Herr Badii kjører rundt i bilen sin på den iranske landsbygda, og tar kontakt med unge menn med et forslag de kan tjene penger på. Noen misforstår det for homoseksuelle tilnærmelser og ber ham dra seg bort. Men det er helt andre ting herr Badii har i tankene…
Nivå 2 (med spoilers)
Jeg kan ikke forstå annet enn at tittelen Taste of Cherry henspiller på historien som taxidermisten forteller i bilen sammen med hovedpersonen, herr Badii. Men han forteller en historie om hvordan han gikk vekk fra sine selvmordstanker etter å ha spist morbær. Av en eller annen grunn velger Kiarostami å velge kirsebær i filmtittelen i stedet for morbær. Kanskje jeg bare er dum nå som ikke skjønner sammenhengen. Poenget er at hverdagslige gleder kan gjøre at du ser verdien av å leve videre. Tror jeg.
Herr Badii kjører altså rundt i bilen sin og nærmest har en audition i bilen sin med haikere, som alle er unge menn. Han ønsker å finne den rette til å bistå seg med et ytterst delikat (og ulovlig) ærend ifølge islamsk tro. Han ønsker å ta selvmord, men trenger noen til å komme tilbake morgenen etter og begrave ham i henhold til islamsk skikk. De skal rope navnet hans og om han svarer, skal de hjelpe ham opp av hullet. Om han ikke svarer skal de kaste 20 spadetak med jord over ham i hullet.
En ung soldat virker som det mest lovende prospektet, men han får kalde føtter mot slutten. Herr Badii har blitt for intens, og det ender med at soldaten kommer seg ut av bilen og springer av gårde i retning garnisonen. Han er fristet av pengene, men det veier tyngre at dette er en handling det ikke riktig å hjelpe til med. Til slutt får han napp hos en eldre utstopper, en taxidermist. Av ære lover han å utføre handlingene, men først gjør han alt han kan for å overtale ham til å leve videre.
Badii forklarer aldri de fremmede mennene, eller oss, hvorfor han ikke vil leve lenger. Han appellerer til deres medmenneskelighet, «er du min venn?», men det hjelper ham ikke med å knytte bånd når han ikke deler sine beveggrunner. «Du kan ikke føle det jeg føler», er det nærmeste han kommer. Men er ikke det selvmotsigende? Om vi ikke kan sette oss inn i hva et annet menneske føler, hvorfor skal vi da føle empati nok til å hjelpe ham?
Etter hvert som herr Badii søker, blir landskapet enklere og enklere. Borte er de menneskeskapte tingene, det er kun veien igjen. Kanskje det symboliserer at herr Badii har bestemt seg, det er ingen motforestillinger igjen, veien er klar og tydelig. Landskap i Kiarostamis filmer er viet mye interesse. Han har ofte enkel handling i filmene, med komplekse karakterer. Landskapet er knyttet til poesi, som i bilder gjentas motsatt vei, som rim og rytme. Spenningen i filmen er knyttet til én problemstilling, som følges hele filmen gjennom.
Planen følges nå som Badii har fått seg en medhjelper. Han legger seg i hullet som skal bli hans grav, og ser mørke skyer passere månen, i noen fantastiske bilder. Så klippes det til filmteamet som har en pause, med hovedrolleinnehaver og regissør ta seg en røyk. Er det for å minne oss på at dette er en film og at livet fortsetter? Det får bli opp til hver enkelt. Roger Ebert var negativ til hele filmen, ikke bare slutten, som han mente kun var en påminnelse om at vi ser en film. Han om det.
Dette er en langsom film, som gir oss tid til å dvele ved temaet. Hva gjør livet verdt å leve? Har herr Badii noe av dette? Om du får noe ut av denne filmen, avhenger både av interesse for temaet og tålegraden din av Kiarostamis filmatiske stil. Hovedpersonen møter forskjellige etnisiteter på sin ferd, og Iran har mange forskjellige etnisiteter i landet. Kiarostami er ikke glad i action eller vold på film. Jeg kan aldri huske å ha sett et våpen eller en voldelig handling i noen av hans filmer. Det er mer enn nok spenning inne i hvert menneske.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Leaving Las Vegas, The Fire Within og Oslo 31.august.
Øyeblikket: Herr Badii leter opp taxidermisten for å forsikre seg om at han har forstått oppdraget sitt. Vi forstår at tvil og usikkerhet, angst og alvor herjer i kroppen hans. Men han er fast bestemt. Jeg synes sårbarheten hans er sterkt formidlet, ansiktet hans er nakent der han forsøker å få kontakt. Han har nok aldri følt seg så alene i sitt liv.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Nydelig bilde. Noen av scenene som filmes gjennom frontruten har en flott dybde i seg, virkelig som å sitte i bilen selv. Dette er en film som fester seg som rødbrun i minnet, da den hovedsakelig foregår i ørkenlandskap. Formatet er 1.66:1. Lydformatet er ukomprimert mono som gjengir dialogene fint. Og det er omtrent bare dialog på lydsiden.
Ekstramateriale
Project (1997), a thirty-nine-minute sketch film for Taste of Cherry that Abbas Kiarostami made with his son Bahman Kiarostami: Far og sønn Kiarostami spiller ut scenene vi senere skal se i Taste of Cherry. Noen ganger diskuteres løsninger på scener. Her får vi vite summen som tilbys selvmordshjelperen, 2 millioner rials. Det tilsvarer 460 kr i 1997, i dag ville det vært ca 810 kr. Ta med i betraktningen at det er 2,5 ganger billigere i Iran enn Norge. Så ca 2000 kr i dag for at vi skal forstå summen bedre. 39 minutter.
New interview with film scholar Hamid Naficy: Veldig informativt essay om Kiarostami og spesielt Taste of Cherry. Kiarostami lærte seg effektiv historiefortelling gjennom 150 reklamefilmer. Samtidig blander han det med langsomme tagninger og dveling. Filmen ble ignorert av staten, de anså det som den beste strategien. 17 minutter.
Interview from 1997 with Abbas Kiarostami, conducted by film scholar Jamsheed Akrami: Han liker ikke å diskutere sensur med vestlige medier. Dette er et iransk problem som de skal håndtere selv. Om ikke annet gjør sensuren han mer kreativ. Han forandrer ikke sin filmatiske filmstil etter vestlige festivaler. Det er filmens tema som avgjør stilen. Interessant intervju på 19 minutter.
Program from 2017 on Kiarostami’s use of landscape featuring film scholar Kristin Thompson: Dette er materiale som har blitt laget for Criterion Channel. Raskt sammendrag av hva som kjennetegner Kiarostamis bruk av landskap i filmene sine. 7 minutter.
Trailer: Veldig kort, og mest opptatt av å få frem omtaler av filmen fra anmeldelser og det faktum at den vant gullpalmen i Cannes. 1 minutt og 18 sekunder.
An essay by critic A. S. Hamrah: Fint essay som utfyller resten av ekstramaterialet godt.
USA – 1968 – Peter Bogdanovich (farger) – 90 minutter – Thriller, masseskyting
Våpen bak fasade
Nivå 1 (uten spoilers)
En ung mann går i oppløsning i én historie, mens vi følger den legendariske skuespilleren Byron Orlok promotere sin siste filmrolle i en annen historie. Den unge mannen, Bob, har ikke tenkt å forlate denne verden uten å ha bli lagt merke til.
Nivå 2 (med spoilers)
Bob er en tilsynelatende veltilpass all-american ung mann som lykkes i alt. Han har en fin kone, lever et ordnet liv sammen med sine foreldre og har tjenestegjort i militæret. Som alle amerikanere er han opptatt av våpen og jakt. Han har også tjenestegjort som skarpskytter. Filmen viser hvor stor del våpen er av det amerikanske dagliglivet. Det er våpenbutikker overalt. Dekor hjemme består aller mest av våpen på veggene. Bilder i hjemmet er omtrent ikke-eksisterende, men det som er, er av sønnen med våpen i militæret.
Bob spiser middag og ser TV med sin familie, tilsynelatende veltilpass. Middagsscenen med far, mor og kone ser ut som den kunne vært klippet ut fra et maleri av Norman Rockwell. Fargene i leiligheten er blå, grønn og hvit, kjølige farger. Samtalen går overdrevent jovialt og harmonisk. Men faren virker å ha et grep på resten av familien som virker usunt. Han fremstår som en subtil tyrann. Hans idé om et godt forhold til sønnen er at de skal drepe noe sammen. Ved å drepe hjort sammen, skal de knytte bånd. Kanskje ikke så rart at sønnen blir like syk som faren. Sønnen er konform til det selvutslettende, men ingenting forteller oss at det ikke er en harmonisk familie. Bortsett fra to ting. Den ene er Bobs forsøk på å snakke med sin kone om disse kronglete tankene han har. Dessverre avfeier hun dem, og det skal i praksis koste henne livet. Den andre er scenen fra skytebanen hvor Bob og faren skyter på bokser sammen. Mens faren er framme ved blinken, sikter Bob på ham og sannsynligvis leker med tanken på å drepe ham. Han får en skyllebøtte av faren for uvøren våpenbehandling og takler det på sedvanlig passiv-aggressiv måte.
Flere ganger er Bob innom våpenbutikker og handler våpen og ammunisjon. Bogdanovich viser hvor lett det er, og hvordan Bob ender opp med et bagasjerom med flere rifler, et knippe håndvåpen og store mengder ammunisjon. Den årvåkne seer kan se filmens tittel i en av våpenbutikkene. Bob sin forbrytelse er altså en vel overveid og planlagt ugjerning. Om kvelden tar han med seg et håndvåpen inn i huset, jeg tror det er en .38 kaliber revolver. Da konen vil gi ham et god morgen-kyss, trykker han inn avtrekkeren for første gang. Konen dør straks. Moren kommer løpende til og blir offer nummer to. En ung mann som leverer matvarer blir offer nummer tre. De to kvinnene blir lagt i sengen og redd over. Så fortsetter han på sin drapsturné.
Etter å ha skutt en mengde reisende på motorveien, rigger Bob seg til på en drive-in kino. Han forbereder seg i timevis, og begynner skytingen etter at filmen har begynt. Han skyter gjennom filmlerretet, rett mot bilene som står parkert. De som har kupélyset på, blir skutt. Etter at noen kinogjengere har blitt skutt, sprer det seg fort at alt lys må slås av. De er raskt klar over at en snikskytter er på ferde. Men lyden fra filmen, formidlet gjennom høyttalere du hekter på bildøra, gjør at Bob fremdeles har uvitende ofre å skyte på.
Parallelt med denne historien følger vi Byron Orlok, spilt av Boris Karloff, som egentlig spiller seg selv. Han er en gammel horrorskuespiller, en legende, men som nå er på overtid av sin karriere. Brått bestemmer han seg for å legge opp, han har nettopp fullført en film. Men han har avtaler for promotering, blant annet på drive-in kinoen Bob skal terrorisere samme kveld. Regissøren Sam Michaels, spilt av filmens regissør Peter Bogdanovich, trodde han hadde hyret Orlok også til sin neste film. Det kommer ikke til å skje, men Orlok går til slutt med på å møte opp på promoteringen om kvelden. Der skal han lete opp snikskytteren og slå han med flathånda i ansiktet og overlevere ham til politiet. Her knyttes de to historiene sammen.
