Et «branded couple» er blant passasjerene på en cruiseyacht. Menneskene om bord er tydelig delt inn i klasser, hvor passasjerene står øverst, deretter besetningen og til sist renhold og maskinistene. Regissør Östlund bruker denne dynamikken for å beskrive samfunnet vårt på 2020-tallet.
Nivå 2 (med spoilers)
Et lite sammendrag: Filmen er delt inn i 3 deler: Carl&Yaya, The yacht og The Island. I første del følger vi modellparet Carl og Yaya mens de krangler om betaling av regninger, og om forhold skal være bygd på kjærlighet. I neste del følger vi dem og andre passasjerer og besetning på luksusyachten. Her dykker vi inn i klassehierarkiet, og i del 3 følger vi dem i et omvendt klassehierarki på øya etter at yachten har forlist.
Triangle of sadness er området mellom øyenbrynene. Der vil rynker først bli synlig, og er også området som vil signalisere sinne og tristhet selv om resten av ansiktet er uttrykksløst. Et «branded couple» er et par som er kjærester fordi det er bra for karrieren deres som modeller eller influencere. Forholdet kan gagne dem i form av flere følgere på sosiale medier, noe som fort vil generere mer penger og helt sikkert mer oppmerksomhet. I steinalderen var den mest attraktive mannen han med størst muskler og klubbe. I kapitalismen er det den rikeste mannen. Nå er vi i ferd med å skli inn i oppmerksomhetsøkonomien. Antall følgere og berømthet kan gjøre deg mest attraktiv, blant annet fordi du kan gjøre din partner berømt også.
Östlund er den mest spennende skandinaviske regissøren vi har for tiden, ved siden av Joachim Trier. Alle hans filmer er uhyre interessante, og for meg er han arvtakeren til Michael Haneke. Så også i Triangle of Sadness hvor han tar opp klasseproblematikk og kapitalisme, selv om han nekter for at filmen er kapitalismekritisk. Det må han jo gjerne mene, men da betyr det at kapitalismekritikken er ubevisst. For kapitalisme skaper klassesamfunn mer enn noen andre samfunnsmodeller. Og klassekritikk, det kan ingen nekte at denne filmen tar opp.
Östlund har uttalt at han synes det er spennende med klasser, og hvordan mennesker i klasser oppfører seg. Jeg er enig med ham i at det å være fra lavere klasser ikke gjør deg til et hyggeligere og mer ekte menneske. Det gjør deg heller ikke til et bedre menneske. En annen film som belyser dette godt er «Tarvelige, heslige og vemmelige», mesterverket til Ettore Scola. Gi en fattig person penger, så oppfører han seg som alle andre rike. Dessverre.
Det spennende med Triangle of Sadness er at den ikke blir til en eventyrfortelling da de kommer i land på øya. Det som vårt moderne samfunn belønner, er verdiløst på øya. Og det som er unødvendig i vårt samfunn, blir livsnødvendig på øya. Og den personen som hersker på øya, benytter seg like mye av privilegier som de øvre klasser gjør i det vanlige samfunnet. Altså, representanten for den laveste klassen på øya, viderefører klassesamfunnet nå som det gavner henne. Hun velger ikke å lage det klasseløse samfunnet, selv om hun har makt og mulighet til det.
Som spesielt i Östlunds tidligere filmer som Play, Turist og The Square, er det mange ting å analysere og diskutere i Triangle of Sadness. Östlund er en av de regissørene som klarer å skape scener som huskes, i motsetning til de fleste samtidige regissører hvor filmene blir som en grøt av scener som henger sammen.
Jeg liker veldig godt mange av scenene, særlig er Östlund god på detaljene som endrer en scene. For eksempel da Carl klager til mellomlederen over at en håndverker jobber uten skjorte på dekk. Yaya har kastet noen talende blikk mot ham som har trigget sjalusimuskelen til Carl. Et par timer senere ser Carl at en motorbåt tar med seg den oppsagte håndverkeren inn til land. Carl blir fortvilt da han innser konsekvensen av hans smålige handling. Det viser også det grusomme i hierarkiet om bord, som også er vårt hierarki i samfunnet vi lever i.
En annen scene viser Carl&Yaya som har havnet på bord med et sjarmerende gammelt engelsk ektepar. De framstår litt mindre sjarmerende da de forteller at de jobber innen våpenindustrien. Deres bestselgere er landminer og håndgranater. Det var røft for dem da FN forbød deres type miner, omsetningen gikk ned 25%, men de kom seg gjennom det. Skjebnens ironi vil at de omkommer av en av deres egne granater, som piratene hiver om bord.
På øya er det kun én person som har den mest livsnødvendige kunnskapen for å overleve, nemlig Abigail, renholderen. Hun kan fiske med hendene, lage bål og rense blekksprut. Gruppen mener det rimelig at alt deles likt mellom dem. Dimitri siterer til og med Marx nå. Men Abigails evner gir henne all makt etter å ha verbalt nedkjempet mellomleder Paula. Som hun sier: på yacht, renholder. På øya, kaptein. En matbit til Paula, en til Abigail. En til Carl, en til Abigail. En til Yaya, en til Abigail. Slik som en kapitalist ville ha fordelt maten. 2 ekstra matbiter og overnatting i livbåten for Carl om han blir hennes leketøy.
Diskusjonen mellom Carl og Yaya om betaling av regninger, kulminerer med at Yaya innrømmer at hennes mål er å få seg en rik mann og bli en trophy wife. Forholdet til Carl er ikke noe som kan vare. Hun vil at mannen skal betale uansett, hun må vite at hun blir tatt vare på om en graviditet gjør at hun mister modelljobben. Carl blir sjokkert, han vil bevise at Yaya kan elske ham for den han er. På øya blir problemstillingen snudd. Her blir han trophy man for Abigail, sex byttes mot mat og privilegier, slik Yaya ville i samfunnet utenfor øya. Nå er hun indignert, og Carl den opportunistiske.
Det er ikke bare klassesamfunnet som snus på hodet på øya, men også patriarkatet. Det vokser veldig fort frem et matriarkat. Noe handler om at noen kvinner kan kjenne på et samhold og delte erfaringer, men i Paulas tilfelle tror jeg det handler om en slags militær forståelse av orden og samfunn. Hun er vant til å være nestleder, og nå er det en ny kaptein. Hun skal være nest øverst, uansett hvem som er på topp. Mennene samler seg i bunn, uten makt og uten midler. De er fullstendig uten initiativ eller ressurser. Stort sett sløver de henslengt mens de småprater. En eneste gang skjer det noe, et brutalt eseldrap hvor den nyrike svensken henter fram urmannen i seg. Han hylles som en mannemann av de andre mennene etterpå.
Apropos dette med hvilke evner som har verdi hvor: Carl roter rundt i søppel som har drevet i land. Han blir over seg av begeistring av å finne en dyr parfymeflaske. Enten er han helt idiot som ikke forstår at denne ikke har noen verdi på en øde øy, eller så er han så framsynt at han regner med å bli reddet i nær framtid. Det samme må sies om Dimitri som etter halvannet minutts sorg da han finner sin døde kone i vannkanten, begynner å plukke gullringer og kjede fra kroppen hennes.
Det dukker opp en svart mann blant de skipbrudne, som ingen helt vet hvem er. Selv hevder han å være maskinist på yachten. Dimitri er skeptisk, og prøver å sette ham fast med tekniske spørsmål. Han er tydeligvis overbevist om at han er en av piratene som bordet skipet. Mannen går rett i angrep og føler seg mistenkeliggjort på grunn av hudfargen. Mellomlederen, Paula, går mellom og oppfordrer til samhold. Selv kan ikke bekrefte om han er del av mannskapet. Det kan være fordi hun enten føler seg over hans klasse som maskinist, og dermed ikke har merket seg ham. Det kan også være at hun ikke «ser forskjell på dem», basert på hudfarge. Det viser seg at han er en av piratene, og han og Dimitri finner tonen ved å snakke om hvor mye piraten kan tjene på en god piratdag. Dette er typisk Östlund. Han balanserer våre fordommer om russisk rasist, uskyldig mørkhudet, naiv hvit skandinav med et rasistisk indre, osv osv. Han balanserer hårfint på denne linjen, og Play og The Square har lignende scener hvor jeg egentlig ikke vet helt hvor Östlund befinner seg politisk/verdimessig. Og det er spennende.
Helt på slutten lar Östlund det henge i luften om Abigail dreper Yaya eller ikke. Scenen stopper i det hun hever steinen over hodet til Yaya, med intensjon om å knuse skallen hennes. Men hun nøler. Så kuttes scenen. De har begitt seg ut på en ekskursjon til andre siden av øya for å se om det finnes hjelp der. Og det gjør det. De snubler inn på en strand som er knyttet til et luksushotell av noe slag. Nå er det sent, så ingen er i syne. Men en heis er bygget inn i fjellet og kan ta dem opp til sivilisasjonen, så å si. Her på denne stranden forstår Abigail at hennes dager som kaptein og dronning er over. Om da Yaya ikke får fortalt dette til de andre skipbrudne på den andre siden av øya…
Uansett vil ikke denne tilstanden vare særlig mye lenger. Strandselgere har allerede vært i nærheten av den andre siden. Ironisk nok traff de på den tyske turisten som bare kan si «Opp i skyene», eller noe lignende. Abigail kommer til å finne ut at de rike vinner igjen, alltid, overalt.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Turist, The Square, Play, Syk Pike og Fluenes Herre.
Øyeblikket: Diskusjonen mellom den russiske kapitalisten Dimitri og marxistkapteinen spilt av Woody Harrelson. De duellerer med sitater som er rettet mot henholdsvis kommunisme og kapitalisme. Sitater fra Ronald Reagan og Margareth Thatcher kniver mot Marx- og Leninsitater. Samtidig er det to godt voksne menn som liker hverandre og har det gøy sammen, spesielt når de er døddrukne.
Lyd og bilde
New 4K digital master, approved by director Ruben Östlund, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack: Et meget flott bilde. Formatet er 2.39:1. Bildet er fargerikt og kraftig, spesielt på yachten og øya. Mye takket være bildeforbedring gjennom digitale effekter. Lyden er rik, kraftig, veldisponert i alle høyttalere. Topp lyd, kort sagt.
Ekstramateriale
New interview with Östlund and filmmaker and actor Johan Jonason: Fint og åpent intervju på 19 minutter. Litt pussige spørsmål/kommentarer fra Jonason, noe kunne med vond vilje oppfattes frekt. Men alt i alt topp materiale. Östlund opptatt av at filmen ikke er kapitalismekritikk, men at den handler om hvordan vi forandrer oss etter posisjonen vi har i samfunnet. Han er oppgitt over en filmkritiker som mente den var kapitalismekritisk. Selv tenker jeg at vi ikke alltid skal høre på hva regissører sier om sin egen film, de kan ofte være litt vanskelige der. Og filmen kan handle om både kapitalisme og klasseposisjon. Han synes rik-slem og fattig-god er en for enkel måte å se verden på. Det er jeg enig i. Dermed er jeg ikke enig i at han har framstilt det eldre britiske ekteparet sympatisk. Jeg synes de var creepy.
Two new programs: one about the film’s special effects and one about a challenging day on set: Visual effects – Mye innebar å forsterke farger, lys og kontrast. Spy og slikt er effekter som er lagt på digitalt. 6 minutter. Erik the Extra – Filmens produsent Erik fikk en scene som statist. Her ser vi Östlund instruere ham gjennom 12 minutter. Mange øvinger hvor Erik skal bli overskylt med kloakk i en trapp. Lærerikt materiale, og scenen ble kjempebra.
Deleted scenes: Noen scener utbroderer kynismen i forholdet mellom Yaya og Carl. Disse er bra. Ellers kan de andre scenene godt utelates. 12 minutter.
Trailer: Fin trailer. Får skikkelig lyst til å se filmen igjen allerede. 2 minutter og 41 sekunder.
An essay by film critic A. S. Hamrah: Trilogy of masculinity kaller Östlund de tre filmene Turist, The Square og Triangle of Sadness. Et tilbakevendende element i hans filmer er hvordan ingen tar styring når ting går galt i vårt moderne samfunn. Dette går helt tilbake til Gitarmongo i 2004, med den førerløse bilen som bare går i ring på parkeringsplassen. Skuespillerinnen som spilte Yaya døde før filmen nådde kinoene. Hamrah har en ektefølt forakt for de rike, som siver ut mellom setningene hans. Essayet er interessant, godt tenkt og vitner om en skarp observasjonsevne når det gjelder Östlunds film.
