USA – 1932 – Erle C. Kenton (svart-hvitt) –70 minutter – Horror, monster, klassiker
Mennesket uten grenser
Nivå 1 (uten spoilers)
Edward Parker (Richard Arlen) blir funnet skipbrudden på en flåte, og berges av et annet skip. Etter å ha røket uklar med kapteinen, blir han sendt i land på en øy sammen med Dr.Moreau (Charles Laughton). Doktoren har hentet forsyninger og dyr fra skipet. På den isolerte øya får Parker se hva slags mareritt doktoren har skapt.
Nivå 2 (med spoilers)
Herlig røverhistorie dette. Dette er Paramounts storsatsing for å ta igjen Universal som virkelig hadde funnet oppskriften for å dominere horrormarkedet i USA med populære filmer som Frankenstein og Dracula. Den gangen ble filmer basert på etablerte bøker, i dette tilfellet H.G.Wells roman «Island of dr.Moreau» fra 1896. Romanen er et innlegg i debatten om viviseksjon og Wells var sterkt imot forsøk på dyr. Han samlet inn penger til saken.
Som alle gale vitenskapsmenn, elsker Dr.Moreau å fortelle om hvilket geni han er og om arbeidet sitt. Hans livsverk er å operere på dyr for å gjøre kvantesprang i evolusjonen, og skape mennesker av dem. Skapningene som nå lever i jungelen på øya er mer mennesker enn dyr og går kledd i bukser og skjorter. Og viktigst av alt, de kan snakke og reflektere.
Når han først har blitt belemret med Parker som ubuden gjest, kan han ikke dy seg for å se han som en gjest han endelig kan fortelle om alt han har oppnådd. Ellers er det bare legen han forsker og opererer sammen med som er hans samtalepartner. Parker blir sjokkert da han får høre om forskningen, og frastøtt da han overrasker legene midt under en smertefull operasjon på en stakkars pasient. Men det som opprører han mest er at Dr.Moreau manipulerer ham til å kysse Lota, panterkvinnen. Han får øye på hendene hennes, med klør som en panter. Han må forholde seg til at han har kysset et dyr. Først nå slår han ned Moreau, dette var over streken.
Om Dr.Moreau har lykkes fullstendig i å skape et menneske av dyrene, avhenger av om de er reproduktive. Lota er den eneste kvinnen på hele øya, og kun legen og Moreau er menn. Lota er redd for dem begge, derfor kan ikke noen av dem gjøre henne gravid. Og jeg har en mistanke om at Moreau ikke ville hatt interesse av det heller. Charles Laughton sies å ha modellert sin karakter etter Oscar Wilde. Og både Wilde og Laughton var homofile. Men Parker kunne fungere som en uvitende deltager i et eksperiment. Derfor fører han de sammen, for å se om Lota har evnen til seksuell tiltrekking mot en mann.
Den idéen fører altså ikke fram, Parker blir frastøtt av det dyriske i Lota. Moreau blir rasende over at dyregenene er så sterke, og at dyretrekk dermed vokser tilbake i Lota. Han skal brenne dyret ut av henne igjen i the House of Pain, altså laboratoriet sitt. Lota gråter og ber for seg. Moreau blir opprømt da han ser at hun produserer tåre. Det er det kun mennesket som kan. Han har kommet langt allikevel.
Mens Parker har vært savnet, har forloveden Ruth jobbet hardt for å finne ham. Hun og kaptein Donahue har sporet ham opp og ankommer øya i en liten båt. De blir tatt vel imot og overtalt av Moreau til å vente med å reise til morgenen etter. For Moreau har en plan om å la Ouran, en av Moreaus skapninger, voldta Ruth for å bekrefte evnen til reproduksjon.
Moreau har kustus på skapningene som lever i jungelen, hans kreasjoner. De som ble mislykket, har han bundet til et apparat de driver med manuell kraft. De i jungelen kaller han innfødte, mest til ære for Parker. Moreau har indoktrinert de innfødte til å følge Loven. Du skal ikke gå på alle fire, du skal ikke spise kjøtt og du skal ikke drepe. I tillegg har han en pisk han bruker ivrig. Alt dette rakner etter at han ber Ouran om å drepe Donahue mot slutten av filmen. De innfødte mener da at Loven ikke gjelder lenger, logisk nok. Og opprøret er i gang.
Moreau ser ikke ut til å innse alvoret før de innfødte begynner å skjære i ham med kniver i the House of Pain. Før det har han blitt trykket bakover meter for meter, stadig mens han bruker pisken og kommanderer dem til å gjøre som han sier. Selv når han dør høres smertehylene hans ut som en pervertert latter. De andre menneskene lykkes i å rømme, men Ouran er etter dem. Panterkvinnen Lota redder dem ved å angripe Ouran og drepe ham. Men hun dør selv av skadene hun får.
Island of Lost Souls ble bannlyst i 11 land, og klippet ned i forskjellige versjoner i andre land og delstater i USA. Criterion Collection lanserer her den uklippede versjonen i all sin prakt. Filmen er pre-code, siden den ikke ble håndhevet før i 1934 selv om den strengt tatt var innført allerede i 1932. Filmen er så kynisk at den til og med tar livet av det humoristiske alibiet sitt, Donahue!
Charles Laughton gjør en glimrende rolletolkning her. Han tilførte egne idéer, som å la pistolhylsteret henge slik at munningen peker ned på skrå mot skrittet. Dette kan tolkes som at Moreau er en mann uten seksuell lyst, at han er kastrert. Han har også mange feminine trekk, eller kanskje heller homofile trekk. Han er ytterst velstelt, med sirlig anlagt skjegg og bart. Han er alltid kledd i en hvit tropisk dress, og har en tiltalende ytre og ekstremt gode manerer. Men hans indre er et sort hull av ondskap og total mangel på empati med andre mennesker og dyr. Charles Laughton elsket dyr og Moreaukarakteren frastøtte ham.
Det ble lyst ut en audition/konkurranse for å finne skuespillerinnen som skulle spille panterkvinnen Lota. 60 000 kvinner viste interesse. Konkurransen ble avholdt omtrent som en missekonkurranse, med bikiniopptreden og det hele. 18 år gamle Kathleen Bruke vant. Filmen ble kritisert for å være mot naturen, siden den hadde antiviviseksjon-holdninger. Den ber oss om å forstå at mennesker og dyr deler evnen til å føle smerte. Det skulle jo ikke være så vanskelig å forstå.
I filmen roper de innfødte innlærte fraser som «Are we not men?» Bandet Devo er store fans av filmen og kalte sitt første album for «Are we not men?» De brukte masker inspirert av filmen når de spilte konserter. Devo står for de-evolution, idéen om at menneskeheten kanskje utvikler seg feil vei, spesielt Vesten. Vi blir dummere. De har sans for budskapet filmen tar opp og støtter det. Men H.G.Wells mislikte filmen.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Most Dangerous Game, The Story of Temple Drake, The Wolf Man og Frankenstein.
Øyeblikket: Da Parker overasker Moreau i the House of Pain. De grusomme skrikene han har hørt, kommer fra et vesen på et operasjonsbord, spent fast mens Moreau eksperimenterer på ham. Skrikene og stønnene er fæle å høre på.
Lyd og bilde
New digital restoration of the uncut theatrical version, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition: En film på over 90 år dette. Og da må vi si at den ser strålende ut. Noen scener er litt duse, noen er skadet, men de kan du telle på en hånd. I all hovedsak er det relativt skarpe bilder, god kontrast og detaljnivå. Men kanskje legger jeg godviljen til. Jeg er uansett strålende fornøyd. Formatet er 1.33:1, lyden er mono. Synes lyden er grei nok, skjemmes ikke av skraping og blikkbokslyd som kan være et problem.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring film historian Gregory Mank: Et lærerikt spor, med mye filmhistorie på kjøpet. Underholdende og komprimert, filmen er jo bare på 70 minutter.
New conversation between filmmaker John Landis, Oscar-winning makeup artist Rick Baker, and genre expert Bob Burns: Her er 3 store fan av filmen samlet. De synes den er en fantastisk og uggen film. Laughton løfter filmen, men det er mange gode skuespillere her. David J.Skal forteller at evolusjon var et populært tema for victoriatidens horrorforfattere.
New interviews with horror film historian David J. Skal; filmmaker Richard Stanley, the original director of the ill-fated 1996 adaptation; and Gerald Casale and Mark Mothersbaugh of the band Devo: Interessante og lærerike intervjuer på til sammen 50 minutter. Morsomt å dra inn bandet Devo. Bandmedlemmene har gode refleksjoner rundt filmen, samfunnet og etikk. Richard Stanley skulle originalt regissere 1996-versjonen med Marlon Brando, men det skjærte seg pga samarbeidsproblemer. Den versjonen ble regissert av John Frankenheimer og er ikke god.
Short 1976 film by Devo, featuring the songs «Secret Agent Man» and «Jocko Homo»: Morsom og sær film, mer som musikkvideoer. Ca 10 minutter.
Stills gallery: Mange nærbilder av de innfødte. Veldig bra makeup. Det er også mange bilder av skuespillerne, og kvinnene vises i sexy positurer.
Theatrical trailer: Fin blanding av rolige og dramatiske scener. Røper ikke for mye, men virker spennende. 1 minutt, 30 sekunder.
A booklet featuring a new essay by writer Christine Smallwood: Fint essay om filmens mottagelse og intensjoner. Hun kommenterer også scener i filmen, og bidrar med tolkninger.
Japan 1860. Ryunosuke er strålende med samuraisverdet, men har psykopatiske personlighetstrekk. Han er kastet ut fra en kampskole på grunn av «grusomhet», og blir bedt av sin far om å tape en duell for at motstanderen skal kunne få en høyt æret stilling. Ryunosuke kan jo uansett ikke få den. Det ender med at Ryunosuke dreper motstanderen, og hans liv skal heretter dreie seg om drap og atter drap. Hans indre psykopat får slå ut i full blomst.
Nivå 2 (med spoilers)
Vi møter Ryunosuke første gang når han gjør det han kan best, nemlig drepe mennesker. Han dukker opp på toppen av fjellet som en dødsengel og dreper Omatsus bestefar. Hvorfor gjorde han det? Visste han att bestefaren ønsket å dø før han ble en byrde for familien? Det er ingenting som tyder på at han visste det idet han hugger ned bestefaren i ryggen. Han er neppe en tjener for Buddha som oppfyller skjebner.
Etter samtalen med faren om å tape duellen med vilje, kommer Bunnojos kone Hama for å be ham om det samme. Den djevelske Ryunosuke mener at respekten for sverdet er like stor for ham som hennes dyd er for henne. Altså må hun ligge med ham for å hjelpe mannen hennes. Han hopper på henne som et rovdyr. Men Bunnojo finner ut hva hun har gjort, og oppvisningskampen blir en duell på liv og død. Og da er det bare en vinner.
Hama trygler om å bli Ryunosukes kone, men han dytter henne bort. Hun advarer ham om et bakhold, Bunnojos venner vil hevne hans død. Det ender med Ryunosukes første massemord. 10-15 sverdkjempere ligger død igjen i hans spor, som sett på bluray-coveret. Dette er et ikonisk bilde i filmen. Enden på visa er at Hama blir Ryunosukes kone, og vi ser dem etablert som en familie med et lite barn, Ikaturo, i neste kapittel. Men det er et følelsesløst ekteskap, som det alltid vil være når en psykopat er involvert.