Bob er basert på Charles Whitman, en slående lik ung mann som drepte 16 og såret 32. I 1966 skjøt han fra toppen av en høyblokk i universitetet i Austin. Whitman skjøt i 90 minutter, og det ble kringkastet direkte. Fremdeles refereres tårnet til som Whitman Tower. Han ble ikke tatt i live som i filmen, ellers er det mange likheter. Blant annet at han drepte sin kone og mor, og la dem i sengen etterpå. Det tyder på anger, eller respekt. Han var også en US marine. Whitman var klar over at han hadde syke tanker. Han skrev et selvmordsbrev hvor han ønsket at hjernen hans skulle obduseres for å se om det var et trekk med ham som skapte en massemorder. Da kunne man kanskje unngå slike hendelser i framtiden. Det tiåret, 60-tallet, var det 6 masseskytinger. Det var 50 masseskytinger bare i januar 2023…
Targets egen historie er en pussig en. Bogdanovich hjalp regissøren Roger Corman på en film, og Corman lar da Bogdanovich få regissere en egen film. Karloff skylder Corman to innspillingsdager, disse kan Bogdanovich få. «Ta 20 minutter fra Karloff-filmen «The Terror» pluss 2 dager med Karloff og 40 minutter egne scener, så har du en Karloff-film». Det naturlige utgangspunktet ville være at Karloff skulle spille en skurk, men den idéen gikk de til slutt bort fra. I stedet spilte han en karakter tett opp til seg selv.
Det var ikke lov å filme ved motorveien eller på motorveien. Da de spilte inn scenene på oljetanken ble det gjort uten lydopptak og i skjul. Det samme med motorveiscenene. Kamera rigget i bilene, walkie-talkie-kommunikasjon varslet når de skulle bli «skutt». Både hotellrommet til Orlok og hjemmet til Bob var spilt inn i studio. Og det var de samme kulissene, bare malt om!
Filmen ble kontroversiell. Både fordi det var så mange scener hvor vi så ting fra Bobs synsvinkel, og fordi det halvåret før filmen ble gitt premiere skjedde flere attentater. Martin Luther King og Robert Kennedy ble skutt og drept. Paramountstyret var delt i to angående det å slippe filmen. Noen ville skrinlegge den, andre ville få den ut så fort som mulig. Resultatet ble å lansere den med en advarselstekst.
Filmteamet løy for våpenbutikkinnehaverne. De sa at filmen skule handle om far og sønn som dro på jakt sammen, ikke at det var en antivåpen-film. Whitman hadde også sagt at han skulle skyte noen griser, slik Bob sier i filmen. Tittel var vanskelig å bestemme seg for. Before I die og Human targets var forslag fram til Bogdanovich foreslo kun Targets. 12 av 23 filmdager ble brukt på drive-in kinoen. Spar pengene til slutten av filmen, sa alltid Samuel Fuller. Han hjalp til med manuset uten å ville ha kreditt for det.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: We need to talk about Kevin, Elephant, Easy Rider, Ordinary People,
Øyeblikket: Skytingen på motorveien. Spesielt en scene hvor en passasjer kommer seg ut av bilen og forsøker å flykte. Hun blir skutt i ryggen, og det ser ekstremt troverdig ut. Måten det filmes på her, gjennom kikkertsikte, gjør at det føles som dette foregår på ekte.
Lyd og bilde
New 4K digital master, supervised by director Peter Bogdanovich, with uncompressed monaural soundtrack: En ekstrem lavbudsjettsfilm filmet med geriljametoder. Allikevel er det et kjempefint bilde! Gode, skarpe detaljer, flotte farger og kontrast. Filmkornmengden er absolutt godkjent og dybden i bildet likeså. Bildeformatet er 1.85:1. Lydsporet gjør jobben. All dialog er klar og lydeffektene absolutt godkjent. Noen av dem er i sin helhet lagt på i ettertid, det er imponerende. For eksempel er alle scenene fra toppen av oljetanken lydsatt senere.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2003 featuring Bogdanovich: Ganske bra. Innsideinformasjon fra produksjonen, og tanker rundt scenene fungerer bra.
New interview with filmmaker Richard Linklater: Veldig fint intervju. Linklater fremstår som samme type regissør som Bogdanovich var på 60-tallet. Sprekkfull av kunnskap om film, og deler gjerne med alle som vil høre. Heldigvis er Linklater mer informert om film fra andre steder i verden, og mer positiv til ikke-amerikansk film. 26 minutter.
Introduction to the film from 2003 by Bogdanovich: Samuel Fuller skrev egentlig om hele manuset til Bogdanovich, men ville ikke ha kreditt for det. Bogdanovich spiller en kar som heter Sam Michaels i filmen, etter Samuel Michael Fuller. Raust av Bogdanovich å gi Fuller æren for manuset, det hadde vi aldri fått vite om han ikke hadde fortalt det. 14 minutter.
Audio excerpts from a 1983 interview with production designer Polly Platt at the American Film Institute: 30 minutters rent lydintervju. Hun har en del interessante ting å komme med angående produksjonsdesign på lite budsjett. Litt streng angående Karloff, sier at den historien var verdiløs, og Karloffs to dager var en byrde å forholde seg til. Dette sier ikke Bogdanovich i sine intervjuer eller kommentarspor.
An essay by critic Adam Nayman and excerpts from an interview with Bogdanovich from Eric Sherman and Martin Rubin’s 1969 book The Director’s Event: Interviews with Five American Film-Makers: Fint essay om forskjellige aspekter ved filmen. Intervjuet med Bogdanovich er også fint, selv om mesteparten er dekket gjennom intervjuer i ekstramaterialet ellers.
Australia – 1980 – Bruce Beresford (farger) –107 minutter – Rettsak, krig, moral
Poet og morder
Nivå 1 (uten spoilers)
Boerkrigen (1899-1902): Tre australiere står tiltalt for henrettelser av boerkrigsfanger. Filmen er bygget opp som et rettsaldrama med tilbakeblikk til aktuelle hendelser. Basert på en sann historie.
Nivå 2 (med spoilers)
Boerkrigen startet med britenes ønske om mer innflytelse i Sør-Afrika. Nederlendere hadde et sterkt fotfeste der, gjennom befolkningsgruppen Boere (nederlandsk for bønder). Britene hentet inn militære forsterkninger for å presse gjennom sin agenda. Boerne satte et ultimatum, forsterkningene måtte returnere til England. Da det ikke skjedde, angrep boerne britene og Boerkrigen var et faktum. Forresten er Boerkrigen litt misvisende. Sør-Afrikakrigen er mer dekkende, siden både afrikanere og frivillige fra resten av verden deltok. Østerrike og Tyskland solgte våpen til boerne. Amerikanere og svensker kjempet på boernes side. Britene led store tap og boerne okkuperte flere britiske byer.
Filmen skildrer britenes inhumane krigføring korrekt. Både drap av fanger og konsentrasjonsleirene var fakta. Konsentrasjonsleirene var en britisk oppfinnelse som ble tatt i bruk for første gang under boerkrigen. Tusenvis av svarte afrikanere, boere, kvinner og barn døde av sykdom og sult i leirene.
Britene hadde en rigid måte å føre krig på, militær disiplin til siste åndedrag. Men boerne kjempet en geriljakrig, med alle midler. De hadde ikke uniform og alle i familien bidro. Britene visste ikke hvem som var fienden og hvem som var nøytrale. Bakholdsangrep, sabotasje, dynamittangrep, feller og svik var metoder som de måtte forholde seg til. Nettopp for å håndtere denne type krigføring ble det opprettet en ny avdeling i 1901, The Bushveldt Carbineers. Det besto av 40% australiere, kjent for sine problemer med disiplin og autoriteter. Men Breaker Morant (Edward Woodward) og Captain Hunt ledet avdelingen effektivt. Morant var selv engelsk, men hadde bodd i Australia siden ung alder. Breaker var kallenavnet han fikk siden han var god til å ri inn (break in) ville hester.
Captain Hunt og britenes krigsminister Lord Kitchener hadde et møte som skulle bli essensielt for historien om Breaker Morant. Lord Kitchener ga Hunt instrukser om at alle boerfanger skulle henrettes. Dette gjaldt også dem som ikke nødvendigvis ble tatt med britisk uniform på. Denne instruksen videreformidlet Captain Hunt til sin avdeling. Breaker Morant fulgte ikke denne instruksen til å begynne med, men etter Captain Hunts død skjedde det en dramatisk forandring i hans holdning til boere.
Captain Hunt ledet et angrep på en boeravdeling som var forventet å være skadet og utslitt. I stedet var det en godt forberedt og uthvilt avdeling som lå i bakhold. The Bushveldt Carbineers fikk ordentlig juling med flere døde og skadede. Captain Hunt var en av de døde. Da Breaker Morant fikk se hans gode venn, gikk det i svart for ham. Liket av Captain Hunt var skjendet i ettertid. Ansiktet var preget av merker av støvelhæler, nakken var brukket osv. Morant beordret avdelingen til hest etter et par timers hvile. Boerne skulle finnes. Funnet ble de, men et prematurt angrep blindet av hevntørst ga dårlig uttelling. Noen døde boere og en fange i Captain Hunts uniform ble henrettet, men flesteparten kom seg unna.
Dager senere overgir en gruppe boere seg med hvitt flagg. Samtidig ankommer den tyske presten Hesse leiren, som er eller, ikke er boersympatisør. Tyskland var kjent for å ha sterke sympatier for Boersaken og var på nippet på å involvere seg i krigen på boernes side. Morant beordrer den tredje tiltalte til å organisere en eksekusjonspelotong til å henrette fangene straks presten har dratt. Slik ble han en av soldatene på tiltalebenken.
Som filmen skal oppklare for oss, er det Handcock som tar på seg å drepe Hesse. Han setter av gårde en halv time etter at Hesse forlater leiren. Et presist skudd fra lang avstand gjør jobben. Australiere var som boere kjent for sine skytterferdigheter, det var en av grunnene til at de var ettertraktet i avdelinger som Bushveldt Carbineers. Handcock ordner seg alibi ved å overtale to boerkvinner til å skrive et brev til retten hvor de bekrefter at han var til sengs med dem da drapet skjedde. Retten må godta dette, selv om de rynker på nesen av oppførselen til en soldat i britisk uniform. Men det er ikke Handcocks moral som er på tiltalebenken her.
Filmen starter med rettsaken mot disse tre soldatene: Breaker Morant, Peter Handcock og George Witton. De to første skal ende opp med dødsstraff, mens den tredje får dødsstraff med øyeblikkelig benådning til livsvarig. Som endte med noen få år i fengsel før løslatelse. Rettsaken er så rigget som det går an. Storpolitikk er bakteppet. Tyskland er på nippet til å intervenere i krigen på Boernes side. Britene er lei av en krig som står i stampe og får negativ publisitet verden over. Tyskland har reagert på drapet på presten Hesse, og det kan blir dråpen som gjør at glasset renner over for dem. Hvordan kan britene få slutt på en krig som har blitt en hengemyr og står i fare for å eskalere til noe større, som første verdenskrig skulle 12 år senere?
For å få i stand fredssamtaler måtte de vise at de tok krigsforbrytelser på alvor. The Bushveldt Carbineers var en avdeling som besto av mange australiere, og alle de tiltalte var australiere. Det var et offer britene kunne leve med. Tyskerne sa seg tilfreds med symbolpolitikken og australierne var opptatt av å ikke provosere Storbritannia. De kunne også leve med dette.
