Tod Browning’s Sideshow Shockers (Criterion nr.1194)(Blu-ray)
Freaks (Blu-ray)
USA – 1932 – Tod Browning (svart-hvitt) –62 minutter – Freak show, horror, sirkus
Spekulativ og dypt humanistisk
Nivå 1 (uten spoilers)
Velkommen til en verden du garantert aldri har sett før. Freaks foregår i miljøet rundt et «freak show», et omreisende tivoli hvor mennesker med de mest uvanlige handikap og deformiteter stilles ut for publikums forlystelse.
Nivå 2 (med spoilers)
Denne 91 år gamle filmen fra 1932 kan fort være den mest kontroversielle filmen i filmhistorien. Den er uansett alltid med på seriøse topp 10 lister over kontroversielle filmer. Kontroversen ligger ikke i handlingen, overdreven vold, drøy sex eller kontroversiell dialog. Den ligger rett og slett i det faktum at uvanlige mennesker dukker opp på lerretet, på rad og rekke. Det kan oppleves spekulativt, som om det er om å gjøre å sjokkere publikum med å stille dem ut med alle sine rare deformiteter. Men det kan også føles som et humanistisk prosjekt, hvor det at vi får tilbringe tid med dem alle, normaliserer dem og lar oss forstå at de er like oss i det store og hele. Derav overskriften.
Jeg skal prøve å bruke så respektfulle betegnelser på karakterene i filmen som jeg kan, men husk at dette forandrer seg i en rivende fart. Om noen år vil uansett ord jeg bruker være utdatert. Det er naturlig, da ord som skapes for å være mindre støtende, senere ofte blir brukt i mobbeøyemed og må forandres igjen. Eksempel: Åndssvak, psykisk utviklingshemmet (PU), psykisk utfordret. Åndssvak og PU ble brukt som skjellsord, dermed ble det forandret. Mulig er psykisk utfordret allerede byttet ut med noe annet jeg ikke har fått med meg.
Litt ytre handling først. Den kortvokste mannen Hans er håpløst forelsket i Cleo, mens han er i et forhold til en annen kortvokst, nemlig Frieda. Cleo er et usedvanlig slett menneske, hun flørter med Hans kun fordi det plager Frieda, ser det ut som. Hennes liksomforhold til Hans er kilde til mye latter blant menneskene av naturlig størrelse. Hun innleder et seksuelt forhold til den sterke mannen på tivoliet, Hercules. Han er ikke så smart, men han kan bryte okser ned i bakken. Det har vel en verdi i seg selv.
Hans overøser Cleo med gaver, som Cleo pantsetter slik at hun og Hercules kan leve herrens glade dager. Frieda besøker Cleo for å trygle henne om å la kjæresten hennes være i fred. Hun glipper ut en hemmelighet, at Hans har arvet en stor sum penger. Da dannes det straks en plan i Cleos hode, og Frieda må gå med uforrettet sak. Nå vil Cleo gifte seg med Hans, og så forgifte han slik at hun får alle pengene. Bryllupet går av stabelen, men det blir en ytterst ydmykende affære for Hans. Cleo flørter åpenlyst med Hercules på bryllupsfesten, og det ender med at hun setter Hans på skuldrene og løper rundt med ham. Neste dag beklager hun, men Hans har forstått tegningen. Da forgifter hun ham. Hun pleier ham selv i sykesengen, men klarer ikke å få drept ham over tid som hun har planlagt. For de andre i showet passer på ham. «Det du gjør mot én, gjør du mot alle». Og Hans har en plan selv om å konfrontere henne. Mens tivoliet drar videre med husvognene sine i lyn og torden, forsøker Hercules å få drept et vitne. Men både han og Cleo blir uskadeliggjort av de kortvokste og alle de «freaks» i showet. Hercules ender opp kastrert og med å være, nettopp, en kastratsanger. Cleo går det enda verre med, hun blir en slags menneskeand, som kun kan kvekke og har mistet alt menneskelig ved seg. Hun sitter i en kasse og blir vist fram i showet.
Litt om disse fantastiske menneskene som er med i denne helt usedvanlige filmen: Husker du mannen som verken har armer eller ben, men kun er en levende torso? Disse var vanligere enn man skulle tro, og var ofte med på sirkus. Vår mann heter Prince Randian. Han hadde faktisk kone og en sønn. Det er en fantastisk scene hvor vi får se i detalj hvordan han tenner seg en sigarett. Synd at første del av scenen er klippet bort, for der kunne vi sett hvordan han rullet seg en røyk…
Flere av disse attraksjonene på slike sideshows bygde seg stødige karrierer. Johnny Eck er den unge mannen som gikk under navnet «Half Boy». Han har kun overkropp, men alt er riktig proporsjonert. Så om du hadde sett ham som nyhetsoppleser på TV, ville du ikke merket noe som helst. Han går på hendene, men ikke slik vi ville gått på hendene. Han har en tvillingbror, som er av vanlig størrelse. Denne meget spesielle konstellasjonen utnyttet de to brødrene i showbiz-sammenheng. Du trenger: En vanlig mann, en tvillingbror av ham som bare har overkropp, en kortvokst i en stor bukse som når ham over hodet, en sag og en kasse. Showet starter med at noen skal sages i to. Bror Eck sitter blant publikum, reiser seg og roper at alt dette er juks. Han blir invitert opp på scenen til å bli saget i to selv da, om han er så tøff. Det er han. Han legger seg i kassen, og byttes så ut med broren Johnny og den kortvokste. Det sages i vei, og så spretter Johnny ut den ene veien, og den kortvokste den andre veien, og Johnny bruker resten av tiden på å løpe rundt på scenen etter sin egen underkropp for å gjøre seg selv hel igjen.
De siamesiske tvillingene Daisy og Violet Hilton er et fascinerende skue. I filmen ser vi at den ene kan reagere på noe den andre opplever, for eksempel et kyss eller liknende. Dette åpner for erotiske forestillinger blant publikum, som var vovet på denne tiden. Scott Fitzgerald møtte disse kvinnene på restaurant, og så selv hvordan den ene leste menyen og den andre forsto det. Han ble så sjokkert av dette, at han dro rett hjem. I en av hans noveller, «Crazy Sundays», er det en referanse til dette møtet.
Filmen hadde premiere i New York, men ble trukket fra markedet etter visningen der. Studioet var redde for søksmål. Storbritannia forbød filmen i 40 år, det skulle da bli helt til 1972. En kvinne saksøkte studioet for at hun spontanaborterte etter å ha sett filmen. I Nightmare Alley, remake fra 2021, er det en homage til Freaks, som involverer Phrosos badekar.
Tod Browning var krevende å arbeide med. Han var alkoholiker og sadist. Han måtte tørrlegges i 2 år før han kunne lage Freaks. Han var ekkel og krevende med filmstaben sin, men han var veldig hyggelig med de involverte i Freaks på skuespillersiden. Noen spekulerer i om han ble tent av fysikalske deformiteter.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Island of Lost Souls, Nightmare Alley, Vampyr og The Unknown.
Øyeblikket: I forlengelsen av scenen hvor Hercules vil drepe Venus, ender han i et basketak med Phroso, klovnen. Mens de ligger på bakken i sølen og Hercules har et dødelig kvelertak på Phroso, kommer flere av de kortvokste og andre handikappede frem. En av de kortvokste kaster en kniv i siden på Hercules. Han krabber seg vekk, men fra alle sider kommer de mot ham. Krabbende og krypende, med kniver i hendene. Og har de ikke hender så har de kniven i munnen. Langsomt, langsomt nærmere, til det ikke finnes noen utvei…
Lyd og bilde
New 2K digital restoration of Freaks, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Helt objektivt sett er dette et godt bluray-bilde, men ikke supert. Men ta med i beregningen at filmen er 91 år gammel. Da må man si at bildet er imponerende. Ikke så altfor mange skadede bilder, og skarphet og detaljrikdom er fin. Kontrasten er behagelig. Bildeformatet er 1.37:1. Lyden er OK, men noe dialog kan være litt metallisk.
Ekstramateriale
Audio commentary on Freaks by film scholar David J. Skal: Greit kommentarspor, men lite om handlingen. I det hele tatt er det lite av det vi ser på skjermen som kommenteres. Det er mye opplesning av anmeldelser eller reaksjoner fra publikummere. Men det er ganske interessant allikevel.
Archival documentary on Freaks: Timelang dokumentar om Tod Brownings karriere og spesielt Freaks. Alle de involverte blir presentert hver for seg. Interessant dokumentar.
Episode from 2019 of critic Kristen Lopez’s podcast Ticklish Business about disability representation in Freaks: Programlederen er selv handikappet på en eller annen måte, og stor fan av Freaks. Hun mener det er en progressiv film om handicap, og at den ikke er spekulativ. Filmen får ros for at kameraet ikke er hos den funksjonsfriske, som det alltid er i moderne filmer. Hun legger også merke til at de snille funksjonsfriske sier snille ting til de handicappede, mens de slemme sier ekle ting. Grei podcast, men kan unge amerikanere snart slutte med den grusomme knirkestemmen og spørsmålstonefallet i vanlige setninger? Har lest at det startet som en slags imitering av kjendiser og eliter i håp om at det skulle gjøre deg mer populær. En helvetes uting!
Reading by Skal of “Spurs,” the short story by Tod Robbins on which Freaks is based: En opplesning på 47 minutter. Spurs var mørkere enn det filmen ble. I novellen fantes det ingen sympatiske mennesker, og Hans var mer hevngjerrig og kjip.
Prologue to Freaks, which was added to the film in 1947: Et slags forsvar for de som er annerledes og oppfordring til vanlig behandling av dem. Ca 3 minutter.
Program on the alternate endings to Freaks: 4 forskjellige slutter. En av dem involverer Hans som er veldig hevnlysten og blir med på angrepet på Cleo. Dette angrepet blir det hintet til i den originale slutten av filmen. Frieda må fortelle Hans at «det ikke var din skyld». Det gjelder hvordan Cleo endte opp. 6 minutter.
Video gallery of portraits from Freaks: Her kan man se nærmere på alle de involverte i Freaks. Fascinerende mennesker, det kan ingen nekte for. 10 minutter.
An essay by film critic Farran Smith Nehme: Endelig kan Freaks sees og forstås slik den var ment, som et forsvar for de som er annerledes og et rop om inkludering og humanisme. Filmen ødela Tod Brownings karriere. Nydelig essay, som tar for seg alle tre filmene.
The Unknown (Blu-ray)
USA – 1927 – Tod Browning (svart-hvitt) –67 minutter – Sirkus, drama, body horror
Et forgjeves offer
Nivå 1 (uten spoilers)
Alonzo (Lon Chaney) jobber som den armløse knivkasteren på et sigøynersirkus. Han lever i skjul og under falsk identitet. Mens han har jobbet der, har han blitt dypt forelsket i Nanon, sirkusdirektørens datter.
Nivå 2 (med spoilers)
The Unknown er en kjærlighetshistorie med enorme offer og sykelig sjalusi. Store følelser males ut med bred pensel. Nanon har en fobi for menns hender. Hun tåler ikke å bli håndtert av dem. Malabar the Mighty er forelsket i henne. Han er sirkusets sterke mann. Alonzo er en slu rakker. For å rydde Malabar av veien som rival for Nanon, oppfordrer han Malabar til å bare gripe Nanon og holde henne i sine armer. Det ender som det må. Nanon dytter han vekk og vil ikke ha noe med han å gjøre.
Alonzo stepper inn og beskytter Nanon mot en ekkel sirkusansatt. Selv om han ikke har armer, er han en mester med føttene og bruker dem til å klype han i nesen. Slik kommer han tett på Nanon og bygger tillit og fortrolighet. Men hun tåler fremdeles ikke hender.
Alonzo kan ikke gi seg hen til henne helt ennå, siden han bærer på en stor hemmelighet. Han er ikke armløs. Hver morgen hjelper assistenten hans ham med å stramme inn et korsett så armene ikke synes. På kvelden tas korsettet av, og Alonzo skjuler hendene under kappen. Men en kveld glemmer han seg, og sirkusdirektør Zanzi ser armene hans. De begynner og slåss, og Alonzo kveler han med sine egne hender. Han har 2 tomler på den ene hånden, og det legger Nanon merke til da hun ser slutten av kampen. Noen dreper faren hennes, men hun ser ikke hvem.
