Ved en maskinell feil iverksettes et atomangrep på Sovjetunionen. 5 amerikanske fly med atombomber er på vei mot Moskva. Ordren er kommet mekanisk på en kommunikasjonsenhet (Fail Safe) i flyet. Pilotene er trenet i å ignorere muntlige ordrer på sambandet i etterkant. De kan være noen som imiterer presidenten. De vil aldri la seg stoppe når ordren først har kommet.
Nivå 2 (med spoilers)
Fail Safe har en fortelling som sammenfaller kraftig med Dr. Strangelove, or How I Stopped Worrying and Learned to Love the Bomb. Sistnevnte er basert på boka Red Alert, mens Fail Safe er basert på romanen, nettopp, Fail Safe. Disse to bøkene er veldig like, så like at boken Fail Safe ble saksøkt for plagiat. Det var Colombia Studios som saksøkte og saken ble løst ved forlik. Forliket innebar at Colombia endte opp med begge filmene, og lanserte Fail Safe et halvår etter Dr.Strangelove. Selv om begge filmene var ferdigstilt samtidig. Fail Safe gikk i en 100% seriøs og alvorlig retning, en politisk thriller med en dommedagsfølelse hengende over seg. Dr.Strangelove valgte parodi og satire som form, og lykkes like bra med det.
Premisset for Fail Safe er om en atomkrig kan startes ved et uhell. Og hvordan vil det utarte? I Fail Safe følger vi situasjonen fra 4 forskjellige «rom». Pentagons War Room, presidentens bunker, cockpiten på det ene bombeflyet og kommandosenteret. Alle fire rommene har en konflikt i større eller mindre grad. Fra den milde diskusjonen med co-piloten i cockpiten via presidentens telefonkontakt med den russiske statsministeren og kommandosenteret hvor en general forsøker å gjøre kupp, til War Room hvor den kompromissløse krigshisseren Dr. Groeteschele herjer. Heldigvis uten å lykkes.
Dr. Groeteschele var basert på Herman Kahn, eller ungarske Edward Teller, to aggressive militære strateger som fremmet tanken om at en atomkrig kunne vinnes om man var villig til å akseptere store tap av liv. I Fail Safe spilles han av Walter Matthau, på en urovekkende og kynisk måte. Han argumenterer rasjonelt, men blir intens om han blir utfordret. Hans genuine mål er, tro det eller ei, at USA bruker atombomber mot Sovjetunionen først. Det vil være verdt alle menneskelivene som går tapt.
I Dr.Strangelove valgte Stanley Kubrick å la Peter Sellers, som spiller samme karakter, gå helt over bord i sin rolletolkning. Her blir han den tydelig gale og usammenhengende villmannen man må være for å ha slike meninger. To nydelige tolkninger av samme virkelige karakter, Herman Kahn.
Litt om handlingen i filmen. Da den første meldingen om at en trussel mot USA har oppstått, i form av en UFO (unidentified flying object), tas alt med stor ro. Dette igangsetter rutiner som er helt vanlige. Atombombeflyene samles i Fail Safe-punkter hvor de sirkler og venter på ordre om å gå tilbake til vanlig modus. Men denne gangen kommer ikke ordren. I stedet opplever de støy på sambandet, og får hverken bekreftet eller avkreftet situasjonen. Selv når kommandosenteret har fått bekreftet at det var et harmløst fly som startet situasjonen, mottar ikke flyet ordren om å avbryte. Nå går vi inn i en kritisk fase. Flyet forholder seg nå i stedet til kommunikasjonsboksen (Fail Safe) i flyet, som ved en feil sier at Moskva skal bombes. Og fra nå av vil selv ikke presidentens stemme over sambandet kunne avbryte operasjonen. En stemme kan imiteres av fienden.
Når presidenten har uttømt også denne muligheten, og amerikanske jagerfly settes inn mot sine egne bombefly, er tiden kommet for direkte kommunikasjon med Sovjetunionen. Presidenten, som spilles av Henry Fonda, må opprette et tillitsforhold til den russiske statsministeren. All informasjon må deles med russerne, og de må få hjelp til å få skutt ned de amerikanske bombeflyene. Noen uskyldige må dø i dag, enten de amerikanske pilotene eller sivile i Moskva.
Det er i denne situasjonen at Dr. Groeteschele lanserer idéen om at flyenes ferd mot Moskva er en gave fra himmelen, og at de ikke bør skytes ned. Nå har de muligheten til å vinne den kalde krigen ved å starte en atomkrig hvor de har momentet på sin side. Verdifull tid kastes bort på denne diskusjonen. Heldigvis ender de involverte på motsatt løsning. Filmen står seg på at generalene ikke fremstilles som nødvendigvis ytre høyre krigshissere. Faktisk er det en sivilist som er den ivrigste krigshisseren.
Den russiske statsministeren må innrømme at det er russisk forstyrrelse av amerikansk samband som har hindret bombeflyene i å avbryte oppdraget. Men et angrep på Moskva må få konsekvenser for amerikanerne. Øye for øye. Den amerikanske presidenten lover at om Moskva bombes, skal han gi ordre til at New York bombes. På dette tidspunktet vet han at hans kone er i New York. Alt går galt, og han må gi ordren.
Filmen starter med en drøm som general Black har. En okse blir torturert på en tyrefektningsarena, og drømmen slutter før vi og general Black får se ansiktet hans. Det er en gjentakende drøm, og er tydeligvis knyttet til jobben hans. Si opp jobben og marerittet forsvinner. Først på slutten av filmen får vi se hvem matadoren er. Idet general Black skal slippe bombene over New York, hører vi lyden fra tyrefektningsarenaen og Ole! Ole! Han skjønner at det er han selv som er matadoren og leverandøren av død.
Jeg vil trekke fram Larry Hagman i en av de første filmrollene sine. Han gjør en strålende innsats i en vanskelig rolle hvor han i praksis spiller mot en telefon. Rollen innebærer at han må oversette fra russisk mens han tolker den russiske statsministerens tanker. Veldig imponerende og troverdig spilt, og tydeligvis en viktig samarbeidspartner for den amerikanske presidenten i en presset situasjon.
Filmen ble til basert på en felles bekymring for atomkrig og det politiske klimaet som ble delt av produsenten, regissøren og skuespillerne Matthau og Fonda. De håpet filmen kunne bidra til en diskusjon rundt temaet om et uhell kan starte en atomkrig. Faktisk fantes det mennesker som mente at atomkrig kunne være vakkert. Forsvarsdepartementet ville absolutt ikke bidra til filmen, og dermed fikk de ingen mulighet til å filme i de relevante bygningene, eller når fly tok av fra rullebanen eller var i luften. Etter hvert ble alle andre kilder til militære klipp avskåret fra dem også. Til slutt satt de igjen med usammenhengende klipp de fant her og der. For eksempel vises det samme flyet som tar av 5 ganger for å illustrere de 5 bombeflyenes take-off. Bare med litt kreativ klipping.
Den gale professoren Dr. Groeteschele ønsker seg stadig krig, for å beskytte den amerikanske måten å leve på, og utslette kommunismen en gang for alle. Men han er så hatefull og nådeløs, at han ikke er forskjellig fra de han hater, eller oppfattelsen av dem. Obersten fra begynnelsen av filmen mister hodet av alt presset og forsøker seg på et kupp. Han vil ha krig mot Sovjetunionen, og å dele militære hemmeligheter med dem er for ham landsforræderi. Han angriper sin general, men blir overmannet av vaktene. Så selv om teknologien svikter, er det fremdeles mange sikkerhetsrutiner som fungerer i militæret.
Mange mennesker tviler på at slike diskusjoner som Walter Matthau sin karakter Dr. Groeteschele har i Pentagons War Room kan foregå i virkeligheten, og var del av kritikken mot filmen. Til disse vil jeg bare minne om Wannsee-konferansen. Slå det opp eller se filmen med Kenneth Branagh. Ferdig snakka.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Dr.Strangelove, 7 Days in May, The Manchurian Candidate, Thirteen Days, Seconds, Z og The Spy Who Came in from the Cold.
Øyeblikket: Det må bli øyeblikket da presidenten gir ordre til at amerikanske bombefly skal atombombe New York. Filmen har på glimrende vis bygget opp til at dette er den logiske følgen av situasjonen de har satt seg i. Derfor heier vi på presidenten da han gir denne absurde ordren. Og skjønner ikke helt hva vi holder på med. Krigens perverse logikk. Kan noen voksne vennligst ta over og hente oss tilbake fra jungelen menneskeheten har gått seg vill i?
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Et herlig bilde, uten svakheter. Nydelig svart/hvitt presentasjon, med sterk kontrast og gode detaljer. Ingen skader, fin dybde, bra på alle måter. Lyden er god, med klar dialog og grei formidling av andre effekter. Bildeformatet er 1.66:1.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2000 featuring director Sidney Lumet: Kjempefint kommentarspor, som ga meg mange tettpakkede sider med tekst å jobbe med.
New interview with film critic J. Hoberman on 1960s nuclear paranoia and Cold War films: Kennedy leste boken Fail Safe. Han leste også The Ugly American, og ga den til alle senatorene. 60-tallets Amerika var preget av idealisme. På en måte kan man si at Fail Safe er en Frankensteinfortelling hvor maskinene tar over. 20 minutter
“Fail Safe” Revisited, a short documentary from 2000 including interviews with Lumet, screenwriter Walter Bernstein, and actor Dan O’Herlihy: Denne dokumentaren på 16 minutter gir et greit bilde av filmens betydning og relevans i dag. Amerikansk reaksjonsmønster er alltid å finne noen å skylde på.
An essay by film critic Bilge Ebiri: Fint essay, må leses.
Sverige – 2008 – Jan Troell (farger) –131 minutter – Drama, arbeiderklasse, kvinnekamp.
Selvstendighet i en boks
Nivå 1 (uten spoilers)
Maria Larsson (Maria Heiskanen) er gift med Sigvald (Mikael Persbrandt) og de har mange barn sammen. De lever på fattigdomsgrensen i Sverige tidlig på 1900-tallet. Det blir ikke bedre av at Sigvald drikker og slår både kone og barn. Maria vant et fotografiapparat en gang, og nå kommer det til nytte på hennes vei mot en uavhengig kvinne.
Nivå 2 (med spoilers)
Historien fortelles av Maja, datteren til Maria og Sigvald. Hun viser oss et familieliv med en voldelig far som drikker. Nå må vi også huske, i rettferdighetens navn, at dette var en tid hvor det var vanlig å slå barn. Det var vanlig barneoppdragelse. Når læreren er på hjemmebesøk, kommer faren hjem full. Han er i godt humør, men det er allikevel pinlig.
Sigvald er en sterk og dyktig arbeidskar, så han får arbeid først av alle når arbeiderne står med lua i hånden og ber om arbeid på kaia. Han kan ha lange perioder uten å drikke, og da har familien det bra. Men så faller han av vannvognen, og da er han også ute av det gode selskap. Kriting i butikken og lignende blir nektet ham. Slutter han å drikke, er han tilbake på alles gode side. Arbeiderklassen har en streng justis. Arbeiderbevegelsen var tidlig ute å identifisere alkoholen som deres største fiende. De første avholdsbevegelsene var ikke religiøse, men organisert av arbeiderbevegelsen.
Sigvald er en dyktig arbeider og blir politisk engasjert. Han er sosialist og sterkt antikapitalistisk. Han har mange gode sider, det er drikkingen som ødelegger for ham. Det går rykter om han på barnas skole, og de havner noen ganger i slåsskamp når de må forsvare hans ære. Selv om han slår både kone og barna. Slik var holdningen, kona ble hos mannen sin uansett. Det sier også Marias far når hun betror seg til ham.
Marias redning blir et kamera hun forsøker å pantsette. Fotografen i byen, Sebastian Pedersen, vil at hun skal bruke kameraet selv. Han gir henne økonomisk mulighet til det. Han blir hennes mentor, og veileder henne i hennes gryende fotografinteresse. Og det skal snart vise seg at hun har talent. Hun blir flinkere og flinkere, og får etter hvert betalt.
Everlasting Moments viser flere sider av klassesamfunnet tidlig på 1900-tallet. Vi får innblikk ikke bare i familielivet, men også kvinnekamp og arbeiderkamp. Sigvald tas ut i streik, som ikke var noen spøk for familier med lite penger fra før. Streikebrytere ble hentet inn fra England for å gjøre de streikenes jobb.
Sigvald begynner å drikke i denne perioden, og er uttro. Maria fotograferer seg gjennom prøvelsene, det er hennes lyspunkt. Sebastian blir viktig for henne, og er en tålmodig bauta i hennes liv.
