USA – 1955 – David Lean (farger) –100 minutter – Romantikk, drama
David Leans egen favoritt
Nivå 1 (uten spoilers)
En godt voksen amerikansk kvinne ankommer Venezia alene på ferie. Hun ser for seg et romantisk opphold i en svært romantisk by. Men ensomheten blir hennes første venn.
Nivå 2 (med spoilers
David Lean forbindes med storfilmer som Lawrence of Arabia, A Passage to India, Dr.Zhivago og Bridge over River Kwai. Men har også laget noen meget gode «små» filmer som Hobson’s Choice og Summertime. Summertime er faktisk hans favoritt blant hans egne filmer, noe som kan føles overraskende med tanke på de enorme filmene han har regissert. Men regissøren bak Apocalypse Now og The Godfather I, II og III mente hans beste film var The Conversation, som er en mye mindre film enn disse gigantene.
Jane Hudson (Katherine Hepburn) er en kvinne på ca 50 år. Hepburn var 48 da hun spilte inn Summertime. Hun har dratt til en av verdens mest romantiske byer for å oppleve nettopp romantikk. Jeg tror hun har et bilde i hodet av at en utrolig kjekk, italiensk gentleman skal si og gjøre akkurat de riktige tingene som gjør at de får et både romantisk og seksuelt forhold. Men er hun klar for å ta imot et slikt forhold?
Svaret er nei. De første dagene skjuler hun seg bak et kamera hun filmer alle mulige små og mikroskopiske motiver med. En brannbåt her, en bygning der. Kameraet blir beskyttelsen mot å delta i livet rundt seg. Hun blir en observatør i stedet for den dampende lidenskapelige kvinnen hun så for seg. Hun legger fra seg kameraet på kafébordet, men blir straks veldig utilpass. En kjekk italiensk middelaldrende mann flørter litt med henne, men hun får panikk. I stedet for å gjengjelde oppmerksomheten som hun egentlig ønsker, tar hun på seg solbrillene som en beskyttelse.
Den kjekke italieneren skal Jane møte igjen. I et butikkvindu ser hun et rødt, nydelig beger. Hun entrer antikvitetsbutikken som eies av nettopp Renato. Han flørter videre med henne, og sier hun skal få en god pris på denne 1700-talls antikviteten. Senere skal vi se at han fastholder at dette er en ekte antikvitet, selv når en annen hotellgjest har kjøpt 6 slike, produsert mens kunden ser på. Renatos påstand kan være sann eller ikke, det blir ikke avklart. Sannsynligvis er det ikke sant. Men begeret er det du velger det skal være, slik forholdet mellom dem kan være.
For Jane må lage noen kompromiss for å få til sin romantiske ferie. Hun må godta at ridderen i skinnende rustning er gift, at det snakkes litt direkte om sex og ikke blir så romantisk og mystisk som hun hadde drømt om. Hun har sine regler, sine moralske normer og sine romantiske forestillinger om hvordan alt dette skal foregå. Virkeligheten blir litt skitnere enn hun hadde sett for seg. Og det bruker hun tid på å godta.
Med en gang Jane ankommer Venezia, søker hun etter et romantisk møte. Hun stirrer på unge par, og drømmer om å være som dem. Etter det første møtet med Renato, skriver hun brev hjem til Midtvesten som om hun har en kjæreste. Samtidig er hun hemmet av beskjedenhet. Straks det er snakk om at hun kan føle at hun presser seg på, trekker hun seg. Det er ikke oppskriften for å oppnå noe for sin egen del. Dermed går hun glipp av å ta en drink med venner, eller en parmiddag. Hun blir dermed sittende alene på fortauskaféer eller på hotellverandaen. I slike ensomme stunder føles det som hele turen er mislykket.
Så løsner det litt etter at hun treffer Renato i butikken. Men Jane har fremdeles en helt annen inngang til romantiske møter enn det Renato har. Det fører til kjekling og på sikt Janes tilpasning til den virkelige verden. Renato tar henne med til steder den gjengse Veneziaturist aldri vil se. Jane presses fra skanse til skanse. Hun må godta at Renato har en kone. Og hun må godta at det romantiske eventyret skjer på en annen måte enn hun hadde forestilt seg. Hun er tilbakeholden lenge, så skjer alt veldig fort. At de har sex hos Renato bekreftes av det røde fyrverkeriet på nattehimmelen. Det var kode for sex på denne tiden i filmens verden.
I Janes tilfelle dreier det seg om at frykten for livet er sterkere enn frykten for døden. Renato forsøker å vise henne en annen måte å leve på, å se tilværelsen på. Men det sitter langt inne for en amerikaner. Lille Mauro kan sees på som et menneske som sår små frø til denne forvandlingen i henne, med sin friske og pragmatiske holdning til livet. Han er en liten luring, men med et stort hjerte og lojalitet. Og altfor tidlig voksen.
Jane bestemmer seg brått for å dra fra Venezia og Renato, mens hun egentlig har det fantastisk. Renato blir lei seg, men Jane er meget standhaftig. Å dra i det rette øyeblikket er smertefullt, men også veldig frigjørende. Bli for lenge, og det vil ikke bli et verdifullt minne for livet.
Selv om handlingen foregår om sommeren, ble det også filmet om vinteren. De tre vise menn-statuene viser seg bare én gang i året, 6.januar. Etter at denne filmen kom ut, doblet antallet turister i Venezia seg. Det ble også den siste av David Leans «små» filmer.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Brief Encounter, Zorba the Greek og All that Heaven Allows.
Øyeblikket: Når Jane rygger med kameraet for å ta et fint bilde av guttungen Mauro som hun stadig støter på i Venezias gater. Hun rygger for langt og havner på ryggen uti en av Venezias kanaler. Guttungen redder kameraet. En scene som bekrefter at kameraet er et hinder for henne og ikke til hennes fordel.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Venezia er en meget vakker by, og dette herlige bildet fra 1955 gjør byen ære. De nydelige bygningene står fram med skarphet og gode detaljer. Filmkornet er synlig, noe som gjør bildet enda flottere. Formatet er Formatet er 1.37:1. Lyden er klar og gjengir dialogen tydelig. Andre effekter kommer også klart fram. Vi er heldige som har Venezia for nesten 70 år siden fanget så flott på film.
Ekstramateriale
New interview with film historian Melanie Williams: Det mest interessante blant ekstramaterialet. Teaterstykket var mye krassere enn filmen. Der var Renato på jakt etter en ny erobring straks han har sagt farvel til Jane. 22 minutter.
Interview from 1963 with director David Lean: Et utrolig sivilisert intervju med David Lean. De sitter og røyker, og Lean tilbyr programlederen en sigarett. Her får vi 22 minutter om Leans oppvekst og første skritt inn i filmverdenen. Han startet som klipper.
Audio excerpts from a 1988 interview with cinematographer Jack Hildyard: Ganske kjedelig lydopptak med fotografen på filmen. Litt for teknisk. 13 minutter.
Trailer: «Når du forstår at livet ikke kan bli akkurat som du forestilte deg, kan livet begynne». OK trailer på 2 minutter og 15 sekunder.
An essay by film critic Stephanie Zacharek: Veldig fint essay som egentlig går gjennom hele historien i filmen.
USA – 1966 – John Frankenheimer (svart-hvitt) –107 minutter – Thriller, paranoia
Én ny sjanse…
Nivå 1 (uten spoilers)
Arthur Hamilton (John Randolph) er trett av livet sitt. Alt har blitt rutine, jobb, kone og interesser. Når et tilbud om å starte voksenlivet sitt på nytt dukker opp, slår han til på det. Men det er ingen vei tilbake. Kone, jobb, hus og kropp må vinkes farvel til. Men kanskje er det verdt det når man kan våkne opp igjen i Antiochus Wilsons (Rock Hudson) kropp.
Nivå 2 (med spoilers)
Husker du The Game? Jeg tror David Fincher må ha sett Seconds. Det er noe med å legge all kontroll over ditt eget liv i hendene til et selskap. Det kan gå greit, men det kan også gå forferdelig galt.
Seconds går ut hardt og setter tonen med forvirrende lyder og forvrengte bilder. Paranoiafølelsen strømmer gjennom kroppen, her er det ikke nødvendigvis lagt opp til en hyggelig filmopplevelse. Men en ytterst interessant film er det.
Arthur Hamilton får trykket en lapp i hånden på et tog, helt ut av det blå. På lappen står det en adresse. Senere blir han oppringt av en gammel venn som trygler han om å gå til adressen. Hamilton sliter veldig med samtalen, han stresses tydeligvis. Grunnen skal vi få vite litt senere. Vennen er egentlig død. Den endelige beslutningen tar Arthur mens han kysser sin kone. Midtveis i kysset, som også er opptakten til et samleie fra hennes side, mister Arthur rett og slett interessen. Han slutter å kysse tilbake, til hun merker det og avslutter hun også. Så går de hvert til sitt.
Etter en merkelig labyrint, havner Arthur i et kontorbygg, ventende på et møte med noen som skal forklare ham hva det hele går ut på. Mens han venter, drikker han en kopp te. Denne koppen skal vise seg å være tilført dop. I neddopet tilstand filmes han mens han befinner seg i uheldige posisjoner med en prostituert. Selskapet er trygg på at produktet deres er verdt å kjøpe, men det skader ikke med litt ekstraargumenter om kunden ikke er overivrig.
Saken blir lagt fram kort og konsist. Arthur underlegges en plastisk operasjon og oppstår som et helt ugjenkjennelig menneske. Et lik skal finnes som skal identifiseres som han. Hva med en hotellbrann? Om jeg tolker filmens slutt riktig, er det litt ironisk at Arthur bryr seg så lite om denne delen av hans skifte av identitet. Hvem er det som skal være den døde Arthur?
Arthur signerer kontrakten, videoopptaket av han og den prostituerte blir dråpen sammen med samtalen med selskapets grunnlegger. Han er overbevisende når han beskriver hvor kjærlighetsløst ekteskapet hans er. Bak den smilende fasaden er det en utpreget kynisk hjerne i aksjon.
Resultatet av «gjenfødelsen» er Antiochus Wilson, i Rock Hudsons skikkelse. Arthur nevnte at maling var noe han kunne like, derfor er Wilson en dyktig kunstmaler og bor i et strandhus i Malibu. Wilson har atelier i det nydelige huset (Frankenheimers eget hus), samt en tjener. På stranden møter han Nora Marcus, en noe alternativ jente med mange sprø idéer. Hun inviterer han med på en slags The Wicker Man festival, hvor han til slutt gir seg hen til naken vinstamping. Men dette bryter med Arthurs personlighet, og han (Wilson) drikker seg veldig full og lager skandale på festen etterpå. Til slutt er det en håndfull gjenfødte som redder han unna og strammer ham opp. Det viser seg at det er mange gjenfødte som bor i Malibu. Hans gamle venn som har gjort prosedyren før ham, ringer ham og ber han skjerpe seg.
Arthur skjønner at jakten etter penger og ytre skjønnhet er fånyttes når det gjelder å være lykkelig. Tilværelsen i Malibu gir ham ingenting, selv om han er rik, en vellykket maler og ser strålende ut. I stedet føler han seg like låst som før, og de andre gjenfødte gir ham bare en følelse av klaustrofobi. Nora er ansatt i selskapet, det er ingenting som er ekte lenger.
Arthur innser at Wilson ikke er det han hadde håpet på som «vert» for sitt nye liv. Hans tilværelse er ikke noe friere enn livet Arthur hadde. Han besøker sin kone i kroppen til sitt nye jeg, kanskje for å kjenne på følelsen av å ha kontakt med sitt gamle liv. Han blir sjokkert over hvor fritt hun snakker med en mann hun ikke kjenner, om hennes og Arthurs ekteskap. Han føler seg utlevert. Nå er han sikker på at han vil ha nok en ny sjanse i livet.
