USA – 1971 – Gordon Parks (farger) –100 minutter – Action, Blaxploitation
Starten på Blaxploitation
Nivå 1 (uten spoilers)
Shaft (Richard Roundtree) er en svart privatetterforsker i New York. Han får et oppdrag av Harlems gangsterboss Bumpy, som er midt i en gjengkrig med den italienske mafiaen. En annen aktør i bildet er en svart revolusjonær gruppe. Noen har kidnappet Bumpys datter, og han er desperat etter å få henne tilbake. Shaft tar oppdraget og på Bumpys oppfordring sjekker han først ut den revolusjonære millitantgruppa.
Nivå 2 (med spoilers)
Shaft finner fort ut at den revolusjonære gruppa ikke har noe med kidnappingen å gjøre. Det er mafiaen som har tatt Bumpys datter. Men Bumpy spiller gruppe ut mot gruppe. Han vil sitte igjen som kingpin i Harlem. Med Shafts inntreden i konflikten, angriper mafiaen den revolusjonære gruppen, og de lider store tap. Dermed blir gruppen allierte med Shaft, akkurat som Bumpy forutså. Shaft manøvrerer mellom de forskjellige grupperingene, politiet, Bumpy og livet på gateplan, og får resultater. Bumpys datter reddes og mafiaen blir beseiret til en viss grad. Jobben gjort.
Shaft må manøvrere mellom forskjellige grupperinger for å nå sine mål. Revolusjonære Ben, som synes Shaft blir for «hvit», blir en nær partner av Shaft i kampen. Politiet er skeptisk til Shaft på grunn av at han er for «svart». Men Shaft og politimannen Vic har funnet en balansegang som tjener dem begge. For Bumpy blir Shaft for lovlydig, og Shaft vil ikke involveres i Bumpys kriminelle levesett. Shaft jobber for loven på sin måte.
Bandekrigen handler egentlig om en bande mot en annen, Bumby afroamerikanske gjeng mot den italienske mafiaen. Men utenfra vil det se ut som svart mot hvit. Dette forstår både Shaft og politimannen Vic. Derfor hjelper Vic til så godt han kan.
I tillegg til Shafts appell som maskulint ikon, beundres han for sin handlekraft og dyktighet som ukonvensjonell privatdetektiv. Han er snarrådig og en skikkelig actionhelt. Den siste planen i operasjon «fri Marcy» er dristig og voldsom. Shaft hopper inn gjennom vinduet etter en molotovcoctail, skyter mafiavaktene og befrir Marcy fra fangenskapet. En innfløkt plan skapt i samarbeid med Ben gjør at de får kontroll over hotellet mafiaen holder Marcy fanget på.
Allerede i den første sangen i filmen introduseres kvinner. De er viktige i filmen, derfor hører vi den kvinnelige vokalen straks. Shaftsangen definerer filmen og tiden den utspiller seg i. Filmen løftet svart filmkunst fra 70-tallet og fremover. Muhammed Alis trener fra ringhjørnet hans har en birolle i filmen som Bumpys sikkerhetssjef.
Shaft viser New York på en måte vi aldri hadde sett før. Her var vi dypt inne i Harlem, i leiligheter og bygårder som sjelden ble vist på film, og som hvite mennesker kanskje aldri hadde sett i virkeligheten. Gatene var røffe, men Shaft manøvrerer dem på en selvfølgelig måte. Han er like hjemme blant avisselgeren, dopdealeren, Black Panthersgruppen, gjengmedlemmene og vanlige folk.
Shaft ble et afroamerikansk ikon med en gang filmen kom ut. Alle ville være som Richard Roundtree, kle seg i lang skinnfrakk og være like badass. Spesielt var det den selvhevdende innstillingen som appellerte til afroamerikanere. Shaft tok ikke dritt fra noen, svart eller hvit. Filmen ble starten på Blaxploitationfilmene, og hadde en enorm påvirkning på svart selvfølelse, svart filmskaping, svart musikk og andre popkulturelle former. Filmen fikk to oppfølgere, en tv-serie, to remakes og senest i 2015 en serie med tegneserieromaner.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Sweet Sweetback’s Baadasssss Song, Superfly, Shaft’s Big Score og Shaft In Africa.
Øyeblikket: Shaft kommer opp fra undergrunnsbanen og krysser en trafikkert New York-gate. Han eier gata, går sikksakk mellom drosjene og viser fingeren om sjåførene blir frekke. Det siste ble improvisert. Dette er essensen av karakteren Shaft. Han tar ikke dritt fra noen.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack. Alternate uncompressed stereo soundtrack remastered with creative input from Isaac Hayes III
In the 4K UHD edition: One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and two Blu-rays with the film and special features: Shaft presenteres i et røft bilde som kler filmen godt. Litt grovt, men med fin mengde filmkorn og gode detaljer. Mye mørke partier, men bildet klarer å henge med. Musikken til Isaac Hayes blir fint gjengitt, og lydeffektene har godt med trykk. Bildeformatet er 1.85:1 og monolyden er god. Ikke forvent et perfekt teknisk bilde, men forvent et bilde som passer optimalt til tiden og stilen. Jeg er godt fornøyd!
Ekstramateriale
Shaft’s Big Score!, the 1972 follow-up to Shaft by director Gordon Parks: En oppfølger som flere kjennere av Shaft mener er enda bedre enn originalen.
New documentary featuring curator Rhea L. Combs, film scholar Racquel J. Gates, filmmaker Nelson George, and music scholar Shana L. Redmond: En fin dokumentar på 33 minutter. Her veves musikken sammen med det visuelle, et New York som beskrives med gateadresser. Hayes og Parks styrte kunsten i nye retninger. Combs påpeker at et Hollywood i trøbbel husker på den svarte befolkningen. Når det går godt, glemmer de den.
Soul in Cinema: Filming “Shaft” on Location (1971): Litt om musikken, kamerarigging og vi får se Gordon Parks instruere skuespillerne. Ganske fint. 11 minutter.
Archival interviews with Parks, musician Isaac Hayes, and actor Richard Roundtree: Suksessen som Roundtree opplevde gikk ham til hodet. Men familien fikk han ned på jorda igjen. Han har interessante betraktninger rundt svarte hovedroller i dag, og hvordan Shaft banet vei. 12 minutter. Isaac Hayes snakker om musikk, inspirasjon og borgerrettigheter. 34 minutter.
New program on Hayes’s score featuring Redmond: Shafts theme song definerte filmen og senere tiden filmen ble laget. At kvinnelig vokal er med i sangen er viktig. 12 minutter.
New interview with costume designer Joseph G. Aulisi: Den legendariske frakken i lær ble valgt blant annet på grunn av måten den reflekterte lys i mørke scener. 16 minutter.
New program on the Black detective featuring scholar Kinohi Nishikawa and novelist Walter Mosley: Shaft bygger på detektivene fra 50-60 tallet, i romaner av Raymond Chandler og Dashiell Hammet. 26 minutter fin gjennomgang av hardkokte krimhelter.
A Complicated Man: The “Shaft” Legacy (2019): Denne dokumentaren er i tre deler, og varer sammenlagt i 44 minutter. Her diskuteres innflytelsen Shaft har hatt i den svarte populærkulturen, innen forskjellige områder. Det har blitt laget remakes blant annet med Samuel L. Jackson, og Richard Roundtree har hatt biroller i dem for å knytte dem til originalen.
Trailers: Traileren til Shaft varer i 3 minutter og 12 sekunder. Den er ganske surrete, med mye usammenhengende action. Teaser inneholder også mye action, og varer i 1 minutt. En radio spot på ett minutt er kanskje best, selv om den ikke kan lene seg på bilder. Traileren til Shaft’s Big Score bruker tag line «You liked him before, so he’s back with more». Standars trailer med vekt på action, som rett og rimelig er. 3 minutter og 5 sekunder.
An essay by film scholar Amy Abugo Ongiri: Like deler Gordon Parks bakgrunn, filmens innflytelse og det amerikanske samfunnets utfordringer for svarte på den tiden.
Danmark – 1998 – Thomas Vinterberg (farger) –105 minutter – Drama, Dogmefilm
24 timer med galskap
Nivå 1 (uten spoilers)
Helge fyller 60 år. Det store landlige godset fylles med nær familie, slekt og venner. Sønnene Michael og Christian, datteren Helene og deres familie og kjæreste ankommer. Men en person mangler, Christians tvillingsøster Linda, som begikk selvmord for en stund tilbake. Christian er den eldste, og skal holde den første talen for jubilanten. Den talen er sjokkerende.
Nivå 2 (med spoilers)
The Celebration, eller Festen som vi kjenner den best som, kaster ikke bort noe tid før den etablerer personligheten til de forskjellige aktørene. Filmen starter med Christian som går langs en landevei på vei til godset. Michael kommer kjørende med sin familie, allerede i full krangel med kona. Da han ser Christian insisterer han på at han skal få sitte på. Hele familien lempes ut og må gå resten av veien. Vel framme viser det seg at Michael ikke er invitert, grunnet en fylleskandale forrige gang han var på godset. Vi ser Michaels aggressive oppførsel med skriking og trusler for å få tildelt rom. Det løser seg først når Christian sier han tar ansvaret for at Michael får tildelt et rom.
Søsteren Helene stusser da hun ser Michael, og kommer med noen syrlige kommentarer om hans nærvær. Han møtte ikke opp i søsterens begravelse. Så går det seg til, fram til Helenes kjæreste Gbatokai ankommer i taxi. Han er en mørkhudet mann fra USA, og Michael forsøker å sende han hjem. Han kan umulig være invitert. Han blir rasende da det viser seg at Helene har invitert en «ape» til farens fødselsdag. Helene flyr rett i ansiktet på ham og kaller ham nazist.
Michael har ikke vært her så lenge, men allerede har han kranglet med kona, søsteren og Gbatokai. En ny eksplosiv krangel med kona følger da skoene til Michael er glemt hjemme. Feiden med Gbatokai skal fortsette gjennom hele filmen og toppe seg i en rasistisk nidsang Michael får hele selskapet med på å synge. Danskene er et sjarmerende folk.
Et av Michaels karaktertrekk er at han alltid søker dit hvor han har noe å vinne. En av de slettede scenene viser hvorfor han er så ivrig på å kjøre Christian de siste meterne til godset. Han ønsker å låne penger. Faren Helge vet hvordan Michael fungerer, så han dingler et frimurermedlemskap foran ham. Hjelp til med å holde orden på selskapet og seg selv denne kvelden, så skal Helge legge inn et godt ord for ham. Dette er en oppgave vi skal se Michael gå fullstendig opp i. Derfor er det ikke så prisverdig av Michael å skifte allianse på slutten av filmen. Han har forstått at faren er ferdig, og at Christian er seierherren.
Etter Christians første tale blir det en trykket stemning før festen fortsetter som før. Sønnen har nettopp beskyldt faren for å ha seksuelt misbrukt tvillingene i hele oppveksten. Faren tar en prat med Christian, tilsynelatende meget vennlig og omtenksomt interessert i hvordan han kunne holde en slik tale. Stunden står i stor kontrast til neste prat hvor faren håner og rakker ned på Christian for hans mentale helse og utfordringer i oppveksten.
Etter å ha holdt den første talen, har Christian avtalt å dra fra festen. På kjøkkenet jobber Kim, en barndomsvenn av Christian. Han tar en alvorsprat med ham og forklarer Christian at om han drar nå, vil alt være som før. Den støtten gjør at Christian våger å stramme skruen ytterligere til i sin andre tale. Her knytter han farens misbruk av datteren sammen med selvmordet. «Skål for en morder». Det er etter denne episoden at faren viser sitt virkelig jeg i samtale med Christian.
Moren holder en tale for sin mann, totalt blottet for innsikt og ansvar. Hun forteller om Christians fantasivenn, og at han alltid har problemer med å skille fantasi og virkelighet. Og at han i kveld har hatt problemer med det igjen. Hun forventer en unnskyldning fra Christian. Det ender med at Christian holder en tredje tale, hvor han forteller om morens forhold til overgrepene. Hun har faktisk kommet inn på rommet midt under et overgrep, men kun forlatt rommet og latt som ingenting i årene siden. Og nå kritiserer hun sønnen for å ta det opp. Sjokkerende! Morens tale er kanskje den beste skuespillerprestasjonen i filmen. Og det av en skuespillerinne som var veldig, veldig syk under innspillingen.
Deretter bryter helvete løs. Michael er så forført av utsiktene til medlemskap i frimurerlosjen at han gjør alt for å beskytte faren denne kvelden. Sammen med 2 andre festdeltagere banker han opp Christian og forlater ham i skogen, bundet til et tre. I en av de slettede scenene på ekstramaterialet ser vi Christian komme seg løs og virre rundt i skogen, snakkende med seg selv. Han er kraftig psykisk syk, det er det ingen tvil om. Tidligere i filmen har vi sett han stadig gni hendene mot hverandre, som om han forsøker å vaske farens sæd av fingrene. Misbruket har ført til at han er impotent, som Pia får erfare da hun forsøker å forføre Christian på rommet hans.