5 år senere har familien flyttet til Lindhamn. Sigvald har fått fast jobb i kalkverket. Men han fortsetter å ødelegge for Marias fotokarriere. Den blir en trussel mot hans kontroll over henne. Maria forsøker å levere tilbake fotoapparatet, hun føler selv at det tar overhånd. Det gjør henne til en dårlig mor.
En kveld går Sigvald over streken. Maria og barna har hatt det gøy med Chaplinfilm, og kledd seg ut som han etterpå. Sigvald kommer hjem, og presterer å mene at dette er en hån mot ham, og at de ler av ham. Han blir så rasende at han nesten skjærer halsen over på Maria. For dette havner han i fengsel. Sigvald er en kompleks og sammensatt mann. Han er en god arbeidskar, sosialist og solidarisk, redder en hest fra mishandling og tar den til seg. På den andre siden er han drikkefeldig, uttro og en konemishandler. Barna ønsker at hun skiller seg mens han er i fengsel. Hun klarer ikke å gå på fattighuset, skammen blir for stor.
Mens Sigvald sitter inne, flytter fotografen fra byen. Men han vil at Maria skal få et kamera av ham, en Contessa. Da Sigvald kommer ut av fengsel, er det en mann som har forandret seg. En dag overrasker han henne med et nytt hus. Der har han planer om å lage et eget mørkerom til henne. Endelig skal de få et fint liv sammen ser det ut til.
Everlasting Moments er en dempet film, men ikke redd for å stille store spørsmål. Hvem er egentlig mest uttro, Maria eller Sigvald? Hun blir besatt av fotografiet og alt rundt, inkludert fotograf Sebastian. Hun merker jo det selv, og blir så skremt at hun ikke vil være den kvinnen. Fotografiapparatet gjør henne til en dårlig mor, fordi hun ikke prioriterer sine barn.
Maria Larsson var en virkelig person, hadde 7 barn og bodde i en liten leilighet. Hennes mann Sigvald var sentral i arbeiderbevegelsen. I ekstramaterialet får vi se intervjuer med Maja, deres datter. Filmen virker å være ganske tro mot virkeligheten, som drapsforsøket til Sigvald som endte med fengselsstraff. Det stemmer at Maria skrek «tenk på barna», og at det var det som bremset Sigvald.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Here is Your Life, Ådalen 31 og Babettes Gjestebud.
Øyeblikket: De gangene vi får demonstrert Marias gode blikk, og ser det endelige fotografiet. Som likvaken hvor en ung jente er død, og Maria tar et verdig bilde av henne for ettertiden.
Lyd og bilde
New high-definition digital transfer, approved by director Jan Troell, with DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray: Det mangler en del på detaljer og skarphet i bildet. Tenker at et DVD-bilde ikke vil være så annerledes. Det er mye brunt i fargene, så mye at jeg tenker brunt når jeg tenker på filmen. Det er et behagelig bilde, med god kontrast. Formatet er 1.85:1. Lyden er solid og fint mikset.
Ekstramateriale
Troell Behind the Camera, a short documentary made during production: Veldig fin dokumentar hvor vi blir kjent med den eksentriske Jan Troell, et fint bekjentskap. En lun og mild mann, som allikevel vet hva han vil. Her får vi se filmstaben diskutere og jobbe sammen. Troell liker å være kameraoperatør på filmene sine selv. Persbrandt mener det er mye av han selv i Sigvald. 28 minutter.
The True Story of Maria Larsson, a collection of photographs by Larsson, with narration by writer Agneta Ulfsäter-Troell: En 9 minutters dokumentar. Den yngste sønnen Erik hadde barnepolio. Elon bar ham til og fra skolen hver eneste dag.
Troell’s Magic Mirror, an hour-long documentary on the director’s career: Dette var en veldig fin dokumentar, som inspirerte meg til å bestille meg en samleboks med Jan Troells filmer. Troell er fargeblind, men det hindrer ham ikke i sitt arbeide. Sebastian ble kalt Piff, Paff, Puff i virkeligheten. Troell snakker om barndommens følelse av nærhet til ting, den vil man aldri få igjen. Jeg forstår godt hva han mener, gjør du? 60 minutter.
Theatrical trailer: Fin, dempet, med anmeldelser og nøkkelord sammen med bildene. 2 minutter lang.
A new essay by critic Armond White: Greit, men ikke noe banebrytende. Litt skuffende.
Den polske studenten Witek er sent ute og løper etter toget, som allerede er i bevegelse ut fra stasjonen. I tre forskjellige historier følger vi hva konsekvensene er om han rekker toget eller mister det. Og det får stor innvirkning på Witeks liv.
Nivå 2 (med spoilers)
Filmen er laget i et Polen i 1980-1981 som gjennomgikk Solidaritet-perioden, uten sensur. Men i desember 1981 innførte den Sovjettro general Jaruzelski unntakstilstand, og filmen ble satt på hylla. Først 6 år senere ble den lansert, og da i en sensurert versjon. Filmen ble kanskje unnfanget som et farvel til det kommunistiske Polen, men skulle vise seg å ikke være det.
Blind Chance forsøker å si noe om hvor stor rolle tilfeldighetene har i livene våre. Kanskje i like stor grad som våre bevisste valg avgjør hvilket liv vi ender opp med, styrer tilfeldighetene. Hardt arbeid og sterk disiplin er ikke en garanti for at det går deg vel. Vi trenger alle litt flaks. I filmen skildrer regissør Kieślowski tre mulige livsløp basert på om Witek rekker toget han løper etter.
I det første klarer han å hive seg inn på toget i siste øyeblikk. Han er på søken etter nye rollemodeller etter sin fars død, og på toget møter han to eldre personer som jobber for Partiet. En av dem er en gammelkommunist som aldri mistet sin ideologi selv om han ble fengslet under Stalinperioden. Witek får jobbmuligheter i Partiet og blir en reformator innad i partiet. Men det hele imploderer da han ufrivillig tyster på kjæresten sin som er aktiv i det politiske undergrunnsmiljøet i byen. Hans mentor forråder ham, og Witek konfronterer ham. Han ender opp både uten jobb og kjæreste.
I scenario nummer to, klarer han ikke å ta igjen toget. I tillegg havner han i et basketak med stasjonsvakta og ender opp med å bli banket opp av politiet før han havner i fengsel. Da han løslates blir han involvert i politisk aktivisme. En gruppe under ledelse av en katolsk prest i rullestol blir hans gjeng nå. Hans tante er pro-Partiet og liker ikke disse politiske møtene i leiligheten hans. Hun truer med å angi ham, men han tror at det ikke skal gå så langt. Witek møter en kvinne som mener seg trygg i aktivistarbeidet siden Gud beskytter henne. Han blir rolig av å høre på henne, og tyr til religion selv. Han ber til Gud: «jeg har gjort alt, jeg har forberedt alt. Nå vil jeg bare være.» Egentlig er dette Kieślowskis bønn.
I den siste historien rekker han ikke toget, men det gir ham muligheten til å møte en student som leder ham inn på en medisinsk karriere. Her møter han en autentisk farsfigur, en lege. Witek er i denne historien apolitisk og jobber som lege selv. Kjæreste, barn, god jobb, det går fint an å innordne seg et liv bak jernteppet antyder Kieślowski. Helt til flyet hans eksploderer på hans første utenlandstur, og han omkommer. På flyplassen før avreise ser vi at flere av bifigurene i de andre historiene er til stede, men Witek kjenner dem selvfølgelig ikke igjen. I denne historien er Witek apolitisk og ikke-religiøs. Det er vanligvis en oppskrift til et enklere liv, men ikke i Kieślowskis verdensanskuelse. Det hjelper ikke Witek i det hele tatt, faktisk er det i denne historien at det går aller verst med ham. Til ettertanke.
Vi er altså i det eksistensialistiske og filosofiske landskapet i Blind Chance. Det er en film som du ikke er ferdig med etter en visning, den krever refleksjon og ettertanke. Mange, spesielt på høyresiden i politikken, liker å si at man er sin egen lykkes smed. Det er ikke nødvendigvis sant, for eksempel med tanke på medfødt og kronisk sykdom. Men tilfeldigheter vil også virke inn. Tenk på hvor tilfeldig det var at du havnet på en spesifikk fest. Og at du møtte den personen der. Og den personen introduserte deg for din fremtidige kjæreste. Som igjen er den største faktoren i hvilket liv du faktisk ender opp med. Takk Gud for at du bestemte deg for å gå på den festen, og at du stoppet treningen akkurat i tide til ikke å bli for sliten til å gå. For eksempel.
Livet til Witek er samtidig en hurtiginnføring i Polens historie. Han blir født under arbeideropprøret i Poznan i 1956. Vi ser arbeidere dras vekk i brede striper av blod på sykehuset. I 1968 bruker staten (kommunistpartiet) antijødiske slagord og mange jøder forlot landet. Denne skjebnen tilfalt Witeks venn, som flyktet til Danmark. Han kommer tilbake til Polen i 1980, under Solidaritet, og blir med i Witeks undergrunnsgruppe.
Blind Chance formidler godt den klaustrofobiske følelsen av å alltid måtte passe på hva du sier. Myndighetene i en aller annen form passer alltid på. Noen ganger er det din kollega, slik Witek får erfare. Man kan forsøke å balansere sin tilværelse mellom det politiske, det apolitiske, det sekulære og det religiøse, men det vil være krevende. Som Witek får erfare i historie nummer tre.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Double Life of Véronique, 3 Women, Au Hasard Balthazar og Sliding Doors.
Øyeblikket: To unge menn sjonglerer i hagen med mange baller. Utrolig imponerende, og totalt uten mening og mål. De sjonglerer kun fordi de kan. Kanskje skulle vi alle hatt det som motivasjon i større grad.
Lyd og bilde
New, restored 4K digital transfer of the original uncensored film, approved by cinematographer Krzysztof Pakulski, with uncompressed stereo soundtrack on the Blu-ray: Virkelig fint bilde, med stor cinematisk kvalitet. Filmkorn og sterk filmrullfølelse i denne gjengivelsen. Formatet er 1.66:1. Farger er godt gjengitt, kontrast er god. Som vanlig i polsk film er fargepaletten litt på den dempede siden, men alt er korrekt. Et veldig fint bilde, med god og solid stereolyd.
Ekstramateriale
New interview with Polish film critic Tadeusz Sobolewski: Hvem er «de» som styrer, er de oss i en annen situasjon? Betimelig spørsmål som alle bør stille seg. Spørsmålet passer fint inn med temaet i filmen. Kunne vi vært «de» om situasjonen utspilte seg annerledes for oss? 18 minutter.
Interview with filmmaker Agnieszka Holland from 2003: Holland fikk, som filmskaper, se et råklipp av filmen og komme med innspill. Hun syntes ikke den fungerte. Etter en ny klipperunde gjorde den absolutt det. Filmen gjorde det ikke så skarpt i utlandet, kanskje den ble for spesifikk for Polens situasjon. Hun påpeker at filmen Sliding Doors stjal idéen og vred historien slik at all filosofi forsvant. 5 minutter.
Nine sections from the film originally censored in Poland: De slettede delene av en scene er i farger. En politisk sang ble byttet ut med en mer akseptert sang. Han som synger var en leder fra Solidaritet, og er klippet helt ut. Spennende! Ca 10 minutter.
An essay by film critic Dennis Lim and a 1993 interview about the film with director Krzysztof Kieślowski: Hva er likt når omstendighetene skifter? Kanskje skal vi fokusere på det når vi ser de tre forskjellige historiene? Det er essensen i Dennis Lims essay. Veldig god innfallsvinkel til filmen synes jeg. Kieślowski likte å stoppe filming i 2-3 måneder for å gjøre opp status, og reflektere over veien videre. Det ble ikke like lett i Vesten, med strengere budsjett og et helt annet press.
Tod Browning’s Sideshow Shockers (Criterion nr.1194)(Blu-ray)
Freaks (Blu-ray)
USA – 1932 – Tod Browning (svart-hvitt) –62 minutter – Freak show, horror, sirkus
Spekulativ og dypt humanistisk
Nivå 1 (uten spoilers)
Velkommen til en verden du garantert aldri har sett før. Freaks foregår i miljøet rundt et «freak show», et omreisende tivoli hvor mennesker med de mest uvanlige handikap og deformiteter stilles ut for publikums forlystelse.