Bunnojo har en bror, Hyoma, som søker hevn over Ryunosuke. Han snakker med Ryunosukes far som forteller at han ønsker sin sønn død. Det vil være best for alle. Sønnen er ond, hans onde sverd vitner om en ond sjel. Dette er ord som skal gjentas av Shimada, sverdmesteren som spilles av Toshiro Mifune. Og ordene om at Ryunosuke ønskes død, skal gjentas av Hama senere.
Ryunosuke, som nå kaller seg Yoshida, livnærer seg på snikmord som del av en rufsete gjeng som tar på seg oppdrag. Kun når han sitter i huset sitt etter et drapsraid, ser vi følelser i ansiktet hans. Uttrykket er introvert, men med et drag av orgasmisk glede i øynene og et smil rundt leppene. Dette er Ryunosuke på sitt mest skremmende uten et sverd i hånden.
Etter som Hyoma nærmer seg, blir Ryunosuke mer og mer psykotisk i oppførselen sin. Han ris av mareritt om natten, og blir utsatt for drapsforsøk av Hama. Hennes enkle grunn er at hun hater ham og tenker at verden vil være et bedre sted uten ham. Dette sjokkerer ham. Han kunne ha godtatt, for ikke å si beundret, motivet hennes om det hadde vært å hevne sin mann. Men dette gjør ham målløs. Han dreper henne, og antagelig barnet deres også.
Dette leder opp til den store konfrontasjonen med Hyoma, som på et vis drukner i den mest voldelige samurainedslaktingen festet på film. Ryunosuke opplever at skygger og minner fra fortidens ofre manifesterer seg bak veggene og sender ham inn i en psykose. Han hugger ned vegger for å få bukt med dem. Det er ikke nok med hallusinasjonene, men han må også forholde seg til lyden av ofrenes skrik. Hama, bestefaren og alle de andre ofrene skriker mot ham. Vi hører også barnegråt, og det er grunnen til at jeg tror at han også drepte Ikaturo. Barnegråten ville ellers ikke dukket opp blant alle de andre ofrenes skrik. Han kjemper mot sine indre demoner. Huset er som en labyrint, som Ryunosukes sinn.
Etter bølgen med ofre svinner hen, kommer de virkelige motstanderne. Bølge etter bølge med sverdkjempere angriper Ryunosuke, og han hugger dem ned for fote. Det er en veldig overdreven sekvens, hvor Ryunosuke til å begynne med ikke rammes av et eneste hugg. Men senere skal han blø fra alle mulige steder og blodet renner ned fra drakten hans og danner et blodspor etter ham. Denne sekvensen er ikke alltid realistisk, hverken i lydeffekter eller hvorvidt sverdet stikkes inn i kropper. Allikevel er det høyst imponerende å se all koreografien og kroppskontrollen som skildres her. Noen scener er lange og derfor ekstra imponerende. Ryunosuke blir mer og mer utslitt, han vakler rundt men fortsetter å hugge. Brått stopper filmen, midt i et berserkaktig utfall av vår hovedperson, med et orgasmisk uttrykk i ansiktet og sverdet hevet. The end.
Okamoto er kjent for sine samuraifilmen, som Kill! og Samurai Rebellion, men i Japan er han kanskje mest kjent for sine krigsfilmer og gangsterfilmer. The Sword of Doom er like interessant som Hara-Kiri, i dette segmentet av samuraifilmer som vil noe annet enn å være patriotiske helteepos. I Hara-Kiri avkles den macho og tomme samuraikulturen, i The Sword of Doom ser vi hvordan samuraikulturen kan tiltrekke seg psykopater som vil ende med å lykkes.
Filmen ble populær i Vesten og har vokst til å bli en kultfilm. I Japan gjorde den ikke det så bra. Filmen er bygget på en omfattende bok, og mye av bakgrunnen er rett og slett utelatt i filmen. Det er mye politikk i boken, og kampen mellom ytre høyre og de mer moderate krefter står sentralt. Dette er basert på virkelige hendelser. Filmen dropper mye av det, men flere av karakterene er basert på virkelige personer.
Undertrykt seksualitet er et relevant tema i filmen, og det visuelle uttrykket spiller på det. Da Ryunosuke voldtar Hama i mølla, ser vi stempler bevege seg opp og ned, og sverd er ofte et fallossymbol. Ryunosukes kampstrategi, som vi ser både i duellen med Bunnojo og i treningskampen i Shimadas kampskole, er en defensiv og avvæpnende stil. Han senker sverdet og rygger når motstanderen kommer mot ham. Men når motstanderen rygger, følger han ikke på. Han ser nesten ut som om han sover, og ser kun ned i bakken. Motstanderen får bevege seg sideveis uten at han forandrer stilling, og fristes til angrep. Da hugger han til og kampen er over.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Hara-kiri, Seven Samurai, Kill og Samurai Rebellion.
Øyeblikket: Scenen hvor Shimada hugger ned hele angrepstroppen som Ryunosuke er del av. Vi venter bare på at de to skal møtes til duell, men Ryunosuke blir bare stående og observere med sitt sedvanlige uttrykksløse blikk. Når han er den eneste igjen å slåss med begynner han å trekke opp sverdet, men slipper det igjen. Kanskje er han oppspilt over å se så mye død, kanskje ser han opp til Shaimada, kanskje frykter han ham eller kanskje er han forelsket i Shimada.
Lyd og bilde
New high-definition digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray edition: Nydelig bilde i 2.35:1. Skarpt og med god kontrast og supert svartnivå. Noen scener har deep focus som ser strålende ut, som egentlig ikke skal gå an i widescreen. Musikken er godt gjengitt, monosporet og den illevarslende komposisjonen kler hverandre veldig godt. Dialogen og effekter kommer klart fram.
Ekstramateriale
Audio commentary featuring film historian Stephen Prince on the Blu-ray edition: Som vanlig et strålende kommentarspor av Japan- og samuraiekspert Stephen Prince. Han kan så mye om japansk historie og er flink å sette filmen vi ser inn i epoken den foregår. Det uvanlige med dette kommentarsporet er at det er kapitler han velger å ikke kommentere, 5-6 kapitler til sammen. Det ser ut til å være når filmen omhandler det politiske kampen mellom ytre høyre og en mer moderat bevegelse. Filmen er jo basert på en utrolig lang og kompleks bok, og jeg tror Prince mener det blir umulig å si noe fornuftig om dette i løpet av noen korte scener.
Trailer: Her er det fokusert på Ryunosuke og personligheten hans. Derfor er det mange kampscener. 2 minutter og 26 sekunder.
An essay by critic Geoffrey O’Brien: Veldig fint essay om filmen. O’Brien mener at Sergio Leone og Sam Peckinpah var inspirert av Okamoto.
USA – 1956 – Douglas Sirk (farger) –99 minutter – Melodrama
Umulig lengsel
Nivå 1 (uten spoilers)
Hadleyimperiet er basert på olje. Kyle (Robert Stack) og Marylee (Dorothy Malone) er arvingene til imperiet, men Mitch (Rock Hudson) er mer egnet selv om han ikke er familie. Han er barndomsvenn av Kyle. Mitch blir forelsket i Lucy (Lauren Bacall), men Kyle bryter inn og kaprer Lucy. Straks etter er de gift…
Nivå 2 (med spoilers)
Douglas Sirk er kongen av Hollywoodmelodrama. Dette er filmer som ikke er ment å være realistiske, men heller en produksjon som forteller om virkeligheten. Både tekniske og historiemessige elementer skal drive fortellingen fremover, selv om de strengt tatt ikke er sannsynlige. Et teknisk eksempel kan være at lys faller inn et vindu fra venstre, mens skuespillernes ansikt lyses opp av en spotlight fra høyre. Et historieelement kan være at vi alle vet hva en karakter burde gjøre, men karakteren gjør noe helt annet siden det logiske ikke er del av karakterens «verden».
Rammen i filmen er at Mitch forelsker seg i Lucy, men hun fort blir betatt av Kyles rikdom og pågåenhet. Allikevel er det ikke tvil om at Mitch og Lucy er forelsket i hverandre selv etter at Kyle og Lucy er gift. Men de undertrykker de følelsene og oppfører seg på en forbilledlig måte. Marylee har vært forelsket i Mitch helt siden de var barndomsvenner, og kommer aldri til å gi seg. Både hun og Kyle merker at det er noe i luften når det gjelder Mitch og Lucy. Dette blir presserende da Kyle får vite at han ikke kan gjøre en kvinne gravid, og Marylee hjelper ikke til når hun stadig hinter om forholdet mellom Mitch og Lucy.
Filmen starter med slutten. Kyle vakler ut av huset med en revolver i hånden og faller om kull. Så spoler vi tilbake ca 1 år, og får se hva som ledet opp til dette dramatiske øyeblikket. Det er altså Mitch, den rolige og kjekke mannen, som først ser Lucy og inviterer henne med på en kafe. Da Kyle ankommer, overtar han straks samtalen og legger an på Lucy. Han skryter av penger og makt, og forsøker å blende henne. Han er hard på flaska i tillegg. Dette var tydeligvis før MeToo, for hans oppførsel er egentlig uakseptabel. Han nærmest kidnapper henne og kjører av gårde i en taxi, før Mitch rekker å komme med. Ferden går til en flyplass, hvor et privatfly står disponibelt. Alle hennes innvendinger om å få gå av taxien ignoreres.
Kyle flyr flyet selv, det eneste skåret i gleden er at Mitch allerede er på plass i flyet. Egentlig er det umulig at han skulle ha rukket det, men dette er melodrama, logiske lover er ikke nødvendigvis til stede. I cockpiten åpner Kyle hjertet sitt for Lucy, og det sammen med pengene Kyle har, gjør henne mottagelig for kurtiseringen. Han flyr dem til Miami, og der står et vakkert hotellrom klart med blomster, kjoler, vesker, you name it. Kyle forsøker å kjøpe henne, som han har gjort med hell så mange ganger før. Men denne gangen fungerer det ikke. Hun stikker av til flyplassen. Men nok en oppriktig tale overbeviser henne igjen, sammen med det faktum at han fremdeles er rik som synden. Mitch virker skuffet over henne.
Hadleyarvingene er ridd av forskjellige laster. Kyle er alkoholiker og plages av angst. Marylee har en utagerende oppførsel og pløyer gjennom mannlige bekjentskaper. Håndhevere av Hays code forlangte at det skulle være replikker som fordømte Marylees seksuelle oppførsel, men det ble aldri tatt til følge. Og godt er det, den hyklerske dobbeltmoralen i portretteringen av kvinner og menns seksualitet er det godt å slippe.
Gamle Hadley er på nippet til å gi opp begge sine barn. Politiet leverer Marylee og en mann hun har tatt inn på motell med til ham. De står i fare for å bli siktet for utuktig atferd. Men når man har så mye penger som Hadley får man spesialbehandling. Politiet leverer Marylee og saken glemmes. Hun går opp i andre etasje, setter på musikk og danser en vill dans. Gamle Hadley går opp for å ta henne for seg, men hele situasjonen har svekket ham. På toppen av trappen mister han kreftene og det svimler for ham. Han faller hodestups ned trappen og omkommer. Marylees ville heksedans fortsetter, nesten som en feiring av farens død selv om hun ikke vet om fallet.
