanten virker som et godt menneske, som har ventet på Addie i spenning. Men Addie kjenner at dette blir feil for henne, og rømmer huset mens tanten er på kjøkkenet. Moze kan ikke annet enn å ta henne med i bilen igjen, og ferden gjennom USA fortsetter. Slik ender filmen.
Den eneste gjenlevende slektningen Addie har, er tanten i Missouri. Om da ikke menneskene i morens begravelse har rett, at Moze ser ut som han er slekt med henne. Da de snakker om at de to har lik hake tennes et håp i Addie, som hun aldri skal slippe. Om det betyr at hun må slåss for å være med Moze, får det være slik. Trixie Delight, selskapspike og eksotisk danser, er helt klart en konkurrent. Ved hjelp av list og sin nyvunne menneskekunnskap, manipulerer hun alle rundt seg til Moze forstår at Trixie ikke er kvinnen i hans liv. Gamle vaner er vonde å vende, og hun har sex med resepsjonisten (for Addies penger). Igjen er det kun Addie og Moze.
Peter Bogdanovich er en av de mest kunnskapsrike og filmhistorisk oppdaterte New Hollywood-regissørene. Han lagde gjerne filmer i svart-hvitt, som Paper Moon og The Last Picture Show. I Paper Moon rettferdiggjør han valget med at 30-tallet føles litt svart-hvitt og at skuespillerne ville blitt for livlige i farger. Fraværet av farger demper også komedien.
Navnet Paper Moon har med falskhet å gjøre. Fotografiet som Addie tar på tivoliet uten Moze, symboliserer dette. Han lovet å bli med, men kom aldri. Falskhet, slik pappfiguren av månen ikke er den virkelige månen. Svindel og lureri, slik livet deres sammen er.
Tatum o’Neal, datteren til hovedrolleinnehaver Ryan O’Neal, gjør en helt fantastisk rolle her. Hun var 10 år under innspillingen, og vant Oscar for prestasjonen. Jeg har aldri sett en bedre barnerolle og prestasjon enn denne.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Sting, Bonnie and Clyde, Ace in the Hole, Alice in the Cities og Oliver Twist.
Øyeblikket: Må bli en av scenene hvor Tatum O’Neal briljerer, og da velger jeg scenen i kafeen. Hun lar ikke Moze slippe unna med å sette henne på toget. Hun lager en scene, slik at han må gi seg og ta henne med i bilen. For et naturtalent hun er! Så mange replikker hun klarer å lære seg i filmen, i lange, sammenhengende scener.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Et absolutt strålende bilde i svart-hvitt. Nydelige detaljer, som mønster og små tegninger på skjorter. Skrift som kan leses på en bok bak i rommet. Bogdanovich lyste opp både forgrunn, midtfelt og bakgrunn i bildet, slik at alt ble skarpt. Det hadde han lært av Orson Welles. Kontrast er ypperlig, og dette 4k-bildet er en nytelse. Lyden er robust og gjør jobben i alle sammenhenger. Mono kan være bra det!
Ekstramateriale
Audio commentary featuring director Peter Bogdanovich: Dette var den første av kun tre filmer som ble laget av produksjonsselskapet The Director’s Company. Medlemmer var William Friedkin, Francis Ford Coppola og Peter Bogdanovich. De andre filmene var The Conversation og Daisy Miller. All lyd er fra opptak der og da, og all musikk kommer fra kilder i filmen. Bortsett fra første og siste sang. Godt kommentarspor, selv om opplysninger fra annet ekstramateriale blir gjentatt. Men det er nesten ikke til å unngå.
Introduction to the film by Bogdanovich: Som alltid når Bogdanovich er inkludert på ekstramateriale, er det bare å kjøre Orson-Welles-bingo. Hvor lang tid tar det før Bogdanovich nevner «sin gode venn» Orson Welles. Denne gang tar det 3 minutter. I denne 9 minutter lange introduksjonen til filmen, forklarer Bogdanovich hvorfor han ikke kutter en lang scene som krevde mange tagninger. Det har å gjøre med å bygge opp spenningen. Klipp bryter den følelsen av at noe bygges opp.
New video essay by Bogdanovich biographer Peter Tonguette: Paper Moon ble en mulighet for Bogdanovich etter at en drømmewestern med John Wayne, Henry Fonda og James Stewart kollapset. Polly Platt overbeviste ham om at dette var en film verd å lage. 25 minutter,
Three-part making-of documentary featuring Bogdanovich, production designer Polly Platt, associate producer Frank Marshall, and cinematographer László Kovács: Sånn passe interessant. Typisk når studioer skal lage «making of» smådokumentarer. Mye er reprise fra annet ekstramateriale på disken. Til sammen 34 minutter.