Nivå 2 (med spoilers)
Denne 91 år gamle filmen fra 1932 kan fort være den mest kontroversielle filmen i filmhistorien. Den er uansett alltid med på seriøse topp 10 lister over kontroversielle filmer. Kontroversen ligger ikke i handlingen, overdreven vold, drøy sex eller kontroversiell dialog. Den ligger rett og slett i det faktum at uvanlige mennesker dukker opp på lerretet, på rad og rekke. Det kan oppleves spekulativt, som om det er om å gjøre å sjokkere publikum med å stille dem ut med alle sine rare deformiteter. Men det kan også føles som et humanistisk prosjekt, hvor det at vi får tilbringe tid med dem alle, normaliserer dem og lar oss forstå at de er like oss i det store og hele. Derav overskriften.
Jeg skal prøve å bruke så respektfulle betegnelser på karakterene i filmen som jeg kan, men husk at dette forandrer seg i en rivende fart. Om noen år vil uansett ord jeg bruker være utdatert. Det er naturlig, da ord som skapes for å være mindre støtende, senere ofte blir brukt i mobbeøyemed og må forandres igjen. Eksempel: Åndssvak, psykisk utviklingshemmet (PU), psykisk utfordret. Åndssvak og PU ble brukt som skjellsord, dermed ble det forandret. Mulig er psykisk utfordret allerede byttet ut med noe annet jeg ikke har fått med meg.
Litt ytre handling først. Den kortvokste mannen Hans er håpløst forelsket i Cleo, mens han er i et forhold til en annen kortvokst, nemlig Frieda. Cleo er et usedvanlig slett menneske, hun flørter med Hans kun fordi det plager Frieda, ser det ut som. Hennes liksomforhold til Hans er kilde til mye latter blant menneskene av naturlig størrelse. Hun innleder et seksuelt forhold til den sterke mannen på tivoliet, Hercules. Han er ikke så smart, men han kan bryte okser ned i bakken. Det har vel en verdi i seg selv.
Hans overøser Cleo med gaver, som Cleo pantsetter slik at hun og Hercules kan leve herrens glade dager. Frieda besøker Cleo for å trygle henne om å la kjæresten hennes være i fred. Hun glipper ut en hemmelighet, at Hans har arvet en stor sum penger. Da dannes det straks en plan i Cleos hode, og Frieda må gå med uforrettet sak. Nå vil Cleo gifte seg med Hans, og så forgifte han slik at hun får alle pengene. Bryllupet går av stabelen, men det blir en ytterst ydmykende affære for Hans. Cleo flørter åpenlyst med Hercules på bryllupsfesten, og det ender med at hun setter Hans på skuldrene og løper rundt med ham. Neste dag beklager hun, men Hans har forstått tegningen. Da forgifter hun ham. Hun pleier ham selv i sykesengen, men klarer ikke å få drept ham over tid som hun har planlagt. For de andre i showet passer på ham. «Det du gjør mot én, gjør du mot alle». Og Hans har en plan selv om å konfrontere henne. Mens tivoliet drar videre med husvognene sine i lyn og torden, forsøker Hercules å få drept et vitne. Men både han og Cleo blir uskadeliggjort av de kortvokste og alle de «freaks» i showet. Hercules ender opp kastrert og med å være, nettopp, en kastratsanger. Cleo går det enda verre med, hun blir en slags menneskeand, som kun kan kvekke og har mistet alt menneskelig ved seg. Hun sitter i en kasse og blir vist fram i showet.
Litt om disse fantastiske menneskene som er med i denne helt usedvanlige filmen: Husker du mannen som verken har armer eller ben, men kun er en levende torso? Disse var vanligere enn man skulle tro, og var ofte med på sirkus. Vår mann heter Prince Randian. Han hadde faktisk kone og en sønn. Det er en fantastisk scene hvor vi får se i detalj hvordan han tenner seg en sigarett. Synd at første del av scenen er klippet bort, for der kunne vi sett hvordan han rullet seg en røyk…
Flere av disse attraksjonene på slike sideshows bygde seg stødige karrierer. Johnny Eck er den unge mannen som gikk under navnet «Half Boy». Han har kun overkropp, men alt er riktig proporsjonert. Så om du hadde sett ham som nyhetsoppleser på TV, ville du ikke merket noe som helst. Han går på hendene, men ikke slik vi ville gått på hendene. Han har en tvillingbror, som er av vanlig størrelse. Denne meget spesielle konstellasjonen utnyttet de to brødrene i showbiz-sammenheng. Du trenger: En vanlig mann, en tvillingbror av ham som bare har overkropp, en kortvokst i en stor bukse som når ham over hodet, en sag og en kasse. Showet starter med at noen skal sages i to. Bror Eck sitter blant publikum, reiser seg og roper at alt dette er juks. Han blir invitert opp på scenen til å bli saget i to selv da, om han er så tøff. Det er han. Han legger seg i kassen, og byttes så ut med broren Johnny og den kortvokste. Det sages i vei, og så spretter Johnny ut den ene veien, og den kortvokste den andre veien, og Johnny bruker resten av tiden på å løpe rundt på scenen etter sin egen underkropp for å gjøre seg selv hel igjen.
De siamesiske tvillingene Daisy og Violet Hilton er et fascinerende skue. I filmen ser vi at den ene kan reagere på noe den andre opplever, for eksempel et kyss eller liknende. Dette åpner for erotiske forestillinger blant publikum, som var vovet på denne tiden. Scott Fitzgerald møtte disse kvinnene på restaurant, og så selv hvordan den ene leste menyen og den andre forsto det. Han ble så sjokkert av dette, at han dro rett hjem. I en av hans noveller, «Crazy Sundays», er det en referanse til dette møtet.
Filmen hadde premiere i New York, men ble trukket fra markedet etter visningen der. Studioet var redde for søksmål. Storbritannia forbød filmen i 40 år, det skulle da bli helt til 1972. En kvinne saksøkte studioet for at hun spontanaborterte etter å ha sett filmen. I Nightmare Alley, remake fra 2021, er det en homage til Freaks, som involverer Phrosos badekar.
Tod Browning var krevende å arbeide med. Han var alkoholiker og sadist. Han måtte tørrlegges i 2 år før han kunne lage Freaks. Han var ekkel og krevende med filmstaben sin, men han var veldig hyggelig med de involverte i Freaks på skuespillersiden. Noen spekulerer i om han ble tent av fysikalske deformiteter.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Island of Lost Souls, Nightmare Alley, Vampyr og The Unknown.
Øyeblikket: I forlengelsen av scenen hvor Hercules vil drepe Venus, ender han i et basketak med Phroso, klovnen. Mens de ligger på bakken i sølen og Hercules har et dødelig kvelertak på Phroso, kommer flere av de kortvokste og andre handikappede frem. En av de kortvokste kaster en kniv i siden på Hercules. Han krabber seg vekk, men fra alle sider kommer de mot ham. Krabbende og krypende, med kniver i hendene. Og har de ikke hender så har de kniven i munnen. Langsomt, langsomt nærmere, til det ikke finnes noen utvei…
Lyd og bilde
New 2K digital restoration of Freaks, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Helt objektivt sett er dette et godt bluray-bilde, men ikke supert. Men ta med i beregningen at filmen er 91 år gammel. Da må man si at bildet er imponerende. Ikke så altfor mange skadede bilder, og skarphet og detaljrikdom er fin. Kontrasten er behagelig. Bildeformatet er 1.37:1. Lyden er OK, men noe dialog kan være litt metallisk.
Ekstramateriale
Audio commentary on Freaks by film scholar David J. Skal: Greit kommentarspor, men lite om handlingen. I det hele tatt er det lite av det vi ser på skjermen som kommenteres. Det er mye opplesning av anmeldelser eller reaksjoner fra publikummere. Men det er ganske interessant allikevel.
Archival documentary on Freaks: Timelang dokumentar om Tod Brownings karriere og spesielt Freaks. Alle de involverte blir presentert hver for seg. Interessant dokumentar.
Episode from 2019 of critic Kristen Lopez’s podcast Ticklish Business about disability representation in Freaks: Programlederen er selv handikappet på en eller annen måte, og stor fan av Freaks. Hun mener det er en progressiv film om handicap, og at den ikke er spekulativ. Filmen får ros for at kameraet ikke er hos den funksjonsfriske, som det alltid er i moderne filmer. Hun legger også merke til at de snille funksjonsfriske sier snille ting til de handicappede, mens de slemme sier ekle ting. Grei podcast, men kan unge amerikanere snart slutte med den grusomme knirkestemmen og spørsmålstonefallet i vanlige setninger? Har lest at det startet som en slags imitering av kjendiser og eliter i håp om at det skulle gjøre deg mer populær. En helvetes uting!
Reading by Skal of “Spurs,” the short story by Tod Robbins on which Freaks is based: En opplesning på 47 minutter. Spurs var mørkere enn det filmen ble. I novellen fantes det ingen sympatiske mennesker, og Hans var mer hevngjerrig og kjip.
Prologue to Freaks, which was added to the film in 1947: Et slags forsvar for de som er annerledes og oppfordring til vanlig behandling av dem. Ca 3 minutter.
Program on the alternate endings to Freaks: 4 forskjellige slutter. En av dem involverer Hans som er veldig hevnlysten og blir med på angrepet på Cleo. Dette angrepet blir det hintet til i den originale slutten av filmen. Frieda må fortelle Hans at «det ikke var din skyld». Det gjelder hvordan Cleo endte opp. 6 minutter.
Video gallery of portraits from Freaks: Her kan man se nærmere på alle de involverte i Freaks. Fascinerende mennesker, det kan ingen nekte for. 10 minutter.
An essay by film critic Farran Smith Nehme: Endelig kan Freaks sees og forstås slik den var ment, som et forsvar for de som er annerledes og et rop om inkludering og humanisme. Filmen ødela Tod Brownings karriere. Nydelig essay, som tar for seg alle tre filmene.
The Unknown (Blu-ray)
USA – 1927 – Tod Browning (svart-hvitt) –67 minutter – Sirkus, drama, body horror
Et forgjeves offer
Nivå 1 (uten spoilers)
Alonzo (Lon Chaney) jobber som den armløse knivkasteren på et sigøynersirkus. Han lever i skjul og under falsk identitet. Mens han har jobbet der, har han blitt dypt forelsket i Nanon, sirkusdirektørens datter.
Nivå 2 (med spoilers)
The Unknown er en kjærlighetshistorie med enorme offer og sykelig sjalusi. Store følelser males ut med bred pensel. Nanon har en fobi for menns hender. Hun tåler ikke å bli håndtert av dem. Malabar the Mighty er forelsket i henne. Han er sirkusets sterke mann. Alonzo er en slu rakker. For å rydde Malabar av veien som rival for Nanon, oppfordrer han Malabar til å bare gripe Nanon og holde henne i sine armer. Det ender som det må. Nanon dytter han vekk og vil ikke ha noe med han å gjøre.
Alonzo stepper inn og beskytter Nanon mot en ekkel sirkusansatt. Selv om han ikke har armer, er han en mester med føttene og bruker dem til å klype han i nesen. Slik kommer han tett på Nanon og bygger tillit og fortrolighet. Men hun tåler fremdeles ikke hender.
Alonzo kan ikke gi seg hen til henne helt ennå, siden han bærer på en stor hemmelighet. Han er ikke armløs. Hver morgen hjelper assistenten hans ham med å stramme inn et korsett så armene ikke synes. På kvelden tas korsettet av, og Alonzo skjuler hendene under kappen. Men en kveld glemmer han seg, og sirkusdirektør Zanzi ser armene hans. De begynner og slåss, og Alonzo kveler han med sine egne hender. Han har 2 tomler på den ene hånden, og det legger Nanon merke til da hun ser slutten av kampen. Noen dreper faren hennes, men hun ser ikke hvem.
Hvordan skal han kunne vise sitt virkelige jeg for kvinnen han elsker, når hun ikke tåler hendene hans? I Alonzos logikk finnes det bare ett svar. Få armene amputert. Han oppsøker en lege og tvinger ham til å gjengjelde en tjeneste til seg. Armene blir amputert. Men da han tenker at han kan avsløre sine følelser for Nanon, viser det seg at hun og Malabar allerede har blitt kjærester. Hun er ikke lenger skrekkslagen av Malabars hender. De skal gifte seg. I denne scenen kommer Chaneys umiskjennelige talent til sin rett. Han er lei seg, fortvilt, sjalu og rasende, alt i én salig blanding. Ansiktet formidler alle disse følelsene, samtidig og etter hverandre.
Malabar har et nytt sirkusnummer han skal forbløffe verden med. Han skal holde tilbake to hester, som rir hver sin vei. Om han mislykkes, river de armene av ham. Hestene løper på hver sin tredemølle. Alonzo lurer bort en vakt, og stopper den ene tredemøllen. Malabar faller om og skader seg. Hestekrefter trekker i ham fra begge sider. Armen er i ferd med å rives av. Til slutt steiler hesten og tramper i hjel Alonzo.