Etter at Kyle og Lucy er gift, roer Kyle ned på drikkingen. Men han faller tilbake til gamle laster da han får vite at det er han som er grunnen til at de ikke får barn. Med det blusser sjalusien mot Mitch opp igjen. Nå føler han seg sårbar overfor Mitch, kanskje Lucy vil forlate ham. Kyle er på sammenbruddets rand og har begynt med fullskaladrikking igjen. Han er paranoid når det gjelder hans beste venn og sin kone. Når da Lucy forteller ham at hun er gravid med Kyles baby, klarer han ikke å tro det. I sin alkoholdruknede og paranoide hjerne, finnes det bare en forklaring: Det må være Mitch sitt barn. Men legeuttalelsen om at han var steril var ikke 100% sikker, og her har den vist seg å være feil. Kyle handler utfra et mindreverdighetskompleks og slår ned Lucy. Det resulterer i spontanabort. Mitch slår ned Kyle og truer med å drepe ham om han ikke kommer seg ut av huset.
En ydmyket og rasende Kyle drar til baren for å få mer og drikke og kjøpe en pistol av bartenderen. Han får flaska, men ikke pistolen. Ferden går tilbake til huset. Han vet det skal være en pistol på kontoret til gamle Hadley, og etter en voldsom ransaking finner han den. Han truer Mitch med den, og klarer ikke å tro på Mitch forklaring om babyen. Han nekter å innse at han i praksis har drept sitt eget barn. Marylee kommer inn i rommet, og forsøker å ta pistolen fra Kyle. I basketaket går pistolen av og skuddet treffer Kyle. Han vakler ut av huset og faller ned fra trappen, som i filmens første scene.
Som epilog følger vi rettssaken mot Mitch, som er anklaget for å ha skutt Kyle på bakgrunn av drapstrusselen han kom med. Marylee vitner mot ham, hun har gitt ham en sjanse til å slippe unna om han blir hennes. Da han nekter, lyver hun i retten. Men hun snur i løpet av rettssaken, og forteller sannheten. Hun blir stående igjen som taperen, ensom og uten sitt livs kjærlighet. Men hun har gjort det riktige, og Mitch kan endelig få sin Lucy.
Flere ganger i filmen får elven en bestemt betydning. Vi vet at Kyle, Mitch og Marylee likte å være nede ved elven da de var barn, bade eller sitte på bredden. Da Marylee forsøker å forføre Mitch, er det nettopp til elven hun tar ham med, med en picnickurv og en flaske vin. En av dem sier en gang «vi har kommet langt bort fra elven». Og Kyle sier til Mitch: «La oss gå ned til elven», da han har blitt skutt. Elven er det fine de har til felles, en tid og et sted de forbinder med lykkeligere tider.
Trekløveret i Written on the Wind, Rock Hudson, Dorothy Malone og Robert Stack, spilte også i Tarnished Angels av samme regissør. Sirk var opptatt av skuespillergruppen, ikke bare den store stjernen. Han jobbet etter en metode som kalles positiv forsterkning, kjent fra hundeoppdragelse. Det betyr at man fokuserer på det som er godt i atferden, og ignorerer det som er dårlig. Ved å skryte og fremheve det som er bra, styrer man atferden til mer av det positive, og det negative vil da bli borte etter hvert.
Rock Hudson var lastebilsjåfør før han slo gjennom som skuespiller, slik James Dean var det. Det kan hevdes at det var Douglas Sirk som gjorde Rock Hudson til stjerne, i de to nevnte filmene. Written on the Wind er en undergangsfilm ifølge regissøren selv, og hans mest relevante. Robert Stack mener at den aller vanskeligste scenen å spille var da Kyle får vite at Lucy er gravid. Mange motstridende følelser skal oppleves og formidles i den scenen.
Written on the Wind handler om overdreven rikdom, fasade, raseproblematikk og trange kjønnsroller. Det er råttent bak fasaden. Ting symboliserer følelser, eller indre tanker. Sirk var ikke ute etter realisme i filmene sine, men fortelle om virkeligheten. Her var han veldig inspirert av Brecht. Fysisk vold er ikke et tema i Sirks filmer, men emosjonell vold er høyst relevant. Feminisme og seksualitet sees som en trussel for samfunnet på 50-tallet. Marylee dreper patriarkatet via farens død i filmen, gjennom sin nymfomani. Hele filmen er kritisk til patriarkatet. Marylee ender opp som overhode for imperiet etter farens og Kyles død. Men det var ikke en posisjon hun ønsket seg. Hun ser ikke lykkelig ut bak farens store skrivebord. Gråblå klær, kjønnsløst og usexy. Stor kontrast til hennes fremtoning tidligere i filmen.
Mitch er ikke filmens protagonist, han gjør egentlig ingenting for å drive handlingen framover. Marylee er en klar antagonist, nesten som en femme fatale. Hun planter frø i Kyle som gjør ham usikker. Lengsel er et nøkkelord i beskrivelsen av denne filmen, og alle Douglas Sirks filmer. De egner seg utmerket for psykoanalyse.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: All that Heaven Allows, The Giant, Rebel Without a Cause og Magnificent Obsession.
Øyeblikket: Da Kyle slår ned Lucy og dermed tar livet av fosteret. Man har alltid et valg, og hadde han valgt å tro på Lucy kunne livet hans ha blitt så bra. Han ville ha fått barnet han ønsket seg med kvinnen han elsker, og drevet selskapet videre. I stedet ødelegger han absolutt alt, og ender med å bli drept. Et skjebneøyeblikk.
Lyd og bilde
New 2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Et voldsomt bilde, som vanlig i melodrama i technicolor. På bluray blir det ekstra flott, med kraftfulle, overdådige farger og skarpe bilder. Formatet er 1.85:1. Jeg synes lyden er fin også, litt hul til tider, men det har vel med miksingen den gangen å gjøre.
Ekstramateriale
Acting for Douglas Sirk, a 2008 documentary featuring archival interviews with Sirk; actors Rock Hudson, Robert Stack, and Dorothy Malone; and producer Albert Zugsmith: Fin dokumentar på 23 minutter. Det mest overraskende her, er at den løsslupne Marylee som spillers av Dorothy Malone, står veldig langt fra skuespillerinnen selv. Maloner er en sjenert, dedikert katolikk og en enkel jente fra Texas. Marylee er ingen av disse tingene. Sirk likte å finne kontraster mellom skuespiller og rollefigur, det skaper en spennende dynamikk. Å ha en sexy skuespillerinne spille en sexy karakter er kjedelig.
New interview with film scholar Patricia White about the film and melodrama: Smart lang kommentar fra White. Kinoene ønsket å ha sex som tema i filmene, siden TV ikke kunne det med sin familietilnærming. En film som Written on the Wind var perfekt for kino. 21 minutter.
Trailer: Ord skrevet i vinden. Mange dialogscener og voldelige scener. Ganske god trailer på 2 minutter og 47 sekunder.
An essay by filmmaker and critic Blair McClendon: Veldig fint hefte som tar for seg handlingen og kommenterer meningen, samtidig som den har et større blikk på filmen og tolkninger som kan være relevante.
USA – 2013 – Noah Baumbach (svart-hvitt) –86 minutter – Drama, unge voksne, identitet
Å bli glad i seg selv
Nivå 1 (uten spoilers)
Frances (Greta Gerwig) er en 27 år gammel kvinne i New York som deler leilighet med Sophie. De gjør alt sammen og har et veldig tett forhold. Frances lever av litt undervisning på danseskolen hvor hun kjemper om roller, men ender opp som reserve hele tiden. Da Sophie flytter ut må hun begynne tilværelsen på nytt og på nytt.
Nivå 2 (med spoilers)
Frances har et seriøst nok forhold til at kjæresten hennes ber henne om å flytte inn sammen med ham. Men hva da med Sophie? Frances forklarer at hun ikke kan, siden de to venninnene egentlig er enige om å forlenge leiekontrakten. Kjæresten sier at problemet ikke er at hun ikke kan flytte inn med ham, men at hun ikke vil. Det er nok en presis beskrivelse.
Ironisk nok går det bare noen dager før Sophie forteller at hun skal flytte sammen med kjæresten sin Patches. Hun har motet til å ta det spranget Frances ikke har. Frances føler seg sviktet, men de hadde aldri snakket ordentlig om hva de skulle gjøre når kontrakten gikk ut. Nå må Frances også finne seg et annet sted å bo om en stund. Hun skal vise seg å ha flere kortvarige leieforhold, stadig verre på grunn av hennes dårlige økonomi.
Hun bruker ordet «magisk» ofte. Hver gang hun får et nytt sted å bo skal det bli magisk. På en middag får hun tilbud om å låne en leilighet i Paris gratis. Turen til Paris skal bli magisk, siden hun har hørt at det er magisk der. Men turen blir ikke magisk, den blir bare trist. Hun har et møte i New York mandagen etter, så det kan bare bli en weekend. Når hun forsover seg etter å ha tatt sovepille den første natten, har hun sovet bort hele den dagen. Hun får ikke tak i den ene venninnen hun har der på grunn av forsinkelse i meldingssystemet. Abby tar først kontakt med henne da Frances er i en taxi på vei til flyplassen for å ta flyet tilbake til USA. Dette var en tur hun egentlig ikke hadde råd til i det hele tatt.
Jobbmessig har hun tilbud, men hun føler at alle tilbud er under hennes verdighet. Hun vil ikke koreografere, hun vil ikke ha sekretærjobb. Ironisk nok er det disse stillingene hun ender opp med å ta når hun endelig får livet sitt på rett kjøl på slutten av filmen. Mulighetene har vært der hele tiden, hun har bare ikke vært moden for dem. Midtveis i filmen blir hun tvunget til å ta en time-out i Sacramento, der hennes foreldre bor. Det er et besøk som varer så lenge det kan, før minner og gamle rutiner sender henne tilbake til New York. Foreldrene til Frances i filmen er Gerwigs virkelige foreldre.
Benji er Frances sin gode venn fra gammelt av, i en annen film hadde de endt opp som kjærester. Men det øyeblikket har vært der og passert for godt. Sophie er hennes sjelevenn, men sjalusien og umodenheten til Frances setter forholdet over styr. France takler ikke at Sophie og Patches skaper et liv sammen som ikke inkluderer henne på samme måte. Hun blir irrasjonell og kontakten mellom dem blir dårligere. Så langt går det, at det er på middagen at Frances for første gang hører nyheten om at Sophie og Patches skal flytte til Japan permanent. Men Sophie ringer faktisk Frances og forteller henne nyheten senere, mens Frances er i Paris.
Frances forteller ikke at hun er i Paris akkurat da. Det er et gjennomgående trekk med Frances at hun skjuler sine mer mislykkede eskapader for venner, det være seg jobb, bosituasjon eller andre aspekter ved livet som ikke går hennes vei. Frances Ha kan oppleves som en lettbeint film om unge voksne, men kan heller sees som en film om ensomhet og selvforakt. Frances må lære seg å elske seg selv. Er det en romantisk komedie? Eller bare et romantisk drama? Ikke mellom gutt og jente eller jente og jente, men mellom Frances og seg selv. Kan hun bli glad i den hun er? Det sies at man ikke kan elske andre før man kan elske seg selv. Kanskje er det det hun klarer på slutten av filmen, og at det er derfor hun nå klarer å gå videre i livet sitt.