I Festen handler alt om å komme seg videre til neste rett. Det ser ikke ut til å finnes den ting som kan få disse gjestene til å agere eller reagere på noe av det som kommer frem. I den danske overklassen handler alt om fasade. Uansett hva som blir sagt er reaksjonen at det skal bli godt med kaffe og kake. Det nærmeste man kommer en reaksjon er toastmasterens replikk om at det ikke er bare enkelt å være toastmaster denne kvelden.
Når gjestene er ferdig med den rasistiske sangen som alle synger med i av full hals og de utrolig kjedelige danske selskapslekene, som det tvangsgøyale toget av tullinger gjennom hele godset, er det klart for ny tale. Helene blir utfordret til å lese opp søsterens selvmordsbrev som ble funnet timer før. Dette blir spikeren i kisten for Helge, og han er nå en sosial paria. Det vil han være helt til den danske overklassen velger å se bort fra hendelsene igjen. Resten av selskapet er han hvert fall persona non grata, han får til og med en solid omgang juling av Michael. På frokosten dagen etter innrømmer Helge alt, før han blir bedt om å gå av opportunisten Michael. Da Helge er borte, bølger samtalen og latteren blant gjestene som om ingenting har hendt.
Lars von Trier, Søren Krogh Jacobsen, Thomas Vinterberg og Kristian Levring. Dette er fire regissørene kom sammen og dannet et broderskap i filmskaping, og hamret ut Dogme’95 reglene i løpet av en times tid en kveld. Reglene skulle lage strenge regler for dem, men skulle også gjøre dem fri i kunsten deres. Her kommer en kondensert oversikt over de 10 reglene (eller budene):
Det skal filmes på lokasjon. Kun rekvisitter som er på området kan brukes. Skuespillerne skal ha med seg klærne som skal brukes.
Lyd skal tas opp under filmingen. Musikk skal aldri legges på i ettertid, men kan spilles live i scenen.
Kamera skal være håndholdt og følge handlingen.
Filmen skal være i farger.
Ingen filtre eller manipulering av bildet.
Ingen overfladisk handling eller våpen i filmen.
Ingen geografisk fremmedgjøring. Skal foregå her og nå.
Ingen sjangerfilm.
Skal filmes på 35mm, altså 4:3 bildeformat (1.37:1).
Regissøren skal ikke krediteres.
La dere merke til Bent, den sutrende selskapsgjesten som alltid er så plaget av varme, eller tørr luft, eller depresjonen sin? Det er en liten parodi på Lars von Trier. Henning Moritzen som spilte Helge, er en folkekjær dansk skuespiller som har stort sett spilt sympatiske roller. Han tok nå sjansen på å spille et svin, men han måtte gå noen runder med seg selv før han turte.
Manuset ble skrevet med skuespillerne i tankene. Thomas Bo Larsen som spiller Michael er en åpen og følsom kar, og får mye å spille på. Ulrik Thomsen i hovedrollen som Christian må undertrykke raseriet konstant. Han er metodisk og ikke typen til å improvisere.
Kameraet skulle følge skuespillerne, og ikke omvendt. Vinterberg og fotografen gikk for et utseende på filmen som om den var filmet av en full onkel og hadde ligget mange år i en kommode. Bildet blir mer kornete etter som filmen varer, som om den går i oppløsning, noe som på en god måte symboliserer familiens oppløsning.
Da Christian skal holde sin siste tale, plinger han flere glass og lager sin egen symfoni. Det signaliserer et skifte i tempo, en eskalering av konflikten. Fra nå av drives han av aggresjon. Han blir dratt ut i skogen og banket, bundet til et tre. Volden er nesten seksuell og hele scenen kan minne om den beryktede scenen i Deliverance. Det som driver filmen videre og videre er galskapen. På ett tidspunkt er Christian helt ute, men søsterens tale drar han tilbake til virkeligheten.
Gbatokai var en gammel venn av Vinterberg og karakteren ble inkludert for å vise danskenes reserverthet overfor utlendinger. Thomas Bo Larsen hatet å være så rasistisk mot ham, og Gbatokai var virkelig sint på ham under scenene. Den rasistiske sangscenen er egentlig basert på en velment og fin sang, men her blir den tatt ut av kontekst og misbrukt. Det fungerer veldig bra.
Filmen går fra måltid til måltid, omtrent som kapitler, og det må være de mest slitsomme 24 timene man kan bli utsatt for på en fest.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Idiotene, Italiensk for nybegynnere, Når Nettene Blir Lange, Fanny og Alexander, Who’s Afraid of Virginia Woolf og Carnage.
Øyeblikket: Christians første tale. Han holder opp enn grønn og en gul lapp og lar faren velge tale. Slik faren trakk lodd mellom hvilken av tvillingene han skulle misbruke først. Faren velger den grønne, noe som Christian synes er et interessant valg. Han kaller den sannhetstalen. Jeg mistenker at den gule talen er identisk. Så holder han talen om farens misbruk av barna sine i en jovial tone, gjestene blir forvirret og ler innimellom, som de ikke forstår alle ordene før mot slutten. Statistene i scenen, gjestene rundt bordet, visste ikke hva som sto i talen så de ble ganske perplekse og ukomfortable, slik de antageligvis ville vært i virkeligheten. Den typiske skandinaviske måten å håndtere slikt på dukker opp: «Nå må vi få oss noe dessert».
Lyd og bilde
2K digital restoration, approved by director Thomas Vinterberg, with uncompressed monaural soundtrack: Tja. Det er jo et elendig bilde, men utgivelsen gjengir bildet slik det var ment. Dogmereglene ble aldri innført for at filmen skulle se lekker ut. Lyden er jo også tatt opp på lokasjon, så den er som den er.
Ekstramateriale
Audio commentary from 2005 featuring Vinterberg: Informativt og hyggelig kommentarspor.
New interview with Vinterberg: 19 minutter fint intervju med Vinterberg. Han var inspirert av Scorsese, Coppola og Bergman. Sistnevnte rådet ham til alltid å ha et nytt prosjekt på gang før forrige films premiere. Ellers begynner man å tenke strategisk, om filmen lykkes eller mislykkes. Von Trier og Kubrick inspireres av form, og det trodde Vinterberg at han også var. Men nå vet han at han drives av fortellingen. Gjerne det samme tema med velkjente verktøy.
Two early short films by Vinterberg: Last Round (1993) and The Boy Who Walked Backwards (1995): I Last Round følger vi en ung mann som har fått uhelbredelig kreft. Han tar farvel med vennene sine. Thomas Bo Larsen spiller hovedrollen i denne fine lille filmen på 33 minutter. The Boy who Walked Backwards er en rørende og velspilt film på 38 minutter. En 9 år gammel gutt mister broren sin i en ulykke og utvikler tvangsatferd. Blant annet går han bakover for å skru tiden tilbake.
The Purified, a 2002 documentary about Dogme 95, featuring interviews with Vinterberg and filmmakers Søren Kragh-Jacobsen, Kristian Levring, and Lars von Trier: Her ser vi de fire regissørene diskutere Dogmereglene og hvordan det ble fulgt opp i flere forskjellige filmer. Meget interessant. 1 time og 7 minutter.
Program in which Vinterberg discusses the real-life inspiration for the film: Filmen bygget på et radioprogram hvor Allan forteller sin historie som er inspirasjonen for Christians historie. Vinterberg måtte forandre en del, og kunne ikke referere til radioprogrammet da han kunne blitt saksøkt av familien. Etter hvert graver journalister i historien og finne Allan. Han vil gjerne prate med Thomas, og de møtes. Senere tar journalister igjen kontakt og sier at de ikke kan finne noen død søster i livet til Allan. Han innrømmer å ha løyet om hele historien. Han har også vært mye innlagt på psykiatrisk. Senere blir Vinterberg kontaktet av en kvinne som har en venninne som har vært Allans psykiatriske sykepleir. Hun har opplevd det som Allan hevdet, og hadde fortalt det til Allan. Så tok Allan det som sin historie. Så alt i alt er filmen faktisk basert på en sann historie. 10 minutter.
Documentaries featuring members of the cast and crew at the film’s premiere in Copenhagen and reflecting on the production: Regissøren var sikker på at filmen ville bli en flopp, men at den kunne bli en viktig film allikevel. Heller ingen andre i staben hadde troen på den. Så ble den en publikumsuksess. 26 minutter.
ADM:DOP, a 2003 documentary profile of cinematographer Anthony Dod Mantle: Dette er en viljesterk fotograf, som ønsker å ha sitt ord med i laget når filmen skal utvikles. 12 minutter.
Deleted scenes, with optional audio commentary by Vinterberg: Vi tar dem etter tur. Noen er fine og kunne godt vært med i filmen.
The Pickup- Etter talen skal Christian hentes av venninne. Kim sørger for at han ikke drar gjennom en mer utbrodert samtale enn i den ferdige filmen. 6.40
Christian insanity- Christian vandrer rundt i skogen og snakker med seg selv. Ror ut på vannet. Pia har funnet brevet fra søsteren. 5.40
The Letter- Christian roper usammenhengende mens de andre holder på med selskapslekene sine. 0.48
Alternate Ending- Frokost. Christian opplever det som at søsteren sitter ved siden av ham og sier hun er glad i ham. 2
Conversation in the Car- Michael trenger penger fra Christian. Han avtaler å låne ham 75000, dette har de tydeligvis gjort før. 1.55
The Metaphysical Plot- Gbatokai »ser» ting. Advarer Christian. 4
Father and Son- Kort scene. Christian fikser slipset til faren. 0.29
The Garden Party- Lenger variant av hagescenen med velkomstdrink. 2.15
Children and Sex- Michaels barn vil låne redningsvester og være i båt på innsjøen. Så har foreldrene sex. 2.15
Impotens- Pia forsøker å ha sex med Christian, men han er impotent. 2
Helene og Christian- De snakker litt ledig før Christians tale. 1.08
The Final Hours of the Celebration- Noen interessante utvidelser av scener som er med i filmen. 15
Trailer: Begynner med at de vant pris i Cannes. Hektisk trailer, med vekt på aggresjonen i filmen. Ganske bra. 1 min 40 sekunder.
An essay by critic and author Michael Koresky: Veldig fint essay som er verdt å få med seg.
The Worst Person in the World (Criterion nr.1132) (Blu-ray)
Norge – 2021 – Joachim Trier (farger) –127 minutter – Drama, unge voksne
Sitt eget liv
Nivå 1 (uten spoilers)
Julie (Renate Reinsve) er medisinstudent som bytter studieløp til psykologi før hun ender opp med fotografi. Hun bytter også kjærester hyppig før hun møter tegneserieskaperen Aksel (Anders Danielsen Lie). Han er ca 15 år eldre enn henne, men de har en fantastisk kjemi. Men er det for stort gap mellom livsfasene de er i? Reinsve vant prisen for beste skuespiller i Cannes, og filmen ble Norges Oscarkandidat.
Nivå 2 (med spoilers)
Verdens Verste Menneske som filmen heter på norsk, er den avsluttende filmen i Oslotrilogien som den danner sammen med Reprise og Oslo 31.august. Der hvor Reprise er en oppvekstfilm og Oslo 31.august er en skildring av èn enkelt menneskeskjebne i sitt siste døgn på jorda, henter Verdens Verste Menneske litt fra begge, kanskje mest fra Reprise. Den har det viltre og kaotiske som Reprise innehar, og bruker i likhet med debutfilmen fortellerstemme markant.
Først av alt: Filmen lanseres og snakkes om som en romantisk komedie, med dette er et drama om romantiske forhold. For all del, her finnes morsomme scener og replikker i hopetall, men det er alltid et alvor til stede. Når vi ser Eivind og Julie i sin nyforelskede fase, vet vi at Aksel sitter isolert hjemme og ikke har det så godt. En av de slettede scenene viser dette veldig tydelig, en splitscreen sekvens hvor vi følger SMS mellom Julie og Aksel, og ser hva de gjør mellom hver melding. Julie er aktiv og ute av leiligheten, Aksel venter og venter på svar mens han kun er i leiligheten. Scenen diskuterer hva som er konsekvensen av disse meldingene vi så lettvint sender av gårde.
Dette er en film det er godt å bare være i, å nyte de gode scenene, de presise stemningene, den gode dialogen, de velkjente situasjonene tatt på kornet, kort sagt det som vi får kun i den gode filmen. Her har vi en fordel, dette er våre filmer, filmer vi forstår intuitivt på bakgrunn av vår oppvekst, vår kultur, vårt miljø og vår popkultur. Det finnes filmer kun vi som nordmenn kan forstå 100%, hvor vi plukker opp en nyanse her, en referanse der, en stemning, et tonefall, et feilskjær i en setning. Trier sine filmer er sånn, i likhet med Dag Johan Haugerud sine filmer. Spesielt Barn, hvor det ligger så mye i hvordan mennesker snakker, at det egentlig blir hovedpoenget.