Archival interview with Platt: Hun forteller at produsent Robert Evans ikke ville ha med Ryan O’Neal, siden han lå med Ali McGraw under innspillingen av Love Story. Hun deler sine tanker som produksjonsdesigner. Interessant. For eksempel må man vite om spesielle fakta fra tiden man portretterer. På 30-tallet, som Paper Moon er fra, hadde man gjerne biler som var 30 år gamle før de ble skiftet. Dermed måtte bilene i filmen være fra 1900-1910. 18 minutter lang dokumentar.
Excerpts from a 1973 episode of The Tonight Show Starring Johnny Carson featuring Bogdanovich and actors Ryan and Tatum O’Neal: Et livlig intervju hvor de tre forteller om innspillingen av Paper Moon. Greit nok. 11 minutter.
Location-scouting footage with audio commentary by Marshall: Staben fikser opp forfalne bygninger om de kan brukes i filmen, som for eksempel jernbanestasjoner. Så må man huske å få opp riktig skilt og sette noen filmer fra perioden i gatene. 16 minutter ganske fin dokumentar. Positivt overrasket.
Trailer: En veldig god og spesiell trailer. Morsom og original. Klipp fra innspilling og tabber, det har jeg aldri sett før i en trailer. Gøy!
An essay by critic Mark Harris: Kjempefint essay som tar for seg filmen, regissøren, boken og skuespillerne. Lærerikt og konsentrert om det essayet bør ta opp. Forbilledlig.
USA – 2007 – Joel Cohen og Ethan Coen (farger) –122 minutter – Action, Thriller
En eksistensiell western av vår tid
Nivå 1 (uten spoilers)
Vest-Texas på begynnelsen av 1980-årene. Llewelyn Moss (Josh Brolin) kommer over en koffert med penger, på en slagmark hvor alle involverte er drept. Men en koffert full av penger vil bli savnet, og dermed settes leiemorderen Anton Chigurh (Javier Bardem) på sporet av Moss. Og Chigurh er ikke en du kan diskutere med, han er prototypen på voldelig psykopat.
Nivå 2 (med spoilers)
Strukturen i denne filmen er bygget opp ved å følge tre menn. Llewelyn Moss som er på flukt med pengene, Anton Chigurh som er på jakt etter ham, og sheriff Ed Tom Bell (Tommy Lee Jones) som forsøker å redde Moss. Samtidig som spenningen ligger i katt og mus jakten, føler jeg at filmen helst vil få fram et budskap om verdens tilstand, om hvor galt det har blitt. I No Country for Old Men er det Ed Tom Bell sine tanker som får farge vår opplevelse av tiden vi lever i.
Bell vil pensjonere seg fordi han føler seg overveldet. Og det han føler seg overveldet av er menneskets ondskap og råskap. Det har bare blitt verre. Bells hjelpeløse tolkning av dette, er en oppfattelse om at noe gikk galt da vi sluttet å si «yes, sir» og «no, ma’am». Gamle, hvite menn mimrer om hvordan det var, og hvordan det har blitt. Det er vanskelig å si de har feil om nåtiden (1980-tallet), men det var ikke så bra i deres glanstid litt bak i tid heller. Men det er vel vanskelig å tenke at det kunne være noe galt med en tid hvor de satt med all makt. Et fint trekk ved filmen er de korte samtalene mellom Bell og hans kone som gir ytterligere innsikt i Bells tanker og drømmer.
En ondskap som manifesterer seg gjennom Chigurh er vanskelig å forstå. Han minner meg om Terminator, en organisme fullstendig uten empati eller moralske vurderinger. Et slikt menneske vil alltid vinne, siden vanlige mennesker hemmes av moral og medfølelse i alle situasjoner i livet. Chigurh vil ikke nøle med å skyte Moss på en lekeplass full av barn. Om han hadde forkastet idéen, ville det vært at risken for å bli tatt var for stor.