USA – 1979 – Mark Rydell (farger) –134 minutter – Drama, konsertfilm
Søken etter kjærlighet
Nivå 1 (uten spoilers)
Rose (Bette Midler) er en kvinnelig rockevokalist og superstjerne, løst basert på Janis Joplin. Hun sliter med alkohol og pillemisbruk, og en kronisk følelse av ensomhet. Det hjelper heller ikke at hun har en manager (Alan Bates) som driver henne hardt.
Nivå 2 (med spoilers)
Som en panter beveger Rose seg på scene, smygende det ene øyeblikket, kraftfull det neste. Hun minner meg om Mick Jaggers kroppsspråk, med også grimasene på plass. Midler sier selv hun var inspirert av mange av 60-tallets stjerner da hun fant sitt språk. Hun ville ha en hardhet i kroppsspråket, med slag i luften og hardt språk.
Rose er en ensom sjel, som egentlig søker etter bare én ting i livet. Hun vil ha annerkjennelse, være elsket. Denne bekreftelsen får hun kun på scenen. I privatlivet klarer hun ikke å knytte bånd til en partner. Hun inviterer dem inn i livet sitt, men klarer ikke å la være å skyve dem vekk fra seg. Dette snakker hun sårt om fra scenen, om hvor hardt det er å holde på en mann. Så skjer det da, at hun møter en spesiell mann. Houston Dyer (Frederick Forrest) og Rose får kjemi med en gang da de møtes under nok en krise i Rose sitt liv. Hun har nettopp blitt ydmyket av Billy Ray, en artist hun ser opp til, spilt av Harry Dean Stanton. Hun hopper inn i bilen til Dyer og de raser av gårde.
Det ultimate målet for Rose er å kunne komme tilbake til hjembyen sin som en stjerne. Hun forlot byen med mange dårlig opplevelser. En natt hadde hun sex med hele fotballaget på stadion, og våknet på 50 yardlinjen morgenen etter. Hun følte seg aldri hjemme der. Som hun sier fra scenen: «Det var ikke meningen å være for sen. Tilgir dere meg?» Og når publikum roper et rungende «JA», sier hun «Jeg tilgir dere også». Og det utsagnet er det nok ingen blant publikum som forstår fullt ut.
Desperasjonen hennes etter annerkjennelse fra sine egne bysbarn får flere uttrykk i løpet av filmen. På begynnelsen av filmen blir hun spurt av en journalist om konserten hun skal ha i hjembyen. Da sier hun at de er hennes egne, hun forstår dem og de forstår henne. Senere skaper hun møter som hun har spilt ut i sitt eget hode hvordan skal foregå. De forløper aldri slik. For eksempel går hun inn på butikken hvor hun pleide å kjøpe godteri som liten. Men butikkinnehaveren kjenner henne ikke igjen, og hun må hjelpe ham. Men han har ingen idé om hvem hun er i dag og hvorfor hun har kommet tilbake. Det neste møtet skal ende i katastrofe. Rose tar med seg Houston til baren hun hadde sin første spillejobb. Hun blir gjenkjent her og bedt om å synge en sang, akkurat som hun håpet. Problemet her er at det er en ufyselig mann ved baren som kjenner henne litt for godt igjen. Han var en av fotballspillerne den kvelden for mange år siden, og plager henne og Houston under sangen. Houston ender med å slå ham ned, og de rømmer stedet. Rose klandrer ham for å ha ødelagt alt og slår til ham. Det er dråpen for Houston, og han forlater henne der på parkeringsplassen.
I den første scenen får vi vite at Rose vil ha et år fri, at hun er utslitt. Vi får også se manager Rudge hensynsløse og manipulerende side da han presser henne til å fortsette. For ham er Rose synonymt med penger. Rose blir mer og mer utslitt som filmen skrider frem, mer preget av rus og forvirring. Hun merker at Houston er en god mann, men vet ikke hvordan hun skal forholde seg til ham. Hun tester hans vilje til å orke henne ved å forsøke å sjokkere ham. De ligger sammen i sengen og kosesnakker slik nyforelskede gjør, da hun bryter av. I stedet forteller hun historien med fotballaget på stadionet. Men han blir, han blir ikke sjokkert.
Houston forlater Rose flere ganger gjennom filmen. Grunnene er varierte. Vold, utroskap med tidligere kvinnelig kjæreste, ydmykende hån og manglende evne til å prioritere ham. Men Rose forsøker også å velge rett. Da er det ytre krefter som ødelegger for henne. Da hun igjen krever å ta et år fri, viser Rudge til kontrakten hennes. Så rammer han henne kynisk der han vet hun er mest sårbar. Han sier at friåret hennes starter nå, før konserten i hjembyen hennes. Og friåret blir permanent, hun er oppsagt. Finn en ny manager. Dermed står hun uten både Houston og Rudge.
Houston dukker opp én siste gang til som en reddende engel straks etter. Det er nå de drar til baren hun spilte for første gang. Etter at alt har gått til helvete der og Houston forlatt henne igjen, aner en doplanger et sårbart offer. Han gir henne, eller presser henne til å ta imot gratis dop av ham. Hun tar imot motvillig, og heller innpå alkohol og piller. Så ringer hun Rudge og avtaler å hentes til konserten. Mens hun venter, ringer hun foreldrene også. Foreldrene som hun har et dårlig forhold til, men som hun nå prater mildt og kjærlig med.
Når hun ankommer konserten, er det som en drøm. Fyrverkeri til ære for henne, mange tilskuere, endelig får hun revansjen sin. Hun rekker en intens sang, før hun kollapser og dør i sang nummer to. Sangen over rulletekstene summerer opp handlingen i filmen.
Apropos scenen hvor Rose blir ydmyket av artisten spilt av Stanton. Han gjorde dette på settet under innspillingen også, mot Midler. Han behandlet henne stygt og nedlatende, slik at Midler ikke likte ham i det hele tatt. Rydell mener det var en genistrek av Stanton, for scenen mellom dem ble dermed så ekte. Art imitates life eller omvendt.
En tidlig scene, hvor Rose og Rudge diskuterer en pause på kontoret hans, krevde mer arbeid enn man skulle tro. Kontoret er plassert høyt oppe i en skyskraper, med panoramautsikt over hele byen. For å vise oss publikum denne utsikten korrekt, måtte vinduene smøres inn med et spesielt stoff og lyssettingen være perfekt. Ellers ville sol, gjenskinn og andre utfordringer gi oss en helt annen scene. Dette var en av de mest krevende scenene i hele filmen, og den krevde mange ansatte i sving samtidig.
Konsertscenene var «ekte» på den måten at publikum var fans av Bette Midler, som nå måtte tilpasse seg Rose sin musikk og væremåte. Vilmos Zsigmod var fotograf på filmen, men det ble hentet inn et ensemble med dyktige fotografer under konsertene. Stjernenavn som Haskell Wexler, Lazlo Kovacs, Conrad Hall og flere til. Alle ønsket å være med, og håndtere kameraet selv.
Fredrick Forrest ble lagt merke til av Francis Ford Coppola og tilbudt en rolle i Apocalypse Now etter denne innsatsen. Alan Bates hadde flyskrekk, men fortalte det ikke til regissøren. Han var likblek da han måtte opp i helikopter, han trodde hvert fall ikke det skulle ta av. Men det gjorde det.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Doors, A Star is Born, The Way we were, Walk the Line og Sid&Nancy.
Øyeblikket: Da Houston Dyer drar fra henne for siste gang. Hun må velge mellom han og karrieren, men det er egentlig ikke noe valg. Hun lever og ånder for musikken og annerkjennelsen. Han haiker med en trailer og hun skriker ut «where’s everybody going?» Hun er forlatt nok en gang, nok en gang har hun støtt noen fra seg. Denne gang for godt.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised by director of photography Vilmos Zsigmond, with 5.1 surround DTS-HD master audio soundtrack on the Blu-ray: Bildeformatet er 1.85:1. Bildet er ikke vakkert, men det er riktig og godt. Rydell ønsket at foto skulle vise svette, strev, ikke være pent, men ekte. Bildet fungerer utmerket. Detaljene er der, men det er en grovhet i bildet. Lyden er god, med stor vekt på musikk, selvfølgelig. Filmen har et rikt lydbilde med dialog, sang, lydeffekter, biltrafikk og musikk.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring director Mark Rydell: Et greit kommentarspor. Rydell er full av beundring for Bette Midler og hennes prestasjon, som han klassifiserer som den beste kvinnelige skuespillerprestasjonen gjennom tidene.
New interview with actor Bette Midler: Fint intervju med Midler hvor hun beskriver hva hun var ute etter i rolletolkningen sin. Hun var veldig fornøyd med kostymene sine i filmen, som gikk i rosa, lilla og rødt. 17 minutter.
New conversation between Rydell and film historian and filmmaker Charles Dennis: Regissør Rydell ønsket seg Bette Midler i hovedrollen, han hadde sett henne før hun ble kjent. Han visste at hun sang i badehus for homofile, derfor fikk de laget en scene fra et slikt badehus i filmen. Mark Rydell spilte i The Long Goodbye, i rollen som en usympatisk gangstersjef. Visste jeg hadde sett ham før. 16 minutter lang samtale.
New conversation between Zsigmond and cinematographer John Bailey: Litt problematisk materiale, siden Zsigmond både har dårlig uttale og lesper. Men vi forstår at Janis Joplins familie var skamfulle over datteren, og ikke ville at navnet hennes skulle forekomme i filmen. Filmen er fra 1979, men handler om 1969. 30 minutter.
Archival interviews with Midler and Rydell, with on-set footage: Midler snakker ærlig ut om sin skuespillerdebut. Hun har alltid følt seg litt gammel, en gammel sjel. 14 minutter. I et annet klipp on location tar de en scene om og om igjen. God stemning, engasjerte skuespillere. 5 minutter.
An essay by critic Paula Mejia: Greit om musikeren Bette Midler, Rose/Janis Japlin og produksjonen.
En far blir funnet død av sønnen Daniel, tydeligvis falt ned flere etasjer fra sveitservillaen sin. Politiet igangsetter etterforskning, og den peker mot at kona Sandra må ha drept Samuel, sin egen mann. De tror ikke han har falt ut av vinduet eller begått selvmord. Og hun var til stede i huset da han falt. Vi følger rettssaken og arbeidet mellom Sandra og hennes advokat.
Nivå 2 (med spoilers)
To kjappe avspillinger av denne nye filmen i the Criterion Collection, overbeviste meg om at dette er en av de beste rettsaldramaene fanget på film. Jeg har ikke sett filmer av denne regissøren før, men følte et slektskap mellom henne og Olivier Assayas. Liker man den enes stil, vil man nok like den andres.
Et referat med analyse underveis, kan kle denne filmens omtale. I den sjarmerende sveitservillaen tar kona Sandra imot en journalist til et intervju om hennes bøker. Stemningen er uvanlig gemyttlig, med litt vin som serveres og en nærmest flørtende tone. «Hvis jeg svarer på dine spørsmål, må du svare på mine». Intervjuet har rukket å komme godt i gang da øredøvende musikk drønner fra etasjen over. Det er Samuel som har satt på 50 cents: P.I.M.P i en instrumental versjon. De to kvinnene forsøker å fortsette intervjuet, men da låta kommer på i repeat runder de av og avtaler nytt tidspunkt.
Sønnen Daniel tar med seg hunden Snoop og går en tur rundt dette tidspunktet. Så da er det bare ekteparet som er igjen i huset. Det er nå politiet mener at det har brutt ut en krangel mellom dem, som har endt med at hun har dyttet ham ut fra den øverste etasjen. Hun, derimot, mener det ikke var noen krangel, og at hun i stedet la seg for å ta en liten lur. Politiet/aktor har to innvendinger mot dette. For det første, hvorfor gå nærmere støykilden om du vil sove? Og de tror at Samuels sjalusi fikk han til å sette på musikken, som er kvinnefiendtlig og kan tolkes som at han er usikker og sint på at Sandra har en attraktiv kvinne på besøk. Sandra har vært utro med kvinner før. Slik startet krangelen. Med kan en instrumental være kvinnefiendtlig?
Sønnen Daniel har skadet synsnerven, og har redusert syn. Han var med i en bilulykke som Samuel alltid har følt at han hadde ansvaret for at gutten havnet i. Daniel er den som finner liket, liggende på framsiden av huset. Han skriker og roper på moren som etter hvert kommer ut til ham. Daniel vitner om at foreldrene ikke kranglet, han sto rett utenfor det åpne vinduet og hørte at stemningen var god. Senere blir han presset på dette av aktor, og må innrømme at han ikke sto under vinduet og dermed ikke kan uttale seg om hva foreldrene gjorde. Samuel har festet forskjellige typer tape ved dørene i huset, slik at Daniel kan kjenne etter hvor han er til enhver tid. Men dette har han blandet sammen denne dagen, forklarer han til retten.