Mange har problemer med fortellerstemme i film. Det har ikke jeg. Jeg synes det kan være interessant å se om fortellerstemmen formidler det samme vi ser på skjermen, eller om det er dissonans mellom dem. Ofte kan det bli morsomt. I Verdens Verste Menneske legger jeg merke til at fortellerstemmen ofte tar Julies parti og formidler betraktninger som den ikke har belegg for. Det blir noe Grimbergsk over utsagn som at en kjæreste som blir dumpet ikke kunne annet enn å beundre hvordan Julie tok ansvar og kontroll over eget liv med denne avgjørelsen. Jeg kan omtrent garantere at han ikke føler det slik, med fare for å gå i samme fella selv…
Verdens Verste Menneske er delt opp i 12 kapitler og en epilog. Da Aksel og Julie blir sammen, er det først etter at Aksel har avvist Julie med argumentasjonene at han er for gammel for henne. De kommer til å nå de forskjellige stadiene i livet til forskjellige tider, og det vil bli et problem. For eksempel når det gjelder barn. Aksel ønsker seg barn, og han er 44 da de blir sammen. På hyttetur med Aksels venner ser vi tydelig hvor utilpass Julie er rundt små barn. Vi hopper inn i en krangel de har om barn om natten, og forstår at dette er et tilbakevendende tema i samlivet deres. Julie har ting hun vil gjøre før hun får barn, men kan ikke spesifisere det mer, til Aksels store frustrasjon.
Aksel har lansert en ny tegneserie, og er det naturlige midtpunktet på lanseringsfesten. I small talk med stort og smått, får Julie en følelse av underlegenhet når hun stadig må introdusere seg som butikkansatt i bokhandel. Hun forlater festen tidlig og sniker seg heller inn på en bryllupsfest hvor hun ikke kjenner noen. Her utgir hun seg for å være lege, og møter Eivind. Sammen utforsker de grensene for utroskap, som et eksperiment.
I samlivet med Aksel føler Julie seg fortsatt underlegen, men får et løft da hun skriver en tekst om oralsex i MeToo-tiden som blir publisert og får en viss oppmerksomhet. Aksel roser teksten, men ikke med veldig spesifikke ord. Julie stråler. Da Eivind senere roser teksten på samme måte, reagerer Julie helt annerledes, mye mer negativt. Aksel har mer tyngde og autoritet som leser for henne.
Julie har en herlig mor og mormor, like heldig er hun ikke med faren. I et lavmælt, men strålende kapittel, skildres farens forhold til Julie. Han har alltid skuffet henne, og ingen blir overrasket da han melder avbud til 30årsdagen hennes. Han har vondt i ryggen denne gangen. Men de må gjerne besøke ham. Det gjør de. Etter litt sutring og sympatifisking om helseutfordringer fra Julies far, har Aksel fått nok av «svigerfarens» likegyldighet og neglisjering av datteren og stiller ham til veggs. Hvorfor vil han ikke komme og se hvordan Julie bor i Oslo? Faren skylder først på vanskelige kjøreforhold i Oslo, deretter parkeringsmuligheter. Når alt blir tilbakevist, faller han tilbake på ryggproblemer, deretter trekantmerkede medisiner. Om du skal lyve, så hold deg til èn løgn, sier nå jeg. Han har i det minste sørget for en treningsjakke i gave til datteren. Glansen forsvinner da stedatteren dukker opp med samme jakke. Tydeligvis er det en ekstrajakke hun har fått fra idrettslaget som faren har pakket inn i all hast…
I forholdet til Aksel blir Julie mer og mer uviss. Eivind lurer i tankene hennes, etter at hun møter ham tilfeldig i bokhandelen. Hvordan skal hun finne ut av hvem hun vil ha? Løsningen blir å tilbringe en hel dag med Eivind, og det skildrer regissør Trier gjennom sekvensen hvor hele verden er «fryst» mens hun ordner opp i tankene sine. Nå har hun tatt sin avgjørelse og bryter forholdet til Aksel.
Hva med Eivind? Han er sammen med Sunniva, som etter en sjelsettende opplevelse med en rein på vidda, søker etter sin samiske identitet. Da hun finner ut at hun er 3,1% same, identifiserer hun seg med all verdens urfolk, og går hardt inn i miljø/klima-problematikken. Eivind henger med så godt han kan. Men det blir tungt å alltid gjøre de rette valgene, så da han møter Julie på bryllupsfesten er han klar for å møte en mer avslappet jente. Det betyr ikke at han ikke deler mye av synspunktene Sunniva har på klima og miljø. Han ønsker ikke barn, nettopp på grunn av dette. Det passer Julie bra. En heftig fleinsopptrip fører dem enda nærmere hverandre.
Ved et uhell har Julie blitt gravid med Eivind. Hun er forvirret, og en side av Julie vi ikke har sett hittil kommer fram. Det er den fordømmende siden, hvor status og ambisjoner faktisk viser seg å bety mye for henne. Hun hudfletter Eivind etter at han ikke klarer å formulere hvorfor han liker teksten hennes som han har lest ved et uhell. I en hjerteskjærende scene ser vi at han ikke forstår noen ting av forakten hennes,. Han har ikke nok ambisjoner, han har jo knapt lest en bok.
Siste del av filmen handler om Aksels kreftsykdom, og filmen tar en mer eksistensialistisk retning. Julie besøker Aksel mye på sykehuset, og en gang tar hun ham med på kjøretur til hans gamle trakter i Oslo. Aksel kan bare se bakover, han har ingen framtid. Han tilhører en annen tid, med fysiske kulturuttrykk som plater, filmer og bøker man kan lete etter i butikker. Teksturen, det håndterlige var en verdi i seg selv. Alt dette er borte, hans tid er over. I en sår scene erklærer han at han bare ønsker å bo i leiligheten sin sammen med Julie og at de har det godt.
Julie ender med å miste barnet sitt, slå opp med Eivind, men allikevel oppnå en selvstendighet i livet. Hun jobber som fotograf på filmsett, bo i en liten leilighet i Oslo og leve et liv som etter modell av Virginia Woolfs essay «A Room of One’s Own». Hun har funnet seg selv, hun er ikke avhengig av en mann for å definere seg selv, slik hun var spesielt i forholdet med Aksel. Hun har vært sammen med to ganske forskjellige menn i sine to lange forhold. Aksel er en kulturelt motstrøms tegneserieskaper, en intellektuell som kommer fra en borgerlig familie. Eivind bor i en kul bydel, mer leken og yngre, men ikke utpreget intellektuell. Julie og han hadde det mer avslappet og gøy sammen.
Joachim Triers skuespillinstruksjon innebærer ikke for mye øving. De øver, men han følger et råd fra den engelske regissøren Mike Leigh. Alltid slutt mens skuespilleren er sulten på å heve seg enda ett hakk under innspillingen. Ikke la det være helt perfekt på siste øving. Dette åpner for improvisasjon som fungerer godt, som scenen hvor Julie pakker ut bøkene sine og setter inn i bokhyllene hos Aksel da de flytter sammen. Produksjonsteamet hadde gjort en feil og tatt med to like bøker, Vigdis Hjorth sin Arv og Miljø. Da kommenterer Julie at hun har kjøpt to av samme bok, hun.
Som jeg mistenkte er det Charlie Christensen som har tegnet Gaupestripene og omslagene vi får se i filmen. Det var ikke vanskelig å gjenkjenne inspirasjonen fra Arne And både i strek og miljø i Gaupe. Christensen ble jo saksøkt av Disney for altfor stor likhet med Donald Duck, men det endte med at en forandring av nebbet fikk han av kroken.
Musikken og tegneseriene de bruker i filmen fikk de rettighetene til gratis. Miljøene har vært veldig rause. Et ideal for filmskaperne har vært å bruke lyden på lokasjon så sant den ikke ble ødelagt. Det skaper den helt spesielle stemningen de er ute etter. Lyddesigneren pleier alltid å ta opp lyden fra sine egne juleselskaper, slik at han har klipp å bruke i filmene.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Reprise, Oslo 31.august, Som Du Ser Meg, Holiday, Annie Hall, The Philadelphia Story og Jules and Jim.
Øyeblikket: Den mest iøynefallende scenen er Julies løpetur gjennom et Oslo hvor alt står stille. Hun våkner opp, og idet Aksel skjenker i kaffe, fryser han til. Julie legger ut på en løpetur for å møte Eivind. Biler står stille, syklister og alle mennesker er fryst i en bevegelse. Jeg har alltid trodd at dette ble gjort digitalt, slik Aksel og kaffeskjenkingen. Men det er faktisk gjort på den mest gammeldagse måten. Alle vi ser gjennom Oslos gater er statister som står helt stille i en bevegelse mens Julie springer forbi. Skjult bak dem kan det være en støttestolpe til foten. Trafikken måtte stoppes, alt planlegges ned til minste detalj og gjennomføres i løpet av 3 minutter. Utrolig imponerende!
Lyd og bilde
New 2K digital master, with 5.1 surround DTS-HD Master Audio soundtrack on the Blu-ray: Et veldig fint og nytt bilde i 1.85:1. Jeg hadde muligheten til å sammenligne med den norske utgivelsen, og Criterion har mye mer dybde, er skarpere og det er mer tekstur i bildet. Det er også mer markert, det har nok med dybden og kontrasten i bildet å gjøre. Topp kvalitet altså. Lyden er nyansert og klar. Lyddesignet er viktig i filmen, visse lyder løftes opp og fram, andre tones ned. Musikken er elegant formidlet. Trier sier selv han er besatt av lyddesign, siden hans far var lyddesigner.
Ekstramateriale
New interviews with director Joachim Trier; coscreenwriter Eskil Vogt; actors Renate Reinsve, Anders Danielsen Lie, and Herbert Nordrum; cinematographer Kasper Tuxen; and sound designer Gisle Tveito: Vogt og Trier ble kjent mens de jobbet som assistenter til kameramenn på TV-produksjoner. Stort sett innebar det å rulle ut kabler og slikt. De ble venner og delte en vanvittig filminteresse. Vogt var dypt inne i amerikansk uavhengig film og presenterte Trier for for eksempel Hal Hartley. Trier på sin side hadde stor kjennskap til europeisk film. De har laget flere filmer sammen nå, og etter Thelma med mye digitale effekter ønsket de å vende tilbake til mer organisk film.
On-location footage from the creation of the film’s time-freezing sequence: Kjempeinteressant! Hvem skulle trodd at dette ble gjort uten digitale effekter? I stedet står alle menneskene fryst i stillinger som illustrerer bevegelse. 18 minutter.
Deleted scenes: Jeg har lest manuset til filmen, som ble gitt ut på Tiden forlag. Der la jeg merke til fine scener som ikke var med i filmen. Men de har tydeligvis blir skutt, og her får vi se dem. Nydelig! Vi tar dem etter tur:
Texting – Julie tekster Aksel om noen bøker hun glemte i leiligheten etter bruddet. Skjermen er delt i to, med Aksel på den ene siden og Julie på den andre. I tiden fra melding til svaret kommer, ser vi at Aksel sitter og venter, mens Julie går ut av leiligheten. Han må vente lenge på svar, men svarer kjekt på SMS. Helt til han ikke orker mer, og sier han ikke vil møtes eller tekstes mer. Å ha kontakt blir for sårt. 4 minutter, 55 sekunder.
Julie&Ingvild – Ingvild snakker om hvordan hun føler Julie ser på henne. At jobben hennes på NAV ikke helt er bra nok, eller området hun bor. Vi får her et annet perspektiv på Julie. 1 minutt, 48 sekunder.
Stealing – Julie og Eivind handler på en butikk. Julie stjeler en sjokolade, noe Eivind misliker. Da de kommer til kassen, sier han at han skal betale for en sjokolade hun har i tillegg. Julie repliserer «Fuck deg», og går ut. Hun er allikevel ganske fornøyd, for hun hadde tatt to sjokolader. 1 minutt.
Aksel’s old neighbourhood – Denne scene foregår etter at Aksel har blitt syk. Julie og Aksel kjører rundt og Julie tar bilder av de gamle områdene hans. Her er det uteområdet rundt den gamle blokka hans de besøker. En videreføring av scenen hvor de er inne i bygården han bodde som barn. 3 minutter og 18 sekunder.
An essay by critic Sheila O’Malley: Veldig fint essay. Det å ikke være målbevisst er en synd i vårt samfunn. Det å være fortapt i eget liv er fellestema for Oslotrilogien. Ungdomstiden ser ut til å vare inn i 30-årene. Som vi ser i filmen, var forventet levealder for en kvinne i Norge på 1700-tallet 35 år. Det setter ting i perspektiv.
For en del år siden ble ca 20 supergriser plassert hos bønder rundt om i verden. En av disse var Okja. Mija er en jente som har vokst opp med Okja på den sør-koreanske landsbygda, og de har et veldig tett bånd. Men en dag bestemmer kjøttprodusenten Mirando seg for å samle inn supergrisene. Og det viser seg at bestefaren til Mija ikke hadde kjøpt Okja fri som han alltid har fortalt henne.
Nivå 2 (med spoilers)
Første del av Okja er til forveksling lik en barnefilm om et tett vennskap mellom et barn og et dyr. Andre del er et industrielt slakterihelvete. Okja er en film som burde få voksne rasjonelle mennesker til å skamme seg, og reflektere over hva de bidrar til med sine matvaner. Regissør Bong Joon Ho reiste rundt og besøkte slakterier for å kunne bygge sett så naturtro som mulig. Han fikk innsyn i alle operasjoner i slakteriene bortsett fra selve avlivningen. Det var allikevel nok til at han ble vegetarianer. Hvor lenge det varte vet jeg ikke, men det er noe i utsagnet »hadde slakteriene hatt glassvegger, hadde det ikke vært så mange kjøttetere».