Av de tre hovedpersonene, er det kun Chigurh vi ikke blir kjent med. Det trengs ikke, Javier Bardem spiller ham så godt og innsiktsfullt at vi leser ham som et symbol for ondskap med minimalt med informasjon. Han både er, og ikke er, menneskelig. Kanskje er det som først og fremst kjennetegner det å være menneske viljen til ondskap? Kombinert med egoisme og en stor dose dumskap? Filmens mest grufulle scene må være drapet på sheriffbetjenten som har klart å arrestere Chigurh. Ved hjelp av tøyelige lemmer får han håndjernene på forsiden av kroppen, og dermed er betjenten dødsdømt. Ansiktsuttrykket til Chigurh mens han klemmer livet ut av sitt offer er ubetalelig og urovekkende. En psykopat på jobb her altså, på toppen av sin karriere.
Llewelyn Moss og kona Carla Jean Moss har et fint og ømt ekteskap. De er så trygge på hverandre at de har en både frekk og ironisk tone seg imellom. Men vi merker kjærligheten mellom dem tydelig. Som scenen hvor Llewelyn kommer sent hjem, bærende på en fremmed koffert. Hva har du i kofferten? Masse penger. Det skulle jeg likt å se… Eller da hun spør om hvor han har fått pistolen i bukselinningen fra. Fra «få-stedet». Og hvis hun ikke slutter å mase skal han ta henne med på soverommet og gi en henne en omgang i senga. Ikke lov for mye nå, repliserer hun.
Llewelyn forstår at han har noen etter seg, og sender kona til moras bopæl. Selv drar han fra motell til motell, med psykopaten i hælene. Han klarer å utmanøvrere ham en stund, men det hele kommer til et klimaks som bare kan ende på én måte, Llewelyn liggende død på et motellrom. Dette klimakset i filmen, som filmen har bygget opp til, blir på mesterlig og kontroversielt vis forbigått i stillhet. Her gjør Coenbrødrene det eneste mulige, sett i forhold til deres valg av tema i filmen. De viser ikke et vanlig dramaturgisk høydepunkt, det endelige oppgjøret mellom skurk og helt, med så mye vold som kan forsvares. I en film som diskuterer vold, måtte det bli slik. Vi ser korte glimt fra etterspillet av oppgjøret som har vært og Llewelyn som ligger død på gulvet.
Som ventet er det Chigurh som forlater åstedet i live. Men han også skal bli kvestet i en bilulykke. Men ikke verre enn at ondskapen lever videre i (nesten) beste velgående. Ingen seriøs film kunne ha endt med at ondskapen var fjernet fra verden.
Woody Harrelson har en liten rolle som et slags motstykke til Chigurh, en som vet hva dette handler om. Men han blir ingen match for Chigurh som overlister ham og dreper han som en flue. Men ikke før de har hatt en siste samtale. Høydepunktet er da Harrelsons karakter spør Chigurh om han noen gang tenker over hvor gal han er. Som menneske. Dette er en problemstilling Chigurh ikke kan svare på, slik Terminator heller ikke kunne ha svart på det. Han repliserer kun med et spørsmål som viser at han ikke helt forstår spørsmålet.
Som Harrelsons karakter sier i samtale med Llewelyn: du er ikke rigget for dette. Å stikke av med 20 millioner kr i 1980-penger er ingen spøk. Det tar lang tid før Llewelyn forstår at det ligger en sporingsbrikke i pengekofferten, som har brakt han i livsfare flere ganger. Chigurh dreper til slutt Llewelyn, før han dreper hans kone. Grunnen er at han har lovet Llewelyn at han skal gjøre det. I hans syke hode er det hans eneste motivasjon, å drepe fordi han lovet en død mann det. Og ikke fordi det var en positiv ting han har lovet…
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Taxi Driver, There Will be Blood, The Road, Prisoners, A History of Violence og Children of Men.
Øyeblikket: Diskusjonen med bensinstasjonseieren. Chigurh vil han skal kaste kron og mynt om livet sitt, uten å vite at det er innsatsen. Men så enkelt er det ikke for stasjonseieren. Nydelig dialog og et godt eksempel på Chigurhs forskrudde tro på skjebnen. Denne scenen speiles i scenen med Carla Jean Moss senere i filmen. Men her nekter motspilleren å innfinne seg reglene, til psykopatens store irritasjon. Det redder ikke livet hennes, men det ødelegger psykopatens glede. Eller noe av den.
Lyd og bilde
New 4K digital master, supervised and approved by director of photography Roger Deakins, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack. One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: En rimelig ny film, så selvfølgelig et godt bilde. Men det er ikke et bilde som glitrer med sine skarpe detaljer og flashy farger. Bildet er røft, og fargene noe dempet. Et kvalitetsmessig meget godt og nøkternt bilde. Formatet er 2.39:1, altså litt ekstra bredt. Lyden er god og stemningsfull, med trøkk der det trengs. En av de sjeldne filmene uten musikk.