Aktor hadde 6 ukers forsprang på forsvaret til de tre australierne. Forsvarsadvokat Thomas fikk én dag. Saken var forventet å bli avgjort fort, men forsvaret stakk kjepper i hjulene for dette. Det sterke forsvaret klarte å frikjenne dem for drapet på Hesse, som faktisk var en feil avgjørelse. Thomas ønsket også å stevne Lord Kitchener for retten, men en underoffiser ble sendt til rettsaken. Som i tillegg løy under ed.
Som sagt, dette spillet var avtalt på forhånd og ingen advokat kunne ha reddet de tre. Henrettelsen skal foregå allerede morgenen etter. Det gjaldt å få denne skampletten ut av verden så fort som overhodet mulig. Morant skrev et dikt denne siste kvelden før han skulle dø, og det får du opplest på slutten av filmen av Edward Woodward. I dette området i Sør-Afrika var det ingen store trær, så de dømte kunne ikke stilles opp mot et tre og skytes. De måtte sitte på hver sin stol. Begge avslo bind for øynene. Rett før salvene faller, roper Morant til eksekusjonspelotongen: «Shoot straight you bastards, don’t make a mess of it». Dette var korrekt ifølge vitner den gangen.
Den virkelige Breaker Morant var en skikkelig drittsekk, og en kjeltring. Han lurte og svindlet seg fram i livet. Han skrev dikt under navnet Breaker. Det meste var middelmådig, men det var absolutt gull å finne i diktsamlingene hans også. Morant var periodedranker, med regelrette sjøslag før han var sober en periode. Han møtte Hunt på permisjon i Australia, og blir overtalt til å bli med i Bushveldt Carbineers.
Morant sier i rettssaken at de forholdt seg til «Rule 303», når de tok stilling til boerfangene. Det viser til kaliberet på geværet de brukte: 0,303 (7,7mm). Altså geværets lov.
Boken filmen er basert på heter «Scapegoats of the Empire» og ble skrevet av George Witton, den tredje australieren som ble benådet fra dødsstraffen.
Dialogen i rettssalen er tatt rett fra rettsdokumentene. De finnes, selv om det hevdes at de gikk tapt. Beresford har hatt tilgang på dem. At briter drepte boerfanger er vel dokumentert. Britiske medier ga inntrykk av at det var ufarlige bønder som ble drept, men det var faktisk boerkommandosoldater som ble drept. Mediene var enige om at noen australiere kunne ofres for saken. Mange soldater som kunne ha vitnet til fordel for Morant og Handcock, ble sendt til tjeneste i India rett før rettssaken.
Beresfords manus ble slaktet av manuslesere ved de store Hollywoodstudioene, men ble Oscarnominert. Hans senere manus for Driving Miss Daisy led samme skjebne, men vant Oscar. Så han er litt skeptisk til hva de holder på med når de leser manus der borte…
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Paths of Glory, J’accuse, Judgement at Nuremberg, Mister Johnson og Witness for the Prosecution.
Øyeblikket: Jeg velger meg et av flere like øyeblikk fra rettsaken, som viser hvilken umulig oppgave forsvarsadvokaten har tatt på seg. Her er det ikke en nøytral gruppe mennesker som hører saken, men mennesker som skal ha et gitt resultat. Derfor kan de avvise som irrelevant, bevis som legges fram om at Lord Kitchener faktisk ga instruks om henrettelse av boerfanger. Selv om Morant og Handcock handlet utfra denne instruksen, er det altså irrelevant. Sjokkerende og absolutt ikke en rettsnasjon verdig. Det er flere slike øyeblikk gjennom filmen hvor advokat Thomas avfeies på sviktende grunnlag.
Lyd og bilde
New, restored 4K digital transfer, supervised and approved by director Bruce Beresford, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Et nydelig bilde! Fargene er dempet, noe som kler filmens uttrykk. Det går naturligvis mye i beige og jordfarger, med en fin, varm glød i jord og vegger. Filmkornet kravler flott i bildet, detaljene er sylskarpe, dybden imponerer og kontrast upåklagelig. Lyden er også veldig bra. Det er rik aktivitet i høyttalerne, men det er ingen filmmusikk i Breaker Morant. All musikk vi hører er fra korps som spiller i scenen.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2004 featuring Beresford: Ganske bra kommentarspor av regissøren. Små anekdoter om den virkelige Morant og hvordan det ble flettet inn i filmen er virkelig interessant.
New interviews with Beresford, cinematographer Donald McAlpine, and actor Bryan Brown: Dette var filmen som ga filmfotograf McAlpine inngang til de virkelig store filmene. Gå inn på IMDB og se hvilke filmer han har hatt foto på. Imponerende. Brown valgte å spille Handcock som ekstra antiautoritær. Hvis alle startet med venstre fot i marsj, startet han med høyre. Beresford hevder det fantes 4 manus om en film om Morant, men han endte med å skrive sitt eget, basert på et av de tidligere. Morant ble kjent for australierne etter filmen. Saken Morant/Handcock dempet entusiasmen for britene. 30 minutter.
Interview with actor Edward Woodward from 2004: Dette var Woodwards beste filmopplevelse. Det sier ikke lite, siden han hadde hovedrollen i en av mine favorittfilmer, The Wicker Man. Woodward går langt i å antyde at Morant var en røffere mann enn i filmen, han var rett og slett en jævel. 16 minutter.
New piece about the Boer War with historian Stephen Miller: Fin bakgrunnsinformasjon om krigen og politikken bak. 16 minutter.
The Breaker, a 1973 documentary profiling the real Harry “Breaker” Morant, with a 2010 statement by its director, Frank Shields: Grei dokumentar, men ikke veldig godt laget, og ikke all verdens relevant for filmen. 54 minutter.
Trailer: Veldig fin, men litt pompøs fortellerstemme. En film du får lyst til å se. 2 minutter, 31 sekunder.
An essay by film scholar Neil Sinyard: Informativt essay, en god oppsummering av filmen, historien og tiden.
USA – 1947 – Robert Montgomery (svart-hvitt) –101 minutter – Film Noir, moral
Den meksikanske måten
Nivå 1 (uten spoilers)
«Lucky» Gagin (Robert Montgomery) ankommer San Pablo i Mexico for å konfrontere Frank Hugo angående kompisen Shortys død. Gagin sitter på bevis som kan sende Hugo i fengsel i lang, lang tid. Han vil presse ham for penger. Samtidig er en agent fra amerikanske myndigheter (Retz) også på jakt etter Hugo.
Nivå 2 (med spoilers)
Ride the Pink Horse er en undervurdert film noir. Den har alle ingrediensene til en god film noir, men våger også å bryte med de strenge konvensjonene. Filmen er bygget på en bok av Dorothy Hughes, en like undervurdert forfatter. Hun løftes frem som like god som Cain og Chandler av ekspertene på kommentarsporet, men ble oversett på grunn av at hun var kvinne.
Det er mange gode film noir i Criterion Collection, og denne er blant mine favoritter, men i godt selskap: Night and the City, The Killers, Pickup on South Street, Sweet Smell of Success, Rififi, The Naked City, Brute Force, The Naked Kiss, Kiss Me Deadly, Detour, Aphalt Jungle, Gilda, Blast of Silence, In a Lonely Place og ikke minst Double Indemnity.
Lucky Gagin er en krigsveteran som tjenestegjorde sammen med Shorty. Frank Hugo er en krigsprofitør som ble vraket på grunn av dårlig hørsel. Han har et state of the art høreapparat som viser at han har god råd. Men Gagin forakter mannen, og vet at han fikk Shorty drept. Gagin sitter på bevis for at Hugo er en kjeltring, og vil presse ham for 30 000 dollar. Hvis ikke blir bevisene overlatt til statsetterforsker Retz. Hugo har både butler og håndlangere, og har lagt til seg en verdensvant og maktarrogant væremåte.
Gagin har dratt til den meksikanske landsbyen San Pablo for å møte Hugo. Han er en iskald og uttrykksløs mann, men med en fortid som ikke gjør ham fremmed for kjeltringer som Hugo. Han skal begi seg ut på en reise fra det kyniske og brutale livet han har levd, til å møte mennesker som har varme og omtanke for ham. Mexico er viktig i film noir, det er stedet alle flykter til. Ofte fremstilles det som lovløst land. Gagin er negativ til den meksikanske kulturen til å begynne med, men knytter seg til den etter hvert. Barbesøket med Pancho er starten på Gagins indre reise. Pancho tjener sine penger på karusellen, 10 cent pr tur. Men han er fornøyd med lite. Så lenge han har venner er han tilfreds.
Dette må være den eneste film noir som ikke involverer bilkjøring. Vår mann ankommer i en Greyhoundbuss, og siden beveger alle seg til fots. På stasjonen låser han filmens McGuffin inn i et skap. Han finner fort ut hvor Frank Hugo holder til og slår ned butleren hans i kjent film noir stil. Vi får bare leve med at et slag til magen sender butleren inn i en 20 minutters bevisstløs tilstand. Etter det møter han Pila, en troskyldig ung kvinne som er fascinert av ham. Han opplever henne som pussig, og vifter henne vekk helt til han plutselig forstår at hun er en spesiell sjel med mye godt i seg. Både Pila og Pancho smelter den harde rustningen han har på seg etter et røft liv både i krigen og det kriminelle livet siden. Pilas troskyldighet og Panchos raushet og humør er fremmed for Gagin. Dette er egenskaper som demonstreres uten baktanker og ønske om egen vinning. Motstykket til Pila og Pancho er selvfølgelig Frank Hugo, men kanskje aller mest Marjorie eller Gagin selv.
Gagin er hovedpersonen i filmen, men etter timesmerket forskyves dette til Pila og Pancho. Gagin blir mer og mer hjelpeløs utover i filmen. Når slutten kommer er han som en zombie, totalt ute av stand til å forklare og forsvare seg. Knivhugget i ryggen har sendt ham inn i en feberdøs, med hallusinasjoner og manglende kognitive evner. Pila har hele filmen vært hans hjelper og beskytter, sammen med Retz og Pancho. Pancho ofrer seg for en mann han nettopp har møtt, han tar en skikkelig dose juling ved karusellen av lakeiene til Frank Hugo. Luckys umiddelbare reaksjon på denne oppofringen er å tilby Pancho penger. Og det til en mann som nettopp har fortalt at han er lykkeligst uten penger. Men det er vel umulig for en amerikaner å forstå.
Er film noir en sjanger eller en stemning? Jeg tenker at det er en stemning. Film noir kan omhandle mange temaer, plasser og tider, men det er en del filmtekniske grep og stemning som plasserer filmen der den hører hjemme. Ride the Pink Horse er en film noir, men tøyer begrepet. Gagin kommer fra ingensteds og drar til ingensteds. Pancho er en uvanlig karakter, uselvisk og varm. Filmens verdenssyn er anti-noir, med at så mange er gode hjelpere rundt den kyniske hovedpersonen. Det stilles opp et galleri med erketyper og stereotyper, men alle brytes ned. Det er en veldig progressiv film.
Karusellen er symbol på livet og livsglede. Når den er full av barn er symbolet spesielt kraftfullt. Barna tilfører uskyldighet og liv. Karusellen som spinner kan også symbolisere skjebne. Vi har en femme fatale i filmen også, det uvanlige er at hun ikke er romantisk involvert med hovedpersonen. Hun heter Marjorie, og er en bedragersk og farlig kvinne. Hun er iskald når hun lokker Gagin ut i smuget for å bli knivstukket. Gagin får betale for å ha avvist hennes forslag til å lure Frank Hugo.