Mirando er et interessant selskap. Administrerende direktør der, Lucy Mirando, spilt av Tilda Swinton, har tatt et offentlig oppgjør med sin far. Han var en hensynsløs kapitalist som rett og slett gjorde onde ting, ifølge henne. Ironien ligger jo i at hun er blind for sin egen ondskap. Helt blind er hun dog ikke, siden hun pynter på all kommunikasjon utad og har behov for å skjule sitt selskaps metoder. Mirandos griser er framstilt som frie og sunne, ute i Guds grønne natur. Til forveksling likt Tine og Gildes reklamefilmer i Norge. Det pene bildet som presenteres utad, og det grådige pengeorienterte styrerommet som innehar drivkreftene i selskapet formidles troverdig for alle som har litt kjennskap til denne bransjen. De drives ikke av et ønske om å brødfø flest mulig mennesker, for da er industriell kjøttproduksjon den minst effektive måten. De drives av personlig vinning.
Da Mija forstår at Mirando har tatt Okja med seg for å sende henne til USA, følger hun etter, først til Seoul, deretter til USA. Men det er flere som har planer for Okja. Animal Liberation Front, ALF, har bestemt seg for å kidnappe Okja lenge nok til å få plassert et kamera på henne. Dette kameraet skal avsløre Mirandos brutale metoder i forskningslokalene deres. ALF ønsker kun å gjøre dette om Mija godkjenner planen, men medlemmet deres som oversetter til koreansk for dem, forvrenger svaret hennes. Hun vil bare hjem med Okja, men slik han oversetter det blir det et «ja» til planen.
Målet til Bong Joon Ho med filmen var å få mennesker til å reflektere over sine valg når det kommer til mat. Tilda Swinton var lett å få med på filmen, hun har alltid vært glad i dyr. Bong Joon Ho besøkte et slakteri i Colorado som slakter 5000 kuer om dagen. Dette masseproduksjonssystemet var overveldende, det var også lukten. Han var nummen når han gikk ut forbi alle kuene som ventet på å dø. Det var emosjonelt sterkt. Dette inspirerte den siste scenen ved slakteriet da Okja får forlate bygningen. Her får vi tilsiktede assossiasjoner til Holocaust med piggtrådinnhegningene og væpna vakter. Okja berget livet på grunn av at Mija hadde det eneste som kan overbevise en kapitalist: Mer penger, i form av en gullgris.
Allikevel er det ingen lykkelig slutt, for vi kan ikke la være å tenke på alle de andre som skal henrettes på slakteriets samlebånd. Men et individ blir reddet i tillegg til Okja, et lite barn som smugles ut i munnen på Okja. Alle grisene jobber sammen om å få til dette. De vet de skal dø selv, men de ser et håp i at barnet overlever, som i filmen Children of Men. I det helvete de selv befinner seg, klamrer de seg til et halmstrå av noe godt. Det føles rett.
For å få det rette samspillet med Okja, var det viktig å tenke på henne som en ordentlig karakter, ikke en digital effekt. Det er overraskende at det nesten ikke er bluescreenopptak i filmen, så vidt jeg vet kun i scenen hvor Mija rir på Okja gjennom tunellen. Ellers er det veldig fysisk lagt opp, med modeller som mennesker beveger for å få riktig tyngde og gravitet. Siden blir de digitale effektene lagt på den fysiske modellen. Da ferdigstilles Okja med utallige små muskelbevegelser i ansiktet, små hår på huden osv. Okja ble til som en blanding av flodhest, sjøku og gris, med ørene til en valp. Hun er en hybrid, på samme måte som filmen selv. Filmen innehar elementer, for ikke si egne deler, av action, drama, eventyr, satire og politisk cinema.
For filmskaperne var det et poeng å få fram kontrasten mellom landsbygdas grønne natur og New Yorks grå betongverden. Det er et sjokk for Okja, og i en viss grad for Mija. Da Okja blir sluppet ut på scenen under paraden er hun neddopet og forvirret, og har problemer med riktig å kjenne igjen Mija. Hun har blitt slått, fått støt, blitt tvangsparet, neddopet og fått skjært ut kjøtt fra kroppen sin på denne korte tiden hun har vært i USA. Vennlige Okja er som et rasende monster under paraden.
Mija er en fattig jente. Men sammen med Okja har hun et godt liv, og bestefaren tar seg godt av henne. Vi ser at klærne aldri passer henne helt, det er klær hun har arvet fra andre. Og stilen er derfor også tilfeldig. Hun velger ikke selv. For øvrig gjør jenta i rollen som Mija en kjempeprestasjon. Dette er en av de virkelig sterke kvinnerollene de senere år.
Jeg blir emosjonelt utslitt av å se slike filmer, det er virkelig en påkjenning å måtte konfronteres med menneskets ondskap om og om igjen. Noe av det samme opplever jeg i filmer fra land hvor kvinner behandles som annenrangs mennesker, eller filmer hvor homofile fremdeles ikke aksepteres. Noen av dere vil forstå denne filmens budskap, mens andre vil ikke. Dermed vil ondskapen fortsette så lenge det finnes folk som er villige til å betale. Mennesket har aldri vært flinke til å vektlegge andres lidelse mer enn sin egen nytelse. Men de er veldig flinke til å finne på unnskyldninger som rettferdiggjør deres valg. Jeg har hørt dem alle sammen…
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Heldiggrisen Babe, Kes, The Black Stallion, Orca og Gunda.
Øyeblikket: Det uforståelige og overveldende i å se hundrevis av individer stå og vente på sin egen henrettelse i piggtrådinnhegninger utenfor slakteriet. En systematisert ondskap som er lovlig, siden noen insisterer på å spise akkurat det de vil uten tanke på våre medskapninger. Og får lov til det, siden vi ikke lytter til de stemmeløse. Dette er kapitalismens brutale bakside.
Lyd og bilde
4K digital master, approved by director Bong Joon Ho, with Dolby Atmos sound on the Blu-ray and 4K UHD editions: Bildeformatet er 2.39:1.Topp, topp klasse. Farger som popper på lerretet, utmerket dybde, detaljer og skarphet. Lyden er også superb, og det er aktivitet overalt i bakhøyttalere og fronthøyttalere.
Ekstramateriale
New conversation between Bong and producer Dooho Choi: Fin samtale på 33 minutter. Åpen og interessant samtale hvor de kommer inn på mange aspekter ved filmen og intensjonen bak.
New interviews with actors An Seo Hyun and Byun Heebong: 34 minutters samling av intervjuer og en screen test av «Mija». Mija er en en person mellom tenåringsstudent og barn. På koreansk har man et eget ord for dem. Voksen, men allikevel ikke. Klærne gjenspeiler dette. Hun også reflekterer rundt dette med kjøttproduksjon, og håper filmen får folk til å tenke. Skuespilleren som spiller bestefaren, Buyn Hee-bong, hadde 15 års pause fra filminnspillinger, før han så laget flere filmer med Bong Joon Ho.
New interviews with members of the crew about the film’s cinematography, visual effects, and costume and production design: Spennende om tanken bak filmingen, rytme og hvilke filmer de inspireres av. Sansho the Bailif nevnes. Og maleren Francis Bacon. 45 minutter.
Short programs including a director’s video diary, featuring Bong; actors Paul Dano, Jake Gyllenhaal, Tilda Swinton, and Steven Yeun; and others: Korte Netflix dokumentarer på til sammen 11 minutter. Overfladisk.
Teaser, trailer, and web promos: Teaseren er kort og svulstig. Traileren er ganske bra, men viser litt lite av alvoret med slakting. Web videoes er Mirandos liksomreklamer, med mye hykleri. Til sammen 9 minutter.
An essay by critic Karen Han: Et OK essay, som skjemmes litt av at hun konkluderer med at filmens budskap er det som tydeligvis er hennes egen holdning. At kjøttspising er OK. Det er vanskelig å lese filmen slik, spesielt når man har sett intervjuene med de involverte.
USA – 1944 – Billy Wilder (svart-hvitt) –108 minutter – Film Noir, svindel
Den første virkelige film noir
Nivå 1 (uten spoilers)
Vi er i Los Angeles i 1938. Denne legendariske Film Noir er virkelig god, og oppfyller alle krav til en god film i sjangeren. Walther Neff (Fred MacMurray) er forsikringsagenten som ønsker å fornye en polise til Mr. Dietrichson. Den vakre konen til Mr. Dietrichson, Phyllis, bruker ikke lang tid på å rekruttere han til sin djevelske plan. Hun spilles av Barbara Stanwyck. En annen superstjerne, Edward G. Robinson, spiller den iherdige forsikringsetterforskeren Barton Keyes som aner at det er noe muffens med Dietrichsonsaken…
Nivå 2 (med spoilers)
En av mine favoritt Film Noir dette. Den var nyskapende, har imponerende skuespillere, dyktige fagfolk bak kameraet og et strålende manus. Boken ble skrevet av James M. Cain, manuset ble tilpasset av Billy Wilder selv og krimforfatter Raymond Chandler. Dialogen til Cain ser bra ut i bokform, men fungerte dårlig på film. Derfor ble Chandler hentet inn. Det kan ikke sies at arbeidsforholdet Wilder/Chandler var godt, men resultatet ble fantastisk.
Kort om handlingen: Første gang Neff forstår at Phyllis hinter mot at hun ønsker ektemannen død, bryter han samtalen tvert og drar. Men da hun oppsøker ham hjemme senere den kvelden, er han fortapt. I hennes skjønnhet generelt og øynene hennes spesielt. Og hun erklærer sin kjærlighet til ham. En historie om at Mr. Dietrichson slår Phyllis når han har drukket dytter Neff endelig over linjen for å bli med. Han hamrer ut planen som involverer forsikringssvindel, og enda verre; mord!
Planen er at Neff lurer Mr. Dietrichson til ikke bare å signere bilforsikringen, men også ulykkesforsikringen på ark nummer to. Det opplyses kun at det er en kopi til forsikringsselskapets arkiv. Poenget med denne forsikringen er at det er en såkalt «Double Indemnity», altså dobbel utbetaling om dødsulykken inntreffer for eksempel på toget. Utfordringen blir å få Mr. Dietrichson til å reise med tog når han skal på forretningskonferanse. Lykken smiler til de to partners in crime. Mr Dietrichson brekker ankelen, så han kan ikke kjøre, men han kan ta toget.
Dietrichson myrdes i bilen på vei til togstasjonen. Neff entrer toget som Dietrichson, iført bandasje rundt ankelen og krykker. Ingen konduktør ser ansiktet hans, og han kaster seg av toget når det kjører sakte. Den eneste som så ham var Jackson som vekslet noen ord med ham på «balkongen» på enden av siste vogn. Fort får de lagt liket av Mr. Dietrichson på sporet, sammen med krykkene. Nå kan de gjøre krav på forsikringsutbetalingen.
I en fantastisk scene ser vi en duell mellom avdelingsleder Norton og forsikringsetterforsker Keyes. Norton mener dette må være et selvmord, og dermed ikke utbetalingspliktig. Keyes med sin lange erfaring påpeker hvor lite sannsynlig det er å forsøke å drepe seg fra et tog med fart på 20 kilometer i timen. Han ramser opp statistikk og sannsynlighet for de forskjellige selvmordsmetodene. Her må de bare betale og bite det i seg. Neff bivåner det hele med stor tilfredshet.
Men Keyes har en liten mann i magen som forteller ham når det er ugler i mosen. Han kommer frem til at det må være drap, og at Phyllis og en ukjent mann står bak. Norton har ønsket at det skal innledes etterforskning av Neff, men Keyes legger sin prestisje i å beskytte Neff. Han har kjent ham lenge, han ville aldri ha blitt involvert i svindel. Eller drap. Å vite at de har blodhunden Keyes etter seg på saken, gjør at forholdet mellom Neff og Phyllis slår sprekker. Phyllis hinter mot å legge skylden og planleggingen av drapet over på Neff, her er det bare å følge planen «straight down the line».
Lola er Mr. Dietrichsons datter fra et tidligere ekteskap. Phyllis var pleierske for henne, og Lola har opplysninger om at Phyllis sørget for at hun døde under hennes pleie. Så ble hun stemor for Lola. Lola er kjæreste med Nino Zachette. Det viser seg at Nino besøker Phyllis parallelt med å kurtisere stedatteren. Forsikringsselskapets overvåkning gjør disse opplysningene kjent for Neff. Knust av sjalusi oppsøker han Phyllis for hevn. Men hun er klar. Hun skyter Neff, men klarer ikke å få seg til å sette nådeskuddet. Neff derimot, har ingen problemer med å plante to kuler i henne. Hardt skadet tar han seg til forsikringsselskapets lokaler og spiller inn sin tilståelse til Keyes på en diktafon. Keyes ankommer midt på natten etter å ha blitt varslet av vaktmesteren. En siste hengiven gest med å tenne sigaretten for Neff følger, før Neff svimer av og blir tatt av politiet. Vil vi tro.