Han vil at selskapet skal finne en personlighet som passer ham bedre. Kunden har alltid rett. Han trilles inn til operasjonssalen igjen, med den samme kirurgen. Men denne gangen skal han bli en kropp som skal bli funnet i en brann eller ulykke. I det han forstår det skyller panikken inn over ham, og det er så vidt remmene holder ham nede. Helt til boret treffer hodeskallen hans.
Introen i filmen er bygget opp på sin særegne måte for å illustrere at ting ikke er slik det framstår. Håndholdt kamera ble holdt i knehøyde slik at det forble ganske skjult i scenen i jernbanehallen hvor Hamilton går på toget. For publikum trodde at filminnspillingen foregikk et annet sted i jernbanehallen. Der spilte en vakker kvinne inn en scene som ikke var del av filmen, kun en avledning. Randolph, som spilte Hamilton, måtte gjøre mange ting med venstre hånd siden Rock Hudson var venstrehendt og tross alt bar størstedelen av filmen.
Budskapet i Seconds er at du aldri kan begynne på nytt på denne måten. Opplevelser og holdninger forblir inne i deg, og gjør deg til den du er. At utseendet ditt blir forandret vil ikke gjøre livskvaliteten din bedre. Her kan filmen leses som en kommentar til dagens kosmetisk kirurgi. Seconds var tredje og siste film i Frankenheimers paranoiatrilogi som hadde forgjengerne The Manchurian Candidate og Seven Days in May.
Det ble spilt inn en scene i et slaktehus. Etter den spiste ikke Frankenheimer kjøtt på månedsvis, og fikk egentlig aldri noen stor lyst på kjøtt. Han påstår han så groteske ting foregå inne på det slaktehuset. Hamilton blir dopet ned mens han venter på audiens i kontorbygningen. Mens han er dopet settes han opp i en situasjon med en prostituert. Denne merkelige sekvensen foregikk i et miljø som ble bygget så syrete som den fremstår i filmen. Det er altså ikke kameralinser som lager den forvrengte effekten, men selve veggene som ble spesialbygget.
Grunnleggeren av det diabolske firmaet ser ut som en hyggelig gammel mann. Men vi føler at det er noe galt med det smilende ansiktet som dekker over en grusomt kynisk innstilling til livet. Kanskje er det den overdrevne blunkingen som uroer oss. Alle operasjonene vi ser er ekte. Flere medarbeidere besvimte underveis, så på et tidspunkt måtte Frankenheimer inn og filme med andrekameraet. Filmen floppet da den kom ut, men er i dag en kultfilm. Vel fortjent, sier nå jeg!
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Parallex View, Three Days of the Condor, The Conversation, The Manchurian Candidate, Seven Days in May og Capricorn One.
Øyeblikket: Da Arthur/Wilson forstår at han skal dø på vei til operasjonsstuen. En prest gir ham den siste salve. Rock Hudson rykket så hardt i remmene at de ble slitt i stykker i tre tagninger. Han var ekte stresset i denne scenen, uten at man helt vet hvorfor. Han ble helt vill. Det er den samme kirurgen som skapte Wilsons utseende som nå skal gjøre han klar til å bli «cadaver use», altså et lik som skal utgi seg for å være en «second», en gjenfødt. Arthur har drevet det for langt, og i stedet for å kreve enda en ny kropp å gjenfødes i, burde han vært fornøyd.
Lyd og bilde
New, restored 4K digital film transfer, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition: Et nydelig svarthvitt-bilde. Det er mange ekstreme nærbilder av ansikter som tjener veldig på et skarpt bluraybilde. Her kan du telle nesehår og porer i ansiktet. Kontrasten er veldig god. Bildeformatet er 1.75:1, fyller hele lerretet. Lyden er meget god, fyldig og livlig. Lyden kan være en kakofoni av samtaler og sære lyder, men det kan skilles allikevel.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring director John Frankenheimer: Fint kommentarspor. Det er alltid spennende når regissøren selv kommenterer filmen. Vi får gode fortellinger og innsideinformasjon.
New interview with actor Alec Baldwin: Rock Hudson ble skikkelig full i festscenen i huset hans. Han og Frankenheimer ble enige om at han måtte drikke på ordentlig for å kunne gjøre jobben riktig. Ellers forteller Baldwin godt om en film han tydeligvis er veldig glad i. 14 minutter.
Excerpts from Hollywood on the Hudson, a 1965 television program featuring on-set footage and an interview with actor Rock Hudson: Kort segment. Hudson prater om Wilson som følger sporene bakover, finne ut hvem han var og gjenfødes igjen. 4 minutter.
New program on the making of the film, featuring interviews with Evans Frankenheimer, the director’s widow, and actor Salome Jens: Frankenheimer ville ha Laurence Olivier og han skulle spille begge rollene. Paramount ønsket Rock Hudson. Men da måtte de få en ekstra skuespiller siden Hudson kun ville spille én av rollene. 19 minutter
Interview with Frankenheimer from 1971: Her snakker Frankenheimer om blikket for detaljer, noe man må være født med. Det må i tillegg utvikles. Regissøryrket er et ensomt yrke, man er i et krysspress. Som profesjonell har han nådd målet sitt, som kunstner har han det ikke. 10 minutter.
New visual essay by film scholars R. Barton Palmer and Murray Pomerance: Frankenheimer var en politisk regissør. OK samtale hvor de diskuterer handlingen i filmen. 13 minutter.
A booklet featuring an essay by critic David Sterritt: Glimrende hefte. Frankenheimer var opptatt av ettervirkningene av McCarthyismen. Selskaper vil gjøre hva som helst bare du betaler. Reklame kan vinkles på mange måter. Her vinkles den på hvor ubrukelig livet ditt er nå.
Dette storslagne og episke mesterverket på 9,5 timer tar for seg Kajis (Tatsuya Nakadai) reise under 2.verdenskrig, som starter som arbeidsleder i en japansk arbeidsleir. Kaji har urokkelig tro på at alle mennesker skal behandles godt, også krigsfanger. For dette møter han motstand i gruvebyen, og hans integritet skal styre hans tilværelse på godt og vondt.
Nivå 2 (med spoilers)
The Human Condition består egentlig av 3 deler som ble kjørt ut på kino i løpet av 2 år, men det skal sees på som én lang film. Litt som med Ringenes Herre-filmene. Det gir ikke mening å stoppe etter To Tårn, gjør det vel? Flere steder i Japan vises den som maratonvisning 1 gang i året. Det er én lang historie basert på en 6-binds roman. Regissør Kobayashi var veldig tro mot boken, derfor er filmen så lang som den er.
Filmen starter med at Kaji får tilbud om å prøve ut sin hypotese om at mennesker yter best om de blir behandlet godt. Dette har han skrevet om i sin hovedfagsoppgave. Professoren syntes det er en veldig interessant oppgave, selv om den er venstrevridd. Kaji skal dra til en gruveleir og lede arbeidsgruppen der. Om han gjør det skal han slippe å måtte dra i krigen. Dermed kan han gifte seg med Michiko, som han har utsatt ekteskap med til han var sikker på å ikke måtte forlate for å dra til fronten.
Kaji møtes på forskjellige måter av de andre lederne. En av dem har lest oppgaven og syntes det er interessant, de andre er mer negative til at en teoretiker skal mene noe om deres metoder. Deres metoder er gammeldagse og brutale, et fryktbasert regime med mye fysisk avstraffelse. I denne første delen av The Human Condition er Kaji stri, naiv og arrogant. Vi ser hans to mest særpregede personlighetstrekk tidlig. Han er antiautoritær og moralsk. Men han drives av en sterk overbevisning, og får resultater.
Han blir også motarbeidet, og etniske skillelinjer som var harde fra før får ny aktualitet. Er man litt kinesisk skal man jobbe mot japanerne, er mantraet. Det som feller ham er tilførsel av kinesiske krigsfanger. Japan er presset, krigen begynner å gå dårlig og produksjonen må opp. Det er vanskelig å skape tillit begge veier, spesielt når kineserne ser det som rett og plikt å rømme. Gradvis vinner den harde linjen fram. Kaji blir løst fra sine oppgaver etter konflikt med hæren og offiseren som leverer dem krigsfanger. Han blir torturert i hovedkvarteret. Og det største sviket av alt, han blir overført til hæren og skal i krigen. Avtalen som Kaji fikk blir brutt.
Kaji har en naiv innstilling til mennesker, men han har et positivt utgangspunkt. Okishima følger ham langt på vei, men han må si stopp på et tidspunkt. Hva er viktigst for krigsfangene, mat eller sex? Kaji blir sjokkert da de velger å få prostituerte på besøk. En kollega av Kaji treffer nok spikeren på hodet da han forteller Kaji at han har mindre tro på mennesket enn han selv sier. Det skal bli tydeligere utover i filmen.
I del 2 møter vi ham som soldat. Han er menig, selv om hans utdannelse tilsier at han kunne vært offiser. Det lengste han vil strekke seg er som leder av rekruttene. Igjen havner han i opposisjon til autoriteter, i dette tilfelle veteranene og offiserene. Det er et merkelig brutalt regime som råder på brakka. Veteranene får utløp for umotivert sadisme, og det nekter Kaji å se på i lengden. Han forsøker å ta opp problemet med offiserene, men da blir han stemplet som tyster. Det er som en pubertal skolegård. Trakasseringen og volden går så langt at en rekrutt begår selvmord. Selv da finner ikke offiserene det bevist at det har med brakkekulturen å gjøre.
En gammel venn av Kaji overtar som offiser på brakka, men det hjelper lite eller ingenting. Veteranene står sterkt, og offiseren sier det rett ut: Om det blir krig, er det veteranene som berger oss. Rekruttene er verdiløse i kamp. Kaji er en god soldat, kompaniets beste skytter, men hater militæret som institusjon. Han er en av to som er svartelistet som mistenkte kommunister. Shinjo er den andre, og han deserterer under en præriebrann.
Veteranene banker opp Kaji etter at mishandlingen av rekrutter blir anmeldt. På sykehuset møter han Tange, som har en personlighet til forveksling lik Kaji. For å løse konflikten med veteranene, er det Kaji som blir straffet. Han sendes på en måneds skyttergravbygging ved fronten. Og mens han er der med rekruttene, invaderer Sovjet Japansk territorium. Nå er det krig mot sovjetiske tanks. Det går som det må gå, de japanske styrkene blir utradert.
Under kamphandlinger oppdager Kaji og alle soldater nye sider ved seg selv. Kaji tvinges til å drepe en medsoldat som blir gal og angriper dem med kniv. Dette får Kaji til å gå i seg selv, og ender opp med å se på seg selv som et monster. Krig gjør noe med vårt syn på menneskeheten og Kaji er intet unntak. Han er nå kommet en lang vei fra den naive studenten som prøver ut en teori i en arbeidsleir.
Del tre skildrer Kaji og to medsoldater bak fiendens linjer, kun opptatt av å overleve. De må konstant ta stilling om de skal overgi seg, slåss eller komme seg unna. I en skog møter de den første av flere grupper de skal støte på i løpet av filmen. En storfamilie og noen prostituerte har klart seg en stund, og de slår seg sammen. Alle forsyninger deles. Sulten driver dem til handlinger de ellers aldri ville ha gjort. Mennesket viser seg igjen fra sin verste side. Noen spiser giftige planter og omkommer. Det eldre ekteparet blir «hjulpet» ut av sin miserable tilværelse med et rep og en grein.
De støter også på små rester av militære avdelinger. En av dem nekter å gi dem litt mat. Kinesiske paramilitære jager dem ut av et hus de har okkupert. Gruppen deres vokser, men de kan ikke stole på noen, selv ikke andre japanske grupperinger av soldater. Noen av dem vil fortsette krigen, andre leter bare etter en måte å desertere på, andre vil plyndre. Til slutt overgir gruppen seg til en avdeling bestående av sovjetiske og kinesiske soldater. Kaji har større forventninger til den røde arme enn til den japanske, tyske og amerikanske hær. En lang og grufull marsj til en russisk arbeidsleir blir skjebnen.