Sophie og Frances finner tilbake til hverandre etter at det ikke fungerer så godt med Patches. Paret er tilbake i New York i forbindelse med begravelsen til Patches sin bestefar. Frances serverer vin i en mottagelse på en skole hvor de er invitert. Typisk nok forsøker Frances å skjule seg siden denne strøjobben er under hennes verdighet, men hun avslører seg ved et utrop da hun får høre de skal gifte seg. Etter en heftig krangel med Patches dukker Sophie opp på døren til Frances, og de har det akkurat som før. Ligger i samme seng, prater om alt mulig, legger planer for framtiden. Men morgenen etter er alt glemt, livet går tilbake til sin sedvanlige gange. Men nå er de venner igjen, og denne gangen vil Frances håndtere det bedre.
Greta Gerwig og Noah Baumbach skrev manuset sammen. De startet med å sende eposter til hverandre med utkast til scener, senere ble det jobbet mer helhetlig med det. Gerwig var inspirert av David Thewlis i Naked, selv om hun forstår det høres merkelig ut. Manuset ble veldig trist, spesielt middagen er tristere enn resultatet på lerretet ble. Som i dansestykket Frances koreograferer, handler filmen om å falle og reise seg igjen gang etter gang.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Squid and the Whale, While We’re Young, Kicking and Screaming og Verdens Verste Menneske.
Øyeblikket: Middagen hun blir invitert på siden hun bor sammen med Rachel for øyeblikket. Frances blir altfor personlig og holder monologer om sine tanker og sin situasjon. Hun innser det selv og bryter brått opp fra selskapet. Dette er den såreste scenen i filmen. De andre gjestene er avventende, slik man blir når fremmede driter seg ut i ens nærvær. De har ikke nødvendigvis noen omsorg for Frances, til det kjenner de henne for dårlig.
Lyd og bilde
New high-definition digital master, approved by cowriter and director Noah Baumbach, with 5.1 DTS-HD Master Audio on the Blu-ray: Bildet er veldig fint, men en anelse mørkt. Jeg synes detaljer forsvinner i svarte objekter, som stereoanlegg og svarte gensere. Kontrast er fint bortsett fra det. Detaljer og skarphet er upåklagelig. Uansett er det vakkert å se New York i svart/hvitt, her er tydeligvis Manhattan av Woody Allen vært en inspirasjon. Lyden er kjempefin, klar dialog i en veldig dialogdrevet film. Musikken fra filmer fra den franske nybølgen er lekkert gjengitt.
Ekstramateriale
New conversation between filmmaker Peter Bogdanovich and Baumbach: Fin vennskapelig samtale mellom to regissører fra to forskjellige epoker som respekterer hverandre. De kommer inn på regissører som har inspirert filmen, som Truffaut, Rohmer og Cassavetes. Dette er den filmen Baumbach har laget som ligner mest på idéen han hadde på forhånd. Og det tar nesten 8 minutter før Bogdanovich klarer å få skutt inn en setning om Orson Welles… 15 minutter lang samtale.
New conversation between actor and filmmaker Sarah Polley and the film’s cowriter and star, Greta Gerwig: Flott samtale mellom Polley, som er veldig begeistret for filmen, og hovedrolleinnehaver og manusforfatter Gerwig. 17 minutter.
New conversation about the look of Frances Ha between Baumbach, director of photography Sam Levy, and Pascal Dangin, who did the film’s color mastering: Diskuterer det digitale kameraet og hvordan det behersker svart/hvitt. Uansett innstillinger vil kameraet filme i farger, og svart/hvitt-bildet må skapes i ettertid. De er veldig fornøyde med kameraet, det var en liten åpenbaring. Fotografene har meninger om det digitale arbeidet i dagens film. Det blir feil å forsøke å beskrive virkeligheten, man bør heller tolke virkeligheten. Digital film er fremdeles uutforsket territorium. 18 minutter. 18 minutter.
Trailer: Veldig fint klippet! Får ordentlig lyst til å se filmen. 1 minutt og 56 sekunder.
A booklet featuring an essay by playwright Annie Baker: Strålende, strålende essay. Det trengtes i en utgivelse som er ganske sparsommelig på ekstramateriale. Baker beskriver filmen godt, har gode tolkninger i tillegg til skarpe betraktninger om hyllesten til fransk nybølge i filmen. Adam Driver (som spiller Lev) går rundt med en hatt som minner om Belmondos i Til Siste Åndedrag (Breathless), Frances minner i en scene om Jeanne Moreau i Jules and Jim. Hun kan også minne om hovedpersonene i Eric Rohmer sine filmer The Green Ray og A Tale of Winter.
The Flight of the Phoenix (Criterion nr.1116) (Blu-ray)
USA – 1965 – Robert Aldrich (farger) –142 minutter – Katastrofefilm, overlevelse
Opp av asken
Nivå 1 (uten spoilers)
Et fly med oljearbeidere og militært personell er på vei til Benghazi i Libya, og styrter i ørkenen, langt unna kurs. Flyet er ødelagt og radioen virker ikke. To menn omkommer i styrten, og nå må de finne en måte å komme seg ut av ørkenen.
Nivå 2 (med spoilers)
Grunnen til at flyet kommer ut av kurs og styrter, er andrepiloten Lews alkoholproblem som får han til å slurve med å sjekke radioforbindelsen. De havner i en sandstorm og kommer 21 mil ut av kurs. Høyden faller og elektriske gnister slår ut. Når flyet styrter, løsner den dårlig sikrede lasten og faller ned på passasjerene. To omkommer.
James Stewart spiller den rutinerte piloten Towns. Han tar styrten tungt, og anser det som hans feil og ansvar. De gjør opp status, og ser at de har vann for 11-15 dager om de rasjonerer strengt. Mat er det bedre stilt med, dadler i store mengder. Det er urovekkende at en av oljearbeiderne, en formann ved navn Cobb, ser ut til å nærme seg et sammenbrudd. Han er sendt hjem pga stress.
Det er to soldater med flyet, en kaptein ved navn Harris og en menig som heter Watson. Harris er fast bestemt på å legge ut på en ekspedisjon for å finne hjelp. Watson skal være med, men later som han blir skadet kvelden før. Harris ender opp med å gå alene. Cobb er ikke egnet for å bli med, selv om han melder seg frivillig.
Harris kommer tilbake, utmattet. Den eneste som ser ham vakle inn i leiren om kvelden er Watson, som later som han ikke ser ham. Watson føler tydeligvis et hat mot Harris, men vi får aldri vite hva det bunner i. Harris blir funnet senere, men han tar ikke noe oppgjør med Watson. Spenningen mellom de kulminerer i Watsons nekting av en ordre om å bli med for å kontakte en beduingruppe i nærheten. Legen blir med i stedet, og begge blir drept. Kapteinen og legen, kanskje de to vi hadde trodd skulle klare seg best i den ekstreme situasjonen som en flystyrt er, er de som ikke klarer seg.
Det er en broket forsamling som har styrtet. Engelskmenn, amerikanere, spanjoler, en greker og en tysker. Tyskeren, Dorfmann, er upopulær og blir hakket på. Men han jobber stødig med en plan i det stille. Til slutt legger han den fram for Lew, som ikke klarer å ta den på alvor. Dorfmann vil bygge et mindre fly av delene fra det store. Først når Dorfmann forteller at han er en flyingeniør får andrepiloten tro på prosjektet. Towns får også idéen presentert og er på glid fram til han forstår at flyene Dorfmann bygger er modeller. «Lekefly» soim Towns kaller det. De har jobbet med prosjektet en stund, hva skal de gjøre nå? Skal de fortelle de andre at det er dødfødt og ta alt håp fra dem? Dorfmann forsikrer dem om at det er det samme prinsippet, det er faktisk vanskeligere å lage en modell som må fly alene, uten en pilot.
Dorfmann blir teoretikeren som har alle problemer løst, Towns blir skeptikeren som baserer seg på sin lange erfaring. Til slutt blir han med han også, men før det har det blitt dannet to leire. Towns har konsekvent vært djevelens advokat og skutt ned alle idéer Dorfmann har kommet opp med. For resten av gjengen har det vært vanskelig å vite hva de skal tro. Men Towns har ingen gode alternativer. Da vil de bare sitte å vente på døden. Som legen sier er det bedre å ha håp og jobbe mot et mål, uansett hvor urealistisk det synes.
Hver gang noe viktig skjer, er det apen som varsler menneskene. Samholdet mellom menneskene er sterkt, de jobber mot et felles mål. Derfor er det skuffende når Towns finner ut at noen stjeler mer enn sin rasjon med vann. Han lover dem at om han finner ut hvem det er, skal han drepe den personen. Dorfmann sier at det er ham. Siden han jobber hardere og lengre enn alle andre, trenger han mer vann. Towns gir etter. Her ser vi elementer av Lord of the Flies i filmen. Må de dyrke enerne for i det hele tatt ha sjanse til å overleve?
En stor konflikt mellom Towns og Dorfmann oppstår når de skal testkjøre det nye flyet, en føniks som reiser seg fra asken av det gamle flyet. De har 7 tennere, og Dorfmann vil bruke noen til testen. Det fungerer og alle er lettet og hysterisk glade. De trekker flyet med håndkraft før de legger seg på vingene og flyet tar av. Towns viser seg som den dyktige piloten han må være, og de flyr til et bebodd sted og er reddet.
Aldrich sine filmer skildret ofte et individ eller en gruppe som kjempet mot elendige odds. Sammen overkommer de dem, eller dør i forsøket. Noen blir aktive, noen blir passive. Han hadde et dystert syn på verden. Men han mente folk lyttet til fornuft til slutt. Dorfmann er den mest usympatiske, men allikevel den som hadde rett. Towns er lettere å like, men tok feil. Aldrich elsket å plukke glorien av de kjente Hollywoodskuespillerne. I denne filmen ender alle opp som solbrente zombier. Ingen er trygge på det de gjør, og de vet ikke om de vil overleve.
Det er et veldig maskulint miljø, kun menn. Stewart var vant til å spille mot kvinner, og hadde ofte scener hvor han gråt. I denne filmen er det ikke rom for det. James Stewart var pilot under andre verdenskrig, ledet en gang 1000 fly i strid. Han fløy bombefly og var med på å bombe Berlin. Hardy Krüger bodde i Berlin under bombingen og fikk en gang en udetonert bombe i hagen. Han lurte på om Stewart hadde sluppet den. Ønsket han å drepe Krüger og hans mor? Hver gang han ville dempe Stewart tok han opp den historien. Etter filmen ble de gode venner.
James Stewart hadde sitt eget selskap og fikk alltid nyss i filmer som involverte fly. Da var han på pletten. Han hadde 1800 timer i luften, og hadde selvtilliten til å avbryte et raid som leder for 1000 fly pga dårlig vær. Aldrich sin bakgrunn var annerledes. Han var født inn i en rik og innflytelsesrik familie, godt plantet på høyresiden. Senere brøt han med livsstilen, han ville heller lage film.