The Unknown ble vist på kino samme år som Charles Lindbergh fløy over Atlanterhavet og den første telefonsamtalen krysset samme hav. Filmen vakte oppstyr. Den ble sett på som makaber og slaktet i pressen. Denne versjonen har 10 tapte minutter restaurert inn i filmen i 2022. Filmen eksisterte kun i en elendig versjon på det svarte markedet fram til 1968. Da ble filmrullene funnet i Frankrike, blant hundrevis av andre filmruller merket med «Ukjent». Filmtittel og beskrivelse av innholdet hadde gått litt i surr der altså.
Det var en forventning blant Lon Chaneys fans at han alltid skulle lide og tape i filmene sine. Så også i denne. Dette går for å være den beste filmen Chaney og Browning laget sammen. Browning var en raring, med denne dype fascinasjonen for mutasjoner, amputasjoner og mennesker som er veldig annerledes enn oss andre. Amputasjonen av armene til Alonzo i filmen, kan tolkes som en kastrering. Nanons frykt for menns armer handler da egentlig om aversjon mot penis.
I noen scener, for eksempel hvor Alonzo holder sigaretten med føttene, er det en faktisk armløs mann som stepper inn. Det er elegant utført, og vi blir imponert av Chaneys bruk av føttene. Chaney er en meget dyktig skuespiller, med et ansikt som kan veksle mellom følelser fra det ene øyeblikket til det andre. Sjalusi, sinne, sorg og misunnelse skyller over ansiktet.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Freaks, Nightmare Alley, Phantom of the Opera og The Mystic.
Øyeblikket: Da vi forstår hvilken vanvittig idé Alonzo har fått, og som han tvinger legen til å gjennomføre. Legen må amputere begge de friske armene til Alonzo slik at Nanon kan elske ham.
Lyd og bilde
New 2K digital reconstruction and restoration of The Unknown by the George Eastman Museum, with a new score by composer Philip Carli: Bildeformatet er 1.33:1. Det er en del skraper og småskader, det blir generelt verre jo eldre filmen er i denne boksen. Men flott bilde for en 96 år gammel film! Lyden er fin. Det er laget et nytt musikkspor som fungerer godt til stumfilmen.
Ekstramateriale
Audio commentary on The Unknown by film scholar David J. Skal: Lærerikt kommentarspor som tolker og informerer.
New interview with author Megan Abbott about director Tod Browning and pre-Code horror: Et intervju på 32 minutter. Abbott konkluderer med at selv om Browning var besatt av annerledes utseende mennesker, og skapte mange problematiske scener, var hjertet hans på riktig plass. Han var også en mester med mørke scener filmteknisk, noe som alle disse tre filmene demonstrerer.
An essay by film critic Farran Smith Nehme: Et langt essay som tar for seg alle tre filmene. Kort, men godt om The Unknown. Freaks får naturlig nok mest plass.
The Mystic (Blu-ray)
USA – 1925 – Tod Browning (svart-hvitt) –74 minutter – Mystisisme, stumfilm, sirkus
Sosietetssvindel
Nivå 1 (uten spoilers)
Zara jobber på et sirkus i Ungarn, og hennes spåkonenummer interesserer Michael Nash. Han vil ha henne, faren og kjæresten hennes med til USA for å hjelpe ham å svindle rike mennesker som vil ha kontakt med åndeverdenen.
Nivå 2 (med spoilers)
The Mystic er siste film i denne herlige boksen fra Criterion Collection. Det er første gang filmen blir utgitt på hjemmevideo. Filmen er god, og forteller en fascinerende historie om spiritisme og amerikansk sosietetsliv på 20-tallet. På denne tiden var det en stor tro på det overnaturlige blant publikum, selv om filmene ofte beskrev svindel rundt temaet.
The Mystic er best når den beskriver i detalj hvordan Nash, Zara og kumpanene setter opp et intrikat sett for å svindle de fremmøtte. Det innebærer skjulte rom i veggene og strenge regler for hva gjestene kan gjøre. De griper inn hver gang noen forsøker seg med grep for å avsløre seansen. Plottet skifter etter hvert til å følge politimesterens innbitte kamp for å fange Nash, og Nash sine moralske skrupler når det gjelder hvem han vil svindle.
Romanen Nightmare Alley, som ble utgitt i 1946, kan meget vel ha vært inspirert av denne filmen. Nightmare Alley er den ultimate Tod Browning-historien, som dessverre for Browning ikke ble regissert av ham.
Den berømte designeren Erté designet kostymene i The Mystic. Dessverre kunne han lite om film, selv om han følte seg inspirert av Dr. Caligari og uttrykket derfra. Hans kostymer var flotte å se på, men revnet når man beveget seg i dem. Tod Browning klikket fullstendig på Erté, kalte ham inkompetent og en jævla homo. Erté ble kjeppjaget og kom aldri tilbake på settet. Han er ikke kreditert for filmen heller. Men kostymene er faktisk strålende og noe av det beste med filmen.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Unknown, Freaks, Nightmare Alley og Fritz Langs Dr.Mabuse-filmer.
Øyeblikket: Når regissør Tod Browning detaljert avslører tricks rundt svindelen rundt seansen. Her brøt han en uskreven regel, men desto morsommere for oss. Blant annet løftes paneler i veggen ut for å gi plass til en meget sammenpresset mann.
Lyd og bilde
New 2K digital restoration of The Mystic, with a new score by composer Dean Hurley: Bildeformatet er 1.33:1. Som tidligere nevnt er det noen skader på disse filmene, striper og flekker i bildet. Det er verst på denne filmen, som er den eldste av filmene i boksen. Når det ikke er nærbilder, føles bildet litt uskarpt. Allikevel er det supert bilde for en 98 år gammel film! Lyden er helt grei, dette er en stumfilm med et musikkspor lagt på nylig av en komponist som har jobbet sammen med David Lynch. Det høres.
Ekstramateriale
An introduction to The Mystic by film scholar David J. Skal: Fin introduksjon på 9 minutter: Han forteller oss at dette er første gang The Mystic blir lansert på hjemmevideo.
An essay by film critic Farran Smith Nehme: Et skikkelig godt, langt og lærerikt essay som tar for seg de tre filmene og Tod Brownings karriere. Herlig!
USA – 1992 – Spike Lee (farger) –201 minutter – Biografifilm, drama, historie, svarte rettigheter
En mann i stadig utvikling
Nivå 1 (uten spoilers)
Malcolm X var Martin Luther Kings militante fetter innen den svarte borgerrettighetskampen. I denne filmen følger vi Malcolm X sin oppvekst og fram til hans død altfor ung. Denzel Washington spiller Malcolm X, i hans beste rolle noensinne.
Nivå 2 (med spoilers)
Malcolm X er en film som varer i nesten 3,5 timer, men ikke føles som det. Det er en godt komponert film, nøktern og korrekt, som ikke sprader rundt. Kanskje en mer klassisk biografifilm i så måte. Lærerik, faktabasert, men ikke veldig spenstig. Jeg mener jo at det heller ikke er det viktigste i en biografifilm, her er historien om personen viktigst.
Malcolm Little startet sitt voksenliv som småkjeltring, med langing og tyveri som hovedbeskjeftigelse. Etter hvert får den prangende kledde oppkomlingen kontakt med mer organisert kriminalitet, da han tas under vingene til West India Archie. Pengene ruller inn, dopbruken øker og moralen er ikke påtrengende. Det ender der det må ende, i fengsel. Der blir Malcolm muslim, etter iherdig påvirkning av en medfange. I fengselet studerer Malcolm mange tekster, både religiøse og sekulære. I en av de slettede scenene, ser vi at Spike Lee skapte en scene hvor fokuset lå på hvilken iherdig student og leser Malcolm X var i fengselet.
Denzel Washington, som spiller Malcolm X, må krevende nok spille fire versjoner av den legendariske borgerrettighetsforkjemperen. Vi har den unge, kriminelle Malcolm Little. Så har vi den muslimske intellektuelle Malcolm X som utdanner seg i fengselet. Etter det følger den lojale medarbeideren i Islam Nation, før han kommer tilbake fra Midt-Østen som er mildere og klokere versjon av seg selv. Dette er Denzels beste og største rolle i karrieren.
Jeg må ærlig innrømme at jeg kjenner en motvilje mot Malcolm X når han er på sitt mest rasistiske og fanatisk religiøse. Utsagnene om hvite mennesker som djevler og avvisningen av anstendige hvite mennesker som vil bidra i den svarte kampen, gir meg et dårlig inntrykk av mannen. Man kan forstå det, men å bytte ut en rasistisk politikk med en annen, diametralt motsatt, hjelper ikke menneskeheten det spøtt. I denne perioden er Malcolm X på ville veier, og ingen unnskyldning er god nok for å tillegge egenskaper til et menneske basert på hudfargen. Etter at han drar på pilgrimsferd til Mekka, kommer han tilbake til USA som et forandret menneske. Nå har han forstått at det ikke er hudfargen som avgjør hva slags menneske du er, han har møtt gode hvite, muslimske mennesker. Han kommer tilbake til USA med nye holdninger. Velkommen etter.
Etter denne reisen i utlandet som åpner øynene til Malcolm X, er det lettere å kjøpe budskapet hans og like mannen. Han plasserer ansvaret for hans tidligere radikale utsagn på Nation of Islam, men her tror jeg han må ta større del av ansvaret. Uansett, han har lagt av seg det mest ekstreme av raseideologi og det er lettere å si seg enig i det han sier fra talerstolen.
Hans brudd med Nation of Islam starter etter at han uttaler seg lite medfølende om John F. Kennedys attentat. Nation of Islam forstår at dette bare vil reflektere negativt på dem. De gir han 3 måneders munnkurv. Han lager etter hvert sin egen organisasjon, og blir en mildere mann etter reisen sin. Men han lever farlig. Konflikten med Nation of Islam fører til forsøk på mordbrann på familiehjemmet hans. Han la aldri skjul på at han mistenkte dem for både dette og andre attentatforsøk. Men han var aldri redd for seg selv. Den dagen de skulle lykkes, ville han ikke at noen skulle kroppsvisiteres. Dermed kom attentatmennene seg bevæpnet inn i lokalet.
3 menn ble dømt for drapet, men i 2021 ble to av dem frikjent etter et helt liv i fengsel. De får nå en stor erstatning fra New York.
Spike Lee forteller at stemningen under innspillingen ble dårligere og dårligere da de nærmet seg attentatscenen. Den siste uken var ille, og da dagen kom var alle nedstemt. Men scenen gikk sin gang. Attentatmennene fullførte oppdraget og forsøkte å komme seg unna etterpå. De ble løpt opp og banket opp av møtedeltagere. Selv da Spike Lee ropte «CUT» stoppet de ikke, så inne i scenen var de.
Åpningsscenen i filmen hvor kameraet sklir oppover en hovedgate og trikken kjører, kostet 1 million dollar. Trikken måtte for øvrig dyttes av maskiner, siden den ikke var i drift. Spike Lee ønsket å signalisere fra første øyeblikk at dette var en storfilm.
Dette er en viktig film og en god film. Den er en av de filmene som måtte lages, men som kanskje ikke bergtar alle. Det som er sikkert, er at den bergtok et stort afroamerikansk publikum, som endelig fikk en stor og verdig film om en viktig periode i amerikansk historie, og et veldig innflytelsesrikt menneske.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Selma, One Night in Miami, Do the Right Thing og Hidden Figures.
Øyeblikket: Attentatet. Malcolm holder tale med hele familien til stede på første rad. 3 menn med hagle og revolvere henretter Malcolm og helvete bryter løs. Malcolm sa alltid at han ikke kom til å bli gammel. Han hadde en følelse av at han skulle dø denne kvelden, at det var hans oppgave å bli martyr. Rett før første hagleladning fyres av, er det en antydning til smil i munnviken til Malcolm X.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised by cinematographer Ernest Dickerson, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack: Et nydelig bilde. Gode fargesprakende kostymer, høyt detaljnivå, kontrast og dybde. Spesielt er bildene fra moskeen i Midt-Østen mektige og vakre. Lyden er meget god, rik aktivitet i alle høyttalere.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2005 featuring director Spike Lee, Dickerson, editor Barry Alexander Brown, and costume designer Ruth E. Carter: Dette var kjedelige greier! Også på en 3,5 timers film da. Lite matnyttig for en analyse, og så kjedelig kommentert. Uff og huff.