Som Jernvognen, en krimroman skrevet av no(i)rske Stein Riverton i 1909, er det skurken som er protagonisten i Double Indemnity. Det var nyskapende og originalt, men ga grunn til bekymring for produsentene. Ville dette slå an? I løpet av 2.verdenskrig økte publikums tørst etter realistiske og mørke fortellinger, som beskrev verden slik de nå etter 2 kriger visste at den var. Double Indemnity holder ikke noe tilbake i å vise menneskets evne til ondskap. Den har heller ingen man kan heie på med god samvittighet. Bortsett fra bifiguren Lola da. Hun er den eneste sympatiske karakteren i filmen, ved siden av Barton Keyes til en viss grad.
Phyllis er en vaskekte femme fatale, men kjærligheten mellom henne og Neff stikker ikke dypt. Vi har kanskje hatt inntrykk av at det er Neff som driver planen fremover, men i virkeligheten er det Phyllis. På slutten innrømmer hun at hun aldri har brydd seg om ham. Kanskje er den virkelige kjærlighetshistorien i filmen mellom Keyes og Neff? Å caste en sympatisk fyr som Fred MacMurray i rollen som den kyniske Walther Neff var en genistrek. MacMurray pleide å spille litt forsagte og greie gutter i lettbente komedier. Å bli castet motsatt av den type roller man vanligvis har kan slå begge veier. Men her fungerte det utmerket. MacMurray er troverdig som en all-american selger, med en sosiopat på innsiden.
Stort sett ble Double Indemnity godt mottatt, men mange hadde problemer med parykken til Barbara Stanwyck. Det så falskt ut. Det var også meningen, det hinter mot hennes personlighet. Det samme grepet brukes i innredningen av butikken de stadig møtes for å utveksle informasjon. En kjølig og livløs butikk, men kun hermetikk og bokser stablet sterilt på hyllene. En metafor for et mer og mer kunstig samfunn i Englenes By. Stanwyck var den best betalte skuespillerinnen i USA på denne tiden. Kanskje den best betalte kvinnen i USA.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Out of the Past, In a Lonely Place, The Maltese Falcon, Detour og The Big Sleep
Øyeblikket: Etter drapet, og antageligvis under overvåkning av forsikringsselskapet, må Phyllis og Neff unngå hverandre. Men de avtaler å møtes i hans leilighet. Litt senere ringer det på Neffs dør. Utenfor står Keyes, med nye tanker om Dietrichsonsaken. Phyllis ankommer leiligheten straks etterpå, men hører prat fra leiligheten før hun rekker å ringe på. Keyes forlater etter hvert leiligheten, og går til heisen. Phyllis har gjemt seg bak døren. For å få til spenningen, måtte produksjonsdesigneren la døren slå utover, som ikke var realistisk da den ville treffe folk som gikk forbi i gangen. Men det funket, ingen la merke til det. Spenningen er til å ta og føle på når det er så essensielt at Keyes ikke legger merke til Phyllis bak døren. Spesielt da han snur fra heisen og kommer tilbake…
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Nydelig bilde i gnistrende svarthvitt. Supre kontraster, detaljer, dybde og filmkorn. Lyden er også lekker. Bildeformatet er 1.37:1.
Ekstramateriale
In the 4K UHD edition: One 4K UHD disc of the film presented in Dolby Vision HDR and two Blu-rays with the film and special features: Gleder meg til jeg eventuelt får meg en 4k projektor og få sett filmen i det formatet. Jeg kjøper inn 4k/Bluray utgivelsene med tanke på framtiden. Criterion har nå minst to utgaver av alle filmene de gir ut.
Audio commentary featuring film critic Richard Schickel: Ikke spesielt godt spor. For mye snakk om generell Film Noir, og ikke nok om denne filmen. Han mener Double Indemnity er den første «ekte» Fim Noir, selv om den kom ut før begrepet var ordentlig etablert.
New interview with film scholar Noah Isenberg, editor of Billy Wilder on Assignment: Dette segmentet handler om Billy Wilders karriere som journalist. People on Sunday, en annen Criterion Collection-utgivelse, er basert på en av hans artikler. 17 minutter.
New conversation between film historians Eddie Muller and Imogen Sara Smith: Fin samtale på 17 minutter mellom disse to ekspertene. De kommer blant annet inn på forholdet mellom Billy Wilder og Raymond Chandler under manusarbeidet. Chandler ble gal av Wilders evinnelige trasking fram og tilbake på gulvet, og Wilder hatet den konstante piperøyken til Chandler.
Billy, How Did You Do It?, a 1992 film by Volker Schlöndorff and Gisela Grischow featuring interviews with director Billy Wilder: Delt i tre segmenter på en time hver. Første del tar for seg noen av de tidlige filmene hans og det han filmet da de allierte ankom konsentrasjonsleirene. Tyske borgere nektet å se på filmene eller gi tilbakemeldinger på skjema. Andre del tar for seg filmene Sunset Boulevard, Ace in the Hole, Stalag 17, Sabrina og Love in the Afternoon. Siste del: Seven Year Itch, Some Like it Hot, Witness for the Prosecution og The Apartment.
Shadows of Suspense, a 2006 documentary on the making of Double Indemnity: Fin dokumentar på 38 minutter hvor blant annet William Friedkin bidrar. Wilder gjorde narr av produsent Selznick som promoterte sin siste film slik: Since You Went Away – The four most important words since Gone with the Wind. «Double Indemnity – The two most important words since Broken Blossoms». Selznick vurderte søksmål.
Radio adaptations from 1945 and 1950: En på 30 minutter, en på 60 minutter. Begge helt OK, komprimerte versjoner av filmen. Med god lyd!
Trailer: Standard trailer fra denne tiden. Ingenting å se her, folkens. 2 minutter og 14 sekunder.
An essay by critic Angelica Jade Bastién: Godt essay med vekt på kvinners rolle i film noir.
En manusforfatter, Paul (Michel Piccoli), drar med sin vakre kone Camille (Brigitte Bardot) til Capri for å spille inn en film. Men den amerikanske produsenten blir en kilde til splid mellom dem. Han vil ha en kommersiell film, og han vil også ha Camille. Regissør Godard ser ut til å utforske om Børs eller Katedral er sterkest. Og han har Fritz Lang på sin side.
Nivå 2 (med spoilers)
Godard legger ikke noe imellom når han beskriver den evige kampen mellom børs og katedral, pengene og kunsten. Den amerikanske produsenten Prokosch (Jack Palance) er symbolet på en grådig, ignorant amerikansk produsent, og Fritz Lang representerer kunsten, som en erfaren og klok regissør. Mellom her står den europeiske manusforfatteren Paul. Prokosch er en aggressiv type, enkel og målbevisst i sin streben etter resultater, altså inntjening. Som han sier, hver gang noen nevner kunst, finner jeg fram sjekkheftet. Implisitt at alle de som prater om hvor viktig kunst er i film, fort kommer på andre tanker bare de får nok penger.
Denne aggressive og selvhevdende væremåten har han også på andre felt i livet. Han ser at Paul har en vakker kone, Camille, spilt av Brigitte Bardot, og legger seg straks etter henne. Og her er vi ved filmens egentlige motiv, et ekteskap som går i oppløsning. Paul er i Camilles øyne altfor servil overfor Prokosch, han sender henne omtrent rett i armene på ham. Paul på sin side ønsker ikke å være eiesyk og hindre henne i å kjøre alene i bil med produsenten. Men det tar for lang tid før Paul møter dem etter kjøreturen, og jeg får følelsen av at tilnærmelser har skjedd fra produsenten. Uansett har noe skjedd med Camilles humør. Hun er negativ til Paul fra nå av. Han står ikke opp for henne, han virker mer opptatt av pengene denne jobben kan skaffe. Selger han seg? Paul vil hevde at han gjør dette for å skaffe midler til deres felles leilighet og framtid. Camille ønsker ikke å være med til Capri, og vi tror at det har med produsenten å gjøre.
Filmen er bygget opp av en første del som omhandler filmproduksjonen, deretter følger en lang midtre del som kun dreier seg om samlivet til Paul og Camille, før filmproduksjonen overtar i tredje del. Kommentarene om film og spenningen mellom produsent og regissør er interessante, men det er den midtre delen som fenger mest. Camille har mistet respekten for Paul, og anser han ikke som en mann lenger. Det blir mange syrlige stikk mot ham, og han sliter med å følge henne. Han ender med å slå henne. Hele sekvensen foregår i leiligheten paret låner.
Hun blir allikevel med til Capri, og Paul presterer igjen å sende henne alene med produsenten. Denne gangen kysser hun ham, og vil forlate Paul. Han jobber hardt for å vinne henne tilbake, men forholdet er dødt. Godard stiller spørsmålet om alt skyldes en misforståelse. Prokosch og Camille kjører av gårde mot Roma, men krasjer og dør. Ulykken vises ikke, kun resultatet, et stilisert ulykkessted med danderte lik og teaterblod. Typisk Godard.
Godard fikk denne filmen i hendene, en film med mye større budsjett enn han vanligvis hadde. Men etter at Brigitte Bardot og Jack Palance hadde fått sine honorarer, var det ikke så mye igjen. Vi kan si at Godard erfarte en type amerikanske produsenter som han portretterer i filmen. Navnet til Prokosch er satt sammen av produsentenes navn. De ønsket mer nakenscener med Bardot, Godard ga dem det med røde, blå og hvite filter. Altså både USA og Frankrike sine farger. Han kommenterer her det amerikansk-franske filmsamarbeidet, som blir en kamp mellom børs og katedral. Han ga dem nakenhet i ordene, ikke så mye visuelt.
Filmen som Fritz Lang sin karakter spiller, regissøren Fritz Lang, lager en versjon av Homers Odysseen. Det finnes paralleller mellom Contempt og Odysseen, vi kan si at Godard lager sin versjon av det greske mesterverket med sin film. Tolken i filmen er ikke med i Alberto Moravia sin bok, så Godard må ha følt at dette var en viktig rolle. Tolken oversetter ikke alt, og ender ofte med en oversettelse som støtter produsenten. Kanskje like greit, siden Lang snakker til produsenten som om han er et barn, med mye ironi.
Godard slår av bakgrunnsstøy når karakterene snakker. Vanligvis dempes det i stedet, men Godard trekker fokus mot at dette er en film. Han inspireres av Brecht. Vanligvis filmes komedie i long shot, mens tragedier filmes i close-up. Godard kalte denne filmen for tragedie i long shot.
Han ønsket ikke Bardot, men hun var del av avtalen. Selv ønsket han Kim Novak og Frank Sinatra. Han irriterte seg på paparazziene og det faktum at Bardot tok med seg kjæresten på settet. Hun kunne heller ikke starte filmingen før kl.10 på dagen. Dette irriterte i sin tur Jack Palance, som måtte skyte sine scener før 10. Godard likte heller ikke Palance, så han la sin sjel i å ikke høre på noen av skuespillerens ideer. Som igjen førte til at Palance stadig var på telefonen med sin agent om å få ham ut av kontrakten. Den eneste Godard respekterte var Fritz Lang, han spilte til og med assistenten hans i filmen. En av staben refererte stadig til Palance som «idioten» på fransk, det skulle være trygt. Men dagen Palance var ferdig på settet, snakket han til dem på fransk…
Introen er original, her leses fortekstene opp i stedet for å skrives.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Marriage Story, Scenes from a Marriage, 8 ½, og mange andre filmer om dårlige forhold og filmskaping.
Øyeblikket: Da Pokosch sparker filmrullene rundt i kinosalen. Han plukker opp en filmrull, poserer som en diskoskaster og slynger den mot bakveggen, så vidt klar av hodet på tolken. Lang kommenterer lakonisk at det var det nærmeste han har vært antikkens kultur…
Lyd og bilde
New high-definition digital transfer, supervised by cinematographer Raoul Coutard and enhanced for widescreen televisions: Denne utgivelsen er fra tiden hvor vi skulle være kjempefornøyd med at bildet var tilpasset widescreen TV. Da slapp vi at bildet var en firkant midt i TV-rammen, med svarte striper både under og på siden av bildet. I dette 2.35:1 formatet ville det vært grusomt. Alderen på denne utgivelsen vises, det er ikke et særlig godt bilde når det blåses opp på et lerret. Kornete, uskarpt og med grusom «edge enhancement», altså at det legges en hvit kant rundt konturene av objekter, som skal forsterke kontrastfølelsen. Bevegelsen i bildet er dårlig, det blir uskarpt med en gang noen beveger seg. Fargene er som vanlig skarpe, det er tross alt Godard sin film dette. Lyden er dessverre også dårlig. Engelsk tekstes ikke, og da får jeg ikke med meg alt som sies på engelsk, såpass dårlig er lyden.
Ekstramateriale
Audio commentary by film scholar Robert Stam: Fint og komprimert spor som aldri blir kjedelig. Litt tolkning, litt historier fra produksjonen. Meget bra.
The Dinosaur and the Baby (1967): a conversation between Jean-Luc Godard and Fritz Lang (61 minutes): Lang samtale mellom mesteren og læregutten. Om en film står seg som kunst er avhengig av hvor mange som ser den etter lang tid, mener Lang. Lang er møysommelig, grundig. Godard improviserer. To veldig motsatte stiler, men stor gjensidig respekt. Contempt inneholder en av de beste scenene Lang noen gang har sett. Bare synd han ikke forteller oss hvilken…
Two documentaries featuring Godard on the set of Contempt: Bardot et Godard (8 minutes) and Paparazzi (22 minutes): Dokumentarene viser oss sladderjournalistenes metoder og oppførsel. De utroligste påfunn for å få filmet Bardot vises her. I tillegg er det de som er fornærmet! Fotolinse, Vespa, føtter og utholdenhet, det er hva du behøver som paparazzi.