Regissør Robert Aldrich laget med The Flight of the Phoenix sin mest Hollywood-standardiserte film. Det er hans lettest tilgjengelige film, men det betyr ikke at det ikke er ting å hente her. Han var kjent for å være veldig konfronterende mot studioene, men her valgte han selv å lage en publikumsvennlig film, med en lykkelig slutt. Allikevel gjorde den det dårlig. Sammen med the Grissom Gang og Too Late the Hero var det filmer Aldrich aldri kunne forstå hadde manglende suksess
George Kennedy. Det må være den dårligste skuespilleren på 60 og 70-tallet av de store og kjente. Han faller fullstendig gjennom her. Det er en grunn til at han kun har én hovedrolle i sin karriere, og i den bombet han grundig. Han virker som en nybegynner, med pinlig skuespill og minimalt troverdige replikkavleveringer. En katastrofe. Overspill er en nesten for vennlig beskrivelse. Prøv heller hjelpeløst eller skuespill som på en manusgjennomgang hvor man ikke skal annet enn lese replikkene.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Great Escape, Broen over Kwai, The Grand Illusion og Lord of the Flies.
Øyeblikket: Da Lew forstår at Dorfmann aldri har designet eller bygget et vanlig fly, kun modeller. Han ler hysterisk og vi kan se for oss at alt håp knuses inni ham.
Lyd og bilde
2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Meget godt bilde, spesielt i soldruknede nærbilder av forbrente ansikter. Skarpe detaljer, knall farger og gode kontraster. God bluraykvalitet. I de mørkere scenene inne i flyet blir detaljene mer flytende. Formatet er 1.85:1. Lyden er god, klar på dialogen og gjør jobben med motordur også.
Ekstramateriale
New conversation between filmmaker Walter Hill and film scholar Alain Silver: God samtale på 19 minutter, selv om Silver virker stiv og litt utilpass. Hill er mer ledig, men hans humoristiske kommentarer faller på stengrunn.
New interview with biographer Donald Dewey on actor James Stewart and his service as a bomber pilot: Mye skryt av Stewart som pilot her. Han vekslet mellom bomberaid over Tyskland og filminnspillinger som pilot. Må ha vært krevende. Interessant innblikk i en annen side av den legendariske skuespilleren. 18 minutter.
Trailer: Litt cheesy, med en elendig voice-over. Men bildene er rimelig intense. Drøye tre minutter lang trailer.
An essay by filmmaker and critic Gina Telaroli: Veldig godt essay. Tar for seg filmen og Aldrich sin stil. Vi får vite at filmen ble innspilt i ørkenen i California og Arizona. Telaroli mener at Spielberg har blitt kraftig inspirert av Aldrich.
Tsjekkoslovakia – 1969 – Juraj Herz (svart-hvitt) –10 minutter – Holocaust, svart humor, politisk satire
Il Crematorista
Nivå 1 (uten spoilers)
Karel Kopfrkingl (Rudolf Hrušínský) jobber på et krematorium, og virker besatt av jobben sin. Han er samtidig veldig opptatt av tibetansk religion og kjernefamilien sin. Vi er i Tsjekkoslovakia i 30-årene, nazismen vokser og påvirker hele Europa. Og gradvis begynner den å prege Kopfrkingl.
Nivå 2 (med spoilers)
Et stykke ut i The Cremator får jeg en assosiasjon til en annen film, som blir ved meg gjennom resten av filmen. En opportunist som langsomt dras inn i et ekstremt miljø, det er jo mange likheter her med Bertoluccis The Conformist (1970).
Jeg tror Kopfrkingl har gode forutsetninger for å bli en dedikert nazist. Han har et overdrevent oppheng i rutiner og estetikk. Han er veldig interessert i tibetansk religion og reinkarnasjon. Og han har stor sans for det makabre. Han har også den egenskapen som Hanna Ahrendt referer til i Ondskapens banalitet, at folk kan utføre de grusomste handlinger ved å gå opp i dagligdagse handlinger som for eksempel logistikk og utvise ærekjærhet i å gjøre oppgaven sin best mulig. Eichmann var først og fremst en byråkrat.
Rasehygienen er Kopfrkingls vei inn i nazismen. Gnisten tennes i møte med en gammel kompis fra hans tid i den østerrikske hæren. Han er hardbarket antisemitt, rasist og nazist. Allerede ved første møte vil han rekruttere Kopfrkingl til nazipartiet, men han er ikke klar for det. Han har jo faktisk litt jødisk blod i familien.
Gradvis blir Kopfrkingl mer mottagelig for soldatkameratens argumenter. Han blir radikalisert. Han begynner å lufte sine idéer rundt middagsbordet, og drømmer om å ha tysk blod i årene. Et samfunn bør bli bedømt som sivilisert ut fra om de har krematorieovner. Et legebesøk får ham til å spørre om legen kan se om han har litt tysk blod i årene, men det går jo ikke an. Legen har et jødisk navn og en antivoldelig holdning. Vold fører til alle store lederes fall.
Nå er Kopfrkingl moden for høsting. Soldatkameraten ønsker at han skal avgi rapport om antityske holdninger i omgangskretsen. Og legen hans er vel jøde? Kopfrkingl blir med på en jødisk sammenkomst og tar med seg informasjon om hvem som er der og hva de snakker om. Han mener jødene ønsker Hitler død. Etter hvert begynner folk å forsvinne.
Det er to store temaer som krematøren nå er opptatt av. En er den tibetanske reinkarnasjonstanken. Jøder hadde kanskje hatt godt av å bli reinkarnert? Da kunne de gjenoppstå som ordentlige mennesker. Sønnen hans viser tegn til å være for feminin, kanskje han bør reinkarneres?
Den andre er effektivisering av krematoriene, gjennom stordrift og store krematorieovner. Dette er et hint mot det europeiske marerittet som skal komme, i for eksempel utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau i Polen.
Men man må feie for egen dør først. Kona blir hengt på badet. Sønnen blir slått i hjel i krematoriet, og lagt i samme kiste som en tysk soldat. Kanskje kan det gjøre reinkarnasjonen av sønnen til en bedre mann, med en dose nazist i seg? Datteren blir forsøkt tatt av dage på samme måte, men hun unnslipper.
Nå har Kopfrkingl fullstendig mistet grepet. Under konas begravelse holder han en tale som etter hvert går over til en flammende tale for nazisme og antisemmitisme. Her minner han oss om en liten sprett med komisk bart som ropte hysterisk fra talerstolen i Tyskland. Deler av de oppmøte forlater begravelsen, andre applauderer og gjør nazihilsen med strak arm. Kopfrkingl begynner heretter å se seg selv som en tibetansk munk.
Filmen ender med at Kopfrkingl hentes av en bil, og vi forstår at han nå skal anvendes til større ting. Han skal få ansvaret for å organisere store krematorieovner og øke effektiviteten i utryddelsesleirene.
The Cremator er nok en skjult juvel i samlingen, en liten film fra Øst-Europa som ikke så mange har hørt om. Det er en tour de force av Hrušínský i rollen som Kopfrkingl, han er til stede i alle scenene i filmen. Dette er en av de store tsjekkoslovakiske skuespillerne, han er deres Jean Gabin. Filmen har fått en renessanse, den har blitt vist i krematoriet i Praha og andre krematorier.
Året før filmen kom ut, ble Tsjekkoslovakia invadert av Sovjetunionen. Herz har ikke så mye godt å si om kommunismen eller andre totalitære regimer. The Cremator har hint om at filmen også handler om kommunismen. Pamfletten som forsøker å verve Kopfrkingl til nazipartiet, er bygget på en kommunistisk pamflett. Herz hadde full kunstnerisk frihet på The Creator, han har alltid vært nøye med å si at om den ikke fungerer, er det kun hans feil. Men én ting fikk han ikke lov til. Etter at filmen var ferdiginnspilt, ønsket han å sette inn dokumentarklipp fra Sovjetinvasjonen. Og så skulle Kopfrkingl vises i en kommunistisk toppstilling. Produsenten sa klart nei, det ville bannlyse filmen og få dem drept. Filmen ble allikevel fjernet fra sirkulasjon i 1973 og ikke frigitt før på 90-tallet, etter Sovjetunionens fall.
Filmen har en distinkt og unik visuell stil. Regissør Herz fikk importert en fiskeøyelinse, som han brukte med iver. I ettertid synes han at han overdrev bruken, men jeg synes det fungerer fint. Ønsket om en bestemt fotograf var så sterkt, at selv om denne fotografen insisterte på at filmen måtte skytes i svart/hvitt fikk han viljen sin. Herz mistet selv 60 jødiske slektninger i Holocaust, men ingen i nærmeste familie.
The Cremator er en miks av svart humor, Holocausttematikk, erotikk og det makabre. Noen scener starter et sted og ender en helt annen plass, kun for å forvirre oss. Samme grunn for å la samme skuespillerinne spille kona og den prostituerte. For selv om Kopfrkingl skryter av sin moral og hvordan han aldri er sammen med andre kvinner, har han en fast hore på horehuset i byen. Denne typen hykleri kan også sees på som et trekk ved nazismen, som for eksempel bruk av narkotika. Noen ganger vender han seg direkte til oss, kameraet, og bryter den fjerde veggen. Andre ganger viser det seg at han snakker til en annen karakter som står der kameraet er. Litt forvirrende, igjen med intensjon.
Herz var skuffet over boken, den inneholdt altfor mye dialog. Han og forfatteren, Ladislav Fuks, brukte halvannet år på å skrive et manus bygget på romanen. Til slutt må det nevnes at Juraj Herz ligner veldig på Peter Sellers, nesten så det er litt forstyrrende.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: The Conformist, The Shop on Maine Street, Werckmeister Harmonies, The Night Porter og Lacombe, Lucien.
Øyeblikket: Ingen dramatisk scene denne gangen. Det kommer en gruppe nazister til krematoriet, alle hilser Kopfrkingl med nazihilsen, én etter én. Etter den siste har passert løfter Kopfrkingl forsiktig sin egen arm, før han til slutt retter den skikkelig ut med et smil rundt munnen. Nå er han fullblods nazist, dette er punktet han går ordentlig over til den mørke siden.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Veldig fint bilde, nesten så jeg vil si strålende. Rett og slett et nydelig svart/hvitt foto, med god kontrast, skarphet og med masse detaljer i bildet. Formatet er 1.66:1. Lyden er ukomprimert mono som dere ser, og veldig klar.
Ekstramateriale
High-definition digital transfer of The Junk Shop, director Juraj Herz’s 1965 debut short film: En film som viser oss hva som skal komme. Vi ser flere av egenskapene til Herz her også. Nydelig bilde, skrudd humor, fin film. 32 minutter.
Short documentary from 2011 featuring Herz visiting filming locations and recalling the production of The Cremator: Her blir vi med regissøren til krematoriene i Praha og Pardubice hvor filmen ble filmet. Han leter rundt for å finne noen som slipper ham inn, han er tydeligvis litt sent ute. Men til slutt får vi en strålende omvisning. 23 minutter.