New conversation between Lee and journalist and screenwriter Barry Michael Cooper: Fint intervju på 26 minutter. Mye å plukke opp her, blant annet at dette var Nelsons Mandelas eneste opptreden i en spillefilm noensinne.
New interviews with actor Delroy Lindo and composer Terence Blanchard: Intervjuet med Delroy Lindo varer i 17 minutter. Han var tiltrukket av rollen siden han har delvis jamaicansk bakgrunn. Han synes dette er en viktig film. Lindo snakker opp viktigheten av sin rolle, kanskje litt mer enn den strengt tatt fortjener, men sier også at Spike Lee er flink til å ansette svarte mennesker foran og bak kameraet. Vel og merke når de er dyktige nok. Blanchard er komponist, og jobber jevnlig med Spike Lee. Han får mye tillit og frihet, og presterer da bedre. 19 minutter.
Program about the making of the film, featuring Lee, Dickerson, Brown, Blanchard, Carter, filmmaker Martin Scorsese, actor Ossie Davis, Reverend Al Sharpton, former Warner Bros. executive Lucy Fisher, producers Preston Holmes and Jon Kilik, production designer Wynn Thomas, casting director Robi Reed, and Malcolm X’s daughter Ilyasah Shabazz: Spike Lee trengte desperat penger for å få ferdigstilt filmen, og ringte rundt til svarte storheter som Bill Cosby, Magic Johnson, Janet Jackson, Michael Jordan og Oprah Winfrey. Da ordnet det seg. Særlig siden Jordan og Johnson ikke visste om hverandres bidrag. Et gjennomgående problem i filmer om svarte helter, er at det ofte ender med å handle om hvite bipersoner. Amistad og Cry Freedom nevnes som eksempler. Det var viktig at Malcolm X ble regissert av en svart regissør. Norman Jewison innså dette og trakk seg til fordel for Spike Lee. 30 minutter.
Malcolm X (1972), a feature-length documentary produced by Marvin Worth and Arnold Perl and directed by Perl, narrated by actor James Earl Jones: Fin dokumentar om aktivisten Malcolm X. Gir meg enda større respekt for Denzel Washingtons rolletolkning. 1 time og 32 minutter.
Deleted scenes with introductions by Lee: Mange gode scener som godt kunne ha blitt med i den ferdige filmen. En scene retter opp feilen Malcolm gjorde da han avviste den hvite kvinnen som ville bidra til saken. 21 minutter.
Trailer: God og riktig fremstilt smakebit av filmen. 2 minutter og 49 sekunder.
Hefte: An essay by Cooper, excerpts from Lee’s 1992 book By Any Means Necessary: The Trials and Tribulations of the Making of “Malcolm X” . . ., and Davis’s eulogy for Malcolm X: Første essay er litt ubehjelpelig fram til forfatteren blir personlig. Da blir det straks et interessant essay. Lees tanker rundt filmen er vel verdt å lese, før Denzel Washington sier mange tankevekkende ting om sin rolletolkning. Til slutt er det en smått legendarisk tale fra begravelsen til Malcolm X, som det var fint de har inkludert her.
Frankrike – 1967 – Robert Bresson (svart-hvitt) –81 minutter – Drama, oppvekst, lidelse
En lidelseshistorie
Nivå 1 (uten spoilers)
14 år gamle Mouchette lever et trøstesløst liv i en liten fransk landsby ca midt på 1900-tallet. Moren er dødssyk, faren er streng og innesluttet. Hun plages på skolen og er i opposisjon og frustrert. I disse trange rammene oppdager hun voksenlivet og de voksnes seksualitet.
Nivå 2 (med spoilers)
Hva blir igjen når et menneske forsvinner fra tilværelsen på jorden eller fjernet fra samfunnet? Det ser ut til å være spørsmålet Bresson stiller i Mouchette.
Robert Bresson er en av mine favorittregissører. Han er et herlig motstykke til den hollywoodske filmretningen med Steven Spielberg som det grelle eksemplet. Der hvor Spielberg manipulerer følelsene våre med svulstig musikk og tåredryppende bilder, overlater Bresson følelsene våre til oss selv. Han beskriver hva som skjer, og hvordan du reagerer er avhengig av dine verdier, dine erfaringer og ditt nivå av empati. Musikk brukes minimalt, ansiktsuttrykk er flate og dialog er nesten ikke-eksisterende. Alle disse er verktøy for å kunne manipulere følelsene våre, men Bresson avstår fra dem i stor grad. Se og lær, Steven Spielberg!
Som overskriften tilsier, er historien om Mouchettes liv en lidelseshistorie. På grunn av familiesituasjonen med nyfødt baby og en dødssyk mor, blir uforholdsmessig mye ansvar lagt på Mouchette og lite kjærlighet blir henne til del. Faren er en egoistisk og streng mann, som ikke ser ut til å ta inn over seg hverken sin dødssyke kones behov eller sin nyfødte sønns behov. I dette miljøet skal Mouchette lære de voksnes verden og de voksnes seksualitet. Hun ser kjærlighet utspille seg på vrangsiden gjennom Mathieu og Arsenes kurtisering av Louisa, for øvrig filmes de to på helt lik måte, med like bevegelser i sin interaksjon med henne. Mouchettes første møte med seksualitet skal bli gjennom voldtekt. Selv oppfatter hun det som normalt og omtaler voldtektsmannen som sin elsker senere. Hun er forvirret og ukjent med hva sex og seksuelle relasjoner er.
Trafikken går tvers gjennom landsbyen, som en trussel mot landsbyens framtid. Den ligger tydeligvis mellom to byer, og er i ferd med å bli spist opp av dem. Senere skal trafikken høres, som en konstant påminnelse om disharmonien i landsbyen. Vi ser også landsbyen holdning til utroskap. Det er tydeligvis helt greit, og Mathieu oppfordres til å sette sin konkurrent på plass. Selv om han er gift, og konen sitter rett ved siden av og hører på. Absurd!
Det er mye ved Mouchette som ikke helt passer. For det første ser vi at hun har altfor store sko, tydeligvis arvet etter storebror, flere nummer for store. Neste gang vi legger merke til at noe ikke stemmer helt, er da hun synger i klassen. Hun klarer ikke å treffe tonen og blir straffet for det. Senere skal hun synge sangen perfekt, når det er viktigere. Mouchette betyr for øvrig «Lille flue», noe som ikke er flatterende.
Litt ut i filmen begynner Bresson å vise Mouchettes gryende seksualitet. Det starter med de tre jentene som turner på et rekkverk og viser undertøyet sitt. Neste gang er det en gutt som blotter seg for Mouchette. Hun snur seg bort, men snur seg tilbake for å få kastet et blikk på den nakne gutten. Etter å ha blitt voldtatt av Arsene senere, verdiger hun ikke gutten et blikk da han blotter seg igjen. Hun har blitt en annen jente, eller kanskje en kvinne.
Vi får ta tyren ved hornene og diskutere voldtektsscenen i filmen. Mouchette er i skogen og skal snart oppleve en natt som forandrer livet hennes. Uværet overrasker henne, og Arsene tar henne inn i hytten sin. Etter at han får et epileptisk anfall, tar Mouchette seg av ham og synger for ham. Det er her hun synger sangen fra skolen feilfritt, nå som det er viktig for å roe ned Arsene. Noe skjer mellom dem etterpå, og det ender med at Arsene har sex med Mouchette. Om det er en voldtekt kan diskuteres, Mouchette holder rundt ham etter en stund og virker med på handlingen. Vi er her i samme ubehagelige territorium som i Straw Dogs, hvor offeret gir inntrykk av å «like» å bli voldtatt. Forskjellen her er at offeret kun er 14 år, så vi slipper å gå inn i slike idiotiske diskusjoner som Sam Peckinpah la opp til på 70-tallet. Overgrep er det uansett.
Mouchette framstår som en blanding av eselet Balthazar og Marie i Au Hasard Balthazar. Lidelsen de går gjennom finner vi et ekko av hos henne. Voldtekten gjør noe med henne, hun forandres og blir brått voksen. Hun blir også mer tykkhudet. Opprørskheten slår ut kraftigere. Hun svarer faren sin og har andre små uttrykk for opprør som å gni søle ned i tepper der hun er på besøk. Den gamle damen kan ses på som den Mouchette ville ha blitt om hun ikke tok livet av seg. En outsider, ensom og forlatt.
Arsene har blitt viktig for henne, selv etter den fatale episoden. Da hun får høre at Mathieu lever, men at Arsene må i fengsel uansett, føler hun seg totalt forlatt. Moren er død, faren har hun et elendig forhold til og Arsene vil nå også forsvinne fra livet hennes. Hun ender opp med å ta livet av seg ved drukning. Vi ser henne rulle ned en skrent mot elven 3 ganger, og siste gang klarer hun å rulle ut i vannet. Vi ser det ikke, men hører det. Så ser vi elvebredden der hun havnet i vannet.
Bresson er en troende mann, og innrømmer at filmene kan leses som religiøse. Bilder og lyd skal løftes og omskapes til noe med mening. Frelse skjer før vi dør. Mouchette og byttet (hare og fugl) likestilles ved hjelp av musikk. Hun får frelse før hun dør.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Au Hasard Balthazar, L’enfance nue, The 400 Blows, Au Revoir les Enfants og Black Girl.
Øyeblikket: Mouchette viser glede to ganger i løpet av filmen. Den ene er da hun lager kaffe til familien sin. Den andre er da hun blir flørtet med av gutten mens hun kjører radiobil. Etterpå ser det ut som de skal møtes og prate sammen, men faren bryter inn og slår henne i ansiktet. All glede skal nektes Mouchette, og det ene øyeblikket av glede er drept. Tårene renner nedover kinnet hennes.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Et veldig fint bilde. Uskadet, skarpt, fin dybde, fin kontrast. Bildeformatet er 1.66:1. Lyden er klar og gjengir alle de små lydene greit. Lite dialog, lite effekter bortsett fra glass som klirrer, slag, kjøring og andre hverdagslige lyder.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2006 by film scholar, critic, and festival programmer Tony Rayns: Veldig fint kommentarspor. Mye tolkning, flink til å påpeke hvordan Bresson knytter scener sammen med like elementer. Mange av dem er vanskelig å få øye på, og fort gjort å tenke at man overtolker om man gjør det. Da er det godt å ha en ekspert som viser oss at det antagelig stemmer.
Au hasard Bresson (1967), a documentary by Theodor Kotulla, featuring director Robert Bresson on the set of Mouchette: Vi ser en streng Bresson instruere «modellene» sine. Han kalte dem ikke skuespillere, men modeller. Han var ikke ute etter skuespill, kun at de var modellen for visse holdninger eller handlinger. Bresson har fokus på hender og føtter. Ofte ser vi ikke ansikter. 31 minutter.
Segment of a 1967 episode of the French television series Cinéma, featuring on-set interviews with Bresson and actors Nadine Nortier and Jean-Claude Guilbert: Mouchette som skal være 14 år, spilles av en jente på 18 år. Guilbert mener man ikke trenger intelligens for å spille i Bressons filmer. Alt er bestemt på forhånd og enkelt å utføre. Han er den eneste som har spilt i 2 filmer av Bresson. 7 minutter.
Original theatrical trailer, cut by Jean-Luc Godard: Lenge nektet Godard for å ha laget denne traileren, før han til slutt innrømmet det. Den er meget spesiell, og ender med utsagnet «en film som er kristen og sadistisk». 1 minutt og 38 sekunder.
An essay by critic and poet Robert Polito: Et kort essay på 4 sider som knytter alle Bressons filmer sammen. Verdt å lese.
England – 1963 – Joseph Losey (svart-hvitt) –115 minutter – Psykologisk drama, maktkamp, klasse
Ulv i fåreklær
Nivå 1 (uten spoilers)
London 1960-tallet. Litt sent for personlig tjener selv i tradisjonstunge England. Tony (James Fox) har kjøpt eller arvet et hus i hovedstaden, og ser det som selvfølgelig at han må ha en tjener. Hugo Barett (Dirk Bogarde) søker og får jobben. Med det starter en maktkamp i huset.
Nivå 2 (med spoilers)
Tony har nettopp vært i Afrika, han er i det hele tatt veldig bereist. Han kommer tydelig fra «gamle» penger, han er rett og slett bortskjemt og har neppe jobbet en dag i sitt liv. Han er skrytende om sine reiser og hvilke land har vært i, og presser Barrett på hvilke retter han må kunne lage. Han skal ha en tjener som skal kunne gjøre alt mulig i huset. Barrett er alt dette.