Pila, Pancho, Retz og Gagin er arbeiderklasse eller lavere, mens Frank Hugo tilhører overklassen, de velstående. Han har bare forakt til overs for Gagin som kun presser ham for 300 000 kr. Han burde gått for 3 millioner. Klasseproblematikken er sentral i Ride the Pink Horse, sammen med det moralske dilemmaet. For Frank Hugo handler det kun om å spise eller bli spist, og han har ikke noen forutsetninger for å forstå hvordan han kunne bli så utspilt av en mann med god moral. Da Gagin gir beviset til Retz, tror ikke Hugo sine egne øyne. Hvordan kan noen si fra seg penger med overlegg? Det kunne han ikke forestilt seg i sine villeste fantasier, og dermed går ferden rett i fengsel. Hugo har et høreapparat. Han er døv for lyder, men han er også døv for moral.
Slutten er åpen for tolkning. Faktum er at Gagin og Retz forlater Pancho og Pila, og drar hjem til USA. Er det en lykkelig eller ulykkelig slutt? Ingen vet. Pila forlates av en mann hun nok kunne tenke seg å være sammen med videre. Men hun er nå senter for oppmerksomhet, hun blir historiefortelleren med kontroll over sitt narrativ. Hun griper anledningen begjærlig, forteller de andre meksikanerne med glød om alt hun har gjort det siste døgnet. Kun med to korte glimt av vemod mens Gagin forlater landsbyen…
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Touch of Evil, Night and the City, Kiss Me Deadly og Double Indemnity.
Øyeblikket: Lucky Gagin er knivstukket og viderekommen hva feberinfeksjon angår. Han hallusinerer, men har et instinkt som fører ham til Frank Hugos dør. På en eller annen måte vet han at han skal ha penger av denne mannen. Han er så omtåket at han tror på Hugo da han sier at han har 30 000 dollar i hånden, men klarer ikke å huske hvor han har sjekken, filmens MacGuffin. Godt skuespill av Montgomery formidler en mann som tomme for tomme forsøker å huske sin nære fortid, uten å lykkes. Det hjelper ikke noe særlig å slå ham i hodet, heller.
Lyd og bilde
New 2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Et absolutt nydelig bilde! Filmen er fra 1947, og har en fantastisk kontrast, ingen synlige skader, fin dybde og mengde filmkorn. Og masse detalj i bildet. Formatet er 1.37:1. Lyden er altså ukomprimert mono, og er kjempebra. Mye lyd i bakgrunnen, men dialogen er klar i forgrunnen.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring film noir historians Alain Silver and James Ursini: Et spor på det jevne, sånn passe interessant. De holder praten gående, men det hele blir litt tørt. Ikke nok spennende opplysninger eller smarte tolkninger for min smak.
New interview with Imogen Sara Smith, author of In Lonely Places: Film Noir Beyond the City: Imogen Sara Smith er alltid interessant å høre på, men hun klarer ikke helt å være på topp her. OK, men har hørt henne bedre. 20 minutter.
Lux Radio Theatre adaptation of the film from 1947, featuring Robert Montgomery, Wanda Hendrix, and Thomas Gomez: Hørespillet virker som å være ganske likt filmen, men noe komprimert. 60 minutter.
An essay by filmmaker and writer Michael Almereyda: Fint essay, det beste ekstramaterialet denne gangen. Om filmen, om produksjonen, om regissøren og tiden.
USA – 2006 – David Lynch (farger) –180 minutter – Psykologisk thriller, horror, identitet
Sinnets indre rike
Nivå 1 (uten spoilers)
Nikki Grace (Laura Dern) får sin livs drømmerolle i en storfilm. Hun skal spille mot Devon (Justin Theroux). Men det skal fort bli en forvirende opplevelse for både hun og oss som publikum. Hvem er hun? Er hun skuespilleren eller karakteren i filmen? Eller en helt annen kvinne?
Nivå 2 (med spoilers)
Undertittelen til denne filmen er «A Woman in Trouble». Vi er på en reise i det ubevisste, med skiftende identiteter og undertrykte traumer. Som med omtrent alle David Lynch sine filmer, går ikke alt helt opp til slutt. Det rasjonelle må vike for fantasien og det mystiske. Derfor vil denne omtalen av Inland Empire ikke forsøke å forklare hva som skjer i filmen, men heller liste opp relevant informasjon som kan hjelpe deg til en egen tolkning av en film uten en entydig historie.
Rammen rundt filmen er at skuespillerinnen Nikki Grace får en ettertraktet filmrolle. Rollefiguren Susan strever med sitt forhold til Billy. Og til sist er det en prostituert som arbeider i et røft miljø på gata. Som en skygge av disse kvinneskjebnene eksisterer en polsk ung kvinne i randsonen av deres liv.
Inland Empire leker med tid og rom. Et eksempel på dette er under besøket av den polske naboen. Mens hun prater med Nikki, peker hun mot en annen sofa og sier «om dette var i morgen, ville du sittet der». Så ser vi sofaen, og der sitter Nikki og mottar beskjeden om at hun har fått rollen. Betyr det at vi nå er både i dag og dagen etter?
Jeg starter med et utdrag fra essayet som jeg føler kan inneholde nøkkelen til hele filmen. Husk hva den polske naboen forteller Nikki på begynnelsen av filmen («A little boy went out to play. When he opened his door, he saw the world. As he passed through the door he caused a reflection. Evil was born and followed the boy. A little girl went out to play. Lost in the marketplace as if half born. Not through the marketplace, but the alley behind the marketplace. This is the way to the palace»).
Lynch: What is kind of incredible is that there are, like quantun physics now says, ten dimensions of space and one dimension of time – that’s what they’ve come up with. Ten dimensions of space – what does that mean? There’s a field of relativity; it has a surface, and it has depths. There are, like they say, worlds within worlds within worlds – just unbelievable stuff going on in the field of relativity. And that’s all real interesting, but as Maharishi says, that’s only «the marketplace». You og through the marketplace, and it’s real interesting, but there are lots and lots of chances to get waylaid and even og backwards and get lost, get in trouble. Maharishi always says capture the fort, and then all the territories are yours – so get to the palace, get to the palace, and then you own all that you survey. «Get to the palace» means transcend, get to the deepest level, and Nikki Grace isn’t getting there. Nikki Grace is somewhere else, and she does experience different kinds of things.
Sees virkeligheten slik den virkelig er når den betraktes gjennom et hull i et tøystykke?
Unge kvinner kommer til Hollywood for å bli filmstjerner, men ender ofte i prostitusjon eller pornoindustrien.
En mann snakker polsk til Nikki. Mener hun later som hun ikke forstår. Er hun da Nikki? Eller Susan? Eller en polsk prostituert?
Har Nikki et forhold til Devon? Eller Susan til Billy? Hvorfor blir Billys kone til en polsk prostituert?
Nikki ser seg selv som en hore.
Billys kone (som prostituert) stikker ned Nikki (som prostituert). Er alt en fantasi hos en prostituert, hvor hennes kolleger danner karaktergalleriet?
Laura Dern spiller 3 forskjellige kvinner, eller fasetter av samme kvinne. Slik Kyle Maclachlan i Twin Peaks 2. En kvinne inni en kvinne inni en kvinne. Den prostituertes tenner er dårlige, av fattigdom og dårlige livsvalg (meth). Er hun the Woman in Trouble?
Handler filmen om å dø, reisen mot døden?
Dette er fjerde eller femte gangen jeg ser Inland Empire, og jeg føler meg mer usikker enn noen gang. Jeg følte jeg hadde grepet på den tredje gang jeg så den, men nå fremsto den mer kaotisk igjen. Kanskje den rett og slett ikke holder seg så godt? Jeg kjente at den ikke fenget meg så mye denne gangen, og jeg har vært veldig opptatt av Inland Empire før, nesten litt besatt. Litt trøst i at Laura Dern og Justin Theroux ikke aner hva filmen handler om.
Slutten på filmen er som en kavalkade over David Lynch sin filmkarriere. Vi ser skuespillere/karakterer fra Mulholland Drive og hint til flere andre filmer. Blant annet står en mann og sager på en stokk (Twin Peaks). Visste Lynch allerede da at dette skulle bli hans siste film?
David Lynch promoterte Laura Dern som Oscarnominert for sin rolle ved å sette seg ved veikanten sammen med en ku og en plakat, «For your consideration, Laura Dern». Ved hjelp av internett ble det en slagkraftig kampanje, selv om den ikke holdt helt i mål. Det var uansett det han hadde råd til.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Mulholland Drive, Lost Highway, Fear X, Blue Velvet og Shutter Island.
Øyeblikket: Den prostituerte Nikki dør. Hun kaster opp blod på Hollywood All Star. En annen prostituert trøster henne: «You’re dying, is all». No More Blue Tomorrows. Hun tenner en lighter og lyser for henne mens hun dør. Hun var en hore, lagde seg en filmstjernefantasi. Så slår den sprekker. Hun dør, men det viser seg at det var en filminnspilling.
Lyd og bilde
New HD digital master, made from the 4K restoration supervised by director David Lynch, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio and uncompressed stereo soundtracks, newly remastered by Lynch and original rerecording mixers Dean Hurley and Ron Eng: Et helt grusomt bilde. Uskarpt, kornete og med masse «edge enhanchment», som skaper stygge, hvite linjer langs konturene av objekter. Jeg har hatt flere DVD-utgaver av Inland Empire før, men jeg kan ikke huske at det var så elendig bilde som på denne blurayen. Antagelig er det en type film som ikke blir bedre i høyere oppløsning, men verre. Som Berlin Alexanderplatz bluray-utgaven. Bildet er rett og slett verre enn en VHS. Formatet er 1.85:1. Inland Empire var filmen der Lynch gikk over til digitalt kamera, og sverget at han aldri ville tilbake til film. Lyden er rik og flott, med masse aktivitet i bakhøyttalere. Dynamisk og spennende lydbilde.
Ekstramateriale
Two films from 2007, LYNCH (one) and LYNCH2, by blackANDwhite, the makers of David Lynch: The Art Life: LYNCH (one) er en dokumentar på 85 minutter. Her er det lite å hente opp mot Inland Empire, mer om Lynch sin kunstneriske arbeidshverdag. LYNCH2 er mer interessant for oss selv om den kun varer i 30 minutter. Vi ser Lynch jobbe med skuespillerne og ha sinneutbrudd når de er ubrukelige.
New conversation between actors Laura Dern and Kyle MacLachlan: Dette er det mest matnyttige på ekstramaterialet ved siden av heftet som følger med. Selv om Lynch aldri hjelper oss med å forstå filmene hans, betyr ikke det at skuespillerne aldri gjør det. Denne samtalen på 32 minutter gir oss flere hint om hvordan vi kan angripe filmen.
More Things That Happened, seventy-five minutes of extra scenes: Noen av disse scenene er virkelig utbroderende, med lange monologer av Laura Dern. Men jeg vil ikke si de hjelper oss særlig med å forstå Inland Empire bedre. 75 minutter.
Ballerina, a 2007 short film by Lynch: En kortfilm om en danserinne, med typisk eksperimentell Lynchmusikk. 12 minutter.
Reading by Lynch of excerpts from Room to Dream, his 2018 book with critic Kristine McKenna: Jeg har aldri likt disse utdragene fra Room to Dream, som ofte handler om Lynch sin tilnærming til skulptur og billedkunst. 15 minutter.
Trailer: En kjemperar og ekstremt kort trailer på kun ett minutt. En trailer for Lynchinnvidde. Det holder for dem.
Excerpts from Richard A. Barney’s book David Lynch: Interviews: Veldig fint essay!