Kaji opponerer mot de russiske vokterne under marsjen, men han innspill blir tatt imot på en OK måte. De ankommer arbeidsleiren og japanerne vil arbeide så hardt som mulig. Dette ligger i den japanske stoltheten. I de russike arbeidsleiren har noen japanske fanger blitt formenn, og en av dem er dessverre en av Kajis fiender blant veteranene. Disse formennene er så brutale at russerne må dempe voldsbruken deres. Shinjo er også i leiren, men som fullverdig kommunist.
Kaji hadde store forventninger til Sovjet, men disse leirene gjør at han revurderer synet sitt. Han har tro på sosialismen, men blir mer kritisk til Sovjet. Han dreper sin nemesis blant formennene og rømmer fra leiren. Han vandrer fattig gjennom landet, tigger og stjeler, og blir plaget av kineserne. Snø og kulde setter ham på harde prøver. Galskapen lurer rundt hjørnet. Han begynner å se Michiko for seg, og snakker til henne i hallusinasjoner. Utmattet fryser han i hjel i isødet.
Det er gode grunner for å sette likhetstegn mellom Kobayashi og karakteren Kaji i filmen. Dragningen mot kommunisme, klassebevisstheten, antimilitaristiske holdninger og skepsis til autoriteter er sammenfallende. Kobayashi nektet også å bli offiser i militæret, selv om han hadde utdanningen som tilsa det.
Del 1 og 2 av filmen var mest krevende å lage. Del 1 fikk også dårlige kritikker. Jeg synes det er jevnt fantastisk god kvalitet på dette mesterverket. 9,5 timer raser av gårde og føles kun som en tredjedel av dette. Kobayashi siktet mot den store verden, de store spørsmål. Og måten han gjorde det på var ved å beskrive de små episodene uhyre realistisk og detaljert. Japans nederlag etter Stillehavskrigen var et av hans tilbakevendende temaer.
Boken filmen er basert på er enormt tykk og ble gitt ut i seks bind. Siden Kobayashi var veldig tro mot boken, er filmen så lang som den er. Han var igjen inspirert av Grand Illusion, idéen om at det er arbeiderklassen som lider i krig, ikke de som starter krigen. Filmen handler om de samfunnene mennesker skaper, ikke om gode mennesker mot onde. Japanere fra Kobayashis generasjon føler på skyld overfor kinesere. Dette var første gang Sovjet ble negativt framstilt i Japan.
Det var mange som ønsket rollen som Kaji. Det var en uvant type rolle for hovedrolleinnehaver Nakadai. Han tenkte på Kobayashi når han modellerte rolletolkningen sin. Han blir banket opp på ekte i brakken, ansiktet hovnet opp. 20 mann hoppet på ham og slo.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: War and Peace, The Last Emperor, The Leopard og Barry Lyndon.
Øyeblikket: Sovjetiske tanks kjører over et hull i bakken som Kaji og en annen soldat ligger i. Kameraet var gravd ned i et rom under Kaji og filmet oppover. Så blir skuespiller Nakadai kjørt over mens de håper kantene skal holde. Bildet nedenfra og opp mot Nakadais ansikt før understellet på tanksen fyller ruta er imponerende!
Lyd og bilde
On the Blu-ray: High-definition digital restoration, with uncompressed monaural (Parts 1–4) and 4.0 surround DTS-HD Master Audio (Parts 5 and 6) soundtracks: Bildet blir bedre og bedre etter lenger uti filmen vi kommer, føler jeg. Det samme med lyden, men der ser vi at lydformatet forandrer seg. I del 3 (Parts 5 and 6) er lyden kraftig og musikken mektig. Der hvor første del kan føles som et godt DVD-bilde, er del 2 og 3 av ordentlig bluray-kvalitet med nydelig kontrast i svart-hvitt bildet, skarphet og gode detaljer. Formatet er 2.39:1, altså virkelig widescreen! Det kler en slik episk film godt.
Ekstramateriale
Excerpt from a 1993 Directors Guild of Japan interview with director Masaki Kobayashi, conducted by filmmaker Masahiro Shinoda: Fint intervju på 14 minutter. Hyggelig å se min japanske favorittregissør snakke og forklare seg om film. Dette var første gang han brukte story board, og kun fordi fotograf Miyajima ønsket det. Senere har han innsett fordelene av det, nå kan staben forberede seg litt.
Interview from 2009 with actor Tatsuya Nakadai: Dette er den beste japanske antikrigsfilmen noensinne. 18 minutters fint intervju fra 2009.
Appreciation of Kobayashi and The Human Condition from 2009 featuring Shinoda: Veldig godt intervju på 25 minutter. Første verdenskrig resulterte i Jean Renoirs antikrigsmesterverk Grand Illusion. Andre verdenskrig ga oss The Human Condition.
Trailers: Traileren fra første del (av tre), viser lite av hva filmen skal handle om. Den fokuserer på dramatiske scener. 4 minutter, 35 sekunder. Trailer del 2 fokuserer mye mer på krigshandlinger enn det er belegg for. 2 minutter, 43 sekunder. Den siste traileren er lite strukturert. Den første filmen i stereo. Kaji har blitt et dyr, et monster, får vi fortalt. Knappe 3 minutter.
An essay by critic Philip Kemp: Fint essay med skarpe observasjoner som vi kanskje ikke hadde klart å se selv.
Frankrike – 1967 – Jean Pierre Melville (farger) –150 minutter – Thriller, leiemorder
Ensom i døden
Nivå 1 (uten spoilers)
En leiemorder (Alain Delon) i Paris lever som en samurai, uten unødvendige materielle ting eller menneskelige relasjoner. Etter et oppdrag på en nattklubb, settes himmel og jord i bevegelse for å fange ham og få ham siktet. Men som en samurai glir han unna lovens lange arm.
Nivå 2 (med spoilers)
«No deeper loneliness than the Samurai’s. None but the tiger’s in the jungle perhaps.»
Av mange løftet fram som Melvilles beste film, og også den mest gjennomførte stilmessig. En annen leiemorder inspirert av samuraikodeksen er Whitakers karakter i Ghost Dog: the Way of the Samurai, men der er det en mye tydeligere kobling. I Melvilles film må man mer lete etter fellestrekk mellom Jef Costello og en samurai. Vi har tittelen som skal sette oss på sporet.
Costello bor alene, kun sammen med en kanarifugl i et bur. Han er ikke bare alene, han er ensom. Filmens hovedtema er ensomhet mer enn noe annet. En samurai er ofte alene og/eller ensom. Rommet Costello bor i er nakent, med kun det aller mest nødvendige av møbler. Asketisk og fokusert, rommet skal ikke distrahere Costello fra sine oppdrag. Bildet jobber med Costello. Det føles som det ikke er så mange farger i filmen, ikke så mange farger at det kan virke distraherende. Og de som er der er dempede. Mye grått og stålblått.
En samurai er vel så godt trent mentalt, som fysisk med hans våpen. En samurai er alltid rolig og kalkulert. I det moderne Paris betyr det å aldri bli stresset. Costello stjeler biler med en utpreget lavpulsmetode. Han setter seg inn i en bil og plukker frem et enormt nøkkelknippe. Systematisk går han gjennom nøklene, én etter én, og legger de utprøvde sirlig ved siden av. Til slutt vil én virke. Blikket hans mens han går gjennom nøklene, er fjernt og drømmende. Han er til stede, samtidig ikke. Bilen leveres i en garasje, nummerskilt byttes, penger betales og revolver leveres ut.
Dagen han skal begå et attentat, planlegges alibiet hans i detalj. Han går innom en kvinne og sikrer seg at de er enige om klokkeslettet han var der. Så drar han til pokerbula og gjør det samme. Det er her han vet han kommer til å bli plukket opp. Selve drapet er fort gjort. Han blir sett tydelig av pianisten, og i mindre grad av bartenderen og garderobepiken. Hansker og revolver kastes i Seinen.
Politiet har en generell beskrivelse av gjerningsmannen. Etterforskningslederen vil ha samlet inn 400 menn som passer beskrivelsen, 20 fra hvert distrikt. Melville, stor fan som han er av amerikansk kultur, lar politiet benytte seg av line-up, noe som ikke brukes i Europa. Vitnene er delt når det gjelder Jef Costello, en kvinne mener han hadde bart, et annet vitne er sikker på at det var Costello, det siste er like sikker på at det ikke er ham. Politiet må sjekke alibiene hans.
Det er en voldsom operasjon politiet har satt opp for å ta én drapsmann. Eget operasjonshovedkvarter, mange mann på saken og på spaning. Det er veldig overdrevet, kanskje en form for humor av Melville. Fordelen er at vi får et spennende bilde av Paris, med spaning på t-bane og politi i sivil som jobber i team. De har oversikt over hvor mange utganger hotellet har, hvilken gate man kommer ut i om man benytter disse, osv. Allikevel klarer Costello å riste dem av seg. Han er en topp leiemorder som nyter stor respekt. Etter å ha kommet klar av politiet, møter Costello oppdragsgiveren sin for å få lønn. Det viser seg at de ikke er fornøyd med at han har blitt hentet inn til avhør, og vil sikre seg selv. Han blir skutt, men kun i armen. Ikke verre enn at han steller seg selv.
Politiet jobber nå opp mot alibiet hans. I første omgang med trusler om straff for medvirkning, i andre runde forsøker de å gjøre elskerinnen sjalu. Samtidig setter de opp avlytting av rommet hans. I en herlig scene ser vi døren til rommet hans fra innsiden, og politiet som tester nøkkel etter nøkkel. Ikke den første, ikke den andre, ikke den tredje (som Hollywood ville ha gått for, da hadde det amerikanske publikummet allerede vært utslitt), men den sjette nøkkelen er riktig. Deilig å kunne se en filmskaper ta seg tid, en slik scene kunne ikke vært gjort i dag.
Den kriminelle organisasjonen som nå både har leid ham inn og forsøkt å drepe ham, ønsker å leie ham til et nytt oppdrag. Som vi forstår senere, er det pianistinnen i nattklubben som er målet. Han ønsker ikke å ta livet av henne, etter å ha fått litt kontakt med henne kvelden før. Allikevel tar han på seg oppdraget, antageligvis for å kunne dø på jobb som en samurai.
Melville skrev rollene for spesifikke skuespillere. Alain Delon er en av hans faste, og Melville er den regissøren Delon satte mest pris på. Da Delon og Melville gikk over manuset, så Delon at det tok over 10 minutter før han sa sin første replikk. Dermed var han solgt. Han viste også Melville soveværelset sitt. En seng, og et samuraisverd på veggen. Ingen tvil om at det var riktig rolle for ham.
Alle Melvilles filmer fra Leon Morin, Priest og fremover, var populære blant publikum. De var minimalistiske og stille, og hadde fokus på maskulinitet. Delon var selv minimalistisk i stilen. Filmen ble en suksess, med 2 millioner franske publikummere. Som regel er Melvilles karakterer fordømt fra starten av.
Selv elsket Melville å skrive manus og klippe filmene. Filmingen var han ikke så glad i. Han hadde sitt eget studio, der han kunne jobbe når han ville. Det brant ned under innspillingen av Le Samourai, og han går langt i å antyde at andre i filmbransjen sto bak brannen. Om han mener misunnelige regissører, bransjeorganisasjoner eller andre vites ikke. Han kjenner mange gangstere, men det er motstridende kommentarer om hans forhold til dem. Selv sier han at han opplever dem som patetiske, andre mener han var veldig stolt og opptatt av å omgås dem.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ghost Dog: the Way of the Samurai, Rififi, Le Cercle Rogue og The Driver (1978).
Øyeblikket: Vi får flere hint som leder opp til den siste scenen i filmen. Karen i bilgarasjen sier at «dette er siste gang», da han tar imot bilen og gir ut revolveren. Kanarifuglen blir sykere og sykere, da vi ser den sist er den nesten død. Costello leverer fra seg hatten i nattklubben, trenger han den ikke mer? Det er pianistinnen han skal drepe. Hanskene er på, revolveren trukket. Men han skyter ikke, bare står der. Så fyrer politiet løs, og han faller død om. Da etterforskningslederen undersøker revolveren hans, ser han at den aldri var ladd. Den ensomme samuraien ønsket ikke å leve mer.