Barrett er ytterst korrekt, i alle deler av sin gjerning. Men i åpningsscenen finner han Tony sovende, halvfull i en stol, når intervjuet egentlig skal foregå. Mens Barrett betrakter ham, uten selv å bli iakttatt, kan blikket tolkes som et utforskende og erotisk nysgjerrig blikk, om man vil. Mer legges ikke i det, men det åpner for en tolkning av resten av filmen med dette i bakhodet.
Cue tidenes raskeste antipati på film! Frøken Stewart kaster ett blikk på Barrett og bestemmer seg for at hun ikke liker ham. Det bunner like mye i en usmakelig klassementalitet som personlige preferanser, men de skal bli sterkere ettersom hun lærer ham å kjenne. Maktkampen mellom de to starter allerede den første dagen. Stakkars Tony befinner seg mellom barken og veden, halvhjertet støttende frøken Stewart og livredd for å miste den trofaste tjeneren sin. Han strekker seg til en liten reprimande der hvor frøken Stewart vil ha Barrett avskjediget. Hun tilhører overklassen og er vant til å skalte og valte med arbeidsfolk, som om de var leketøy.
Etter en passende tidsperiode foreslår Barrett at husholdningen trenger en hushjelp. Hans «søster» er ledig og skal bo i byen. Tony sier seg enig, og Vera blir ansatt. De opprettholder søster/bror-fasaden, men i virkeligheten er de elskere. Den djevelske Barrett smir en slu plan hvor han sørger for at Tony og Vera blir alene i huset mens han drar ut av byen. Vera forfører Tony, og nå har Barrett noe på Tony. Vera går fra seng til seng i tiden framover, med Tony lykkelig uvitende.
Dette foregår helt til filmens klimaks. Frøken Stewart og Tony kommer overraskende hjem og ser lys i Tonys rom. Når de låser seg inn hører de at Barrett og Vera har et alt annet enn søskenforhold på rommet hans. Tony konfronterer Barrett, men han står naken og selvsikker og rettferdiggjør sine handlinger. Hans eneste feil har vært å være på Tonys rom. Tony er fortvilet, Vera har knust hjertet hans. Men dette forstår ikke frøken Stewart. Tony kaster både Vera og Barrett ut.
Så går det en del tid. Barrett og Tony møtes tilfeldig på en pub. Barrett bedyrer sin uskyld, han ble manipulert av Vera. Han trygler om en ny sjanse, han mistrives så i sin nåværende stilling. Nok et hopp i tid: Barrett er tilbake i jobb for Tony. Denne gangen er det en helt annen dynamikk, nå som vi er kommet litt ut i den andre perioden i arbeidsforholdet. Det virker mer som to studentkompiser som deler hus. Eller et homofilt par. Oppvasken flyter, rot overalt og tomme flasker trillende på gulvet. Barrett styrer og klager på Tony. Tony har tydelige alkoholproblemer. Tony kaster ham ut og tar ham tilbake, de krangler og leker. Oppfatningen av forholdet deres, som de nå deler, er at de er gamle venner.
Vera dukker opp igjen. Fremdeles jobber Barrett og Vera sammen. Hun ønsker jobben tilbake, Barrett later som om han kaster henne ut. Hun oppsøker frøken Stewart og hevder Tony skylder henne penger. Hun sier også at hun elsker Tony fremdeles. Barrett lurer Tony til å drikke igjen, alltid en drink tilgjengelig som personlig tjener. Tony sklir inn i apati, Barrett styrer alt. Frøken Stewart forsøker å ordne opp, men ender med å kysse Barrett. Han ler høyt og får seg en på kjeften. Men det hele ender med at Vera og Barrett bor sammen i huset, med Tony redusert til en apatisk fyllik. Han har gått i oppløsning.
The Servant er et intenst psykologisk drama, med en maktkamp som med små skritt beveger seg framover. Samtidig er det en nydelig filmet og komponert film. Hvem sitter og hvem står? Hvem har overtaket? Hvem er høyest plassert i huset, øverst i en trapp? Alt dette er meningsbærende. Losey er mesteren av mise-en-scene. Filmene henter inspirasjon fra film noir og sosialrealisme.
Da Tony flytter inn i huset, må han pusse det opp, og han velger en smakfull renovering i typisk overklassestil. Senere fremstår huset mer kaotisk, før det ender i en vulgær og overlesset stil, som er Barretts smak og valg. Bilder er fjernet fra veggene.
Losey var besatt av speil i filmene sine, og det er bare å ha dette i bakhodet når man ser The Servant. Speilmotiver framstår i alle varianter, fra vanlige speil til koøye speil. Speil brukes ofte symbolsk for å vise at noen er fanget. Tony er en lat mann, og er ofte portrettert sittende eller liggende. Han vil serveres og vartes opp hele tiden. Men sittende og liggende er man også mer hjelpeløs enn den som står.
Losey var født inn i overklassen, inn i store, flotte hus. Men tidlig i livet hans tapte familien pengene sine, og Losey måtte jobbe for føden. Han ble tidlig politisk bevisst og endte med en kommunistisk verdensanskuelse. Dette førte til problemer i Hollywood. Han måtte flykte fra McCartys forfølgelser og ble svartelistet. Han endte i London. Det var først og fremst franske filmkritikere som oppdaget Losey. Selv så han på svartelistingen som en «blessing in disguise». Det fikk ham vekk fra Hollywood og standardfilmer. Loseys hovedtema i filmene sine var hvordan mennesker dominerer hverandre. Makt, penger, klasse, status.
The Servant handler mye om klasse. Tony er en institusjon som er utdøende, mens Barrett er på vei opp til et mer likestilt samfunn. Losey og Pinter fant hverandre på denne filmen. Pinter hadde stor interesse av temaer som makt, inntrengere og dominering. Da Vera forfører Tony, mister han mye av sin makt. Frøken Stewart ser denne maktforskyvningen, og liker ikke det i det hele tatt. Det er tydelig at Losey som den kommunisten han er, liker å se Barrett rive ned den privilegerte Tony. Barrett vil ha kontrollen. Men når han får den, vet han ikke helt hva han synes om den.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Safe, Personal Shopper og Lacombe, Lucien.
Øyeblikket: Trassen og obsternasigheten Barrett utviser når han og Vera blir tatt på fersken på Tonys rom. Det er slutt på at underklassen skal skamme seg, her blir Barrett symbol på en bevisst arbeiderklasse. Han står støtt i det, nekter å vike. Først er han naken uten å skjule seg (vi ser kun skyggen hans). Senere argumenterer han skamløst videre for sin sak.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack:
Bildeformatet er 1.66:1. Bildet føles litt flatt, det mangler dybde. Samtidig synes jeg trekk glattes ut, slik en dårlig TV gjør. Et rart bilde i så henseende. På plussiden må nevnes god kontrast og et rent og uskadet bilde. Lyden er veldig god med ren dialog.
Ekstramateriale
New program on director Joseph Losey by film critic Imogen Sara Smith: Hun er dyktig som vanlig, Imogen Sara Smith. Hennes videoessay er alltid informative. Lærer mye om filmen og folkene bak. 21 minutter.
Rare interview with Losey, conducted by critic Michel Ciment in 1976: Kun lyd, med dårlig lyd. Når man ikke hører alle ordene blir det krevende. Fikk ikke noe ut av dette. 29 minutter.
Interview from 1996 with screenwriter Harold Pinter: Den kjente manusforfatteren elsker regissører som Marcel Carne, Luis Bunuel, Sergej Eisenstein og Orson Welles. Glad i filmer som Grapes of Wrath, Ox-bow Incident og Un Chien Andalou. Han er også veldig begeistret for The Servant. 23 minutter.
Interviews with actors Dirk Bogarde, James Fox, Sarah Miles, and Wendy Craig: Morsomt å se skuespillerne eldre. Bogarde sier han er apolitisk og ikke brydde seg om at Losey var svartelistet. Så flere andre filmer han hadde laget og ble veldig fascinert. 8 minutter. James Fox virker gammel og ørlite surrete. Han har stor respekt for Losey, men har harde karakteristikker av ham. Han var negativ og paranoid på grunn av svartelistingen. Han skrøt aldri av noen, kommenterte bare hva som var feil. Aldri hadde han et fint ord til noen. 47 minutter. Det var Sarah Miles som spiller Vera, som fikk James Fox med i filmen. Han var kjæresten hennes. Sarah kom fra en posh familie, og de likte ikke filmen. De var rasende, mente hun hadde ødelagt sin karriere og familiens navn. Så kom de gode anmeldelsene, så da gratulerte de henne i stedet. 11 minutter. Wndy Craig spiller Susan Stewart. Skuespillerinnen ser på Susan som litt redd, og spesielt for Barrett. Hun kommer fra en familie litt under Tony, føler seg litt underlegen og sparker videre nedover. 6 minutter.
Trailer: Langsom. Veldig lekker trailer, men nok litt vanskelig å få tak i hva den handler om. 2 minutter og 46 sekunder.
An essay by author Colm Tóibín: Veldig fint essay. Lærerikt og reflektert.
Herr Badii kjører rundt i bilen sin på den iranske landsbygda, og tar kontakt med unge menn med et forslag de kan tjene penger på. Noen misforstår det for homoseksuelle tilnærmelser og ber ham dra seg bort. Men det er helt andre ting herr Badii har i tankene…
Nivå 2 (med spoilers)
Jeg kan ikke forstå annet enn at tittelen Taste of Cherry henspiller på historien som taxidermisten forteller i bilen sammen med hovedpersonen, herr Badii. Men han forteller en historie om hvordan han gikk vekk fra sine selvmordstanker etter å ha spist morbær. Av en eller annen grunn velger Kiarostami å velge kirsebær i filmtittelen i stedet for morbær. Kanskje jeg bare er dum nå som ikke skjønner sammenhengen. Poenget er at hverdagslige gleder kan gjøre at du ser verdien av å leve videre. Tror jeg.
Herr Badii kjører altså rundt i bilen sin og nærmest har en audition i bilen sin med haikere, som alle er unge menn. Han ønsker å finne den rette til å bistå seg med et ytterst delikat (og ulovlig) ærend ifølge islamsk tro. Han ønsker å ta selvmord, men trenger noen til å komme tilbake morgenen etter og begrave ham i henhold til islamsk skikk. De skal rope navnet hans og om han svarer, skal de hjelpe ham opp av hullet. Om han ikke svarer skal de kaste 20 spadetak med jord over ham i hullet.
En ung soldat virker som det mest lovende prospektet, men han får kalde føtter mot slutten. Herr Badii har blitt for intens, og det ender med at soldaten kommer seg ut av bilen og springer av gårde i retning garnisonen. Han er fristet av pengene, men det veier tyngre at dette er en handling det ikke riktig å hjelpe til med. Til slutt får han napp hos en eldre utstopper, en taxidermist. Av ære lover han å utføre handlingene, men først gjør han alt han kan for å overtale ham til å leve videre.
Badii forklarer aldri de fremmede mennene, eller oss, hvorfor han ikke vil leve lenger. Han appellerer til deres medmenneskelighet, «er du min venn?», men det hjelper ham ikke med å knytte bånd når han ikke deler sine beveggrunner. «Du kan ikke føle det jeg føler», er det nærmeste han kommer. Men er ikke det selvmotsigende? Om vi ikke kan sette oss inn i hva et annet menneske føler, hvorfor skal vi da føle empati nok til å hjelpe ham?
Etter hvert som herr Badii søker, blir landskapet enklere og enklere. Borte er de menneskeskapte tingene, det er kun veien igjen. Kanskje det symboliserer at herr Badii har bestemt seg, det er ingen motforestillinger igjen, veien er klar og tydelig. Landskap i Kiarostamis filmer er viet mye interesse. Han har ofte enkel handling i filmene, med komplekse karakterer. Landskapet er knyttet til poesi, som i bilder gjentas motsatt vei, som rim og rytme. Spenningen i filmen er knyttet til én problemstilling, som følges hele filmen gjennom.
Planen følges nå som Badii har fått seg en medhjelper. Han legger seg i hullet som skal bli hans grav, og ser mørke skyer passere månen, i noen fantastiske bilder. Så klippes det til filmteamet som har en pause, med hovedrolleinnehaver og regissør ta seg en røyk. Er det for å minne oss på at dette er en film og at livet fortsetter? Det får bli opp til hver enkelt. Roger Ebert var negativ til hele filmen, ikke bare slutten, som han mente kun var en påminnelse om at vi ser en film. Han om det.