New interview with film programmer Irena Kovarova about the style of the film: Fin dokumentar på 18 minutter om filmen og grep som ble gjort i filmen. Dette er en av de beste filmene fra 60-tallet, hevdes det. Jeg er enig!
Documentary from 2017 about composer Zdeněk Liška featuring Herz, filmmakers Jan Švankmajer and the Quay Brothers, and others: Liška laget musikken til The Cremator, og har også laget musikken til flere av Karel Zemans filmer som er i Criterion Collection. Han var Tsjekkoslovakias mest etterspurte filmkomponist. Her får vi en oversikt over hans profesjonelle liv. 54 minutter.
Interview with actor Rudolf Hrušínský from 1993: Dette er skuespilleren i hovedrollen i The Cremator, nå som Grand Old Man. Han husker bemerkelsesverdig godt, og det er interessant å høre på ham. 15 minutter.
Trailer: Veldig kort. Veldig rar. Ett minutt og 22 sekunder.
Hefte: An essay by film scholar Jonathan Owen: Veldig fint essay. Konsist, ikke en setning for mye. Owen mener at Kopfrkingl kan minne om hovedpersonen i Fritz Lang sitt mesterverk M. Peter Lorre er så mild, både i utseende og stemmeleie. Kunne ikke sagt meg mer enig.
Hedwig and the Angry Inch (Criterion nr.982) (Blu-ray)
USA – 2001 – John Cameron Mitchell (farger) –91 minutter – Musikal, drama, LGBTQ
En tomme aggressiv drivkraft
Nivå 1 (uten spoilers)
Hedwig (John Cameron Mitchell) er en jente som ble født som en gutt i Øst-Berlin. Nå turnerer hun spisesteder i USA som Hedwig and the Angry Inch. Den «sinte tommen» henviser til restene av penisen etter en amatørmessig kjønnsskifteoperasjon i Berlin. Hun måtte bli kvinne for å kunne gifte seg med Luther, en amerikansk soldat, og bli med til USA.
Nivå 2 (med spoilers)
Hedwig bor sammen med Luther i en husvogn en kort tid. Det tar ikke lang tid før Luther finner seg en ung mann og forlater Hedwig. Hun er nå på et bunnpunkt i livet sitt. Det er nå hun starter opp bandet sitt og opptrer i drag som Hedwig. På en konsert legger hun merke til Tommy Gnosis, som hun innleder et forhold til. Han er dypt religiøs. Hedwig ser Tommy som sin andre halvdel som skal gjøre henne hel. Tommy ser Hedwig som sin Eva som kan gi ham kunnskap, siden Eva spiste av eplet fra kunnskapens tre.
Dette forholdet ender med at Tommy stjeler sangene til Hedwig og blir superstjerne. Hedwig legger opp sin spisestedturné etter Tommys konserter. På konsertene sine synger hun sin livshistorie, noe som ikke helt passer inn hos spisestedpublikummet. Særlig ikke med en ganske seksuell dragopptreden og rockmusikk. Det ser ut som hun synger seg gjennom traumene og nærmer seg sin egen identitet og trygghet for hver konsert, hver sang. På siste sang bruker hun ikke parykk, og ender med å gå naken ut i gaten. Nå har hun kastet alle masker, nå er hun bare Hedwig. Det har vært en lang reise.
I Øst-Berlin vokste hun opp som liten gutt med en kjølig alenemamma etter at faren dro. Han var også amerikansk soldat. Hedwig som gutt levde for radiosangene og å opptre for seg selv. En herlig scene i filmen viser hvordan han danser på senga, en helt hysterisk dans som varer til moren kommer inn bak ham.
Det er ikke alle som vil tro følgende: når Hedwig og bassisten kysser er det faktisk et heterofilt kyss. For bassisten Yitzhak spilles av en kvinne, Miriam Shor. Dette utsagnet er problematisk da Hedwig nå er en kvinne, men det er regissøren selv som uttaler dette på kommentarsporet. Kanskje begrunner han det ut fra det faktum at Hedwig verken har kvinnelig eller mannlig kjønnsorgan lenger, og ser bort fra hvilket kjønn Hedwig identifiserer seg med. Helt på slutten av filmen ser vi bassisten uten skjegg og i en kjole, båret av publikum på deres hender. Slående vakker.
Hedwig er besatt av Tommy, og får til slutt møtt ham igjen. De får en hyggelig stund sammen og rensket luften. Så ender det med skandale. Samtidig har hun noen som elsker henne i det stille, nemlig Yitzhak. Til slutt ser de hverandre på en annerledes måte, uten å ta hverandre for gitt. Hedwig and the Angry Inch er en skikkelig god rockemusikal med en rørende historie. Den har nok hjulpet mang en kjønnsforvirret ungdom til å forsøke å finne sin egen identitet. Mitchell framførte Hedwig første gang som en liveopptreden på Squeeze Box i 1994. På slutten av 90-tallet ble det et teaterstykke før filmen kom i 2001. Premieren var rett etter 11.september terroren, noe som ikke hjalp på publikumsoppslutningen. Fordelen var at det var gratis å gå på kino i dagene etter angrepet.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Boys Don’t Cry, Velvet Goldmine, The Rocky Horror Picture Show, Breakfast on Pluto og Priscilla, Queen of the Desert.
Øyeblikket: Sangen Angry Inch og fremførelsen. Her får vi historien om hvorfor Hedwig er så bitter. God rockelåt, med meget opplysende tekst og kanon liveopptreden.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised by director John Cameron Mitchell and cinematographer Frank G. DeMarco, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray: Bildet presenteres i 1.85:1. Dette er en lavbudsjettsfilm med røff kameraføring. Allikevel er det ganske bra bilde, med skarphet, farger som popper fra lerretet og gode detaljer. Lyden er ordentlig god, noe som jeg er glad for i en rockmusikal. Det er ordentlig trøkk i fronthøytalerne og mye aktivitet i bakhøytalerne.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2001 featuring Mitchell and DeMarco: Ikke av de beste sporene. Noe info, men det blir litt vel mye prat om produksjonsdetaljer og mimring. Ofte er det slik med lavbudsjetts debutfilmer.
New conversation among members of the cast and crew: Filmen handler om å kunne si at «dette er meg!» Panelet diskuterer trans, store trekk i utviklingen, selvfølelse og filmen selv. Filmen handler også om noen som føler seg som et offer og må bryte ut av det. 56 minutter.
New conversation between composer and lyricist Stephen Trask and rock critic David Fricke about the soundtrack: Det er Trask som har skrevet låtene og spiller gitaristen i bandet. 29 minutter.
Documentary from 2003 tracing the development of the project: De lagde en dragkarakter som hadde en fortid og en historie. Filmen leder opp til Hedwigs sammenbrudd. Fin samtale/dokumentar på 1 time og 25 minutter.
Close look at the film’s Adam and Eve sequence: En 19 minutters analyse av Tommy og Hedwigs scene. Sangen Wicked Little Town handler om Hedwigs oppvekst i en trang by hun må komme seg vekk fra. Tommy føler teksten også handler om ham. All design, klær og makeup må føles autentisk.
New programs exploring Hedwig’s creation, look, and legacy through its memorabilia: Mitchell går gjennom gamle blader med anmeldelser, videokassetter og lignende. Underholdende. 18 minutter. Designer Phillips forteller om sin inngang til filmen. Hun fordypet seg i materialet. Hadde sett teaterstykket, men var ikke sikker på hva det handlet om. Phillips hadde jobbet med Lenny Krawitz, Madonna og Charlies Angels og tok med seg kostymer derfra. Hedwigs klær skulle være laget av henne selv, så de måtte se slik ut. 18 minutter. Potter er parykk og makeup-ansvarlig. Da han begynte, kunne han ingenting om film eller kontinuitet. Her får vi høre tanker bak hver parykk og sminken. 11 minutter.
Deleted scenes with commentary by Mitchell and DeMarco: Morsomme scener, men de fungerer mer som fyllmasse. Kommentarsporet forandrer ikke på det. Morsomt med manageren som har telefonimplantat i øret som styres med tennene. Det henger seg opp etter et kakk i hodet. 12 minutter.
Trailer: Musikalstil. Traileren klarer ikke helt å vise oss hva filmen ender med å være. 2 minutter og 22 sekunder.
Hefte: An essay by critic Stephanie Zacharek, and (on the Blu-ray) portraits of Hedwig by photographer Mick Rock, illustrations by animator Emily Hubley, and excerpts from two texts that inspired the film: Plato’s Symposium and The Gospel of Thomas: Et grundig essay av Zacharek som tar for seg historien og produksjonen. Bildene er OK, de to andre utdragene fra Thomasevangeliet og Plato diskuterer kjønn.
USA – 1945 – Alfred Hitchcock (svart-hvitt) – 111 minutter– Psykologisk drama, psykoanalyse, thriller
Skjulte minner
Nivå 1 (uten spoilers)
En ny instituttleder ved navn Edwardes (Gregory Peck) er på vei for å overta for den syke dr. Murchison. Constance (Ingrid Bergman) er en brilliant psykolog som straks fatter interesse for Edwardes. Men fort finner hun ut at Edwardes ikke er den han utgir seg for å være. Forelsket som hun er, bestemmer hun seg for å risikere alt for å hjelpe ham.
Nivå 2 (med spoilers)
Den berømte studioprodusenten David O. Selznick hadde en dyp interesse for psykoanalyse som var veldig på moten på grunn av Sigmund Freuds arbeid. Alfred Hitchcock var derimot skeptisk til hele behandlingsformen, og implikasjonene i form av at alt kan spores til fortrengte minner i barndommen. Noen mener at Hitchcock manifesterte denne konflikten mellom han og Selznick i drømmesekvensen i filmen.
Psykoanalyse er temaet i denne filmen, og Criterion følger opp ved å samle ekstramaterialet under begrepet «labyrinth». Som sinnets irrganger må vi lete oss dypere og dypere ned i materialet for å finne skattene. Dessverre er det ikke så mange skatter å finne. Korrespondansen mellom psykiatriforbundet og Selznick er interessant, hvor forbundet kvalitetssikrer at filmen ikke blir spekulativ og skadelig for psykisk syke mennesker. Selznick er veldig lydhør for forbundets bekymringer, og har oppnevnt en respektert lege som rådgiver på filmen.
Filmens tema er hvorvidt man kan viske ut alle minner om noe man opplever som traumatiserende og negativt. John Ballantyne, J.B, er Gregory Pecks karakter sitt virkelige navn. Han overtar Edwardes identitet og ankommer psykiatriinstitusjonen som den nye lederen. Men flere ganger blir han vippet av pinnen. En gang i operasjonssalen, en gang under en middag, hvor Constance tegner parallelle striper i den hvite duken med en gaffel. Dette trigger noe i J.B, han blir svimmel og irrasjonell. Senere skal vi se at varianter av dette mønsteret og fargene minner ham på noe fortrengt i sinnet hans. J.B rømmer fra institusjonen, noe som tas som en innrømmelse av at Edwardes er tatt av dage av ham. Constance gir ikke opp J.B, både av kjærlighet og en profesjonell oppfatning av at han ikke har gjort ugjerningen. J.B sitt skyldkompleks speiler en av pasientene på institusjonen. Hun leter J.B opp på et hotell i en fremmed by, og sammen jobber de med minnet hans.