Hvordan skal han kunne vise sitt virkelige jeg for kvinnen han elsker, når hun ikke tåler hendene hans? I Alonzos logikk finnes det bare ett svar. Få armene amputert. Han oppsøker en lege og tvinger ham til å gjengjelde en tjeneste til seg. Armene blir amputert. Men da han tenker at han kan avsløre sine følelser for Nanon, viser det seg at hun og Malabar allerede har blitt kjærester. Hun er ikke lenger skrekkslagen av Malabars hender. De skal gifte seg. I denne scenen kommer Chaneys umiskjennelige talent til sin rett. Han er lei seg, fortvilt, sjalu og rasende, alt i én salig blanding. Ansiktet formidler alle disse følelsene, samtidig og etter hverandre.
Malabar har et nytt sirkusnummer han skal forbløffe verden med. Han skal holde tilbake to hester, som rir hver sin vei. Om han mislykkes, river de armene av ham. Hestene løper på hver sin tredemølle. Alonzo lurer bort en vakt, og stopper den ene tredemøllen. Malabar faller om og skader seg. Hestekrefter trekker i ham fra begge sider. Armen er i ferd med å rives av. Til slutt steiler hesten og tramper i hjel Alonzo.
The Unknown ble vist på kino samme år som Charles Lindbergh fløy over Atlanterhavet og den første telefonsamtalen krysset samme hav. Filmen vakte oppstyr. Den ble sett på som makaber og slaktet i pressen. Denne versjonen har 10 tapte minutter restaurert inn i filmen i 2022. Filmen eksisterte kun i en elendig versjon på det svarte markedet fram til 1968. Da ble filmrullene funnet i Frankrike, blant hundrevis av andre filmruller merket med «Ukjent». Filmtittel og beskrivelse av innholdet hadde gått litt i surr der altså.
Det var en forventning blant Lon Chaneys fans at han alltid skulle lide og tape i filmene sine. Så også i denne. Dette går for å være den beste filmen Chaney og Browning laget sammen. Browning var en raring, med denne dype fascinasjonen for mutasjoner, amputasjoner og mennesker som er veldig annerledes enn oss andre. Amputasjonen av armene til Alonzo i filmen, kan tolkes som en kastrering. Nanons frykt for menns armer handler da egentlig om aversjon mot penis.
I noen scener, for eksempel hvor Alonzo holder sigaretten med føttene, er det en faktisk armløs mann som stepper inn. Det er elegant utført, og vi blir imponert av Chaneys bruk av føttene. Chaney er en meget dyktig skuespiller, med et ansikt som kan veksle mellom følelser fra det ene øyeblikket til det andre. Sjalusi, sinne, sorg og misunnelse skyller over ansiktet.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Freaks, Nightmare Alley, Phantom of the Opera og The Mystic.
Øyeblikket: Da vi forstår hvilken vanvittig idé Alonzo har fått, og som han tvinger legen til å gjennomføre. Legen må amputere begge de friske armene til Alonzo slik at Nanon kan elske ham.
Lyd og bilde
New 2K digital reconstruction and restoration of The Unknown by the George Eastman Museum, with a new score by composer Philip Carli: Bildeformatet er 1.33:1. Det er en del skraper og småskader, det blir generelt verre jo eldre filmen er i denne boksen. Men flott bilde for en 96 år gammel film! Lyden er fin. Det er laget et nytt musikkspor som fungerer godt til stumfilmen.
Ekstramateriale
Audio commentary on The Unknown by film scholar David J. Skal: Lærerikt kommentarspor som tolker og informerer.
New interview with author Megan Abbott about director Tod Browning and pre-Code horror: Et intervju på 32 minutter. Abbott konkluderer med at selv om Browning var besatt av annerledes utseende mennesker, og skapte mange problematiske scener, var hjertet hans på riktig plass. Han var også en mester med mørke scener filmteknisk, noe som alle disse tre filmene demonstrerer.
An essay by film critic Farran Smith Nehme: Et langt essay som tar for seg alle tre filmene. Kort, men godt om The Unknown. Freaks får naturlig nok mest plass.
The Mystic (Blu-ray)
USA – 1925 – Tod Browning (svart-hvitt) –74 minutter – Mystisisme, stumfilm, sirkus
Sosietetssvindel
Nivå 1 (uten spoilers)
Zara jobber på et sirkus i Ungarn, og hennes spåkonenummer interesserer Michael Nash. Han vil ha henne, faren og kjæresten hennes med til USA for å hjelpe ham å svindle rike mennesker som vil ha kontakt med åndeverdenen.
Nivå 2 (med spoilers)
The Mystic er siste film i denne herlige boksen fra Criterion Collection. Det er første gang filmen blir utgitt på hjemmevideo. Filmen er god, og forteller en fascinerende historie om spiritisme og amerikansk sosietetsliv på 20-tallet. På denne tiden var det en stor tro på det overnaturlige blant publikum, selv om filmene ofte beskrev svindel rundt temaet.
The Mystic er best når den beskriver i detalj hvordan Nash, Zara og kumpanene setter opp et intrikat sett for å svindle de fremmøtte. Det innebærer skjulte rom i veggene og strenge regler for hva gjestene kan gjøre. De griper inn hver gang noen forsøker seg med grep for å avsløre seansen. Plottet skifter etter hvert til å følge politimesterens innbitte kamp for å fange Nash, og Nash sine moralske skrupler når det gjelder hvem han vil svindle.
Romanen Nightmare Alley, som ble utgitt i 1946, kan meget vel ha vært inspirert av denne filmen. Nightmare Alley er den ultimate Tod Browning-historien, som dessverre for Browning ikke ble regissert av ham.
Den berømte designeren Erté designet kostymene i The Mystic. Dessverre kunne han lite om film, selv om han følte seg inspirert av Dr. Caligari og uttrykket derfra. Hans kostymer var flotte å se på, men revnet når man beveget seg i dem. Tod Browning klikket fullstendig på Erté, kalte ham inkompetent og en jævla homo. Erté ble kjeppjaget og kom aldri tilbake på settet. Han er ikke kreditert for filmen heller. Men kostymene er faktisk strålende og noe av det beste med filmen.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Unknown, Freaks, Nightmare Alley og Fritz Langs Dr.Mabuse-filmer.
Øyeblikket: Når regissør Tod Browning detaljert avslører tricks rundt svindelen rundt seansen. Her brøt han en uskreven regel, men desto morsommere for oss. Blant annet løftes paneler i veggen ut for å gi plass til en meget sammenpresset mann.
Lyd og bilde
New 2K digital restoration of The Mystic, with a new score by composer Dean Hurley: Bildeformatet er 1.33:1. Som tidligere nevnt er det noen skader på disse filmene, striper og flekker i bildet. Det er verst på denne filmen, som er den eldste av filmene i boksen. Når det ikke er nærbilder, føles bildet litt uskarpt. Allikevel er det supert bilde for en 98 år gammel film! Lyden er helt grei, dette er en stumfilm med et musikkspor lagt på nylig av en komponist som har jobbet sammen med David Lynch. Det høres.
Ekstramateriale
An introduction to The Mystic by film scholar David J. Skal: Fin introduksjon på 9 minutter: Han forteller oss at dette er første gang The Mystic blir lansert på hjemmevideo.
An essay by film critic Farran Smith Nehme: Et skikkelig godt, langt og lærerikt essay som tar for seg de tre filmene og Tod Brownings karriere. Herlig!
USA – 1992 – Spike Lee (farger) –201 minutter – Biografifilm, drama, historie, svarte rettigheter
En mann i stadig utvikling
Nivå 1 (uten spoilers)
Malcolm X var Martin Luther Kings militante fetter innen den svarte borgerrettighetskampen. I denne filmen følger vi Malcolm X sin oppvekst og fram til hans død altfor ung. Denzel Washington spiller Malcolm X, i hans beste rolle noensinne.
Nivå 2 (med spoilers)
Malcolm X er en film som varer i nesten 3,5 timer, men ikke føles som det. Det er en godt komponert film, nøktern og korrekt, som ikke sprader rundt. Kanskje en mer klassisk biografifilm i så måte. Lærerik, faktabasert, men ikke veldig spenstig. Jeg mener jo at det heller ikke er det viktigste i en biografifilm, her er historien om personen viktigst.
Malcolm Little startet sitt voksenliv som småkjeltring, med langing og tyveri som hovedbeskjeftigelse. Etter hvert får den prangende kledde oppkomlingen kontakt med mer organisert kriminalitet, da han tas under vingene til West India Archie. Pengene ruller inn, dopbruken øker og moralen er ikke påtrengende. Det ender der det må ende, i fengsel. Der blir Malcolm muslim, etter iherdig påvirkning av en medfange. I fengselet studerer Malcolm mange tekster, både religiøse og sekulære. I en av de slettede scenene, ser vi at Spike Lee skapte en scene hvor fokuset lå på hvilken iherdig student og leser Malcolm X var i fengselet.
Denzel Washington, som spiller Malcolm X, må krevende nok spille fire versjoner av den legendariske borgerrettighetsforkjemperen. Vi har den unge, kriminelle Malcolm Little. Så har vi den muslimske intellektuelle Malcolm X som utdanner seg i fengselet. Etter det følger den lojale medarbeideren i Islam Nation, før han kommer tilbake fra Midt-Østen som er mildere og klokere versjon av seg selv. Dette er Denzels beste og største rolle i karrieren.
Jeg må ærlig innrømme at jeg kjenner en motvilje mot Malcolm X når han er på sitt mest rasistiske og fanatisk religiøse. Utsagnene om hvite mennesker som djevler og avvisningen av anstendige hvite mennesker som vil bidra i den svarte kampen, gir meg et dårlig inntrykk av mannen. Man kan forstå det, men å bytte ut en rasistisk politikk med en annen, diametralt motsatt, hjelper ikke menneskeheten det spøtt. I denne perioden er Malcolm X på ville veier, og ingen unnskyldning er god nok for å tillegge egenskaper til et menneske basert på hudfargen. Etter at han drar på pilgrimsferd til Mekka, kommer han tilbake til USA som et forandret menneske. Nå har han forstått at det ikke er hudfargen som avgjør hva slags menneske du er, han har møtt gode hvite, muslimske mennesker. Han kommer tilbake til USA med nye holdninger. Velkommen etter.
Etter denne reisen i utlandet som åpner øynene til Malcolm X, er det lettere å kjøpe budskapet hans og like mannen. Han plasserer ansvaret for hans tidligere radikale utsagn på Nation of Islam, men her tror jeg han må ta større del av ansvaret. Uansett, han har lagt av seg det mest ekstreme av raseideologi og det er lettere å si seg enig i det han sier fra talerstolen.
Hans brudd med Nation of Islam starter etter at han uttaler seg lite medfølende om John F. Kennedys attentat. Nation of Islam forstår at dette bare vil reflektere negativt på dem. De gir han 3 måneders munnkurv. Han lager etter hvert sin egen organisasjon, og blir en mildere mann etter reisen sin. Men han lever farlig. Konflikten med Nation of Islam fører til forsøk på mordbrann på familiehjemmet hans. Han la aldri skjul på at han mistenkte dem for både dette og andre attentatforsøk. Men han var aldri redd for seg selv. Den dagen de skulle lykkes, ville han ikke at noen skulle kroppsvisiteres. Dermed kom attentatmennene seg bevæpnet inn i lokalet.
3 menn ble dømt for drapet, men i 2021 ble to av dem frikjent etter et helt liv i fengsel. De får nå en stor erstatning fra New York.
Spike Lee forteller at stemningen under innspillingen ble dårligere og dårligere da de nærmet seg attentatscenen. Den siste uken var ille, og da dagen kom var alle nedstemt. Men scenen gikk sin gang. Attentatmennene fullførte oppdraget og forsøkte å komme seg unna etterpå. De ble løpt opp og banket opp av møtedeltagere. Selv da Spike Lee ropte «CUT» stoppet de ikke, så inne i scenen var de.
Åpningsscenen i filmen hvor kameraet sklir oppover en hovedgate og trikken kjører, kostet 1 million dollar. Trikken måtte for øvrig dyttes av maskiner, siden den ikke var i drift. Spike Lee ønsket å signalisere fra første øyeblikk at dette var en storfilm.
Dette er en viktig film og en god film. Den er en av de filmene som måtte lages, men som kanskje ikke bergtar alle. Det som er sikkert, er at den bergtok et stort afroamerikansk publikum, som endelig fikk en stor og verdig film om en viktig periode i amerikansk historie, og et veldig innflytelsesrikt menneske.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Selma, One Night in Miami, Do the Right Thing og Hidden Figures.