Daniel følger rettsaken i sin helhet. Han blir forvirret og må gå flere runder med seg selv om han tror på sin mor. Han har veldig vondt for å tro at faren har forsøkt å ta livet sitt før. Det er et moment som dukker opp i løpet av morens forklaring. For 6 måneder siden fant hun Samuel liggende på gulvet, med oppkast ved siden av. Hun så rester av piller i oppkastet, og emballasjen i søpla. Daniel visste at Snoop hadde spist oppkastet, blitt syk, tørst i flere dager og luktet rart. Han må få visshet i om den historien var sann. Om Samuel har forsøkt selvmord før, kan han ha lyktes denne gangen. Daniel lurer flere slike piller i Snoop. Og Snoop blir skikkelig dårlig, han holder på å dø. Sammen med tilsynsbetjenten får han Snoop til å kaste opp. Han overlever, men drikker med voldsom iver etterpå og lukter helt likt som for 6 måneder siden. Faren hadde faktisk forsøkt å ta livet sitt. Dermed ender Daniel med å tro på sin mor. Men til hvilken pris? Snoop holdt på å dø, og Daniel var så fortvilt at han brøt helt sammen. Moren frikjennes, og familien er tilfreds. Men det må sies at hun frikjennes siden bevisene mot henne ikke er sterke nok. Som publikum er vi nok fremdeles usikre. Men Daniel er sikker, og det er vel det viktigste?
Det er mye bra med denne filmen. Skuespillet er på øverste hylle. Scenene hvor vi får innblikk i fransk rettspraksis er kjempeinteressante, og i stor kontrast til den hyppig portretterte amerikanske rettssalen. Regien er behagelig, elegant og som jeg nevner et annet sted, lik Olivier Assayas sin stil. Framfor alt er det en nær og troverdig historie som oppleves sann. Vi lærer noe om mellommenneskelige forhold, vi ser bruddstykker av et forhold. Kanskje, kanskje tror vi på Sandra idet filmen er over. Hadde vi fått noen bruddstykker til, hadde filmen vart i 10 minutter til, da hadde vi kanskje trodd at det var hun som drepte Samuel.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Clouds of Sils Marie, Anatomy of a Murder, The Zone of Interest og Saint Omer.
Øyeblikket: Endelig får vi se Samuel i et tilbakeblikk, ikke bare høre ham beskrevet av andre. Han har laget middag til dem, og samtalen utarter til en voldelig krangel. Dette er filmens beste scene, fordi den er så realistisk, krangelen føles så ekte med sine overdrivelser, sine avstikkere, sine irrelevante argumenter og gjentakelser. Min sympati ligger hos Sandra, jeg føler Samuel klager over valg han selv har tatt og nå angrer på. Skylden legger han på henne. Men hun er stri og nekter å rydde opp for ham. Hun sier det slik hun ser det. Allikevel ender det med at hun angriper ham, og lydsporet fortsetter inn i rettssalen med lyder av knyttnever mot hud. Men på slutten er det hans egne never mot hans eget hode.
Lyd og bilde
2K digital master, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack: Som forventet av en så ny film, er det et topp bilde. Formatet er 1.85:1. Dybden i bildet er god. Alle detaljene og fargene kommer flott fram, om det er i huset, i rettsalen eller på restauranten. De brune fargene i rettsalen er spesielt flotte. Det er ordentlig trøkk i lyden, spesielt når Samuel drar på med instrumentalversjonen av P.I.M.P under Sandras intervju.
Ekstramateriale
New interview with director Justine Triet: For en pratemaskin! Her holder hun det gående på innpust og utpust i 26 minutter. Herlig lærerikt, og en regissør som deler sine tanker til minste detalj.
Deleted and alternate scenes with commentary by Triet: Én scene som er interessant, om en klarsynt som undersøker huset. Han kaster opp der hvor Samuel kastet opp for 6 måneder siden. Ellers er det ingen scener her som føles nødvendige. Det meste dreier seg om forskjellige tagninger av den store kranglescenen. 33 minutter.
Audition footage of actors Milo Machado Graner and Antoine Reinartz and rehearsal footage of Machado Graner and actor Sandra Hüller: Milo, gutten som spiller Daniel, blir først intervjuet. Deretter får vi se en krevende audition hvor han må gråte. Ca 11 minutter til sammen. Så er det en 15 minutter lang øving med han som spiller aktor. Her har han hår! Han imponerer veldig, replikker og skuespill sitter allerede her. Siste del er scener som øves på av Milo og Sandra Hüller, ca 26 minutter.
Short program about the dog who plays Snoop, featuring trainer Laura Martin: Imponerende prestasjon av Snoop, som egentlig heter Messi. Han lærte seg å spille bevisstløs, og til og med la tungen henge ut av munnen. For oss hundeeiere er det vondt å se på. Treningen benytter positiv forsterkning, og tar hensyn til Messis dagsform og motivasjon. Oppkastet ble sprutet ut fra en slange på siden av hodet. Messi fikk Cannes prisen for dyreskuespill. Vel fortjent. 8 minutter.
Trailer: Veldig bra klippet trailer. Super!
English descriptive audio: Sjeldent. Lydspor som beskriver handlingen i filmen.
An essay by critic Alexandra Schwartz: Kort, godt essay om filmen. Sammenligner karakterene i de forskjellige Trietfilmene, og diskuterer kjønnsrollene i samlivet til Samuel og Sandra.
The Spy who came in from the Cold (Criterion nr.452) (Blu-ray)
USA – 1965 – Martin Ritt (svart-hvitt) –112 minutter – Thriller, spionfilm
Hvem lurer hvem?
Nivå 1 (uten spoilers)
Alec Leamas (Richard Burton) er operativ agent som har sitt virke i Berlin. En spion og avhopper blir drept på hans vakt, idet han skulle komme seg over til vest-Berlin. Ryktet går om at Leamas skal inn fra kulden, omplasseres til kontorjobb, men han får en sjanse til.
Nivå 2 (med spoilers)
Control, Leamas sjef, tilbyr Leamas et oppdrag hvor han skal framstå som avsatt og bitter etterretningsagent etter fadesen med avhopperen. Control har allerede satt ut ryktet om at Leamas er i trøbbel, slik han fikk inntrykk av sjåføren som kjørte ham til Control.
Leamas blir virkelig denne karakteren, hissig, drikkfeldig og bitter på arbeidskontoret og nærbutikken. Han ender opp med en midlertidig jobb på et bibliotek, hvor Nan Perry arbeider. Hun er en idealistisk ung kvinne som er medlem av kommunistpartiet. Målet er at øst-tysk etterretning skal plukke opp at en verdifull eksagent kan være moden for forræderi. Etter et opphold i fengsel for et overfall på nærbutikkinnehaveren, står agentene klare for å rekruttere Leamas. Nan Perry har forelsket seg i Leamas, og de innleder et forhold, som ikke er et kynisk spill fra ham. Han er opptatt av at hun må vernes fra spillet, og tas vare på.
Så langt går alt etter Londons plan. Leamas har et innledende møte i London med agentene, deretter et møte i Nederland. På dette tidspunkt lekker kommunistene at han er en forræder, og Leamas kan ikke returnere til London, men må bli med til Øst-Tyskland. Planen til London og Leamas er å få plantet en drittpakke på etterretningsoffiseren Mundt, mannen ansvarlig for å få avhopperen drept i Berlin.
London vet at Fiedler, Mundt nestkommanderende, er negativ og skeptisk til Mundt. Ved å fore ham med opplysninger på riktig måte, kan Mundt rammes. Mundt var nazist under krigen, og Fiedler er jøde. I avhørene med Fiedler, er Leamas opptatt av å nekte for at Mundt kan være overløper til London. Han sverger på at han ville ha visst om det, London kan ikke ha hatt Mundt på lønningslisten uten hans viten. Sammenfattet med korrekte opplysninger Fiedler kan sjekke, og sammenhenger som Fiedler kan fore til Leamas, klarer Fiedler å langsomt gjøre Leamas usikker. Liksom. Leamas plan virker stadig bedre. Fiedler blir mer og mer mistenksom mot Mundt, og ingenting er bedre som bevis enn en britisk desillusjonert avhopper som sakte, men sikkert må innrømme at Mundt kanskje kan være overløper allikevel.
Fiedler har snart samlet nok bevis til å få igangsatt en høring mot Mundt. Det motvillige vitnet Leamas gjentar sin påstand om at han ikke tror Mundt er dobbeltagent, han ville ha visst om det. Men Fiedler er strålende i sin bevisførsel, og Leamas forklaring blir tilbakevist. Planen holder vann, Mundt ligger meget dårlig an. Men Fiedler har skylapper på i sitt hat mot Mundt. På slutten av høringen, faller saken mot Mundt sammen. Han blir frikjent, og Fiedler får mistanken vendt mot seg.
Den unge kommunisten Perry ankom høringen som vitne, flydd til Berlin på noe hun trodde var kommunistisk studietur. Hun og Leamas arresteres. På natten låses celledøren opp, og de kan flykte. Vel ute dukker Mundt opp. Han er virkelig dobbeltagent, og Leamas har blitt brukt i et spill. Nå får Mundt og London fjernet en farlig motstander i Fiedler, som vil få skylden for deres flukt. Han kommer til å bli henrettet. Nazisten beskyttes av London, jøden blir lurt i døden. Ser ikke vakkert ut.
På vei over muren, trer nok et forræderi i kraft. Nan blir skutt på vei over muren, og Leamas oppfordres innstendig over høyttaleranlegget til å fullføre flukten. Men han har fått nok, og takler ikke å miste Nan på denne måten. Han står stille til han også blir skutt og drept.
Da filmen starter er Leamas utbrent og desillusjonert. Ved å møte Nan og bli forelsket, får han et løft. Det utnytter Control. Han utnyttet også at Fiedler og Leamas hadde en gjensidig respekt for hverandre, som kunne hjelpe saken.
Filmen ble ingen kommersiell suksess. Det kan være flere grunner til det, som at den var i svart/hvitt, dyster, for realistisk og at Burton dør.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Three Days of the Condor, Tinker Tailor Soldier Spy, Smiley’s People og the Ipcress File.
Øyeblikket: Richard Burtons skuespill da han blir vist inn på Controls kontor, usikker på om han er degradert til kontorjobb eller fremdeles operativ i felten. Som han sier: han kan bare være i felten. Blikket er stivt festet på Control som vandrer rundt og småprater, som om agentens hjerne jobber på høygir med å dechiffrere ordene fra Controls munn. Ansiktet er utrykksløst, blikket viker ikke et sekund fra Control om han går, står eller sitter. Først da Control har bekreftet at han har fått et nytt oppdrag, får blikket hvile.
Lyd og bilde
Restored high-definition digital transfer, with uncompressed monaural soundtrack:
Bildeformatet på denne svart-hvitt-filmen er 1.66:1. Det er et nydelig bilde, med god kontrast som er så viktig i film-noir stilen som er valgt her. Detaljer er gode, nesten litt for gode når de viser fram Burtons dårlige hud. Dybde og skarphet i bildet er også topp klasse. Regnvåte brostein i Berlin har aldri sett så flott ut. Monolyden er stødig, fyldig i en film med mye dialog og en del lydeffekter. Når sirener og skudd gjaller, bringes lyden til oss på like tilfredsstillende måte som dialogen.
Ekstramateriale
Interview with author John le Carré from 2008: Le Carré har en noe snobbete stil, litt stiff upper lip. Han snakker og fører seg veldig korrekt. Fikk en følelse av at han kanskje er homofil. Som forfatteren av boken var han også involvert i filmproduksjonen. Han forteller at Burton og Ritt ikke gikk så godt overens, og at han måtte godsnakke med Burton for å få hjulpet Ritt. Burton var en teaterskuespiller, som hele tiden måtte skaleres ned. Ritt sa om igjen og om igjen at det måtte ny tagning til, mer dempet. 39 minutter langt fint intervju med Le Carré.
Selected-scene commentary featuring director of photography Oswald Morris: Veldig lærerikt. Han mener denne åpningsscenen er den beste han har skutt. Den forteller så tydelig hva filmen skal handle om. Han ville ha alt så dystert og grått som mulig. Dette er syke mennesker det skal handle om. Han kommer også inn på forholdet mellom Ritt og Burton, at det var spent. Ritt dempet Burton hele tiden. Han var en stor regissør. 40 minutter.
The Secret Centre: John le Carré (2000), a BBC documentary on the author’s extraordinary life and work: Han var aldri en spion, sier han. Men resten av dokumentaren brukes til å slå fast at han var nettopp det. På det jevne om hans privatliv og hans tanker om etterretning. 59 minutter.