USA – 1973 – Brian De Palma (farger) –92 minutter – Horror, thriller
Dominique og Danielle
Nivå 1 (uten spoilers)
Phillip (Lisle Wilson) og Danielle (Margot Kidder) dater da eksmannen dukker opp og forsøker å ta henne med hjem. Phillip ber ham dra. Når de kommer hjem til henne, ser de eksmannen parkert utenfor. Phillip later som han drar hjem for å riste av seg eksmannen, før han kommer tilbake. Inne i leiligheten hører han Danielle krangle med sin tvillingsøster ute i gangen…
Nivå 2 (med spoilers)
Phillip finner ut at Danielle har bursdag, og kjøper kake med gratulasjoner til Dominique og Danielle. I det han holder den fram til Danielle, tar hun kakekniven og stikker ham to ganger i skrittet og én gang i munnen. Tydelig budskap der altså. Phillip klarer å klore seg bortover gulvet til et vindu før hun hogger ham gjentatte ganger. Med sitt eget blod skriver han et budskap som Grace (Jennifer Salt) i naboblokken ser mens han dør.
Grace er journalist i Staten Island Panorama. Hun blir oppriktig opprørt og varsler politiet, samtidig ser hun dette som sin mulighet til å gjøre et scoop. Hun blir med politiet inn i leiligheten, men alt er vasket og liket gjemt i sovesofaen. Danielle er avvæpnende og sjarmerer et politi som har et anstrengt forhold til journalisten Grace fra før. De ønsker ikke at hun har rett og sier seg fort ferdig med undersøkelsen. Danielle avviser at hun har en tvillingsøster, men Grace har sett kaken med begge navnene på. Dessverre blir den ødelagt.
Grace leier en privatdetektiv som tar seg inn i Danielles leilighet. Han får bekreftet at liket er i sovesofaen, men må komme seg ut da et firma kommer for å fjerne sofaen. De følger etter flyttebilen. Detektiven har også fått med sykehusjournalen om tvillingen som Danielle hadde i leiligheten sin. Den fører Grace til en journalist som har jobbet med tvillingsaken før.
Filmen starter med en effektiv intro som viser 2 fostre i magen på ultralydbilder. Som tittelen forteller oss, er forholdet mellom de siamesiske tvillingene Danielle og Dominique essensiell for historien. De gjennomgår en operasjon i nær voksen alder for å skilles, men Dominique overlever ikke. Motivet for operasjonen kan synes uklart, men legen som opererer dem har et forhold til Danielle. Kanskje er det ikke bare tvillingenes ve og vel som er hans motivasjon.
Det viser seg at Danielle ikke klarer å håndtere tapet av søsteren Dominique. Hun pleide å være like snill som Dominique var slem. For å føle at søsteren fremdeles lever, blir Danielle søsteren med jevne mellomrom. Det var i et slikt øyeblikk hun drepte Phillip. Krangelen med søsteren i gangen var et annet. I scenen hvor Grace blir tvangsinnlagt og dopet ned, får vi ta del i hennes hallusinasjoner. Her ser vi Grace som Dominique mens hun er sammenkoblet med Danielle i hoften, og Danielle har et forhold til Emile. I en annen scene ser det ut som det er Grace som har forhold til Emile. Hun blir også utsatt for indoktrinering, ved at setninger repeteres til de blir en sannhet i hodet hennes. «Det er intet lik, og derfor intet mord». Denne setningen skal hun overraskende framsi til politiet på slutten av filmen, helt uten motforestillinger. Politiet tolker det som hevn for at de ikke trodde på henne angående liket.
New Hollywood er kanskje min favorittperiode innen film, med så mange interessante og gode filmer laget av dyktige regissører med noe på hjertet. Brian De Palma er i særstilling den New Hollywood-regissøren jeg liker minst, og han har heller ikke én film som skiller seg ut som et mesterverk. For meg blir han aldri interessant på noen som helst måte. Jeg synes filmene hans skjemmes av konstant dårlig skuespill, en kjip 80-talls estetikk uansett når filmen er laget, slibrighet og en påtvungen Hitchcockkopiering som kun blir hjelpeløs. Putt på en emmen følelse når det gjelder skildring av kvinner i flere av filmene, så sitter man igjen med en samling filmer jeg gjerne unngår. Men Sisters er faktisk en av de bedre, selv om man lurer på hvorfor en stor rolle som Danielle havner hos en skuespillerinne som Margot Kidder. Å ja, som vanlig var hovedrolleinnehaveren kjæreste med De Palma. I rettferdighetens navn skal det sies at Jennifer Salt i rollen som Grace gjør en god rolletolkning.
På tiden denne filmen ble laget, bodde mange av New Hollywood-personlighetene i huset til Jennifer Salt, i en kreativ atmosfære. De Palme, Spielberg, Harvey Keitel, Scorsese og Paul Schrader var del av miljøet. Det boblet og sydet og flere manus ble født der.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Dead Ringers, Dressed to Kill og Raising Cain.
Øyeblikket: Da Grace blir lagt inn på klinikken. En snartenkt Emile beordrer pleieren til å ta kontroll på deres nye pasient. Grace sine protester høres bare ut som typiske bortforklaringer fra psykiatriske pasienter, som ingen god pleier vil gå på. Dermed går Grace fra å være i kontroll og på offensiven, til å miste kontroll over sin egen kropp i løpet av sekunder.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, approved by director Brian De Palma, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Godkjent bilde, men ikke noe man blir imponert over. Rent og uskadet bilde, men lite spenstig regi gir ingen wow-faktor. Formatet er 1.85:1. Lyden er fin i dialogen og det er ikke så mye annen aktivitet i høyttalerne.
Ekstramateriale
New interview with actor Jennifer Salt: Godt nytt intervju med Salt. Hun forteller at filmen ikke ble så godt mottatt. De Palma jobbet i sin egen nisje av horror. Nesten alltid mye galskap i filmene hans. 24 minutter.
Interviews from 2004 with De Palma, actors Bill Finley and Charles Durning, editor Paul Hirsch, and producer Edward R. Pressman: Meningen bak knivstikkene i skrittet på Phillip er hevn for at han ligger med Danielle. Hogget i munnen er for å få ham til å slutte å prate. De Palma mener at splitscreen virker i meditative scener, altså der du har tid til å reflektere. I actionscener fungerer det ikke. Uansett bryter det illusjonen i historien, rykker deg ut. 26 minutter med fine intervjuer.
Audio from a 1973 discussion with De Palma at the American Film Institute: Sorry. For dårlig lyd for meg til å høre. Spørsmål som ikke kan høres, forskjellig volum på de som prater. Jeg ga opp. Går i hele filmens lengde.
Appearance from 1970 by actor Margot Kidder on The Dick Cavett Show: Ikke et ord om filmen. Mye fjas med en tvangssexy Margot Kidder. 9 minutter.
Photo gallery and radio spots: Slideshow som går av seg selv. Mye svarthvitt, deretter farger. Med dramatisk musikk. 11 minutter. Radio spots på 3 minutter og 30 sekunder. Advarsel om dramatisk virkning på deg som publikum. Veldig overdrevent og komisk. «Special shock recovery period after screening to regain your composure».
An essay by critic Carrie Rickey, excerpts from a 1973 interview with De Palma on the making of the film, and a 1973 article by the director on working with composer Bernard Herrmann: Frenzy og Sisters kom samtidig, men De Palmas film var mer hitchcock enn Hitchcocks film. Sisters nikker til Rope, Vertigo og Rear Window. De Palma påpeker likheter med Psycho: Hovedpersonen blir drept, noen andre overtar. Han ville lage en Hitchcockmodellert film. I siste essay forteller De Palma en morsom historie om komponist Bernard Herrmann. Musikken var det dyreste ved Sisters.
USA – 1955 – David Lean (farger) –100 minutter – Romantikk, drama
David Leans egen favoritt
Nivå 1 (uten spoilers)
En godt voksen amerikansk kvinne ankommer Venezia alene på ferie. Hun ser for seg et romantisk opphold i en svært romantisk by. Men ensomheten blir hennes første venn.
Nivå 2 (med spoilers
David Lean forbindes med storfilmer som Lawrence of Arabia, A Passage to India, Dr.Zhivago og Bridge over River Kwai. Men har også laget noen meget gode «små» filmer som Hobson’s Choice og Summertime. Summertime er faktisk hans favoritt blant hans egne filmer, noe som kan føles overraskende med tanke på de enorme filmene han har regissert. Men regissøren bak Apocalypse Now og The Godfather I, II og III mente hans beste film var The Conversation, som er en mye mindre film enn disse gigantene.
Jane Hudson (Katherine Hepburn) er en kvinne på ca 50 år. Hepburn var 48 da hun spilte inn Summertime. Hun har dratt til en av verdens mest romantiske byer for å oppleve nettopp romantikk. Jeg tror hun har et bilde i hodet av at en utrolig kjekk, italiensk gentleman skal si og gjøre akkurat de riktige tingene som gjør at de får et både romantisk og seksuelt forhold. Men er hun klar for å ta imot et slikt forhold?
Svaret er nei. De første dagene skjuler hun seg bak et kamera hun filmer alle mulige små og mikroskopiske motiver med. En brannbåt her, en bygning der. Kameraet blir beskyttelsen mot å delta i livet rundt seg. Hun blir en observatør i stedet for den dampende lidenskapelige kvinnen hun så for seg. Hun legger fra seg kameraet på kafébordet, men blir straks veldig utilpass. En kjekk italiensk middelaldrende mann flørter litt med henne, men hun får panikk. I stedet for å gjengjelde oppmerksomheten som hun egentlig ønsker, tar hun på seg solbrillene som en beskyttelse.
Den kjekke italieneren skal Jane møte igjen. I et butikkvindu ser hun et rødt, nydelig beger. Hun entrer antikvitetsbutikken som eies av nettopp Renato. Han flørter videre med henne, og sier hun skal få en god pris på denne 1700-talls antikviteten. Senere skal vi se at han fastholder at dette er en ekte antikvitet, selv når en annen hotellgjest har kjøpt 6 slike, produsert mens kunden ser på. Renatos påstand kan være sann eller ikke, det blir ikke avklart. Sannsynligvis er det ikke sant. Men begeret er det du velger det skal være, slik forholdet mellom dem kan være.
For Jane må lage noen kompromiss for å få til sin romantiske ferie. Hun må godta at ridderen i skinnende rustning er gift, at det snakkes litt direkte om sex og ikke blir så romantisk og mystisk som hun hadde drømt om. Hun har sine regler, sine moralske normer og sine romantiske forestillinger om hvordan alt dette skal foregå. Virkeligheten blir litt skitnere enn hun hadde sett for seg. Og det bruker hun tid på å godta.
Med en gang Jane ankommer Venezia, søker hun etter et romantisk møte. Hun stirrer på unge par, og drømmer om å være som dem. Etter det første møtet med Renato, skriver hun brev hjem til Midtvesten som om hun har en kjæreste. Samtidig er hun hemmet av beskjedenhet. Straks det er snakk om at hun kan føle at hun presser seg på, trekker hun seg. Det er ikke oppskriften for å oppnå noe for sin egen del. Dermed går hun glipp av å ta en drink med venner, eller en parmiddag. Hun blir dermed sittende alene på fortauskaféer eller på hotellverandaen. I slike ensomme stunder føles det som hele turen er mislykket.