Dette er en langsom film, som gir oss tid til å dvele ved temaet. Hva gjør livet verdt å leve? Har herr Badii noe av dette? Om du får noe ut av denne filmen, avhenger både av interesse for temaet og tålegraden din av Kiarostamis filmatiske stil. Hovedpersonen møter forskjellige etnisiteter på sin ferd, og Iran har mange forskjellige etnisiteter i landet. Kiarostami er ikke glad i action eller vold på film. Jeg kan aldri huske å ha sett et våpen eller en voldelig handling i noen av hans filmer. Det er mer enn nok spenning inne i hvert menneske.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Leaving Las Vegas, The Fire Within og Oslo 31.august.
Øyeblikket: Herr Badii leter opp taxidermisten for å forsikre seg om at han har forstått oppdraget sitt. Vi forstår at tvil og usikkerhet, angst og alvor herjer i kroppen hans. Men han er fast bestemt. Jeg synes sårbarheten hans er sterkt formidlet, ansiktet hans er nakent der han forsøker å få kontakt. Han har nok aldri følt seg så alene i sitt liv.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Nydelig bilde. Noen av scenene som filmes gjennom frontruten har en flott dybde i seg, virkelig som å sitte i bilen selv. Dette er en film som fester seg som rødbrun i minnet, da den hovedsakelig foregår i ørkenlandskap. Formatet er 1.66:1. Lydformatet er ukomprimert mono som gjengir dialogene fint. Og det er omtrent bare dialog på lydsiden.
Ekstramateriale
Project (1997), a thirty-nine-minute sketch film for Taste of Cherry that Abbas Kiarostami made with his son Bahman Kiarostami: Far og sønn Kiarostami spiller ut scenene vi senere skal se i Taste of Cherry. Noen ganger diskuteres løsninger på scener. Her får vi vite summen som tilbys selvmordshjelperen, 2 millioner rials. Det tilsvarer 460 kr i 1997, i dag ville det vært ca 810 kr. Ta med i betraktningen at det er 2,5 ganger billigere i Iran enn Norge. Så ca 2000 kr i dag for at vi skal forstå summen bedre. 39 minutter.
New interview with film scholar Hamid Naficy: Veldig informativt essay om Kiarostami og spesielt Taste of Cherry. Kiarostami lærte seg effektiv historiefortelling gjennom 150 reklamefilmer. Samtidig blander han det med langsomme tagninger og dveling. Filmen ble ignorert av staten, de anså det som den beste strategien. 17 minutter.
Interview from 1997 with Abbas Kiarostami, conducted by film scholar Jamsheed Akrami: Han liker ikke å diskutere sensur med vestlige medier. Dette er et iransk problem som de skal håndtere selv. Om ikke annet gjør sensuren han mer kreativ. Han forandrer ikke sin filmatiske filmstil etter vestlige festivaler. Det er filmens tema som avgjør stilen. Interessant intervju på 19 minutter.
Program from 2017 on Kiarostami’s use of landscape featuring film scholar Kristin Thompson: Dette er materiale som har blitt laget for Criterion Channel. Raskt sammendrag av hva som kjennetegner Kiarostamis bruk av landskap i filmene sine. 7 minutter.
Trailer: Veldig kort, og mest opptatt av å få frem omtaler av filmen fra anmeldelser og det faktum at den vant gullpalmen i Cannes. 1 minutt og 18 sekunder.
An essay by critic A. S. Hamrah: Fint essay som utfyller resten av ekstramaterialet godt.
USA – 1968 – Peter Bogdanovich (farger) – 90 minutter – Thriller, masseskyting
Våpen bak fasade
Nivå 1 (uten spoilers)
En ung mann går i oppløsning i én historie, mens vi følger den legendariske skuespilleren Byron Orlok promotere sin siste filmrolle i en annen historie. Den unge mannen, Bob, har ikke tenkt å forlate denne verden uten å ha bli lagt merke til.
Nivå 2 (med spoilers)
Bob er en tilsynelatende veltilpass all-american ung mann som lykkes i alt. Han har en fin kone, lever et ordnet liv sammen med sine foreldre og har tjenestegjort i militæret. Som alle amerikanere er han opptatt av våpen og jakt. Han har også tjenestegjort som skarpskytter. Filmen viser hvor stor del våpen er av det amerikanske dagliglivet. Det er våpenbutikker overalt. Dekor hjemme består aller mest av våpen på veggene. Bilder i hjemmet er omtrent ikke-eksisterende, men det som er, er av sønnen med våpen i militæret.
Bob spiser middag og ser TV med sin familie, tilsynelatende veltilpass. Middagsscenen med far, mor og kone ser ut som den kunne vært klippet ut fra et maleri av Norman Rockwell. Fargene i leiligheten er blå, grønn og hvit, kjølige farger. Samtalen går overdrevent jovialt og harmonisk. Men faren virker å ha et grep på resten av familien som virker usunt. Han fremstår som en subtil tyrann. Hans idé om et godt forhold til sønnen er at de skal drepe noe sammen. Ved å drepe hjort sammen, skal de knytte bånd. Kanskje ikke så rart at sønnen blir like syk som faren. Sønnen er konform til det selvutslettende, men ingenting forteller oss at det ikke er en harmonisk familie. Bortsett fra to ting. Den ene er Bobs forsøk på å snakke med sin kone om disse kronglete tankene han har. Dessverre avfeier hun dem, og det skal i praksis koste henne livet. Den andre er scenen fra skytebanen hvor Bob og faren skyter på bokser sammen. Mens faren er framme ved blinken, sikter Bob på ham og sannsynligvis leker med tanken på å drepe ham. Han får en skyllebøtte av faren for uvøren våpenbehandling og takler det på sedvanlig passiv-aggressiv måte.
Flere ganger er Bob innom våpenbutikker og handler våpen og ammunisjon. Bogdanovich viser hvor lett det er, og hvordan Bob ender opp med et bagasjerom med flere rifler, et knippe håndvåpen og store mengder ammunisjon. Den årvåkne seer kan se filmens tittel i en av våpenbutikkene. Bob sin forbrytelse er altså en vel overveid og planlagt ugjerning. Om kvelden tar han med seg et håndvåpen inn i huset, jeg tror det er en .38 kaliber revolver. Da konen vil gi ham et god morgen-kyss, trykker han inn avtrekkeren for første gang. Konen dør straks. Moren kommer løpende til og blir offer nummer to. En ung mann som leverer matvarer blir offer nummer tre. De to kvinnene blir lagt i sengen og redd over. Så fortsetter han på sin drapsturné.
Etter å ha skutt en mengde reisende på motorveien, rigger Bob seg til på en drive-in kino. Han forbereder seg i timevis, og begynner skytingen etter at filmen har begynt. Han skyter gjennom filmlerretet, rett mot bilene som står parkert. De som har kupélyset på, blir skutt. Etter at noen kinogjengere har blitt skutt, sprer det seg fort at alt lys må slås av. De er raskt klar over at en snikskytter er på ferde. Men lyden fra filmen, formidlet gjennom høyttalere du hekter på bildøra, gjør at Bob fremdeles har uvitende ofre å skyte på.
Parallelt med denne historien følger vi Byron Orlok, spilt av Boris Karloff, som egentlig spiller seg selv. Han er en gammel horrorskuespiller, en legende, men som nå er på overtid av sin karriere. Brått bestemmer han seg for å legge opp, han har nettopp fullført en film. Men han har avtaler for promotering, blant annet på drive-in kinoen Bob skal terrorisere samme kveld. Regissøren Sam Michaels, spilt av filmens regissør Peter Bogdanovich, trodde han hadde hyret Orlok også til sin neste film. Det kommer ikke til å skje, men Orlok går til slutt med på å møte opp på promoteringen om kvelden. Der skal han lete opp snikskytteren og slå han med flathånda i ansiktet og overlevere ham til politiet. Her knyttes de to historiene sammen.
Bob er basert på Charles Whitman, en slående lik ung mann som drepte 16 og såret 32. I 1966 skjøt han fra toppen av en høyblokk i universitetet i Austin. Whitman skjøt i 90 minutter, og det ble kringkastet direkte. Fremdeles refereres tårnet til som Whitman Tower. Han ble ikke tatt i live som i filmen, ellers er det mange likheter. Blant annet at han drepte sin kone og mor, og la dem i sengen etterpå. Det tyder på anger, eller respekt. Han var også en US marine. Whitman var klar over at han hadde syke tanker. Han skrev et selvmordsbrev hvor han ønsket at hjernen hans skulle obduseres for å se om det var et trekk med ham som skapte en massemorder. Da kunne man kanskje unngå slike hendelser i framtiden. Det tiåret, 60-tallet, var det 6 masseskytinger. Det var 50 masseskytinger bare i januar 2023…
Targets egen historie er en pussig en. Bogdanovich hjalp regissøren Roger Corman på en film, og Corman lar da Bogdanovich få regissere en egen film. Karloff skylder Corman to innspillingsdager, disse kan Bogdanovich få. «Ta 20 minutter fra Karloff-filmen «The Terror» pluss 2 dager med Karloff og 40 minutter egne scener, så har du en Karloff-film». Det naturlige utgangspunktet ville være at Karloff skulle spille en skurk, men den idéen gikk de til slutt bort fra. I stedet spilte han en karakter tett opp til seg selv.
Det var ikke lov å filme ved motorveien eller på motorveien. Da de spilte inn scenene på oljetanken ble det gjort uten lydopptak og i skjul. Det samme med motorveiscenene. Kamera rigget i bilene, walkie-talkie-kommunikasjon varslet når de skulle bli «skutt». Både hotellrommet til Orlok og hjemmet til Bob var spilt inn i studio. Og det var de samme kulissene, bare malt om!
Filmen ble kontroversiell. Både fordi det var så mange scener hvor vi så ting fra Bobs synsvinkel, og fordi det halvåret før filmen ble gitt premiere skjedde flere attentater. Martin Luther King og Robert Kennedy ble skutt og drept. Paramountstyret var delt i to angående det å slippe filmen. Noen ville skrinlegge den, andre ville få den ut så fort som mulig. Resultatet ble å lansere den med en advarselstekst.
Filmteamet løy for våpenbutikkinnehaverne. De sa at filmen skule handle om far og sønn som dro på jakt sammen, ikke at det var en antivåpen-film. Whitman hadde også sagt at han skulle skyte noen griser, slik Bob sier i filmen. Tittel var vanskelig å bestemme seg for. Before I die og Human targets var forslag fram til Bogdanovich foreslo kun Targets. 12 av 23 filmdager ble brukt på drive-in kinoen. Spar pengene til slutten av filmen, sa alltid Samuel Fuller. Han hjalp til med manuset uten å ville ha kreditt for det.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: We need to talk about Kevin, Elephant, Easy Rider, Ordinary People,
Øyeblikket: Skytingen på motorveien. Spesielt en scene hvor en passasjer kommer seg ut av bilen og forsøker å flykte. Hun blir skutt i ryggen, og det ser ekstremt troverdig ut. Måten det filmes på her, gjennom kikkertsikte, gjør at det føles som dette foregår på ekte.
Lyd og bilde
New 4K digital master, supervised by director Peter Bogdanovich, with uncompressed monaural soundtrack: En ekstrem lavbudsjettsfilm filmet med geriljametoder. Allikevel er det et kjempefint bilde! Gode, skarpe detaljer, flotte farger og kontrast. Filmkornmengden er absolutt godkjent og dybden i bildet likeså. Bildeformatet er 1.85:1. Lydsporet gjør jobben. All dialog er klar og lydeffektene absolutt godkjent. Noen av dem er i sin helhet lagt på i ettertid, det er imponerende. For eksempel er alle scenene fra toppen av oljetanken lydsatt senere.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2003 featuring Bogdanovich: Ganske bra. Innsideinformasjon fra produksjonen, og tanker rundt scenene fungerer bra.
New interview with filmmaker Richard Linklater: Veldig fint intervju. Linklater fremstår som samme type regissør som Bogdanovich var på 60-tallet. Sprekkfull av kunnskap om film, og deler gjerne med alle som vil høre. Heldigvis er Linklater mer informert om film fra andre steder i verden, og mer positiv til ikke-amerikansk film. 26 minutter.
Introduction to the film from 2003 by Bogdanovich: Samuel Fuller skrev egentlig om hele manuset til Bogdanovich, men ville ikke ha kreditt for det. Bogdanovich spiller en kar som heter Sam Michaels i filmen, etter Samuel Michael Fuller. Raust av Bogdanovich å gi Fuller æren for manuset, det hadde vi aldri fått vite om han ikke hadde fortalt det. 14 minutter.
Audio excerpts from a 1983 interview with production designer Polly Platt at the American Film Institute: 30 minutters rent lydintervju. Hun har en del interessante ting å komme med angående produksjonsdesign på lite budsjett. Litt streng angående Karloff, sier at den historien var verdiløs, og Karloffs to dager var en byrde å forholde seg til. Dette sier ikke Bogdanovich i sine intervjuer eller kommentarspor.