Øyeblikket: Attentatet. Malcolm holder tale med hele familien til stede på første rad. 3 menn med hagle og revolvere henretter Malcolm og helvete bryter løs. Malcolm sa alltid at han ikke kom til å bli gammel. Han hadde en følelse av at han skulle dø denne kvelden, at det var hans oppgave å bli martyr. Rett før første hagleladning fyres av, er det en antydning til smil i munnviken til Malcolm X.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised by cinematographer Ernest Dickerson, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack: Et nydelig bilde. Gode fargesprakende kostymer, høyt detaljnivå, kontrast og dybde. Spesielt er bildene fra moskeen i Midt-Østen mektige og vakre. Lyden er meget god, rik aktivitet i alle høyttalere.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2005 featuring director Spike Lee, Dickerson, editor Barry Alexander Brown, and costume designer Ruth E. Carter: Dette var kjedelige greier! Også på en 3,5 timers film da. Lite matnyttig for en analyse, og så kjedelig kommentert. Uff og huff.
New conversation between Lee and journalist and screenwriter Barry Michael Cooper: Fint intervju på 26 minutter. Mye å plukke opp her, blant annet at dette var Nelsons Mandelas eneste opptreden i en spillefilm noensinne.
New interviews with actor Delroy Lindo and composer Terence Blanchard: Intervjuet med Delroy Lindo varer i 17 minutter. Han var tiltrukket av rollen siden han har delvis jamaicansk bakgrunn. Han synes dette er en viktig film. Lindo snakker opp viktigheten av sin rolle, kanskje litt mer enn den strengt tatt fortjener, men sier også at Spike Lee er flink til å ansette svarte mennesker foran og bak kameraet. Vel og merke når de er dyktige nok. Blanchard er komponist, og jobber jevnlig med Spike Lee. Han får mye tillit og frihet, og presterer da bedre. 19 minutter.
Program about the making of the film, featuring Lee, Dickerson, Brown, Blanchard, Carter, filmmaker Martin Scorsese, actor Ossie Davis, Reverend Al Sharpton, former Warner Bros. executive Lucy Fisher, producers Preston Holmes and Jon Kilik, production designer Wynn Thomas, casting director Robi Reed, and Malcolm X’s daughter Ilyasah Shabazz: Spike Lee trengte desperat penger for å få ferdigstilt filmen, og ringte rundt til svarte storheter som Bill Cosby, Magic Johnson, Janet Jackson, Michael Jordan og Oprah Winfrey. Da ordnet det seg. Særlig siden Jordan og Johnson ikke visste om hverandres bidrag. Et gjennomgående problem i filmer om svarte helter, er at det ofte ender med å handle om hvite bipersoner. Amistad og Cry Freedom nevnes som eksempler. Det var viktig at Malcolm X ble regissert av en svart regissør. Norman Jewison innså dette og trakk seg til fordel for Spike Lee. 30 minutter.
Malcolm X (1972), a feature-length documentary produced by Marvin Worth and Arnold Perl and directed by Perl, narrated by actor James Earl Jones: Fin dokumentar om aktivisten Malcolm X. Gir meg enda større respekt for Denzel Washingtons rolletolkning. 1 time og 32 minutter.
Deleted scenes with introductions by Lee: Mange gode scener som godt kunne ha blitt med i den ferdige filmen. En scene retter opp feilen Malcolm gjorde da han avviste den hvite kvinnen som ville bidra til saken. 21 minutter.
Trailer: God og riktig fremstilt smakebit av filmen. 2 minutter og 49 sekunder.
Hefte: An essay by Cooper, excerpts from Lee’s 1992 book By Any Means Necessary: The Trials and Tribulations of the Making of “Malcolm X” . . ., and Davis’s eulogy for Malcolm X: Første essay er litt ubehjelpelig fram til forfatteren blir personlig. Da blir det straks et interessant essay. Lees tanker rundt filmen er vel verdt å lese, før Denzel Washington sier mange tankevekkende ting om sin rolletolkning. Til slutt er det en smått legendarisk tale fra begravelsen til Malcolm X, som det var fint de har inkludert her.
Frankrike – 1967 – Robert Bresson (svart-hvitt) –81 minutter – Drama, oppvekst, lidelse
En lidelseshistorie
Nivå 1 (uten spoilers)
14 år gamle Mouchette lever et trøstesløst liv i en liten fransk landsby ca midt på 1900-tallet. Moren er dødssyk, faren er streng og innesluttet. Hun plages på skolen og er i opposisjon og frustrert. I disse trange rammene oppdager hun voksenlivet og de voksnes seksualitet.
Nivå 2 (med spoilers)
Hva blir igjen når et menneske forsvinner fra tilværelsen på jorden eller fjernet fra samfunnet? Det ser ut til å være spørsmålet Bresson stiller i Mouchette.
Robert Bresson er en av mine favorittregissører. Han er et herlig motstykke til den hollywoodske filmretningen med Steven Spielberg som det grelle eksemplet. Der hvor Spielberg manipulerer følelsene våre med svulstig musikk og tåredryppende bilder, overlater Bresson følelsene våre til oss selv. Han beskriver hva som skjer, og hvordan du reagerer er avhengig av dine verdier, dine erfaringer og ditt nivå av empati. Musikk brukes minimalt, ansiktsuttrykk er flate og dialog er nesten ikke-eksisterende. Alle disse er verktøy for å kunne manipulere følelsene våre, men Bresson avstår fra dem i stor grad. Se og lær, Steven Spielberg!
Som overskriften tilsier, er historien om Mouchettes liv en lidelseshistorie. På grunn av familiesituasjonen med nyfødt baby og en dødssyk mor, blir uforholdsmessig mye ansvar lagt på Mouchette og lite kjærlighet blir henne til del. Faren er en egoistisk og streng mann, som ikke ser ut til å ta inn over seg hverken sin dødssyke kones behov eller sin nyfødte sønns behov. I dette miljøet skal Mouchette lære de voksnes verden og de voksnes seksualitet. Hun ser kjærlighet utspille seg på vrangsiden gjennom Mathieu og Arsenes kurtisering av Louisa, for øvrig filmes de to på helt lik måte, med like bevegelser i sin interaksjon med henne. Mouchettes første møte med seksualitet skal bli gjennom voldtekt. Selv oppfatter hun det som normalt og omtaler voldtektsmannen som sin elsker senere. Hun er forvirret og ukjent med hva sex og seksuelle relasjoner er.
Trafikken går tvers gjennom landsbyen, som en trussel mot landsbyens framtid. Den ligger tydeligvis mellom to byer, og er i ferd med å bli spist opp av dem. Senere skal trafikken høres, som en konstant påminnelse om disharmonien i landsbyen. Vi ser også landsbyen holdning til utroskap. Det er tydeligvis helt greit, og Mathieu oppfordres til å sette sin konkurrent på plass. Selv om han er gift, og konen sitter rett ved siden av og hører på. Absurd!
Det er mye ved Mouchette som ikke helt passer. For det første ser vi at hun har altfor store sko, tydeligvis arvet etter storebror, flere nummer for store. Neste gang vi legger merke til at noe ikke stemmer helt, er da hun synger i klassen. Hun klarer ikke å treffe tonen og blir straffet for det. Senere skal hun synge sangen perfekt, når det er viktigere. Mouchette betyr for øvrig «Lille flue», noe som ikke er flatterende.
Litt ut i filmen begynner Bresson å vise Mouchettes gryende seksualitet. Det starter med de tre jentene som turner på et rekkverk og viser undertøyet sitt. Neste gang er det en gutt som blotter seg for Mouchette. Hun snur seg bort, men snur seg tilbake for å få kastet et blikk på den nakne gutten. Etter å ha blitt voldtatt av Arsene senere, verdiger hun ikke gutten et blikk da han blotter seg igjen. Hun har blitt en annen jente, eller kanskje en kvinne.
Vi får ta tyren ved hornene og diskutere voldtektsscenen i filmen. Mouchette er i skogen og skal snart oppleve en natt som forandrer livet hennes. Uværet overrasker henne, og Arsene tar henne inn i hytten sin. Etter at han får et epileptisk anfall, tar Mouchette seg av ham og synger for ham. Det er her hun synger sangen fra skolen feilfritt, nå som det er viktig for å roe ned Arsene. Noe skjer mellom dem etterpå, og det ender med at Arsene har sex med Mouchette. Om det er en voldtekt kan diskuteres, Mouchette holder rundt ham etter en stund og virker med på handlingen. Vi er her i samme ubehagelige territorium som i Straw Dogs, hvor offeret gir inntrykk av å «like» å bli voldtatt. Forskjellen her er at offeret kun er 14 år, så vi slipper å gå inn i slike idiotiske diskusjoner som Sam Peckinpah la opp til på 70-tallet. Overgrep er det uansett.
Mouchette framstår som en blanding av eselet Balthazar og Marie i Au Hasard Balthazar. Lidelsen de går gjennom finner vi et ekko av hos henne. Voldtekten gjør noe med henne, hun forandres og blir brått voksen. Hun blir også mer tykkhudet. Opprørskheten slår ut kraftigere. Hun svarer faren sin og har andre små uttrykk for opprør som å gni søle ned i tepper der hun er på besøk. Den gamle damen kan ses på som den Mouchette ville ha blitt om hun ikke tok livet av seg. En outsider, ensom og forlatt.
Arsene har blitt viktig for henne, selv etter den fatale episoden. Da hun får høre at Mathieu lever, men at Arsene må i fengsel uansett, føler hun seg totalt forlatt. Moren er død, faren har hun et elendig forhold til og Arsene vil nå også forsvinne fra livet hennes. Hun ender opp med å ta livet av seg ved drukning. Vi ser henne rulle ned en skrent mot elven 3 ganger, og siste gang klarer hun å rulle ut i vannet. Vi ser det ikke, men hører det. Så ser vi elvebredden der hun havnet i vannet.
Bresson er en troende mann, og innrømmer at filmene kan leses som religiøse. Bilder og lyd skal løftes og omskapes til noe med mening. Frelse skjer før vi dør. Mouchette og byttet (hare og fugl) likestilles ved hjelp av musikk. Hun får frelse før hun dør.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Au Hasard Balthazar, L’enfance nue, The 400 Blows, Au Revoir les Enfants og Black Girl.
Øyeblikket: Mouchette viser glede to ganger i løpet av filmen. Den ene er da hun lager kaffe til familien sin. Den andre er da hun blir flørtet med av gutten mens hun kjører radiobil. Etterpå ser det ut som de skal møtes og prate sammen, men faren bryter inn og slår henne i ansiktet. All glede skal nektes Mouchette, og det ene øyeblikket av glede er drept. Tårene renner nedover kinnet hennes.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Et veldig fint bilde. Uskadet, skarpt, fin dybde, fin kontrast. Bildeformatet er 1.66:1. Lyden er klar og gjengir alle de små lydene greit. Lite dialog, lite effekter bortsett fra glass som klirrer, slag, kjøring og andre hverdagslige lyder.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2006 by film scholar, critic, and festival programmer Tony Rayns: Veldig fint kommentarspor. Mye tolkning, flink til å påpeke hvordan Bresson knytter scener sammen med like elementer. Mange av dem er vanskelig å få øye på, og fort gjort å tenke at man overtolker om man gjør det. Da er det godt å ha en ekspert som viser oss at det antagelig stemmer.
Au hasard Bresson (1967), a documentary by Theodor Kotulla, featuring director Robert Bresson on the set of Mouchette: Vi ser en streng Bresson instruere «modellene» sine. Han kalte dem ikke skuespillere, men modeller. Han var ikke ute etter skuespill, kun at de var modellen for visse holdninger eller handlinger. Bresson har fokus på hender og føtter. Ofte ser vi ikke ansikter. 31 minutter.
Segment of a 1967 episode of the French television series Cinéma, featuring on-set interviews with Bresson and actors Nadine Nortier and Jean-Claude Guilbert: Mouchette som skal være 14 år, spilles av en jente på 18 år. Guilbert mener man ikke trenger intelligens for å spille i Bressons filmer. Alt er bestemt på forhånd og enkelt å utføre. Han er den eneste som har spilt i 2 filmer av Bresson. 7 minutter.
Original theatrical trailer, cut by Jean-Luc Godard: Lenge nektet Godard for å ha laget denne traileren, før han til slutt innrømmet det. Den er meget spesiell, og ender med utsagnet «en film som er kristen og sadistisk». 1 minutt og 38 sekunder.
An essay by critic and poet Robert Polito: Et kort essay på 4 sider som knytter alle Bressons filmer sammen. Verdt å lese.
England – 1963 – Joseph Losey (svart-hvitt) –115 minutter – Psykologisk drama, maktkamp, klasse
Ulv i fåreklær
Nivå 1 (uten spoilers)
London 1960-tallet. Litt sent for personlig tjener selv i tradisjonstunge England. Tony (James Fox) har kjøpt eller arvet et hus i hovedstaden, og ser det som selvfølgelig at han må ha en tjener. Hugo Barett (Dirk Bogarde) søker og får jobben. Med det starter en maktkamp i huset.