Lyd og bilde
New high-definition digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Nydelig bilde, med fin mengde filmkorn synlig. Fargene er dempede som intensjonen er. Kontrast er god, detaljer og dybde i bildet er finfint. Gatene i Paris ser så bra ut som de noen gang har gjort. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er også fin. Dialogen, i den grad den finnes, er klar. Lydsporet gjør jobben på skuddsalver og bilkjøring også, helt adekvat.
Ekstramateriale
Interviews from 2005 with Rui Nogueira, editor of Melville on Melville, and Ginette Vincendeau, author of Jean-Pierre Melville: An American in Paris: Den første forfatteren er litt dramatisk. Han fremhever Le Samourai som Melvilles edleste og reneste film, hans mesterverk. Nesten ingen dialog, bildene snakker for seg. 13 minutter. Vincendeau snakker om temaer i Melvilles filmer og poenger å få med seg i Le Samourai. 19 minutter.
Archival interviews with Melville and actors Alain Delon, François Périer, Nathalie Delon, and Cathy Rosier: Om ensomheten i samuraien og Melvilles metoder. 24 minutter.
Melville-Delon: D’honneur et de nuit (2011), a short documentary exploring the friendship between the director and the actor and their iconic collaboration on this film: De to spilte i tre filmer sammen: Le Samourai, Le Cercle Rogue og Un Flic. Alle tre høydepunkter i begges karrierer. 23 minutter.
An essay by film scholar David Thomson, an appreciation by filmmaker John Woo, and excerpts from Melville on Melville: Fint hefte. Filmen går fra ekstremt macho, til drømmende og poetisk. Melville er ikke opptatt av realisme eller en presis tidsperiode. Går fra realisme til fantasi uten at vi merker det. John Woo veldig opptatt av Melville. Le Samourai skapte egen mote i Asia. I stil er de to regissørene stikk motsatt. Melville mener Costello må være schizofren,han er ensom, stille og introvert.
USA – 1932 – Erle C. Kenton (svart-hvitt) –70 minutter – Horror, monster, klassiker
Mennesket uten grenser
Nivå 1 (uten spoilers)
Edward Parker (Richard Arlen) blir funnet skipbrudden på en flåte, og berges av et annet skip. Etter å ha røket uklar med kapteinen, blir han sendt i land på en øy sammen med Dr.Moreau (Charles Laughton). Doktoren har hentet forsyninger og dyr fra skipet. På den isolerte øya får Parker se hva slags mareritt doktoren har skapt.
Nivå 2 (med spoilers)
Herlig røverhistorie dette. Dette er Paramounts storsatsing for å ta igjen Universal som virkelig hadde funnet oppskriften for å dominere horrormarkedet i USA med populære filmer som Frankenstein og Dracula. Den gangen ble filmer basert på etablerte bøker, i dette tilfellet H.G.Wells roman «Island of dr.Moreau» fra 1896. Romanen er et innlegg i debatten om viviseksjon og Wells var sterkt imot forsøk på dyr. Han samlet inn penger til saken.
Som alle gale vitenskapsmenn, elsker Dr.Moreau å fortelle om hvilket geni han er og om arbeidet sitt. Hans livsverk er å operere på dyr for å gjøre kvantesprang i evolusjonen, og skape mennesker av dem. Skapningene som nå lever i jungelen på øya er mer mennesker enn dyr og går kledd i bukser og skjorter. Og viktigst av alt, de kan snakke og reflektere.
Når han først har blitt belemret med Parker som ubuden gjest, kan han ikke dy seg for å se han som en gjest han endelig kan fortelle om alt han har oppnådd. Ellers er det bare legen han forsker og opererer sammen med som er hans samtalepartner. Parker blir sjokkert da han får høre om forskningen, og frastøtt da han overrasker legene midt under en smertefull operasjon på en stakkars pasient. Men det som opprører han mest er at Dr.Moreau manipulerer ham til å kysse Lota, panterkvinnen. Han får øye på hendene hennes, med klør som en panter. Han må forholde seg til at han har kysset et dyr. Først nå slår han ned Moreau, dette var over streken.
Om Dr.Moreau har lykkes fullstendig i å skape et menneske av dyrene, avhenger av om de er reproduktive. Lota er den eneste kvinnen på hele øya, og kun legen og Moreau er menn. Lota er redd for dem begge, derfor kan ikke noen av dem gjøre henne gravid. Og jeg har en mistanke om at Moreau ikke ville hatt interesse av det heller. Charles Laughton sies å ha modellert sin karakter etter Oscar Wilde. Og både Wilde og Laughton var homofile. Men Parker kunne fungere som en uvitende deltager i et eksperiment. Derfor fører han de sammen, for å se om Lota har evnen til seksuell tiltrekking mot en mann.
Den idéen fører altså ikke fram, Parker blir frastøtt av det dyriske i Lota. Moreau blir rasende over at dyregenene er så sterke, og at dyretrekk dermed vokser tilbake i Lota. Han skal brenne dyret ut av henne igjen i the House of Pain, altså laboratoriet sitt. Lota gråter og ber for seg. Moreau blir opprømt da han ser at hun produserer tåre. Det er det kun mennesket som kan. Han har kommet langt allikevel.
Mens Parker har vært savnet, har forloveden Ruth jobbet hardt for å finne ham. Hun og kaptein Donahue har sporet ham opp og ankommer øya i en liten båt. De blir tatt vel imot og overtalt av Moreau til å vente med å reise til morgenen etter. For Moreau har en plan om å la Ouran, en av Moreaus skapninger, voldta Ruth for å bekrefte evnen til reproduksjon.
Moreau har kustus på skapningene som lever i jungelen, hans kreasjoner. De som ble mislykket, har han bundet til et apparat de driver med manuell kraft. De i jungelen kaller han innfødte, mest til ære for Parker. Moreau har indoktrinert de innfødte til å følge Loven. Du skal ikke gå på alle fire, du skal ikke spise kjøtt og du skal ikke drepe. I tillegg har han en pisk han bruker ivrig. Alt dette rakner etter at han ber Ouran om å drepe Donahue mot slutten av filmen. De innfødte mener da at Loven ikke gjelder lenger, logisk nok. Og opprøret er i gang.
Moreau ser ikke ut til å innse alvoret før de innfødte begynner å skjære i ham med kniver i the House of Pain. Før det har han blitt trykket bakover meter for meter, stadig mens han bruker pisken og kommanderer dem til å gjøre som han sier. Selv når han dør høres smertehylene hans ut som en pervertert latter. De andre menneskene lykkes i å rømme, men Ouran er etter dem. Panterkvinnen Lota redder dem ved å angripe Ouran og drepe ham. Men hun dør selv av skadene hun får.
Island of Lost Souls ble bannlyst i 11 land, og klippet ned i forskjellige versjoner i andre land og delstater i USA. Criterion Collection lanserer her den uklippede versjonen i all sin prakt. Filmen er pre-code, siden den ikke ble håndhevet før i 1934 selv om den strengt tatt var innført allerede i 1932. Filmen er så kynisk at den til og med tar livet av det humoristiske alibiet sitt, Donahue!
Charles Laughton gjør en glimrende rolletolkning her. Han tilførte egne idéer, som å la pistolhylsteret henge slik at munningen peker ned på skrå mot skrittet. Dette kan tolkes som at Moreau er en mann uten seksuell lyst, at han er kastrert. Han har også mange feminine trekk, eller kanskje heller homofile trekk. Han er ytterst velstelt, med sirlig anlagt skjegg og bart. Han er alltid kledd i en hvit tropisk dress, og har en tiltalende ytre og ekstremt gode manerer. Men hans indre er et sort hull av ondskap og total mangel på empati med andre mennesker og dyr. Charles Laughton elsket dyr og Moreaukarakteren frastøtte ham.
Det ble lyst ut en audition/konkurranse for å finne skuespillerinnen som skulle spille panterkvinnen Lota. 60 000 kvinner viste interesse. Konkurransen ble avholdt omtrent som en missekonkurranse, med bikiniopptreden og det hele. 18 år gamle Kathleen Bruke vant. Filmen ble kritisert for å være mot naturen, siden den hadde antiviviseksjon-holdninger. Den ber oss om å forstå at mennesker og dyr deler evnen til å føle smerte. Det skulle jo ikke være så vanskelig å forstå.
I filmen roper de innfødte innlærte fraser som «Are we not men?» Bandet Devo er store fans av filmen og kalte sitt første album for «Are we not men?» De brukte masker inspirert av filmen når de spilte konserter. Devo står for de-evolution, idéen om at menneskeheten kanskje utvikler seg feil vei, spesielt Vesten. Vi blir dummere. De har sans for budskapet filmen tar opp og støtter det. Men H.G.Wells mislikte filmen.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Most Dangerous Game, The Story of Temple Drake, The Wolf Man og Frankenstein.
Øyeblikket: Da Parker overasker Moreau i the House of Pain. De grusomme skrikene han har hørt, kommer fra et vesen på et operasjonsbord, spent fast mens Moreau eksperimenterer på ham. Skrikene og stønnene er fæle å høre på.
Lyd og bilde
New digital restoration of the uncut theatrical version, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition: En film på over 90 år dette. Og da må vi si at den ser strålende ut. Noen scener er litt duse, noen er skadet, men de kan du telle på en hånd. I all hovedsak er det relativt skarpe bilder, god kontrast og detaljnivå. Men kanskje legger jeg godviljen til. Jeg er uansett strålende fornøyd. Formatet er 1.33:1, lyden er mono. Synes lyden er grei nok, skjemmes ikke av skraping og blikkbokslyd som kan være et problem.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring film historian Gregory Mank: Et lærerikt spor, med mye filmhistorie på kjøpet. Underholdende og komprimert, filmen er jo bare på 70 minutter.
New conversation between filmmaker John Landis, Oscar-winning makeup artist Rick Baker, and genre expert Bob Burns: Her er 3 store fan av filmen samlet. De synes den er en fantastisk og uggen film. Laughton løfter filmen, men det er mange gode skuespillere her. David J.Skal forteller at evolusjon var et populært tema for victoriatidens horrorforfattere.
New interviews with horror film historian David J. Skal; filmmaker Richard Stanley, the original director of the ill-fated 1996 adaptation; and Gerald Casale and Mark Mothersbaugh of the band Devo: Interessante og lærerike intervjuer på til sammen 50 minutter. Morsomt å dra inn bandet Devo. Bandmedlemmene har gode refleksjoner rundt filmen, samfunnet og etikk. Richard Stanley skulle originalt regissere 1996-versjonen med Marlon Brando, men det skjærte seg pga samarbeidsproblemer. Den versjonen ble regissert av John Frankenheimer og er ikke god.
Short 1976 film by Devo, featuring the songs «Secret Agent Man» and «Jocko Homo»: Morsom og sær film, mer som musikkvideoer. Ca 10 minutter.
Stills gallery: Mange nærbilder av de innfødte. Veldig bra makeup. Det er også mange bilder av skuespillerne, og kvinnene vises i sexy positurer.
Theatrical trailer: Fin blanding av rolige og dramatiske scener. Røper ikke for mye, men virker spennende. 1 minutt, 30 sekunder.
A booklet featuring a new essay by writer Christine Smallwood: Fint essay om filmens mottagelse og intensjoner. Hun kommenterer også scener i filmen, og bidrar med tolkninger.
Japan 1860. Ryunosuke er strålende med samuraisverdet, men har psykopatiske personlighetstrekk. Han er kastet ut fra en kampskole på grunn av «grusomhet», og blir bedt av sin far om å tape en duell for at motstanderen skal kunne få en høyt æret stilling. Ryunosuke kan jo uansett ikke få den. Det ender med at Ryunosuke dreper motstanderen, og hans liv skal heretter dreie seg om drap og atter drap. Hans indre psykopat får slå ut i full blomst.