Jean-Luc Godard interview excerpt (1964): Godard snakker om sitt syn på filmkritikk. Han startet jo selv som kritiker. Han tar den ikke personlig, han synes det er fint når det blir en diskusjon rundt film. En meget aggressiv intervjustil av journalisten her, om hvorfor Bardot ser ut til å så lett overtales til å gjøre nakenscener. Pussig iherdighet. 10 minutter.
A new video interview with legendary cinematographer Raoul Coutard: Veldig bra intervju, veldig lærerikt. Og ærlig! 27 minutter.
Original theatrical trailer: Typisk Godardtrailer. Viser scener, hvor fortellerstemmen uttaler et nøkkelord. Èn scene på etterskudd. 2 minutter, 31 sekunder.
Optional English-dubbed soundtrack- For de som vil det. Fysj!
Hefte: Forbilledlig! Mye informasjon, innsiktsfulle tolkninger, stor kunnskap om produksjonen, langt. I det hele tatt supert.
Frankrike – 1976 – Joseph Losey (farger) –123 minutter – Drama, thriller, identitet
Du skal ikke tåle så inderlig vel…
Nivå 1 (uten spoilers)
Vi er i Frankrike i 1942, under den tyske okkupasjonen av Frankrike. Mr. Klein (Alain Delon) får tilsendt post som er ment for en annen mr. Klein, en jøde. Vi forstår at det er en forveksling av identitet her, og Klein ønsker å få ryddet opp i dette. Det er farlig i disse tider å være jøde, og en slik forveksling kan bli livsfarlig. Filmen er basert på flere virkelige personer i 1942, men egenskapene deres er blandet sammen.
Nivå 2 (med spoilers)
Vår protagonist, mr. Klein, er en kunstsamler som kjøper kunst billig fra jøder som er i desperat behov for penger for å komme seg ut av landet. Han presser prisen og oppfører seg som en gribb. Gribben er et motiv i et maleri som gjentakende ganger blir vist oss. Det ender opp i Kleins samling. Første gang vi ser Klein, utnytter han en jøde som må selge et maleri til spottpris. Jøden avslutter samtalen med et sardonisk «lykke til, mr. Klein». Denne mannen skal vi se igjen på slutten filmen, men da er de likestilt.
Filmen har tre hovedmotiv. De omhandler identitet, antisemittisme og likegyldighet. Klein er nødt til å fri seg fra mistanken om at han er jødisk. Han starter med avisabonnementet på en jødisk avis. Men mistanken er etablert, og det er opp til ham å bevise han ikke er jødisk. Han har aldri brydd seg om andre, men nå trenger han hjelp for å få ryddet opp. Og det blir starten på en kafkask ferd med byråkrati og blindgater, konspirasjoner og mistro. Speil blir mer og mer fremtredende utover i filmen, når spørsmålet om identitet blir mer tydelig.
Som vi allerede har sett, er det flere frempek tidlig i filmen om hva som skal komme. Gribben i maleriet og den jødiske mannens lykkeønskning. Et lokomotiv på skrivebordet til Klein peker mot toget som skal føre ham til Auschwitz. Sammensmeltingen med den jødiske Klein hjelpes frem av likheter mellom de to mennenes omgivelser. Kleins luksuriøse leilighet har plutselig flere likheter med den jødiske Kleins usle rom. Tapetdetaljer og at samme bok (Moby Dick) sees i begge rom. Desto mer Klein påpeker forskjellene mellom de to, forstår vi at det er et desperat forsøk på å dekke over de mange likhetene mellom dem. For det er flere mennesker som påpeker likheten, og dermed også hans egen jødiskhet. Ofte fulgt av en scene hvor Klein ser seg selv i et speil. Blant annet velger hunden til den jødiske Klein å følge etter Klein som om han kjenner ham.
Klein er en kald, egoistisk person som det er vanskelig å like. Han hjelper ingen, tvert om, han utnytter folk for egen vinning. Utover i filmen må han søke hjelp fra andre, som byråkratiet eller enkeltmennesker. Men det føles som om karma gir ham lønn som fortjent. Han ligger med sin advokats kone, han ignorerer stort sett sin egen kjæreste. Og han gjennomgår ikke en forandring til det bedre i nevneverdig grad. Han blir bare mer trengende, uten å komme til den erkjennelse at han også bør gi mer. Plutselig forlater han byen med tog, og kjæresten hans løper langs toget og snakker med ham. Han har ingen tanke rundt hvordan hun skal overleve, hun er helt overlatt til seg selv. Han motarbeides av sin egen advokat. Vi kan heller ikke klandre ham for det, Klein høster det han sår.
Mr. Klein var den første filmen i Frankrike som tok opp hvordan fransk politi utførte Holocaust for tyskerne. De trengte omtrent ikke å løfte en finger. 13000 jøder ble sanket inn og sendt til Auschwitz i en operasjon som ble kalt Vél d´Hiv Roundup. Jødene ble samlet inne på en idrettsarena i en uke før de ble sendt videre. En dokumentar om dette på snaue halvannen time er inkludert på denne utgivelsen. Det er dette som Klein blir offer for mot slutten av filmen, da han besatt av å finne den jødiske Klein blir med i dragsuget.
Det er mye i denne filmen som franskmenn ikke trenger å være stolte over. Den tar opp sider av fransk samfunnsliv og kollaborasjon som ikke hadde blitt skildret i spillefilm før. I filmen vises et utrolig drøyt antisemittisk teaterstykke, noe som vi i dokumentaren vedlagt ser kunne foregå i virkeligheten. Og når jødene blir sanket inn klokken 4.30 om natten, stemmer det med den virkelige Vél d’Hiv roundup. Barn blir vekket, gråtende og skrikende. Politiet måtte løpe rundt etter barn som sprang unna dem. Alle familiemedlemmer måtte med. Ingen barn skulle bli igjen hos naboer.
Filmen fortelles gjennom tre forskjellige stiler, realistisk, fantasi og abstraksjon. Den har også tre forskjellige skuespillstiler og tre forskjellige musikkstiler. Og husk at den har tre forskjellige motiver, identitet, antisemittisme og likegyldighet. Det er ikke bare her tretallet er sentralt. Klein kommer på sporet av en kvinne som står den jødiske Klein nær. Etter hvert som han kommer nærmere henne, skifter også navnet hun går under. Heter hun Isabella, Cathy eller Francoise?
Klein blir langsomt mer og mer besatt av denne andre Klein. Han føler han er rett i hælene på ham og sirkler seg nærmere ham, både i tid og rom. En gang i løpet av denne jakten, bikker det over i galskap. Kanskje da han møter den jødiske Kleins elskerinne (Jeanne Moreau) på et familiegods. En marerittaktig filming drar tankene til Lynch i denne sekvensen. Eller Visconti i The Damned? En gang er han så nærme som aldri før å møte Klein ansikt til ansikt. Men advokaten hans angir jøden til politiet, og de arresterer ham rett før de kan møtes. Uansett har det gått så langt at Klein ofrer friheten for å få et glimt av sin dobbeltgjenger helt på slutten av filmen. Dermed ender han i en av kvegvognene på vei til Auschwitz, med jøden han snøt på begynnelsen av filmen rett bak seg. Lykke til, hr. Klein…
Costa-Gavras var tiltenkt regijobben på Mr. Klein, men Delons innflytelse landet prosjektet i fanget på Joseph Losey. Det kunne absolutt vært interessant å se hva Costa-Gavras hadde gjort med manuset, mesteren over alle mestre når det kommer til politiske thrillere basert på virkelige hendelser. Franco Salinas skrev manuset, slik han også gjorde på Costa-Gavras film Under Siege og Pontecorvos Battle of Algiers.
Joseph Losey var et av ofrene for McCarthyism i USA og måtte jobbe fra England, svartelistet som han var i Hollywood. Han ble medlem av kommunistpartiet på 30-tallet. Morsomt at det var 3 kommunister som fikk laget denne filmen. Losey, Salinas og en av produsentene. Loseys erfaringer satte ham i stand til å gripe materialet på en måte få andre kunne. I Mr. Klein var han opptatt av problemstillingen rundt hva vanlige mennesker kan få seg til å gjøre mot andre, og hvor likegyldige vi stiller oss når uretten ikke rammer oss selv. Dette var direkte overførbart til situasjonen i USA under McCarthyism og komitéen for uamerikanske aktiviteter.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Lost Highway, Black Swan, Us, Vertigo og Mulholland Drive.
Øyeblikket: For meg blir det scenen hvor Klein er så langt forsvunnet inn i besettelsen rundt hvem den jødiske Klein er, at han villig går inn i løvens hule. Han må vite at han går sin sikre død i møte, men hans nysgjerrighet trumfer instinktene. Ånd over materie? Det rasjonelle må vike for trangen til å se sin dobbeltgjenger, han trenger svar på et eksistensielt spørsmål i livet sitt.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack: Bildeformatet er 1.66:1. Det er et veldig fint bilde, med dempede farger. Skarpheten er meget god, detaljene rikholdige og fin mengde filmkorn synlig. Lyden er fyldig og godt mikset.
Ekstramateriale
Interviews with critic Michel Ciment and editor Henri Lanoë: Klipperen har jobbet på 64 filmer, og han er mest fornøyd med Mr. Klein. Han hevder også at Delon mente dette var hans beste film. 26 minutter. Ciment mener at klaustrofobi er essensielt i alle Loseys filmer. Arkitektur, eksteriør og interiør er sentralt. Ofte er det også en jakt etter en person i filmene. Han har laget mange gode filmer, men har også en del dårlige. Losey var ikke så god på å bedømme manus. 49 minutter.
Interviews from 1976 with director Joseph Losey and actor Alain Delon: Delon og Losey diskuterer filmen i dette 13 minutter lange segmentet. Losey er opptatt av at rasisme er tillært, ikke noe som ligger i genene.
Story of a Day, a 1986 documentary on the real-life Vél d’Hiv Roundup, a central historical element of Mr. Klein: 13 000 jøder ble samlet inn 16.juli 1942 for å sendes til Auschwitz. Fransk politi gjorde hele jobben, noe som var unikt for Frankrike. Finland samlet ikke inn noen, og danskene beskyttet jødene sine. Norge lå vel sånn midt på treet. Lang dokumentar som tar opp en god del temaer, som jødisk motstandskamp, fransk politi under Vichy og virkningen på det jødiske samfunnet i Frankrike. 1 time og 24 minutter.
Trailer: Fokus på paranoia og identitet. Klaustrofobisk. Bra valg av musikk gjør dette til en meget stemningsfull trailer. 1 minutt og 53 sekunder.
An essay by film scholar Ginette Vincendeau: Veldig, veldig bra essay med tolkning, bakgrunn og den politiske situasjonen i 1942.
Italia – 1971 – Luchino Visconti (farger) –131 minutter – Drama
Se Venezia og dø
Nivå 1 (uten spoilers)
Venezia 1911. En komponist har hatt en grusom konsertopplevelse og må reise bort for å roe ned nervene. Han ender opp alene i Venezia. Allerede den første dagen ser han en usedvanlig vakker ung gutt, og blir bergtatt. Han klarer ikke å tenke på annet.
Nivå 2 (med spoilers)
Dirk Bogarde spiller Gustav von Aschenbach, komponisten som blir besatt av Tadzio (Bjørn Andresen). Aschenbach er bygget på Gustav Mahler, og derfor brukes Mahlers musikk gjennom hele filmen. Fornavnet ble beholdt. Bogarde ble også sminket og kledd for å ligne Mahler. Thomas Mann skrev boken filmen er bygget på, men regissør Luchino Visconti valgte å bytte hovedpersonens profesjon fra forfatter til komponist.
Filmen har fått kritikk for at den forklarer det boken hintet om, Platons skjønnhetsideal videreført i det athenske mann-gutt forholdet. Tadzio er taus som en gresk statue. Både boken og filmen er basert på gresk mytologi.
Første gang Aschenbach får øye på Tadzio er på konsert i hotellsalongen. Han klarer ikke å la være og stirre, han hever avisen for å skule øynene sine, men må straks senke den igjen. Det tar ikke lang tid før Tadzio legger merke til det, og føler seg sett på en måte han ikke har blitt sett på, i hvert fall av en voksen mann må vi anta.
Ganske tidlig i filmen kommer det opp en interessant diskusjon om musikk mellom Aschenbach og Alfred, hans venn. Aschenbach søker etter musikk som er perfekt, som er uavhengig av sansene og ikke ambivalent. Skjønnheten kan kun nås åndelig. Alfred er rykende uenig. Musikk er ambivalent, og skjønnheten i den kan kun nås med sansene. Aschenbach streben etter den perfekte musikken er det som gjør den siste konserten til en katastrofe. Musikken er livløs, kanskje teknisk perfekt, men totalt uten appell til sansene, som tross alt er hva publikum bruker når de lytter. Publikum buer kraftig og Aschenbach flykter inn i garderoben. Alfred er rasende, viser ved et piano hvor livløs musikken er. Dette platonske skjønnhetsidealet er overførbart til Aschenbachs erfaringer i møtene med Tadzio, hans skjønnhet kan kun oppleves åndelig.