J.B mener selv at han har drept Edwardes og tatt hans plass, selv om han ikke har noe minne om det. Han mener også at han er farlig for andre. Og vi ser at han har et potensial for vold, spesielt i scenen hos Brulov, hvor han har en barberkniv i hånden og er i en transelignende tilstand. Det viser seg at de parallelle stripene på en hvit bakgrunn symboliserer skispor i snøen da han gikk på ski med Edwardes. Murchison skyter Edwardes i ryggen da de står på stupet, i et desperat forsøk på å eliminere sin rival. Å se Edwardes gå utfor kanten skaper traumet hos J.B. Et annet traume fra barndommen ligger som en blokk og sperrer for minnet hans. J.B har en oppfatning om at han har drept broren sin da de var små, men en rekonstruksjon av skituren sammen med Constance viser at dette ikke stemmer. Da de nærmer seg kanten av stupet sammen, løser minneblokkeringen seg opp og han kan huske hva som skjedde. Dermed følger andre minner på, blant annet hva som skjedde med Edwardes.
I beste Freudstil er det en gjentagende drøm som bærer i seg nøkkelen til å åpne minnene til J.B. Drømmen beskriver hva som skjedde da Edwardes døde. Bulov og Constance bruker sine evner som psykoanalytikere i møtet med drømmen. Det må nevnes at J.B er skeptisk til både Freud og psykoanalysen. Her fortsetter altså kampen mellom Selznick og Hitchcock, i Hitchcocks regi.
Men alt er ikke fryd og gammen. Da liket av Edwardes blir funnet, er det med en kule i ryggen. Og mistanken går mot J.B som var til stede. Han blir satt i fengsel, men Constance jobber ufortrødent videre. Det skal vise seg at det er en «freudian slip» av Murchinson som gjør at Constance avslører ham. Han sier at han ikke kjente Edwardes så godt, og det biter hun seg fast i. Hun konfronterer ham med dette, og Murchinson har allerede innsett at dette ikke kommer til å gå upåaktet hen. Han retter en pistol mot henne, men hun vet at han ikke kommer til å skyte. Han kan argumentere for at han var deprimert og syk ved det første drapet. Da kan han jobbe videre og lese mens han soner. Men drapet på henne vil være med overlegg. Murchinson ender med å rette pistolen mot seg selv og trekke av.
Spellbound kom 5 år etter Selznick og Hitchcock første samarbeid med Rebecca. Selznick var mindre tyrannisk i sin tilnærming denne gangen. Vi ser også at Hitchcock senere skulle bli mindre optimistisk på menneskenes vegne, han lot filmer sjeldent ende på en lykkelig måte.
Åpningsbildet av et tre som mister blader i kraftig vind illustrerer minner som blåser bort og forsvinner. Neste bilde er av en låst dør. Denne låsen skal psykoanalysen låse opp.
Når man ser filmen om igjen er det fascinerende å se hvordan Murchinson oppfører seg. Han vet alt som har hendt, han står jo bak det selv. Måten han ordlegger seg på er slu og beregnende. Når han legger frem en teori eller en betraktning, får vi et inntrykk av en strålende psykologisk analyse. Han applauderes av sine kolleger.
J.B har en voldelig side som Constance fornekter, men som Hitchcock heller aldri lar henne få se. Brulov har en god del nedlatende bemerkninger rettet mot kvinner som virker veldig utdatert i dag. For eksempel: hjernen til en forelsket kvinne opererer på det aller laveste intellektuelle nivået. Hva med hjernen til en forelsket mann?
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Rebecca, Shadow of a Doubt og Rope.
Øyeblikket: J.B står over en sovende Constance med barberkniven i hånden, før han går ned i stuen til dr. Brulov. Stadig med kniven hvilende i J.Bs hånd forlater vi dem. Morgenen etter ser Constance dr. Brulov ligge henslengt i lenestolen og hun får ikke kontakt med ham. Har J.B drept ham? Så våkner han til, og forteller at J.B ligger i sofaen, slått ut av et sovemiddel Brulov ga ham. Brulov har en mye sterkere skepsis til J.B enn Constance har.
Lyd og bilde
Spectacular new digital transfer with film and sound restoration, including rare theater entrance and exit music cues by composer Miklos Rozsa: Bildet er ikke anammorfisk, dette er en av de første Criterionutgivelsene (nr.136). Det betyr at det er svarte striper både på sidene og over og under bildet. Det trekker ned. Ellers er bildet av god DVD-kvalitet, med rimelig skarpe bilder og god kontrast. En og annen scene kan fremstå litt uskarpt, men jeg er godt fornøyd i det store og hele. Lyden er klar, dialogen er lett å høre, noe som er viktig i en film som baserer seg så mye på dialog og monologer som denne.
Ekstramateriale
Commentary by Hitchcock scholar Marian Keane: Litt kjedelig, men helt greit kommentarspor.
«A Nightmare Ordered by Telephone,» an in-depth, illustrated essay on the Salvador Dalí-designed dream sequence by James Bigwood: Detaljert om drømmesekvensen. Greit nok.
Excerpts from a 1973 audio interview with composer Miklos Rozsa: Snakker i detalj om musikken til filmen. 28 minutter.
Complete 1948 Lux Radio Theatre adaptation starring Joseph Cotten and Alida Valli: Et hørespill hvor Joseph Cotton spiller rollen som J.B. 59 minutter.
The Fishko Files: a WNYC/New York Public Radio piece on the theremin: Dette instrumentet baserer seg på elektromagnetisk felt og spilles ved å bevege hendene i felte, noe som skaper toner. Det ble oppfunnet av en russer etter revolusjonen i Russland. Fin musikk for å illustrere paranoia. Flere nettsider og bøker/musikk som tar for seg theremin listes opp.
Essays by noted Hitchcock scholars Lesley Brill (The Hitchcock Romance) and Leonard Leff (Hitchcock and Selznick): To middels interessante essay.
Hundreds of behind-the-scenes photos and documents chronicling the film’s production, from set photos to ads, posters, and publicity material: Det mest spennende her er korrespondansen mellom psykiatriforeningen i USA og produsent Selznick. Og hvor pirkete the production code er med hensyn til enkeltord i manus.
Theatrical trailer: Litt rar trailer. Den blander informasjon fra filmen med hvilke skuespillere og studio som er delaktig i filmen. 2 minutter lang trailer.
USA – 1997 – David Lynch (farger) –134 minutter – Thriller, Identitet
En tenkende mann i trøbbel
Nivå 1 (uten spoilers)
Fred Maddison (Bill Pullman) er en jazzmusiker som bor sammen med sin kone Renee. En dag ringer det på døren, og noen forteller inn i callingen at Dick Laurent er død. Kort tid etter begynner ekteparet å motta videokassetter på trappen. Det er opptak av huset deres, og etter hvert opptak fra inne i huset. Det topper seg med at de blir filmet mens de sover.
Nivå 2 (med spoilers)
Lost Highway er en vanskelig film, og også en film som ikke nødvendigvis kan forstås helt ut. Som flere andre Lynchfilmer. Men ekstramaterialet gir oss et par nøkkelsetninger vi kan bygge tolkningen på. Jeg har valgt ut en setning som utgangspunkt for dette. Filmen handler om en mann, Fred, som ikke kan leve med at han har drept sin kone. Det blir en så stor indre konflikt at han søker og blir til en annen personlighet, Pete. Men også den nye identiteten er et blindspor, Petes liv blir mer og mer komplisert før Fred overtar identiteten igjen og får en slags løsning.
Forvandlingen inntreffer mens Fred sitter på dødscelle for drapet på kona Renee. Han plages av kraftig hodepine i dagene før, som vi kan forstå som tegn på den intense indre konflikten. Når personligheten hans ikke klarer å håndtere det å leve som Fred lenger, kollapser identiteten hans og Pete dukker opp. Fengselsvaktene blir helt perpleks da de ser en helt annen mann i cella. Fengselsdirektøren involveres og mannen blir identifisert som Pete Dayton, en 24 åring med biltyveri på rullebladet.
Så etter 50 minutter flytter fortellingen til å handle om Pete. Foreldrene henter ham i fengselet og tar ham med hjem. Pete har ikke noe minne om hva som har skjedd og hvordan han havnet i cella. Og Fred er sporløst borte. Men vi har sett forvandlingen fra Fred til Pete.
Pete er bilmekaniker og nyter stor respekt fra kunden Mr. Eddy, som egentlig heter Dick Laurent. Mr. Eddy tar Pete under sine vinger. En dag har Mr. Eddy med kjæresten sin Alice. Dette er/er ikke Renee. Hårfargen er skiftet til blond, ellers er de like. Dette er nok et hint om at Pete og Fred er sammenkoblet på en måte. Alice og Pete får øyne for hverandre, og senere dukker Alice opp alene på verkstedet og ønsker at Pete skal invitere henne på middag. Pete er naturlig nok nølende på grunn av Mr. Eddys brutale natur, men lar seg overtale. De hopper over middagen og innleder et forhold.
Men Mr. Eddy får nyss i utroskapen og avlegger Pete et besøk på verkstedet. En rimelig utilslørt trussel som involverer en pistol og beskrivende vendinger om en eventuell elskers død blir framsatt. Alice ringer Pete senere og mener at Mr. Eddy vet om dem. All tvil fordunster når Mr. Eddy ringer Pete hjemme. Han gir røret til Mystery Man som i detalj beskriver hvordan Pete skal dø. En tydelig sjokkert Pete er på gråten nå. Han og Alice må komme seg vekk, og et ran hos Andy skal hjelpe de på vei. Andy er for øvrig elskeren til Renee, og den utløsende faktoren for at Fred myrder Renee. Andy er altså nok en fellesnevner for Pete og Fred. Innbruddet hos Andy ender fatalt for ham. Alice foreslår at de drar til en heler som holder til i en hytte ute i ørkenen. Her kan de få penger og rømme sammen. Her skal nok en fellesnevner dukke opp i kjøtt og blod, nemlig Mystery Man. Mens de venter på ham, har Pete og Alice sex. Da økten er ferdig forteller Alice at Pete aldri kommer til å få henne. Pete blir liggende livløs på bakken før han reiser seg, nå som Fred. Han møter Mystery Man, og må flykte fra ham. I en kaotisk sekvens oppsøker han Mr. Eddy på Lost Highway Hotel, som viser seg å være elskeren til Renee. Han drar ham med ut i ørkenen og får hjelp av Mystery Man til å drepe Mr. Eddy. Så drar Fred hjem til sitt eget hus og forteller i callingen at Dick Laurent er død…
Lost Highway er en stilful film, med stemningsfulle tablåer og intens musikk. David Bowie, Ramnstein og mange andre kjente artister. Den er forvirrende og voldsom. Den er muligens ikke mulig å helt forstå, men vi kan betrakte den som en utforsking av et forhold hvor fæle ting skjer og de psykologiske ettervirkningene av dette. Som Lynch sier: et forhold er som en labyrint hvor mørke skyer henger over paret. Fred får et sammenbrudd etter drapet, og forsøker å flykte til et nytt liv hvor ting skal bli bedre. Men han er så ødelagt at dette livet også går i stykker, og blir til et nytt mareritt.