A 1967 interview with Richard Burton from the BBC series Acting in the 60’s, conducted by film critic Kenneth Tynan: Pussig intervju. Han er kronisk kjent for å være vanskelig, men her kontrollerer han seg bra. Men det finnes en underliggende følelse av aggresjon og eksplosivitet her. Han forteller at han ikke tåler å bli tatt på, og han liker ikke å måtte ta på andre. Kyssing på scene eller film er uholdbart for ham. Han fremstår som sær, men ærlig. Han sier rett ut at han gjør det meste for penger. Han liker å være kjent, rik, gå forbi køer og få det beste bordet i restauranten. Primitivt, men slik er han altså. Litt skuffende. 34 minutter.
An audio conversation from 1985 between director Martin Ritt and film historian Patrick McGilligan: Ikke så spennende karriereoppsummering, men for en gangs skyld var lyden tydelig på slike lydopptak. 49 minutter.
Gallery of set designs: Flotte, detaljerte tegninger av Nan Perrys leilighet og arbeidsplass blant annet. Rundt 20 tegninger.
Theatrical trailer: Parodisk dramatisk fortellerstemme. Ganske elendig trailer på 1 minutt og 29 sekunder.
An essay by critic Michael Sragow: Meget godt essay, delt topplassering på ekstramaterialet på denne utgivelsen.
Ungarn – 2000 – Béla Tarr og Ágnes Hranitzky (svart-hvitt) –145 minutter – Dystopi, fabel, politikk, samfunnskritikk
Selvoppfyllende profeti
Nivå 1 (uten spoilers)
En landsby venter med gru på en omreisende utstilling med en hval og en prins. Alle steder utstillingen har vært, har det brutt ut opptøyer og vold. Innbyggerne blir mer og mer stresset og anspente, og ryktene florerer. Janos er en nysgjerrig ung mann som forsøker å bruke sunn fornuft og kunnskap i møtet med denne krisen.
Nivå 2 (med spoilers)
Endelig kommer Werckmeister Harmonies i The Criterion Collection. Den har jeg skrevet til selskapet og ønsket meg, og med spenning sett etter den femtende hver måned når Criterion Collection legger ut fremtidige utgivelser. I hvert fall i 15 år. Min historie med denne filmen startet i forbindelse med min besettelse med Inland Empire av David Lynch i 2006. Jeg leste alt jeg kom over om Inland Empire for å forstå den bedre. I et kommentarfelt under den filmen, ble Werckmeister Harmonies nevnt som en film som kunne ha samme potensiale til inngående tolkning. For meg ble det et bekjentskap som langt overgikk Inland Empire, som jeg ikke synes har holdt seg så godt. Werckmeister Harmonies derimot, er min favorittfilm. Den inneholder også min favorittfilmmusikk. Jeg har som en av få i landet også lest romanen filmen er bygget på, «The Melancholy of Resistance» av László Krasznahorkai. Han har vunnet Man Booker International Prize.
Historien i Werckmeister Harmonies foregår en eller annen tid, et eller annet sted. Det er et vanlig grep når man ønsker å si noe allmenngyldig eller universelt. Man kan tenke at filmen kunne knyttes til Ungarn og kommunisme, men det blir for enkelt. Jeg tror på Béla Tarr når han velger å sikte høyere og fortelle en historie som kan foregå alle steder hvor mennesker bor.
Filmen starter med at vi befinner oss på en kro, rett før stengetid. Vårt vitne til handlingen i filmen er Janos. Jeg vegrer meg for å kalle han protagonist, for det er ikke han som får ting til å skje, han er bare den som observerer på vegne av oss.
Da Janos kommer til kroa, blir han straks oppmuntret til å vise dem hvordan en solformørkelse oppstår. Dette har han gjort før, og de ønsker å se det igjen. Janos plukker ut en av de fulle mennene til å være Solen, en til å være Jorden og en siste til å være Månen. De er fulle og fine, men klarer for så vidt å rotere og sirkulere samtidig, med god støtte fra Janos.
Janos forklarer oss at når Månen skygger for Solen og Jorden blir liggende i skyggen, blir det kaldt og mørkt hos oss. Da skjer det ting blant menneskene ingen egentlig ønsker. Som en god venn av meg sa, det onde skjer når mennesket er lengst unna Gud. Som egentlig bare er en annen måte å si at mennesket går seg vill til tider, og da kan all mulig faenskap skje. Som Janos sier: «Vi forstår ikke det vi ser. Det blir kaldt, fuglesangen stilner, hva skjer? Så går det tilbake til det normale. Sola gir varme og liv. Men det er ikke over.» Et tydelig frampek der altså.
Landsbyen i Werckmeister Harmonies befinner seg i en slik moralsk solformørkelse. Janos går rundt om kvelden og natten. Her plukker han opp andres bekymring om hvalen og prinsen, og hører drøyere og drøyere rykter. Han forsøker å balansere og berolige. Han ankommer alltid idet stedet holder på å stenge, om det er kroa eller kjøkkenet. Om natten går han rundt med avisene. Han er en bringer av kunnskap, både til krogjestene og avisabonnentene. På runden sin ser han lastebilen med hvalen ankomme landsbyen. Dagen etterpå står den på torget.
Janos er nysgjerrig og løser som den eneste en billett til utstillingen. Han studerer hvalen. Ute på torget har det samlet seg noen mennesker, men ingen vil inn og se. De har sterke meninger om hva hvalen er, men de nekter å gå til kilden for deres oppfatning. Dette kan overføres til hvordan mennesker velger å leve i ekkokammer, selv om fakta kun er et tastetrykk unna. Kanskje er det mer spennende å tro på det spektakulære uansett om det er dårlig fundert. Janos skal gå gjennom torget 2 ganger til, og for hver gang er det flere menn samlet der, mer aggressive enn forrige gang. Selv om de ikke går inn i lastebilen, virker det en kraft på dem. Siste gang Janos er på torget, skal det ende med at hundrevis marsjerer i takt for å utøve vold.
Det er vanskelig å ikke se parallellen til USA i dag. En stor gruppe mennesker som ikke vil oppsøke sikker kunnskap, men heller tro på rykter og konspirasjonsteorier. Slik Donald Trump med løgner og tullball forførte halve den amerikanske befolkningen og førte dem til stormingen av kongressen 6.januar 2021, stormes sykehuset i filmen. Béla Tarr kunne ikke forutse dette i 2000, men han har et godt øye for hvordan mennesker lar seg forføre av kraftfulle påstander og mennesker. Han har sett Orbans styre på nært hold og vært kritisk til Ungarns utvikling. En løgn blir til sannhet om den gjentas mange nok ganger.
Hva gjør at mennesker kaster fornuft og kritisk sans ut vinduet, og velger å følge noe så usannsynlig? Kanskje handler det om frykt, kanskje er det spenningen. Kanskje handler det om hvor fort man blir låst i en forestilling hvor enkleste vei ut er lenger inn? Man skal heller ikke undervurdere fellesskapet og følelsen av å ha forstått noe som ingen andre har forstått. Da er det fristende for meg å peke på at det er en grunn til det, men dette er en sterk pådriver i konspirasjonsattraksjonen. De tusenvis av MAGA-velgerne som marsjerte som en saueflokk mot kongressen følte seg som det motsatte av en saueflokk. De er de selvstendig tenkende. Når bevegelsen var i gang, var fellesskapsfølelsen sterk, som hos landsbyinnbyggerne på torget i Werckmeister Harmonies. Taktfast massesuggesjon, basert på informasjon like solid som en såpeboble.
En slags totalitær bevegelse som har støtte fra militæret, enten innenriks eller fra et annet land, truer i bakgrunnen. Janos har et sterkt forhold til sin onkel Eszter. Han er innom ham hver dag, og hjelper til med daglige sysler. Han er en intellektuell som nyter stor respekt i landsbyen. Hans kone, Tünde Eszter, er en av lederne i Bevegelsen. De vil gjenopprette orden, og trenger Eszter sin hjelp. Men Eszter hater både Bevegelsen og sin kone. Jeg tror Béla Tarr her setter kaos og opptøyer opp mot en sterk og totalitær stat. Pest mot kolera, IS mot Bashar al-Assads styre i Syria. Det må finnes en tredje vei, som regel løftet fram som demokrati i Vesten.
Janos blir rådet til å forlate landsbyen av en «tante». Hans navn er på en liste. Han vet at hennes mann er drept, men orker ikke å fortelle henne det. Janos er nå halvveis gal av det han har sett. Bygninger stikkes i brann og granatsmell høres. Han følger jernbaneskinnene ut av landsbyen, men et helikopter sperrer for ham. Han ender opp på (psykiatrisk) sykehus. Eszter besøker ham og snakker med ham. De skal bo sammen i et lite påbygg til huset sitt. Bevegelsen har tatt selve huset, og Tünde og politisjefen skal bo der. Han sier at ingenting betyr noe. Hva betyr det? Har Eszter også gitt opp å slåss imot Bevegelsen? Da besøket er over, vandrer Eszter gjennom torget. Lastebilen er smadret og hvalen ligger der som eneste gjenstand. Eszter går sakte mot oss, og snur seg mot hvalen. Den dekkes gradvis av tåke, som nok en ugjerning av menneskene som kan glemmes. Til vi gjør det igjen.
Tittelen kommer fra Andreas Werckmeister (1645-1706) sin standardisering av toner. Musikk kan jeg så lite om, men jeg kan forsøke å trekke ut det jeg tror er essensen. Han fjernet halvtoner, noe som gjorde ting lettere, mer standardisert, men også gjorde musikken fattigere. Dette er noe Janos sin onkel Eszter er veldig opptatt av. Han leser inn sin argumentasjon på kassett, og vi får høre hele argumentasjonsrekka sammen med Janos. Dette med å fjerne nyanser kan overføres til mange felt i våre liv. I politikk for eksempel, hvor debatter mellom politikere blir simplere og altfor forenklet. Igjen må jeg komme tilbake til Donald Trump, siden han personifiserer så mye av det som filmen advarer mot. En vulgær tufs uten kunnskap, som allikevel får med seg folk. Hvor er kunnskapen som skal løfte oss, hvor er nyansene i meninger og samfunnsdebatten? Har Andreas Werckmeister gjort oss en bjørnetjeneste med sin forenkling, orker vi ikke det kompliserte på noe felt lenger? Oppmerksomhetssyklusen vår er kortere, avisartiklene kortere, filmene raskere klippet og de populære bøkene enklere. Trenger vi bare en kandidat vi kan følge, et samfunn hvor vi ikke trenger å kunne noe om saken lenger, vi trenger bare å vite hva vår kandidat mener om den?
Béla Tarr er den fremste representanten for langsom cinema i nyere tid. Wercmeister Harmonie varer i ca 2 og en halv time, og har 39 klipp. Som Tarkovsky som tvang oss til å roe oss og hengi oss til hans verden ved å la kameraet filme en vanndam til vi ga opp, vil Tarr også være krevende for mange. Men bare bli med, ikke vær utålmodig. Dette har vi godt av. Spesielt oppladingen til scenen omtalt i Øyeblikket, er det viktig å engasjere seg i. Marsjeringen skaper et driv og forventning både fysisk og psykisk.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Sacrifice, Inland Empire, Stalker, Satantango, Waiting for the Barbarians og White Material.
Øyeblikket: Raseringen av sykehuset er stygg, det er de svakeste blant oss som velges ut som offer. De blir slått, revet ut av sengene og kastet i gulvet. Dette leder opp til filmens sterkeste øyeblikk, og et av de sterkeste øyeblikk i filmhistorien. Helt innerst i det siste rommet i sykehuset, henger et forheng foran et badekar. En av bøllene river det til siden, klar til å slå den som står der. På akkurat riktig tidspunkt kommer musikken inn, der vi nå ser en naken gammel mann stå i badekaret, forsvarsløs og svak. Assossiasjonen går til Holocaust. Noe skjer med bøllene, de ser på hverandre og innser hva de holder på med. Sakte snur de og forlater sykehuset. All energi er borte, ingen går i takt. Ingen orker å se på hverandre.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised and approved by director Béla Tarr, with uncompressed monaural soundtrack: Nydelig bilde i 1.66:1. Endelig får jeg sett dette mesterverket i en kvalitet det fortjener. Fin skarphet, god kontrast som er så viktig i svart/hvitt-bilder. Lyden er fin, musikken er flott gjengitt. Ellers er det jo stort sett stille eller dialog.
Ekstramateriale
Family Nest (1979), Tarr’s first feature film: God film i en fin presentasjon. Ca 2 timer lang. Raust å få med som ekstramateriale. Tarr var 24 år gammel da han laget den. Den er annerledes enn hans senere filmer, mer realistisk og dagligdags.