Nivå 2 (med spoilers)
Tony har nettopp vært i Afrika, han er i det hele tatt veldig bereist. Han kommer tydelig fra «gamle» penger, han er rett og slett bortskjemt og har neppe jobbet en dag i sitt liv. Han er skrytende om sine reiser og hvilke land har vært i, og presser Barrett på hvilke retter han må kunne lage. Han skal ha en tjener som skal kunne gjøre alt mulig i huset. Barrett er alt dette.
Barrett er ytterst korrekt, i alle deler av sin gjerning. Men i åpningsscenen finner han Tony sovende, halvfull i en stol, når intervjuet egentlig skal foregå. Mens Barrett betrakter ham, uten selv å bli iakttatt, kan blikket tolkes som et utforskende og erotisk nysgjerrig blikk, om man vil. Mer legges ikke i det, men det åpner for en tolkning av resten av filmen med dette i bakhodet.
Cue tidenes raskeste antipati på film! Frøken Stewart kaster ett blikk på Barrett og bestemmer seg for at hun ikke liker ham. Det bunner like mye i en usmakelig klassementalitet som personlige preferanser, men de skal bli sterkere ettersom hun lærer ham å kjenne. Maktkampen mellom de to starter allerede den første dagen. Stakkars Tony befinner seg mellom barken og veden, halvhjertet støttende frøken Stewart og livredd for å miste den trofaste tjeneren sin. Han strekker seg til en liten reprimande der hvor frøken Stewart vil ha Barrett avskjediget. Hun tilhører overklassen og er vant til å skalte og valte med arbeidsfolk, som om de var leketøy.
Etter en passende tidsperiode foreslår Barrett at husholdningen trenger en hushjelp. Hans «søster» er ledig og skal bo i byen. Tony sier seg enig, og Vera blir ansatt. De opprettholder søster/bror-fasaden, men i virkeligheten er de elskere. Den djevelske Barrett smir en slu plan hvor han sørger for at Tony og Vera blir alene i huset mens han drar ut av byen. Vera forfører Tony, og nå har Barrett noe på Tony. Vera går fra seng til seng i tiden framover, med Tony lykkelig uvitende.
Dette foregår helt til filmens klimaks. Frøken Stewart og Tony kommer overraskende hjem og ser lys i Tonys rom. Når de låser seg inn hører de at Barrett og Vera har et alt annet enn søskenforhold på rommet hans. Tony konfronterer Barrett, men han står naken og selvsikker og rettferdiggjør sine handlinger. Hans eneste feil har vært å være på Tonys rom. Tony er fortvilet, Vera har knust hjertet hans. Men dette forstår ikke frøken Stewart. Tony kaster både Vera og Barrett ut.
Så går det en del tid. Barrett og Tony møtes tilfeldig på en pub. Barrett bedyrer sin uskyld, han ble manipulert av Vera. Han trygler om en ny sjanse, han mistrives så i sin nåværende stilling. Nok et hopp i tid: Barrett er tilbake i jobb for Tony. Denne gangen er det en helt annen dynamikk, nå som vi er kommet litt ut i den andre perioden i arbeidsforholdet. Det virker mer som to studentkompiser som deler hus. Eller et homofilt par. Oppvasken flyter, rot overalt og tomme flasker trillende på gulvet. Barrett styrer og klager på Tony. Tony har tydelige alkoholproblemer. Tony kaster ham ut og tar ham tilbake, de krangler og leker. Oppfatningen av forholdet deres, som de nå deler, er at de er gamle venner.
Vera dukker opp igjen. Fremdeles jobber Barrett og Vera sammen. Hun ønsker jobben tilbake, Barrett later som om han kaster henne ut. Hun oppsøker frøken Stewart og hevder Tony skylder henne penger. Hun sier også at hun elsker Tony fremdeles. Barrett lurer Tony til å drikke igjen, alltid en drink tilgjengelig som personlig tjener. Tony sklir inn i apati, Barrett styrer alt. Frøken Stewart forsøker å ordne opp, men ender med å kysse Barrett. Han ler høyt og får seg en på kjeften. Men det hele ender med at Vera og Barrett bor sammen i huset, med Tony redusert til en apatisk fyllik. Han har gått i oppløsning.
The Servant er et intenst psykologisk drama, med en maktkamp som med små skritt beveger seg framover. Samtidig er det en nydelig filmet og komponert film. Hvem sitter og hvem står? Hvem har overtaket? Hvem er høyest plassert i huset, øverst i en trapp? Alt dette er meningsbærende. Losey er mesteren av mise-en-scene. Filmene henter inspirasjon fra film noir og sosialrealisme.
Da Tony flytter inn i huset, må han pusse det opp, og han velger en smakfull renovering i typisk overklassestil. Senere fremstår huset mer kaotisk, før det ender i en vulgær og overlesset stil, som er Barretts smak og valg. Bilder er fjernet fra veggene.
Losey var besatt av speil i filmene sine, og det er bare å ha dette i bakhodet når man ser The Servant. Speilmotiver framstår i alle varianter, fra vanlige speil til koøye speil. Speil brukes ofte symbolsk for å vise at noen er fanget. Tony er en lat mann, og er ofte portrettert sittende eller liggende. Han vil serveres og vartes opp hele tiden. Men sittende og liggende er man også mer hjelpeløs enn den som står.
Losey var født inn i overklassen, inn i store, flotte hus. Men tidlig i livet hans tapte familien pengene sine, og Losey måtte jobbe for føden. Han ble tidlig politisk bevisst og endte med en kommunistisk verdensanskuelse. Dette førte til problemer i Hollywood. Han måtte flykte fra McCartys forfølgelser og ble svartelistet. Han endte i London. Det var først og fremst franske filmkritikere som oppdaget Losey. Selv så han på svartelistingen som en «blessing in disguise». Det fikk ham vekk fra Hollywood og standardfilmer. Loseys hovedtema i filmene sine var hvordan mennesker dominerer hverandre. Makt, penger, klasse, status.
The Servant handler mye om klasse. Tony er en institusjon som er utdøende, mens Barrett er på vei opp til et mer likestilt samfunn. Losey og Pinter fant hverandre på denne filmen. Pinter hadde stor interesse av temaer som makt, inntrengere og dominering. Da Vera forfører Tony, mister han mye av sin makt. Frøken Stewart ser denne maktforskyvningen, og liker ikke det i det hele tatt. Det er tydelig at Losey som den kommunisten han er, liker å se Barrett rive ned den privilegerte Tony. Barrett vil ha kontrollen. Men når han får den, vet han ikke helt hva han synes om den.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Safe, Personal Shopper og Lacombe, Lucien.
Øyeblikket: Trassen og obsternasigheten Barrett utviser når han og Vera blir tatt på fersken på Tonys rom. Det er slutt på at underklassen skal skamme seg, her blir Barrett symbol på en bevisst arbeiderklasse. Han står støtt i det, nekter å vike. Først er han naken uten å skjule seg (vi ser kun skyggen hans). Senere argumenterer han skamløst videre for sin sak.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack:
Bildeformatet er 1.66:1. Bildet føles litt flatt, det mangler dybde. Samtidig synes jeg trekk glattes ut, slik en dårlig TV gjør. Et rart bilde i så henseende. På plussiden må nevnes god kontrast og et rent og uskadet bilde. Lyden er veldig god med ren dialog.
Ekstramateriale
New program on director Joseph Losey by film critic Imogen Sara Smith: Hun er dyktig som vanlig, Imogen Sara Smith. Hennes videoessay er alltid informative. Lærer mye om filmen og folkene bak. 21 minutter.
Rare interview with Losey, conducted by critic Michel Ciment in 1976: Kun lyd, med dårlig lyd. Når man ikke hører alle ordene blir det krevende. Fikk ikke noe ut av dette. 29 minutter.
Interview from 1996 with screenwriter Harold Pinter: Den kjente manusforfatteren elsker regissører som Marcel Carne, Luis Bunuel, Sergej Eisenstein og Orson Welles. Glad i filmer som Grapes of Wrath, Ox-bow Incident og Un Chien Andalou. Han er også veldig begeistret for The Servant. 23 minutter.
Interviews with actors Dirk Bogarde, James Fox, Sarah Miles, and Wendy Craig: Morsomt å se skuespillerne eldre. Bogarde sier han er apolitisk og ikke brydde seg om at Losey var svartelistet. Så flere andre filmer han hadde laget og ble veldig fascinert. 8 minutter. James Fox virker gammel og ørlite surrete. Han har stor respekt for Losey, men har harde karakteristikker av ham. Han var negativ og paranoid på grunn av svartelistingen. Han skrøt aldri av noen, kommenterte bare hva som var feil. Aldri hadde han et fint ord til noen. 47 minutter. Det var Sarah Miles som spiller Vera, som fikk James Fox med i filmen. Han var kjæresten hennes. Sarah kom fra en posh familie, og de likte ikke filmen. De var rasende, mente hun hadde ødelagt sin karriere og familiens navn. Så kom de gode anmeldelsene, så da gratulerte de henne i stedet. 11 minutter. Wndy Craig spiller Susan Stewart. Skuespillerinnen ser på Susan som litt redd, og spesielt for Barrett. Hun kommer fra en familie litt under Tony, føler seg litt underlegen og sparker videre nedover. 6 minutter.
Trailer: Langsom. Veldig lekker trailer, men nok litt vanskelig å få tak i hva den handler om. 2 minutter og 46 sekunder.
An essay by author Colm Tóibín: Veldig fint essay. Lærerikt og reflektert.
Herr Badii kjører rundt i bilen sin på den iranske landsbygda, og tar kontakt med unge menn med et forslag de kan tjene penger på. Noen misforstår det for homoseksuelle tilnærmelser og ber ham dra seg bort. Men det er helt andre ting herr Badii har i tankene…
Nivå 2 (med spoilers)
Jeg kan ikke forstå annet enn at tittelen Taste of Cherry henspiller på historien som taxidermisten forteller i bilen sammen med hovedpersonen, herr Badii. Men han forteller en historie om hvordan han gikk vekk fra sine selvmordstanker etter å ha spist morbær. Av en eller annen grunn velger Kiarostami å velge kirsebær i filmtittelen i stedet for morbær. Kanskje jeg bare er dum nå som ikke skjønner sammenhengen. Poenget er at hverdagslige gleder kan gjøre at du ser verdien av å leve videre. Tror jeg.
Herr Badii kjører altså rundt i bilen sin og nærmest har en audition i bilen sin med haikere, som alle er unge menn. Han ønsker å finne den rette til å bistå seg med et ytterst delikat (og ulovlig) ærend ifølge islamsk tro. Han ønsker å ta selvmord, men trenger noen til å komme tilbake morgenen etter og begrave ham i henhold til islamsk skikk. De skal rope navnet hans og om han svarer, skal de hjelpe ham opp av hullet. Om han ikke svarer skal de kaste 20 spadetak med jord over ham i hullet.
En ung soldat virker som det mest lovende prospektet, men han får kalde føtter mot slutten. Herr Badii har blitt for intens, og det ender med at soldaten kommer seg ut av bilen og springer av gårde i retning garnisonen. Han er fristet av pengene, men det veier tyngre at dette er en handling det ikke riktig å hjelpe til med. Til slutt får han napp hos en eldre utstopper, en taxidermist. Av ære lover han å utføre handlingene, men først gjør han alt han kan for å overtale ham til å leve videre.
Badii forklarer aldri de fremmede mennene, eller oss, hvorfor han ikke vil leve lenger. Han appellerer til deres medmenneskelighet, «er du min venn?», men det hjelper ham ikke med å knytte bånd når han ikke deler sine beveggrunner. «Du kan ikke føle det jeg føler», er det nærmeste han kommer. Men er ikke det selvmotsigende? Om vi ikke kan sette oss inn i hva et annet menneske føler, hvorfor skal vi da føle empati nok til å hjelpe ham?
Etter hvert som herr Badii søker, blir landskapet enklere og enklere. Borte er de menneskeskapte tingene, det er kun veien igjen. Kanskje det symboliserer at herr Badii har bestemt seg, det er ingen motforestillinger igjen, veien er klar og tydelig. Landskap i Kiarostamis filmer er viet mye interesse. Han har ofte enkel handling i filmene, med komplekse karakterer. Landskapet er knyttet til poesi, som i bilder gjentas motsatt vei, som rim og rytme. Spenningen i filmen er knyttet til én problemstilling, som følges hele filmen gjennom.