Ekstramateriale
New conversation between filmmakers Joel and Ethan Coen and author Megan Abbott: Boken startet faktisk som et filmmanus. Chigurh, Bell og Llewelyn møtes aldri i filmen. Litt skyting på avstand mellom Chigurh og Llewelyn er alt. Mange blant publikum var irritert på at klimakset aldri vises i filmen. Fin dokumentar på 40 minutter med mange opplysninger og ikke minst et fint møte med Coenbrødrene.
New conversation between Deakins and associate producer David Diliberto, also featuring Abbott: Fin 34 minutters samtale med filmfotografen og produsenten. Mye blikk mot horisonten i denne filmen, i beste westerntradisjon. Bilder fra høyt oppe skaper distanse. Et spørsmål som stilles under samtalen er om Chigurh finnes. Er han kanskje bare vår frykt? Boken er uklar så dette får du selv svare på. Mye forskjellig musikk ble forsøkt, men ingenting passet. Derfor er det en stille film.
Archival interviews with actors Javier Bardem, Josh Brolin, Tommy Lee Jones, and Kelly Macdonald: Det er ingen tvil om at karakteren Ed Tom Bell framstilles enklere i filmen enn i boken. Der er han mer selvransakende. Jeg synes skuespillerne har en fin beskrivelse av Chigurh i filmen. Han er der uten å være der. Som en mann med øreplugger som spør deg om noe. Dette er en rimelig dyp film, som krever flere gjensyn. Roger Ebert så den 4 ganger på kort tid. 25 minutter.
Behind-the-scenes documentary by Brolin: Litt humoristisk og iscenesatt. Kanskje Brolins spede start som regissør? Litt drama og løgn. Ganske morsom. De later som Brolin og Bardem hater Coenbrødrene. 9 minutter.
Three documentaries about the making of the film featuring on-set footage and interviews with members of the cast and crew: Til sammen 39 minutter. Sånn på det jevne, studiostyrte dokumentarer. Coenbrødrene blir oppfattet som ett hode på to kropper. Deler av dette er bare en ren hyllest av reggissørene. En av delene er «dagboken» til sheriff Bell, med litt mer fokus på hans tanker.
Trailer: For mye action. Fremstilles som en annerledes film enn den jeg nettopp har sett. Lite rom for filosofien og spørsmålene. 2 minutter og 36 sekunder.
An essay by author Francine Prose and a 2007 piece on the film by author Larry McMurtry: Superb essay av Francine Prose. Må leses! Tar opp likhetene mellom jeger Moss, Morder Chigurh og statsdrevne kriger. Essay nummer to er på det jevne. Setter filmen inn i en westerntradisjon.
England – 1980 – John Mackenzie (farger) –114 minutter – Gangster, action, IRA
Den beste britiske gangsterfilmen?
Nivå 1 (uten spoilers)
Kongen av Londons underverden, Harold Shand, er på nippet til å nå sitt endelige mål. Får han til en avtale med en gren av den amerikanske mafiaen, tar han steget opp i finans- og eiendomseliten. En nesten helt lovlig forretningsverden hvor han endelig kan fremstå respektabel. Men så begynner angrep etter angrep mot hans organisasjon.
Nivå 2 (med spoilers)
Historien begynner skikkelig i det Harold Shand og han kone Victoria organiserer en fin middag for (korrupte) lokale topper innen politikk, politi og forretningsverden. De bygger nettverk og festens æresgjester er to representanter fra den amerikanske mafiaen. Dette er settingen Harold har drømt om, å være den lille statsmannen som kan snakke i store ord om Englands plass i Europa, og hvordan London skal være Europas hovedstad. I noget svulstige vendinger deklamerer han sine visjoner for London, England og samarbeidet med amerikanerne, «Hands across the ocean». Det simple havneområdet skal huse luksusleiligheter om Harold får det som han vil. Inne i den lille brutale gangsteren bor det en patriotisk og respektabel forretningsmann.
Midt i denne sammenkomsten, der hvor alt Harolds arbeid, nettverksbygging og planlegging skal gå opp i en høyere treenighet, begynner motgangen. Broren Eric blir drept av en bilbombe, en bombe blir funnet udetonert i et kasino, Harolds høyre hånd blir funnet knivdrept i en svømmehall før en bombe sprenger puben i lufta, sekunder før Harold og amerikanerne skulle spise lunsj der. Nå kan ikke amerikanerne holdes utenfor lenger, noe er på gang. Er det en krig blant gjengene i Londons underverden? Dette er ikke en ønsket situasjon for å kunne inngå et samarbeid.