New interview with Tarr by film critic Scott Foundas: En åpenhjertig Béla Tarr gir oss et intervju verdt å se. Han var lei av falske filmer og falsk skuespill da han begynte å lage filmer. Han nevner som sin inspirasjon filmer som Emigrants av Jan Troell og Andrei Rublev av Tarkovsky, sammen med Breathless og Man with a Movie Camera. Han er ferdig med å lage film, for han har sagt det han vil si. Treffende utsagn om musikken til Vig: Den er en karakter i filmen. Regissør, klipper, forfatter og komponist var fast firkløver de siste filmene. Bra team. Tarr har en oppsummering om filmen. De sa at dette ikke ville skje. Nå ser vi at det skjer. 21 minutter.
Trailer: Mektig trailer som gir et mystisk inntrykk. Perfekt. 1 minutt og 44 sekunder.
An essay by film programmer and critic Dennis Lim: Et meget, meget godt essay. Det trengs siden denne utgivelsen har svært lite ekstramateriale knyttet til filmen. Men begge er topp klasse. Lim påpeker at Béla Tarrs lange tagninger kler forfatter László Krasznahorkais lange innviklede setninger. Plot hos begge er sekundært. Lim er god når han viser hvordan Werckmeister Harmonies får frem hva som gir grobunn for fascisme, hva som gjør at den vokser og hvordan rykter og mistillit gir den feste. Nøkkelsetning fra Janos i begynnelsen av filmen: «Først legger vi ikke merke til tingene vi ser». Er dette et varsel om Orban som kom senere i Ungarn? Fascismen i verden er sterkere nå enn i 2000.
USA – 1983 – Lawrence Kasdan (farger) –105 minutter – Drama
Grøsset langs ryggraden
Nivå 1 (uten spoilers)
En ung mann, Alex, har begått selvmord. Hans gode venner fra collegetiden samles i begravelsen hans. Etterpå tilbringer de helgen sammen i et stort hus, og reflekterer over livet, døden og hvordan livene deres ble. Med Kevin Kline, Glen Close, Meg Tilly, William Hurt, Tom Berenger, Jeff Goldblum, Mary Kay Place, JoBeth Williams og nesten Kevin Costner.
Nivå 2 (med spoilers)
Først av alt: filmens tittel henspiller ikke på en avslappende helg eller en kul fest. Jeg har alltid trodd det selv, at tittelen viser til en helg hvor alle disse vennene fester og prater, omtrent som en reunion med «Friends». Tittelen er mørkere enn som så. Tenk deg at du har en venn som du føler du er på nett med, dere har ganske likt syn på livet og verden. Du føler deg trygg i hans nærvær, hans moralske kompass og verdier. Så kommer han med holdninger og meninger, eller handlinger, som du finner forkastelige og sjokkerende. Når det går opp for deg at det ikke er spøk, men blodig alvor, kan det gå en isning ned langs ryggraden. Det er The Big Chill.
For disse unge menneskene som var så sammensveiset på college, er ikke nødvendigvis så ensartete lenger. Egentlig så vet de ikke det helt, for de har ikke holdt kontakten like godt som de sverget å gjøre. Man kan si at livet tok dem. Det finnes en scene i filmen hvor en av dem sier at de andre ikke vet noen ting om ham. De kjente hverandre litt i en kort periode, det er alt. Mens andre hikstende kan proklamere at de var på sitt beste da de var sammen med de andre den gangen på college. Men livet på college er som en boble, uten utfordringene som en hardere verden utenfor gir dem senere. Verden føles kald, og som Meg sier: Hun har blitt kaldere selv.
Vi har mennesker i hele spekteret når det gjelder hvor viktig collegegjengen var for dem. Nick er den som minst romantiserer collegetiden, og som muligens har den mest realistiske analysen av tiden der og tiden siden. I midten har du flesteparten, som overvurderer hvor tette de var og hvor viktig det var. For det var ikke viktig nok til å tilbringe tid sammen etterpå eller engang å besvare brev. Her ligger Sam, Harold, Sarah, Meg og Michael. Ytterst finner vi Karen, som helt har søkt tilflukt i drømmene fra den tiden, og hvordan livet med Sam ville ha vært. Og de drømmene skal ikke rokkes ved, selv av Sam. Utenfor dette spekteret ligger Alex sin nåværende kjæreste Chloe, en yngre kvinne som ikke kjenner fortiden til Alex.
The Big Chill er effektiv i å sette opp filmen og karakterene. Vi forstår fort at Nick sliter med rus. Han ruser seg i bilen, og er opptatt av rus i alle andre settinger og samtaler. Han minner meg om folk jeg har kjent, rusen er i sentrum og forutsetningen for dagen. Han står alltid parat med et tilbud til vennene om stoff som skal passe til dem og hjelpe dem. Allikevel fremstår han ikke som kynisk, men han forstår nok ikke helt alvoret i det han promoterer. Nick er åpen om sine potensproblemer, men vi forstår ikke om det er koblet til rusbruken på noen måte. Impotent på grunn av rus, eller ruser han seg på grunn av impotens? Disse to karaktertrekkene er de eneste vi får vite om ham, og det føles som om de er knyttet sammen på en måte.
Karen kommer aldri i verden til å være sammen med sin mann Richard om 5 år. Hun virker rastløs, og latt en stor del av livsnarrativ være knyttet til collegegruppen og Sam spesielt. Hun påstår at Sam alltid har latt henne få vite at han begjærer henne, og da han ikke helt deler den oppfatningen, eksploderer hun. Hun trenger at det har vært slik, ellers har hun kastet bort livet sitt. Vi ser hun geleide Sam i svarene hans, til han kommer til samme konklusjon som hun har. Hun er disponibel om han vil, Richard kan vrakes.
Meg er advokat, og den som kanskje best kjenner på kroppen kontrasten mellom det de var og det de er nå. Hun kjenner selv at hun preges av den virkelige verden. Hun har gitt opp å være i et forhold, hun ønsker bare å bli gravid. Og hvem bedre som uforpliktende far enn vennene hun elsker? Sam er førstevalget, men han takker nei. Michael blir ikke spurt, men er klar som et egg. Harold blir skjenket henne i gave fra kona Sarah, som antageligvis gjør dette for å rette opp i sin utroskap med Alex. Om det gir mening.
Sam er actionhelten fra dårlige TV-serier. Han og Harold tjener masse penger, men Sam føler at han er ensom og ute av stand til å stole på folk. Liker de ham eller statusen hans? Han er kun komfortabel når han er sammen med den gamle gjengen. Selv om de spøkefullt insisterer på at han kan være sikker på at de ikke liker ham.
Harold er gift med Sarah, og nå har de 28 butikker i sin kjede. Han vurderer å selge, og gir Nick innsideinformasjon om dette. Kjøp aksjer nå, så tredobles verdien når han selger. Harold eier huset de tilbringer helgen i, og må forholde seg til området (og livet) på en annen måte enn bekymringsløse Nick.
Chloe er den mye yngre kjæresten til Alex, som bryter stemninger og samtaler med utsagn som «Jeg og Alex elsket i går kveld. Det var vidunderlig». Og «Jeg har alltid villet kjøre i limosin, nå er jeg skuffa».
Michael er han som ingen helt husker hvem er, og han må flere ganger presentere seg. Spesielt er dette et poeng i de slettede scenene, men ikke så tydelig i filmen. Han er journalist i People, et magasin som har skrevet om Sam, noe som har skapt ondt blod mellom dem. Michael sverger at han ikke har bidratt med opplysninger, men han er ikke alltid troverdig. Sam fnyser av ham som journalist, og Michael må le når Sams skuespillertalent trekkes fram. Michael prøver seg på Chloe, noe som flere reagerer på. Alex er knapt kaSlik ser vi ut nå, så gamle har ungene blitt. ld i graven.
Helgen skrangler og går. Som Michael sier, det ble begått sex i huset i natt. Men hvem? Der er det flere som må si seg skyldige. Harold har skjenket Meg et barn, Karen har endelig fått ligget med Sam. Nå kan hun gå tilbake til stødige Richard, uten den gamle uroen hun har følt på. Nick og Chloe har funnet sammen, de vil forbli på eiendommen og pusse opp et hus. Alle tenker at det føles rett. Denne helgen kan føre til et vedvarende vennskap, men nå på mer realistiske og pragmatiske vilkår…
Kasdan er kjent for å putte familien sin inn i filmene, han bruker det som en slags julekort til venner og kjente. Slik ser vi ut nå, så gamle har ungene blitt. Kona hans er flyvertinne, et barn bades i badekaret i åpningsscenen og et annet er knallhard autografjeger som byr en dollar for Sams signatur.
Deilig film som føles lett og uforpliktende, men som har en del alvor om man ser etter. Livet ute i den virkelige verden er noe annet enn idealismen på universitetet. Det kan oppfylles, men da må man jobbe hardere med det enn denne gjengen her har gjort.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Ice Storm, Short Cuts, Nashville og Peter’s Friends.
Øyeblikket: Etter åpningsscenene hvor vennene får dødsbudskapet, ser vi det vi tror er en mann som kler på seg. Så stusser vi på at en kvinne knepper skjorta hans, før vi ser at dressjakkeermene trekkes over sting i håndleddene. Vi har sett Alex blir gjort klar til begravelsen. Håret hans blir gredd over til én side, og det er alt vi fikk se av Kevin Costner i rollen som Alex.
Lyd og bilde
New, restored 4K digital film transfer, supervised by director of photography John Bailey and approved by director Lawrence Kasdan, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Bildet er helt OK, uten å imponere. Datidens bildeideal kunne være litt soft. Fargene er fine. Formatet er 1.85:1.
Alternate remastered 5.1 surround soundtrack, presented in DTS-HD Master Audio on the Blu-ray: Om du vil helst nyte den gode musikken, anbefaler jeg monolydsporet. Der er det mer trøkk, og filmen er stappfull av rockeklassikere. 5.1 sporet er bedre for å få med filmens lydeffekter.
Ekstramateriale
New interview with Kasdan: Dette er en regissør som er meget fornøyd med studiosystemet. Han har aldri blitt presset til noe som helst, og mener systemet er som det alltid har vært. Jeg blir fristet til å påpeke at dette er en rimelig mainstream og kommersiell regissør, så det er ikke så rart at han slipper unna produsentens klo. Morsomt at folk samler venner og arrangerer Big Chill weekends. Kasdan nevner filmer og regissører som har inspirert ham. Det er alltid interessant. Her nevnes filmer som Rules of the Game og regissører som Howard Hawks, Leo McCarthy og Preston Sturges.
Reunion of cast and crew from the 2013 Toronto International Film Festival, including Kasdan and actors Tom Berenger, Glenn Close, Kevin Kline, Mary Kay Place, Meg Tilly, and JoBeth Williams: Grei spørrerunde fra salen, med regissør og mange av de medvirkende som svarer etter beste evne. 44 minutter.
Documentary from 1998 on the making of the film: Meg Tilly synes Chloe dessverre ble oppfattet som litt dum. Hun mente at hun ikke var det, men kjente Alex på en helt annen og riktigere måte enn de andre. Mye spennende fra skuespillerne om sine karakterers indre liv. 56 minutter.
Deleted scenes: Mange humoristiske scener. Flere kunne/burde vært med, men for mange ville hindret rytme og tempo i filmen. 9 minutter og 40 sekunder.
Trailer: Koselig trailer om vennskap i en kald verden. 2 minutter og 41 sekunder.
An essay by writer and filmmaker Lena Dunham and a 1983 piece by critic Harlan Jacobson: Durham har et inspirerende essay om foreldrene våre da de var unge. Jacobsen sin essay er på det jevne.
All that Money can Buy (a.k.a The Devil and Daniel Webster) (Criterion nr.214) (Blu-ray)
USA – 1941 – William Dieterle (svart-hvitt) –106 minutter – Drama, moralfortelling.
Ikke bare Robert Johnson
Nivå 1 (uten spoilers)
Jabez Stone (James Craig) er en hardtarbeidende gårdbruker i Vermont på slutten av 1800-tallet som opplever at ulykke etter ulykke rammer ham. En dag koker det over og han sverger at vil selge sjela si til Djevelen. Og vips står Djevelen (Walter Huston) der, klar til å formalisere avtalen som skal gjelde i 7 år.
Nivå 2 (med spoilers)
All that Money can Buy er en moralfortelling som starter i overkant harmonisk og fromt. Familien Stone er gudfryktige og anstendige mennesker, så meget at man kan bli litt forsynt av all fromheten. Desto mer effekt av filmens andre del, den virkelig mørke delen.
Jabez Stone blir overbevist av Djevelen, en glitrende Walter Huston, som for anledningen kaller seg Mr.Scratch. Jabez skal få 7 år med lykke og alt som penger kan kjøpe. Ikke mer, ikke mindre. Pengene som plutselig dukker opp på låven skal Jabez tro kommer fra et ran for mange år siden. Da Djevelen forlater Jabez på gården, risser han inn datoen i et tre med sigaren sin. Om 7 år skal gjelden innkreves.