Nivå 2 (med spoilers)
Vi møter Ryunosuke første gang når han gjør det han kan best, nemlig drepe mennesker. Han dukker opp på toppen av fjellet som en dødsengel og dreper Omatsus bestefar. Hvorfor gjorde han det? Visste han att bestefaren ønsket å dø før han ble en byrde for familien? Det er ingenting som tyder på at han visste det idet han hugger ned bestefaren i ryggen. Han er neppe en tjener for Buddha som oppfyller skjebner.
Etter samtalen med faren om å tape duellen med vilje, kommer Bunnojos kone Hama for å be ham om det samme. Den djevelske Ryunosuke mener at respekten for sverdet er like stor for ham som hennes dyd er for henne. Altså må hun ligge med ham for å hjelpe mannen hennes. Han hopper på henne som et rovdyr. Men Bunnojo finner ut hva hun har gjort, og oppvisningskampen blir en duell på liv og død. Og da er det bare en vinner.
Hama trygler om å bli Ryunosukes kone, men han dytter henne bort. Hun advarer ham om et bakhold, Bunnojos venner vil hevne hans død. Det ender med Ryunosukes første massemord. 10-15 sverdkjempere ligger død igjen i hans spor, som sett på bluray-coveret. Dette er et ikonisk bilde i filmen. Enden på visa er at Hama blir Ryunosukes kone, og vi ser dem etablert som en familie med et lite barn, Ikaturo, i neste kapittel. Men det er et følelsesløst ekteskap, som det alltid vil være når en psykopat er involvert.
Bunnojo har en bror, Hyoma, som søker hevn over Ryunosuke. Han snakker med Ryunosukes far som forteller at han ønsker sin sønn død. Det vil være best for alle. Sønnen er ond, hans onde sverd vitner om en ond sjel. Dette er ord som skal gjentas av Shimada, sverdmesteren som spilles av Toshiro Mifune. Og ordene om at Ryunosuke ønskes død, skal gjentas av Hama senere.
Ryunosuke, som nå kaller seg Yoshida, livnærer seg på snikmord som del av en rufsete gjeng som tar på seg oppdrag. Kun når han sitter i huset sitt etter et drapsraid, ser vi følelser i ansiktet hans. Uttrykket er introvert, men med et drag av orgasmisk glede i øynene og et smil rundt leppene. Dette er Ryunosuke på sitt mest skremmende uten et sverd i hånden.
Etter som Hyoma nærmer seg, blir Ryunosuke mer og mer psykotisk i oppførselen sin. Han ris av mareritt om natten, og blir utsatt for drapsforsøk av Hama. Hennes enkle grunn er at hun hater ham og tenker at verden vil være et bedre sted uten ham. Dette sjokkerer ham. Han kunne ha godtatt, for ikke å si beundret, motivet hennes om det hadde vært å hevne sin mann. Men dette gjør ham målløs. Han dreper henne, og antagelig barnet deres også.
Dette leder opp til den store konfrontasjonen med Hyoma, som på et vis drukner i den mest voldelige samurainedslaktingen festet på film. Ryunosuke opplever at skygger og minner fra fortidens ofre manifesterer seg bak veggene og sender ham inn i en psykose. Han hugger ned vegger for å få bukt med dem. Det er ikke nok med hallusinasjonene, men han må også forholde seg til lyden av ofrenes skrik. Hama, bestefaren og alle de andre ofrene skriker mot ham. Vi hører også barnegråt, og det er grunnen til at jeg tror at han også drepte Ikaturo. Barnegråten ville ellers ikke dukket opp blant alle de andre ofrenes skrik. Han kjemper mot sine indre demoner. Huset er som en labyrint, som Ryunosukes sinn.
Etter bølgen med ofre svinner hen, kommer de virkelige motstanderne. Bølge etter bølge med sverdkjempere angriper Ryunosuke, og han hugger dem ned for fote. Det er en veldig overdreven sekvens, hvor Ryunosuke til å begynne med ikke rammes av et eneste hugg. Men senere skal han blø fra alle mulige steder og blodet renner ned fra drakten hans og danner et blodspor etter ham. Denne sekvensen er ikke alltid realistisk, hverken i lydeffekter eller hvorvidt sverdet stikkes inn i kropper. Allikevel er det høyst imponerende å se all koreografien og kroppskontrollen som skildres her. Noen scener er lange og derfor ekstra imponerende. Ryunosuke blir mer og mer utslitt, han vakler rundt men fortsetter å hugge. Brått stopper filmen, midt i et berserkaktig utfall av vår hovedperson, med et orgasmisk uttrykk i ansiktet og sverdet hevet. The end.
Okamoto er kjent for sine samuraifilmen, som Kill! og Samurai Rebellion, men i Japan er han kanskje mest kjent for sine krigsfilmer og gangsterfilmer. The Sword of Doom er like interessant som Hara-Kiri, i dette segmentet av samuraifilmer som vil noe annet enn å være patriotiske helteepos. I Hara-Kiri avkles den macho og tomme samuraikulturen, i The Sword of Doom ser vi hvordan samuraikulturen kan tiltrekke seg psykopater som vil ende med å lykkes.
Filmen ble populær i Vesten og har vokst til å bli en kultfilm. I Japan gjorde den ikke det så bra. Filmen er bygget på en omfattende bok, og mye av bakgrunnen er rett og slett utelatt i filmen. Det er mye politikk i boken, og kampen mellom ytre høyre og de mer moderate krefter står sentralt. Dette er basert på virkelige hendelser. Filmen dropper mye av det, men flere av karakterene er basert på virkelige personer.
Undertrykt seksualitet er et relevant tema i filmen, og det visuelle uttrykket spiller på det. Da Ryunosuke voldtar Hama i mølla, ser vi stempler bevege seg opp og ned, og sverd er ofte et fallossymbol. Ryunosukes kampstrategi, som vi ser både i duellen med Bunnojo og i treningskampen i Shimadas kampskole, er en defensiv og avvæpnende stil. Han senker sverdet og rygger når motstanderen kommer mot ham. Men når motstanderen rygger, følger han ikke på. Han ser nesten ut som om han sover, og ser kun ned i bakken. Motstanderen får bevege seg sideveis uten at han forandrer stilling, og fristes til angrep. Da hugger han til og kampen er over.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Hara-kiri, Seven Samurai, Kill og Samurai Rebellion.
Øyeblikket: Scenen hvor Shimada hugger ned hele angrepstroppen som Ryunosuke er del av. Vi venter bare på at de to skal møtes til duell, men Ryunosuke blir bare stående og observere med sitt sedvanlige uttrykksløse blikk. Når han er den eneste igjen å slåss med begynner han å trekke opp sverdet, men slipper det igjen. Kanskje er han oppspilt over å se så mye død, kanskje ser han opp til Shaimada, kanskje frykter han ham eller kanskje er han forelsket i Shimada.
Lyd og bilde
New high-definition digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition: Nydelig bilde i 2.35:1. Skarpt og med god kontrast og supert svartnivå. Noen scener har deep focus som ser strålende ut, som egentlig ikke skal gå an i widescreen. Musikken er godt gjengitt, monosporet og den illevarslende komposisjonen kler hverandre veldig godt. Dialogen og effekter kommer klart fram.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring film historian Stephen Prince on the Blu-ray edition: Som vanlig et strålende kommentarspor av Japan- og samuraiekspert Stephen Prince. Han kan så mye om japansk historie og er flink å sette filmen vi ser inn i epoken den foregår. Det uvanlige med dette kommentarsporet er at det er kapitler han velger å ikke kommentere, 5-6 kapitler til sammen. Det ser ut til å være når filmen omhandler det politiske kampen mellom ytre høyre og en mer moderat bevegelse. Filmen er jo basert på en utrolig lang og kompleks bok, og jeg tror Prince mener det blir umulig å si noe fornuftig om dette i løpet av noen korte scener.
Trailer: Her er det fokusert på Ryunosuke og personligheten hans. Derfor er det mange kampscener. 2 minutter og 26 sekunder.
An essay by critic Geoffrey O’Brien: Veldig fint essay om filmen. O’Brien mener at Sergio Leone og Sam Peckinpah var inspirert av Okamoto.
USA – 1956 – Douglas Sirk (farger) –99 minutter – Melodrama
Umulig lengsel
Nivå 1 (uten spoilers)
Hadleyimperiet er basert på olje. Kyle (Robert Stack) og Marylee (Dorothy Malone) er arvingene til imperiet, men Mitch (Rock Hudson) er mer egnet selv om han ikke er familie. Han er barndomsvenn av Kyle. Mitch blir forelsket i Lucy (Lauren Bacall), men Kyle bryter inn og kaprer Lucy. Straks etter er de gift…
Nivå 2 (med spoilers)
Douglas Sirk er kongen av Hollywoodmelodrama. Dette er filmer som ikke er ment å være realistiske, men heller en produksjon som forteller om virkeligheten. Både tekniske og historiemessige elementer skal drive fortellingen fremover, selv om de strengt tatt ikke er sannsynlige. Et teknisk eksempel kan være at lys faller inn et vindu fra venstre, mens skuespillernes ansikt lyses opp av en spotlight fra høyre. Et historieelement kan være at vi alle vet hva en karakter burde gjøre, men karakteren gjør noe helt annet siden det logiske ikke er del av karakterens «verden».
Rammen i filmen er at Mitch forelsker seg i Lucy, men hun fort blir betatt av Kyles rikdom og pågåenhet. Allikevel er det ikke tvil om at Mitch og Lucy er forelsket i hverandre selv etter at Kyle og Lucy er gift. Men de undertrykker de følelsene og oppfører seg på en forbilledlig måte. Marylee har vært forelsket i Mitch helt siden de var barndomsvenner, og kommer aldri til å gi seg. Både hun og Kyle merker at det er noe i luften når det gjelder Mitch og Lucy. Dette blir presserende da Kyle får vite at han ikke kan gjøre en kvinne gravid, og Marylee hjelper ikke til når hun stadig hinter om forholdet mellom Mitch og Lucy.
Filmen starter med slutten. Kyle vakler ut av huset med en revolver i hånden og faller om kull. Så spoler vi tilbake ca 1 år, og får se hva som ledet opp til dette dramatiske øyeblikket. Det er altså Mitch, den rolige og kjekke mannen, som først ser Lucy og inviterer henne med på en kafe. Da Kyle ankommer, overtar han straks samtalen og legger an på Lucy. Han skryter av penger og makt, og forsøker å blende henne. Han er hard på flaska i tillegg. Dette var tydeligvis før MeToo, for hans oppførsel er egentlig uakseptabel. Han nærmest kidnapper henne og kjører av gårde i en taxi, før Mitch rekker å komme med. Ferden går til en flyplass, hvor et privatfly står disponibelt. Alle hennes innvendinger om å få gå av taxien ignoreres.
Kyle flyr flyet selv, det eneste skåret i gleden er at Mitch allerede er på plass i flyet. Egentlig er det umulig at han skulle ha rukket det, men dette er melodrama, logiske lover er ikke nødvendigvis til stede. I cockpiten åpner Kyle hjertet sitt for Lucy, og det sammen med pengene Kyle har, gjør henne mottagelig for kurtiseringen. Han flyr dem til Miami, og der står et vakkert hotellrom klart med blomster, kjoler, vesker, you name it. Kyle forsøker å kjøpe henne, som han har gjort med hell så mange ganger før. Men denne gangen fungerer det ikke. Hun stikker av til flyplassen. Men nok en oppriktig tale overbeviser henne igjen, sammen med det faktum at han fremdeles er rik som synden. Mitch virker skuffet over henne.