An essay by critic Adam Nayman and excerpts from an interview with Bogdanovich from Eric Sherman and Martin Rubin’s 1969 book The Director’s Event: Interviews with Five American Film-Makers: Fint essay om forskjellige aspekter ved filmen. Intervjuet med Bogdanovich er også fint, selv om mesteparten er dekket gjennom intervjuer i ekstramaterialet ellers.
Australia – 1980 – Bruce Beresford (farger) –107 minutter – Rettsak, krig, moral
Poet og morder
Nivå 1 (uten spoilers)
Boerkrigen (1899-1902): Tre australiere står tiltalt for henrettelser av boerkrigsfanger. Filmen er bygget opp som et rettsaldrama med tilbakeblikk til aktuelle hendelser. Basert på en sann historie.
Nivå 2 (med spoilers)
Boerkrigen startet med britenes ønske om mer innflytelse i Sør-Afrika. Nederlendere hadde et sterkt fotfeste der, gjennom befolkningsgruppen Boere (nederlandsk for bønder). Britene hentet inn militære forsterkninger for å presse gjennom sin agenda. Boerne satte et ultimatum, forsterkningene måtte returnere til England. Da det ikke skjedde, angrep boerne britene og Boerkrigen var et faktum. Forresten er Boerkrigen litt misvisende. Sør-Afrikakrigen er mer dekkende, siden både afrikanere og frivillige fra resten av verden deltok. Østerrike og Tyskland solgte våpen til boerne. Amerikanere og svensker kjempet på boernes side. Britene led store tap og boerne okkuperte flere britiske byer.
Filmen skildrer britenes inhumane krigføring korrekt. Både drap av fanger og konsentrasjonsleirene var fakta. Konsentrasjonsleirene var en britisk oppfinnelse som ble tatt i bruk for første gang under boerkrigen. Tusenvis av svarte afrikanere, boere, kvinner og barn døde av sykdom og sult i leirene.
Britene hadde en rigid måte å føre krig på, militær disiplin til siste åndedrag. Men boerne kjempet en geriljakrig, med alle midler. De hadde ikke uniform og alle i familien bidro. Britene visste ikke hvem som var fienden og hvem som var nøytrale. Bakholdsangrep, sabotasje, dynamittangrep, feller og svik var metoder som de måtte forholde seg til. Nettopp for å håndtere denne type krigføring ble det opprettet en ny avdeling i 1901, The Bushveldt Carbineers. Det besto av 40% australiere, kjent for sine problemer med disiplin og autoriteter. Men Breaker Morant (Edward Woodward) og Captain Hunt ledet avdelingen effektivt. Morant var selv engelsk, men hadde bodd i Australia siden ung alder. Breaker var kallenavnet han fikk siden han var god til å ri inn (break in) ville hester.
Captain Hunt og britenes krigsminister Lord Kitchener hadde et møte som skulle bli essensielt for historien om Breaker Morant. Lord Kitchener ga Hunt instrukser om at alle boerfanger skulle henrettes. Dette gjaldt også dem som ikke nødvendigvis ble tatt med britisk uniform på. Denne instruksen videreformidlet Captain Hunt til sin avdeling. Breaker Morant fulgte ikke denne instruksen til å begynne med, men etter Captain Hunts død skjedde det en dramatisk forandring i hans holdning til boere.
Captain Hunt ledet et angrep på en boeravdeling som var forventet å være skadet og utslitt. I stedet var det en godt forberedt og uthvilt avdeling som lå i bakhold. The Bushveldt Carbineers fikk ordentlig juling med flere døde og skadede. Captain Hunt var en av de døde. Da Breaker Morant fikk se hans gode venn, gikk det i svart for ham. Liket av Captain Hunt var skjendet i ettertid. Ansiktet var preget av merker av støvelhæler, nakken var brukket osv. Morant beordret avdelingen til hest etter et par timers hvile. Boerne skulle finnes. Funnet ble de, men et prematurt angrep blindet av hevntørst ga dårlig uttelling. Noen døde boere og en fange i Captain Hunts uniform ble henrettet, men flesteparten kom seg unna.
Dager senere overgir en gruppe boere seg med hvitt flagg. Samtidig ankommer den tyske presten Hesse leiren, som er eller, ikke er boersympatisør. Tyskland var kjent for å ha sterke sympatier for Boersaken og var på nippet på å involvere seg i krigen på boernes side. Morant beordrer den tredje tiltalte til å organisere en eksekusjonspelotong til å henrette fangene straks presten har dratt. Slik ble han en av soldatene på tiltalebenken.
Som filmen skal oppklare for oss, er det Handcock som tar på seg å drepe Hesse. Han setter av gårde en halv time etter at Hesse forlater leiren. Et presist skudd fra lang avstand gjør jobben. Australiere var som boere kjent for sine skytterferdigheter, det var en av grunnene til at de var ettertraktet i avdelinger som Bushveldt Carbineers. Handcock ordner seg alibi ved å overtale to boerkvinner til å skrive et brev til retten hvor de bekrefter at han var til sengs med dem da drapet skjedde. Retten må godta dette, selv om de rynker på nesen av oppførselen til en soldat i britisk uniform. Men det er ikke Handcocks moral som er på tiltalebenken her.
Filmen starter med rettsaken mot disse tre soldatene: Breaker Morant, Peter Handcock og George Witton. De to første skal ende opp med dødsstraff, mens den tredje får dødsstraff med øyeblikkelig benådning til livsvarig. Som endte med noen få år i fengsel før løslatelse. Rettsaken er så rigget som det går an. Storpolitikk er bakteppet. Tyskland er på nippet til å intervenere i krigen på Boernes side. Britene er lei av en krig som står i stampe og får negativ publisitet verden over. Tyskland har reagert på drapet på presten Hesse, og det kan blir dråpen som gjør at glasset renner over for dem. Hvordan kan britene få slutt på en krig som har blitt en hengemyr og står i fare for å eskalere til noe større, som første verdenskrig skulle 12 år senere?
For å få i stand fredssamtaler måtte de vise at de tok krigsforbrytelser på alvor. The Bushveldt Carbineers var en avdeling som besto av mange australiere, og alle de tiltalte var australiere. Det var et offer britene kunne leve med. Tyskerne sa seg tilfreds med symbolpolitikken og australierne var opptatt av å ikke provosere Storbritannia. De kunne også leve med dette.
Aktor hadde 6 ukers forsprang på forsvaret til de tre australierne. Forsvarsadvokat Thomas fikk én dag. Saken var forventet å bli avgjort fort, men forsvaret stakk kjepper i hjulene for dette. Det sterke forsvaret klarte å frikjenne dem for drapet på Hesse, som faktisk var en feil avgjørelse. Thomas ønsket også å stevne Lord Kitchener for retten, men en underoffiser ble sendt til rettsaken. Som i tillegg løy under ed.
Som sagt, dette spillet var avtalt på forhånd og ingen advokat kunne ha reddet de tre. Henrettelsen skal foregå allerede morgenen etter. Det gjaldt å få denne skampletten ut av verden så fort som overhodet mulig. Morant skrev et dikt denne siste kvelden før han skulle dø, og det får du opplest på slutten av filmen av Edward Woodward. I dette området i Sør-Afrika var det ingen store trær, så de dømte kunne ikke stilles opp mot et tre og skytes. De måtte sitte på hver sin stol. Begge avslo bind for øynene. Rett før salvene faller, roper Morant til eksekusjonspelotongen: «Shoot straight you bastards, don’t make a mess of it». Dette var korrekt ifølge vitner den gangen.
Den virkelige Breaker Morant var en skikkelig drittsekk, og en kjeltring. Han lurte og svindlet seg fram i livet. Han skrev dikt under navnet Breaker. Det meste var middelmådig, men det var absolutt gull å finne i diktsamlingene hans også. Morant var periodedranker, med regelrette sjøslag før han var sober en periode. Han møtte Hunt på permisjon i Australia, og blir overtalt til å bli med i Bushveldt Carbineers.
Morant sier i rettssaken at de forholdt seg til «Rule 303», når de tok stilling til boerfangene. Det viser til kaliberet på geværet de brukte: 0,303 (7,7mm). Altså geværets lov.
Boken filmen er basert på heter «Scapegoats of the Empire» og ble skrevet av George Witton, den tredje australieren som ble benådet fra dødsstraffen.
Dialogen i rettssalen er tatt rett fra rettsdokumentene. De finnes, selv om det hevdes at de gikk tapt. Beresford har hatt tilgang på dem. At briter drepte boerfanger er vel dokumentert. Britiske medier ga inntrykk av at det var ufarlige bønder som ble drept, men det var faktisk boerkommandosoldater som ble drept. Mediene var enige om at noen australiere kunne ofres for saken. Mange soldater som kunne ha vitnet til fordel for Morant og Handcock, ble sendt til tjeneste i India rett før rettssaken.
Beresfords manus ble slaktet av manuslesere ved de store Hollywoodstudioene, men ble Oscarnominert. Hans senere manus for Driving Miss Daisy led samme skjebne, men vant Oscar. Så han er litt skeptisk til hva de holder på med når de leser manus der borte…
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Paths of Glory, J’accuse, Judgement at Nuremberg, Mister Johnson og Witness for the Prosecution.
Øyeblikket: Jeg velger meg et av flere like øyeblikk fra rettsaken, som viser hvilken umulig oppgave forsvarsadvokaten har tatt på seg. Her er det ikke en nøytral gruppe mennesker som hører saken, men mennesker som skal ha et gitt resultat. Derfor kan de avvise som irrelevant, bevis som legges fram om at Lord Kitchener faktisk ga instruks om henrettelse av boerfanger. Selv om Morant og Handcock handlet utfra denne instruksen, er det altså irrelevant. Sjokkerende og absolutt ikke en rettsnasjon verdig. Det er flere slike øyeblikk gjennom filmen hvor advokat Thomas avfeies på sviktende grunnlag.
Lyd og bilde
New, restored 4K digital transfer, supervised and approved by director Bruce Beresford, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Et nydelig bilde! Fargene er dempet, noe som kler filmens uttrykk. Det går naturligvis mye i beige og jordfarger, med en fin, varm glød i jord og vegger. Filmkornet kravler flott i bildet, detaljene er sylskarpe, dybden imponerer og kontrast upåklagelig. Lyden er også veldig bra. Det er rik aktivitet i høyttalerne, men det er ingen filmmusikk i Breaker Morant. All musikk vi hører er fra korps som spiller i scenen.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2004 featuring Beresford: Ganske bra kommentarspor av regissøren. Små anekdoter om den virkelige Morant og hvordan det ble flettet inn i filmen er virkelig interessant.
New interviews with Beresford, cinematographer Donald McAlpine, and actor Bryan Brown: Dette var filmen som ga filmfotograf McAlpine inngang til de virkelig store filmene. Gå inn på IMDB og se hvilke filmer han har hatt foto på. Imponerende. Brown valgte å spille Handcock som ekstra antiautoritær. Hvis alle startet med venstre fot i marsj, startet han med høyre. Beresford hevder det fantes 4 manus om en film om Morant, men han endte med å skrive sitt eget, basert på et av de tidligere. Morant ble kjent for australierne etter filmen. Saken Morant/Handcock dempet entusiasmen for britene. 30 minutter.
Interview with actor Edward Woodward from 2004: Dette var Woodwards beste filmopplevelse. Det sier ikke lite, siden han hadde hovedrollen i en av mine favorittfilmer, The Wicker Man. Woodward går langt i å antyde at Morant var en røffere mann enn i filmen, han var rett og slett en jævel. 16 minutter.
New piece about the Boer War with historian Stephen Miller: Fin bakgrunnsinformasjon om krigen og politikken bak. 16 minutter.
The Breaker, a 1973 documentary profiling the real Harry “Breaker” Morant, with a 2010 statement by its director, Frank Shields: Grei dokumentar, men ikke veldig godt laget, og ikke all verdens relevant for filmen. 54 minutter.
Trailer: Veldig fin, men litt pompøs fortellerstemme. En film du får lyst til å se. 2 minutter, 31 sekunder.
An essay by film scholar Neil Sinyard: Informativt essay, en god oppsummering av filmen, historien og tiden.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, Bluray og 4k serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1300 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en Magnetar UDP 900 mk II sonefri spiller til DVD, Bluray og 4k. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha RX A3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions DVD og Blu-ray filmer er region 1 og A, så du trenger en sonefri DVD/Blu-ray spiller. 4k er sonefri.