Harold er forvirret og desperat, men satser alt på å holde fasaden overfor amerikanerne. Alt er under kontroll. Men amerikanerne er ikke født i går, og forstår at Harold er under angrep. Victoria tar dem med seg på restaurant, og må gi dem all informasjon for at de ikke allerede nå skal avslutte og returnere til USA. Hun klarer å forhandle seg fram til 24 timers ekstra frist på å få dette under kontroll.
Harold på sin side har funnet ut at dette er IRAs verk. Han har allerede fart brutalt fram mot andre gjenger i London, men selvfølgelig uten resultat. Som han resonerer seg fram til sammen med en av løytnantene sine: hvem kan ønske å hevne seg mot ham? Ingen, alle er døde. Harolds vei til toppen er strødd med lik og overvunne motstandere. Det viser seg at musene har danset på bordet mens katten har vært borte. Jeff, hans venstre hånd, har satt i gang sitt eget opplegg i Nord-Irland. Det resulterte i en død sjåfør og døde IRA-medlemmer. Nå er de ute etter hevn, og den retter seg mot Harolds organisasjon siden Jeff er knyttet til den.
Harold får føle en vrede rettet mot ham han aldri har følt, med en styrke han aldri har opplevd. En terrororganisasjon som IRA brukte bomber som foretrukket metode. De har ingen behov for å være diskre, slik en annen gangstergjeng ville ha hatt. Når bombene begynner å sprenge rundt om i London blir både politi og politikere nervøse, spesielt de korrupte. Harolds politikontakt blir funnet korsfestet til et gulv. Alt foregår på langfredag, noe Harold reagerer spesielt sterkt på. «Hvem sprenger noen i lufta på langfredag?»
Jeff må nok føle at nettet snører seg rundt ham. Enken etter sjåføren som ble drept spytter ham i ansiktet på åpen gate. Byråd Harris forteller både Victoria og Jeff selv at Jeff er en drittsekk, ikke han selv. Og endelig konfronterer Harold han med ryktene. Denne konfrontasjonen ender med at Harold dreper Jeff, et slags uhell i et raseriutbrudd.
Harold er en meget interessant karakter. Han er sårbar, hissig, egenrådig og engstelig. Han er veldig ivrig etter å imponere amerikanerne. Her framstår ham som en liten gutt. Denne nydelige kompleksiteten klarer Bob Hoskins å formidle på en ytterst troverdig måte. For eksempel i lugaren til den amerikanske lederen hvor Harold snakker om alt de skal oppleve og alle han må møte. Amerikaneren ber om ro og tid. Victoria er den som demper Harold og gir amerikaneren rom. Uten henne hadde oppholdet deres blitt enda kortere.
For Victoria og Harold er et nydelig par. Han kommer fra arbeiderklasse, hun kommer fra overklasse. Hun er den stabiliserende i forholdet og organisasjonen. I omgangen med korrupte politikere og politifolk, er hun uvurderlig. Hun kan snakke med den klassen mennesker, og gjøre prosjektet innbydende for pengefolka i forretningslivet. Hun blir den simple arbeiderklasseguttens alibi for at dette er troverdig. Hun forstår mentaliteter Harold ikke har forutsetninger for å forstå, noen gang.
Både Jeff, byråd Harris og den korrupte politimannen Parky advarer Harold mot IRA. Filmen har som tema kampen mellom en gangsterkapitalist som Harold mot en terroristorganisasjon som IRA. Hvem vil komme seirende ut? For filmen er det ikke tvil, og heller ikke for de tre som råder Harold til å skape fred med IRA. En organisasjon som ikke motiveres av penger vil alltid være sterkere, villig til å gå lenger og ofre mer. Harold er sjanseløs.
IRA når fort delmålet sitt, at Harold ikke skal klare å dra i land samarbeidet med amerikanerne. Da Harold tror han har ordnet alt, nøstet opp saken og eliminert IRA, har amerikanerne allerede fått nok. De drar hjem. Harold ser livsverket sitt falle i grus, og reagerer som den han opprinnelig var. Han skjeller og smeller, er glad han ser hvem de egentlig er før de hadde blitt for involvert. Briter og europeere er mye bedre enn amerikanere osv. Rett etter dette kommer sluttscenen. Harold setter seg inn i en bil, og forstår for sent at det er en felle. Victoria er fanget i en annen bil. IRA har tatt kontroll på dem begge. Så kommer den ikoniske sluttscenen (se Øyeblikket).