Så løsner det litt etter at hun treffer Renato i butikken. Men Jane har fremdeles en helt annen inngang til romantiske møter enn det Renato har. Det fører til kjekling og på sikt Janes tilpasning til den virkelige verden. Renato tar henne med til steder den gjengse Veneziaturist aldri vil se. Jane presses fra skanse til skanse. Hun må godta at Renato har en kone. Og hun må godta at det romantiske eventyret skjer på en annen måte enn hun hadde forestilt seg. Hun er tilbakeholden lenge, så skjer alt veldig fort. At de har sex hos Renato bekreftes av det røde fyrverkeriet på nattehimmelen. Det var kode for sex på denne tiden i filmens verden.
I Janes tilfelle dreier det seg om at frykten for livet er sterkere enn frykten for døden. Renato forsøker å vise henne en annen måte å leve på, å se tilværelsen på. Men det sitter langt inne for en amerikaner. Lille Mauro kan sees på som et menneske som sår små frø til denne forvandlingen i henne, med sin friske og pragmatiske holdning til livet. Han er en liten luring, men med et stort hjerte og lojalitet. Og altfor tidlig voksen.
Jane bestemmer seg brått for å dra fra Venezia og Renato, mens hun egentlig har det fantastisk. Renato blir lei seg, men Jane er meget standhaftig. Å dra i det rette øyeblikket er smertefullt, men også veldig frigjørende. Bli for lenge, og det vil ikke bli et verdifullt minne for livet.
Selv om handlingen foregår om sommeren, ble det også filmet om vinteren. De tre vise menn-statuene viser seg bare én gang i året, 6.januar. Etter at denne filmen kom ut, doblet antallet turister i Venezia seg. Det ble også den siste av David Leans «små» filmer.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Brief Encounter, Zorba the Greek og All that Heaven Allows.
Øyeblikket: Når Jane rygger med kameraet for å ta et fint bilde av guttungen Mauro som hun stadig støter på i Venezias gater. Hun rygger for langt og havner på ryggen uti en av Venezias kanaler. Guttungen redder kameraet. En scene som bekrefter at kameraet er et hinder for henne og ikke til hennes fordel.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Venezia er en meget vakker by, og dette herlige bildet fra 1955 gjør byen ære. De nydelige bygningene står fram med skarphet og gode detaljer. Filmkornet er synlig, noe som gjør bildet enda flottere. Formatet er Formatet er 1.37:1. Lyden er klar og gjengir dialogen tydelig. Andre effekter kommer også klart fram. Vi er heldige som har Venezia for nesten 70 år siden fanget så flott på film.
Ekstramateriale
New interview with film historian Melanie Williams: Det mest interessante blant ekstramaterialet. Teaterstykket var mye krassere enn filmen. Der var Renato på jakt etter en ny erobring straks han har sagt farvel til Jane. 22 minutter.
Interview from 1963 with director David Lean: Et utrolig sivilisert intervju med David Lean. De sitter og røyker, og Lean tilbyr programlederen en sigarett. Her får vi 22 minutter om Leans oppvekst og første skritt inn i filmverdenen. Han startet som klipper.
Audio excerpts from a 1988 interview with cinematographer Jack Hildyard: Ganske kjedelig lydopptak med fotografen på filmen. Litt for teknisk. 13 minutter.
Trailer: «Når du forstår at livet ikke kan bli akkurat som du forestilte deg, kan livet begynne». OK trailer på 2 minutter og 15 sekunder.
An essay by film critic Stephanie Zacharek: Veldig fint essay som egentlig går gjennom hele historien i filmen.
USA – 1966 – John Frankenheimer (svart-hvitt) –107 minutter – Thriller, paranoia
Én ny sjanse…
Nivå 1 (uten spoilers)
Arthur Hamilton (John Randolph) er trett av livet sitt. Alt har blitt rutine, jobb, kone og interesser. Når et tilbud om å starte voksenlivet sitt på nytt dukker opp, slår han til på det. Men det er ingen vei tilbake. Kone, jobb, hus og kropp må vinkes farvel til. Men kanskje er det verdt det når man kan våkne opp igjen i Antiochus Wilsons (Rock Hudson) kropp.
Nivå 2 (med spoilers)
Husker du The Game? Jeg tror David Fincher må ha sett Seconds. Det er noe med å legge all kontroll over ditt eget liv i hendene til et selskap. Det kan gå greit, men det kan også gå forferdelig galt.
Seconds går ut hardt og setter tonen med forvirrende lyder og forvrengte bilder. Paranoiafølelsen strømmer gjennom kroppen, her er det ikke nødvendigvis lagt opp til en hyggelig filmopplevelse. Men en ytterst interessant film er det.
Arthur Hamilton får trykket en lapp i hånden på et tog, helt ut av det blå. På lappen står det en adresse. Senere blir han oppringt av en gammel venn som trygler han om å gå til adressen. Hamilton sliter veldig med samtalen, han stresses tydeligvis. Grunnen skal vi få vite litt senere. Vennen er egentlig død. Den endelige beslutningen tar Arthur mens han kysser sin kone. Midtveis i kysset, som også er opptakten til et samleie fra hennes side, mister Arthur rett og slett interessen. Han slutter å kysse tilbake, til hun merker det og avslutter hun også. Så går de hvert til sitt.
Etter en merkelig labyrint, havner Arthur i et kontorbygg, ventende på et møte med noen som skal forklare ham hva det hele går ut på. Mens han venter, drikker han en kopp te. Denne koppen skal vise seg å være tilført dop. I neddopet tilstand filmes han mens han befinner seg i uheldige posisjoner med en prostituert. Selskapet er trygg på at produktet deres er verdt å kjøpe, men det skader ikke med litt ekstraargumenter om kunden ikke er overivrig.
Saken blir lagt fram kort og konsist. Arthur underlegges en plastisk operasjon og oppstår som et helt ugjenkjennelig menneske. Et lik skal finnes som skal identifiseres som han. Hva med en hotellbrann? Om jeg tolker filmens slutt riktig, er det litt ironisk at Arthur bryr seg så lite om denne delen av hans skifte av identitet. Hvem er det som skal være den døde Arthur?
Arthur signerer kontrakten, videoopptaket av han og den prostituerte blir dråpen sammen med samtalen med selskapets grunnlegger. Han er overbevisende når han beskriver hvor kjærlighetsløst ekteskapet hans er. Bak den smilende fasaden er det en utpreget kynisk hjerne i aksjon.
Resultatet av «gjenfødelsen» er Antiochus Wilson, i Rock Hudsons skikkelse. Arthur nevnte at maling var noe han kunne like, derfor er Wilson en dyktig kunstmaler og bor i et strandhus i Malibu. Wilson har atelier i det nydelige huset (Frankenheimers eget hus), samt en tjener. På stranden møter han Nora Marcus, en noe alternativ jente med mange sprø idéer. Hun inviterer han med på en slags The Wicker Man festival, hvor han til slutt gir seg hen til naken vinstamping. Men dette bryter med Arthurs personlighet, og han (Wilson) drikker seg veldig full og lager skandale på festen etterpå. Til slutt er det en håndfull gjenfødte som redder han unna og strammer ham opp. Det viser seg at det er mange gjenfødte som bor i Malibu. Hans gamle venn som har gjort prosedyren før ham, ringer ham og ber han skjerpe seg.
Arthur skjønner at jakten etter penger og ytre skjønnhet er fånyttes når det gjelder å være lykkelig. Tilværelsen i Malibu gir ham ingenting, selv om han er rik, en vellykket maler og ser strålende ut. I stedet føler han seg like låst som før, og de andre gjenfødte gir ham bare en følelse av klaustrofobi. Nora er ansatt i selskapet, det er ingenting som er ekte lenger.
Arthur innser at Wilson ikke er det han hadde håpet på som «vert» for sitt nye liv. Hans tilværelse er ikke noe friere enn livet Arthur hadde. Han besøker sin kone i kroppen til sitt nye jeg, kanskje for å kjenne på følelsen av å ha kontakt med sitt gamle liv. Han blir sjokkert over hvor fritt hun snakker med en mann hun ikke kjenner, om hennes og Arthurs ekteskap. Han føler seg utlevert. Nå er han sikker på at han vil ha nok en ny sjanse i livet.
Han vil at selskapet skal finne en personlighet som passer ham bedre. Kunden har alltid rett. Han trilles inn til operasjonssalen igjen, med den samme kirurgen. Men denne gangen skal han bli en kropp som skal bli funnet i en brann eller ulykke. I det han forstår det skyller panikken inn over ham, og det er så vidt remmene holder ham nede. Helt til boret treffer hodeskallen hans.
Introen i filmen er bygget opp på sin særegne måte for å illustrere at ting ikke er slik det framstår. Håndholdt kamera ble holdt i knehøyde slik at det forble ganske skjult i scenen i jernbanehallen hvor Hamilton går på toget. For publikum trodde at filminnspillingen foregikk et annet sted i jernbanehallen. Der spilte en vakker kvinne inn en scene som ikke var del av filmen, kun en avledning. Randolph, som spilte Hamilton, måtte gjøre mange ting med venstre hånd siden Rock Hudson var venstrehendt og tross alt bar størstedelen av filmen.
Budskapet i Seconds er at du aldri kan begynne på nytt på denne måten. Opplevelser og holdninger forblir inne i deg, og gjør deg til den du er. At utseendet ditt blir forandret vil ikke gjøre livskvaliteten din bedre. Her kan filmen leses som en kommentar til dagens kosmetisk kirurgi. Seconds var tredje og siste film i Frankenheimers paranoiatrilogi som hadde forgjengerne The Manchurian Candidate og Seven Days in May.
Det ble spilt inn en scene i et slaktehus. Etter den spiste ikke Frankenheimer kjøtt på månedsvis, og fikk egentlig aldri noen stor lyst på kjøtt. Han påstår han så groteske ting foregå inne på det slaktehuset. Hamilton blir dopet ned mens han venter på audiens i kontorbygningen. Mens han er dopet settes han opp i en situasjon med en prostituert. Denne merkelige sekvensen foregikk i et miljø som ble bygget så syrete som den fremstår i filmen. Det er altså ikke kameralinser som lager den forvrengte effekten, men selve veggene som ble spesialbygget.
Grunnleggeren av det diabolske firmaet ser ut som en hyggelig gammel mann. Men vi føler at det er noe galt med det smilende ansiktet som dekker over en grusomt kynisk innstilling til livet. Kanskje er det den overdrevne blunkingen som uroer oss. Alle operasjonene vi ser er ekte. Flere medarbeidere besvimte underveis, så på et tidspunkt måtte Frankenheimer inn og filme med andrekameraet. Filmen floppet da den kom ut, men er i dag en kultfilm. Vel fortjent, sier nå jeg!
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Parallex View, Three Days of the Condor, The Conversation, The Manchurian Candidate, Seven Days in May og Capricorn One.
Øyeblikket: Da Arthur/Wilson forstår at han skal dø på vei til operasjonsstuen. En prest gir ham den siste salve. Rock Hudson rykket så hardt i remmene at de ble slitt i stykker i tre tagninger. Han var ekte stresset i denne scenen, uten at man helt vet hvorfor. Han ble helt vill. Det er den samme kirurgen som skapte Wilsons utseende som nå skal gjøre han klar til å bli «cadaver use», altså et lik som skal utgi seg for å være en «second», en gjenfødt. Arthur har drevet det for langt, og i stedet for å kreve enda en ny kropp å gjenfødes i, burde han vært fornøyd.