Hadleyarvingene er ridd av forskjellige laster. Kyle er alkoholiker og plages av angst. Marylee har en utagerende oppførsel og pløyer gjennom mannlige bekjentskaper. Håndhevere av Hays code forlangte at det skulle være replikker som fordømte Marylees seksuelle oppførsel, men det ble aldri tatt til følge. Og godt er det, den hyklerske dobbeltmoralen i portretteringen av kvinner og menns seksualitet er det godt å slippe.
Gamle Hadley er på nippet til å gi opp begge sine barn. Politiet leverer Marylee og en mann hun har tatt inn på motell med til ham. De står i fare for å bli siktet for utuktig atferd. Men når man har så mye penger som Hadley får man spesialbehandling. Politiet leverer Marylee og saken glemmes. Hun går opp i andre etasje, setter på musikk og danser en vill dans. Gamle Hadley går opp for å ta henne for seg, men hele situasjonen har svekket ham. På toppen av trappen mister han kreftene og det svimler for ham. Han faller hodestups ned trappen og omkommer. Marylees ville heksedans fortsetter, nesten som en feiring av farens død selv om hun ikke vet om fallet.
Etter at Kyle og Lucy er gift, roer Kyle ned på drikkingen. Men han faller tilbake til gamle laster da han får vite at det er han som er grunnen til at de ikke får barn. Med det blusser sjalusien mot Mitch opp igjen. Nå føler han seg sårbar overfor Mitch, kanskje Lucy vil forlate ham. Kyle er på sammenbruddets rand og har begynt med fullskaladrikking igjen. Han er paranoid når det gjelder hans beste venn og sin kone. Når da Lucy forteller ham at hun er gravid med Kyles baby, klarer han ikke å tro det. I sin alkoholdruknede og paranoide hjerne, finnes det bare en forklaring: Det må være Mitch sitt barn. Men legeuttalelsen om at han var steril var ikke 100% sikker, og her har den vist seg å være feil. Kyle handler utfra et mindreverdighetskompleks og slår ned Lucy. Det resulterer i spontanabort. Mitch slår ned Kyle og truer med å drepe ham om han ikke kommer seg ut av huset.
En ydmyket og rasende Kyle drar til baren for å få mer og drikke og kjøpe en pistol av bartenderen. Han får flaska, men ikke pistolen. Ferden går tilbake til huset. Han vet det skal være en pistol på kontoret til gamle Hadley, og etter en voldsom ransaking finner han den. Han truer Mitch med den, og klarer ikke å tro på Mitch forklaring om babyen. Han nekter å innse at han i praksis har drept sitt eget barn. Marylee kommer inn i rommet, og forsøker å ta pistolen fra Kyle. I basketaket går pistolen av og skuddet treffer Kyle. Han vakler ut av huset og faller ned fra trappen, som i filmens første scene.
Som epilog følger vi rettssaken mot Mitch, som er anklaget for å ha skutt Kyle på bakgrunn av drapstrusselen han kom med. Marylee vitner mot ham, hun har gitt ham en sjanse til å slippe unna om han blir hennes. Da han nekter, lyver hun i retten. Men hun snur i løpet av rettssaken, og forteller sannheten. Hun blir stående igjen som taperen, ensom og uten sitt livs kjærlighet. Men hun har gjort det riktige, og Mitch kan endelig få sin Lucy.
Flere ganger i filmen får elven en bestemt betydning. Vi vet at Kyle, Mitch og Marylee likte å være nede ved elven da de var barn, bade eller sitte på bredden. Da Marylee forsøker å forføre Mitch, er det nettopp til elven hun tar ham med, med en picnickurv og en flaske vin. En av dem sier en gang «vi har kommet langt bort fra elven». Og Kyle sier til Mitch: «La oss gå ned til elven», da han har blitt skutt. Elven er det fine de har til felles, en tid og et sted de forbinder med lykkeligere tider.
Trekløveret i Written on the Wind, Rock Hudson, Dorothy Malone og Robert Stack, spilte også i Tarnished Angels av samme regissør. Sirk var opptatt av skuespillergruppen, ikke bare den store stjernen. Han jobbet etter en metode som kalles positiv forsterkning, kjent fra hundeoppdragelse. Det betyr at man fokuserer på det som er godt i atferden, og ignorerer det som er dårlig. Ved å skryte og fremheve det som er bra, styrer man atferden til mer av det positive, og det negative vil da bli borte etter hvert.
Rock Hudson var lastebilsjåfør før han slo gjennom som skuespiller, slik James Dean var det. Det kan hevdes at det var Douglas Sirk som gjorde Rock Hudson til stjerne, i de to nevnte filmene. Written on the Wind er en undergangsfilm ifølge regissøren selv, og hans mest relevante. Robert Stack mener at den aller vanskeligste scenen å spille var da Kyle får vite at Lucy er gravid. Mange motstridende følelser skal oppleves og formidles i den scenen.
Written on the Wind handler om overdreven rikdom, fasade, raseproblematikk og trange kjønnsroller. Det er råttent bak fasaden. Ting symboliserer følelser, eller indre tanker. Sirk var ikke ute etter realisme i filmene sine, men fortelle om virkeligheten. Her var han veldig inspirert av Brecht. Fysisk vold er ikke et tema i Sirks filmer, men emosjonell vold er høyst relevant. Feminisme og seksualitet sees som en trussel for samfunnet på 50-tallet. Marylee dreper patriarkatet via farens død i filmen, gjennom sin nymfomani. Hele filmen er kritisk til patriarkatet. Marylee ender opp som overhode for imperiet etter farens og Kyles død. Men det var ikke en posisjon hun ønsket seg. Hun ser ikke lykkelig ut bak farens store skrivebord. Gråblå klær, kjønnsløst og usexy. Stor kontrast til hennes fremtoning tidligere i filmen.
Mitch er ikke filmens protagonist, han gjør egentlig ingenting for å drive handlingen framover. Marylee er en klar antagonist, nesten som en femme fatale. Hun planter frø i Kyle som gjør ham usikker. Lengsel er et nøkkelord i beskrivelsen av denne filmen, og alle Douglas Sirks filmer. De egner seg utmerket for psykoanalyse.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: All that Heaven Allows, The Giant, Rebel Without a Cause og Magnificent Obsession.
Øyeblikket: Da Kyle slår ned Lucy og dermed tar livet av fosteret. Man har alltid et valg, og hadde han valgt å tro på Lucy kunne livet hans ha blitt så bra. Han ville ha fått barnet han ønsket seg med kvinnen han elsker, og drevet selskapet videre. I stedet ødelegger han absolutt alt, og ender med å bli drept. Et skjebneøyeblikk.
Lyd og bilde
New 2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Et voldsomt bilde, som vanlig i melodrama i technicolor. På bluray blir det ekstra flott, med kraftfulle, overdådige farger og skarpe bilder. Formatet er 1.85:1. Jeg synes lyden er fin også, litt hul til tider, men det har vel med miksingen den gangen å gjøre.
Ekstramateriale
Acting for Douglas Sirk, a 2008 documentary featuring archival interviews with Sirk; actors Rock Hudson, Robert Stack, and Dorothy Malone; and producer Albert Zugsmith: Fin dokumentar på 23 minutter. Det mest overraskende her, er at den løsslupne Marylee som spillers av Dorothy Malone, står veldig langt fra skuespillerinnen selv. Maloner er en sjenert, dedikert katolikk og en enkel jente fra Texas. Marylee er ingen av disse tingene. Sirk likte å finne kontraster mellom skuespiller og rollefigur, det skaper en spennende dynamikk. Å ha en sexy skuespillerinne spille en sexy karakter er kjedelig.
New interview with film scholar Patricia White about the film and melodrama: Smart lang kommentar fra White. Kinoene ønsket å ha sex som tema i filmene, siden TV ikke kunne det med sin familietilnærming. En film som Written on the Wind var perfekt for kino. 21 minutter.
Trailer: Ord skrevet i vinden. Mange dialogscener og voldelige scener. Ganske god trailer på 2 minutter og 47 sekunder.
An essay by filmmaker and critic Blair McClendon: Veldig fint hefte som tar for seg handlingen og kommenterer meningen, samtidig som den har et større blikk på filmen og tolkninger som kan være relevante.
USA – 2013 – Noah Baumbach (svart-hvitt) –86 minutter – Drama, unge voksne, identitet
Å bli glad i seg selv
Nivå 1 (uten spoilers)
Frances (Greta Gerwig) er en 27 år gammel kvinne i New York som deler leilighet med Sophie. De gjør alt sammen og har et veldig tett forhold. Frances lever av litt undervisning på danseskolen hvor hun kjemper om roller, men ender opp som reserve hele tiden. Da Sophie flytter ut må hun begynne tilværelsen på nytt og på nytt.
Nivå 2 (med spoilers)
Frances har et seriøst nok forhold til at kjæresten hennes ber henne om å flytte inn sammen med ham. Men hva da med Sophie? Frances forklarer at hun ikke kan, siden de to venninnene egentlig er enige om å forlenge leiekontrakten. Kjæresten sier at problemet ikke er at hun ikke kan flytte inn med ham, men at hun ikke vil. Det er nok en presis beskrivelse.
Ironisk nok går det bare noen dager før Sophie forteller at hun skal flytte sammen med kjæresten sin Patches. Hun har motet til å ta det spranget Frances ikke har. Frances føler seg sviktet, men de hadde aldri snakket ordentlig om hva de skulle gjøre når kontrakten gikk ut. Nå må Frances også finne seg et annet sted å bo om en stund. Hun skal vise seg å ha flere kortvarige leieforhold, stadig verre på grunn av hennes dårlige økonomi.
Hun bruker ordet «magisk» ofte. Hver gang hun får et nytt sted å bo skal det bli magisk. På en middag får hun tilbud om å låne en leilighet i Paris gratis. Turen til Paris skal bli magisk, siden hun har hørt at det er magisk der. Men turen blir ikke magisk, den blir bare trist. Hun har et møte i New York mandagen etter, så det kan bare bli en weekend. Når hun forsover seg etter å ha tatt sovepille den første natten, har hun sovet bort hele den dagen. Hun får ikke tak i den ene venninnen hun har der på grunn av forsinkelse i meldingssystemet. Abby tar først kontakt med henne da Frances er i en taxi på vei til flyplassen for å ta flyet tilbake til USA. Dette var en tur hun egentlig ikke hadde råd til i det hele tatt.
Jobbmessig har hun tilbud, men hun føler at alle tilbud er under hennes verdighet. Hun vil ikke koreografere, hun vil ikke ha sekretærjobb. Ironisk nok er det disse stillingene hun ender opp med å ta når hun endelig får livet sitt på rett kjøl på slutten av filmen. Mulighetene har vært der hele tiden, hun har bare ikke vært moden for dem. Midtveis i filmen blir hun tvunget til å ta en time-out i Sacramento, der hennes foreldre bor. Det er et besøk som varer så lenge det kan, før minner og gamle rutiner sender henne tilbake til New York. Foreldrene til Frances i filmen er Gerwigs virkelige foreldre.
Benji er Frances sin gode venn fra gammelt av, i en annen film hadde de endt opp som kjærester. Men det øyeblikket har vært der og passert for godt. Sophie er hennes sjelevenn, men sjalusien og umodenheten til Frances setter forholdet over styr. France takler ikke at Sophie og Patches skaper et liv sammen som ikke inkluderer henne på samme måte. Hun blir irrasjonell og kontakten mellom dem blir dårligere. Så langt går det, at det er på middagen at Frances for første gang hører nyheten om at Sophie og Patches skal flytte til Japan permanent. Men Sophie ringer faktisk Frances og forteller henne nyheten senere, mens Frances er i Paris.
Frances forteller ikke at hun er i Paris akkurat da. Det er et gjennomgående trekk med Frances at hun skjuler sine mer mislykkede eskapader for venner, det være seg jobb, bosituasjon eller andre aspekter ved livet som ikke går hennes vei. Frances Ha kan oppleves som en lettbeint film om unge voksne, men kan heller sees som en film om ensomhet og selvforakt. Frances må lære seg å elske seg selv. Er det en romantisk komedie? Eller bare et romantisk drama? Ikke mellom gutt og jente eller jente og jente, men mellom Frances og seg selv. Kan hun bli glad i den hun er? Det sies at man ikke kan elske andre før man kan elske seg selv. Kanskje er det det hun klarer på slutten av filmen, og at det er derfor hun nå klarer å gå videre i livet sitt.