George Harrison fra Beatles grunnla Hand Made Films mot slutten av 70-tallet. Han ville bidra til at gode britiske filmer ble utgitt, i en tid hvor kun kommersielle filmer fikk interesse fra studioene. The Long Good Friday var en av disse filmen som ble tatt under Hand Made Films vinger. Nydelige filmer som Life of Brian og Withnail and I er andre eksempler. The Long Good Friday må være den beste britiske kriminalfilmen som er laget. Den kommer ofte på topp 10 over britiske filmer, vel fortjent. Idéen om å sette en kriminell organisasjon opp mot IRA er spennende.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Get Carter, The Long Goodbye, Mona Lisa, The Hit og The Friends of Eddie Coyle.
Øyeblikket: Denne nydelige sluttscenen. Så enkel, så sterk. Og så uendelig dyktig formidlet av Bob Hoskins. Kun gjennom øynene og ansiktsuttrykk klarer han å vise oss hver enkelt tanke etter som de kommer inn i hodet hans, blir prosessert og forlatt. Vi ser hvordan han bearbeider det faktum at hans store plan har gått i vasken, at han har tapt London, at Victoria er kidnappet, at han er kidnappet og at han skal dø nå. Og at det er uunngåelig. Hans liv er nå straks over. Mackenzie instruerte Hoskins til å gå gjennom hele filmens historie i hodet sitt. Dette grepet fungerte optimalt for denne scenen.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, approved by director of photography Phil Méheux, with uncompressed monaural soundtrack . One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and two Blu-rays with the film and special features: Nydelig 4k bilde. Detaljer i klærne er slående. Som vanlig best i nærbilder i dagslys, og da er det som du kan rekke ut hånden og ta på disse menneskene som står i stuen din. Topp bilde, deilig struktur og skarphet. Old school, litt soft og blast til tider. Lyden er et kraftfullt monospor som også kan å gjengi eksplosjoner på en god måte, som den gjør med dialogen.
Ekstramateriale
Audio commentary with director John Mackenzie: Veldig fint kommentarspor. Innsideinformasjon og forklaring av løsninger de valgte. Arbeidstittelen var The Long Good Friday, som filmen også endte opp med. Alternativet var The Paddy Factor. Paddy betyr irsk, og Mackenzie nektet å bruke denne tittelen, da det ville røpe det irske innslaget i filmen fra starten av.
An Accidental Studio (2019), a documentary about the early years of Handmade Films: Kjempegod dokumentar om det herlige lille filmstudioet Hand Made Films, som sørget for at mange gode filmer fikk se dagens lys. 97 minutter.
Introduction by Criterion Collection curatorial director Ashley Clark: Fin liten intro av Clark, som ikke nøler med å utrope filmen til Englands beste kriminalfilm. Jeg er enig! 6 minutter.
Documentary about the making of the film featuring interviews with Mackenzie and actors Bob Hoskins and Helen Mirren: Denne dokumentaren er på 55 minutter. Fin dokumentar hvor vi får tanker fra alle de mest involverte. Helen Mirren måtte jobbe hardt for å gjøre Victoria mer sentral og til en sterkere kvinne. Dette er Pierce Brosnans første eller andre rolle. Han visste aldri hva som var konteksten i scenene han spilte. Han knivdreper en mann i en dusjscene, han sikter på en mann i et baksete i en bil. I den scenen var ikke engang Bob Hoskins til stede.
Interviews with Méheux and screenwriter Barrie Keeffe: Dette er Humphrey Bogart som engelsk cockneygangster. Idealistisk terror mot gangster som blir underlegen. Harold ser seg nå som en respektabel forretningsmann, men tyr fort til vold når krisen inntreffer. 8 minutter. Fotograf Phil Meheux forteller at filmen egentlig skulle være en TV-film (Den ble solgt til Hand Made Films på et senere tidspunkt). De rettet opp mørkhet og farger i restaureringen. Den ble dramatisk mye bedre. 3 minutter.
Program comparing the soundtracks for the UK and U.S. releases: Noen scener ble dubbet på grunn av at Londondialekten kunne være vanskelig for det amerikanske publikummet. Her ser vi resultatet. 7 minutter.