Mr. Stevens er en lånehai som har blitt ufyselig rik på bøndenes desperasjon. Hans vilkår er urimelige. Da Jabez betaler ut lånet sitt hos mr. Stevens, kjenner lånehaien igjen myntene som er identiske med de han mottok den gangen han solgte sjela si til Djevelen. Men Jabez skal bli verre for sine gamle venner enn mr. Stevens. Til slutt blir eneste utveien for de stolte gårdbrukerne å jobbe for Jabez.
En mann som nyter stor respekt i staten, er Daniel Webster. Han er en politiker som kjemper bøndenes sak, og som mange spår skal bli president. Han er viden kjent for sine talegaver, og det sies at hans taler kan overbevise den argeste motstander. Djevelen har selvfølgelig forsøkt å friste ham også, men blitt bryskt avvist. I en nydelig liten replikkveksling mellom dem, prøver Djevelen å vise Webster at han kan være til god hjelp for ham. «Jeg vil heller se deg på laget til min motstander», sier Webster. «Å, stol på meg, jeg skal være der også», sier Djevelen.
Jabez er mektig imponert over Webster, som alle de andre bøndene. De blir litt kjent, og Webster blir gudfar for sønnen hans. Senere, når Jabez er blitt storkar og rik, er det viktig for ham at Webster kommer i selskapet hans i det nye huset. Men der skal det bli et oppgjør mellom dem.
Mary, Jabez sin kone, blir gravid og føder en sønn omtrent ett år inn i syvårsperioden. Den dagen blir den siste dagen han er ordentlig fri på seks år. Plutselig står en barnepike på låven, sendt fra mr.Scratch for å pleie barnet. Overraskelsen er stor da hun overtar den forrige pikens oppgaver uten introduksjon. Ma Stone har et ubetalelig uttrykk i de oppsperrede øynene da hun ser Belle for første gang, og Mary legger instinktivt armen beskyttende rundt barnet da hun kommer inn på soverommet.
Belle påstår at hun kommer fra over fjellet, som vi senere skal forstå betyr Dødsriket eller Helvete. De dansende døde på festen i Jabez store herskapshus kommer også derfra. Sammen med dommer og jury fra rettsaken om Jabez sjel på slutten av filmen. På festen danser Belle med mr.Stevens, og hun danser ham til døde. Sjelen hans havner skrikende i en nattsvermer som sitter på Djevelens krage, før han vifter den bort. Mr.Stevens kropp ligger livløs igjen på dansegulvet.
Belle er plassert på gården for å oppdra barnet i riktig retning, og ikke la Mary få for mye innflytelse på ham. Belle blir Jabez sin elskerinne, selv i deres eget hjem. Hun undergraver alt Mary gjør av oppdragelse. Jabez har nå blitt et monster og tilbringer dagene med sin elskerinne på rideturer og revejakt.
Da Mary ble gravid, angret Jabez på avtalen han hadde gjort. Han forsøkte å hogge ned treet hvor datoen er brent inn. Da sender Djevelen en haglstorm uten like over gården til Jabez, hvor kornet slås til marken. Det treet skal stå i fred og avtalen respekteres, ellers! Neste gang Jabez angrer seg, er etter at Daniel Webster har forlatt festen hans, med Mary og sønnen. Djevelen har sagt at den eneste måten Jabez kan slippe å gi ham sjelen sin på, er om Djevelen får sønnen hans i stedet. Nå vil Jabez ofre seg selv, og innhenter familien sin. Han innrømmer alt og vil at det skal ta slutt. Men Webster har ikke tenkt å la en anstendig amerikaner miste sjelen sin til Djevelen. Han blir med Jabez for å kjempe hans sak.
Møtet mellom den veltalende Daniel Webster og Djevelen på låven hos Jabez, ender med uavgjort etter mange retoriske tricks fra Webster og vifting med kontrakt fra Djevelens side. Ankepunktet er om Djevelen er amerikaner eller en utenlandsk prins. Djevelen nekter for å være utlending. Han var med da den første uretten mot indianerne ble begått og han var på dekket da det første slaveskipet satte kursen mot Kongo. Folk i sørstatene mener at han må være fra nordstatene, og vice versa.
Om Djevelen mente at han var amerikaner må han også gå med på at det amerikanske rettsvesenet avgjør saken. Det gjør han, men han vil velge jury og dommer. Inn fra Dødsriket kommer en jury bestående av de verste drapsmenn USA har sett. Og dommeren er den verste av dem alle. Nå kommer Websters talegaver til sin rett. Ingen kan ta en amerikaners sjel, den må Jabez selv få eie. Juryen er enig, kontrakten rives i stykker og Webster gir Djevelen et spark i ræva på vei ut av låven.
Det er Simone Simon som spiller Belle i filmen. Hun sang forstyrrende sanger på fransk til barnet i voggen. Den ene kan oversettes til: «Satan er din far og Helvete er din verden». Filmen har hatt mange titler. All that Money can Buy, The Devil and Daniel Webster, Here is a Man, Danny and the Devil og A Man Called Scratch. De prøvde seg fram, ombestemte seg og skiftet navn etter lansering. Problemet var at ordet Devil i tittelen kunne støte bort sørstatsmennesker. Men hvis du brukte Daniel Webster i tittelen, kunne den bli forbundet med periodefilm, noe som ville støte bort deler av det mannlige publikummet. Og den ble gitt ut rett etter de harde 30-årene og the great depression, så man ville ikke ha så stort fokus på penger. Det endte til slutt med All that Money can Buy eller The Devil and Daniel Webster. DVD’en i Criterion Collection fra mange år tilbake het The Devil and Daniel Webster. Blurayutgivelsen i år heter All that Money can Buy.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Faust, Citizen Kane,
Øyeblikket: Når ulykkene rammer Jabez, dukker et negativbilde opp i en brøkdel av et sekund. Det er av en flirende Djevel i Walter Hustons skikkelse. En gang da grisen brekker beinet, en gang da kona slår ryggen og da Jabez mister kornsekken i søla. Dette er et kult og nyskapende grep for en så gammel film. Det gir en uhyggelig effekt, noe ondt og overnaturlig lurer bak her.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Nydelig restaurert bilde, nesten uten skader og med god kvalitet i bildet. Gode detaljer, og mye dypfokus som gir oss fin og skarpt bilde i forgrunn og bakgrunn. Fine kontraster som er viktig i en film hvor skygger og skyggespill spiller en så avgjørende rolle. Lyden er klar og fin i mono.
Ekstramateriale
Audio commentary by film historian Bruce Eder and Steven C. Smith, biographer of composer Bernard Herrmann: Eder gir oss et ganske bra kommentarspor. Midtveis i filmen overtar Herrmannbiograf Smith og kommenterer musikken, før Eder overtar igjen. Fin blanding, det skaper et variert og informativt kommentarspor.
New restoration demonstration: Det finnes en del versjoner av denne filmen. En god tysk kopi ble utgangspunktet for denne restaureringen. Og det må sies at det er stor forskjell på før/etter bildene. Omtrent 6 minutter lang dokumentar.
Reading by actor Alec Baldwin of the short story by Stephen Vincent Benét on which the film is based: Veldig godt lest av Baldwin! Dette var mer min smak enn hørespillet. 33 minutter.
Episode of the Criterion Channel series Observations on Film Art about the film’s editing: Lærerikt! Vi får vite om forskjellige måter å klippe på. Vi lærer om axis of action, siktlinjer, 180 graders linje, eyeline match og mange andre kjente og ukjente begreper. Alt satt opp mot eksempler fra filmen. Strålende! 13 minutter.
Comparison of the differences between the July 1941 preview version of the film, Here Is a Man, and the film’s 1943 rerelease as The Devil and Daniel Webster: Det mest vesentlige her er disse innstikkene av negativene av Djevelen som jeg beskriver i Øyeblikket. 4 minutter og 38 sekunders sammenligning av de to versjonene.
The Columbia Workshop’s radio adaptations of Benét’s short stories “The Devil and Daniel Webster” and “Daniel Webster and the Sea Serpent,” both featuring music by Herrmann: Begge disse er på 30 minutter hver. Jeg er ikke så glad i hørespill, jeg blir litt likegyldig til dem. Men lyden er fin, så godt ekstramateriale for de som liker hørespill.
Trailer: Kun stillbilder og én setning som sies av en fortellerstemme.
An essay by author Tom Piazza and a 1941 article by Benét: Greit essay av Piazza, men ikke noe som vil huskes lenge. Forfatteren har også en tekst i heftet.
Eddie (James Cagney) og George (Humphrey Bogart) møtes på slagmarken i 1.verdenskrig. Senere skal de møtes igjen i New York, nå som del av den kriminelle underverden. Sammen slår de seg opp, men er det plass til begge?
Nivå 2 (med spoilers)
The Roaring Twenties er en parademarsj i god filmskaping. Den har to superstjerner i hovedrollene, den ene meget godt etablert, den andre rett før sitt store gjennombrudd. Cagney får her sin debut i Criterion Collection, og for en debut. En strålende rolle som lar han spille ut hele sitt register, og det er imponerende. Han har en helt egen evne til å ta scenene, spesielt med sitt aktive blikk. Humphrey Bogart som den psykopatiske George er også kjempegod. Han har noe illevarslende ved seg, og hans iskalde sjel får stygge utslag.
Eddie er en ok fyr. Han er en god og redelig soldat, litt egenrådig, men i en helt annen klasse enn den sosiopatiske George. Han har lagt sersjanten deres for hat, og løftet om å ta hevn på ham skal oppfylles med glede. Da Eddie kommer tilbake til USA etter krigens slutt er sivilbefolkningen allerede lei av alt som har med krigen og soldatene å gjøre. Velviljen soldatene hadde til å begynne med er oppbrukt. Eddie regnet med å få tilbake jobben sin, men det viser seg at stillingen hans er gitt bort til andre. Så mye for å ha ofret seg for landet altså. Eddie forsøker å skaffe seg jobb alle andre steder, men veteranene får døra slengt i ansiktet over hele linja.
Én god venn har han, Danny. Han driver sitt eget lille taxiselskap med en eneste bil. Eddie får tilbud om å kjøre de timene Danny ikke kjører, og Eddie må slå til. Forbudstiden har startet, kun 2 år etter krigens slutt. Uten å delta bevisst i den ulovlige spritlangingen, blir han arrestert for å ha levert sprit til en kvinne som driver en såkalt «speakeasy bar». Eddie ble bare bedt av en passasjer å levere en pose til henne, men politifolk i sivil arresterer ham midt i overleveringen. Eddie holder tett under fengslingsmøtet, men kan få 2 år i fengsel. Kvinnen, Panama Smith, betaler kausjonen hans neste dag. Slik starter de et samarbeid, før Eddie starter opp sin egen organisasjon med ulovlig spritlanging. Dette innefattet også øl og vin.
Etter hvert som Eddie slår seg opp, må han forholde seg til andre kriminelle organisasjoner som kjemper om det samme markedet. Under en slik konflikt med Nick Brown, bestemmer han seg for å borde et smuglerskip som tilhører Brown. Her finner Eddie til sin overraskelse sin gamle soldatkompis George som kaptein. George sviker Nick Brown på flekken og blir med i Eddies gjeng. Like lett som han sviktet Brown skal han svike Eddie senere.
Med George på laget blir alt mer aggressivt og farlig. Under et ran av et lager om natten, får Eddie se George sosiopatiske personlighet slå ut i full blomst. En av vaktene er deres gamle sersjant, og George henretter ham med kaldt blod. George advarer også Eddie mot kvinnen han elsker, i klare ordelag. Eddie er naiv og litt enkel, og har store problemer med å forstå at en kvinne ikke vil være med ham nå som han er en «bigshot». Men Jean har falt for Lloyd, den tredje og siste av soldattrekløveret fra krigen som nå jobber i samme gjeng. Eddie ryker uklar med George etter at George sviker ham, og samme med Lloyd med det romantiske sviket han står bak. Lloyd blir nå statsadvokat og går etter George som har slått seg opp med egen gjeng.
Når børskrakket rammer USA, mister Eddie alt han eier. Han selger den store stallen med taxier til George, til en brøkdel av prisen han burde ha fått. Det hjelper ikke, og han blir igjen taxisjåfør. Jean og Lloyd har giftet seg og fått barn. En dag kjører han Jean hjem, og hilser på Lloyd. Han advarer Lloyd om at George kommer til å gå etter både Lloyd og familien hans om han ikke stopper etterforskningen av ham. Ganske riktig, senere samme kveld kommer bøllene til George og truer Jean. Hun søker hjelp hos Eddie, og han forsøker å resonnere med George. Det går heller dårlig, så Eddie henretter George på samme måtte George henrettet deres gamle sersjant. På flukt fra gjengen, blir han skutt i ryggen og dør nederst i trappen til kirken. Eddie brukte livet til å klatre opp samfunnstrappen, nå har han trillet helt ned igjen og dødd.