Lyd og bilde
New, restored 4K digital film transfer, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition: Et nydelig svarthvitt-bilde. Det er mange ekstreme nærbilder av ansikter som tjener veldig på et skarpt bluraybilde. Her kan du telle nesehår og porer i ansiktet. Kontrasten er veldig god. Bildeformatet er 1.75:1, fyller hele lerretet. Lyden er meget god, fyldig og livlig. Lyden kan være en kakofoni av samtaler og sære lyder, men det kan skilles allikevel.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring director John Frankenheimer: Fint kommentarspor. Det er alltid spennende når regissøren selv kommenterer filmen. Vi får gode fortellinger og innsideinformasjon.
New interview with actor Alec Baldwin: Rock Hudson ble skikkelig full i festscenen i huset hans. Han og Frankenheimer ble enige om at han måtte drikke på ordentlig for å kunne gjøre jobben riktig. Ellers forteller Baldwin godt om en film han tydeligvis er veldig glad i. 14 minutter.
Excerpts from Hollywood on the Hudson, a 1965 television program featuring on-set footage and an interview with actor Rock Hudson: Kort segment. Hudson prater om Wilson som følger sporene bakover, finne ut hvem han var og gjenfødes igjen. 4 minutter.
New program on the making of the film, featuring interviews with Evans Frankenheimer, the director’s widow, and actor Salome Jens: Frankenheimer ville ha Laurence Olivier og han skulle spille begge rollene. Paramount ønsket Rock Hudson. Men da måtte de få en ekstra skuespiller siden Hudson kun ville spille én av rollene. 19 minutter
Interview with Frankenheimer from 1971: Her snakker Frankenheimer om blikket for detaljer, noe man må være født med. Det må i tillegg utvikles. Regissøryrket er et ensomt yrke, man er i et krysspress. Som profesjonell har han nådd målet sitt, som kunstner har han det ikke. 10 minutter.
New visual essay by film scholars R. Barton Palmer and Murray Pomerance: Frankenheimer var en politisk regissør. OK samtale hvor de diskuterer handlingen i filmen. 13 minutter.
A booklet featuring an essay by critic David Sterritt: Glimrende hefte. Frankenheimer var opptatt av ettervirkningene av McCarthyismen. Selskaper vil gjøre hva som helst bare du betaler. Reklame kan vinkles på mange måter. Her vinkles den på hvor ubrukelig livet ditt er nå.
Dette storslagne og episke mesterverket på 9,5 timer tar for seg Kajis (Tatsuya Nakadai) reise under 2.verdenskrig, som starter som arbeidsleder i en japansk arbeidsleir. Kaji har urokkelig tro på at alle mennesker skal behandles godt, også krigsfanger. For dette møter han motstand i gruvebyen, og hans integritet skal styre hans tilværelse på godt og vondt.
Nivå 2 (med spoilers)
The Human Condition består egentlig av 3 deler som ble kjørt ut på kino i løpet av 2 år, men det skal sees på som én lang film. Litt som med Ringenes Herre-filmene. Det gir ikke mening å stoppe etter To Tårn, gjør det vel? Flere steder i Japan vises den som maratonvisning 1 gang i året. Det er én lang historie basert på en 6-binds roman. Regissør Kobayashi var veldig tro mot boken, derfor er filmen så lang som den er.
Filmen starter med at Kaji får tilbud om å prøve ut sin hypotese om at mennesker yter best om de blir behandlet godt. Dette har han skrevet om i sin hovedfagsoppgave. Professoren syntes det er en veldig interessant oppgave, selv om den er venstrevridd. Kaji skal dra til en gruveleir og lede arbeidsgruppen der. Om han gjør det skal han slippe å måtte dra i krigen. Dermed kan han gifte seg med Michiko, som han har utsatt ekteskap med til han var sikker på å ikke måtte forlate for å dra til fronten.
Kaji møtes på forskjellige måter av de andre lederne. En av dem har lest oppgaven og syntes det er interessant, de andre er mer negative til at en teoretiker skal mene noe om deres metoder. Deres metoder er gammeldagse og brutale, et fryktbasert regime med mye fysisk avstraffelse. I denne første delen av The Human Condition er Kaji stri, naiv og arrogant. Vi ser hans to mest særpregede personlighetstrekk tidlig. Han er antiautoritær og moralsk. Men han drives av en sterk overbevisning, og får resultater.
Han blir også motarbeidet, og etniske skillelinjer som var harde fra før får ny aktualitet. Er man litt kinesisk skal man jobbe mot japanerne, er mantraet. Det som feller ham er tilførsel av kinesiske krigsfanger. Japan er presset, krigen begynner å gå dårlig og produksjonen må opp. Det er vanskelig å skape tillit begge veier, spesielt når kineserne ser det som rett og plikt å rømme. Gradvis vinner den harde linjen fram. Kaji blir løst fra sine oppgaver etter konflikt med hæren og offiseren som leverer dem krigsfanger. Han blir torturert i hovedkvarteret. Og det største sviket av alt, han blir overført til hæren og skal i krigen. Avtalen som Kaji fikk blir brutt.
Kaji har en naiv innstilling til mennesker, men han har et positivt utgangspunkt. Okishima følger ham langt på vei, men han må si stopp på et tidspunkt. Hva er viktigst for krigsfangene, mat eller sex? Kaji blir sjokkert da de velger å få prostituerte på besøk. En kollega av Kaji treffer nok spikeren på hodet da han forteller Kaji at han har mindre tro på mennesket enn han selv sier. Det skal bli tydeligere utover i filmen.
I del 2 møter vi ham som soldat. Han er menig, selv om hans utdannelse tilsier at han kunne vært offiser. Det lengste han vil strekke seg er som leder av rekruttene. Igjen havner han i opposisjon til autoriteter, i dette tilfelle veteranene og offiserene. Det er et merkelig brutalt regime som råder på brakka. Veteranene får utløp for umotivert sadisme, og det nekter Kaji å se på i lengden. Han forsøker å ta opp problemet med offiserene, men da blir han stemplet som tyster. Det er som en pubertal skolegård. Trakasseringen og volden går så langt at en rekrutt begår selvmord. Selv da finner ikke offiserene det bevist at det har med brakkekulturen å gjøre.
En gammel venn av Kaji overtar som offiser på brakka, men det hjelper lite eller ingenting. Veteranene står sterkt, og offiseren sier det rett ut: Om det blir krig, er det veteranene som berger oss. Rekruttene er verdiløse i kamp. Kaji er en god soldat, kompaniets beste skytter, men hater militæret som institusjon. Han er en av to som er svartelistet som mistenkte kommunister. Shinjo er den andre, og han deserterer under en præriebrann.
Veteranene banker opp Kaji etter at mishandlingen av rekrutter blir anmeldt. På sykehuset møter han Tange, som har en personlighet til forveksling lik Kaji. For å løse konflikten med veteranene, er det Kaji som blir straffet. Han sendes på en måneds skyttergravbygging ved fronten. Og mens han er der med rekruttene, invaderer Sovjet Japansk territorium. Nå er det krig mot sovjetiske tanks. Det går som det må gå, de japanske styrkene blir utradert.
Under kamphandlinger oppdager Kaji og alle soldater nye sider ved seg selv. Kaji tvinges til å drepe en medsoldat som blir gal og angriper dem med kniv. Dette får Kaji til å gå i seg selv, og ender opp med å se på seg selv som et monster. Krig gjør noe med vårt syn på menneskeheten og Kaji er intet unntak. Han er nå kommet en lang vei fra den naive studenten som prøver ut en teori i en arbeidsleir.
Del tre skildrer Kaji og to medsoldater bak fiendens linjer, kun opptatt av å overleve. De må konstant ta stilling om de skal overgi seg, slåss eller komme seg unna. I en skog møter de den første av flere grupper de skal støte på i løpet av filmen. En storfamilie og noen prostituerte har klart seg en stund, og de slår seg sammen. Alle forsyninger deles. Sulten driver dem til handlinger de ellers aldri ville ha gjort. Mennesket viser seg igjen fra sin verste side. Noen spiser giftige planter og omkommer. Det eldre ekteparet blir «hjulpet» ut av sin miserable tilværelse med et rep og en grein.
De støter også på små rester av militære avdelinger. En av dem nekter å gi dem litt mat. Kinesiske paramilitære jager dem ut av et hus de har okkupert. Gruppen deres vokser, men de kan ikke stole på noen, selv ikke andre japanske grupperinger av soldater. Noen av dem vil fortsette krigen, andre leter bare etter en måte å desertere på, andre vil plyndre. Til slutt overgir gruppen seg til en avdeling bestående av sovjetiske og kinesiske soldater. Kaji har større forventninger til den røde arme enn til den japanske, tyske og amerikanske hær. En lang og grufull marsj til en russisk arbeidsleir blir skjebnen.
Kaji opponerer mot de russiske vokterne under marsjen, men han innspill blir tatt imot på en OK måte. De ankommer arbeidsleiren og japanerne vil arbeide så hardt som mulig. Dette ligger i den japanske stoltheten. I de russike arbeidsleiren har noen japanske fanger blitt formenn, og en av dem er dessverre en av Kajis fiender blant veteranene. Disse formennene er så brutale at russerne må dempe voldsbruken deres. Shinjo er også i leiren, men som fullverdig kommunist.
Kaji hadde store forventninger til Sovjet, men disse leirene gjør at han revurderer synet sitt. Han har tro på sosialismen, men blir mer kritisk til Sovjet. Han dreper sin nemesis blant formennene og rømmer fra leiren. Han vandrer fattig gjennom landet, tigger og stjeler, og blir plaget av kineserne. Snø og kulde setter ham på harde prøver. Galskapen lurer rundt hjørnet. Han begynner å se Michiko for seg, og snakker til henne i hallusinasjoner. Utmattet fryser han i hjel i isødet.
Det er gode grunner for å sette likhetstegn mellom Kobayashi og karakteren Kaji i filmen. Dragningen mot kommunisme, klassebevisstheten, antimilitaristiske holdninger og skepsis til autoriteter er sammenfallende. Kobayashi nektet også å bli offiser i militæret, selv om han hadde utdanningen som tilsa det.
Del 1 og 2 av filmen var mest krevende å lage. Del 1 fikk også dårlige kritikker. Jeg synes det er jevnt fantastisk god kvalitet på dette mesterverket. 9,5 timer raser av gårde og føles kun som en tredjedel av dette. Kobayashi siktet mot den store verden, de store spørsmål. Og måten han gjorde det på var ved å beskrive de små episodene uhyre realistisk og detaljert. Japans nederlag etter Stillehavskrigen var et av hans tilbakevendende temaer.
Boken filmen er basert på er enormt tykk og ble gitt ut i seks bind. Siden Kobayashi var veldig tro mot boken, er filmen så lang som den er. Han var igjen inspirert av Grand Illusion, idéen om at det er arbeiderklassen som lider i krig, ikke de som starter krigen. Filmen handler om de samfunnene mennesker skaper, ikke om gode mennesker mot onde. Japanere fra Kobayashis generasjon føler på skyld overfor kinesere. Dette var første gang Sovjet ble negativt framstilt i Japan.
Det var mange som ønsket rollen som Kaji. Det var en uvant type rolle for hovedrolleinnehaver Nakadai. Han tenkte på Kobayashi når han modellerte rolletolkningen sin. Han blir banket opp på ekte i brakken, ansiktet hovnet opp. 20 mann hoppet på ham og slo.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: War and Peace, The Last Emperor, The Leopard og Barry Lyndon.
Øyeblikket: Sovjetiske tanks kjører over et hull i bakken som Kaji og en annen soldat ligger i. Kameraet var gravd ned i et rom under Kaji og filmet oppover. Så blir skuespiller Nakadai kjørt over mens de håper kantene skal holde. Bildet nedenfra og opp mot Nakadais ansikt før understellet på tanksen fyller ruta er imponerende!