Trailers: Den britiske traileren er svak. «Undisputed king of Londons underworld». 2 minutter og 30 sekunder. Den amerikanske er bedre. Den er god, men også upresis. Altså litt juksete, men drittøff. 2 minutter.
An essay by film critic Ryan Gilbey: Fin essay som bidrar med det vanlige. Bortsett fra denne innsikten: Harold Shand kan «rundes av» til Harold Shandy, som da vil bety onanist, eller «wanker». Denne filmen kaller altså sin hovedperson «wanker», altså tulling, dust eller tosk.
Vi følger menneskene fra Happiness 10 år etter. Filmen kan sees alene, eller i sammenheng med Happiness. Det er fordeler og ulemper med begge muligheter. I sentrum står fremdeles de tre søstrene Joy, Trish og Helen. Som i Happiness er de andre karakterene interessante for oss ut fra sin kopling til søstrene.
Nivå 2 (med spoilers)
Bill, den pedofile ektemannen til Trish er i ferd med å løslates fra fengselet ved filmens begynnelse. Han søker opp sin gamle familie, mest for å få kontakt med sønnen Billy igjen. Billy er den eneste av barna hans som vet farens historie. Nå går Billy på universitetet og klarer seg bra.
Trish har møtt en ny mann, den noe eldre jøden Harvey. Det som tiltrekker henne er vel tilgjengeligheten og stabiliteten hans. Harvey har en noe eksentrisk sønn som allerede i 2010 var overbevist om at Kina kommer til å ta over verdensherredømme.
Joy giftet seg med Allen, den slibrige mannen fra Happiness, gestaltet av Phillip Seymour Hoffman. I denne filmen spilles han av Michael Kenneth Williams, du vet, Omar fra The Wire. Men hun skilles fra ham, og han er heller ikke helt ferdig med de slibrige telefonsamtalene sine. Han ender med å ta sitt eget liv og komme tilbake til henne som et spøkelse hun kan snakke med. Hennes tidligere kjæreste, Andy, dukker også opp. I form av nok en annen skuespiller, selvfølgelig.
Hvorfor har Solondz denne forkjærligheten for å la forskjellige skuespillere spille samme karakter? Han har gjort det tidligere også, i Palindrome. Kanskje gjør han det for å vise at et menneskes personlighet og moral er frakoblet utseende og etnisitet, men heller koplet til erfaringer og andre faktorer. Allen er ikke en mann som ringer slibrige sexsamtaler fordi han er en hvit mann. Han kan like gjerne være en svart mann. Og han ringer ikke disse samtalene fordi han er overvektig. Den svarte mannen er slank. Kanskje mener Solondz at alle mennesker forandrer seg med alder, og dette bør belyses ved å skifte skuespillere.
Helen er den tredje søsteren, og hun er fremdeles single. Hun er fremdeles like selvopptatt og høy på seg selv. Samtidig sliter hun med bedragersyndrom. Det gir seg noen merkelig utslag. Hun høres egentlig ut som en vandrende sosiale medierkonto, med floskler og snikskryt pumpende ut i et alarmerende tempo. Som hun sier, det er et voldsomt press som følger med hennes enorme suksess og vellykkethet. Men Joy vil aldri forstå det…
Søstrene er fascinerende. Det er lite å like her, selv om Solondz hevder at han beskriver dem med kjærlighet. Joy er jo vår protagonist, men den evig sutrende stemmen som blir svakere og svakere til den bare er en hvisken, er virkelig enerverende. Det er ikke bare stemmen som viskes ut, hele dama viskes jo ut foran øynene våre. Hun er født til å være en dørmatte for andre, kultivert av de überkjipe søstrene i hele oppveksten, og kjærester har fortsatt den jobben. Det er så mye passiv aggressivitet i forholdet mellom Joy og de to søstrene at man kan kveles. De to rakker fremdeles ned på Joy, under dekke av å ville hjelpe, akkurat som i Happiness. Men denne gangen er Helen mer direkte, og enda vanskeligere å tro på at hun har et fnugg av omsorg for andre enn seg selv. Med sitt oppvarmede svømmebasseng og japanske kokk til disposisjon hjemme.