Omstendighetene som skaper gangsteren Eddie er nøkkelen til historien om Eddie. Det å sammenligne George og Eddie er interessant. Kort sagt ville George aldri kunne blitt noe annet enn det han ble, en voldelig og sadistisk mann som levde utenfor samfunnet og loven. Hans sosiopati vil alltid være den sterkeste kraften i det som bestemmer hans utvikling. Eddie på den andre siden ville med stor sannsynlighet vært en vanlig mann om ikke så mange faktorer inntraff samtidig, som i en perfekt storm. Disse tingene skapte gangsteren Eddie: 1) Krigen, og tilbakekomsten til et USA uten rom for veteranene. 2) Forventningen som ble brutt om at han skulle få jobben tilbake da han kom hjem. 3) Forbudstiden som gjorde at han uforvarende kom midt opp i spritlanging. 4) Depresjonen som gjorde det veldig vanskelig å livnære seg på lovlig måte. 5) At han mister kjæresten.
James Cagney viser registeret sitt til fulle i denne filmen. Han formidler mange forskjellige sinnstilstander. Etter Public Enemy tok det mange år før han ville spille psykopat igjen. Det blir Bogarts rolle i denne filmen, mens Cagney gir oss en sympatisk Eddie som går fra høyt til lavt. Å se Cagney alkoholisert og møkkete på en bule mot slutten av filmen er sjokkerende. Men selv da har han integritet og stolthet, og moral. Da han mister kjæresten sin til Lloyd er han nær å klikke, men klarer å ta seg inn. Og senere besøker han dem i deres hus, og ønsker dem godt. Han forsøker til og med å få gale George til å ikke drepe Lloyd.
Når det er sagt, må vi også si at Eddie er et svakt menneske. Han formes i stor grad av samfunnet og menneskene rundt ham. Han er en meget dårlig menneskekjenner, og bedømmer Jean, Lloyd, George og Panama feil. Han blir lurt av de tre første, og altfor treg med å forstå hvor bra Panama er for ham. Han har også en mørk side som moralen hans ikke er i stand til å beseire. For eksempel fordømmer han ikke Georges drap på vaktmannen, men tenker heller at dette er det som må til.
The Roaring Twenties kan fort være en av de aller beste gangsterfilmer som er laget. Filmens naturlige midtpunkt er Cagney, som har en magnetisk tiltrekningskraft på oss. Da blir det en luksus å kunne hive en aldeles strålende Bogart inn i miksen. Og i tillegg drepe begge to. Regissør Walsh sa at man kan drepe Cagney og Bogart på film, men man kunne absolutt ikke drepe Peck, Cooper eller Gable.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: White Heat, Little Cesaer, Public Enemy og In a Lonely Place.
Øyeblikket: Når Bogarts George sikter på en tysk 15-åring og fyrer av. Meget fornøyd snur han seg mot medsoldatene og skryter av at denne gutten ikke blir 16. Sekunder senere kommer beskjeden om at krigen er over, noe de har visst en stund. Allikevel dreper han 15-åringen. Det forteller oss at dette ikke er et godt menneske, og at det er noe alvorlig galt med ham.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Bildeformatet er 1.37:1. Nydelig bilde med spesielt god kontrast. Skarpe detaljer, minimalt med skader. En fryd å se at denne 85 år gamle filmen kan nytes i en slik kvalitet. Lyden er klar og ganske kraftig der det trengs. Super utgivelse.
Ekstramateriale
Audio commentary with film historian Lincoln Hurst: Et kommentarspor på det jevne. Litt livløst, men når jeg ser på notatene har det vært verdt tiden.
New interview with critic Gary Giddins: Fint intervju med mange interessante opplysninger. 22 minutter.
Excerpt from a 1973 interview with director Raoul Walsh: Dette er en av Walsh sine beste filmer, sammen med White Heat og High Sierra. Bogart var på vei opp, Cagney var på topp. 4 minutter, 30 sekunder.
Trailer: Forfatteren har en intro, og er fortellerstemmen over bilder fra filmen. Unik trailer. Lister opp skuespillerne med karakteristikker. 3 minutter og 29 sekunder.
An essay by film critic Mark Asch: Tja. Greit nok essay, men ikke så opplysende. Mest opptatt av å fortelle om de involvert i produksjonen, og aller mest om regissør Walsh sitt liv.
USA – 1950 – Joseph L. Mankiewicz (svart-hvitt) –138 minutter – Drama, teater
Ærgjerrighetens mørke side
Nivå 1 (uten spoilers)
Margo Channing (Bette Davis) er den store stjernen på teatret. Eve Harrington (Anne Baxter) er en ung kvinne som ser voldsomt opp til henne. Hver dag står hun i smuget utenfor teatret. En dag blir hun invitert med opp, og får møte sitt idol. Og snart får hun rollen som en personlig assistent for Channing. Men Eve har større ambisjoner…
Nivå 2 (med spoilers)
Egentlig var ikke Bette Davis tiltenkt rollen som Margo Channing. Den var gitt til Claudette Colbert, men hun skadet seg rett før innspillingen. Colbert og Anne Baxter var veldig like av utseende. Det var ikke Bette Davis og Anne Baxter. For å allikevel skape en likhet mellom de to kvinnene, kles de opp i lignende kjoler. Ikke like, men med kjoler med like elementer og detaljer. Bette Davis hentet inn Edith Head til å ha ansvaret for sine kostymer. Det var ikke populært da studioet hadde sine egne kostymedesignere, men en diva slipper unna med litt ekstra. Apropos stjerner og divaer: egentlig skulle filmen handle om Eve, men når stjerner som Colbert og Davis ble involvert, ble manuset skrevet om og tilpasset stjernene.
Eve er en uskyldig og troskyldig kvinne som ikke kan få gjort nok godt for de rundt seg. Eller Eve er ikke engang Eve, men en kynisk og beregnende kvinne som har løyet om hele sin bakgrunn og intensjoner for å komme seg til toppen av teaterverden. På sin vei går hun over lik, stjeler andres menn, stjeler andres personlighet og fremstår som offer om hun blir konfrontert. Hvilket scenario gir oss den beste filmen? Nettopp!
Karen Richards er den personen som tar Eve inn i varmen, fra smuget og tilværelsen som en totalt utenforstående. Margo Channing blir fascinert av Eves bakgrunn og varmer virkelig opp til henne. Det går slag i slag, og Eve er plutselig i Margos innerste krets. Hun organiserer Margos dager effektivt, som en blanding av sekretær og personlig assistent/hushjelp.
Margos innerste krets består av nevnte Karen, som er gift med forfatteren Lloyd. Bill Sampson er Margos kjæreste og teaterregissør, og Birdie er Margos venninne og altmuligkvinne. Teaterkritiker DeWitt er en perifer figur som er nære nok til å bli invitert på fester, men ellers holdes på en armlengdes avstand.
En dag rakner hele det idylliske oppsettet som de har levd i en stund. Uten at Margo vet om det har Eve blitt hennes reserve. Eve har sine skuespillerambisjoner, og på sin sedvanlige ydmyke og uskyldige måte nådd sitt delmål. En dag Margo blir for sen til en øving, leser Eve hennes replikker så imponerende at både Bill, Lloyd og DeWitt føler de har vært vitne til noe helt eksepsjonelt. Eve kan rollen på rams, helt ned til fakter og mimikk. Da Margo ankommer og får vite om deres reaksjoner, er det krig. Neste fest skal bli en slagmark. «Fasten your seatbelts, it’s gonna be a bumpy night».
Kun to menn klarer å stå imot Eve fortryllende sjarme. Den første er Bill, som Eve legger seg etter. Han er jo tross alt teaterregissør og Margos kjæreste. Dobbel gevinst. Hun blir bryskt avvist. Den andre er en meget slu DeWitt som har gjort en meget grundig bakgrunnssjekk av Eve. Han vet hennes virkelige navn, bakgrunn og hvorfor hun måtte forlate forrige by i hui og hast. Hun har aldri vært gift med en pilot. Han utpresser henne med disse opplysningen, og hun innser straks sin overmann. To alen av samme stykke.
I et anfall av misforstått velvilje saboterer Karen hjemreisen fra en hyttetur, slik at Eve må steppe inn på forestillingen Margo skulle ha hatt. Dette er en scene, eller sekvens, som mangler motivasjon og sannsynlighet. For hvorfor vil Karen svikte Margo for Eve? Og hvordan har hun lært seg å sabotere en bilmotor? Uansett, blendende anmeldelser av Eve prestasjoner pryder avisforsidene dagen etter. For Eve hadde selvsagt involvert avisene, vel vitende om at hun skulle ha hovedrollen denne kvelden. DeWitt skrev en panegyrisk anmeldelse hvor han mener Eve var vel så god som Margo, og også mer riktig alder. Uff, den sved for Margo!
Eve skal videre! En hun klarer å sno rundt lillefingeren er Lloyd Richards, ektemannen til Karen. Han har skrevet et nytt stykke som skapt for Eve. Etter et famøst avisintervju hvor Eve snakker nedsettende om Margo, bedyrer hun sin uskyld og angrer på hele intervjuet overfor Karen. Karen har aller nådigst godtatt å snakke med henne under Sarah Siddons-utdelingen. Kanskje hun ikke er så verst allikevel, denne Eve? Så kommer den egentlige hensikten med samtalen fram. Eve vil ha rollen i stykket som Lloyd har skrevet. Da Karen forteller henne at det aldri kommer til å skje, presser Eve henne med at hun skal fortelle hvem som saboterte bilen. Så råtten er altså Eve, at hun bruker en tjeneste Karen gjorde henne som pressmiddel for en tjeneste til.
Filmen viser oss på slutten at denne sirkelen med ambisjoner og mennesker som skal opp og fram aldri vil slutte. Eve har fått sin egen lille «Eve», nemlig Phoebe som drømmer om å bli en stjerne. Når hun står og drømmer seg vekk i Eves kjole, ser vi hennes speilbilde dupliseres hundrevis av ganger i speilene som står rundt henne. Dette er menneskets natur og spesielt teatermenneskets natur.
På toppen av sin makt har Eve nærmest overtatt Margos posisjon både i teaterverden og privat. Hun er så dyktig til å manipulere både regissører, kritikere og venner. Filmen er et bitende oppgjør med teaterverdenen og den stygge siden av ambisjoner. Samtidig tar den opp samfunnets besettelse av ungdom. Margo sliter med å forholde seg til at hun blir eldre, og kjenner hver dag at ungdommelige Eve puster henne i nakken. Hun ser også alle rundt seg bli sjarmert og manipulert av Eve.
Det er flere underfundige eksempler på at «life imitates art» i historien rundt All about Eve. Først, Sarah Siddons Award hvis utdeling filmen starter med å vise, fantes ikke. Men noen få år senere ble den en realitet da Chicago dannet The Sarah Siddons Society og lanserte denne prisen. Og hvem fikk pris der i 1972? Jo, Bette Davis. Og hvem delte den ut? Jo, nemlig, Anne Baxter som spilte Eve i filmen. Det var Bette Davis lite glad for, siden en annen kvinne på scenen betød konkurranse om oppmerksomheten. Så rivaliseringen fortsatte i virkeligheten. Må også nevne at siden Anne Baxter insisterte på å bli nominert i klassen beste skuespillerinne til Oscar, og ikke beste birolle, ødela hun for Bette Davis. Oscar gikk til Judy Holliday. «Eve» ødelegger stadig for «Margo».
George Sanders, prototypen på en snobbete engelsk gentleman, var faktisk russisk. Han var født i St.Petersburg og gift med Zsa Zsa Gabor. Han tok selvmord på 1970-tallet. Celeste Holm hadde norske aner, og har fått Sankt Olav orden av 1.klasse. Hun hadde norskfødt far.
Godard mente at Mankiewicz var den mest intelligente amerikanske regissøren noensinne. Han var en mesterlig manusforfatter, og dette manuset går for å være et av de beste i Hollywoods historie hva dialog angår.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Opening Night, Sunset Boulevard, Mulholland Drive, Black Swan, The Player og The Dresser.
Øyeblikket: Da Eve ler av DeWitt og han straks slår henne. Ingen ler av ham. Så avslører han at han vet alt om hennes svindel og bakgrunn. Han sier at hun fra nå av tilhører ham. Hun ligger gråtende på sengen, nikker ned i dynen og forstår at det nå er slik. Hun kjenner igjen en kyniker når hun ser ham, som i et speil.