Lyd og bilde
On the Blu-ray: High-definition digital restoration, with uncompressed monaural (Parts 1–4) and 4.0 surround DTS-HD Master Audio (Parts 5 and 6) soundtracks: Bildet blir bedre og bedre etter lenger uti filmen vi kommer, føler jeg. Det samme med lyden, men der ser vi at lydformatet forandrer seg. I del 3 (Parts 5 and 6) er lyden kraftig og musikken mektig. Der hvor første del kan føles som et godt DVD-bilde, er del 2 og 3 av ordentlig bluray-kvalitet med nydelig kontrast i svart-hvitt bildet, skarphet og gode detaljer. Formatet er 2.39:1, altså virkelig widescreen! Det kler en slik episk film godt.
Ekstramateriale
Excerpt from a 1993 Directors Guild of Japan interview with director Masaki Kobayashi, conducted by filmmaker Masahiro Shinoda: Fint intervju på 14 minutter. Hyggelig å se min japanske favorittregissør snakke og forklare seg om film. Dette var første gang han brukte story board, og kun fordi fotograf Miyajima ønsket det. Senere har han innsett fordelene av det, nå kan staben forberede seg litt.
Interview from 2009 with actor Tatsuya Nakadai: Dette er den beste japanske antikrigsfilmen noensinne. 18 minutters fint intervju fra 2009.
Appreciation of Kobayashi and The Human Condition from 2009 featuring Shinoda: Veldig godt intervju på 25 minutter. Første verdenskrig resulterte i Jean Renoirs antikrigsmesterverk Grand Illusion. Andre verdenskrig ga oss The Human Condition.
Trailers: Traileren fra første del (av tre), viser lite av hva filmen skal handle om. Den fokuserer på dramatiske scener. 4 minutter, 35 sekunder. Trailer del 2 fokuserer mye mer på krigshandlinger enn det er belegg for. 2 minutter, 43 sekunder. Den siste traileren er lite strukturert. Den første filmen i stereo. Kaji har blitt et dyr, et monster, får vi fortalt. Knappe 3 minutter.
An essay by critic Philip Kemp: Fint essay med skarpe observasjoner som vi kanskje ikke hadde klart å se selv.
Frankrike – 1967 – Jean Pierre Melville (farger) –150 minutter – Thriller, leiemorder
Ensom i døden
Nivå 1 (uten spoilers)
En leiemorder (Alain Delon) i Paris lever som en samurai, uten unødvendige materielle ting eller menneskelige relasjoner. Etter et oppdrag på en nattklubb, settes himmel og jord i bevegelse for å fange ham og få ham siktet. Men som en samurai glir han unna lovens lange arm.
Nivå 2 (med spoilers)
«No deeper loneliness than the Samurai’s. None but the tiger’s in the jungle perhaps.»
Av mange løftet fram som Melvilles beste film, og også den mest gjennomførte stilmessig. En annen leiemorder inspirert av samuraikodeksen er Whitakers karakter i Ghost Dog: the Way of the Samurai, men der er det en mye tydeligere kobling. I Melvilles film må man mer lete etter fellestrekk mellom Jef Costello og en samurai. Vi har tittelen som skal sette oss på sporet.
Costello bor alene, kun sammen med en kanarifugl i et bur. Han er ikke bare alene, han er ensom. Filmens hovedtema er ensomhet mer enn noe annet. En samurai er ofte alene og/eller ensom. Rommet Costello bor i er nakent, med kun det aller mest nødvendige av møbler. Asketisk og fokusert, rommet skal ikke distrahere Costello fra sine oppdrag. Bildet jobber med Costello. Det føles som det ikke er så mange farger i filmen, ikke så mange farger at det kan virke distraherende. Og de som er der er dempede. Mye grått og stålblått.
En samurai er vel så godt trent mentalt, som fysisk med hans våpen. En samurai er alltid rolig og kalkulert. I det moderne Paris betyr det å aldri bli stresset. Costello stjeler biler med en utpreget lavpulsmetode. Han setter seg inn i en bil og plukker frem et enormt nøkkelknippe. Systematisk går han gjennom nøklene, én etter én, og legger de utprøvde sirlig ved siden av. Til slutt vil én virke. Blikket hans mens han går gjennom nøklene, er fjernt og drømmende. Han er til stede, samtidig ikke. Bilen leveres i en garasje, nummerskilt byttes, penger betales og revolver leveres ut.
Dagen han skal begå et attentat, planlegges alibiet hans i detalj. Han går innom en kvinne og sikrer seg at de er enige om klokkeslettet han var der. Så drar han til pokerbula og gjør det samme. Det er her han vet han kommer til å bli plukket opp. Selve drapet er fort gjort. Han blir sett tydelig av pianisten, og i mindre grad av bartenderen og garderobepiken. Hansker og revolver kastes i Seinen.
Politiet har en generell beskrivelse av gjerningsmannen. Etterforskningslederen vil ha samlet inn 400 menn som passer beskrivelsen, 20 fra hvert distrikt. Melville, stor fan som han er av amerikansk kultur, lar politiet benytte seg av line-up, noe som ikke brukes i Europa. Vitnene er delt når det gjelder Jef Costello, en kvinne mener han hadde bart, et annet vitne er sikker på at det var Costello, det siste er like sikker på at det ikke er ham. Politiet må sjekke alibiene hans.
Det er en voldsom operasjon politiet har satt opp for å ta én drapsmann. Eget operasjonshovedkvarter, mange mann på saken og på spaning. Det er veldig overdrevet, kanskje en form for humor av Melville. Fordelen er at vi får et spennende bilde av Paris, med spaning på t-bane og politi i sivil som jobber i team. De har oversikt over hvor mange utganger hotellet har, hvilken gate man kommer ut i om man benytter disse, osv. Allikevel klarer Costello å riste dem av seg. Han er en topp leiemorder som nyter stor respekt. Etter å ha kommet klar av politiet, møter Costello oppdragsgiveren sin for å få lønn. Det viser seg at de ikke er fornøyd med at han har blitt hentet inn til avhør, og vil sikre seg selv. Han blir skutt, men kun i armen. Ikke verre enn at han steller seg selv.
Politiet jobber nå opp mot alibiet hans. I første omgang med trusler om straff for medvirkning, i andre runde forsøker de å gjøre elskerinnen sjalu. Samtidig setter de opp avlytting av rommet hans. I en herlig scene ser vi døren til rommet hans fra innsiden, og politiet som tester nøkkel etter nøkkel. Ikke den første, ikke den andre, ikke den tredje (som Hollywood ville ha gått for, da hadde det amerikanske publikummet allerede vært utslitt), men den sjette nøkkelen er riktig. Deilig å kunne se en filmskaper ta seg tid, en slik scene kunne ikke vært gjort i dag.
Den kriminelle organisasjonen som nå både har leid ham inn og forsøkt å drepe ham, ønsker å leie ham til et nytt oppdrag. Som vi forstår senere, er det pianistinnen i nattklubben som er målet. Han ønsker ikke å ta livet av henne, etter å ha fått litt kontakt med henne kvelden før. Allikevel tar han på seg oppdraget, antageligvis for å kunne dø på jobb som en samurai.
Melville skrev rollene for spesifikke skuespillere. Alain Delon er en av hans faste, og Melville er den regissøren Delon satte mest pris på. Da Delon og Melville gikk over manuset, så Delon at det tok over 10 minutter før han sa sin første replikk. Dermed var han solgt. Han viste også Melville soveværelset sitt. En seng, og et samuraisverd på veggen. Ingen tvil om at det var riktig rolle for ham.
Alle Melvilles filmer fra Leon Morin, Priest og fremover, var populære blant publikum. De var minimalistiske og stille, og hadde fokus på maskulinitet. Delon var selv minimalistisk i stilen. Filmen ble en suksess, med 2 millioner franske publikummere. Som regel er Melvilles karakterer fordømt fra starten av.
Selv elsket Melville å skrive manus og klippe filmene. Filmingen var han ikke så glad i. Han hadde sitt eget studio, der han kunne jobbe når han ville. Det brant ned under innspillingen av Le Samourai, og han går langt i å antyde at andre i filmbransjen sto bak brannen. Om han mener misunnelige regissører, bransjeorganisasjoner eller andre vites ikke. Han kjenner mange gangstere, men det er motstridende kommentarer om hans forhold til dem. Selv sier han at han opplever dem som patetiske, andre mener han var veldig stolt og opptatt av å omgås dem.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Ghost Dog: the Way of the Samurai, Rififi, Le Cercle Rogue og The Driver (1978).
Øyeblikket: Vi får flere hint som leder opp til den siste scenen i filmen. Karen i bilgarasjen sier at «dette er siste gang», da han tar imot bilen og gir ut revolveren. Kanarifuglen blir sykere og sykere, da vi ser den sist er den nesten død. Costello leverer fra seg hatten i nattklubben, trenger han den ikke mer? Det er pianistinnen han skal drepe. Hanskene er på, revolveren trukket. Men han skyter ikke, bare står der. Så fyrer politiet løs, og han faller død om. Da etterforskningslederen undersøker revolveren hans, ser han at den aldri var ladd. Den ensomme samuraien ønsket ikke å leve mer.
Lyd og bilde
New high-definition digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Nydelig bilde, med fin mengde filmkorn synlig. Fargene er dempede som intensjonen er. Kontrast er god, detaljer og dybde i bildet er finfint. Gatene i Paris ser så bra ut som de noen gang har gjort. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er også fin. Dialogen, i den grad den finnes, er klar. Lydsporet gjør jobben på skuddsalver og bilkjøring også, helt adekvat.
Ekstramateriale
Interviews from 2005 with Rui Nogueira, editor of Melville on Melville, and Ginette Vincendeau, author of Jean-Pierre Melville: An American in Paris: Den første forfatteren er litt dramatisk. Han fremhever Le Samourai som Melvilles edleste og reneste film, hans mesterverk. Nesten ingen dialog, bildene snakker for seg. 13 minutter. Vincendeau snakker om temaer i Melvilles filmer og poenger å få med seg i Le Samourai. 19 minutter.
Archival interviews with Melville and actors Alain Delon, François Périer, Nathalie Delon, and Cathy Rosier: Om ensomheten i samuraien og Melvilles metoder. 24 minutter.
Melville-Delon: D’honneur et de nuit (2011), a short documentary exploring the friendship between the director and the actor and their iconic collaboration on this film: De to spilte i tre filmer sammen: Le Samourai, Le Cercle Rogue og Un Flic. Alle tre høydepunkter i begges karrierer. 23 minutter.
An essay by film scholar David Thomson, an appreciation by filmmaker John Woo, and excerpts from Melville on Melville: Fint hefte. Filmen går fra ekstremt macho, til drømmende og poetisk. Melville er ikke opptatt av realisme eller en presis tidsperiode. Går fra realisme til fantasi uten at vi merker det. John Woo veldig opptatt av Melville. Le Samourai skapte egen mote i Asia. I stil er de to regissørene stikk motsatt. Melville mener Costello må være schizofren,han er ensom, stille og introvert.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, Bluray og 4k serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1300 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en Magnetar UDP 900 mk II sonefri spiller til DVD, Bluray og 4k. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha RX A3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions DVD og Blu-ray filmer er region 1 og A, så du trenger en sonefri DVD/Blu-ray spiller. 4k er sonefri.