I valget av skuespillere som skulle gestalte rollene videre fra Happiness, har Solondz klart å finne mennesker med noen av de samme trekkene. Trish har fremdeles de irriterende trekkene fra Happiness, så også selvutslettende Joy. Helen har ikke bare den samme type dialog, men framtoningen resonerer med forrige skuespiller. De største kontrastene ligger i å bytte fra hvit til svart skuespiller som Allen, og fra en noe feminin skuespiller som pedofile Bill til maskuline Bill i Life During Wartime. Men kunne Dylan Baker ha formidlet en «walking dead», et tomt skall? Solondz var ute etter noe i uttrykket til en ferdigsonet pedofil, som han ikke følte at den forrige skuespilleren kunne utsondre. Han ville vel strengt tatt heller ikke klart å sjekke opp en nihilistisk Charlotte Rampling på bar heller. Det klarer 2010-versjonen av Maplewood, Ciarán Hinds.
Life During Wartime oppleves ikke like frisk som Happiness, selvfølgelig, men er en god film. Jeg vet ikke helt hva Solondz sitt prosjekt er, hvorfor han insisterer på å beskrive disse utskuddene for oss. Alle involverte i filmen mener han har et hjerte for dem. Men det som appellerer til meg er den svarte humoren og de drøye beskrivelsene. Jeg klarer ikke å se at han har så stor forståelse for dem, bortsett fra pedofile Bill i Happiness. Og hvorfor har han det?
Allen fremstilles ganske kjip i Happiness, og Trish og Helen er umulig å like. Selvopptatte og kjipkonservative, med penger som drivkraft. Og Joy er verre i denne filmen enn noen gang. I Happiness var hun idealistisk, men naiv. Her er hun kun irriterende. Jeg ler mer av dem enn med dem, og føler egentlig at Solondz gjør det også. Filmkritiker J. Hoberman mente ganske treffende at John Waters gjør det fremmede menneskelig, mens Solondz gjør det menneskelige fremmed.
Todd Solondz droppet ut av filmskolen etter 2 år, men rakk å se masse film på campus. Hver dag kunne han se Godard, Truffay, Ray osv. Det var hans filmutdannelse.
Som i Happiness er filmtittelen også tittelen på en sang som spilles i filmen.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Happiness, The Ice Storm, Welcome to the Dollhouse og Boyhood.
Øyeblikket: Når Helen beskriver sitt harde og urettferdige liv, som en postergirl for i-landsproblemer. Joy har kommet til henne i en krise i sitt liv, men Helen får det til å handle om seg selv. Hun minner om en SoMe-konto som alltid snakker om hvor hardt en naturkatastrofe eller sultkatastrofe går inn på henne, og poster sin egen reaksjon.
Lyd og bilde
New digital transfer, supervised and approved by director of photography Ed Lachman, with DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray: Dette bildet likte jeg ikke, og det skyldes i sin helhet det digitale kameraet RED. Farger blør, bildet har liten dybde, det er ingen filmfølelse å oppleve. Når det er sagt, er utgivelsen strålende. Bildet er slik filmskaperne har ment det. Valget av kameraet er grunnet økonomisk. Bildeformatet er 1.78:1. Lyden er flottere enn bildet denne gangen.
Ekstramateriale
Ask Todd, an audio Q&A with director Todd Solondz in which he responds to viewers’ questions: Solondz mislyktes i alle andre kreative retninger enn film. Her får han noen interessante, noen uinteressante spørsmål, men vi blir litt bedre kjent med regissøren. 45 minutter.
Making “Life During Wartime,” a new documentary featuring interviews with actors Shirley Henderson, Ciarán Hinds, Allison Janney, Michael Lerner, Paul Reubens, Ally Sheedy, and Michael Kenneth Williams, as well as on-set footage: Det beste ekstramaterialet. Skuespillerne forteller om Solondz metode, og opplevelser under innspillingen. Skuespillerne fikk ikke kommentere karakterene sine, du skulle godta og omfavne dem. Selv Helen i all sin ufordragelighet. 30 minutter.
New interview with Lachman: Kameramannen har vært liltt usikker på om Solondz hadde hatt sympati for sine karakterer i Happiness, men da han fikk det bekreftet ville han gjerne jobbe med ham. Snakker filmteknisk om bildet på Life During Wartime og påpeker svakheter ved RED-kameraet. 11 minutter.
Original theatrical trailer: Ganske bra. Filmen føles som den kun er i pastell. 2 minutter, 8 sekunder.
A new essay by film critic David Sterritt: Helt greit essay som kort tar for seg alle Solondz filmer.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, Bluray og 4k serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1300 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en Magnetar UDP 900 mk II sonefri spiller til DVD, Bluray og 4k. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha RX A3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions DVD og Blu-ray filmer er region 1 og A, så du trenger en sonefri DVD/Blu-ray spiller. 4k er sonefri.