Sophie og Frances finner tilbake til hverandre etter at det ikke fungerer så godt med Patches. Paret er tilbake i New York i forbindelse med begravelsen til Patches sin bestefar. Frances serverer vin i en mottagelse på en skole hvor de er invitert. Typisk nok forsøker Frances å skjule seg siden denne strøjobben er under hennes verdighet, men hun avslører seg ved et utrop da hun får høre de skal gifte seg. Etter en heftig krangel med Patches dukker Sophie opp på døren til Frances, og de har det akkurat som før. Ligger i samme seng, prater om alt mulig, legger planer for framtiden. Men morgenen etter er alt glemt, livet går tilbake til sin sedvanlige gange. Men nå er de venner igjen, og denne gangen vil Frances håndtere det bedre.
Greta Gerwig og Noah Baumbach skrev manuset sammen. De startet med å sende eposter til hverandre med utkast til scener, senere ble det jobbet mer helhetlig med det. Gerwig var inspirert av David Thewlis i Naked, selv om hun forstår det høres merkelig ut. Manuset ble veldig trist, spesielt middagen er tristere enn resultatet på lerretet ble. Som i dansestykket Frances koreograferer, handler filmen om å falle og reise seg igjen gang etter gang.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Squid and the Whale, While We’re Young, Kicking and Screaming og Verdens Verste Menneske.
Øyeblikket: Middagen hun blir invitert på siden hun bor sammen med Rachel for øyeblikket. Frances blir altfor personlig og holder monologer om sine tanker og sin situasjon. Hun innser det selv og bryter brått opp fra selskapet. Dette er den såreste scenen i filmen. De andre gjestene er avventende, slik man blir når fremmede driter seg ut i ens nærvær. De har ikke nødvendigvis noen omsorg for Frances, til det kjenner de henne for dårlig.
Lyd og bilde
New high-definition digital master, approved by cowriter and director Noah Baumbach, with 5.1 DTS-HD Master Audio on the Blu-ray: Bildet er veldig fint, men en anelse mørkt. Jeg synes detaljer forsvinner i svarte objekter, som stereoanlegg og svarte gensere. Kontrast er fint bortsett fra det. Detaljer og skarphet er upåklagelig. Uansett er det vakkert å se New York i svart/hvitt, her er tydeligvis Manhattan av Woody Allen vært en inspirasjon. Lyden er kjempefin, klar dialog i en veldig dialogdrevet film. Musikken fra filmer fra den franske nybølgen er lekkert gjengitt.
Ekstramateriale
New conversation between filmmaker Peter Bogdanovich and Baumbach: Fin vennskapelig samtale mellom to regissører fra to forskjellige epoker som respekterer hverandre. De kommer inn på regissører som har inspirert filmen, som Truffaut, Rohmer og Cassavetes. Dette er den filmen Baumbach har laget som ligner mest på idéen han hadde på forhånd. Og det tar nesten 8 minutter før Bogdanovich klarer å få skutt inn en setning om Orson Welles… 15 minutter lang samtale.
New conversation between actor and filmmaker Sarah Polley and the film’s cowriter and star, Greta Gerwig: Flott samtale mellom Polley, som er veldig begeistret for filmen, og hovedrolleinnehaver og manusforfatter Gerwig. 17 minutter.
New conversation about the look of Frances Ha between Baumbach, director of photography Sam Levy, and Pascal Dangin, who did the film’s color mastering: Diskuterer det digitale kameraet og hvordan det behersker svart/hvitt. Uansett innstillinger vil kameraet filme i farger, og svart/hvitt-bildet må skapes i ettertid. De er veldig fornøyde med kameraet, det var en liten åpenbaring. Fotografene har meninger om det digitale arbeidet i dagens film. Det blir feil å forsøke å beskrive virkeligheten, man bør heller tolke virkeligheten. Digital film er fremdeles uutforsket territorium. 18 minutter. 18 minutter.
Trailer: Veldig fint klippet! Får ordentlig lyst til å se filmen. 1 minutt og 56 sekunder.
A booklet featuring an essay by playwright Annie Baker: Strålende, strålende essay. Det trengtes i en utgivelse som er ganske sparsommelig på ekstramateriale. Baker beskriver filmen godt, har gode tolkninger i tillegg til skarpe betraktninger om hyllesten til fransk nybølge i filmen. Adam Driver (som spiller Lev) går rundt med en hatt som minner om Belmondos i Til Siste Åndedrag (Breathless), Frances minner i en scene om Jeanne Moreau i Jules and Jim. Hun kan også minne om hovedpersonene i Eric Rohmer sine filmer The Green Ray og A Tale of Winter.
The Flight of the Phoenix (Criterion nr.1116) (Blu-ray)
USA – 1965 – Robert Aldrich (farger) –142 minutter – Katastrofefilm, overlevelse
Opp av asken
Nivå 1 (uten spoilers)
Et fly med oljearbeidere og militært personell er på vei til Benghazi i Libya, og styrter i ørkenen, langt unna kurs. Flyet er ødelagt og radioen virker ikke. To menn omkommer i styrten, og nå må de finne en måte å komme seg ut av ørkenen.
Nivå 2 (med spoilers)
Grunnen til at flyet kommer ut av kurs og styrter, er andrepiloten Lews alkoholproblem som får han til å slurve med å sjekke radioforbindelsen. De havner i en sandstorm og kommer 21 mil ut av kurs. Høyden faller og elektriske gnister slår ut. Når flyet styrter, løsner den dårlig sikrede lasten og faller ned på passasjerene. To omkommer.
James Stewart spiller den rutinerte piloten Towns. Han tar styrten tungt, og anser det som hans feil og ansvar. De gjør opp status, og ser at de har vann for 11-15 dager om de rasjonerer strengt. Mat er det bedre stilt med, dadler i store mengder. Det er urovekkende at en av oljearbeiderne, en formann ved navn Cobb, ser ut til å nærme seg et sammenbrudd. Han er sendt hjem pga stress.
Det er to soldater med flyet, en kaptein ved navn Harris og en menig som heter Watson. Harris er fast bestemt på å legge ut på en ekspedisjon for å finne hjelp. Watson skal være med, men later som han blir skadet kvelden før. Harris ender opp med å gå alene. Cobb er ikke egnet for å bli med, selv om han melder seg frivillig.
Harris kommer tilbake, utmattet. Den eneste som ser ham vakle inn i leiren om kvelden er Watson, som later som han ikke ser ham. Watson føler tydeligvis et hat mot Harris, men vi får aldri vite hva det bunner i. Harris blir funnet senere, men han tar ikke noe oppgjør med Watson. Spenningen mellom de kulminerer i Watsons nekting av en ordre om å bli med for å kontakte en beduingruppe i nærheten. Legen blir med i stedet, og begge blir drept. Kapteinen og legen, kanskje de to vi hadde trodd skulle klare seg best i den ekstreme situasjonen som en flystyrt er, er de som ikke klarer seg.
Det er en broket forsamling som har styrtet. Engelskmenn, amerikanere, spanjoler, en greker og en tysker. Tyskeren, Dorfmann, er upopulær og blir hakket på. Men han jobber stødig med en plan i det stille. Til slutt legger han den fram for Lew, som ikke klarer å ta den på alvor. Dorfmann vil bygge et mindre fly av delene fra det store. Først når Dorfmann forteller at han er en flyingeniør får andrepiloten tro på prosjektet. Towns får også idéen presentert og er på glid fram til han forstår at flyene Dorfmann bygger er modeller. «Lekefly» soim Towns kaller det. De har jobbet med prosjektet en stund, hva skal de gjøre nå? Skal de fortelle de andre at det er dødfødt og ta alt håp fra dem? Dorfmann forsikrer dem om at det er det samme prinsippet, det er faktisk vanskeligere å lage en modell som må fly alene, uten en pilot.
Dorfmann blir teoretikeren som har alle problemer løst, Towns blir skeptikeren som baserer seg på sin lange erfaring. Til slutt blir han med han også, men før det har det blitt dannet to leire. Towns har konsekvent vært djevelens advokat og skutt ned alle idéer Dorfmann har kommet opp med. For resten av gjengen har det vært vanskelig å vite hva de skal tro. Men Towns har ingen gode alternativer. Da vil de bare sitte å vente på døden. Som legen sier er det bedre å ha håp og jobbe mot et mål, uansett hvor urealistisk det synes.
Hver gang noe viktig skjer, er det apen som varsler menneskene. Samholdet mellom menneskene er sterkt, de jobber mot et felles mål. Derfor er det skuffende når Towns finner ut at noen stjeler mer enn sin rasjon med vann. Han lover dem at om han finner ut hvem det er, skal han drepe den personen. Dorfmann sier at det er ham. Siden han jobber hardere og lengre enn alle andre, trenger han mer vann. Towns gir etter. Her ser vi elementer av Lord of the Flies i filmen. Må de dyrke enerne for i det hele tatt ha sjanse til å overleve?
En stor konflikt mellom Towns og Dorfmann oppstår når de skal testkjøre det nye flyet, en føniks som reiser seg fra asken av det gamle flyet. De har 7 tennere, og Dorfmann vil bruke noen til testen. Det fungerer og alle er lettet og hysterisk glade. De trekker flyet med håndkraft før de legger seg på vingene og flyet tar av. Towns viser seg som den dyktige piloten han må være, og de flyr til et bebodd sted og er reddet.
Aldrich sine filmer skildret ofte et individ eller en gruppe som kjempet mot elendige odds. Sammen overkommer de dem, eller dør i forsøket. Noen blir aktive, noen blir passive. Han hadde et dystert syn på verden. Men han mente folk lyttet til fornuft til slutt. Dorfmann er den mest usympatiske, men allikevel den som hadde rett. Towns er lettere å like, men tok feil. Aldrich elsket å plukke glorien av de kjente Hollywoodskuespillerne. I denne filmen ender alle opp som solbrente zombier. Ingen er trygge på det de gjør, og de vet ikke om de vil overleve.
Det er et veldig maskulint miljø, kun menn. Stewart var vant til å spille mot kvinner, og hadde ofte scener hvor han gråt. I denne filmen er det ikke rom for det. James Stewart var pilot under andre verdenskrig, ledet en gang 1000 fly i strid. Han fløy bombefly og var med på å bombe Berlin. Hardy Krüger bodde i Berlin under bombingen og fikk en gang en udetonert bombe i hagen. Han lurte på om Stewart hadde sluppet den. Ønsket han å drepe Krüger og hans mor? Hver gang han ville dempe Stewart tok han opp den historien. Etter filmen ble de gode venner.
James Stewart hadde sitt eget selskap og fikk alltid nyss i filmer som involverte fly. Da var han på pletten. Han hadde 1800 timer i luften, og hadde selvtilliten til å avbryte et raid som leder for 1000 fly pga dårlig vær. Aldrich sin bakgrunn var annerledes. Han var født inn i en rik og innflytelsesrik familie, godt plantet på høyresiden. Senere brøt han med livsstilen, han ville heller lage film.
Regissør Robert Aldrich laget med The Flight of the Phoenix sin mest Hollywood-standardiserte film. Det er hans lettest tilgjengelige film, men det betyr ikke at det ikke er ting å hente her. Han var kjent for å være veldig konfronterende mot studioene, men her valgte han selv å lage en publikumsvennlig film, med en lykkelig slutt. Allikevel gjorde den det dårlig. Sammen med the Grissom Gang og Too Late the Hero var det filmer Aldrich aldri kunne forstå hadde manglende suksess
George Kennedy. Det må være den dårligste skuespilleren på 60 og 70-tallet av de store og kjente. Han faller fullstendig gjennom her. Det er en grunn til at han kun har én hovedrolle i sin karriere, og i den bombet han grundig. Han virker som en nybegynner, med pinlig skuespill og minimalt troverdige replikkavleveringer. En katastrofe. Overspill er en nesten for vennlig beskrivelse. Prøv heller hjelpeløst eller skuespill som på en manusgjennomgang hvor man ikke skal annet enn lese replikkene.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Great Escape, Broen over Kwai, The Grand Illusion og Lord of the Flies.