Planen følges nå som Badii har fått seg en medhjelper. Han legger seg i hullet som skal bli hans grav, og ser mørke skyer passere månen, i noen fantastiske bilder. Så klippes det til filmteamet som har en pause, med hovedrolleinnehaver og regissør ta seg en røyk. Er det for å minne oss på at dette er en film og at livet fortsetter? Det får bli opp til hver enkelt. Roger Ebert var negativ til hele filmen, ikke bare slutten, som han mente kun var en påminnelse om at vi ser en film. Han om det.
Dette er en langsom film, som gir oss tid til å dvele ved temaet. Hva gjør livet verdt å leve? Har herr Badii noe av dette? Om du får noe ut av denne filmen, avhenger både av interesse for temaet og tålegraden din av Kiarostamis filmatiske stil. Hovedpersonen møter forskjellige etnisiteter på sin ferd, og Iran har mange forskjellige etnisiteter i landet. Kiarostami er ikke glad i action eller vold på film. Jeg kan aldri huske å ha sett et våpen eller en voldelig handling i noen av hans filmer. Det er mer enn nok spenning inne i hvert menneske.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Leaving Las Vegas, The Fire Within og Oslo 31.august.
Øyeblikket: Herr Badii leter opp taxidermisten for å forsikre seg om at han har forstått oppdraget sitt. Vi forstår at tvil og usikkerhet, angst og alvor herjer i kroppen hans. Men han er fast bestemt. Jeg synes sårbarheten hans er sterkt formidlet, ansiktet hans er nakent der han forsøker å få kontakt. Han har nok aldri følt seg så alene i sitt liv.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Nydelig bilde. Noen av scenene som filmes gjennom frontruten har en flott dybde i seg, virkelig som å sitte i bilen selv. Dette er en film som fester seg som rødbrun i minnet, da den hovedsakelig foregår i ørkenlandskap. Formatet er 1.66:1. Lydformatet er ukomprimert mono som gjengir dialogene fint. Og det er omtrent bare dialog på lydsiden.
Ekstramateriale
Project (1997), a thirty-nine-minute sketch film for Taste of Cherry that Abbas Kiarostami made with his son Bahman Kiarostami: Far og sønn Kiarostami spiller ut scenene vi senere skal se i Taste of Cherry. Noen ganger diskuteres løsninger på scener. Her får vi vite summen som tilbys selvmordshjelperen, 2 millioner rials. Det tilsvarer 460 kr i 1997, i dag ville det vært ca 810 kr. Ta med i betraktningen at det er 2,5 ganger billigere i Iran enn Norge. Så ca 2000 kr i dag for at vi skal forstå summen bedre. 39 minutter.
New interview with film scholar Hamid Naficy: Veldig informativt essay om Kiarostami og spesielt Taste of Cherry. Kiarostami lærte seg effektiv historiefortelling gjennom 150 reklamefilmer. Samtidig blander han det med langsomme tagninger og dveling. Filmen ble ignorert av staten, de anså det som den beste strategien. 17 minutter.
Interview from 1997 with Abbas Kiarostami, conducted by film scholar Jamsheed Akrami: Han liker ikke å diskutere sensur med vestlige medier. Dette er et iransk problem som de skal håndtere selv. Om ikke annet gjør sensuren han mer kreativ. Han forandrer ikke sin filmatiske filmstil etter vestlige festivaler. Det er filmens tema som avgjør stilen. Interessant intervju på 19 minutter.
Program from 2017 on Kiarostami’s use of landscape featuring film scholar Kristin Thompson: Dette er materiale som har blitt laget for Criterion Channel. Raskt sammendrag av hva som kjennetegner Kiarostamis bruk av landskap i filmene sine. 7 minutter.
Trailer: Veldig kort, og mest opptatt av å få frem omtaler av filmen fra anmeldelser og det faktum at den vant gullpalmen i Cannes. 1 minutt og 18 sekunder.
An essay by critic A. S. Hamrah: Fint essay som utfyller resten av ekstramaterialet godt.
USA – 1968 – Peter Bogdanovich (farger) – 90 minutter – Thriller, masseskyting
Våpen bak fasade
Nivå 1 (uten spoilers)
En ung mann går i oppløsning i én historie, mens vi følger den legendariske skuespilleren Byron Orlok promotere sin siste filmrolle i en annen historie. Den unge mannen, Bob, har ikke tenkt å forlate denne verden uten å ha bli lagt merke til.
Nivå 2 (med spoilers)
Bob er en tilsynelatende veltilpass all-american ung mann som lykkes i alt. Han har en fin kone, lever et ordnet liv sammen med sine foreldre og har tjenestegjort i militæret. Som alle amerikanere er han opptatt av våpen og jakt. Han har også tjenestegjort som skarpskytter. Filmen viser hvor stor del våpen er av det amerikanske dagliglivet. Det er våpenbutikker overalt. Dekor hjemme består aller mest av våpen på veggene. Bilder i hjemmet er omtrent ikke-eksisterende, men det som er, er av sønnen med våpen i militæret.
Bob spiser middag og ser TV med sin familie, tilsynelatende veltilpass. Middagsscenen med far, mor og kone ser ut som den kunne vært klippet ut fra et maleri av Norman Rockwell. Fargene i leiligheten er blå, grønn og hvit, kjølige farger. Samtalen går overdrevent jovialt og harmonisk. Men faren virker å ha et grep på resten av familien som virker usunt. Han fremstår som en subtil tyrann. Hans idé om et godt forhold til sønnen er at de skal drepe noe sammen. Ved å drepe hjort sammen, skal de knytte bånd. Kanskje ikke så rart at sønnen blir like syk som faren. Sønnen er konform til det selvutslettende, men ingenting forteller oss at det ikke er en harmonisk familie. Bortsett fra to ting. Den ene er Bobs forsøk på å snakke med sin kone om disse kronglete tankene han har. Dessverre avfeier hun dem, og det skal i praksis koste henne livet. Den andre er scenen fra skytebanen hvor Bob og faren skyter på bokser sammen. Mens faren er framme ved blinken, sikter Bob på ham og sannsynligvis leker med tanken på å drepe ham. Han får en skyllebøtte av faren for uvøren våpenbehandling og takler det på sedvanlig passiv-aggressiv måte.
Flere ganger er Bob innom våpenbutikker og handler våpen og ammunisjon. Bogdanovich viser hvor lett det er, og hvordan Bob ender opp med et bagasjerom med flere rifler, et knippe håndvåpen og store mengder ammunisjon. Den årvåkne seer kan se filmens tittel i en av våpenbutikkene. Bob sin forbrytelse er altså en vel overveid og planlagt ugjerning. Om kvelden tar han med seg et håndvåpen inn i huset, jeg tror det er en .38 kaliber revolver. Da konen vil gi ham et god morgen-kyss, trykker han inn avtrekkeren for første gang. Konen dør straks. Moren kommer løpende til og blir offer nummer to. En ung mann som leverer matvarer blir offer nummer tre. De to kvinnene blir lagt i sengen og redd over. Så fortsetter han på sin drapsturné.
Etter å ha skutt en mengde reisende på motorveien, rigger Bob seg til på en drive-in kino. Han forbereder seg i timevis, og begynner skytingen etter at filmen har begynt. Han skyter gjennom filmlerretet, rett mot bilene som står parkert. De som har kupélyset på, blir skutt. Etter at noen kinogjengere har blitt skutt, sprer det seg fort at alt lys må slås av. De er raskt klar over at en snikskytter er på ferde. Men lyden fra filmen, formidlet gjennom høyttalere du hekter på bildøra, gjør at Bob fremdeles har uvitende ofre å skyte på.
Parallelt med denne historien følger vi Byron Orlok, spilt av Boris Karloff, som egentlig spiller seg selv. Han er en gammel horrorskuespiller, en legende, men som nå er på overtid av sin karriere. Brått bestemmer han seg for å legge opp, han har nettopp fullført en film. Men han har avtaler for promotering, blant annet på drive-in kinoen Bob skal terrorisere samme kveld. Regissøren Sam Michaels, spilt av filmens regissør Peter Bogdanovich, trodde han hadde hyret Orlok også til sin neste film. Det kommer ikke til å skje, men Orlok går til slutt med på å møte opp på promoteringen om kvelden. Der skal han lete opp snikskytteren og slå han med flathånda i ansiktet og overlevere ham til politiet. Her knyttes de to historiene sammen.
Bob er basert på Charles Whitman, en slående lik ung mann som drepte 16 og såret 32. I 1966 skjøt han fra toppen av en høyblokk i universitetet i Austin. Whitman skjøt i 90 minutter, og det ble kringkastet direkte. Fremdeles refereres tårnet til som Whitman Tower. Han ble ikke tatt i live som i filmen, ellers er det mange likheter. Blant annet at han drepte sin kone og mor, og la dem i sengen etterpå. Det tyder på anger, eller respekt. Han var også en US marine. Whitman var klar over at han hadde syke tanker. Han skrev et selvmordsbrev hvor han ønsket at hjernen hans skulle obduseres for å se om det var et trekk med ham som skapte en massemorder. Da kunne man kanskje unngå slike hendelser i framtiden. Det tiåret, 60-tallet, var det 6 masseskytinger. Det var 50 masseskytinger bare i januar 2023…
Targets egen historie er en pussig en. Bogdanovich hjalp regissøren Roger Corman på en film, og Corman lar da Bogdanovich få regissere en egen film. Karloff skylder Corman to innspillingsdager, disse kan Bogdanovich få. «Ta 20 minutter fra Karloff-filmen «The Terror» pluss 2 dager med Karloff og 40 minutter egne scener, så har du en Karloff-film». Det naturlige utgangspunktet ville være at Karloff skulle spille en skurk, men den idéen gikk de til slutt bort fra. I stedet spilte han en karakter tett opp til seg selv.
Det var ikke lov å filme ved motorveien eller på motorveien. Da de spilte inn scenene på oljetanken ble det gjort uten lydopptak og i skjul. Det samme med motorveiscenene. Kamera rigget i bilene, walkie-talkie-kommunikasjon varslet når de skulle bli «skutt». Både hotellrommet til Orlok og hjemmet til Bob var spilt inn i studio. Og det var de samme kulissene, bare malt om!
Filmen ble kontroversiell. Både fordi det var så mange scener hvor vi så ting fra Bobs synsvinkel, og fordi det halvåret før filmen ble gitt premiere skjedde flere attentater. Martin Luther King og Robert Kennedy ble skutt og drept. Paramountstyret var delt i to angående det å slippe filmen. Noen ville skrinlegge den, andre ville få den ut så fort som mulig. Resultatet ble å lansere den med en advarselstekst.
Filmteamet løy for våpenbutikkinnehaverne. De sa at filmen skule handle om far og sønn som dro på jakt sammen, ikke at det var en antivåpen-film. Whitman hadde også sagt at han skulle skyte noen griser, slik Bob sier i filmen. Tittel var vanskelig å bestemme seg for. Before I die og Human targets var forslag fram til Bogdanovich foreslo kun Targets. 12 av 23 filmdager ble brukt på drive-in kinoen. Spar pengene til slutten av filmen, sa alltid Samuel Fuller. Han hjalp til med manuset uten å ville ha kreditt for det.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: We need to talk about Kevin, Elephant, Easy Rider, Ordinary People,
Øyeblikket: Skytingen på motorveien. Spesielt en scene hvor en passasjer kommer seg ut av bilen og forsøker å flykte. Hun blir skutt i ryggen, og det ser ekstremt troverdig ut. Måten det filmes på her, gjennom kikkertsikte, gjør at det føles som dette foregår på ekte.
Lyd og bilde
New 4K digital master, supervised by director Peter Bogdanovich, with uncompressed monaural soundtrack: En ekstrem lavbudsjettsfilm filmet med geriljametoder. Allikevel er det et kjempefint bilde! Gode, skarpe detaljer, flotte farger og kontrast. Filmkornmengden er absolutt godkjent og dybden i bildet likeså. Bildeformatet er 1.85:1. Lydsporet gjør jobben. All dialog er klar og lydeffektene absolutt godkjent. Noen av dem er i sin helhet lagt på i ettertid, det er imponerende. For eksempel er alle scenene fra toppen av oljetanken lydsatt senere.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2003 featuring Bogdanovich: Ganske bra. Innsideinformasjon fra produksjonen, og tanker rundt scenene fungerer bra.
New interview with filmmaker Richard Linklater: Veldig fint intervju. Linklater fremstår som samme type regissør som Bogdanovich var på 60-tallet. Sprekkfull av kunnskap om film, og deler gjerne med alle som vil høre. Heldigvis er Linklater mer informert om film fra andre steder i verden, og mer positiv til ikke-amerikansk film. 26 minutter.