Lyd og bilde
4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Bildeformatet er 1.37:1. Dette er et middels godt bluraybilde. Litt å gå på når det gjelder skarphet, kontrast og dybde i bildet. Men en fin opplevelse visuelt allikevel. Lyden er mono, og den er veldig fin. Dialogen er klar og tydelig, og annen lyd er det omtrent ikke.
Ekstramateriale
Two audio commentaries from 2010, one featuring actor Celeste Holm, director Joseph L. Mankiewicz’s son Christopher Mankiewicz, and author Kenneth L. Geist; the other featuring author Sam Staggs: 2 omtrent jevngode kommentarspor. Celeste Holm spiller Karen Richards i filmen, men på dette sporet har hun en veldig slitsom stemme å høre på. Om det er sykdom eller bare høy alder som gjør det vet jeg ikke, men hvert ord er en kraftanstrengelse. Sporene er omtrent like informative, men sporet hvor sønnen til Mankiewicz deltar er mer personlig og inneholder mer innsideinformasjon. Ingen av sporene er spesielt livlige, og bare middels interessante.
All About Mankiewicz, a feature-length documentary from 1983 about the director: En kjedelig og uinspirert tysk dokumentar om Mankiewicz, men som har noen fine historier. 106 minutter.
Episodes of The Dick Cavett Show from 1969 and 1980 featuring actors Bette Davis and Gary Merrill: Davis og Merrill ble gift etter innspillingen av All about Eve. Han var en lat slask (hans egne ord), hun var perfeksjonist. Intervjuet med Merrill er mest minneverdig for en hentesveis som setter Trump sin i skyggen. 29 minutter. Intervjuet med Bette Davis er livlig, hun er en virkelig diva. Mye morsomt, ikke så mye som er relevant for filmen. 20 minutter.
New interview with costume historian Larry McQueen: Et meget godt intervju med en representant for en profesjon vi ikke ofte hører fra. Han har litt sladder å komme med, og opplysende informasjon om produksjonen. 18 minutter.
Hollywood Backstories: “All About Eve,” a 2001 documentary featuring interviews with Davis and others about the making of the film: Produsent Zanuck og Bette Davis hatet hverandre fra før, men Zanuck ringte selv til Davis for å få henne med da Colbert ble skadet. Hun takket ja. Bette Davis var kjent for støy og uro, men på settet til All about Eve var hun en engel. Bortsett fra at hun mislikte Celeste Holm da. 24 minutter.
Documentaries from 2010 about Mankiewicz’s life and career; “The Wisdom of Eve,” the 1946 short story on which the film is based, and its real-world inspiration; and a real-life Sarah Siddons Society based on the film’s fictional organization: Mange forskjellige dokumentarer her. Vi får ta dem hver for seg:
The Secret of Sara Siddons (7 minutter) handler om Siddons som var en skuespiller innen teater fra 1700-tallet. Bette Davis fikk etter hvert prisen, men hatet at Anne Baxter delte den ut. Da fikk hun konkurranse fra en annen kvinne på scenen.
The Real Eve (18 minutter) er en kjempeinteressant dokumentar om den virkelige Eve. Martina Lawrence beundret teaterstjernen Elizabeth Bergner i Tyskland så høyt at hun så alle hennes forestillinger og etter hvert ble hennes assistent. Så skar det seg. Mary Orr var skuespillerinne og venninne av Bergner, og fikk høre om dette. Hun skrev da The Wisdom of Eve. Det ble ikke godt mottatt av Martina Lawrence. I denne dokumentaren får vi høre Orr og Lawrence krangle heftig, nå som gamle damer. Fantastisk!
Joseph Mankiewicz, A Personal Story (26 minutter) er en god dokumentar om forholdet mellom brødrene Mankiewicz, familielivet hans og McCarthyismen i USA. Broren Herman skrev manuset til Citizen Kane. De to sønnene til Mankiewicz bidrar med betraktninger og historier. To reflekterte og balanserte menn.
Radio adaptation of the film from 1951: Et 60 minutters ganske kjedelig hørespill.
Promotion for the film featuring Davis: Utstudert liksomintervju på et drøyt minutt med Davis.
An essay by critic Terrence Rafferty and “The Wisdom of Eve”: Godt essay av Rafferty og den originale historien som ble trykket i aviser inspirert av forholdet mellom tyske Elizabeth Bergner og Martina Lawrence. Dette skulle bli til All about Eve.
Chilly Scenes of Winter (Criterion nr.1176) (Blu-ray)
USA – 1979 – Joan Micklin Silver (farger) –95 minutter – Drama, New Hollywood, Kjærlighet
For intens
Nivå 1 (uten spoilers)
Egentlig elsker Laura (Mary Beth Hurt) og Charles (John Heard) hverandre. Men det er mye som kompliserer situasjonen. De møtes mens Laura er gift med Ox, de blir forelsket og innleder et forhold. Men det blir ikke de to sammen uten problemer.
Nivå 2 (med spoilers)
Nå har jeg sett filmen to ganger. Første gangen så jeg den som en lettbent komedie, siste gang ser jeg mer problematiske sider ved den. Blant annet truer han kjæresten sin to ganger. Én gang sier han at han skal komme hjem og banke henne opp, etter at han skal banke opp en mann hun har hatt kontakt med. En annen gang skal han voldta henne, sier han.
Når det er sagt, er ikke dette en veldig mørk film. Man må «lete» litt etter disse trekkene ved filmen. Men de er der, relativt tydelige. Det er vanskelig å overse stalker-elementet ved Charles besettelse over Laura. Han kjører ut til Lauras hus og stirrer på huset hennes i timevis. Attpåtil tar han med søsteren sin dit for å vise henne. Det er ikke normalt.
Filmen starter med at forholdet mellom Charles og Laura er over. Vi følger handlingen over to plan. En i nåtid og en som starter da Charles møtte Laura gjennom arbeidet sitt. Han blir interessert i henne med en gang. Hun er mer reservert, men sjarmert. Senere skal både vi og Charles finne ut at hun er gift. Men som hun innrømmer straks, hun og mannen har sine problemer.
De blir sammen, og Laura forlater ektemannen sin. Det er tungt for henne, blant annet siden hun har et veldig sterkt forhold til Ox sin datter fra et tidligere forhold. Som hun sier senere i filmen, har hun gått fra en veldig fin mann som aldri gjorde noe galt mot henne. Men Charles er intens og pågående. Etter hvert blir det hovedproblemet deres. Han er alltid til stede, hun får aldri noen alenetid. Beslektet med en slik intensitet er sjalusien. Det tar ikke lang tid før Charles viser denne siden av seg selv. Han kan snu på et øyeblikk, fra lekenhet til utspørring mens han holder henne fast. Hun liker ikke det, blir usikker og dytter ham bort. Senere for godt, hun går tilbake til mannen sin.
Det er nå Charles går inn i en manisk periode. Han følger med på henne, og bygger en modell av huset hun bor i. Som et dukkehus lar han dukkene utspille hverdagslivet deres. Ektemannen Ox lar han stikke hodet inn i gasskomfyren. Charles har en god venn, Sam, som kanskje også er hans eneste venn. Sammen gir de seg ut for å være interessert i å kjøpe et hus av Ox, og får dermed se hans eget hus fra innsiden. Laura er sjokkert over at han plutselig står i stuen deres. Charles er der for å gjenerobre henne, og er ikke redd for å la hele verden få vite det. Han sier rett ut til Ox at han elsker kona hans. Laura blir satt i en vemmelig situasjon, men en snartenkt Sam dytter Charles ut av huset før Ox blir ordentlig forbanna.
Denne intense kjærligheten som Charles har for Laura tar ingen hensyn, selv ikke til kvinnen den er rettet mot. Charles dyrker sin egen, egosentriske følelse og følger sin drøm hensynsløst. Hvordan Ox eller datteren hans har det, spiller ingen rolle. Selv ikke Lauras følelser er egentlig viktige. Hun skal bare være sammen med ham. Når hun snakker om hvor avhengig stedatteren er av Laura, foreslår Charles at de kan adoptere henne, da Ox sikkert er en elendig far. Og det ser ikke ut som om han spøker en gang…
Hvorfor ble Charles slik? Han har en veldig selvsentrert mor, som er veldig krevende. Hun manipulerer alle rundt seg, truer med selvmord, inviterer til middag uten å ha laget mat. Alt er lov så lenge det gir henne det hun vil ha, oppmerksomhet og selskap. Er det her Charles har lært at målet helliger middelet? Han har også et rusproblem fra før. Før han møter Laura drikker han vodka på jobb, og etter bruddet drikker han vodka på kjøkkenet og i badekaret.
Silver var interessert i rettighetene til boken, men de unge produsentene i 20-årene kom henne i forkjøpet. Derfor tok hun kontakt for å få skrive og regissere filmen. Med både Silver som regissør og John Heard med på laget, var studioene interesserte. Pga den beryktede filmen Heaven’s Gate, som egenhendig knakk studioet økonomisk, fikk Silver lage filmen sin i fred og ro. Men de satset ikke en tøddel på lanseringen av filmen. Dermed floppet den, men fikk en ny vår tre år senere, i 1982. Da fikk Silver og produsentene mulighet til å forandre noe og relansere filmen. Alle var enige om at den trengte originaltittelen, Chilly Scenes of Winter, og en avkortet sluttscene. Dermed gikk den fra happy ending til en mer realistisk og mørkere slutt, som kler filmen bedre.
«Enten tenker de på mat, fortærer mat eller så har de ikke noe mat». Det er slik regissør Silver beskriver karakterene i filmen sin. Ann Beattie, forfatteren av romanen filmen er bygget på, spiller servitrise i en kafe. For det fikk hun 26 dollars. Hadde hun hatt en replikk, hadde hun fått 225 dollars. Den originale filmversjonen, som ble kalt Head over Heels, har aldri blitt lansert på fysisk format eller strømming. Det har alltid vært Chilly Scenes of Winter. Det er et godt valg.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Jules and Jim, Smooth Talk, Girlfriends og Little Murders.
Øyeblikket: Da Charles og Sam oppsøker Ox som interesserte kjøpere av en hustype han selger. Mens de prater sammen, innrømmer Charles at han elsker kona til Ox, nemlig Laura. En veldig klein og anspent scene.
Lyd og bilde
New, restored 4K digital transfer, with uncompressed monaural soundtrack:
Et herlig filmbilde i 1.85:1. Fin struktur med filmkorn og bra detaljnivå. Farger og dybde skaper et innbydende bilde. Detaljer kommer fint fram i rom som er levd i. Rot på kjøkkenet, småting ligger overalt, lett å identifisere i blurayoppløsningen. Lyden er også fin og klar, med voiceover samtidig som alle lydene fra scenen formidles til oss og skaper atmosfære.
Ekstramateriale
New program featuring producers Griffin Dunne, Mark Metcalf, and Amy Robinson: PR-materialet var helt feil for en film som dette. Studioet lanserte den som en crazykomedie, med den teite tittelen Head over Heels. Fin dokumentar om de tre produsentene som har produsert filmer blant annet for Martin Scorsese. Chilly Scenes of Winter var deres første. Ox spilles av en av produsentene. 28 minutter.
Documentary from 1983 by Katja Raganelli about director Joan Micklin Silver: Filmen handler om å være mer forelsket i noen enn de er i deg, ifølge Silver. Hun har evnen til å se det morsomme i det triste og det triste i det morsomme. Litt jødisk kvalitet, litt kvinnelig kvalitet, mener hun. Hun møtte mange fordommer. Kvinner kan ikke lede, de er ikke kvalifiserte osv. Selv mener hun det er en fordel å tørre og spørre om hjelp. 14 minutter.
Excerpts from a 2005 Directors Guild of America interview with Micklin Silver: Et veldig godt intervju på 45 minutter. Vi får lære om hele hennes filmkarriere, hvordan hun utviklet seg fra manusforfatter til regissør.
Original ending of the film, cut by Micklin Silver for its rerelease in 1982: Dette er en forlenging av den slutten vi ser i filmen. Her fortsetter vi etter spurten i parken, og han kommer hjem til at Laura har laget yndlingsdesserten hans og deklamerer at hun elsker ham. 8 minutter og 41 sekunder.
Trailer: Denne traileren er for fokusert på at filmen er en crazykomedie. Det er den ikke. Ett minutt og 44 sekunder.
An essay by scholar Shonni Enelow: Essayet går i dybden på Charles sin mentale tilstand. Er han en ustabil stalker med voldelige tendenser? Fin lesning.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, Bluray og 4k serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1300 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en Magnetar UDP 900 mk II sonefri spiller til DVD, Bluray og 4k. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha RX A3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions DVD og Blu-ray filmer er region 1 og A, så du trenger en sonefri DVD/Blu-ray spiller. 4k er sonefri.