Øyeblikket: Da Lew forstår at Dorfmann aldri har designet eller bygget et vanlig fly, kun modeller. Han ler hysterisk og vi kan se for oss at alt håp knuses inni ham.
Lyd og bilde
2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Meget godt bilde, spesielt i soldruknede nærbilder av forbrente ansikter. Skarpe detaljer, knall farger og gode kontraster. God bluraykvalitet. I de mørkere scenene inne i flyet blir detaljene mer flytende. Formatet er 1.85:1. Lyden er god, klar på dialogen og gjør jobben med motordur også.
Ekstramateriale
New conversation between filmmaker Walter Hill and film scholar Alain Silver: God samtale på 19 minutter, selv om Silver virker stiv og litt utilpass. Hill er mer ledig, men hans humoristiske kommentarer faller på stengrunn.
New interview with biographer Donald Dewey on actor James Stewart and his service as a bomber pilot: Mye skryt av Stewart som pilot her. Han vekslet mellom bomberaid over Tyskland og filminnspillinger som pilot. Må ha vært krevende. Interessant innblikk i en annen side av den legendariske skuespilleren. 18 minutter.
Trailer: Litt cheesy, med en elendig voice-over. Men bildene er rimelig intense. Drøye tre minutter lang trailer.
An essay by filmmaker and critic Gina Telaroli: Veldig godt essay. Tar for seg filmen og Aldrich sin stil. Vi får vite at filmen ble innspilt i ørkenen i California og Arizona. Telaroli mener at Spielberg har blitt kraftig inspirert av Aldrich.
Tsjekkoslovakia – 1969 – Juraj Herz (svart-hvitt) –10 minutter – Holocaust, svart humor, politisk satire
Il Crematorista
Nivå 1 (uten spoilers)
Karel Kopfrkingl (Rudolf Hrušínský) jobber på et krematorium, og virker besatt av jobben sin. Han er samtidig veldig opptatt av tibetansk religion og kjernefamilien sin. Vi er i Tsjekkoslovakia i 30-årene, nazismen vokser og påvirker hele Europa. Og gradvis begynner den å prege Kopfrkingl.
Nivå 2 (med spoilers)
Et stykke ut i The Cremator får jeg en assosiasjon til en annen film, som blir ved meg gjennom resten av filmen. En opportunist som langsomt dras inn i et ekstremt miljø, det er jo mange likheter her med Bertoluccis The Conformist (1970).
Jeg tror Kopfrkingl har gode forutsetninger for å bli en dedikert nazist. Han har et overdrevent oppheng i rutiner og estetikk. Han er veldig interessert i tibetansk religion og reinkarnasjon. Og han har stor sans for det makabre. Han har også den egenskapen som Hanna Ahrendt referer til i Ondskapens banalitet, at folk kan utføre de grusomste handlinger ved å gå opp i dagligdagse handlinger som for eksempel logistikk og utvise ærekjærhet i å gjøre oppgaven sin best mulig. Eichmann var først og fremst en byråkrat.
Rasehygienen er Kopfrkingls vei inn i nazismen. Gnisten tennes i møte med en gammel kompis fra hans tid i den østerrikske hæren. Han er hardbarket antisemitt, rasist og nazist. Allerede ved første møte vil han rekruttere Kopfrkingl til nazipartiet, men han er ikke klar for det. Han har jo faktisk litt jødisk blod i familien.
Gradvis blir Kopfrkingl mer mottagelig for soldatkameratens argumenter. Han blir radikalisert. Han begynner å lufte sine idéer rundt middagsbordet, og drømmer om å ha tysk blod i årene. Et samfunn bør bli bedømt som sivilisert ut fra om de har krematorieovner. Et legebesøk får ham til å spørre om legen kan se om han har litt tysk blod i årene, men det går jo ikke an. Legen har et jødisk navn og en antivoldelig holdning. Vold fører til alle store lederes fall.
Nå er Kopfrkingl moden for høsting. Soldatkameraten ønsker at han skal avgi rapport om antityske holdninger i omgangskretsen. Og legen hans er vel jøde? Kopfrkingl blir med på en jødisk sammenkomst og tar med seg informasjon om hvem som er der og hva de snakker om. Han mener jødene ønsker Hitler død. Etter hvert begynner folk å forsvinne.
Det er to store temaer som krematøren nå er opptatt av. En er den tibetanske reinkarnasjonstanken. Jøder hadde kanskje hatt godt av å bli reinkarnert? Da kunne de gjenoppstå som ordentlige mennesker. Sønnen hans viser tegn til å være for feminin, kanskje han bør reinkarneres?
Den andre er effektivisering av krematoriene, gjennom stordrift og store krematorieovner. Dette er et hint mot det europeiske marerittet som skal komme, i for eksempel utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau i Polen.
Men man må feie for egen dør først. Kona blir hengt på badet. Sønnen blir slått i hjel i krematoriet, og lagt i samme kiste som en tysk soldat. Kanskje kan det gjøre reinkarnasjonen av sønnen til en bedre mann, med en dose nazist i seg? Datteren blir forsøkt tatt av dage på samme måte, men hun unnslipper.
Nå har Kopfrkingl fullstendig mistet grepet. Under konas begravelse holder han en tale som etter hvert går over til en flammende tale for nazisme og antisemmitisme. Her minner han oss om en liten sprett med komisk bart som ropte hysterisk fra talerstolen i Tyskland. Deler av de oppmøte forlater begravelsen, andre applauderer og gjør nazihilsen med strak arm. Kopfrkingl begynner heretter å se seg selv som en tibetansk munk.
Filmen ender med at Kopfrkingl hentes av en bil, og vi forstår at han nå skal anvendes til større ting. Han skal få ansvaret for å organisere store krematorieovner og øke effektiviteten i utryddelsesleirene.
The Cremator er nok en skjult juvel i samlingen, en liten film fra Øst-Europa som ikke så mange har hørt om. Det er en tour de force av Hrušínský i rollen som Kopfrkingl, han er til stede i alle scenene i filmen. Dette er en av de store tsjekkoslovakiske skuespillerne, han er deres Jean Gabin. Filmen har fått en renessanse, den har blitt vist i krematoriet i Praha og andre krematorier.
Året før filmen kom ut, ble Tsjekkoslovakia invadert av Sovjetunionen. Herz har ikke så mye godt å si om kommunismen eller andre totalitære regimer. The Cremator har hint om at filmen også handler om kommunismen. Pamfletten som forsøker å verve Kopfrkingl til nazipartiet, er bygget på en kommunistisk pamflett. Herz hadde full kunstnerisk frihet på The Creator, han har alltid vært nøye med å si at om den ikke fungerer, er det kun hans feil. Men én ting fikk han ikke lov til. Etter at filmen var ferdiginnspilt, ønsket han å sette inn dokumentarklipp fra Sovjetinvasjonen. Og så skulle Kopfrkingl vises i en kommunistisk toppstilling. Produsenten sa klart nei, det ville bannlyse filmen og få dem drept. Filmen ble allikevel fjernet fra sirkulasjon i 1973 og ikke frigitt før på 90-tallet, etter Sovjetunionens fall.
Filmen har en distinkt og unik visuell stil. Regissør Herz fikk importert en fiskeøyelinse, som han brukte med iver. I ettertid synes han at han overdrev bruken, men jeg synes det fungerer fint. Ønsket om en bestemt fotograf var så sterkt, at selv om denne fotografen insisterte på at filmen måtte skytes i svart/hvitt fikk han viljen sin. Herz mistet selv 60 jødiske slektninger i Holocaust, men ingen i nærmeste familie.
The Cremator er en miks av svart humor, Holocausttematikk, erotikk og det makabre. Noen scener starter et sted og ender en helt annen plass, kun for å forvirre oss. Samme grunn for å la samme skuespillerinne spille kona og den prostituerte. For selv om Kopfrkingl skryter av sin moral og hvordan han aldri er sammen med andre kvinner, har han en fast hore på horehuset i byen. Denne typen hykleri kan også sees på som et trekk ved nazismen, som for eksempel bruk av narkotika. Noen ganger vender han seg direkte til oss, kameraet, og bryter den fjerde veggen. Andre ganger viser det seg at han snakker til en annen karakter som står der kameraet er. Litt forvirrende, igjen med intensjon.
Herz var skuffet over boken, den inneholdt altfor mye dialog. Han og forfatteren, Ladislav Fuks, brukte halvannet år på å skrive et manus bygget på romanen. Til slutt må det nevnes at Juraj Herz ligner veldig på Peter Sellers, nesten så det er litt forstyrrende.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Conformist, The Shop on Maine Street, Werckmeister Harmonies, The Night Porter og Lacombe, Lucien.
Øyeblikket: Ingen dramatisk scene denne gangen. Det kommer en gruppe nazister til krematoriet, alle hilser Kopfrkingl med nazihilsen, én etter én. Etter den siste har passert løfter Kopfrkingl forsiktig sin egen arm, før han til slutt retter den skikkelig ut med et smil rundt munnen. Nå er han fullblods nazist, dette er punktet han går ordentlig over til den mørke siden.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Veldig fint bilde, nesten så jeg vil si strålende. Rett og slett et nydelig svart/hvitt foto, med god kontrast, skarphet og med masse detaljer i bildet. Formatet er 1.66:1. Lyden er ukomprimert mono som dere ser, og veldig klar.
Ekstramateriale
High-definition digital transfer of The Junk Shop, director Juraj Herz’s 1965 debut short film: En film som viser oss hva som skal komme. Vi ser flere av egenskapene til Herz her også. Nydelig bilde, skrudd humor, fin film. 32 minutter.
Short documentary from 2011 featuring Herz visiting filming locations and recalling the production of The Cremator: Her blir vi med regissøren til krematoriene i Praha og Pardubice hvor filmen ble filmet. Han leter rundt for å finne noen som slipper ham inn, han er tydeligvis litt sent ute. Men til slutt får vi en strålende omvisning. 23 minutter.
New interview with film programmer Irena Kovarova about the style of the film: Fin dokumentar på 18 minutter om filmen og grep som ble gjort i filmen. Dette er en av de beste filmene fra 60-tallet, hevdes det. Jeg er enig!
Documentary from 2017 about composer Zdeněk Liška featuring Herz, filmmakers Jan Švankmajer and the Quay Brothers, and others: Liška laget musikken til The Cremator, og har også laget musikken til flere av Karel Zemans filmer som er i Criterion Collection. Han var Tsjekkoslovakias mest etterspurte filmkomponist. Her får vi en oversikt over hans profesjonelle liv. 54 minutter.
Interview with actor Rudolf Hrušínský from 1993: Dette er skuespilleren i hovedrollen i The Cremator, nå som Grand Old Man. Han husker bemerkelsesverdig godt, og det er interessant å høre på ham. 15 minutter.
Trailer: Veldig kort. Veldig rar. Ett minutt og 22 sekunder.
Hefte: An essay by film scholar Jonathan Owen: Veldig fint essay. Konsist, ikke en setning for mye. Owen mener at Kopfrkingl kan minne om hovedpersonen i Fritz Lang sitt mesterverk M. Peter Lorre er så mild, både i utseende og stemmeleie. Kunne ikke sagt meg mer enig.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, Bluray og 4k serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1300 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en Magnetar UDP 900 mk II sonefri spiller til DVD, Bluray og 4k. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha RX A3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions DVD og Blu-ray filmer er region 1 og A, så du trenger en sonefri DVD/Blu-ray spiller. 4k er sonefri.