Introduction to the film from 2003 by Bogdanovich: Samuel Fuller skrev egentlig om hele manuset til Bogdanovich, men ville ikke ha kreditt for det. Bogdanovich spiller en kar som heter Sam Michaels i filmen, etter Samuel Michael Fuller. Raust av Bogdanovich å gi Fuller æren for manuset, det hadde vi aldri fått vite om han ikke hadde fortalt det. 14 minutter.
Audio excerpts from a 1983 interview with production designer Polly Platt at the American Film Institute: 30 minutters rent lydintervju. Hun har en del interessante ting å komme med angående produksjonsdesign på lite budsjett. Litt streng angående Karloff, sier at den historien var verdiløs, og Karloffs to dager var en byrde å forholde seg til. Dette sier ikke Bogdanovich i sine intervjuer eller kommentarspor.
An essay by critic Adam Nayman and excerpts from an interview with Bogdanovich from Eric Sherman and Martin Rubin’s 1969 book The Director’s Event: Interviews with Five American Film-Makers: Fint essay om forskjellige aspekter ved filmen. Intervjuet med Bogdanovich er også fint, selv om mesteparten er dekket gjennom intervjuer i ekstramaterialet ellers.
Australia – 1980 – Bruce Beresford (farger) –107 minutter – Rettsak, krig, moral
Poet og morder
Nivå 1 (uten spoilers)
Boerkrigen (1899-1902): Tre australiere står tiltalt for henrettelser av boerkrigsfanger. Filmen er bygget opp som et rettsaldrama med tilbakeblikk til aktuelle hendelser. Basert på en sann historie.
Nivå 2 (med spoilers)
Boerkrigen startet med britenes ønske om mer innflytelse i Sør-Afrika. Nederlendere hadde et sterkt fotfeste der, gjennom befolkningsgruppen Boere (nederlandsk for bønder). Britene hentet inn militære forsterkninger for å presse gjennom sin agenda. Boerne satte et ultimatum, forsterkningene måtte returnere til England. Da det ikke skjedde, angrep boerne britene og Boerkrigen var et faktum. Forresten er Boerkrigen litt misvisende. Sør-Afrikakrigen er mer dekkende, siden både afrikanere og frivillige fra resten av verden deltok. Østerrike og Tyskland solgte våpen til boerne. Amerikanere og svensker kjempet på boernes side. Britene led store tap og boerne okkuperte flere britiske byer.
Filmen skildrer britenes inhumane krigføring korrekt. Både drap av fanger og konsentrasjonsleirene var fakta. Konsentrasjonsleirene var en britisk oppfinnelse som ble tatt i bruk for første gang under boerkrigen. Tusenvis av svarte afrikanere, boere, kvinner og barn døde av sykdom og sult i leirene.
Britene hadde en rigid måte å føre krig på, militær disiplin til siste åndedrag. Men boerne kjempet en geriljakrig, med alle midler. De hadde ikke uniform og alle i familien bidro. Britene visste ikke hvem som var fienden og hvem som var nøytrale. Bakholdsangrep, sabotasje, dynamittangrep, feller og svik var metoder som de måtte forholde seg til. Nettopp for å håndtere denne type krigføring ble det opprettet en ny avdeling i 1901, The Bushveldt Carbineers. Det besto av 40% australiere, kjent for sine problemer med disiplin og autoriteter. Men Breaker Morant (Edward Woodward) og Captain Hunt ledet avdelingen effektivt. Morant var selv engelsk, men hadde bodd i Australia siden ung alder. Breaker var kallenavnet han fikk siden han var god til å ri inn (break in) ville hester.
Captain Hunt og britenes krigsminister Lord Kitchener hadde et møte som skulle bli essensielt for historien om Breaker Morant. Lord Kitchener ga Hunt instrukser om at alle boerfanger skulle henrettes. Dette gjaldt også dem som ikke nødvendigvis ble tatt med britisk uniform på. Denne instruksen videreformidlet Captain Hunt til sin avdeling. Breaker Morant fulgte ikke denne instruksen til å begynne med, men etter Captain Hunts død skjedde det en dramatisk forandring i hans holdning til boere.
Captain Hunt ledet et angrep på en boeravdeling som var forventet å være skadet og utslitt. I stedet var det en godt forberedt og uthvilt avdeling som lå i bakhold. The Bushveldt Carbineers fikk ordentlig juling med flere døde og skadede. Captain Hunt var en av de døde. Da Breaker Morant fikk se hans gode venn, gikk det i svart for ham. Liket av Captain Hunt var skjendet i ettertid. Ansiktet var preget av merker av støvelhæler, nakken var brukket osv. Morant beordret avdelingen til hest etter et par timers hvile. Boerne skulle finnes. Funnet ble de, men et prematurt angrep blindet av hevntørst ga dårlig uttelling. Noen døde boere og en fange i Captain Hunts uniform ble henrettet, men flesteparten kom seg unna.
Dager senere overgir en gruppe boere seg med hvitt flagg. Samtidig ankommer den tyske presten Hesse leiren, som er eller, ikke er boersympatisør. Tyskland var kjent for å ha sterke sympatier for Boersaken og var på nippet på å involvere seg i krigen på boernes side. Morant beordrer den tredje tiltalte til å organisere en eksekusjonspelotong til å henrette fangene straks presten har dratt. Slik ble han en av soldatene på tiltalebenken.
Som filmen skal oppklare for oss, er det Handcock som tar på seg å drepe Hesse. Han setter av gårde en halv time etter at Hesse forlater leiren. Et presist skudd fra lang avstand gjør jobben. Australiere var som boere kjent for sine skytterferdigheter, det var en av grunnene til at de var ettertraktet i avdelinger som Bushveldt Carbineers. Handcock ordner seg alibi ved å overtale to boerkvinner til å skrive et brev til retten hvor de bekrefter at han var til sengs med dem da drapet skjedde. Retten må godta dette, selv om de rynker på nesen av oppførselen til en soldat i britisk uniform. Men det er ikke Handcocks moral som er på tiltalebenken her.
Filmen starter med rettsaken mot disse tre soldatene: Breaker Morant, Peter Handcock og George Witton. De to første skal ende opp med dødsstraff, mens den tredje får dødsstraff med øyeblikkelig benådning til livsvarig. Som endte med noen få år i fengsel før løslatelse. Rettsaken er så rigget som det går an. Storpolitikk er bakteppet. Tyskland er på nippet til å intervenere i krigen på Boernes side. Britene er lei av en krig som står i stampe og får negativ publisitet verden over. Tyskland har reagert på drapet på presten Hesse, og det kan blir dråpen som gjør at glasset renner over for dem. Hvordan kan britene få slutt på en krig som har blitt en hengemyr og står i fare for å eskalere til noe større, som første verdenskrig skulle 12 år senere?
For å få i stand fredssamtaler måtte de vise at de tok krigsforbrytelser på alvor. The Bushveldt Carbineers var en avdeling som besto av mange australiere, og alle de tiltalte var australiere. Det var et offer britene kunne leve med. Tyskerne sa seg tilfreds med symbolpolitikken og australierne var opptatt av å ikke provosere Storbritannia. De kunne også leve med dette.
Aktor hadde 6 ukers forsprang på forsvaret til de tre australierne. Forsvarsadvokat Thomas fikk én dag. Saken var forventet å bli avgjort fort, men forsvaret stakk kjepper i hjulene for dette. Det sterke forsvaret klarte å frikjenne dem for drapet på Hesse, som faktisk var en feil avgjørelse. Thomas ønsket også å stevne Lord Kitchener for retten, men en underoffiser ble sendt til rettsaken. Som i tillegg løy under ed.
Som sagt, dette spillet var avtalt på forhånd og ingen advokat kunne ha reddet de tre. Henrettelsen skal foregå allerede morgenen etter. Det gjaldt å få denne skampletten ut av verden så fort som overhodet mulig. Morant skrev et dikt denne siste kvelden før han skulle dø, og det får du opplest på slutten av filmen av Edward Woodward. I dette området i Sør-Afrika var det ingen store trær, så de dømte kunne ikke stilles opp mot et tre og skytes. De måtte sitte på hver sin stol. Begge avslo bind for øynene. Rett før salvene faller, roper Morant til eksekusjonspelotongen: «Shoot straight you bastards, don’t make a mess of it». Dette var korrekt ifølge vitner den gangen.
Den virkelige Breaker Morant var en skikkelig drittsekk, og en kjeltring. Han lurte og svindlet seg fram i livet. Han skrev dikt under navnet Breaker. Det meste var middelmådig, men det var absolutt gull å finne i diktsamlingene hans også. Morant var periodedranker, med regelrette sjøslag før han var sober en periode. Han møtte Hunt på permisjon i Australia, og blir overtalt til å bli med i Bushveldt Carbineers.
Morant sier i rettssaken at de forholdt seg til «Rule 303», når de tok stilling til boerfangene. Det viser til kaliberet på geværet de brukte: 0,303 (7,7mm). Altså geværets lov.
Boken filmen er basert på heter «Scapegoats of the Empire» og ble skrevet av George Witton, den tredje australieren som ble benådet fra dødsstraffen.
Dialogen i rettssalen er tatt rett fra rettsdokumentene. De finnes, selv om det hevdes at de gikk tapt. Beresford har hatt tilgang på dem. At briter drepte boerfanger er vel dokumentert. Britiske medier ga inntrykk av at det var ufarlige bønder som ble drept, men det var faktisk boerkommandosoldater som ble drept. Mediene var enige om at noen australiere kunne ofres for saken. Mange soldater som kunne ha vitnet til fordel for Morant og Handcock, ble sendt til tjeneste i India rett før rettssaken.
Beresfords manus ble slaktet av manuslesere ved de store Hollywoodstudioene, men ble Oscarnominert. Hans senere manus for Driving Miss Daisy led samme skjebne, men vant Oscar. Så han er litt skeptisk til hva de holder på med når de leser manus der borte…
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Paths of Glory, J’accuse, Judgement at Nuremberg, Mister Johnson og Witness for the Prosecution.
Øyeblikket: Jeg velger meg et av flere like øyeblikk fra rettsaken, som viser hvilken umulig oppgave forsvarsadvokaten har tatt på seg. Her er det ikke en nøytral gruppe mennesker som hører saken, men mennesker som skal ha et gitt resultat. Derfor kan de avvise som irrelevant, bevis som legges fram om at Lord Kitchener faktisk ga instruks om henrettelse av boerfanger. Selv om Morant og Handcock handlet utfra denne instruksen, er det altså irrelevant. Sjokkerende og absolutt ikke en rettsnasjon verdig. Det er flere slike øyeblikk gjennom filmen hvor advokat Thomas avfeies på sviktende grunnlag.
Lyd og bilde
New, restored 4K digital transfer, supervised and approved by director Bruce Beresford, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Et nydelig bilde! Fargene er dempet, noe som kler filmens uttrykk. Det går naturligvis mye i beige og jordfarger, med en fin, varm glød i jord og vegger. Filmkornet kravler flott i bildet, detaljene er sylskarpe, dybden imponerer og kontrast upåklagelig. Lyden er også veldig bra. Det er rik aktivitet i høyttalerne, men det er ingen filmmusikk i Breaker Morant. All musikk vi hører er fra korps som spiller i scenen.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2004 featuring Beresford: Ganske bra kommentarspor av regissøren. Små anekdoter om den virkelige Morant og hvordan det ble flettet inn i filmen er virkelig interessant.
New interviews with Beresford, cinematographer Donald McAlpine, and actor Bryan Brown: Dette var filmen som ga filmfotograf McAlpine inngang til de virkelig store filmene. Gå inn på IMDB og se hvilke filmer han har hatt foto på. Imponerende. Brown valgte å spille Handcock som ekstra antiautoritær. Hvis alle startet med venstre fot i marsj, startet han med høyre. Beresford hevder det fantes 4 manus om en film om Morant, men han endte med å skrive sitt eget, basert på et av de tidligere. Morant ble kjent for australierne etter filmen. Saken Morant/Handcock dempet entusiasmen for britene. 30 minutter.
Interview with actor Edward Woodward from 2004: Dette var Woodwards beste filmopplevelse. Det sier ikke lite, siden han hadde hovedrollen i en av mine favorittfilmer, The Wicker Man. Woodward går langt i å antyde at Morant var en røffere mann enn i filmen, han var rett og slett en jævel. 16 minutter.
New piece about the Boer War with historian Stephen Miller: Fin bakgrunnsinformasjon om krigen og politikken bak. 16 minutter.
The Breaker, a 1973 documentary profiling the real Harry “Breaker” Morant, with a 2010 statement by its director, Frank Shields: Grei dokumentar, men ikke veldig godt laget, og ikke all verdens relevant for filmen. 54 minutter.
Trailer: Veldig fin, men litt pompøs fortellerstemme. En film du får lyst til å se. 2 minutter, 31 sekunder.