David Lynch ble inspirert av O.J. Simpson-saken, hvor en mann dreper to mennesker og får fortsette som før. Hvordan overlever selvet? Blir man en annen? Han fikk høre om diagnosen psychogenic fugue. Lynch opplevde selv at noen ringte på døren hans og fortalte at Dick Lorrant var død. Innen han rakk til den andre siden av huset, var mannen borte. Kanskje skulle han til naboen? I Lost Highway fant de et lignende hus. Leiligheten er som en labyrint, som en trykkoker. Den virker uendelig, og framstår skummel. Litt som Dorothy Valens leilighet i Blue Velvet.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Blue Velvet, Mulholland Drive, Wild at Heart og Eyes Wide Shut.
Øyeblikket: Mr. Eddy er ikke glad i biler som kjører for nærme ham bakfra. Han vinker bilen forbi før han legger seg på hjul. Han krasjer inn bakparten på ham og kjører ham av veien før han river opp døren og banker ham opp. Samtidig informerer han sjåføren om trafikkloven, bremselengder og statistikk. Villskapen burde ha vært en vekker for Pete til å holde seg langt unna damen til en slik mann.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, supervised and approved by director David Lynch, with new 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack:
Filmen presenteres i 2.39:1, altså et veldig bredt bilde. Lynch har selv godkjent restaureringen, og med god grunn. Skarpheten er upåklagelig, med fine detaljer og kontrast. Fargene popper på skjermen, og de mørke partiene, som det er mange av i leiligheten, er fint formidlet. De mange nærbildene av ansikter gir oss alle detaljer klart og fint. Lyden er heftig, både effekter og musikk får bakhøytalerne til å jobbe. Lydmiksen er røff, med volum som styres i filmen med sterkest effekt. Dialogen er samtidig klar.
Ekstramateriale
Alternate uncompressed stereo soundtrack: Jeg valgte å se filmen med surroundsporet, som er beskrevet ovenfor.
For the 4K UHD edition: One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and one Blu-ray with the film and special features: Det er bluray som er omtalt her.
Pretty as a Picture: The Art of David Lynch, a feature-length 1997 documentary by Toby Keeler featuring Lynch and his collaborators Angelo Badalamenti, Peter Deming, Barry Gifford, Mary Sweeney, and others, along with on-set footage from Lost Highway: Her diskuteres samarbeidet med manusforfatter Gifford og generelt kunsten og tankene til Lynch. Noe innhold har jeg sett før i andre Criterionutgivelser av Lynchfilmer. 81 minutter.
Reading by Lynch and critic Kristine McKenna of excerpts from their 2018 book, Room to Dream: Generelt om Lynch sine arbeider. Han var på prøve hos kritikere etter Fire Walk With Me. 44 minutter lydopptak.
Archival interviews with Lynch and actors Patricia Arquette, Bill Pullman, and Robert Loggia: Bill Pullman har spilt hovedsakelig snille roller, men Lynch mente han hadde en edge som kunne passe fint i Lost Highway. Han formidler sjalusi, misunnelse og stolthet på en unik måte. Patricia Arquette spiller to kvinner, og måtte finne forskjellene for å spille dem. Men de er den samme kvinnen samtidig. Fin dokumentar på 13 minutter.
Trailer: Helt sinnsyk. Bilde av plakaten som det zoomes inn på mens ville lyder spilles av. 55 sekunder.
Excerpts from an interview with Lynch from filmmaker and writer Chris Rodley’s book Lynch on Lynch: Det påstås at historien er ganske rett fram, med noen få rare ting som skjer. Det er vel ikke alle som vil være enig med Lynch i det. Godt hefte som er lærerikt.
USA – 2013 – Richard Linklater (farger) –109 minutter – Drama, samliv
Slutten på et forhold?
Nivå 1 (uten spoilers)
Ytterligere 9 år har gått. Jesse og Celine er et par, har fått tvillinger og Jesse har en sønn fra ekteskapet med sin ekskone. De er i Hellas på et 6 måneders opphold hos en eldre forfatter. Sønnen Hank er ferdig med sommerferien og skal tilbake til Chicago.
Nivå 2 (med spoilers)
Jesse følger sønnen Hank til flyet etter endt sommerferie i Hellas. Hver gang Hank skal dra blir han tankefull og lider av dårlig samvittighet over hvor liten tid han tilbringer i sønnens liv. Han får ikke så mye mer enn enstavelsesord ut av ham, selv om de har et greit forhold. Hank virker tettere med Celine, det er henne han ringer og gir beskjed om hvordan reisen går.
Forholdet til Jesses ekskone er en katastrofe, og det er nesten krig mellom Jesse og Celine, og ekskonen. Jesse ønsker egentlig at de skal flytte fra Frankrike til Chicago. Men det vil ødelegge for en spennende jobbmulighet Celine har. Jesse later som han ikke ønsker det, men Celine har rett når hun insisterer på at han forsøker å manipulere henne til å flytte. De er begge veldig manipulative.
I løpet av en 13 minutters tagning i for så vidt én tagning, vrir Jesse samtalen til å ta opp muligheten for at de kan flytte nærmere Hank. Som han insisterte på at han ikke hadde tenkt på. Celine beskriver dette som starten på slutten i forholdet. Her er vi ved et kjennetegn på dynamikken mellom de to: Celine krisemaksimerer, Jesse manipulerer. Og så bytter de roller.
Det har altså gått 9 år siden forrige film. Jesse er 41 år gammel. Han har skrevet bøkene This Time og That Time. Celine er med i begge bøkene. Hun er frustrert i arbeidet sitt med miljøvern og har tilbud om en drømmejobb, om hun orker en ny runde. Hun vet ikke om hun vil, men det betyr ikke at veien ligger åpen for at hun flytter med til USA. Da de kjører tilbake fra flyplassen, er tvillingene deres sovende i baksetet. Deres gode venner Stefanos og Ariadni har gitt dem en luksusnatt på hotell i gave. De passer tvillingene og Hank er på vei til USA. Alt ligger til rette for en romantisk kveld sammen for Jesse og Celine, men slik skal det ikke bli.
Tilbake i huset til den eldre forfatteren, trer kjønnsrollene frem. Celine blir med kvinnene i å tilberede maten, mens Jesse, Stefanos og Patrick (forfatteren) prater om litteratur og livet. Celine beskriver disse 6 måneden hos Patrick som en hyggelig, men tradisjonell kvinnelig rolle hun må tre inn i. Jesse kan vandre rundt og bli inspirert, mens hun må ta seg av mat, tvillingene og sette sitt eget liv på vent. Jesse er forfatteren med stor F.
Den store middagen med Ariadni, Stefanos, Patrick, Anna, Achilleas, Natalia, Celine og Jesse, blir en anspent oppvisning av passiv aggresjon. Det ligger 9 år + med oppdemmet frustrasjon bak deres oppførsel, først og fremst hos Celine. Hun forteller oss at Jesse er en skapmacho, som egentlig kunne tenkt seg en bimbo. Så hun gir ham det, en forestilling som bimbo med nesegrus beundring for den flinke forfatteren. De blir spurt av Achillaes og Anna om hvordan de møttes, og fortellingen blir veldig forskjellig avhengig av hvem som svarer. Stemningen balanserer på en knivsegg som akkurat berger fra å bli pinlig, mye på grunn av rausheten rundt bordet.
Endelig blir Jesse og Celine alene, og vi er omtrent midtveis i filmen. Det illustrerer også hvor vanskelig det kan være å få alenetid som småbarnsforeldre. De spaserer i det interessante kulturlandskapet, snakker om stort og smått, mest dem selv som del av et forhold og som individ. Noen små tilløp til agg, men langt mindre enn scenen i baksetet i Before Sunset. Og den scenen skal vise seg å kun være småplukk i forhold til krangelen på hotellet de er på vei til.
Hotelloppholdet er en gave fra venner som vil dem vel, som ser at de trenger tid for seg selv. Parmassasje er inkludert, og det er et fint hotellrom. Både Celine og Jesse forsøker å sette pris på gaven, men spesielt Celine føler det blir for tvungent og at de ikke er i det romantiske hjørnet. Hun ville gjerne fått avbestilt det tidligere, men venneparet insisterte på dette. Allikevel finner de veien inn i hverandres armer, men en telefon fra Hank ødelegger alt. Jesse henger seg opp i en setning Celine sier til Hank, og klarer ikke å plukke opp tråden igjen. Denne gangen er det han som blåser ting ut av proporsjoner som han så ofte beskylder Celine for å gjøre. De krangler, prater seg gjennom ting, før de krangler igjen. Herfra går det bare nedover, før det topper seg med at Celine sier hun ikke elsker ham lenger.
Det er stadige nikk til de to filmene tidligere i trilogien. Midt under krangelen på hotellrommet lager Celine te. Operasjonene utføres på en veldig hard og aggressiv måte. Det er interessant å sammenligne det med den omsorgsfulle og flørtende måten hun tilbereder te til Jesse på mot slutten av Before Sunset.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Before Sunrise, Before Sunset, Who’s Afraid of Virginia Woolf, Carnage og Scener fra et Ekteskap.
Øyeblikket: Etter bruddet oppsøker Jesse Celine på en utecafé og forsøker å skape ny gnist i forholdet. Hun spiller med en stund før hun skyter ned opplegget. Hele forholdet virker å være over. Så spiller hun ballen over til Jesse igjen, og igangsetter rollespillet igjen. Kanskje er det håp allikevel…
Lyd og bilde
2K digital master, approved by director Richard Linklater, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray: Endelig et flott bilde i serien. God dybde, kontrast og detaljnivå. Skarpt og fin gjengivelse av farger. Bildeformatet er 1.85:1. Lyden er god, selv om mange prater samtidig er det lett å skille. Ekstremt dialogdrevet, tenk bare på 13 minutters scene i bilen.
Ekstramateriale
New audio commentary featuring Linklater and actors Julie Delpy and Ethan Hawke: Bare sånn passe. Mer som en samtale mellom venner hvor det mimres og prates i munnen på hverandre. Men det er absolutt ting her å ta med seg.
After Before, a new documentary by Athina Rachel Tsangari about the movie’s production in Greece: Hawke tror at Celine og Jesse vil få det komplisert om de bryter opp eller forblir sammen. I denne lille dokumentaren på 30 minutter, sitter Linklater, Delpy og Hawke sammen på et hotellrom og diskuterer alle mulige sider av innspillingen og historien. Innimellom får vi se øvinger og tagninger. Fin opplevelse.
“Love Darkens and Deepens,” an episode of the radio program Fresh Air featuring host Terry Gross, Linklater, Delpy, and Hawke: Litt videreføring av den lille dokumentaren. Diskusjon rundt mange aspekter ved filmen. 46 minutter lydopptak.
Hefte: Den delen av heftet som omhandler Before Midnight er lettlest og greit nok. Som den første av filmene, har den ikke en deadline å forholde seg til, et fly som skal nås. Denne gangen må vi fylle inn mye selv av hva som har skjedd i de 9 årene.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, Bluray og 4k serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1300 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en Magnetar UDP 900 mk II sonefri spiller til DVD, Bluray og 4k. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha RX A3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions DVD og Blu-ray filmer er region 1 og A, så du trenger en sonefri DVD/Blu-ray spiller. 4k er sonefri.