Vanligvis beskrives filmer ofte som dialogdrevet. De fleste ganger plotdrevet. I dette tilfellet må vi si blikkdrevet. Det er bemerkelsesverdig lite dialog i filmen, som strekker seg over to timer. Og når det prates er det ofte på mange forskjellige språk, polsk, engelsk, fransk, russisk og italiensk. I stedet ligger fokuset på blikkene de to hovedpersonene gir hverandre. Det er ikke så mange av dem heller, men filmen når sine delmål ved hver blikkutveksling. Neste blikkontakt blir det naturlige målet for filmen.
Tadzio er på ferie sammen med sin mor og søsken og de prater polsk sammen. De er hver dag på stranden, og ca 14 år gamle Tadzio veksler mellom aktiviteter med familien og jevnaldrende venner. Løping og lekeslåssing tolkes gjennom Aschenbachs blikk, og får et homoerotisk preg over seg, noe som kanskje skal tillegges hans blikk. Viscontis regi er ikke påtrengende førende her. Gutter løper som de gjør, guttens kroppsbygning er som den er og badedraktene på 1910-tallet er hva de er. Visconti forandrer heller ikke på hårfrisyren til den svenske skuespilleren som spiller Tadzio, det ser vi fra auditionklippene på ekstramaterialet.
Første gang Tadzio tester Aschenbach er i heisen. Han holder blikket uvanlig lenge, og det gjør sterkt inntrykk på Aschenbach, som knapt kan puste når han kommer inn på rommet sitt. Han skal egentlig forlate Venezia dagen etterpå, men en feil med baggasjehåndteringen gjør at han må bli i Venezia. Han kjefter i vanlig stil, men vi ser også at han egentlig er fornøyd med det. Da får han sett Tadzio enda noen dager. Aschenbach er et ensomt menneske, han er alene hele tiden. Alle måltider, alle strandbesøk, alle spaserturer rundt i byen. Gjennom tilbakeblikk ser vi at han har hatt både kone og barn, men vi ser også at noen blir gravlagt. Jeg tolker det som barnet deres, og da endte kanskje ekteskapet også.
Mot slutten av filmen dukker det opp rykter om en epidemi. Aschenbach forsøker å få mer opplysninger om epidemien, men blir avfeid med forsikringer om at det ikke er noe å bekymre seg for. Utenlandske aviser forsøker å så splid eller overdrive. Til slutt får han en annen forklaring av en bankfunksjonær, først den offisielle, så den faktiske. En asiatisk koleraepidemi har blitt oppdaget i Venezia, to mennesker er døde. Han anbefaler å komme seg bort fra Venezia før byen stenges ned. Det holdes skjult for å beskytte turistnæringen. Aschenbach tenker straks på Tadzio, og tar kontakt med moren. Men han framstår som forvirret og rar, og hun blir mer redd for ham enn advarselen hans.
På slutten av filmen snakker Aschenbach med Tadzio for første gang. Han forteller ham at han aldri må smile slik til noen, underforstått at han aldri må komme ut av skapet, men holde det inni seg. Vi kan si at filmen har tre hovedmotiv. Det er en kjærlighetshistorie, ren og ikke seksuell. Den handler om en manns forfall, sammenlignet med Venezia. Den handler også om en kunstners jakt på perfeksjon i kunsten, og forstår at den finnes utenfor kunsten. I alle Viscontis filmer, er et av motivene oppløsningen av samfunnet.
Etter dette forfaller livet i Venezia og byen selv. Lik bæres bort, smitte i klær brennes i gatene og på torg, det kalkes og desinfiseres overalt. Sykehusene er fulle. Dette forfallet speiles i Aschenbachs eget forfall som menneske. De vandrer rundt i gatene, Tadzio med sin mor og søsken, Aschenbach på trygg avstand. En frisør har farget håret hans og barten, sminket ham blekere og lagt på mascara. Da forfallet er fullført dør han på stranden, med hårfarge rennende ned ansiktet som Rudy Guiliani på den nå famøse pressekonferansen i Washington.
Death in Venice fikk blandede kritikker, mye pga den nevnte problemstillingen at filmen viste hva romanen hintet om. Litteraturkritikere lagde seg en forestilling om at boken egentlig ikke handlet om homoseksualitet, men om noe annet. Det blir noe søkt, da både Mann og Visconti var homofile, selv om sistnevnte var mer åpen om det. Thomas Mann levde i heterofilt ekteskap med barn. De var også begge fra overklassen.
Visconti kom fra aristokratiet. Han startet med italiensk neorealisme, men i motsetning til de andre regissørene bygget han filmene på romaner. Han var aktiv på venstresiden i politikken, men følte seg aldri hjemme i denne filmretningen. Så han skiftet stil, og begynte å lage film om overklassen, som The Leopard og Senso. Onde tunger mente det var dette han egentlig var, så greit å bli kvitt ham. Men han holdt på sitt nærmest kommunistiske politiske syn. Visconti forsto at vanlige folk gjerne ville se film om andre enn seg selv og deres egen hverdag. De ville se noe nytt, mennesker som levde annerledes, som overklassen.
Sist du mest sannsynlig så Bjørn Andresen, var det som den gamle mannen som tar ættestupet i Midsommar…
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Lolita og Baby Doll.
Øyeblikket: Tadzio som flørter med Aschenbach. Lenge har vi forstått at det er han som er i kontroll, at Aschenbach er maktesløs siden han ikke kan eller vil ta kontakt. Så det er barnet som har kontroll og tester ut sin tiltrekningskraft. Han har gitt Ascenbach blikk gjennom hele filmen, her bruker han hele kroppen når han svinger seg mellom søylene på vei mot stranden og for hver runde ser rett på Aschenbach. Han på sin side er helt trollbundet og ganske så patetisk. Barnet forstår neppe makten han sitter med, men ser at han får respons. Det er ikke sikkert han forstår hva spillet dreier seg om engang, såpass ung er Tadzio. Men han forstår en del.
Lyd og bilde
New 4K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Det er et deilig, dempet bilde. Spesielt dybden i bildet er tilfredsstillende. Her er blurays fremste fordel framfor DVD. Kontrasten er flott, skarpheten og detaljene likeså. Filmkornet kan sees i akkurat passe mengde. Formatet er 2.35:1. Lyden er godt gjengitt.
Ekstramateriale
Luchino Visconti: Life as in a Novel, a 2008 documentary about the director, featuring Visconti; actors Burt Lancaster, Silvana Mangano, and Marcello Mastroianni; filmmakers Francesco Rosi and Franco Zeffirelli; and others: Lancasters beste opplevelser i sin filmkarriere var med Visconti. Jean Renoir var en mentor for Visconti. De forandret navnet på hotell des Bains sin storstue til Visconti Hall etter filmen. 55 minutter.
Alla ricerca di Tadzio, a 1970 short film by Visconti about his efforts to cast the role of Tadzio: 30 minutters dokumentar om jakten på Tadzio. Vi ser audition i flere land. I Stockholm dukker Bjørn Andresen opp. Han får rollen selv om han er litt for høy.
New program featuring literature and cinema scholar Stefano Albertini: Visconti gjorde stort sett litterære adapsjoner. Ønsket ofte overdådige scener. 24 minutter.
Interview from 2006 with costume designer Piero Tosi: Kostymedesigneren hadde ingen kommunikasjon med Visconti. Han var 23 år gammel, altfor uerfaren. Måtte kommunisere gjennom Francesco Rosi. Filmen ble unnagjort fort, med lite forberedelse. 20 minutter.
Excerpt from a 1990 program about the music in Visconti’s films, featuring Bogarde and actor Marisa Berenson: Bogarde mente de laget en opera, ikke en film. Han var dypt inne i rollen. Når han var klar ga han Visconti et tegn, så filmet de. Viscontis instruksjoner kunne være av typen: «Du er for Mozart». 8 minutter.
Interview with Visconti from 1971: 3 minutters intervju med Visconti om hva filmen egentlig handler om. En produsent ville bytte ut Tadzio med Tadzia. Hadde tydeligvis ikke forstått hva filmen handlet om…
Visconti’s Venice, a short 1970 behind-the-scenes documentary featuring Visconti and Bogarde: Visconti inspiserer alle detaljer på settet før det filmes. Etter det improviserer han. Han er besatt av detaljer. 9 minutter.
Trailer: Lang og god trailer, men griper ikke filmens følelse eller langsomhet. 3 minutter og 50 sekunder.
An essay by critic Dennis Lim: Godt essay om det grunnleggende motivet i filmen, og hvordan Visconti og Bogarde arbeidet fram karakteren.
USA – 1945 – John M. Stahl (farger) –110 minutter – Melodrama, film noir?
Skal dømmes av Gud
Nivå 1 (uten spoilers)
Richard (Cornel Wilde) møter den vakre Ellen (Gene Tierney) på toget, lesende i hans bok, og blir øyeblikkelig betatt. Det blir hun også, for han minner henne om sin far som hun var tett knyttet til. Han introduseres for familien hennes og finner tonen med alle. Ting utvikler seg fort, og de avtaler giftemål ganske så snart. Kanskje for snart?
Nivå 2 (med spoilers)
For Ellen skal vise seg å være en ganske eiesyk kvinne. Det kommer små drypp fra familien hennes at hun elsker for høyt. Blant annet gjaldt det faren hennes. Richard er en stødig, vanlig kar, som har forventninger om et vanlig ekteskap hvor Ellen går inn i rollen som en vanlig kone. Men det er hun ikke. Hun har det mange på 40-50-tallet ville ha kategorisert som maskuline karaktertrekk. Hun har et sterkt konkurranseinstinkt, hun rir og jakter. Som moren sier: «Ellen vinner alltid».
Dette konkurranseinstinktet får Ellen til å se alle andre som konkurrenter. Om Richard får en for god tone med noen i hennes egen familie, nøler hun ikke med å klassifisere dem som fiender. Søsteren Ruth blir rimelig fort puttet i den båsen. Kanskje med rette skal det vise seg. Verre er det at hun rydder unna alle konkurrenter uten nåde. Danny, Richards lillebror som har et handicap, blir for Ellen et symbol på det som hindrer hun og Richard i å bli ett. Richard har et enkelt syn på familieliv. Han tar for gitt at Danny skal bo med dem, og at Ellen skal ta seg av ham. Hun lar Danny drukne i en innsjø, løfter ikke en finger for å redde gutten som roper om hjelp. Selv om hun meget enkelt kunne ha reddet ham. Det hele blir sett på som en ulykke, kun Ellen vet sannheten.
Richard føler et tomrom etter å ha mistet broren sin. Ruth foreslår for Ellen at de trenger et eget barn. Det slår an hos Ellen, som ser for seg at det skal binde dem mer sammen. Men ikke lenge etter at hun er gravid, begynner hun å hate barnet som har tatt bolig i kroppen hennes. Den ødelegger figuren hennes og får henne til å føle seg stygg. En rigget scene med teppekant og sko innunder, samt et kast nedover trappen, forårsaker en spontanabort. Nok et hinder ryddet av veien. Kun Ruth vet at Ellen snakket om hvordan hun hatet barnet bare minutter i forveien.
Sjalusien mot Ruths forhold til Richard blomstrer i takt med at de to stadig vekk gjør ting sammen. Hun hjelper ham med boken, de går turer og prater. Da boken kommer ut, er det Ruth som får dedikasjonen i forordet. Richard har mistet interessen for Ellen for lenge siden, og kjærligheten hennes kveler ham. Han har også en uggen følelse at det er noe han ikke vet om de to dødsfallene. Uten at han helt har forstått hvorfor, er hans gode venn og hjelpemann Thorne også ute av bildet. Ellen vil kun at de skal være to, og det blir uholdbart for henne når de flytter inn sammen med Ellens mor og søster.
Ruth forteller Ellen i en opprivende krangel, at Ellens kjærlighet ødelegger alle. Det tok livet av faren, ødela moren og gjorde Richard til en skygge av seg selv. Det er et illevarslende faktum at Ellen bestemte seg for Richard straks hun så ham, siden han minnet henne om faren. Hun var forlovet på den tiden, og hun sendte straks et brev til forloveden hvor hun brøt forlovelsen. Han kommer sporenstreks til huset for å snakke ut med Ellen, men hun står på sitt. Richard ser ikke ut til å vite om Russell og at hun var forlovet. Han blir sjokkert da Ellen forteller Russell at hun og Richard er forlovet. Da Richard konfronterer henne, frir hun til ham så da blir det jo sant. Russell blir etter hvert delstatsadvokat.
Etter hvert rakner alt for Ellen. Richard tvinger sannheten om dødsfallene ut av henne, og hun innrømmer alt uten anger. Det var gjort av kjærlighet til ham. Richard bryter forholdet og reiser. Men på flyplassen blir han kalt til skranken. Ellen ligger alvorlig syk, og han må komme tilbake. Han reiser tilbake og finner henne på dødsleiet. De veksler noen ord før hun dør.