An essay by film scholar Neil Sinyard: Informativt essay, en god oppsummering av filmen, historien og tiden.
USA – 1947 – Robert Montgomery (svart-hvitt) –101 minutter – Film Noir, moral
Den meksikanske måten
Nivå 1 (uten spoilers)
«Lucky» Gagin (Robert Montgomery) ankommer San Pablo i Mexico for å konfrontere Frank Hugo angående kompisen Shortys død. Gagin sitter på bevis som kan sende Hugo i fengsel i lang, lang tid. Han vil presse ham for penger. Samtidig er en agent fra amerikanske myndigheter (Retz) også på jakt etter Hugo.
Nivå 2 (med spoilers)
Ride the Pink Horse er en undervurdert film noir. Den har alle ingrediensene til en god film noir, men våger også å bryte med de strenge konvensjonene. Filmen er bygget på en bok av Dorothy Hughes, en like undervurdert forfatter. Hun løftes frem som like god som Cain og Chandler av ekspertene på kommentarsporet, men ble oversett på grunn av at hun var kvinne.
Det er mange gode film noir i Criterion Collection, og denne er blant mine favoritter, men i godt selskap: Night and the City, The Killers, Pickup on South Street, Sweet Smell of Success, Rififi, The Naked City, Brute Force, The Naked Kiss, Kiss Me Deadly, Detour, Aphalt Jungle, Gilda, Blast of Silence, In a Lonely Place og ikke minst Double Indemnity.
Lucky Gagin er en krigsveteran som tjenestegjorde sammen med Shorty. Frank Hugo er en krigsprofitør som ble vraket på grunn av dårlig hørsel. Han har et state of the art høreapparat som viser at han har god råd. Men Gagin forakter mannen, og vet at han fikk Shorty drept. Gagin sitter på bevis for at Hugo er en kjeltring, og vil presse ham for 30 000 dollar. Hvis ikke blir bevisene overlatt til statsetterforsker Retz. Hugo har både butler og håndlangere, og har lagt til seg en verdensvant og maktarrogant væremåte.
Gagin har dratt til den meksikanske landsbyen San Pablo for å møte Hugo. Han er en iskald og uttrykksløs mann, men med en fortid som ikke gjør ham fremmed for kjeltringer som Hugo. Han skal begi seg ut på en reise fra det kyniske og brutale livet han har levd, til å møte mennesker som har varme og omtanke for ham. Mexico er viktig i film noir, det er stedet alle flykter til. Ofte fremstilles det som lovløst land. Gagin er negativ til den meksikanske kulturen til å begynne med, men knytter seg til den etter hvert. Barbesøket med Pancho er starten på Gagins indre reise. Pancho tjener sine penger på karusellen, 10 cent pr tur. Men han er fornøyd med lite. Så lenge han har venner er han tilfreds.
Dette må være den eneste film noir som ikke involverer bilkjøring. Vår mann ankommer i en Greyhoundbuss, og siden beveger alle seg til fots. På stasjonen låser han filmens McGuffin inn i et skap. Han finner fort ut hvor Frank Hugo holder til og slår ned butleren hans i kjent film noir stil. Vi får bare leve med at et slag til magen sender butleren inn i en 20 minutters bevisstløs tilstand. Etter det møter han Pila, en troskyldig ung kvinne som er fascinert av ham. Han opplever henne som pussig, og vifter henne vekk helt til han plutselig forstår at hun er en spesiell sjel med mye godt i seg. Både Pila og Pancho smelter den harde rustningen han har på seg etter et røft liv både i krigen og det kriminelle livet siden. Pilas troskyldighet og Panchos raushet og humør er fremmed for Gagin. Dette er egenskaper som demonstreres uten baktanker og ønske om egen vinning. Motstykket til Pila og Pancho er selvfølgelig Frank Hugo, men kanskje aller mest Marjorie eller Gagin selv.
Gagin er hovedpersonen i filmen, men etter timesmerket forskyves dette til Pila og Pancho. Gagin blir mer og mer hjelpeløs utover i filmen. Når slutten kommer er han som en zombie, totalt ute av stand til å forklare og forsvare seg. Knivhugget i ryggen har sendt ham inn i en feberdøs, med hallusinasjoner og manglende kognitive evner. Pila har hele filmen vært hans hjelper og beskytter, sammen med Retz og Pancho. Pancho ofrer seg for en mann han nettopp har møtt, han tar en skikkelig dose juling ved karusellen av lakeiene til Frank Hugo. Luckys umiddelbare reaksjon på denne oppofringen er å tilby Pancho penger. Og det til en mann som nettopp har fortalt at han er lykkeligst uten penger. Men det er vel umulig for en amerikaner å forstå.
Er film noir en sjanger eller en stemning? Jeg tenker at det er en stemning. Film noir kan omhandle mange temaer, plasser og tider, men det er en del filmtekniske grep og stemning som plasserer filmen der den hører hjemme. Ride the Pink Horse er en film noir, men tøyer begrepet. Gagin kommer fra ingensteds og drar til ingensteds. Pancho er en uvanlig karakter, uselvisk og varm. Filmens verdenssyn er anti-noir, med at så mange er gode hjelpere rundt den kyniske hovedpersonen. Det stilles opp et galleri med erketyper og stereotyper, men alle brytes ned. Det er en veldig progressiv film.
Karusellen er symbol på livet og livsglede. Når den er full av barn er symbolet spesielt kraftfullt. Barna tilfører uskyldighet og liv. Karusellen som spinner kan også symbolisere skjebne. Vi har en femme fatale i filmen også, det uvanlige er at hun ikke er romantisk involvert med hovedpersonen. Hun heter Marjorie, og er en bedragersk og farlig kvinne. Hun er iskald når hun lokker Gagin ut i smuget for å bli knivstukket. Gagin får betale for å ha avvist hennes forslag til å lure Frank Hugo.
Pila, Pancho, Retz og Gagin er arbeiderklasse eller lavere, mens Frank Hugo tilhører overklassen, de velstående. Han har bare forakt til overs for Gagin som kun presser ham for 300 000 kr. Han burde gått for 3 millioner. Klasseproblematikken er sentral i Ride the Pink Horse, sammen med det moralske dilemmaet. For Frank Hugo handler det kun om å spise eller bli spist, og han har ikke noen forutsetninger for å forstå hvordan han kunne bli så utspilt av en mann med god moral. Da Gagin gir beviset til Retz, tror ikke Hugo sine egne øyne. Hvordan kan noen si fra seg penger med overlegg? Det kunne han ikke forestilt seg i sine villeste fantasier, og dermed går ferden rett i fengsel. Hugo har et høreapparat. Han er døv for lyder, men han er også døv for moral.
Slutten er åpen for tolkning. Faktum er at Gagin og Retz forlater Pancho og Pila, og drar hjem til USA. Er det en lykkelig eller ulykkelig slutt? Ingen vet. Pila forlates av en mann hun nok kunne tenke seg å være sammen med videre. Men hun er nå senter for oppmerksomhet, hun blir historiefortelleren med kontroll over sitt narrativ. Hun griper anledningen begjærlig, forteller de andre meksikanerne med glød om alt hun har gjort det siste døgnet. Kun med to korte glimt av vemod mens Gagin forlater landsbyen…
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Touch of Evil, Night and the City, Kiss Me Deadly og Double Indemnity.
Øyeblikket: Lucky Gagin er knivstukket og viderekommen hva feberinfeksjon angår. Han hallusinerer, men har et instinkt som fører ham til Frank Hugos dør. På en eller annen måte vet han at han skal ha penger av denne mannen. Han er så omtåket at han tror på Hugo da han sier at han har 30 000 dollar i hånden, men klarer ikke å huske hvor han har sjekken, filmens MacGuffin. Godt skuespill av Montgomery formidler en mann som tomme for tomme forsøker å huske sin nære fortid, uten å lykkes. Det hjelper ikke noe særlig å slå ham i hodet, heller.
Lyd og bilde
New 2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Et absolutt nydelig bilde! Filmen er fra 1947, og har en fantastisk kontrast, ingen synlige skader, fin dybde og mengde filmkorn. Og masse detalj i bildet. Formatet er 1.37:1. Lyden er altså ukomprimert mono, og er kjempebra. Mye lyd i bakgrunnen, men dialogen er klar i forgrunnen.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring film noir historians Alain Silver and James Ursini: Et spor på det jevne, sånn passe interessant. De holder praten gående, men det hele blir litt tørt. Ikke nok spennende opplysninger eller smarte tolkninger for min smak.
New interview with Imogen Sara Smith, author of In Lonely Places: Film Noir Beyond the City: Imogen Sara Smith er alltid interessant å høre på, men hun klarer ikke helt å være på topp her. OK, men har hørt henne bedre. 20 minutter.
Lux Radio Theatre adaptation of the film from 1947, featuring Robert Montgomery, Wanda Hendrix, and Thomas Gomez: Hørespillet virker som å være ganske likt filmen, men noe komprimert. 60 minutter.
An essay by filmmaker and writer Michael Almereyda: Fint essay, det beste ekstramaterialet denne gangen. Om filmen, om produksjonen, om regissøren og tiden.
USA – 2006 – David Lynch (farger) –180 minutter – Psykologisk thriller, horror, identitet
Sinnets indre rike
Nivå 1 (uten spoilers)
Nikki Grace (Laura Dern) får sin livs drømmerolle i en storfilm. Hun skal spille mot Devon (Justin Theroux). Men det skal fort bli en forvirende opplevelse for både hun og oss som publikum. Hvem er hun? Er hun skuespilleren eller karakteren i filmen? Eller en helt annen kvinne?
Nivå 2 (med spoilers)
Undertittelen til denne filmen er «A Woman in Trouble». Vi er på en reise i det ubevisste, med skiftende identiteter og undertrykte traumer. Som med omtrent alle David Lynch sine filmer, går ikke alt helt opp til slutt. Det rasjonelle må vike for fantasien og det mystiske. Derfor vil denne omtalen av Inland Empire ikke forsøke å forklare hva som skjer i filmen, men heller liste opp relevant informasjon som kan hjelpe deg til en egen tolkning av en film uten en entydig historie.
Rammen rundt filmen er at skuespillerinnen Nikki Grace får en ettertraktet filmrolle. Rollefiguren Susan strever med sitt forhold til Billy. Og til sist er det en prostituert som arbeider i et røft miljø på gata. Som en skygge av disse kvinneskjebnene eksisterer en polsk ung kvinne i randsonen av deres liv.
Inland Empire leker med tid og rom. Et eksempel på dette er under besøket av den polske naboen. Mens hun prater med Nikki, peker hun mot en annen sofa og sier «om dette var i morgen, ville du sittet der». Så ser vi sofaen, og der sitter Nikki og mottar beskjeden om at hun har fått rollen. Betyr det at vi nå er både i dag og dagen etter?
Jeg starter med et utdrag fra essayet som jeg føler kan inneholde nøkkelen til hele filmen. Husk hva den polske naboen forteller Nikki på begynnelsen av filmen («A little boy went out to play. When he opened his door, he saw the world. As he passed through the door he caused a reflection. Evil was born and followed the boy. A little girl went out to play. Lost in the marketplace as if half born. Not through the marketplace, but the alley behind the marketplace. This is the way to the palace»).
Lynch: What is kind of incredible is that there are, like quantun physics now says, ten dimensions of space and one dimension of time – that’s what they’ve come up with. Ten dimensions of space – what does that mean? There’s a field of relativity; it has a surface, and it has depths. There are, like they say, worlds within worlds within worlds – just unbelievable stuff going on in the field of relativity. And that’s all real interesting, but as Maharishi says, that’s only «the marketplace». You og through the marketplace, and it’s real interesting, but there are lots and lots of chances to get waylaid and even og backwards and get lost, get in trouble. Maharishi always says capture the fort, and then all the territories are yours – so get to the palace, get to the palace, and then you own all that you survey. «Get to the palace» means transcend, get to the deepest level, and Nikki Grace isn’t getting there. Nikki Grace is somewhere else, and she does experience different kinds of things.
Sees virkeligheten slik den virkelig er når den betraktes gjennom et hull i et tøystykke?
Unge kvinner kommer til Hollywood for å bli filmstjerner, men ender ofte i prostitusjon eller pornoindustrien.
En mann snakker polsk til Nikki. Mener hun later som hun ikke forstår. Er hun da Nikki? Eller Susan? Eller en polsk prostituert?
Har Nikki et forhold til Devon? Eller Susan til Billy? Hvorfor blir Billys kone til en polsk prostituert?
Nikki ser seg selv som en hore.
Billys kone (som prostituert) stikker ned Nikki (som prostituert). Er alt en fantasi hos en prostituert, hvor hennes kolleger danner karaktergalleriet?