Men dette er ikke slutten på Ellens renkespill. Hun har ett ess igjen i ermet. Hennes plan skal sørge for at hun vinner til slutt, hennes siste trekk kommer fra graven. Hun begår selvmord med arsenikk, og hennes listige plan skal sørge for at Ruth blir dømt for det og aldri kan få Richard. Hun blander sukker og arsenikk i en av Ruth små badeflasker, og bruker det i drikken sin på en utflukt. Alle vet at det kun er hun som bruker sukker. Og før hun dør sender hun et brev til delstatsadvokaten hvor hun påstår at Ruth planlegger å drepe henne for å få Richard som sin.
Planen hennes ser ut til å lykkes lenge, helt til Richard inntar vitneboksen og forteller om Ellens drap på hans bror og sønn. Ruth blir frikjent, men Richard må sone 2 år for ikke å ha fortalt dette før. Da han løslates, står Ruth og venter på ham.
Ellen elsker intenst og står imot tradisjonelle roller. Moren og søsteren er redd henne og ukomfortable rundt henne. Samtidig er de passivt aggressive mot henne, og dette er miljøet Ellen har vokst opp i. Leave Her to Heaven er en film om psykisk sykdom. Ellen lider av dyp sjalusi, en eiesyke ute av kontroll. Hun er også paranoid, med psykopatiske trekk. Hun har ingen grenser for hva hun vil gjøre, og hun klarer heller ikke å se at det er feil. Hun innrømmer at hun ville ha gjort det igjen. Det er også i overkant sykt å drepe seg selv for å få hevnen sin. Synes nå jeg da.
Mange mener at Leave Her to Heaven er en film noir, mens andre avviser dette av tekniske, målbare parametre. Det til side, filmen har flere trekk fra film noir, men inneholder mest faktorer fra melodramaet. Utseendet på filmen kan minne om en Douglas Sirk film, men der hvor Sirk ofte går «over the top», med spektakulære tablåer, skuespill og gnistrende farger, er Stahl mer dempet og rett fram. Hans karakterer bærer på et mørke, ting vi må analysere oss fram til.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Jules and Jim, Mulholland Drive, Mildred Pierce og The Postman Always Rings Twice.
Øyeblikket: Selvfølgelig scenen fra innsjøen, da Ellen lar Danny drukne. Han ønsker å svømme til bredden, og Ellen som sitter i båten oppmuntrer ham. Hun presser ham mens hun ror sakte etter ham. Selv når han begynner å bli kald, presser hun ham. Han orker ikke mer, får kramper og skriker etter hjelp av henne. Hun sitter urørlig og taus i robåten, med solbriller som skjuler de blågrønne øynene. Så forsvinner han under vannflaten. Idet Ellen ser Richard komme ned til bredden, gjør hun anskrik og kaster seg ut i vannet. Hun vet at Danny allerede er død.
Lyd og bilde
New 2K digital restoration by Twentieth Century Fox, the Academy Film Archive, and The Film Foundation, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray. Bildeformatet er 1.37:1. Fargene er Technicolor, men er egentlig ganske dempet. Flotte farger som godt kan poppe ut på lerretet selv om fargetonen er dempet. Fint bilde i god stand. Lyden er klar, og dialogen tydelig.
Ekstramateriale
New interview with critic Imogen Sara Smith: Hovedbidraget blant ekstramaterialet med sine 27 minutter. John M. Stahl ble født i Aserbajdsjan, ikke i New York som han alltid hevdet. Han laget gode filmer om sterke og uavhengige kvinner på 30-tallet, frie filmer før Haysreglene tredde i kraft. Med Leave Her to Heaven lagde han sin mest ekstreme film, og den som mest ligner en film noir. Filmen var Fox sin mest inntjenende i 40-årene. Fargene hjalp godt til. Sensuren hadde mest problemer med abortscenen, ikke Dannys dødsfall, noe som overraker meg.
Trailer: Dempet, saklig fortellerstemme. Gammeldags. Ikke nok informasjon om handlingen. 2 minutter og 13 sekunder.
An essay by novelist Megan Abbott: I første halvdel av filmen vinner Ellen alt. I siste halvdel glipper alt. Abbott leverer et godt og innsiktsfullt essay.
Draag er noen blå, enorme skapninger som lever sammen med mennesker, som de kaller Om. Menneskene sees på som irriterende vesener som Draag enten dreper eller holder som kjælevesener. Vi følger et lite Ombarn som heter Terr og har blitt kjælevesenet til Tiwa, en passe snill Draag.
Nivå 2 (med spoilers)
Filmen burde mer korrekt oversatt hatt Den Ville Planeten som tittel, i stedet for Den Fantastiske Planeten. Draag er høyt intelligente vesener, som utvikler seg videre gjennom meditasjon. Dessverre er ikke intelligensen og det rike åndslivet en forsikring for god og empatisk behandling av Om. Om er også intelligente og sensitive, men ikke på samme nivå som Draag. Vi kan se dette som omtrent det samme forholdet som mellom mennesker og dyr i vår verden. Noen Draag dreper Om for gøy, andre liker å ha dem som kjælevesener. Uansett har de liten forståelse av Om som vesener med verdi i seg selv. Et Draagbarn er uvørent og dreper en Om. Det er trist for Draag siden de har mistet kjælevesenet sitt, ikke fordi noen mistet livet sitt. Om sin verdi bestemmes av hvilken verdi det hadde for Draagen, slik et marsvin kun har verdi som kjæledyr for et menneskebarn.
Tiwa er en Draag som behandler Om med en viss medlidenhet. Det stikker ikke så dypt, men hun har evnen til å føle en viss grad av empati. Som vanlige barn, mister hun interessen for kjæledyret sitt når hun blir ungdom. Terr blir gående mye alene, og stikker av til slutt. Ute i det fri møter han en stamme med ville Om som har en mer negativ holdning til Draag, ikke uten grunn. Selv om de har opplevd mishandling og artsfascisme på kroppen, hindrer det ikke dem i å gjøre det samme mot dyr under deres kontroll. For eksempel arrangerer de kamper mellom dyr i deres makt. Dette leser jeg som en kommentar om hva mennesker har i seg uansett om vi kaller dem Om eller mennesker.
Det er ganske tydelig for meg at budskapet i filmen dreier seg om problemet ved at vi mennesker ser på oss selv som mer verdt enn alle andre skapninger. Mange mener at dette antroposentriske natursynet også er roten til rasisme, misogyni, homofobi og lignende. Det å sette en art over andre arter i en verdistige kan ikke føre noe godt med seg. Har man først laget denne forvridde verdensanskuelsen, åpner det for en grenseløs ondskap. Se bare på menneskets behandling av dyrene på jorda.
Fantastic Planet tilbyr oss en oppskrift for å skape en bedre verden for både mennesker og dyr, eller slik som i filmen, for Draag og Om. Vi trenger ikke ødelegge planeten eller hverandre. Men Draag anerkjenner ikke Om sin verdi før de representerer en fare for Draag. Da presser det seg fram en erkjennelse av at holdningen som Draag utviser overfor Om ikke er bærekrafttig. Synet på Om må endres. Regelmessige «beskatninger», eller massakrer, av Ombestanden er ikke måten man lever side om side. Dette er enkelt å sette i sammenheng med vår utryddelse av dyrearter, som er en katastrofe for verdens økologi og for egenverdien av dyrene. Draag tvinges til å forstå at Om har verdi i seg selv som vesener, noe som krever ny erkjennelse, slik vi fremdeles henger igjen i en forestilling av at dyr er ting. I filmen diskuterer Draag hva som defineres som intelligens, som de som de mest intelligente verdsetter høyest. Om på sin side mener det er viktigere med nyttig kunnskap.
Fantastic Planet er basert på romanen Oms en serié av Stefan Wul. Oms ligner på det franske ordet for menneske (Hommes) og uttales likt. Det er greit å ta med seg. Animasjonsstilen til Topor kan minne om Terry Gilliam i Monty Python-filmene. En litt hakkete stil, som er ganske særegen. Men jeg blir ikke like nervøs av Topors stil som jeg blir av Gilliams, noe som skyldes at det absurde er tonet ned. Fantastic Planet er en film som scorer høyt på innhold og tema den tar opp, men animasjonsstilen vil nok dele sitt publikum. Filmen vant pris i Cannes, selv er jeg ikke veldig begeistret for det estetiske aspektet ved filmen. Men den nevnes blant de store science fiction-filmene, som har en utrolig gjennomtenkt verden som bakteppe: Metropolis, 2001: A Space Odyssey, Blade Runner, Dune, Akira og The Fifth Element.
For de av oss som har lest The Tenant, romanen som Polanski bygget sin fortreffelige film på, var det overraskende å lære at Topor skrev boken. Han har også spilt i Herzogs Nosferatu og Makavejevs Sweet Movie. Han ser såpass sprø ut, så kan passer fint inn i de filmene.
Filmer som kan oppleves like i handling, tone, stil eller tema: Watership Down, Fantastic Mr. Fox, Les Escargots og House (1977).
Øyeblikket: Når vi ser de ville Oms arrangere kamper mellom dyr som underholdning. Selv skapninger som opplever urett sender det videre nedover i maktpyramiden, noe som er et trekk ved oss mennesker dessverre. Etniske grupper diskrimineres, de igjen diskriminerer homofile, som igjen går kledd i pels osv. Det å kjenne på urett hindrer oss ikke i å gjenta uretten.
Lyd og bilde
New 2K digital restoration, with uncompressed monaural soundtrack on the Blu-ray: Bildeformatet er 1.66:1. Bildet er rent og pent, med en gjennomgående blå tone. Jeg synes ikke denne animasjonsstilen er så avhengig av et fantastisk bilde, det er en effektiv, men uspektakulær stil. Lyden er grei, uten de helt store opplevelsene. Men musikken er flott og meget godt gjengitt.
Ekstramateriale
Alternate English-language soundtrack: For dem som hater teksting.
Les temps morts (1965) and Les escargots (1966), two early short films by director René Laloux and illustrator Roland Topor: Les Temps Morts er en oppramsing av menneskets ondskap og drapslyst. Den retter seg mot våre medskapninger som dyrene og våre medmennekser. Både animasjon og dokumentarbilder, som gjør det sterkt å se på. Knappe 10 minutter. Les Escargots er prisvinnende og en film Laloux er spesielt stolt av. Den gjorde ikke noe stort inntrykk på meg. I overkant av 11 minutter lang.
Laloux sauvage, a 2009 documentary on Laloux: Denne 26 minutter lange dokumentaren om Laloux er morsom og interessant. Han er litt av en karakter, og som jeg fant ut senere, helt forskjellig fra sin illustratør Topor. Han ser på seg selv som en kommunistisk filmskaper.
Episode of the French television program Italiques from 1974 about Topor’s work: Intervjueren sitter på senga og intervjuer en Topor som ikke har stått opp. Han forteller at han ikke har noen venner, da han liker folk bedre før han blir kjent med dem. Dokumentaren tar også for seg faren hans, og sammenligner deres forskjellige stil. Faren er både maler og skulptør. Topor bekrefter sin vanskelige person. Er han intellektuell posør? Han er litt vrien i svarene, liker å svare motsatt eller uventet. 54 minutter.
Interview with Topor from 1973: Topor er en individualist, veldig opptatt av penger og berømmelse. En raring som fremstår som ekstremt kommersiell, men det kan også være en iscenesettelse av seg selv. Han ler småhysterisk hele tiden. Litt over tre minutter langt segment.
Trailer: Ganske kort, 2 minutter og 17 sekunder. En bra trailer som gjør deg virkelig nysgjerrig på filmen. Den sveiper innom såpass mye at man forstår at det vil bli store temaer å tygge på.
An essay by critic Michael Brooke: Et godt essay som tar for seg filmens posisjon, hvordan den kan tolkes og litt om tilblivelsen. Vi lærer at Topor sammen med Alejandro Jodorowsky og Fernando Arrabal grunnla Panic, som skulle bringe surrealismen tilbake til sjokkerende effekt og høydepunkt som på 1920-tallet. Brooke går også detaljert inn i Tsjekkoslovakias rolle i å få filmen laget på et av Europas mest prominente studioer.
The Criterion Collection
Hei!
Her vil det komme anmeldelser, tanker og generelt ord om Criterion Collection på norsk. Criterion Collection er en amerikansk DVD, Bluray og 4k serie, som utgir filmklassikere og viktig samtidsfilm. Verdens desidert mest anerkjente utgivelser, med over 1300 utgivelser til nå. Og flere utgis hver måned. Sjekk gjerne ut criterion.com.
Utgangspunktet for bloggen er at jeg er en samler av disse utgivelsene og har alle opp til nå. Jeg fikk lyst til å skrive litt om filmene, siden det finnes så mange skjulte skatter i Criterion Collection. Bloggen passer best for de som har sett filmen en gang, og fikk lyst til å forstå mer av den. Så kan de se filmen om igjen. Håper leserne blir inspirert og nysgjerrig på kvalitetsfilm.
For spesielt interesserte kan jeg nevne at filmene blir sett på en Sony VPL-XW5000ES 4k Projektor og elektrisk styrt lerret, med en Magnetar UDP 900 mk II sonefri spiller til DVD, Bluray og 4k. Lyden besørges av en 5.1 system med Yamaha RX A3080 surroundforsterker, Proson høytalere og en Dali subwoofer E-12. Husk at Criterions DVD og Blu-ray filmer er region 1 og A, så du trenger en sonefri DVD/Blu-ray spiller. 4k er sonefri.