Laura Dern spiller 3 forskjellige kvinner, eller fasetter av samme kvinne. Slik Kyle Maclachlan i Twin Peaks 2. En kvinne inni en kvinne inni en kvinne. Den prostituertes tenner er dårlige, av fattigdom og dårlige livsvalg (meth). Er hun the Woman in Trouble?
Handler filmen om å dø, reisen mot døden?
Dette er fjerde eller femte gangen jeg ser Inland Empire, og jeg føler meg mer usikker enn noen gang. Jeg følte jeg hadde grepet på den tredje gang jeg så den, men nå fremsto den mer kaotisk igjen. Kanskje den rett og slett ikke holder seg så godt? Jeg kjente at den ikke fenget meg så mye denne gangen, og jeg har vært veldig opptatt av Inland Empire før, nesten litt besatt. Litt trøst i at Laura Dern og Justin Theroux ikke aner hva filmen handler om.
Slutten på filmen er som en kavalkade over David Lynch sin filmkarriere. Vi ser skuespillere/karakterer fra Mulholland Drive og hint til flere andre filmer. Blant annet står en mann og sager på en stokk (Twin Peaks). Visste Lynch allerede da at dette skulle bli hans siste film?
David Lynch promoterte Laura Dern som Oscarnominert for sin rolle ved å sette seg ved veikanten sammen med en ku og en plakat, «For your consideration, Laura Dern». Ved hjelp av internett ble det en slagkraftig kampanje, selv om den ikke holdt helt i mål. Det var uansett det han hadde råd til.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Mulholland Drive, Lost Highway, Fear X, Blue Velvet og Shutter Island.
Øyeblikket: Den prostituerte Nikki dør. Hun kaster opp blod på Hollywood All Star. En annen prostituert trøster henne: «You’re dying, is all». No More Blue Tomorrows. Hun tenner en lighter og lyser for henne mens hun dør. Hun var en hore, lagde seg en filmstjernefantasi. Så slår den sprekker. Hun dør, men det viser seg at det var en filminnspilling.
Lyd og bilde
New HD digital master, made from the 4K restoration supervised by director David Lynch, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio and uncompressed stereo soundtracks, newly remastered by Lynch and original rerecording mixers Dean Hurley and Ron Eng: Et helt grusomt bilde. Uskarpt, kornete og med masse «edge enhanchment», som skaper stygge, hvite linjer langs konturene av objekter. Jeg har hatt flere DVD-utgaver av Inland Empire før, men jeg kan ikke huske at det var så elendig bilde som på denne blurayen. Antagelig er det en type film som ikke blir bedre i høyere oppløsning, men verre. Som Berlin Alexanderplatz bluray-utgaven. Bildet er rett og slett verre enn en VHS. Formatet er 1.85:1. Inland Empire var filmen der Lynch gikk over til digitalt kamera, og sverget at han aldri ville tilbake til film. Lyden er rik og flott, med masse aktivitet i bakhøyttalere. Dynamisk og spennende lydbilde.
Ekstramateriale
Two films from 2007, LYNCH (one) and LYNCH2, by blackANDwhite, the makers of David Lynch: The Art Life: LYNCH (one) er en dokumentar på 85 minutter. Her er det lite å hente opp mot Inland Empire, mer om Lynch sin kunstneriske arbeidshverdag. LYNCH2 er mer interessant for oss selv om den kun varer i 30 minutter. Vi ser Lynch jobbe med skuespillerne og ha sinneutbrudd når de er ubrukelige.
New conversation between actors Laura Dern and Kyle MacLachlan: Dette er det mest matnyttige på ekstramaterialet ved siden av heftet som følger med. Selv om Lynch aldri hjelper oss med å forstå filmene hans, betyr ikke det at skuespillerne aldri gjør det. Denne samtalen på 32 minutter gir oss flere hint om hvordan vi kan angripe filmen.
More Things That Happened, seventy-five minutes of extra scenes: Noen av disse scenene er virkelig utbroderende, med lange monologer av Laura Dern. Men jeg vil ikke si de hjelper oss særlig med å forstå Inland Empire bedre. 75 minutter.
Ballerina, a 2007 short film by Lynch: En kortfilm om en danserinne, med typisk eksperimentell Lynchmusikk. 12 minutter.
Reading by Lynch of excerpts from Room to Dream, his 2018 book with critic Kristine McKenna: Jeg har aldri likt disse utdragene fra Room to Dream, som ofte handler om Lynch sin tilnærming til skulptur og billedkunst. 15 minutter.
Trailer: En kjemperar og ekstremt kort trailer på kun ett minutt. En trailer for Lynchinnvidde. Det holder for dem.
Excerpts from Richard A. Barney’s book David Lynch: Interviews: Veldig fint essay!
USA – 1973 – Brian De Palma (farger) –92 minutter – Horror, thriller
Dominique og Danielle
Nivå 1 (uten spoilers)
Phillip (Lisle Wilson) og Danielle (Margot Kidder) dater da eksmannen dukker opp og forsøker å ta henne med hjem. Phillip ber ham dra. Når de kommer hjem til henne, ser de eksmannen parkert utenfor. Phillip later som han drar hjem for å riste av seg eksmannen, før han kommer tilbake. Inne i leiligheten hører han Danielle krangle med sin tvillingsøster ute i gangen…
Nivå 2 (med spoilers)
Phillip finner ut at Danielle har bursdag, og kjøper kake med gratulasjoner til Dominique og Danielle. I det han holder den fram til Danielle, tar hun kakekniven og stikker ham to ganger i skrittet og én gang i munnen. Tydelig budskap der altså. Phillip klarer å klore seg bortover gulvet til et vindu før hun hogger ham gjentatte ganger. Med sitt eget blod skriver han et budskap som Grace (Jennifer Salt) i naboblokken ser mens han dør.
Grace er journalist i Staten Island Panorama. Hun blir oppriktig opprørt og varsler politiet, samtidig ser hun dette som sin mulighet til å gjøre et scoop. Hun blir med politiet inn i leiligheten, men alt er vasket og liket gjemt i sovesofaen. Danielle er avvæpnende og sjarmerer et politi som har et anstrengt forhold til journalisten Grace fra før. De ønsker ikke at hun har rett og sier seg fort ferdig med undersøkelsen. Danielle avviser at hun har en tvillingsøster, men Grace har sett kaken med begge navnene på. Dessverre blir den ødelagt.
Grace leier en privatdetektiv som tar seg inn i Danielles leilighet. Han får bekreftet at liket er i sovesofaen, men må komme seg ut da et firma kommer for å fjerne sofaen. De følger etter flyttebilen. Detektiven har også fått med sykehusjournalen om tvillingen som Danielle hadde i leiligheten sin. Den fører Grace til en journalist som har jobbet med tvillingsaken før.
Filmen starter med en effektiv intro som viser 2 fostre i magen på ultralydbilder. Som tittelen forteller oss, er forholdet mellom de siamesiske tvillingene Danielle og Dominique essensiell for historien. De gjennomgår en operasjon i nær voksen alder for å skilles, men Dominique overlever ikke. Motivet for operasjonen kan synes uklart, men legen som opererer dem har et forhold til Danielle. Kanskje er det ikke bare tvillingenes ve og vel som er hans motivasjon.
Det viser seg at Danielle ikke klarer å håndtere tapet av søsteren Dominique. Hun pleide å være like snill som Dominique var slem. For å føle at søsteren fremdeles lever, blir Danielle søsteren med jevne mellomrom. Det var i et slikt øyeblikk hun drepte Phillip. Krangelen med søsteren i gangen var et annet. I scenen hvor Grace blir tvangsinnlagt og dopet ned, får vi ta del i hennes hallusinasjoner. Her ser vi Grace som Dominique mens hun er sammenkoblet med Danielle i hoften, og Danielle har et forhold til Emile. I en annen scene ser det ut som det er Grace som har forhold til Emile. Hun blir også utsatt for indoktrinering, ved at setninger repeteres til de blir en sannhet i hodet hennes. «Det er intet lik, og derfor intet mord». Denne setningen skal hun overraskende framsi til politiet på slutten av filmen, helt uten motforestillinger. Politiet tolker det som hevn for at de ikke trodde på henne angående liket.
New Hollywood er kanskje min favorittperiode innen film, med så mange interessante og gode filmer laget av dyktige regissører med noe på hjertet. Brian De Palma er i særstilling den New Hollywood-regissøren jeg liker minst, og han har heller ikke én film som skiller seg ut som et mesterverk. For meg blir han aldri interessant på noen som helst måte. Jeg synes filmene hans skjemmes av konstant dårlig skuespill, en kjip 80-talls estetikk uansett når filmen er laget, slibrighet og en påtvungen Hitchcockkopiering som kun blir hjelpeløs. Putt på en emmen følelse når det gjelder skildring av kvinner i flere av filmene, så sitter man igjen med en samling filmer jeg gjerne unngår. Men Sisters er faktisk en av de bedre, selv om man lurer på hvorfor en stor rolle som Danielle havner hos en skuespillerinne som Margot Kidder. Å ja, som vanlig var hovedrolleinnehaveren kjæreste med De Palma. I rettferdighetens navn skal det sies at Jennifer Salt i rollen som Grace gjør en god rolletolkning.
På tiden denne filmen ble laget, bodde mange av New Hollywood-personlighetene i huset til Jennifer Salt, i en kreativ atmosfære. De Palme, Spielberg, Harvey Keitel, Scorsese og Paul Schrader var del av miljøet. Det boblet og sydet og flere manus ble født der.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Dead Ringers, Dressed to Kill og Raising Cain.
Øyeblikket: Da Grace blir lagt inn på klinikken. En snartenkt Emile beordrer pleieren til å ta kontroll på deres nye pasient. Grace sine protester høres bare ut som typiske bortforklaringer fra psykiatriske pasienter, som ingen god pleier vil gå på. Dermed går Grace fra å være i kontroll og på offensiven, til å miste kontroll over sin egen kropp i løpet av sekunder.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, approved by director Brian De Palma, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Godkjent bilde, men ikke noe man blir imponert over. Rent og uskadet bilde, men lite spenstig regi gir ingen wow-faktor. Formatet er 1.85:1. Lyden er fin i dialogen og det er ikke så mye annen aktivitet i høyttalerne.
Ekstramateriale
New interview with actor Jennifer Salt: Godt nytt intervju med Salt. Hun forteller at filmen ikke ble så godt mottatt. De Palma jobbet i sin egen nisje av horror. Nesten alltid mye galskap i filmene hans. 24 minutter.
Interviews from 2004 with De Palma, actors Bill Finley and Charles Durning, editor Paul Hirsch, and producer Edward R. Pressman: Meningen bak knivstikkene i skrittet på Phillip er hevn for at han ligger med Danielle. Hogget i munnen er for å få ham til å slutte å prate. De Palma mener at splitscreen virker i meditative scener, altså der du har tid til å reflektere. I actionscener fungerer det ikke. Uansett bryter det illusjonen i historien, rykker deg ut. 26 minutter med fine intervjuer.
Audio from a 1973 discussion with De Palma at the American Film Institute: Sorry. For dårlig lyd for meg til å høre. Spørsmål som ikke kan høres, forskjellig volum på de som prater. Jeg ga opp. Går i hele filmens lengde.
Appearance from 1970 by actor Margot Kidder on The Dick Cavett Show: Ikke et ord om filmen. Mye fjas med en tvangssexy Margot Kidder. 9 minutter.
Photo gallery and radio spots: Slideshow som går av seg selv. Mye svarthvitt, deretter farger. Med dramatisk musikk. 11 minutter. Radio spots på 3 minutter og 30 sekunder. Advarsel om dramatisk virkning på deg som publikum. Veldig overdrevent og komisk. «Special shock recovery period after screening to regain your composure».
An essay by critic Carrie Rickey, excerpts from a 1973 interview with De Palma on the making of the film, and a 1973 article by the director on working with composer Bernard Herrmann: Frenzy og Sisters kom samtidig, men De Palmas film var mer hitchcock enn Hitchcocks film. Sisters nikker til Rope, Vertigo og Rear Window. De Palma påpeker likheter med Psycho: Hovedpersonen blir drept, noen andre overtar. Han ville lage en Hitchcockmodellert film. I siste essay forteller De Palma en morsom historie om komponist Bernard Herrmann. Musikken var det dyreste ved Sisters.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, Bluray og 4k serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1300 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en Magnetar UDP 900 mk II sonefri spiller til DVD, Bluray og 4k. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha RX A3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions DVD og Blu-ray filmer er region 1 og A, så du trenger en sonefri DVD/Blu-ray spiller. 4k er sonefri.
